Om å se sitt snitt… (fra et sangvinsk perspektiv)

Han var tidligt ude, allerede ved fødslen, og det har fulgt ham hele hans liv.” – Sitat: Mogens Glistrup

_
_
_
_
_
_

_



Flemming Pierré  Flindt.
(1952 –   )

Dansk skulptør, livskunstner og tassograf.

_


_

This movie requires Flash Player 9

 

Flemming Pierré Flindt.  Én mann – to navn.
Inspirert av et møte med den norske advokaten J. Steinar Huser, bestemte Flemming Pierré seg for å forkorte navnet sitt. Det var et grep som flere kjente og berømte personer hadde gjort med hell. Han ble F. Pierré, eller bare Pierré, blant venner, og undertegnet med F.Pierré Flindt.
_


Men la oss begynne med begynnelsen:  Barndommen.
Flemming vokste opp i Møbeck, en idyllisk, men avsidesliggende landsby på vestkysten av Danmark. Han var en oppvakt gutt, og allerede i to-års alderen forstod han at livet hadde spilt ham et puss: Han var for tidlig ute – ganske nøyaktig elleve timer.  Det ble mye venting. Men  Pierré lærte seg tålmodighetens dyd –  en dyd av nødvendighet.

I de første leveårene vakte ventingen hans liten oppsikt.  Det var kun moren, som reagerte. Ettersom hun tidvis led av selvpåført angst, hendte det rett som det var at hun skvatt da hun så ham sitte urørlig og smilende ved kjøkkenbordet  om morgenen, som en statue.
– Ups! Sidder du der, lille Pierré?  Nu skal vi straks have morgenmad… lige nu, med det samme.
– Tak, snille mor.
Det ble lettere for  moren, men verre for Flemming da han begynte på skolen. Det ble venting på skolebussen, men som oftest bare den ene veien, ellers hadde jo hele døgnet hans gått.
Flemming vennet seg fort til å se etter det positive ved tilværelsen.

Det var på den tiden Pierrè utviklet sin interesse for tassografi.
Bakgrunnen var et sett med gjenglemte kopper. De hadde blitt stående igjen etter et selskap hvor moren hadde blitt ganske påseilet, og således hadde forsømt sine plikter før hun sovnet i bislaget. Hun sov alltid der når hun var full, for ikke å forstyrre mannen unødig med sine seismografiske fyllesnork. Da Pierré litt senere på kvelden kom ned på kjøkkenet for å vente på frokosten, begynte han å snu koppene opp-ned. Det var jo ellers ikke så mye å ta seg til mens han ventet. Og til sin store forbauselse fant han et bilde i en av koppene etter at den hadde stått på opp-ned en stund.  Han så en tipskupong med tydelige avkryssete felter.
Brønnstad – Møbeck: Hjemmeseier.  Vaxholm – Bohus : Borteseier. Alle kampene på tipskupongen stod der.
– Far. Må jeg få fem kroner?
– Fem kroner? Har du mistet din forstand?
– Du skal få dem tilbage.
– Nåh… det forandrer jo sagen. Værsgo.

 Det forandret ikke bare saken, det forandret Pierré’s liv.  Gevinsten ble fire tusen. Det var mye penger for en syvåring.  Han investerte i en termos og begynte å drikke kaffe.
Han drakk kaffe mens han ventet på skolebussen. Snudde koppen opp ned, og fortsatte å vente. Det var rikelig med tid til å spå i gruten:  Jaha, det skulle bli torden på ettermiddagen, og de skulle få vikar i gym. Da var det bare å vedde.

– Hej, Alex! Jeg vil vædde på at vi får vikar i gymnastik i dag!
– Hvor meget vil du vædde?
– Hvor meget har du?

Fem kroner her, og fem kroner der. Formuen økte. Men det gikk selvfølgelig som det måtte: Pierré ble avslørt, og termosen ble inndratt.  Tassografi var i strid med reglementet. Han fikk værsgo betale alle pengene tilbage!  Med renter.
Med bøyet hode delte han ut en femkrone til hver eneste som stilte seg i kø. Det var jo ingen som lenger husket hva de hadde veddet, og ingen som holdt rede på hvor mange ganger man stilte seg i køen. Den gryende formuen ble redusert til 25 kroner i løpet av noen timer.
Det første kapittelet av F. Pierré Flindts historie endte med fornedrelse og ruin.
Det var bare å trekke på skuldrene og vente tålmodig  – på skjebnens neste trekk.


Undomsperiode og studietid.
_
Skjebnens neste trekk kom under studietiden i København, en natt han som vanlig var litt tidlig ute til forelesningen. Det var noe under stolen hans i forelesningssalen, noe som produserte en trillende, hul lyd hver gang han beveget føttene. Svært irriterende. Under stolen fant han et gjenglemt kaffekrus. Det hadde bilde av tre aper og et slagord :

_
_
_
__

Ikke bliv som aber –
drik vores fuldbrændte araber.
Café Dromedar
.

_

_

_

_

_

_

Det var fortsatt noen dråper igjen i bunnen. Gamle minner dukket opp: Hva om … ? Ettersom det fortsatt var mange timer igjen til forelesningen startet, snudde han koppen opp-ned på forelesningsheftet, plasserte det på stolen ved siden av, og ventet – og sovnet.
Da han våknet stod det en ung pike ved stolen hans.
– Må jeg sidde her?
– Selvfølgelig. Jeg skal lige… undskyld…  den lå under stolen… ja… undskyld
Pierré  stammet. Det var da en skrekkelig søt pike. Store øyne, fregner og en liten oppstopper, akkurat som ham selv. Montro om… hadde det skjedd noe i koppen? Han klarte ikke la være å kikke.  Jo, såmenn hadde det skjedd noe.  Monica, stod det, helt tydelig,  og så var det en kjole, akkurat som… kunne det være henne?
– Monica?
– Ja?
– Jeg heder Pierrè.
– Bolle?
– Hva behager?
– Vil du ha en bolle? Det er kanel i.
– Ja… tak. Det er deiligt.
Monica var fra Teft. De spiste boller og giftet seg året etter – på Café Dromedar.
Bryllupsreisen gikk til Oslo.

 

Ekteskap  og voksenliv.
Kapittel tre i F. Pierré’s liv er det ingen som egentlig kan fastslå helt eksakt når startet. Det må ha kommet snikende og utviklet seg i all hemmelighet. Det var Monica som oppdaget de første tegnene: To små skupturer i cernit , halvveis skjult på toppen av krydderhyllen. Et par dager senere kommer hun uforvarende på ham ved arbeidsbordet, og han rekker ikke rydde unna.

– Hvad laver du?
– Griseri. Er det ikke fedt?
– Må de ikke blive større?
– Jo.
– Måske fuld størrelse?
– Måske større…

 Hvor kom denne plutselige og helt nye interessen for skulptur fra? Det nærmeste vi kommer en forklaring finner vi i en liten hendelse i Vigelandsparken i Oslo under bryllupsreisen.
– Har du set, Monica… her er jo uendelige mængder.
– Ja… tror du der findes kopier at få købt?
– Måske på museet… hm…det havde vært noget…
– Hvad havde vært noget, kære Pierré?
– At stå på piedestal. Nøgen. Ville du lide det?
– I cernit?
– Cernit? Hvad er det?

– Syntetisk modelervoks, der bliver hård. Som sten.
– Som sten…?

Årene gikk i “Det Flindske Hjem”, helt til F. Pierré’s mor følte seg for gammel til å tilbringe flere netter i bislaget. Foreldrene valgte å avspasere på “Aftensol”, et aldershjem i ved Berg Steinbrudd i Kobæk. Under en enkel seremoni samme kveld, ble “Det Flindske Hjem” omdøpt til “Lykkebo”.
Monica Flindt har senere fortalt hvordan mannens sangvinske sjel bokstavlig talt boblet over av innestengt lykke over at de endelig hadde fått et sted for seg selv. Han sang og nynnet på badeværelset og trippet rundt som en ballerina:
Pschj – pschj – pschj.
Ung– gakkatung – gah /  Ung– gakkatung – gah.

Ung
– gakkatungho-hoho-ho-ho…
I’m happy.

I’m feeling glad
I got sunshine.
In a bag
I’m useless
But not for long
The future
Is coming on.

Ung– gakkatung – gah….

 F. Pierré  skrev følgende notat til seg selv julen 2001, den første julen de feiet alene sammen:

Han leste avisen.
Det var Lottofeber i Norge, ble det fortalt i en artikkel  på side fire av Møbeck Amtstidende den 17 mai 1999,  og det lå svimlende 17 millioner i potten. Det var nok på tide med litt tassografi. Litt målrettet tassografi. Riktignok dreide det seg om norske kroner, men i nøden spiser jo selv fanden… kaffegrut, og den skulle helst være fra Café Dromedar. Den Fuldbrændte Araber hadde jo vist seg å være svært så treffsikker tidligere…

– Monica, min due. Hør: Lad os tage vores anden bryllupsrejse.
– Vor hen? Til København?
– Ja. Til Café Dromedar.
– Du har læst avisen?
– Ja.

Ung– gakkatung – gah….

_

 

Planen tar form.

Café Dromedar.
De spiste boller med kanel og drakk kaffe. Den Fuldbrændte Araber. To krus hver. Så snudde de krusene opp-ned, og ventet. De var vant til å vente, og kortet tiden med å se hverandre dybt i øynene.
– Monika, min due.

– Ja, kære Pierré?
– Vi har været gift i lang tid.
– Tretten år.
– Det har været gode år.
– De aller bedste.
– Ja. Skal vi?
_

Det ble et spennende øyeblikk. Ville Den Fuldbrændte Araber levere?
Pierré kikket i kruset.
– Det er en ugle, du.

– En ugle? Er den død?
– Nej. Den flyver.
– Godt. Så er det lige meget.
Han kikket i krus nummer to.

En hat…en chapoclac.
En tryllekunstner. Det er et godt tegn.
I den tredje koppen var det en kanin. Pierré begynte å miste motet. Nå var det bare ett krus igjen, og han kunne slett ikke orke mer kaffe om de ble nødt til å  ta en runde til.
– Mon tro om den kom ud af hatten?
– Kaninen? Det vil jeg tro. Men, der er jo fortsat ett krus igen, kære Pierré.
– Jo. Men måske vi skulle…
– Bolle?
– Hvad behager?
– Vil du have en bolle, med kanel?  Det var det du gjorde den gangen. Du spiste bolle.
– Monica, min due! Det har du så vist ret i!  Det er kun det der mangler!
– Og det skal være hjemmebagt med kanel, så jeg har selvfølgeligt én med. Værsgo.

Monica hadde rett, som alltid, og Den Fuldbrændte Araber sviktet ikke.
– Monica, min due.
– Min kære Pierré.

Det var bare å fylle ut kupongene og omsette gevinsten i cernit.
Flemming Pierré Flindt var ett skritt nærmere målet.

Ung– gakkatung – gah…

 

Da Oslobåten, det man i Norge kaller Danskebåten, la til kai om morgenen søndag 11 september 2011, var det ingen som stusset over at det rullet ut en gul lastebil med Flemming.P. Flindt malt i røde bokstaver på kapellet.  Det var heller ingen som stusset da den samme lastebilen litt senere rullet inn på parkeringsplassen nedenfor Herregårdskroen og parkerte.  Da tusmørket senket seg søndag 11. september 2011 var F.Pierré nesten klar.
Anthon Hvidtsten kan fortelle følgende om hva han opplevde denne kvelden:

– Det begynte nok rundt klokken åtte. Min hustru og jeg satt benket i TV-stuen som vi alltid gjør om søndagene. Både for å få med oss de siste nyhetene, men også, ja kanskje i særlig grad, sporten. Jeg husker godt at det var den dagen Manchester United slo Bolton… var det ikke fem – null?  Du verden for et resultat…
– Men det skjedde altså noe som forstyrret?
– Å ja. Jo. Jeg sa det også til min hustru, Jennifer, du vet hun er jo engelsk, fra England. Jennifer, sa jeg, det er noe som forstyrrer.
– Hva var det du hørte?
– Nei, det var ikke stort. Det var faktisk litt vanskelig å høre noe på grunn av alt bråket utenfor.
Kan du fortelle hva slags bråk det var?
– Ja… jeg kommer jo til det. Det var jo et forferdelig bråk. I ett sett.
– Var det banking du hørte?
– Det er sannelig ikke godt å si. Det var en hel kakafoni. Kjenner du det ordet? Kakafoni?
Er det noe annet du kan fortelle? Hørte du hvor det kom fra?
– Ja. Det gjorde jeg. Det kom utenfra. Det er det ingen tvil om.
– Vet din hustru muligens noe mer om dette?
– Min hustru? Nei. Hun mente det var på grunn av blomkålsuppen, vi hadde nemlig besøk av….
– Vel. Mange takk for samtalen.
– … vi hadde besøk av en danske ved navn Flindt  og hans sjarmante viv.
– Hva er det du sier? Var de her?
– Vi serverte blomkålsuppe… den var kremet…
– Kan du si noe om hvorfor kom de hit?
– Nei, det var så teknisk at det kan jeg ikke forklare. Det var et slags verktøy de trengte å lade opp… og så serverte vi blomkålsuppe, i spisestuen. Det er ikke så ofte vi har gjester lenger, så…
– Fortale de noe om hva de skulle?
– Min hustru fikk vite at de var på sin tredje bryllupsreise og planla å bli en stund. Hun trodde altså det var fordøyelsen som forstyrret oss… men vi forstod jo hva det var dagen etter, da vi fikk aftenavisen.

 Ung– gakkatung – gah…

 

I Møbæk Samfundshus er Grethe Merethe Vilks i ferd med å avslutte talen:

Mine kjære venner. Da er vi altså kommet til veis ende. Her slutter alle spor, og vi sitter tilbake med det store spørsmålet :
Hvor er det blitt av Flemming Pierré Flindt og hans hustru?

Takk for oppmerksomheten.

This movie requires Flash Player 9

 

9
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

40 Responses to Om å se sitt snitt… (fra et sangvinsk perspektiv)

  1. avatar sjalle says:

    Kool den der siste videoen :) Det er vel en bratt kurve for noen å lære å lage flash, det er litt dumt …





    • avatar Cecilia says:

      Jeg tror det bare kommer an på motivasjon om man vil lære seg forskjellige programmer. Alle avanserte programmer har egentlig en bratt læringskurve i dag, men det finnes utallige videosnutter på youtube som guider nybegynnere gjennom det mest essensielle. Det tar ikke lang tid å lære seg Flash. Det vanskeligste er egentlig å finne inspirasjon til å skape noe.
      Det vanskeligste programmet jeg selv har forsøkt meg på er Maya, et 3D program for å konstruere tredimensjonale objekter. Jeg klarte å konstruere en tannkremtube, trodde jeg, men korken var visst helt enormt stor og befant seg visst i leiligheten ved siden av da jeg forsøkte å dreie tuben.
      X, Y og Z- akser er lett når man har noe så fysisk og konkret som Rubik’s kube foran seg, men det kan skape de mest absurde tildragelser når man jobber 3D i 2D.

      Det er scriptingen som er hemmeligheten i Flash, akkurat som i AfterEffects. Heldigvis har begge programmene en debugger installert så man kan se hva man gjør feil. En debugger hadde kanskje vært noe for RL? :)





      • avatar sjalle says:

        Det er en egen skill det der å lære seg nye systemer/programmer og man får den bare ved å … lære seg nye systemer/programmer.
        3D er hard kost. Spesielt når man skal ha et bevegelig observasjonspunkt. Har selv prøvd meg på å lage mods til Quake III Arena (i C) og det satt langt inne.

        Debugger i RL ? Dream on 😛





        • avatar Cecilia says:

          Egen skill eller motivasjon. What makes ze germans tick?
          Jeg er dønn fascinert av hva man kan få til ved hjelp av scripting innenfor de programmene jeg var så heldig å få en utdannelse i , og forsøker å trekke teknikken så langt jeg evner innenfor det som er mulig. Flash har dessverre blitt et stebarn ettersom jeg har konsentrert meg om Photoshop og Illustrator for det meste og jeg har heller ikke opparbeidet den helt store entusiasmen for spill som Q3 ennå, men jeg har vært innom og blitt ydmyk så det holder.
          Det er i det hele tatt så uendelig mye å ta fatt i at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal fortsette. Den fremtiden som ligger foran meg er på mange måter like skremmende som den er fascinerende. Jeg higer som en evig romantiker etter det som en gang var, men samtidig ser jeg potensialet i det som kommer. Det er kanskje en brytningstid vi lever i; overgangen fra det fysisk produktive til det mentalt produktive. Informasjons-samfunnets krav om øyeblikkelig etterretning… det hvileløse samfunnet hvor kontinuerlig oppdatering blir et berettiget krav snarere enn et tilbud… Hva var klokken da vi passerte 1984?

          Jeg drodler i vei, som alltid når jeg får interessante og tankevekkende kommentarer. Sorry! :)





  2. avatar marthon says:

    Ung-gaka-tung!
    Og her leker vi oss multimedialt, ja. Visste ikke at den trønderke kaffebarkjeden Dromedar hadde ekspandert helt til Køben, men tøff logo. Er det av sjenanse du bruker en syntetisk stemme?
    :-)





  3. avatar lenesim says:

    Så fantastisk! Denne likte jeg utrolig godt å lese, også så detaljert (til og med de andre nyhetene i Aften).
    Thumb :)





    • avatar Cecilia says:

      Så hyggelig at du likte det.
      Det er de små detaljene som gjør at jeg koser meg med å lage sånt. Det blir litt som å brodere: Egentlig har man nok av både duker og brikker, men man broderer allikevel…
      Det er faktiske én ekte nyhet i Aften. Det var den som inspirerte til resten…

      Tusen takk for kommentar og tommel :)





  4. avatar carpediem says:

    pss.. bare en liten detalj.. det med hun som knep igjen slik at det ikke skulle bli skuddårsbarn, det skal da være 29. februar, ikke 29. mars? :)

    Jeg kommer tilbake og leser mer…





  5. avatar Breiflabben says:

    He he, herlig søndagslesing til mine to kopper espresso og noen båter appelsinsjokolade :-)
    Flotte illustrasjoner og da må jeg som de fleste nordmenn henger seg opp i når andre snakker om en kamel, bemerke Dromedar cafè, for her er det dromedaren som har fått to pukler.
    Det gjør ikke meg noe da jeg har sett tusenvis av både ville og tamme kameler som egentlig var dromedarer i følge den vanlige nordmann sine opphengte kunnskaper.
    Jeg tror ikke de letter på beinet for å pisse, men det var jo artig :-)





  6. avatar Breiflabben says:

    Jeg ka’ også godt li’ din referanse til bolle i dette innlegget Cecilia.

    Ja da, jeg dro på smilebåndet både en og to ganger 😉





  7. avatar Livesoul says:

    Du fortsetter og imponere. :)
    Det er ikke lett og skrive kommentar til deg.
    Jeg syns du tar bloggingen din utrolig alvorlig og syns det er et høydepunkt i dagene mine hver gang det kommer et nytt innlegg. Har du tenkt på og blogge på engelsk for og få flere lesere? Jeg er sikker på at du ville få mange flere med å skrive på engelsk.





    • avatar Cecilia says:

      Blogge på engelsk? Jo, det er kanskje en idé. Nordmenn er stort sett flinke i engelsk :)
      Jeg tror jeg tar alt jeg gjør alvorlig. Kanskje litt for alvorlig noen ganger. Det henger kanskje sammen med at jeg dypest sett er en alvorlig person. Selv det overfladiske syns jeg skal ha en dimensjon av alvorlighet… man skal se at det er lagt ned et arbeid i det jeg presenterer. At folk liker det er selvfølgelig viktig for meg, men om de ikke liker det så skal ingen i hvert fall kunne kritisere meg for at det ikke er gjennomarbeidede og tenkte tanker som ligger bak det jeg publiserer, selv i et tulleinnlegg som dette.
      Tusen takk for kommentar. :)





      • avatar geitost says:

        “Jeg tror jeg tar alt jeg gjør alvorlig”
        Blant annet, å gjøre narr av menn, ser jeg … :)
        Ikke noe kritikk fra min del, selvfølgelig, men bare en mening : jeg ikke husker (og hvis det er jeg som har en selektiv hukommelse, så kan du gjerne korrigere meg) at du skrev noe alvorlig om en mann, eller om noe du snakket alvorlig med en mann, som ikke var høyst knyttet til deg og da det ikke var deg selv som var emnet.

        (En liten digresjon her : på en blogg har jeg nettopp lest anmeldelsen til en ny svensk bok som gjelder utroskap, sett fra to ulike synspunkt : det til en bedratt kone, og det til en elskerinne. Kommentatoren skriver “Selve mannen blir vi aldri ordentlig kjent med…”, og tillegger litt senere “Mannen er sentral og likevel perifer…”. Det fikk meg tenke på det vi debatterte i det siste, nemlig at selve “kvinnor som inte hatar männ” kan noen gang ha det vanskelig å skrive om menn sine betraktninger og gi dem relevante uttalelser i deres dialoger, særlig når det gjelder kvinner.)

        At du ikke ønsker å skrive alvorlig om menn generellt trenger neppe å bortforklares, og det er ikke dette jeg vil merke her. Poenget mitt er bare at jeg er høyt nysjerrig på hvordan, i ditt bok prosjekt, du skal få dine hankjønn figurer å snakke med farmoren din, fordi i denne sære sammenhengen bør de absolutt se ut tiltrekkende og begjærte gjennom deres samtaler, og det trenger at du finner de riktige “mannlige” ordene for deres forføringe dialoger med henne, og dette angår blant andre Viktor og Mogens, men kanskje også faren din.

        Jeg tror det er en spennende literær utfordring for deg å oppfinne, gjennom det du har kjent lenge etterpå fra deres språkvaner og oppførsel, den måten disse mennene pleide å uttale seg med henne da de var unge, og kjærlige.
        Og jeg gleder meg med å lese dette en dag ! Lykke til med fortsattskrivningen.





        • avatar Cecilia says:

          Syns du jeg gjør narr av menn? Jeg gjør kanskje det, med noen. Men jeg legger jo hodet på blokken så urmannen kan bruke urinstinktene sine og kappe det av :)
          Jeg mangler ikke respekt for menn på generell basis, akkurat som jeg jeg tror menn stort sett har respekt for kvinner, på generell basis. Det jeg kanskje forsøker er å være et motstykke til den daglige latterliggjøringen av dumme jenter. Det er liksom toppen av underholdning i Norge når en deltager i en missekonkurranse skal svare på spørsmål hun ikke kan, og mange menn er faktisk så dumme at de tror det er slik jenter er. Jeg beveger meg jo rundt i denne byen og treffer folk i forskjellige situasjoner. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt kalt dum av menn. Det er derimot svært sjelden jeg har opplevd å bli kalt dum av en kvinne.
          Men jeg tar gjerne korreks om jeg støter noen, og det kan godt tenkes jeg trenger å korrigeres litt.

          Å skrive om menn… jo, det er vanskelig. Jeg er nødt til å bygge på karakterer jeg kjenner. Bare det å skrive en dialog innebærer jo at man lett går i fella og bruker sine egne formuleringer, og når man skal skape en karakter så er det lett å skape et slags motstykke til seg selv, noe som også blir feil, for vi har alltid mye felles.
          Jeg forstår godt at menn kan få en perifer rolle, men jeg opplever også at kvinner får merkelige roller i menns bøker. Noen av de flotteste kvinnekarakterene i norsk litteratur finner jeg hos Ibsen. Jeg syns han har forstått mye av kvinnen. Antagelig har han hatt god hjelp av sin kone, Suzannah , som jo kastet malerpenslene hans og dyttet ham ned bak skrivebordet, for Ibsen ville jo bli maler heller enn forfatter. Jeg sveiper faktisk innom dette i mitt neste innlegg.

          Tusen takk for fin kommentar :)





  8. avatar carpediem says:

    en utrolig vri der på slutten.. for noen typer! 😆





  9. avatar jadajada says:

    cec…..

    faktisk så måtte jeg bare lese det hele
    avisen er jo pokker så bra – og filmen er imponerende for meg da. :)





    • avatar Cecilia says:

      Så bra at du likte det ! Jeg har jo en sær humor, har jeg fått høre. :)

      Den avisen var det veldig morsomt å sysle med, og nå som jeg har klart å mase meg til å få flash implementert på Bloghog, må jeg jo bruke det. Så det kommer vel flere sånne små snutter etter hvert … :)

      Tusen takk for hyggelig kommentar





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *