Lørdagsbarn – digresjoner – og et bilde til Flabben.

Er det flere lørdagsbarn på bloghog? Lørdagsbarn har visst arbeidslyst… .

Det er lørdag.  17. mars 2012.  En grå og trist lørdag i Oslo, med 5.82 digitale plussgrader på termometeret i vinduet mot bakgården. Jeg spiser frokost alene, som vanlig.  OECD melder at levestandarden må senkes.  Jeg tenker som alle andre at det gjelder ikke meg. Jeg bruker jo nesten ingen ting.
Frokostblanding med melk, espresso med melk, appelsinjuice – det er frokosten min. Jeg leser nettaviser og hører på nyhetene med et halvt øre. Oona Kivela har blitt verdensmester i Pole dance. Det er en video på nettsidene. Imponerende, selv om Pole dancing er en sport jeg neppe ville falle for. Det skal visst bli OL-øvelse kan jeg lese. Jaha.
_

Det er utrolig hva mennesket er i stand til å gjøre når det setter seg noe fore, som for eksempel å danse med en stang. Bare man har talenter, og talenter har jeg visst alltid fått høre at jeg har, av min mor for det meste…
_

_
– Du som har så mange talenter, hvorfor bruker du dem ikke?

– Men mamma, jeg bruker dem! Jeg skriver…
– Kan det være noe å holde på med.
– Det heter forfatter, mamma. Det er et yrke.
– Jada. Jeg vet jo det.
– Den rullen du har i kjelleren… jeg har tatt med noen duker og sengetøy. Skal vi prøve den?
– Virker den fortsatt da tror du? Den har ikke vært smurt siden… det er lenge siden.
– Ikke siden pappa flyttet? Det er det du mener, ikke sant?
– Jeg husker ikke.
– Hvorfor vil du aldri snakke om ham. Du sier aldri navnet hans en gang.
– Vi får gå å se om den virker.
– Hvorfor er du alltid så unnvikende hver gang han dukker opp?
– Hvorfor må du absolutt snakke om ham?
– Han er faren min. Han du valgte å få barn sammen med. Angrer du?
– Nå må du ikke fjase.
– Jeg må jo ha fått denne giddeløsheten min fra et sted. Kommer den fra ham?
– Det vet jeg ikke.
– Men han jobber jo mer enn noen andre jeg vet om. Det har han alltid gjort.
– Først må du legge ned brettet. Og så må du sette på sveiven.
– Hvor mye har du jobbet da mamma?
– Jobbet? Jeg har da arbeidet som alle andre.  
– Syv år, så vidt jeg husker.
– Syv år?
– Fra jeg var fem til jeg var tolv.  Du var eldre enn jeg er nå før du begynte å jobbe.
– Eg hadde tre fødsler bak meg på din alder. Du finner en fettpresse i boden. Det var den din far brukte å smøre den med.
– Gjorde du det aldri selv?
– Smurte den? Nei.

Av en eller annen grunn kommer jeg til å tenke på den gangen jeg var åtte år og fikk lov å invitere til bursdagsselskap. Det var ufyselig vær, som det alltid er på bursdagen min. Vi bodde et stykke unna hovedveien. Den gamle gårdsveien var omtrent en kilometer lang, og ikke noe særlig egnet for spaserurer i regnvær.  Pappa ville ikke risikere at ukyndige sjåfører kjørte seg fast. Derfor leide han en liten buss med sjåfør til å hente alle gjestene. Jeg fikk være med på turen og satt foran sammen med sjåføren. Der satt jeg og delte ut brus til alle som kom ombord. Alle var pent pyntet.  Det var bare jeg som hadde bukser og genser, som vanlig. Nitten barn. Det var hele klassen. Det var ingen av dem som noen gang hadde vært på besøk hos meg, de visste bare hvor jeg bodde.  
Det gikk et sukk gjennom bussen da konturene av hovedbygningen dukket opp i tåkehavet, og en av guttene kunne ikke dy seg.
– Vi skal sikkert bortføres og myrdes. Det har jeg sett på film.
– Det er sikkert vampyrer der…
– Og gjenferd

– Det er sikkert gift i sodavandet.
– Det er derfor hun ikke har pyntet seg.

Det var på tide å gripe inn.
– Velkommen til mit spøgelseslot. Varmt blod serveres i stuen, og der vil blive muligt at sige hej til Dracula efter mørkets frembrud. Jeg vil selvfølgelig klæde mig efter annledningen. Der er toiletter på hver etage. Et i kælderen, for dem der vover, og et på loftet, for de virkelig modige.

Vi gikk den store turen. Opp alle trappene fra kjøkkenet til loftet og ned igjen, uten å gå to ganger i den samme trappen. Stivpyntete åtteåringer med store øyne.
– Hvordan tør du å bo her? Syns du ikke det er skummelt? Er det virkelig sant at det bor en død mann på loftet?
Skummelt? Den tanken hadde aldri slått meg. Dette var da det tryggeste stedet i hele verden… bortsett fra loftsboden med dødningehode på, og så fyrrommet da. Der var det skummelt.
Etter selskapet ble jeg sett på som om jeg var en del av The Addams Family.  Jeg var Wednesday…
_

Monday’s child is fair of face
Tuesday’s child is full of grace,
Wednesday’s child is full of woe,
Thursday’s child has far to go,
Friday’s child is loving and giving,
Saturday’s child works hard for a living,
But the child who is born on the Sabbath Day

Is bonny and blithe and good and gay.
___

Saturday’s child works hard for a living.  Der kan man se.  Jeg kan ikke ligge på latsiden.
Prosjektet mitt ligger med anklagende blikk på skrivebordet og roper på meg.  Skal jeg orke? Jeg føler at jeg har kommet til et punkt der arbeidet stopper opp. Jeg er tom for idéer og litt skuffet over meg selv fordi jeg ikke så det åpenbare mens jeg skrev: Man kan ikke avsløre løsningen underveis, man må la den komme til slutt, som en overraskelse. Det er altså mye som gjenstår før det føyer seg inn i den forventede formen. Tanker og spørsmål må lukes vekk, og da må jeg lese meg gjennom hele manus på nesten tre hundre sider for å oppdage alle stedene. Og jeg vet hva som skjer da: Jeg begynner å flikke på språket. Det gjør jeg alltid, selv i dagboken min.  Saturday’s child works hard for a living… pirkete, på randen til å være petimeter.

Nei, jeg lar prosjektet mitt ligge og åpner Photoshop. Egentlig burde jeg støvsuget og vannet blomstene, skiftet sengetøy, eller pløyet i balkongkassene… og invitert noen til middag. Men jeg åpner Photoshop og har en tanke i bakhodet: Breiflabben.  Den godeste Flabben har etterlyst en illustrasjon.  En close-up av en situasjon. Nei, svarte jeg, det får du ikke.
Men hvorfor ikke? Kanskje det er en passende syssel på en lørdags formiddag. Men ikke en close-up. Miljøet er viktig, og mye mer spennende å rekonstruere. Egentlig burde jeg ha det til dagboken min uansett.  Jeg har de fleste elementene fra forrige gang. Det er bare å sette i gang. 

Man kan ikke jobbe 16 timer i døgnet med samme prosjekt over lang tid. Det er nok det jeg har gjort feil med manuset mitt. Jeg har ikke gitt meg selv anledning til å distansere meg. Det er en utålmodighet over alt jeg gjør; jeg kan nesten ikke vente på å bli ferdig. Da jeg var liten kunne jeg ikke vente på å bli voksen, nå bare venter jeg på å bli gammel nok til å få den erfaringen som trengs… det holder ikke med talenter, de må gjødes, foredles, koses med og utvikles.
Jeg lager en rask skisse først, og så begynner jeg på svart bakgrunn og lager hjelpelinjer for perspektiv, plasserer baren og inngangsdøren. Jeg har allerede laget et bilde andre veien, så nå vil jeg skifte perspektiv.  Og så kommer tanken om at jeg like godt kan illustrere litt av prosessen mens jeg jobber:

Så er det  å fylle opp med teglsteinvegger og transformere dem inn i riktig perspektiv. De fleste elementene har jeg fra forrige gang. Noe kan jeg bare kopiere direkte, som stolpene. De er uansett bare kopier av hverandre. Jeg lar dem være i svart/hvitt, så kan de ta farge av lyssettingen senere.


Dette kan klikkes større.

Da har jeg et rom som er ganske likt erindringen min. Jeg har ikke noe annet å stole på, for jeg hadde ikke med kamera, og min gamle Nokia 6310 hadde ikke noe kamera. Nå må jeg konstruere en bardisk, lage et piano og fylle opp med duppeditter, som min mor kaller det. Å plassere ting er morsomt. Og sannelig finner jeg ikke ølflasken avbildet på nettet. Jeg trodde den het Dao. Det var det eneste jeg visste om den, men jeg kjente den igjen med en gang jeg så den. Perfekt! Da er det bare å klippe ut etiketten og lime den inn i barskapet på noen av de andre flaskene… og sette en flaske på disken. Da er jeg kommet så langt:


Dette kan klikkes større.

Det er flatt og kjedelig lys, og alt jeg har plassert ut bor liksom ikke i rommet.  Det må forankres, og det er bare én måte å gjøre det på: Alt må ha skygger. Hvor mange lyskilder har jeg? To hovedlyskilder, men jeg jukser til meg en som ligger utenfor høyre bildekant.  De fem andre lampene kan få kaste lys der de står, uten å påvirke resten.  Å skuggelegge er morsomt. Da henger ting bedre sammen:


Bildet kan klikkes større

Så har jeg lyssatt, så mangler bare det viktigste: Sasho og meg. Det klarer jeg ikke lage i Photoshop. Da må jeg i et annet program og hente frem gamle ting. På skolen i Danmark hadde vi et program hvor man kunne skanne inn et bilde, en face og i profil, og så ville datamaskinen skape et tilnærmet likt symmetrisk alternativ i 3D. Jeg har fortsatt de gamle filene mine og kan bruke dem. Fordelen med 3D-elementer er at man kan  vri dem  til enhver posisjon og gi dem uttrykk etter behov. Det gjør jeg i et program som heter Poser. Der laster jeg inn det skyggelagte bildet som bakgrunn og plasserer oss oppå det, slik at det virker riktig i rommet. Så er det bare å importere resultatet i Photoshop og foreta litt fargejustering, fjerne noen elementer jeg ikke syns jeg trenger og eksportere det ferdiige resultatet.  Da ser det sånn ut:

Bildet kan klikkes større.

Hadde dette vært en skoleoppgave hadde jeg laget den i høykontrast sort-hvitt, så jeg gjør det også. Og så slår det meg at hadde det ikke vært for Flabbens kommentar,  så hadde jeg vel sittet og stirret i veggen og ventet på inspirasjon ennå. Så derfor:

Kjære Flabben,
du er en berikelse for Bloghog, og dette bildet er tilegnet deg :)


Etter en liten handlerunde, en kaffe med en venninne, noen lange telefoner og andre generelt forstyrrende tildragelser, har jeg laget et innlegg.

Fortsatt god helg.

11
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

47 Responses to Lørdagsbarn – digresjoner – og et bilde til Flabben.

  1. avatar eMTe says:

    Du er ordentlig flink Cecilia !

    Marieklem





  2. avatar jadajada says:

    jeg er nå i allefall imponert – over alt :)





  3. avatar Breiflabben says:

    He he he, jeg er beæret da jeg endelig så resultatet her i slutten av innlegget 😀
    Først trodde jeg det var det første bildet i innledningen, men noe sa meg at det vil ikke du gjøre når det var et bilde til meg.
    Og ganske riktig, det var omtrent slik jeg hadde sett det for meg :-)
    Sasho med en litt Harry hockeysveis og du ungpikevakker og slank som en lilje. Og akkurat den passe håndfullen som jeg har tenkt på flere ganger i dine skriverier :-)
    Det er noen bilder som flasher forbi her nå, enda mer virkelige enn første gang jeg leste om ditt barbesøk 😉

    Men litt annen tilbakemelding må du få. Dette kan du, virkelig flott gjennomført og et fint resultat. Du har øye for detaljer, noe vi også kan lese i dine tekster, så dette var kjempefint :-)
    Og takk for godord, de settes stor pris på.
    Hvis du har anledning så kan du hive deg på første flyet til Stavanger. Jeg har hummer, østers, kaviar og bobler som ikke ble benyttet i går, dessverre, men du kan jo hjelpe meg med dagens kveldsmat, no kidding :-)

    Takk for bilde og innlegg. Herlig 😀





    • avatar Cecilia says:

      Det første bildet var en spin-off. “Ut av speilet”. Kanskje det var noe profetisk over det, for jeg har akkurat fått en mail om at jeg er avslørt som følge av illustrasjonen min, og at det vil bli offentliggjort. Så da kan jeg ikke gjemme meg lenger. Godt gjort. Vel, han får bare “avsløre” meg, så får vi se hva som skjer 😉

      Å illustrere har alltid to sider, som min utmerkede kommentator Geitost påpekte for en tid tilbake: Man gir leseren et bilde av situasjonen, og hjelper altså med visualiseringen, men det kan også forkludre det bildet leseren egentlig skaper selv, dersom bildene ikke stemmer overens. Det kan bli som når man har lest en bok og så ser man filmen etterpå: Nei! Det er da vel ikke sånn det var? “Frøken Smillas fornemmelse for sne” er et godt eksempel for meg (Dansk film etter Peter Høegs fantastiske bok med samme navn) Jeg hadde masse bilder i hodet, men Bille August hadde tydeligvis noen helt andre bilder. Jeg ble altså litt skuffet over filmen, men anbefaler den allikevel. Det er bra casting.
      Bra jeg traff riktig og at det stemte med dine egen bilder :)

      Blikket for livets høydepunkter er jo blant det jeg opplever at vi har felles. Lysten på opplevelser, sansen for spennet mellom en fin restaurantmiddag og blåskjell kokt i en fiskebolleboks med sjøvann over et bål i fjæra… en skinnydipping en varm sommerkveld i et tjern i skogen er like fint som en dekkstol på terrassen til Hotel Martinez i Cannes.

      Det hadde vært hyggelig med en lang kveldsamtale over et glass champagne eller fler mens vi mesker oss med havets delikatesser, men akk… Jeg får ha det til gode :)





      • avatar Breiflabben says:

        Bildene var bra og ikke de store forskjellene. Men jeg er enig at de bildene ofte kan kollidere faktisk. Jeg hadde lest “Silence of the lambs” en stund før jeg så filmen og hadde nok noen andre bilder i mine tanker, men utsøkt regi og skuespillerkunst ga meg nye opplevelser og bilder.
        Å verdsette blåskjellene i fiskebollboksen på samme måte som et måltid på Villa San Michele, er en kunst vi heldigvis deler Cecilia.
        Jeg tror jeg får omsetning på havets delikatesser til “kveldsmaten” i dag :-)
        Men du kan jo hive deg på bloggtreffet om seks uker, da kan du bli med på et herlig måltid sammen med noen andre bloggvenninner og jeg som vert på fredagskvelden. Tror det ville passet damen.
        Og i hvert fall denne Herren :-)





  4. Innom, leser, flirer av talentene som er så mange at de blir til drakmer….og skjønner at det må ligge mye arbeid bak illustrasjonene dine…som er veldig fine….og tusler videre 😉

    …det ække lett å kommentere deg asså! 😉





  5. avatar marthon says:

    Jasså.

    Så her står du og byr deg fram for fremmede som et annet fruktfat!

    Det blir selvfølgelig en overraskelse når identiteten din blir offentliggjort, og det viser seg at du egentlig er ei feit dundre på fem og seksti som sitter på Bredtvedt på tredje året for utuktig omgang med hamstere, men ang. valuta: Hvis 1 talent = 60 mna, og 1 mna = 100 drakmer, går det 6000 drakmer på 1 talent. Før euroen ble innført gikk det omtrent 20 greske drakmer på ei krone. Da kan vi fastsette verdien av et talent til omtrent tre hundre kroner. Hmmmm … hvis de ikke koster mer, kunne jeg sikkert investert i noen …
    ”Mna” er forresten det irske ordet for kvinne, det som står på døra til dametoalettet i irske puber. De som tisser rett fram, går inn døra merket ”Fir”. Bare nevner det, siden det var Paddy’s Day i går.

    Det logiske problemet med å gå alle trappene én (og kun én) gang må ha vært en lokal variant av problemet med broene i Königsberg – bare at der gikk ikke problemet opp (http://no.wikipedia.org/wiki/Broene_i_K%C3%B6nigsberg).

    Håper Fotoshop-strippingen (uten stang) hjalp på ideene og inspirasjonen.

    Mvh. Onsdagsbarn :-)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg var på en happening for noen år siden hvor en av Oslo’s mange “evig-unge” livskunstnerinner hadde snappet opp en trend i New York og fraktet den med seg tilbake til gamlelandet. ( http://en.wikipedia.org/wiki/Nyotaimori) Det var altså skalldyr og havets delikatesser som ble servert. Hun hadde en krabbe liggende på ehm… ja… og den, betrodde hun meg, var det ingen som kom til å tørre å ta. Det hadde hun helt rett i.

      1 talent var gangbar verdi i de dager da det gikk ut et bud fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Mynten var støpt i sølv, og 1 obol veide 72 gram. Da Judas noen år senere fikk tredve sølvpenger i fanget i Getsemane have, (du kjenner sikkert historien om lett homerotisk omgang med den enbårne) så var det neppe talenter han fikk. Det hadde blitt en tung bør, hvilket det forsåvidt også ble, men kanskje ikke 750 kg, som ville vært den tyngende vekten av 30 talenter.

      Det var godt du byttet avatar. Den forrige var som et fotavtrykk i leire. Nå ligner det mer… på Ødegård, du vet, vår entusiastiske og høypannede romforsker med hodet i kosmos og aksjer i det kinesiske romfartsfondet. En gang stiger han vel til vers og setter kursen for stjernene… han er nok også onsdagsbarn.

      Vel. Her på Bredtvedt er det lite man får servert liggende på ehm…ja… og det kan forsåvidt være like greit, om det så er skalldyr eller en skive kneipp med brunost. Nå rasler det i nøkkelknipper her og dersom jeg skal rekke Mna før Fir stapper meg i fangehullet så må jeg avslutte …





      • avatar marthon says:

        Nå ja, hun livskunstnerinnen din var jo ikke akkurat den første som har hatt crabs på venusberget, og de hadde nyotaimori på utestedet Broen i Skibotn allerede i 1988, kan jeg fortelle deg. Den finske varianten, altså, hvor Tuula og Mirka sprayer seg med krem og lar sultne same- og militærgutter hjelpe seg med å få av sølet igjen. Det var en siste krampetrekning for å trekke gjester før etablissementet ble stengt for godt (noe lokalbefolkningen, som stort sett var læstadianere, ikke hadde noe særlig imot).

        Fotavtrykket i leira var utelukkende ment som et (im)provisorium, men etter over ett år var jeg så lei av å se på det at jeg plutselig bare måtte gjøre kort prosess akkurat i dag. Jeg venter stadig på at noen skal ta et vakkert bilde av meg som jeg kan bruke, men inntil det skjer, eller jeg finner på noe annet, lar jeg meg representere av den høyhårede og lett frustrerte Mr. Henry Spencer.

        In Heaven
        Everything is fine
        You got your good thing
        And I’ve got mine





      • avatar Breiflabben says:

        Vel jeg serverte havets delikatesser i går, men ei noen krabbe.
        Men Blanc de blanc med det rette tilbehøret og selskapet gjør slike krabber overflødige :-)





      • avatar Breiflabben says:

        Selv om du ikke fikk nyte havets delikatesser i går Cecilia, så var det andre som gjorde det.
        Blanc de blanc med det rette tilbehøret og deltakere gjør bare slike krabber som de refererer til her overflødige :-)





        • avatar Cecilia says:

          Se her dukket det opp kommentarer. Så bra.

          Jeg tror vel Marthons referanse til “crabs” var av en litt annen sort enn man serverer. Det var vel heller den typen kreaturer som Håkon Lie var familiær med, så familiær at han brukte det som eksempel: “Jeg skal knekke deg som ei lus! ” sa han til Gerhardsen i et opprørt øyeblikk. Slik gikk det jo ikke. Samme Gerhardsen ble jo landsfaderen fremfor noen og bygget opp det velferdssamfunnet hans etterkommere nå gjør sitt beste for å rive ned.
          Ja, ja.

          Jeg skulle selvsagt ha vært i godt lag hos deg i går. Glad dere hadde en fortreffelig aften. Ikke tro jeg er misunnelig :)





          • avatar marthon says:

            Ehem … husk nå på at Breiflabben vet ett og annet om hva slags dyreliv som kan finnes i underskogen hos barske sjømenn som lar seg forføre i hver havn – og ikke minst hvordan man kan utrydde det. (se mannhttp://breiflabbenbloghogno.bloghog.no/2011/05/03/sm%C3%B8r%C3%A6rn/)
            :-)





          • avatar marthon says:

            Nå skal du ikke glemme at Flabben er sjømann og har seilt på Amazonas og deromkring. Han vet ett og annet om hva slags kryp som kan gjemme seg i jungelen. Mener til og med å huske at han har vært med på skadedyrbekjempelse av den mer intime sorten – med DDT …





            • avatar Cecilia says:

              Merkelig at kommentarene legges til moderering.

              Jo, jeg har sett flabben sine flotte innlegg, og antagelig kommentert dem også.
              Det er ikke alltid man assosierer riktig, selv om man er gammel sjømann 😉

              Selv har jeg ingen erfaring med den typen skadedyr. Du vet, gifte menn har som regel en kone som vasker dem både her og der 😉





              • avatar marthon says:

                Jeg prøvde å skrive en kommentar på PCen først, men den ble ikke godkjent. Jeg antok at det var en viss fare for at den ble lagt til moderering (ev. i 10 eksemplarer). Da jeg sjekket igjen på mobiltelefonen, på trikken hjem fra jobb, hadde den fortsatt ikke gått igjennom, så jeg skrev en ny sånn ca etter hukommelsen, og uten linken. Da du godkjente den første, ble det slik: to nesten like kommentarer. :-)





                • avatar Cecilia says:

                  Jeg forstod det.
                  Dette er kommentar 3690, det vil si at gjennomsnittlig legges det igjen en kommentar omtrent ved hvert tiende oppslag. Jeg har 111 publiserte innlegg. Det gir et gjennomsnitt på 16 kommentarer pr. innlegg, dersom jeg regner at halvparten av kommentarene er mine egne.
                  Så dobbeltkommentarer trekker bare opp gjennomsnittet og booster selvfølelsen min. Keep ’em coming… :)





                • avatar Breiflabben says:

                  He he, dette var en artig kommentartråd da 😀





                • avatar Cecilia says:

                  Der kan du se hva du steller i stand :)

                  Du må fortsatt modereres.





  6. avatar LeylaM says:

    Flott, underholdene lesning og kjempefine illustrasjoner Cecilia, dette både kan og er du flink til! :)

    Artig at du lagde en illustrasjon til Flabben, jeg ser han satte veldig pris på det :)

    Og jeg er et søndagsbarn 😀

    Klem og ha en fin uke :)





    • avatar Cecilia says:

      … bonny and blithe and good and gay.

      Tenkte jeg for moro skyld skulle sjekke om google translate bestod prøven:
      “Bonny og blid og god og homofil… ”

      Ja, ja.
      Hyggelig at du likte innlegget mitt. Det er antagelig litt sært og uforståelig for mange at noen vil bruker tid på noe sånt, men du er vel vant…

      Klem, klem til søndagsbarnet, og du må gjerne dele den med resten av familien.
      Fin uke til dere begge :)





      • avatar LeylaM says:

        😆 Jeg må le hver gang jeg prøver Googe translate, det kan komme mange utrolige og ikke minst morsomme oversettelser ut av det 😀

        Neida, jeg synes ikke det er sært i det hele tatt, det skal ganske så mye til for at jeg synes ting er det.. 😀





  7. avatar Breiflabben says:

    Mine “replys” forsvinner her. What’s going on?





  8. avatar Breiflabben says:

    @Cecilia :
    Det er nok ikke bare jeg som steller i stand til dette Cecilia. Sjalle har nok en jobb å gjøre.
    Ser du ikke har svart på min lille vinkommentar fra i går. Tignanello som er en av de store Toscanerne som blir raffinert med en Cab.Sauv. En fantastisk vin. Men Liv og jeg hadde en Chianti Classico -98 fra Castello di Fonterutoli på Villa San Michele sist sommer, det var snadder det. Det beste vi begge hadde smakt av røde dråper. Men så var han stolt vinkelneren og :-)

    Nå får du hive deg rundt med modereringstasten din da :-)





  9. avatar ertaberta2 says:

    Cecilia, nå har jeg lest meg opp hit ( mange timer,s godt lesestoff her..)
    Du er flink med pennen din og jeg koser meg med å lese om dine reiser og bekjenntskaper. Dine bilder er flotte, det til flabben var fint.. :)
    Jeg henger etter så mye på grunn av arbeide her hjemme og besøk,
    har nesten ikke tid til blogg for tiden.
    Har ikke gitt kommentarer på det jeg har lest, men lagt igjen fingeravtrykk med tommelen, da. :)
    Ønsker deg en riktig fin dag.
    Klem fra meg. :)





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk EB!
      Veldig hyggelig kommentar, og tusen takk for tomler :)

      Jeg er også litt bisi for tiden, så jeg forstår deg godt. Bloggen skal jo ikke være en plikt heller… :)





  10. avatar Kirsti86 says:

    Spennende. Da forstår jeg litt av hvordan du gjør det.





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *