Fra asken til … ilden? Poff!

Hadde jeg bare hatt et tårn, tenker jeg, da kunne jeg sittet i tårnværelset mitt og sutret over livets mange urettferdige tildragelser, og latt håret gro, som en prinsesse – med utsikt.
Ja, ja – jeg kan drømme…

Jeg har blitt lat. Manuset mitt ligger på skrivebordet og puster tungt, og jeg lar det puste i fred. På en merkelig måte føler jeg meg ferdig med det, selv om jeg vet at det er nå det egentlige arbeidet begynner. Man kan ikke skrive 120 sider på noen uker og regne med at det er bra. Det er en rå-tekts. All fornuft sier det, og det sier også de få utvalgte som har fått lese det: Det må strammes opp. Det er for mange fremmedord, for pedagogisk, for mye show-off, for mange bi-karakterer, for gammeldags språk, for langt, for kort, for forutsigelig, for masete… for, for, for… men, selvfølgelig, Cecilia, du skriver jo bare SÅ godt, og alt jeg ikke sier noe om er bare SÅ bra…
Det er sukkerpillen.

Joda.
Man blir hardhudet etter hvert. Man lærer også hvor usjarmerende det er ta seg selv høytidelig ved en hver anledning. Det er bare å bite tennene sammen og ta imot kritikken som den kommer. Jeg er jo ikke nødt til å høre på den, og det dummeste jeg kan gjøre er å begynne å argumentere i mot det jeg er uenig i – da mister jo folk lysten til å si noe. Så jeg smiler og nikker og takker for at de har orket å lese, serverer hvitvin eller te, konverserer lett om andre småting, avslutter med å takke på nytt og smekker døren forsiktig etter dem, selv om jeg har mest lyst til å smelle den igjen så det gir utslag på seismografen i Bergen.
Å sortere følelsene sine kan være en smertefull prosess. Etter noen uker med tilbakemeldinger har det kommet masse kritikk av hovedpersonen: Hvordan kan hun gjøre sånt, tenke sånn, oppføre seg sånn? Er hun avstumpet, lite empatisk, bortskjemt? Ja… jo… det kan vel være…
For selvsagt er hovedpersonen meg selv, i lett forkledning. Vet de det? Forstår de det? Benytter de sjansen til å kritisere meg?
Det er klart jeg får slike tanker, for jeg ikke så hardhudet som jeg tror.

Vel. Jeg har uansett kjøpt meg et Roland digitalt piano og kjøpt Electronic Musician Magazine. I bakhodet spøker Ibsen. Jeg husker jo at Ibsen egentlig ville bli maler, men at Suzannah, hans hustru, slengte minkhårspenslene i søpla og staffeliet i peisen, og dyttet ham ned bak skrivebordet.
– Verden kan takke min mor for at den fikk en dårlig maler mindre og en stor dikter i stedet, sa Sigurd, Ibsens sønn, senere.
Hm. Kanskje jeg vil feil ting? Kanskje noen av medlidenhet burde ta pennen fra meg og dytte meg ned bak pianoet. Det er ikke for sent å bli pianist. At jeg kunne være så dum å slutte med pianoundervisning. Det var jo bare fordi jeg ville ha lange negler. Jeg sparte i seks måneder – og så var det selvfølgelig én som brakk, på flyplassen i Lisboa, presis klokken 1204. Gjett om jeg noterte tidspunktet. Det var begynnelsen på helvetesuken, den uken som liksom skulle være en romantisk ferie med ny kjæreste. Men han fikk selvsagt tredjegradsforbrenning etter en time i solen, og var så solbrent at han ikke klarte å dusje. Og jeg mistet kameraet mitt, faktisk akkurat på den uteserveringen hvor Kåre Conradi satt da han var på puleferie i Lisboa… nei, nei, ikke selveste Kåre Conradi, jeg mener selvsagt rollekarakteren hans, “Jonas Wergeland” i “Erobreren”, TV-serien som jeg var dum nok til å begynne å se på. Over femti millioner kroner har den kostet, leste jeg i avisen, og fikk med meg at kritikken var elendig. Aha? Da tenkte jeg mitt. Jeg liker jo ofte det kritikerne ikke liker, så jeg tenkte selvfølgelig at det sikkert var ganske bra, og at jeg kanskje kunne lære noe. Jeg lærte i hvert fall én ting: Hvis jeg noen gang får lov å lage film skal jeg aldri prøve å tre litterære replikker nedover skuespillerne. Det som funker skriftlig funker ikke nødvendigvis muntlig. Jeg led meg gjennom replikker som stod stive som flaggstenger ut av munnen på de stakkars skuespillerne. Men, joda, det tok seg opp når Kåre Conradi kom ombord. Han er flink, og Ellen Dorrit så akkurat like sykelig trist ut som Liv Ullman i sin beste Bergmann-periode. Hun ble akkurat som i Iskyss, en tragisk statue med fire uttrykk, og med en replikkføring som savnet alt som skulle til for å skape troverdighet til den karakteren som hennes mann altså skulle elske så høyt at han heller gikk i fengsel på en falsk tilståelse enn å la ettermælet hennes bli ødelagt av at hun begikk selvmord. Nei. Det funker ikke!
Pust inn. Pust ut.
Å, det var deilig å få sagt det! Nå føler jeg meg langt bedre.

_

– I have seen a film with a princess. She could climb up and down in her own hair.
– Was she living in a tower?
– Yes. Have you seen it?
– No. Tell me about it.
– But how did you know she was living in the tower?
– It’s a fairytale… a very old fairytale.
– Yes.
– Did you like it?
– Yes, I liked the horse.
– The horse?
– Yes. It was a horse and it was… first it was mean and angry, and then it was nice, because it liked the princess, but it didn’t like the thief because he was stealing… but then the princess climbed out with her hair, and I don´t remember why he died and undied again, because the princess had cut of her hair because her mother was not her mother.
– I see. Her mother was not her mother…
– Yes. She was afraid to get old and die, because she was the wrong mother. I don’t like her… she was hiding something I don’t remember…
– It doesn’t matter. We can talk about it later. I’ll see you soon anyway…
– Yes. Ha det.
– Wait. Can I talk to…
Poff, så er hun borte, men det ringer igjen bare noen sekunder etter. Det er Siv.
– Hei. Du, vi kommer nok ikke før fredag. Jeg må levere en oppgave før vi kan reise.
– Okei. Skal jeg dra i forveien eller skal jeg vente?
– Det hadde vært hyggelig om vi kjørte sammen, men det bestemmer du selv.
– Det blir en kort ferie da.
– Vi kan bli litt lenger. Vi snakker om det senere. Vi skal spise middag. Ha det.
Poff. Så er hun borte.
Det er liksom ikke så viktig med avskjeder lenger nå som vi bare er et tastetrykk unna hverandre på Skype. Det er sånn det har blitt med oss. Poff, så er vi der, og poff, så er vi borte.
Ring-g-g.
– Look! My new necklace. Do you like it?
– Yes, it’s very nice, Shaya…
Poff!
Ring-g-g.

– Jeg bare tenkte på noe. Håper du ikke har skiftet til sommerdekk ennå. Det kan godt ligge snø på fjellet selv om det er helt bart i byen.
– Neida. Jeg har ikke det…
Poff!
Å ringe hverandre er ikke lenger så høytidelig som det engang var. Vi snakker sammen akkurat som man gjør når man er i samme rom. De små høytids-stundene våre har blitt redusert til enkeltsetninger, verbale tekstmeldinger i en travel hverdag. Vi tar oss ikke lenger tid til de lange samtalene.
Poff!

Ja, ja. Så har jeg sutret litt mer. Ikke bra. Sutring er jo usjarmerende i seg selv, men det er spesielt usjarmerende når det kommer fra bortskjemte vestkant-berter med gullhår i stumpen. Her vanker det ingen medlidenhet når vi rynker på nesen av maten. Det er bare den sarte prinsessen på erten som kan kreve sympati, ikke den bortskjemte prinsessen på ertestuingen.
Så det er like godt å glemme tårnværelset. Kanskje jeg heller skal krabbe inn i peisen? Fra asken er det jo to utveier. Den ene er som kjent til ilden, …. og den andre?
Vel. Askepott fikk den rike prinsen. Selve eventyret. Ingen stiller noe spørsmål ved om Askepott fortjener ham eller ikke. Hun er jo den undertrykte, den smellvakre, den snille og den overmåte hjelpsomme unge piken som har viet sitt unge liv til å rake i asken, mens hun drømmer om å få danse med prinsen. Men fortjener den rike prinsen Askepott? Ingen stiller jo noe spørsmål ved det heller, og ingen stiller noe spørsmål ved at han er rik. Ingen ser seg tjent med å grave i hvor rikdommen kommer fra. Prinser kan godt være rike, så de slipper å kle seg i sekk og aske, i motsetning til  Askeladden – det mannlige motstykket. til Askepott. Askeladden er den lure, smarte og tvers gjennom snille og gode gutten som går Jesus en høy gang, og som også raker i peisen. Men, i motsetning til Askepott, blender han ingen med sin skjønnhet, snarere med sin kløkt, som seg jo hør og bør en mann. Og Askeladden får både prinsessen og halve kongeriket forært av kongen, prinsessens far, som seg hør og bør, mens de onde brødrene får pepper; en slutt som harmonerer med folks normale rettferdighetsoppfattelse, og som vi gjerne videreformidler til våre små avleggere.
Askeladden er en mann alle ser opp til:  The Self-made-man.
Vi elsker historien om “The self-made man”, mannen som har bygget seg opp en formue med sine to hender. Slikt står det respekt av. Men samtidig ser vi ned på de nyrike, de som har bygget seg opp en formue med sine egne to hender og flytter inn i prangende slott i Holmenkollåsen, eller bygger seg palasser i strandkanten på Bygdøy og Snarøya. Nei, da har vi mer respekt for gamle penger – og for mennesker som bare er naturlig rike uten å ha gjort et arbeidsslag i hele sitt liv, så lenge de lever stille og tilbaketrukket bak palassets murer og ikke plager andre med påtrengende signaler om sin rikdom.
Jeg merker at jeg føler trangen til å sutre litt mindre nå… sutringen henger igjen et sted nede i halsen, som når en pornostjerne har hatt en uheldig deep-throat-ut-av-kondomen-opplevelse (æsj), og av en eller annen grunn går tankene mine til Norges egen Askepott, som fikk både prinsen og halve kongeriket – og to barn. Montro hvordan det vil bli for de to halvsøsknene til lille Marius? Vil de ha lov til å sutre? Prinser har vel alltid lov å sutre, bare de ikke gråter, men for lille Ingrid er det nok verre. Hun må først bevise at hun er en ekte prinsesse, ellers vanker det ikke sympati. Prinsesser må overnatte på seks madrasser med en ert under den nederste, og bli synlig gule og blå. Først da er de ekte prinsesser, og først da har de lov å rynke på prinsessenesen.
Kanskje det foregår slik som dette på slottet når det er mor som steller hjemme:
– Mamma. MÅ jeg spise Sørlandschips?
– Hvis ikke HKH Ingrid Alexandra vil spise maten sin,  er på tide med erte-testen, vet du.
– Ååå! Alltid sier du det! Jeg vil ikke bli gul og blå! Da tror alle jeg er svensk! Hvorfor må bare jeg ta erte-testen? Det er urettferdig.
– Det er bare du som er prinsesse, vet du. Spis nå Sørlandschipsen din, ellers blir det test.
– Javel da!
Og HKH Ingrid Alexandra spiser den sprø Sørlandschipsen sin og tygger forsiktig så hun ikke får hjernerystelse. Hun tenker på erte-testen, og vet at hun må gjøre det en gang. Aller ordentlige prinsesser må ta erte-testen. Det er dumt at det er så mange jenteting som bare jenter må gjøre; lære å gå pent for eksempel, og å sitte med bena sammen eller i kryss, og så gjør det visst vondt å få barn også, fordi det står i bibelen at Eva snakket med slangen i Paradiset og fikk det som straff. Med smerte skal du føde dine barn! Uha! Det er kanskje derfor mamma er så sint, fordi det gjorde så vondt? Kanskje hun er sint på Eva? Det er sikkert vondere å få barn enn å miste en melketann, men man får jo litt mere penger da. Mamma får konstantstøtte. Det kan man få selv om man ikke får barn, bare man gifter seg med en prins. Men hvordan vet man at han er en prins når han ikke har tatt erte-testen? Kanskje hun skulle ta den uten at noen vet om det? Det er ikke sikkert hun trenger en hel natt, ikke hvis hun er ordentlig prinsesse. Tante begynner jo å ynke seg med en gang hun har lagt seg, selv om det er i en helt vanlig seng…
– Se det. Da har du jo spist opp alt sammen.
– Kan jeg gå fra bordet nå?

– Hva sier HKH Ingrid Alexandra når hun er ferdig å spise?
– Takk for maten.
– Velbekomme, Deres kongelige høyhet.
– Mamma! Jeg er åtte år! Ikke ert meg!

HKH Ingrid Alexandra sniker seg opp i øverste etasje og gløtter inn på venteværelset. Oj! Det er best å ta av seg skoene. Gulvet er skinnende blankt. Kanskje det er nybonet? De boner jo gulvene hver uke. Hun har sett dem som boner. Store damer med store romper. Prinsesser har ikke store romper. Prinsesser er egentlig ganske tynne. Hvorfor er de det egentlig? Det kan ikke være på grunn av klærne, for man får jo ikke lov å bruke den samme kjolen to ganger. Hvis man gjør dét, så står det i avisen. Da blir man gjenbruksprinsesse. Det er det vel ingen som vil være? Ikke mamma i hvert fall, selv om hun har vært brukt før. Det er bra hun har konstantstøtte, så slipper hun å kjøpe klærne sine selv.

Hun setter skoene utenfor døren og lister seg inn. Det er bare så vidt hun tør å trå på gulvet. Det er så blankt at selv bildeteksten speiler seg i det. Prinsessetest, står det over de tunge dobbeltdørene. Bak dørene ligger det skumleste rommet på hele slottet. Det er der hun må overnatte når hun skal ta erte-testen. Hun svelger dypt og åpner. Joda, alt er som det pleier. Der står prinsessesengen med de seks rosa madrassene fra Ikea, og på toppen står erteboksen klar. Håndsorterte tørkede erter med korrekt størrelse og hardhet, spesialprodusert av Rimi, bare for henne.  Tante fikk en hest, men jeg får bare en boks med erter, tenker hun stille.
Men hva om det ikke skjer? Hva om hun ikke blir gul og blå? Hva om hun ikke er en ordentlig prinsesse? Kan hun egentlig være ordentlig prinsesse når mamma ikke er ordentlig prinsesse? Hun lurer på om det kanskje er derfor tante ikke vil være prinsesse lenger, fordi hun ikke ble gul og blå. Kanskje det var englene som passet på henne? Kanskje de holdt henne oppe så hun svevde over madrassen på en liten sky. Da blir man jo ikke gul og blå. Men hva hvis det ikke var englene? Tenk om det var fordi Dronning Sonja heller ikke er en ordentlig prinsesse?
Uff, at alt skal være så vanskelig. Det skulle ikke vært lov å behandle barn på den måten!

___

Nei, det er ikke så greit.
Når man er født med sølvskje i munnen kan man ikke klage hvis man setter den i halsen.

Jeg tror jeg vil abdisere – utvikle bred bak og ta jobb som boner på slottet. Eller kanskje  jeg kan bli gatemusikant? Da burde jeg kanskje kjøpt et lettere piano. Det er ikke så mange pianister blant gatemusikantene, men jeg vet det er én, i København. Han er så flink at han vi ha penger hver gang noen vil ta bilde av ham. Dette bildet kostet 50 kroner, og er det eneste bildet jeg noen sinne har betalt for å ta. Ikke ble det noe særlig bra heller, men jeg kan like gjerne vise det til noen, ellers var det jo fullstendig bortkastet:

Så trenger peisen en ny kubbe, og jeg er nødt til å reise meg. Det er ingen lakeier eller fruentimmer med brede baker som springer meg til hånde.
– Min tjeners tjener hadde også en tjener, pleide mormor å si, – og vet du hva han het?
Jeg visste det.
Jøre Sjæl!
Jeg tegnet ham med blå kulepenn i filofaxen min. Han satt på en trapp og røkte pipe.

Prinsessedrømmen min stiger til værs, like eterisk som en drøm i en bok i et eventyr om en sovende prinsesse som drømmer hun er en prinsesse i en drøm i en bok i et eventyr. Og hva skal man egentlig med et halvdrømt kongerike i et land hvor ei hel ei blir ei halv ei på to. Da blir det jo bare en Quart.

____

Ring-g-g.
– Hei. Jeg er Reidar Hjermann.

– Det er du som er barneombudet?
– Ja, det er det.
– Morn. Jeg er hennes kongelige høyhet prinsesse Ingrid Alexandra. Kan jeg spørre deg om noe?

____

Poff!

10
 
 
 
 
This entry was posted in Digresjoner, Film and tagged . Bookmark the permalink.

28 Responses to Fra asken til … ilden? Poff!

  1. avatar eMTe says:

    No har eg hatt meg ei ettertenksom og fornøyeleg stund her inne med deg Cecilia. Thanx !
    Anar fleire lag :)

    Du,-sørlandschipsen, Ta patent fort :)

    Marieklem





    • avatar Cecilia says:

      Så hyggelig. Joda, det er flere lag, og noen små absurditeter hist og pist – noe er jo så sprøtt at det holder :)

      Sørlandschipsen tror jeg allerede er solgt, til utlandet, og kongehuset skal visst også ut på anbud, i henhold til EU’s regelverk.

      Tusen takk for hyggelig kommentar, og stor lørdagsklem fra Cecilia. :)





  2. avatar Breiflabben says:

    He he, herlig :-)
    Og jaggu var Flemming Pierré Flindt med også. Flotte illustrasjoner Cecilia, fra den første med en skjønnhet “med nydelige øyne” på gulvet og fine detaljer som også Sørlandschipsen vitner om før vi får en titt inn til Prinsessetestrommet.
    Dette var fornøyelig lesing til mine to espresso.
    Ha en fin dag du vestkant-berte. Det er en flott leilighet i Sandnes med et tårnrom til salgs. Det er bare det at Sandnes har ikke så mye til felles med “Vestkanten” :-)





    • avatar Cecilia says:

      Statuen av Flindt er med. Dronningen er jo kunstinteressert, må vite. Legg forøvrig merke til kunstverkert på venstre side i prinsesseillustrasjonen. Det er autogenerert av iPad.

      Det var nok bra Mette-Marit hadde en dronning med erfaring å støtte seg til. Å gifte seg inn i House of Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, er neppe noen spøk for en helt alminnelig jente – slike hus skal man helst være født og oppvokst i. “Pygmalion”, av Bernard Shaw, kanskje mest kjent som” My Fair Lady”, setter ting i perspektiv.

      Vi har alle det felles at vi lever etter evne, enten det er på Sandnes, på Holmlia eller på vestkanten i Oslo. De fleste setter tæring etter næring, og i et av verdens rikeste land så sier det seg selv at tæringen er ganske høy, sammenlignet med hva den er i verdens fattigste land. Kanskje verdens fattigste ikke forstår hvorfor et land som Norge sliter med depresjoner. Hvordan kan et så rikt folk ha problemer det er verdt å sutre over? Har de ikke mat på bordet og tak over hodet?
      Jo. Det har vi. Så her er det prisen på maten og taket som bestemmer hvem som har lov å sutre. :)





  3. avatar LeylaM says:

    😆 Du sutrer da ikke Cecilia, slutt å si det, for da sutrer du! 😆

    Synes dette skriveriet ditt var underholdene, lett, hadde humor s det holdt, en litt annerledes Cecilia, og det viser jo at du har mange “strenger” å spille på. Så bare sett igang å spille på det digitale pianoet ditt du, kanskje du kommer opp med nye komposisjoner, kreativiteten din er det ikke noe å si på :)

    Må si jeg humret godt da jeg leste om HKH Prinsesse Ingrid Alexandra og Sørlansdchipsen 😀 Flotte illustrasjoner :)

    Ha en fin helg og en klem sendes deg :)





    • avatar Cecilia says:

      Neida, jeg sutrer ikke. Sutring er usjarmerende, og hvem vil vel være det?
      Jeg har vært på tur i soloppgangen i dag (det var derfor jeg postet innlegget så tidlig), og hørt på fulgesangen og sett på maurtuene mens jeg har spasert fra Frognerseteren til Sognsvann, en god seks-timers tur med innlagte kaffepauser og vafler (medbragt). Og nå er jeg jeg fullstendig ubrukelig og ødelagt, og støl på baksiden av leggene etter å ha gått nesten bare nedoverbakke. Men jeg tenkte det var lurt å få litt trening. Det er visstnok skiføre på hytta fremdeles, og det bra å vite om jeg fortsatt klarer å puste, så fullstendig ute av trening som jeg er. Jeg har skumle planer om å gjenta det i morgen ( om været holder).
      Det er gøy å ha fått piano, selv om det låter litt syntetisk. Jeg får koble det til Mac-en og se om jeg klarer å lage noe… kanskje det kommer en liten video om en stund.

      Merkelig dette med at kommentarer noen ganger legges til moderering. Flabben har slitt med det en stund, men nå kommer han igjennom, og nå er det altså din tur. Jeg kan ikke annet enn å beklage.

      Her er en lørdagsklem som takk for flott kommentar :)
      Klemmm.





      • avatar LeylaM says:

        Du er iallefall alt annet enn usjarmerende 😀

        Høres ut som du har hatt en flott tur, til tross for støle legger og kropp, slike turer er så gode, man får påfyll av energi. Tingen er det at man først må komme seg over dørstokken (slik jeg har problemer med i mange tilfeller :)

        Spill ivei, og legg ut video, det blir jo bare moro det :)





        • avatar Cecilia says:

          Det er alltid fint å gå tur, når man først har kommet seg avsted. Jeg tok samme turen i dag også, i kuling og fire grader.
          Nå har jeg fått koblet pianoet til stereoanlegget, og håper naboene er bortreist. :)





  4. avatar marthon says:

    Ja da! Der ligger prinsessa og vegeterer på det velpreparerte koseskinnet på den tommetykke stavparketten og stirrer åndsforlatt opp i den fisefine fin de siecle-stukkaturen tre meter over seg. Hva var det The Aller Værste sang, igjen? Noe med borgerdøtre med ferskenhud, skjerma fra virkeligheta bak høye hekker, og …

    ”I øya ser du gjenskinnet
    av glansbilder og dukkehus
    Øya er som lykter
    lykter aldri tent
    Hva skulle være vitsen
    Hva skulle de ha tent på?”

    Og ja da, ei hel kanne med dillete lapsangsusjong-te må du vel ha for å holde væskebalansen i orden (mens vi andre svetter og jobber rævva av oss eller sliter oss inn på hytta med lyng og rullingssneiper i klisteret og blytung pulk og pottesure unger på slep). Og ei flaske med pinglete italiensk rødvin er vel bare helt nødvendig for å døyve tilværelsens uutholdelige friksjonsløshet. Ripone eller Amarasso eller hva det heter, som du antakelig har fått anbefalt av en svensk-italiensk lokkehomo på Arcimboldo på Kunstnernes hus.

    Blir nesten overraska over at du nedlater deg til å besudle design-vedstativet i herda glass med simpel kortreist bjørk. Er du ikke redd for å få flis i de silkefine puselankene? Eller tenk om du brekker en negl? Fører ikke spesialforretningene i Hegdehaugsveien noe anstendig høyglanspolert ibenholt eller annet utrydningstrua tropisk trevirke som budet deres kan levere gavepakka i cellofan på døra til klassebevisste vestkantfjoller, og som du kan dytte inn i klebersteinspeisen med det derre peissettet med elfenbeinshandtaka på?

    Det bli’kke noe livserfaring av sånt, jenta mi!

    Jeg, derimot: ”I was born with a plastic spoon in my mouth …”

    Det er jo det dem fleste av oss er. Født med noe simpelt engangsbestikk fra Nille eller Europris i kjeften. I verste fall bare en gammal arva tannpirker etter bestefar. Jeg ha’kke akkurat vært vant med å få nyrensa edderdunsdyner stappa oppunder englehåra i arslet for å si det sånn! Sånn er det når du er født på gæærn side av byen og foreldreløs attpå. Det var tanta mi som fikk meg med en sjømann. Meg og dem tretten søskena mine. Men hu var ganske grei hu tante. Det var det dem sa naboene også. ”Hu Hagle-Petra er ganske grei når’a er edru”, sa dem Jeg husker åssen vi gleda oss til helga, for hvis’a ikke hadde drekki opp lønna fra bordellet på veien hjem, hendte det vi fikk en slurk med te på deling. Det var som himmærn for oss. Selv om den var uten melk og sukker. Og te. Spesielt hvis vi hadde en kopp å drikke av. For det meste måtte vi slurpe den fra gamle potteskår eller suge den i oss fra ei sur gammal golvfille.
    Men vi var lykkelige den gangen – selv om vi var fattige. Ja FORDI vi var fattige. ”Du kan’ke kjøpe’rei lykke, veit du!”, pleide tanta mi å si. Og visst hadde’a rett! Vi var mye lykkeligere da, da vi ikke eide nåla i veggen, ja ikke veggen en gang! Å eie ei egen nål var bare en fjern drøm for sånne som oss.
    Vi bodde i en knøttliten ettromsleilighet i en falleferdig gråbeingård som nordlendingene og pakkisene nekta å bo i. Det var svære høl i taket, og halve golvet mangla, så alle vi fjorten ungene måtte klynge oss til hverandre i et hjørne for at vi ikke skulle ramle ned til naboene under, som drev med kamphundoppdrett. Men så blei vi kasta ut av gårdeier’n fordi tante ikke hadde vært innom og ”betalt leia”, og så måtte vi flytte til en septiktank på ei søppelfylling hvor vi ble vekt opp i femtida hver morra av at noen kom og tømte et lastebillass med råtten fisk over oss. Da måtte vi på med klea og gå barbeint i to mil i djupsnøen for å komme til fabrikken og jobbe søtten timer om dagen for sjuogtredve femti i uka, og når vi kom hjem, pleide tante å piske oss i søvn med beltet – hvis hu hadde en god dag!

    Men prøver du å fortelle snobbete sosietetsberter om åssen virkeligheta er for oss vanlige folk, vil dem ikke tru på deg en gang! Nei da, dem sitter bare og studderer negla sine og lurer på når dem skal ta neste mannikyr, og sier noe sånn som: ”Jeg synes det er så vanskelig å bestemme meg for om jeg skal bli en verdensberømt konsertpianistinne eller chick-litt-forfatter, jeg altså!” La-di-da-di-da-di-da!

    Ja, da. Med et slikt liv har man jo så mye dramatisk å skrive om, lissom. Jeg ser titlene for meg: ”At det også skulle hende meg: det dramatiske neglebruddet i Lisboa” (selvbiografisk), ”Frognerfingre”, ”Hva nå, lille manikyrist?”, “Intet nytt fra Vestkanten” …

    Nei, en skikkelig forfatter må LIDE og SULTE. Livet må være en eneste lang kamp av smerte og selvfornedrelse! Han må grave seg fram med negla i rasfarlige engelske kølgruver allerede fra treårsalderen, ha seilt på Calcutta som galeislave og slåss med muterte ukrainske leiemordere fra Tsjernobyl, gå i feberørske og sultfantasier rundt i Christiania og fallby sine håndskrevne romaner på dørene, mens han fukter sine bukseknær for at det ikke skal synes at de er blankslitte. Drikke harsk absinth, pådra seg dårlig syfilis bak en utedass i Urtegata og sove ut rusen i rennesteinen. Det sånn det blir god litteratur av!

    Og er det noe Gerrarsjen og Abeiderparti har lært oss, så er det sollidaritet, eggallitet og samholdskraft blant oss vanlige folk som stammer fra dem som bygde detta landet, fra fyrstikkarbeidera på gamle Kampen, anleggssluskene som bar bunter med jernbaneskinner på skuldra fra Hønefoss til Finse, tømmerhoggera i glisne koier på Finnskogen og fiskerbønda på dem ytterste drivende skjæra i havgapet. Hard jobbing i helsetrøye! Hjemmebakt barkebrød med prim og karva blad i matpakka. Surrogatkaffe kokt på ukegammal grut. Det er det vanlige folk har respekt for! Til nød en vørterøl og et par mokkabønner ved store anledninger. Den protestantiske etikk. Ikke sånn suspekt livsnyteri som pinglete vinbælmende jomfru-smiskende kaffe latte-drikkende søreuropeere driver med. Eller dekadent infiltrasjon av hanseatisk-danske overklassesnyltere med unorske bindestreksbefengte dobbelte etternavn som vanner ut norsk språk og kultur!

    Men jeg skal ikke ha det på meg at jeg lar deg i stikka. Jeg ser desperasjon’ i ævva dine og strekker ut ei hjelpende hand i nøden. Jeg kan frelse deg fra alle problema. Tenk deg hvilken byrde som vil løftes fra hjertet ditt (og mitt)!

    Bare send penga dine til kontonr. 0104 20 121159. Jeg har allerede ordna det sånn at Notar tar seg av overføringa av leiligheten din.

    Da, endelig, kan vi omfavne deg som en av oss og få respekt for deg!


    The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

    ( 😉 )

    1





    • avatar Cecilia says:

      (Alternativ kommentar)
      Herregud! Jeg sier bare HERREGUD! Og jeg kan godt gjenta det.
      Altså: Her kommer Gerrassjen-generasjonen med krøllete nesehår og snakker om livserfaring? Den gennerasjona som har flykta fra Arrbeiderparrti’ og driver og koser seg under skjørta til Framskrittsheksa? Nei, ta deg ei bolle og sjekk ståa. Det er greit nok for meg at vanlige fattigfolk har råd til å kjøre Lexus, det er jo på Holmlia og i Grorud-dalen det går flest av dem, men jaggu kommer dem ikke hit og krittiserer meg som ligger på et gammalt skinn på en gammal parrkett, og fyrer med tørr gran i en eldgammal peis som vanlige arbeidsfolk i dag ikke engang ville hatt i hus om den så hadde blitt pælma etter dem. Hva er det som plager folk egentlig? At jeg har et designer-vedstativ som koster en drøy dagslønn for en lastebilsjåfør? Det er fire flasker Upper Ten eller Kalinka det. Merkelig forresten at du veit hva slags stattiv det er. Og stukkatur har du visst åsså peiling på. Men det vel sånn det har blitt i dag etter at Gerrassjen-gennerasjonen har gjort sitt beste for å rive ned det som Norge engang var. Hele røkla gikk jo rett i arma på Siv Jensen, med en gang lønningspåsan blei stor nok. DET er “vanlige” folk, det. Hvor blei det av alt preiket og demmontrasjonstoga på 1. mai? Hele jævla arbeidsgjengen hakke tid til det lenger. De skal se på fotballkamp eller tennis på flatskjemen i HD-kvalitet, eller se på Blueray-versjonen av Dirty Harry med den nye diggitale prossjektøren, som selvsagt må være hakket bedre enn naboens. Jævla strebere! Det er det “vanlige” folk er. Alle drømmer om penger. Masse penger. Folk innvesterer i Flakslodd og tippelapper og Lotto og gudene veit hva, fordi de vil ha mere penger. Men, de jævla vestkantfolka som HAR penger, nei! De er bånn i bøtta! De skulle vært depportert hele hurven, så vanlige folk kunne fått litt mer armslag. Hvordan faen skal en vanlig mann kunne konkurrere på lik linje lissom, når vestkantfolka driter penger? Uansett hvor jævla mye en mann strever og skryter, så er det alltid en eller annen bortskjemt vestkantjævel tilstede som trekker litt nedlatende på smilebåndet av den belånte status-Lexus-en hans, og sier han selv pleier å “spasere” hjem til villaen på Madserud. Akkurat som om ikke alle veit at den koster mer enn det en vanlig statusjager tjener i løpet av et helt jævla liv. Det er til å bli kvalm av! Vanlige folk får jo aldri hevda seg så lenge dette pakket finnes! Det er jævlig stusselig å sitte på Vestli samfunns-kafe lissom, å skryte av at det nye stereoanlegget bruker en terrawatt bare på å varme seg opp, når Frogner-fittene kjører el-bil og snobber nedover. Skal det lissom bli status å være nøysom lissom? Hvem er det som ser det a’? Åssen kan man parrkere nøysomheta uttafor garrasjen så alle ser hvor nøysom man er? Kjøpe el-bil? Nei, faen heller! Da tror jo vanlige folk at man ikke har råd til bedre!

      Faen ta alt! Det er bare en ting å gjøre:

      The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

      Og han trommeslagern din daua av en overdose, bare så du veitt det. 😉

      1





      • avatar marthon says:

        Jeg klarer ikke å opprettholde engasjementet fra min forrige kommentar. Jeg merker at jeg heller lener meg tilbake på stolen for å få litt overblikk og metaperspektiv på den siste kommentaren din, for det ligger jo noen skarpe sosiologiske refleksjoner bak. Det mest snobbete av alt, som avkler enhver oppkomling fra allmuen, er jo nettopp de gammelrikes aura av at pengene og statusen er en selvfølge som bare er der og ikke behøver å vises fram. Og den gammelrikes selvfølgelige kjennskap til sosiale koder som skiller ham fra allmuen, ja til og med hans irriterende frihet til å kunne være med og definere disse kodene og bryte dem. Statusen bare er der selv om han sykler til jobb, går i oransje topplue og kjører el-bil.

        Litt som med det irriterende fenomenet hipstere. Hva er det som kjennetegner hipstere, hva er det som er ”in” blant dem? Uansett hva du sier, kommer du ikke nærmere enn det de så vidt interesserte seg for i går. Er det in, er det avleggs. Da gjelder det å ha hoppet av, kvittet seg med bevismaterialet og ha kommet seg videre til det neste. Å være hipster er en flytende tilstand av å være ”in the know”, å hele tida ligge ett skritt foran, men uten å falle i den grøfta at du engasjerer deg i noe eller kan settes i bås. Bare surfe på overflaten, distansert, avkoblet, videre og videre – med trendeksperter, copycats og den gemene hop halsende etter. Uten at noen av dem noen sinne kommer fram.

        OD har aldri vært noe dårlig valg for musikere som vil sette et passe (u)verdig punktum for karrieren på en måte som etterlater en viss kredibilitet. Ordentlige rockere skal da vel ikke visne bort og dø på sotteseng?

        Tattoveringer og menn – en morsom tekst.

        Siden du har fått deg piano og bekymrer deg for sangstemmen din (lerkefugler i gullbur bør jo kunne synge noen triller), og siden du er en smart ung pike som også har vist litt interesse for naturvitenskapene, fikk jeg det plutselig for meg at det er på tide å introdusere … Tom Lehrer!
        (Men du er jo så irriterende godt bevandret i det meste, så jeg risikerer vel at også dette belæringsforsøket ender opp med at du bare forteller meg at du kunne alle sangene hans utenat mens du ennå gikk med hårbøyle … Helvetes Internett!).
        Men i alle fall, her – without further ado – er et par sanger jeg kan anbefale for å varme opp fingrene og stemmebåndet og trene på ar-ti-ku-la-sjonen hvis du vil satse på en karriere som pianoentertainer på si:

        Elements song:

        The video cannot be shown at the moment. Please try again later.


        (finnes også i en versjon med Daniel Radcliffe på Youtube – men han spiller ikke piano samtidig, så det er juks ..)

        Lobachevsky

        The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

        Han har mye annet artig også – romantiske kjærlighetsballader (”I Hold Your Hand In Mine”), mimring om svunne tider (”The Old Dope Peddler”), irske ballader med veldig mange vers, muntre sanger om Wernher von Braun og atomvåpenspredning …

        Ha en fin mandag!
        😉





  5. Lisens Lisens says:

    Tusen takk!
    Jeg er en av dine beudrere som ALLTID vil si sannheten uansett og den er som følger:
    Du kan brukes til ALT!
    Jeg har sunget i Spansketrappen med fydlefantene som gikk rundt og tok penger for min sang, så du kan sikkert bli gatemusikant, trappevasker, slotts herre (inne) hva heter det egentlig og jeg er enig med deg i Erobreren. Fikk dessverre ikke sett siste episode men hadde utsendt medarbeider som fortalte at det var selvmord. Da forsto jeg ingenting og det skulle jeg vel heller ikke.
    God påske med eller uten vafler, erter eller chips.
    Og igjen minnet du meg om boken jeg nevnte hos meg :lol. Merkelig?





    • avatar Cecilia says:

      Hei Lisens.
      Så hyggelig kommentar :)
      Du gikk ikke glipp av så veldig mye i den siste delen av Erobreren, men du kan jo se den på Nett-TV. Det var det jeg gjorde – alle episodene i løpet to dager.
      Jeg tror nok jeg ville bruk noen få tusenlapper til på å dubbe de dårlige replikkene. Jeg tror de barna i begynnelsen var castet på grunn av utseendet snarere enn på grunn av skuespillerevnene. Men man lider muligens av fintfølelse i NRK og velger å beholde de originale replikkene for ikke å såre noen? Hvem vet hva som rører seg i slike kretser… :)





  6. avatar Cecilia says:

    @marthon :

    Jo, jeg får i blant noen tanker når jeg ligger og vegeterer på stavparketten, som antagelig er lagt av svært dyktige håndverkere, antagelig så dyktige at de ble regnet for å være kunstnere innen sitt fag, ettersom den fortsatt er i perfekt stand etter over 100 år. Man hadde et annet perspektiv på varighet den gangen. Peisen er antagelig like gammel, og selvfølgelig burde den vært vasket, akkurat som brannmuren, men jeg er altså en lat og udugelig husmor. Jeg tenker på kommentaren din og disse selvfølgelige kodene som man finner i solide gamle miljøer. Jeg var invitert til middag i går hos min gamle venn Carl, og samtalen kom inn på akkurat dette med hvordan man automatisk kjenner igjen “sin egen stand”, for å si det litt politisk ukorrekt. Det spiller, som du sier, ingen rolle om man bruker oransje lue, eller for den saks skyld en avklippet gammel nikkers som shorts. “Er man trygg, så tør man også å være stygg”, sa Carl, vi snakket altså om utseende, ikke om oppførsel. Jeg har også tenkt litt rundt denne myten om den fattige kunstner som må leve i lidelse og smerte før han kan produsere noe av verdi. Er det egentlig sånn?
    Hva med våre største diktere? Hva slags milø kom de fra?
    Marichen Altenburg, datter av foreldre som begge tilhørte de mest fremtredende patrisierfamiliene i Skien, var en spedbygd kvinne med melankolske øyne og mørkt hår, som forarget sine foreldre ved å interessere seg for malerkunst og teater, og også selv opptrådte med gamle folkeviser og akkompagnerte seg selv på piano. 26 år gammel giftet hun seg med Knud, også han fra en svært rik familie, og resten av historien er mere kjent: De avlet barn, og blant dem en liten pode som ble oppkalt etter bestefaren sin. Den unge Henrik Ibsen ble tatt med inn i sin mors verden. Malerkunst, teater, sang og dans. Han drev med dukketeater og begynte å skrive dikt. Omgangsvennene hans kom fra sosieteten. I dag er han regnet som den største dramatikeren siden Shakespeare. Og hvem var Shakespeare? Var han kanskje, som det har blitt skumlet om lenge, The Earl of Oxford? At han vanket i kongelige kretser kan man uansett slå fast.

    Hva skal vi gjøre, vi som har valgt feil foreldre og på toppen av det hele giftet oss inn i en velstående familie? Skal vi gå botsgang til fattighuset og gi fra oss vår ynkelige arv, noe som ville utgjøre en halvflaske brennevin til hver nordmann som tjener under landsgjennomsnittet? Vil det hjelpe på forståelsen av lidelse og smerte?
    De Aller Værste gjorde jo det de fleste gjør: Kastet seg over borgerskapet og raljerte med et miljø de neppe hadde særlig innsikt i, med mindre det var en slags form for politisk ungdomsopprør, som jeg har forstått var veldig populært, kanskje særlig i Norge. Norge har jo egentlig aldri hatt noen adel å snakke om, så det måtte jo rette seg mot alle som hadde mer enn dem selv.

    Du har nok rett i at man i stor grad selv kan bestemme hva som er gangbart innenfor. Egentlig finnes det ingen regler. Man opparbeider en slags ryggmargsrefleks gjennom å observere hvordan de andre ter seg. Er man oppdratt i et hjem med gode manerer, så er det egentlig nok. Da er man riktig programmert og vet hva som sømmer seg, og således også hvordan man kan skape humor ved å bryte kutymene bevisst. Men det må altså skinne igjennom at det er en bevisst handling.

    Tom Lehrer – utrolig morsom og irriterende ukjent :) Tusen takk for linken. Jeg har akkurat sittet en halv time og hørt på forskjellige opptak av ham. Ubetalelig. Werner von Braun er en perle.

    Det ble en litt fuktig natt, og da jeg satte meg ved pianoet i formiddag og bare lot fingrene gjøre som de ville, kom plutselig Morning has broken – Cat Stevens, trillende ut av intet. Jeg fant teksten på internet (selvfølgelig) og forsøkte å synge med. Ikke bra. Absolutt ikke bra. Jeg tviler på at skolering hjelper når utgangspunktet er så håpløst.
    Men, nå har jeg klart å koble pianoet til den lille bærbare opptageren min, så får vi se om jeg legger ut noen fingerøvelser. Det er helt utrolig å høre seg selv i headset med de forskjellige rom-simuleringsprogrammene. Jeg kan jo spille i Aulaen, bare jeg lukker øynene. Men dette vet du sikkert for lengst, siden du allerede har et slikt piano.

    Takk for fin kommentar, og ha en flott mandag du også. Nå skal jeg lese det siste innlegget ditt :)

    ps. Jeg tror det var på grunn av linkene at kommentaren din ble moderert denne gangen.





    • avatar marthon says:

      Jeg ble litt betatt av interiøret på bildet ditt, spesielt den fantastiske peisen, som kanskje er av marmor – eller støpt(?) – i alle fall ikke av kleberstein, som jeg skrev. Den er et lite studium i kreativ nyklassisistisk stilforvirring, med sine joniske søyler (med kruseduller/”volutter”), runde bue med uthevet midtstein osv. I og med at omtrent hele MajorstuEN [heter det vel offisielt nå] spratt opp under en boom rundt 1890, kan det nok stemme at den er fra byggeåret (men nå er ikke jeg noen kunsthistoriker, da …). Og så likte jeg de glassdørene som slipper gjennom så mye lys.

      Hvis parketten er veldig gammel, og verken knirker eller er ujevn, må den være av veldig god kvalitet. Men om den er 50 år eller 80 år, klarer du neppe å finne ut med mindre du river den opp for å sjekke om de som la den, isolerte med aviser (noe som ikke var uvanlig i tidligere tider).
      Uansett var selvfølgelig legging av (stav)parkett en gang i tiden et håndverk det sto respekt av, det var ikke bare snakk om å kjøpe et byggesett på Byggmakker som du kunne klikke på plass på en kveld (med et slitesjikt på 3 mm som ikke tåler å bli slipt mer enn én gang).
      Det argumentet om at de hadde et annet perspektiv på kvalitet før i tiden, er forresten litt interessant. Mulighetene til å lage produkter av høy kvalitet har aldri vært så gode som nå, med moderne forskning og testmetoder i ryggen, men er vi villige til å betale for noe som skal holde i 100 år når vi uansett kanskje vil ønske å bytte det ut om 10 eller 20? Forskningen og testingen brukes dermed like mye til å finne fram til hva som gir TILSTREKKELIG kvalitet til en konkurransedyktig pris (en vitenskap som ikke minst IKEA har perfeksjonert). Dvs. nesten alle varer er laget for å holde til garantitiden er utløpt (eller du har rota bort kvitteringa og glemt hvor du har kjøpt skrotet), men ikke så lenge at neste generasjon kan arve dem … Det er vår egen skyld. Vi får den kvaliteten vi betaler for og fortjener. (Men folket har fått billige varer og kan bytte ut møblene og pusse opp huset hvert femte år. Hurra!)
      Dernest: Hvor tror du det har blitt av de parkettgolvene (eller bilene/kjøleskapene/vaskemaskinene/møblene) som ble produsert for et par generasjoner siden som IKKE holdt mål? Det vi sitter igjen med etter noen år, er jo bare det som faktisk var av usedvanlig høy kvalitet, og så tror vi det er representativt, noe det ikke er (de er et resultat av et nådeløst ”naturlig utvalg”). Det blir litt som å si: De som vokste opp før krigen, er mye mer robuste enn oss som vokser opp i dag. Nede i gata bor det ei dame på 100 år som fortsatt steller seg selv. Hø! Hvor mange av vår generasjon vil oppleve det? Og så glemmer vi at mindre enn én av ti tusen opplever å ha så god helse i så høy alder … Bare en strøtanke …

      (Hmmm … kanskje det er uhøflig av meg å gi inntrykk av at jeg har neglisjert piken i neglisjeen?)

      Jeg fikk følelsen av at du umiddelbart assosierte deg litt med Ibsens mor da du leste om henne …
      Du har nok litt rett i at det med den lidende kunstneren til dels er en myte, og i alle fall ikke en forutsetning for god kunst/litteratur. Egen livserfaring har heller aldri vært avgjørende – jf. Shakespeare, som du nevnte, som kanskje aldri var utenfor England, eller Brontë-søstrene og andre kvinnelige, victorianske romanforfattere, som knapt nok var utenfor huset og ble nesten like strengt påpasset som døtre av konservative muslimer i dag.

      Norge har aldri hatt noen sterk adel, i alle fall ikke siden lenge før reformasjonen. Etter opphevelsen av adelen i 1821, var det bare en liten håndfull igjen som fikk lov å bære titlene sine livet ut. Etterkommerne måtte nøye seg med å kalle seg ”stamhusbesittere” – til familiene døde ut og eiendommene ble testamentert til offentligheten, som i tilfellet med Baroniet i Rosendal (fantastisk vakkert sted på en fin sommerdag – du bør se det!) eller de trakk seg tilbake til nokså anonyme liv som forretningsfolk, som Løvenskjold-ene, Wedel Jarlsberg-ene og Treschow-ene. Jeg tror Mille Marie var den siste i Norge som kunne gjøre krav på å være adelig – hun var oppført i dansk adelskalender fram til hun giftet seg borgerlig med Rimi-Hagen. Det norske adelige etternavnet Laurvig har imidlertid levd videre, men bare i Danmark – hos grevene på Egeskov Slot på Fyn.

      Hyggelig at du likte Tom Lehrer. Utrolig at det går an å få med seg både hodet, kjeften og fingrene i det tempoet – i den Elements-sangen.

      Kanskje du dømmer deg selv litt for strengt når det gjelder sangstemmen din. Du er litt perfeksjonistisk anlagt, er du ikke? Jeg er sikker på at du har en fin stemme, jeg! :-)

      ”Jeg tror det var på grunn av linkene at kommentaren din ble moderert denne gangen.”
      Jeg trodde det var fordi jeg hadde fornærmet deg at du holdt den igjen …

      Jeg mener selvfølgelig at du skal være stolt av hvem du er og hvor du kommer fra. Det er vel du som har lagt opp til å bli ertet litt for din sosietetsbakgrunn, er det ikke?
      😉





      • avatar Cecilia says:

        Peisen er av marmor. Det jeg vet om den er at den er amerikansk og visstnok eldgammel. (Amerikanere og stilforvirring er vel som hånd i hanske) Den burde definitivt vært renovert. Grunnen til at den er så sotete er at det er litt dårlig trekk. Jeg aner ikke hva som ligger under parketten, men jeg vet at det er stubloftsleire i etasjeskillerne.
        Tanken bak illustrasjonen var å billedliggjøre forskjellen på et slott og et hjem. Jeg syns egentlig jeg har det ganske koselig i den gamle og temmelig nedslitte leiligheten.

        Ibsens mor… jo, hun kunne vel vært meg, eller omvendt. Hun drev det aldri til noe stort selv, men hun fikk en sønn som vel er Norges mest verdensberømte person. Kanskje jeg er lik henne. Et menneske som vil masse men som egentlig aldri får det til og blir nødt til å leve gjennom sine barn. Jeg ser ikke bort fra at det er tilfelle.

        Jeg tåler å bli ertet litt, og det skaper også rom for perspektiv, kanskje begge veier?
        Sosietetsbakgrunn kan man kanskje kalle det. For femti år siden ville man nok sett det enda tydeligere. I dag tror jeg den sosialdemokratiske grunntanken om det egalitære, klasseløse samfunnet har ført til at middelklassebegrepet har blitt strukket i begge retninger og i teorien utvidet seg nok til å favne alle. Og det er sikkert bra, men det vil uansett dannes miljøer og eksistere klasseforskjeller. Å gjøre en klassereise handler jo om langt mer enn økonomi.

        Nå forbereder jeg meg på påsketur. :)





  7. avatar jadajada says:

    flotte bilder :)

    skal nå se om denne kommentaren om denne havner der den skal ….





  8. avatar lenesim says:

    Fornøyelig :)
    God påske!





  9. avatar geitost says:

    Så fikk du “få utvalgte” lese manuset ditt før teksten ble ordentlig fullført ! Hmm …
    Var de så begeistret og utålmodig å se resultatet av det du bedriver at de ba deg om å oppdage rå-teksten som den var, uten å vente inntil verket var offisielt erklært sluttet ?
    Og da er det du som var for snill/svak/feig (eller for stolt/tillitsfull/modig, hvis du foretrekker) å ikke nekte å utsette en privat utbredelse før du var helt sikker om inneholdets relevans ?
    I betraktning av det du selv nevnte som ble igjen å forbedre i teksten, viste du likevel at en tidlig lesning kunne bli til en mulig skuffelse for begge leserne og deg : i slike omstendiger, risikoen er altid stor at leserne fokuserer altfor mye på små detaljer eller sekundære temaer, og derfor unnlater å erkjenne bokprosjektet som en enhet og formuleringen av et bestemt formål.
    Men dessuten lurer jeg om hva det betyr, særlig for folk som ikke har en nøytral oppfatning om deg som invdivid, å gi deg sin mening om din “work in progress” hvis de ikke er både vant til (kommer de fra forlagsmiljøet selv, hadde det gitt ikke noen stor garanti, uansett, i denne sammenhengen), og minst helt forsiktig, slik at de unngår å øve en dårlig innflytelse, nemlig å gi urelevante råd. Fordi alle vet det : så lenge man tenker sin oppfatning skal bli hørt, så er det fristende for alle å gjerne si “noe” for hver sin skyld, selv om det ikke skal nødvendigvis hjelpe deg som det trengs.
    Kommentatoren sitt besvar …
    “Blir min mening til noe nyttig ?” er spørsmålet som bestandig bør stilles når man kommenterer offentlig et kunstverk. For eksempel når jeg skrev at utsnittet om Christina i Café Before All Club var både en fin og nødvendig digresjon, tenkte jeg at det var viktig at du viste at minst én leser følte det : jeg vet ikke om min kommentar hadde en direkt innflytelse eller ikke på utdragets opprettholdelsen i siste versjonen, men jeg ikke ville vært fornærmet i det hele tatt hvis du hadde endelig valgt å ta den hele paragrafen ut, dersom du hadde tenkt at den ikke skulle forbli der. En enkel lesers mening kan i beste være hjelpsom med å vitne om hva som er forståelig eller merkbar i en tekst, så at forfatteren skal kunne måle om den søkte virkningen virker effektiv på leserne eller ikke, og derfra tenke på eventuelle forbedringer i sin stil generellt.
    Men i sist instans bør “the final cut” eies av selveste kunstneren, uten noen annen presse enn sin egen krav. Din tekst, ditt blikk. Regelen er enkel. Men nettopp her begynner også de vanskelige når det gjelder dine “få utvalgte” : kommentarene du får er sikkert lettere å sortere og behandle, hvis de er uttalt av anonymer enn av nære folk…
    Det var herlig å høre igjen om Shaya og Siv, og jeg er en gang til imponert av den måten du gir hver av dem en gjenkjennelig stemme, og hvordan du klarer å uttrykke så mye av dine figurer sine tanker med å bruke så få ord : du har en utrolig talent for dialoger, denne slags som trenges for å skrive fine teater stykker. Har du tenkt på det ? Forresten, har ditt manus om ditt “Don Giovanni” innlegg blitt til noe ?

    (Nå har du skrevet et nytt innlegg, ser jeg. Så fint ! Jeg skal straks lese den. God natt).





    • avatar Cecilia says:

      Hvorfor la noen lese? Grunnen er veldig enkel:
      Jeg har forstått at jeg har en tendens til å bli litt utydelig i min kommunikasjon, at jeg lett blir misforstått. Jeg underkommuniserer vesentligheter og overkommuniserer uvesentligheter. Jeg ga altså teksten til noen få som jeg stoler på, med en avtale om at jeg skulle invitere hver enkelt på lunsj og intervjue dem om det de hadde lest, for å finne ut hva de hadde forstått og ikke minst; hva de ikke hadde forstått. Alle trodde de var den eneste som hadde fått lese. I min naivitet var jeg var ikke forberedt på at de skulle komme med kritikk eller noen slags anmeldelse, men merkelig nok så gjorde de det, helt uten at jeg ba om det. Men den lille undersøkelsen min var faktisk verdifull, selv om jeg altså følte meg litt utslått etterpå. Nå vet jeg i hvert fall hva folk ikke forstår, og det er nyttig og vesentlig for den omskrivningen som jeg hele tiden har visst at jeg måtte gjøre. Men den skal få vente litt til. Jeg lærer stadig noe nytt, og har f.eks. blitt klar over et tema som jeg er nødt til å luke helt ut, ettersom kildene mine har vært useriøse og fulle av faktafeil. Det vil jeg ikke ha.

      Vi føler kanskje et press om å si noe nyttig når vi blir bedt om en uttalelse. Jeg har aldri tenkt på det på den måten, men jeg har forstått litt mer av det nå. Det var jo litt delte syn på å ha med Christina, som du nevner, men jeg hadde mine grunner til å beholde henne. Vi møttes på felles grunn, og det ga meg litt perspektiv. Hos meg var ensomheten forbigående. Jeg har noen mørke perioder. Hos henne var det totalt uforskyldt, og ganske konstant. Dessuten hadde hun et utrolig inntagende vesen. Hun var et nydelig menneske, i langt større grad enn jeg klarte å formidle.

      I siste instans er det selvsagt kunstneren som har “final cut”. Slik må det være, selv om det alltid vil være forhandlingsrunder når det er snakk om at noen skal investere penger i en utgivelse. Den forretningsmessige delen er man nødt til å ta hensyn til, og i så måte er man nødt til å stole litt på de menneskene som tross alt har det som jobb å være konsulenter. Men blir inngrepene for omfattende så legger man prosjektet dødt, eller forsøker alternative publiseringsformer. Å publisere en e-bok kan umulig være spesielt dyrt.

      Don Giovanni, slik jeg skrev manuset mitt, ble for dyr å produsere. Det var det bare å innse. Vi forsøkte med et kompromiss, men det ble fortsatt for dyrt. Det ble umulig å finansiere gjennom de statlige støtteordningene. Men det var en fin øvelse. Jeg lærte litt om hvordan ting virker i den bransjen. Man er nødt til å tilpasse seg støtteordningene, og får ikke finansiert et prosjekt som blir kostbart. Man må ha det i bakhodet når man skriver manus.

      Det er en kjedelig dag i Oslo med regn og stengte butikker. Siv er på sykehus langt unna Oslo, med benbrudd, og vi forsøker å ikke kjede oss. Bare påsketuristene kommer seg hjem så skal vi reise tilbake til hytta og rydde opp, og kanskje bli der noen dager. Jeg blir nok med Siv til Miami når hun kan sendes hjem.

      Tusen takk for kommentar :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *