Bagasje

 

Flasken er nesten tom. Korken har ikke vært skrudd skikkelig på og innholdet har rent ut i kofferten. Klærne mine er dynket og det lukter vodka i hele kupéen. Jeg styrter resten av flasken og dytter kofferten tilbake på hyllen, synker ned på setet og betrakter refleksen av meg selv i vinduet.
Landskapet deler ansiktet mitt i to; mørkt og tydelig nederst, og utydelig øverst der hvor konturene blekner og nesten viskes ut mot kveldshimmelen. Landskapet bølger opp og ned. I ansiktet mitt kjemper lyset og mørket om overtaket. Jeg tenker at hvis jeg strekker halsen litt blir hele ansiktet utydelig. Hvis jeg synker lenger ned vil ansiktet mitt bli tydeligere. Burde det ikke være omvendt?  

Jeg gjør ingen av delene.  Jeg lar meg selv sitte helt urørlig, betraktende, som om jeg venter på at valget skal tas av noe utenfor min kontroll, en høyere makt.
Det kommer en bro. Lyd og bilde forandrer seg. Ansiktet mitt klippes inn og ut av virkeligheten i takt med lyset. Jeg husker det fra balletten. Stroboskop-lys. Vi danset som mørke skygger mot blå bakgrunn og fikk hakkete bevegelser i det flimrende lyset. Sorte marionetter, kontrollert av usynlige tråder. Jeg syns det var både skummelt og spennende. “Dans l’obscurité” – et ordspill som ingen av oss forstod.
Så blir ansiktet mitt igjen delt i to av landskapet. Fra lys til mørke – fra utydelig til tydelig. Jeg lurer på om det er jeg som betrakter refleksen min eller om det er den som betrakter meg.
Det lave krattet langs skinnegangen vokser og blir til en skog. Himmelen forsvinner og jeg ser meg selv tydelig i mørket. Tjueni år. Kvinnens ultimate alder. Neste år kommer altså de grå hårene, rynkene, grevinnehenget. Neste år. Det er lenge til.
Det var André han het, danselæreren vår. Han likte å late som om han var fransk, men alle visste han var fra Koldrup.
– Non, non, non. Regardez-moi, mes petit ballerines. 
Vi så på ham, på den trange trikoten og den harde bulen i skrittet. Han hadde tynne ben og lange armer med sterke hender. I forestillingen hadde han svart kostyme. Jeg husker ennå bowling-grepet hver gang jeg ble løftet. Han kunne godt ha holdt meg lenger.  Jeg var lett som en fjær, og jeg likte at han løftet meg. Jeg ble vektløs et øyeblikk, høyt der oppe hvor alle kunne se meg. Den lille ballerina.

Jeg må ha forlagt henne og glemt henne et sted på veien.  Det hadde vært fint om noen fant henne, “Dans l’obscurité”   – i mørket.  Det er der hun er nå.

Hannover. Konduktøren sier vi er halvveis til Berlin. Han snuser litt i luften og trekker på skuldrene.
– Vi er fremme om tre timer.
Jeg gruer meg til å åpne kofferten.

 

 

 

 

6
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst and tagged . Bookmark the permalink.

34 Responses to Bagasje

  1. naturglede naturglede says:

    Ja, sånn kan man sitte å fundere på sin reise, og siden gjøre det til noe lesbart. Flott. Men hvordan gikk det med å åpne kofferte? Kan tenke meg det ble klesvask 😆 Ha en finfin mandag :)





    • avatar Cecilia says:

      Hvordan det gikk? Det kan du kanskje få lese dersom jeg noen sinne kommer i havn med bok-prosjektet mitt hvor denne lille teksten er hentet fra.

      Det er en flott vårdag med 18,3 grader på balkongen. I skyggen!
      Håper din dag også blir flott :)





      • naturglede naturglede says:

        Det blir da spennende. Skriv på! Her jobbes det også på bokstavplanet om dagen, og jeg håper det kommer ut i bokform etter hvert. Utrolig spennende.
        Jeg har 15 pluss og skikkelig vårlig med sommerfugler og utsprungne krokus. Nyter det :)





  2. avatar marthon says:

    Det er mye rart man kan ha med seg i baggasj’n (som vi sier – vi som er oppvokst med prolletartrøkk på første stavelse) på vei hjem fra utlandet.

    Jeg sto en gang på Gardermoen og stirret mer og mer resignert på et tomt bagasjebånd som gikk rundt og rundt – helt til det stoppet. Ryggsekken min, som var sjekket inn direkte fra Dublin, dukket aldri opp.

    Ja, ja, det må ha vært den premien jeg vant i lotteriet på julebordet, tenkte jeg. (Jeg hadde inntil da trodd at NORSKE julebord var harry, men det var før jeg fikk se mine irske kolleger konkurrere om å moone bedriftens kvinnelige ansatte) . Kanskje den så litt suspekt ut på skanneren til sikkerhetsfolkene? I alle fall – jeg måtte dra hjem til barndomshjemmet uten både sekken, de penklærne jeg tenkte jeg skulle ha på meg i jula, og det som skulle være julegaven til mor.

    Men to dager senere, tidlig på morgenen på selveste julaften, ble den grønne sekken levert på døra – påklistret en gul lapp som fortalte at den var åpnet av Security på Heathrow, litt fuktig, og med en påfallende lukt. De hadde tømt ut det omhyggelig pakkede innholdet og kastet det hulter til bulter oppi igjen. En av kokkeknivene i knivblokken lå løst i sekken (Security my ass!) og hadde spiddet en ølboks. Innholdet i sekken var MARINERT- i gammel Guinness.

    Mor fikk oppgradert knivsamlingen sin, men i ettertid forbinder jeg den jula mye med klesvask og en allestedsnærværende eim av Irland …

    (Senere har jeg lært av en feng shui-opphengt venninne at man aldri, aldri, aldri skal gi bort kniver i gave. Det er en dødssynd. Jeg burde da ha forstått den morbide symbolikken! Hun var fornærmet i flere måneder.)

    Vodka! Pøh! Den fordamper og lukter nesten bare som aftershave.

    Og hvorfor så fascinert av buler og sterke armer? A woman needs a man like a fish needs … eller var det som en elg trenger hårnett?

    Men veldig poetisk beskrevet og vakkert illustrert om refleksjoner på en togtur … og kanskje et snev av forelskelse i sitt eget speilbilde. Og et godt eksempel på hvordan tekster og illustrasjoner hos deg utfyller hverandre og går opp i en høyere enhet.
    :-)





    • avatar Cecilia says:

      Marinert i gammel Guinness. Da er det nok litt bedre med vodka. :)
      Nå var det vel ikke den fysiske bagasjen som var den tyngste… (du klikket vel på illustrasjonen).
      Dette lille utdraget er hentet fra prosjektet mitt, og det kan nok tenkes hovedpersonen er litt forelsket i sitt eget speilbilde. I en større sammenheng, som man selvsagt ikke får innblikk i her, er det fornektelsen av at hun har et alkoholproblem som er den sentrale tanken hennes. Vil hun egentlig opp i lyset og se det kompliserte og utydelige bildet hun finner der? Hun er jo mye tydeligere mot mørket. Men tankene er der. Hvordan skjedde det? Hvordan lot hun det gå så langt? Det er en slags gryende forståelse av at hun er på vei mot avgrunnen, og det er først og fremst den mentale bagasjen hun gruer seg til å åpne.
      Jeg satte meg til å illustrere dette i morges, som en motivasjon for meg selv til å komme i gang med det jeg egentlig skal fylle dagen min med. Når jeg lager illustrasjoner kan jeg la tankene flyte. Det er mest praktisk rutinearbeid, og så sitter jeg igjen med to ting etterpå: En illustrasjon, og en idé om hvordan jeg skal gripe an dagens egentlige arbeid.

      8. mars er jo dagen vi kvinner har fått. Da får mannen ha oss unnskyldt om det siteres grafitti. “En kvinne trenger en mann – som en mann trenger en bøtte blåskjell “, hadde nok vært en morsommere vri 😉





      • avatar marthon says:

        “Leaves you breathless”, het det visst i en vodka-reklame en gang. Vodka er skapdrankernes valg. Konsentrert og nesten dunstfri. For den som vil egenmedisinere seg med diskresjon.

        Jeg har klikket (på bildet).
        Illustrasjonene dine er fantastiske, Cecilia. :-) Hva mer kan jeg si? Har du godt av at jeg skryter deg opp i skyene? (Hva om du bare blir der oppe og ikke kommer ned igjen til din egen lille “helvetes forgård” hvor temperaturen er behagelig og vi kan snakke med deg på bloggen?) Ser du for deg å bruke noe slikt i boka – eller på omslaget? Har du snakket med forlaget om det?

        Den mer sofistikerte symbolikken forblir kanskje litt obskur for enkle menn som meg – i alle fall i mangel av mer sammenheng. Kanskje registrerer jeg en del ubevisst, som en kvalitet ved måten du skriver på, men uten å tenke bevisst igjennom det med mindre jeg nødes litt. Slikt krever tross alt anstrengelse (og jeg leser ofte i stjålne øyeblikk på trikken eller mens ungene gjør seg klare til å legge seg). Men det er jo DER – mellom og bakenfor linjene at du kan skape det som gjør teksten til litteratur, og det tror jeg absolutt du er i stand til – ikke minst fordi du har evnen og kunnskapene, slik som f.eks. Peter Høegh og Milan Kundera, til å flette inn interessante filosofiske betraktninger (om fysikk, musikk, psykologi, semafor, zuluenes hemmelige seksualliv eller hva det måtte være) som skaper parallelle plan og bygger opp under og gir noe i tillegg til historien. Nå vil kanskje en forlagskonsulent kunne si at slikt er digresjoner som ødelegger kontinuiteten og framdriften, men i heldigste fall kan man vel få det beste av begge verdener?

        Det er kanskje mulig ut fra det jeg har sett du har skrevet at du kan ha en utfordring med å skape karakterer som leserne kan kjenne seg igjen i. Karakterer som har et troverdig hverdagsliv og ikke bare driver rundt i verden uten mål mening med ubegrenset tid og et ubegrenset budsjett (noe folk flest ikke har). Litt mer røtter og sosialrealisme, kanskje? Jeg er litt infam nå. Misunnelsen, vet du …

        Det er sikkert krevende å se sin egen måte å skrive på utenfra, og passe på at man ikke bare skriver om og for seg selv …

        Hvis du for eksempel tenker deg at du sitter på et tog om et år, og en medpassasjer tar opp den nyutgitte boka di … Er det da den noen-og-tredveårige, pent kledde kvinnen fra Oslo Vest? Er det hun gråhårede damen med brillene som ser ut som en pensjonert lærer, og som sikkert er med i en lesesirkel (rynker hun litt på nesen, mon tro?)? Er det kanskje de to studinene med tatoveringene som sitter og hvisker og fniser og ser hverandre inn i øynene og ser ut som om de kjenner hverandre veldig godt? Kan det også være sannsynlig at det er mannen på noen og førti (skjuler han den bak Dagbladet av frykt for at det skal bli oppdaget at han leser “kvinnelitteratur”)? Eller kan det tenkes at det er alle? :-)





        • avatar Cecilia says:

          Du går egentlig rett til kjernen her: Jeg har problemer med å lage karakterer som skaper gjenkjennelse hos leserne. Jeg har bevisst valgt studenter og folk i kunstneriske yrker som bi-karakterer, fordi jeg ikke helt vet hva folk utenfor omgangskretsen min snakker om og hvordan de ordlegger seg. Jeg plukker opp fraser her og der, men det blir lett karikert, som en tredvetalls-revy på vika-mål. Jeg har adoptert min mors og min gamle norsklærers svært konservative språk, og jeg har faktisk stor motstand mot å bruke a-endelser.

          Jeg ser endel norske filmer. Jeg har akkurat lidd meg gjennom Erobreren i 4 deler på nett-TV. Det blir litt bedre i del 4 når han treffer gamlekjæresten igjen, men herregud så dårlig regi det har vært! Og den faren hennes er fullstendig feil rollekarakter. Dialogen kunne sikkert funket, men ikke når rollen blir spilt på den måten. Jeg forstår ikke hvordan man kan bruke 60 millioner og så slippe igjennom replikkføring som er så unaturlig å stiv. Det virker ikke som om de er under huden på karakterene de spiller i det hele tatt, altså med unntak av de to hovedpersonene som fungerer ganske greit. Og apropos under huden på: Jeg har også sett “My Week with Marilyn”, og kan bare anbefale den. Glimrende skuespilleri hele veien.
          Vel, det var dagens digresjon og stønn.

          Hvis jeg sitter på et tog om ett år… hvem er målgruppen? Du er ikke den første som stiller akkurat det spørsmålet. Vi er vel alle enige om at jeg ikke favner så vidt som det kunne være ønskelig fra et kommersielt ståsted. Det er et (lite) problem. Hvem henvender jeg meg til?
          Det pedagogiske må bort. Ingen vil bli belært av unge jenter. Dialogene må slankes og gjøres mer handlingsdrivende. Antagonisten må gjøre mer for å forpurre, og bør få en mer sentral rolle. Så blir det sikkert bedre…. sukk.

          Damen som er med i lesesirkel tror jeg er såpass vant at hun ikke rynker på nesen. Jeg tror ikke engang hun rynket på nesen av Edy Poppy’s siste bok. Det gjør neppe de unge studentene heller. Mannen som leser i smug… nja… han tror jeg egentlig er barsk nok til å lese åpenlyst.
          Kvinnelitteratur – chick-lit – husmorporno. Hovedkarakteren min er jo spot on: Selvopptatt, godt situert, selvstendig, og blander romantikk med selvutvikling – Waiting to exhale.
          Det er vanskelig. Jeg vil ha det så realistisk som mulig. Det skal kunne skje med de fleste. Ingen skyting i uvaskede bakgater eller skumle menn på jakt etter nyrer til rike dødsdømte alkoholikere.
          Selvbiografisk, men allikevel fiksjon fra ende til annen. Kanskje fordi jeg har en trang til å dikte en løsning på et mysterium i mitt eget liv?

          Det er spennende at du nevner Kundera. Jeg leste faktisk en novelle av ham for et par dager siden ( ” Dr, Havel tyve år etter” fra samlingen” Latterlige kjærlighetshistorier”) , og tenkte at jeg enten likte den danske oversettelsen langt bedre, eller at man kanskje ikke burde lese Kundera om igjen. Jeg ble sittende og studere språket. Fortellerteknikken. Hvordan han klarer å betrakte det hele utenfra og gi oss de forskjellige personenes tanker allikevel. De ble vanskelig å identifisere seg med noen av dem, men allikevel fungerer det, til tross en til tider distansert fremmedgjøringseffekt gjennom måten rene saksopplysninger blir gitt på: Den unge mannen var glad i henne. Dersom vi et øyeblikk tenker oss… osv.

          Treffer jeg hans lesekrets så vil jeg jo juble :)

          I det bitte lille utdraget her er det nok vanskelig å se symbolikken, men jeg tenkte at det spiller ikke så stor rolle. Teksten kan faktisk også stå for seg selv. Jeg hadde jo også i bakhodet at jeg kunne si noe om det i kommentarfeltet, dersom det ble en åpning.
          Jeg regner med at det blir langt lettere å forstå disse bildene i sammenhengen, når begrepene har festet seg. Litt som “hårbøylen i veggen” – øyeblikkene. De plantes tidlig og så kan man høste litt senere. Dette utdraget er fra ganske langt ute i manus. Jeg vil ikke si så mye mer enn det, og jeg tenker at det er et engangstilfelle å legge ut noe fra dette prosjektet. Forprosjektet ligger jo ute i sin helhet.

          Tusen takk for hyggelige ord om illustrasjonene mine.
          Det er ren rekreasjon for meg å lage dem. Selv om de siste ni innleggene mine har vært ferdige i nesten et år, har jeg altså tatt meg tid til å lage mange nye illustrasjoner, samt flikke på de gamle. Det er det jeg gjør når jeg skal hvile hodet mitt (hvis jeg ikke øver på bass).
          Først får vi nå se hvordan det går før jeg begynner å planlegge illustrasjon til forsiden, men jeg har selvsagt lekt meg litt, uten at noen får se resultatene på en stund ennå. Det skjer uansett ikke så mye før over fellesferien. Jeg trenger litt ferie fra forgården…

          Tusen takk for flott kommentar :)





  3. avatar jadajada says:

    hei Cec….

    jeg har aldri vært uheldig med slikt – heldigvis – men det kommer jo flere sjanser.
    den danselæreren jeg hadde i dans for mange år siden var en voksen herre – og åssen han så ut husker jeg ikke engang. Ikke husker jeg noe av dansene jeg lærte ila 2 sesonger heller – men jeg ble en racer på platespiller.

    anbefaler aller å trykke på ansiktsbildet :)





  4. avatar sirenia says:

    Fin fint spennede utdrag, :),
    tror også jeg så lagene
    før du forklarte dem…

    Ja, hvem har ikke hatt sprit som har lekket i noe.
    I Parga var det en destilletør som hadde vunnet priser på div produkt,
    bla lokal ozo, aprikoselikør som var så sterk at den kunne brukes til flambering, mandellikør mm, han var også en god selger så varene måtte gjemmes bort i skittentøyet. Skrukorken på ozoen var ikke tett, så resultatet ble som det ble :)





    • avatar Cecilia says:

      Du ser godt og du kjenner meg jo ganske godt etter hvert, så du vet det gjerne ligger litt mer i tekstene mine, dersom man ser etter det.
      Ouzo ja. Det stiftet jeg bekjentskap med. Litt som lillebroren til Arak. Bra for fordøyelsen, men antagelig ganske kjedelig å få i kofferten, om enn ikke fullt så kjedelig som Guinness (ref. Marthon).

      Jeg har hatt en inspirert dag. Innom bloggen bare sånn dann og vann, når jeg trenger å puste. Og det trengte jeg visst nå :)





  5. ay, Cec, dette likte jeg veldig godt, og som uttalt motstander av … både realisme og sosialrealisme så er jeg uenig med Marthon i akkurat denne sammenhengen. jeg liker det … flyktige og abrupte, jeg liker diskontinuitet og … åpne løsninger og brudd og tomme rom.

    dessverre liker ikke bokhandlere å stable sånt i sine dannede sjokkselgere like ved kassaapparatene, men jeg liker egentlig det også.

    (ja, så liker jeg alt som har med alkohol å gjøre 😀 )

    Hepp!





    • avatar Cecilia says:

      Kaptein Calypso. Min favorittkaptein sammen med Captain Morgan :)

      Jeg tenkte jeg skulle se om det var noen morsomme videoer på youtube og søkte på Captain:

      The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

      …og så ble jeg sittende i undring over et slags déjà vu Kan jeg ha sett denne videoen da jeg var liten?
      Du kjenner den sikkert.

      Det åpne roms estetikk… et tomt hvitt rom med lette hvite gardiner foran en åpen dør ut til en grønn labyrint… og i midten av labyrinten et hvitt bord med hvit duk og en flaske champagne, to glass og The Captain of her Heart.
      Det er vår :)





      • ay, Ceci, du er min favorittCecilia også 😀

        jeg husker selvfølgelig sangen, men jeg tror ikke jeg har sett videoen før nå – but me likey, likey – kjølig, distansert 80-tallsestetikk, trange og litt overfylte, men samtidig velkomponerte bybilder kombinert med sånn … deilig, dust amerikansk lys ute i cabrioleten. what’s not to like 😉

        ay, Ceci, guapa – viva los ochenta!





  6. avatar LeylaM says:

    Leser også mellom linjene her..og aner noe.. :)

    Akk o ve! Jeg kan bare tenke meg til at lukten av sprit overgår alt..særlig når den blir lukket inn i en koffert og alle klærne blir “vasket” i edlere dråper 😀

    Jeg har ikke hatt det problemet, men kom en gang til Newark i NJ og da hadde en shampoo flaske hatt seg en flytur den ikke likte! Man kan si det ble bobler og er enn det da jeg skulle vaske klærne etterpå. Men pytt, de luktet iallefall godt! :)

    Ha en fin uke Cecilia, og her har det vært 17 grader i skyggen idag med tilbehørende sol :)

    Klem :)





    • avatar Cecilia says:

      Her kommer det for en dag at det er flere enn meg som har opplevd at det skjer ting i kofferten. :)

      Her har vi allerede fjorten grader nå kl halv ti, og jeg har vært en trur ute i den nye blomsterbutikken og handlet førti hvite tulipaner som står struttende friske på skrivebordet mitt i to vaser. Jeg har skrudd av radiatorene og tenker det blir satt varmerekord i dag, akkurat som i går. :)





  7. avatar Hilde says:

    “Det e tryggast i mørket med skoddene igjen” synger Bjørn Eidsvåg i sangen Skyfri himmel.
    Jeg leste teksten og så illustrasjonen din og dermed fikk jeg plutselig de ordene i tankene.
    Noen ganger er mørket tryggest. I det minste kan det føles slik der og da.
    :)





  8. avatar geitost says:

    For en veldig fin togtur, Cecilia, … som førte meg en stund direkt til en blindvei : jeg var forvirret av ordspillet du nevnte, og var i gang til å spørre deg om løsningen da jeg endelig forsto “dans(e) l’obscurité”. Men det tok meg ganske lenge tid. :)
    Og det minner meg en like følelse med innlegget du en gang skrev, “Pain au chocolat”. Jeg hadde veldig sent oppdaget at dine leserne hadde umiddelbart funnet en dobbeltmening i ordet “pain”, hvor jeg selv kunne se absolutt intet mer enn en vanligst sjokolade bolle !
    Vel. Du noen ganger klarer å destabilisere meg i mine vissheter …
    Men dette visste du allerede, ikke sant ? :)





    • avatar Cecilia says:

      Fransk er jo, akkurat som de fleste andre kolonimaktenes språk, blitt allemannseie. Så godt som alle har en form for franskundervisning på skolen, på linje med tysk og spansk, selv om det altså figurerer så lavt som på en søttende plass over hvilke språk som snakkes daglig av verdens befolkning. Spansk, engelsk, russisk og tysk er det langt flere som snakker. Men den søttendeplassen er nok ufortjent lav, for det er mange som kan litt fransk, og antagelig langt bedre enn meg.
      For å forstå ordspillet må man faktisk forstå dansk (eller norsk). I mørket – dans l’obscurité. Jeg vet ikke hvor mange av leserne mine som egentlig forstod ordspillet, selv om jeg gjør et forsøk på å forklare det. Men “Pain au chocolat” tror jeg de fleste forstod. Engelsk er obligatorisk i den norske skolen.

      Kommentaren din er egentlig ( og det visste du jeg ville synes 😉 ) en veldig spennende kommentar, ettersom den åpenbarer litt av vanetenkningen som følger med all kultur, som nissen på lasset. Det er altså ikke alltid en fordel å være låst innenfor en kultur, i dette tilfellet en språkkultur, fordi det lett begrenser evnen til kreativ tenkning. Tankebanene vår blir lagt av kulturen vår (ref. reaksjonene på forrige innlegg), og evnen vår til å bevege oss inn i andre kulturers tenkemåte blir ikke stimulert i vår egen kultur. Jeg har noen kurdiske venner (Ta det med ro, her er det lov. Vi er tross alt ikke på Facebook) som har lært meg noe viktig: Kurdestan er verdens største veikryss. Der møtes kulturer fra alle de omliggende områdene, og den kurdiske kulturen har et mangfold uten sidestykke etter at den har tatt opp i seg det beste av det beste. Kurdere er utrolig åpne for andre kulturer. Vi opplever det i Norge vi som omgås dem. De lar seg ikke bare integrere, de tilbyr oss i tillegg sin egen kultur, fullstendig uten forbehold: Her er det vi kan by på. Værsågod forsyn dere med det dere vil ha. Noen av oss finner skatter fordi vi er åpne for det.
      Tusen takk for flott kommentar :)





      • avatar geitost says:

        På andre siden, jeg er kanskje den som lo høyst da du fikk din balletlærer klage på dere piker “Non, non, non, regardez-moi, mes petites ballerines !” Tror meg ikke om du vil, men jeg kunne veldig godt høre hans delikate fløytestemme gjennom denne lille setningen. Og jeg beundrer din evne å velge disse få ordene som var nok for å sette riktig den hele scenen rund omkring han : jeg kunne oppfatte den, selv jeg ikke husker at jeg en gang fulgte en ballet øvelse i mitt hele liv !

        Og dette illustrerte, i forfølge til din forrig utveksling med Marthon her oppe, din talent å fremstille det du har selv opplevd med å bruke de relevante ordene som tilater noen som ikke har erfaret noe likt å kjenne seg igjen i dine figurer umiddelbart.
        Jeg husker at boka “The silver skates”, som forteller eventyret til den nederlandske gutten Hans Brinker, fikk en stor success i Amerika, og derfra i hele verden, selv om forfatterinnen Mary Mapes Dodges kjente veldig få om Nederlanden. Men peonget er at dette ble mulig siden hennes lesere kjente enda mindre enn henne selv om dette emnet !

        Mer seriøst, det som du skrev om dine opplevleser i forhold med dine fortellinger, får meg minne at noen merket en gang, om Jane Austen, at det finnes i hennes bøker bare dialoger mellom kvinner, eller mellom en kvinne og en mann, men aldri en samtale mellom to menn. Hun sannsynligvis foretrakk å ikke skrive om situasjoner hun ikke hadde opplevd i virkelighet.
        Faktum at hun ikke visste hvordan to menn snakker tilsammen når de finner seg i tête-à-tête, eller enkelt hvordan en mann tenker, har kanskje vært et hinder til hennes uttrykk muligheter, hvem vet, men hun klarte likevel å framstille det med å beskrive gjennom opptreden til de mannelige figurene, alt som disse figurer betrakte intimt, uten at hun måtte fortelle det bokstavelig.

        Og i samme kjølvannet, når du nevner Edy Poppy : jeg fulgte din anbefaling og leste hennes først bok. Det finnes ikke et ord eller en situasjon i boka som ligner noe jeg har kjent i livet mitt, og derfor et stort antall situasjoner hun beskriver virket ganske kunstlig til meg (og jeg tror at hun gjorde det helt bevisst, uansett). Men da jeg tenkte igjen på romanen, en stund etterpå, så ble jeg overrasket at det jeg husket mest var intensitetet til hennes følelser, de som hadde sannsynligvis vært utganspunktet til hennes prosjekt, og som jeg hadde endelig delt med henne på den mest uventet måte…
        Det hender ofte at et originalt verk treffer sin leserkrets …
        Jeg håper du skal lese dette som en vennlig støtte. :)





        • avatar Cecilia says:

          God morgen!
          Hyggelig å finne en kommentar fra deg på morgenkvisten. Her er det fem grader og vindstille, og jeg har allerede vært ute å kjøpt melk til kaffen. Nå måjeg bare ikke bli så oppslukt at jeg glemmer å drikke den mens den er varm…

          Når du ser André på den store illustrasjonen så forstår man umiddelbart karakteren hans. En hyggelig og seriøs mann som aldri blir sint, bare litt furten.
          Gang på gang får jeg noen aha-opplevelser av kommentarene dine. Å skrive en dialog mellom to menn, når det ikke er en kvinne tilstede – det tror jeg er utfordrende. Jeg tror aldri jeg har forsøkt. Jeg liker Jane Austen veldig godt. Jeg har også filmen “The Jane Austen Book Club” på DVD. Den er veldig søt og romantisk. Jeg forstår godt motviljen mot å gå i detalj om noe man aldri har opplevd, og dialog er definitivt å gå i detalj. En god dialog skildrer karakterene, og det er vanskelig å få til. Hvordan en mann tenker i dialog med en kvinne blir jo styrt av den responsen han får. Men hva når han ikke får den samme responsen, hva slags respons får han da? Det er ofte et plan med skjulte erotiske undertoner i en dialog mellom mann og kvinne. Jeg vurderer i hvert fall ofte dem jeg snakker med og tenker på om de kan være en potensiell sexpartner, og jeg vet at menn også gjør det.

          Hva syns du om slutten av Edy’s bok? Selv syns jeg boken sluttet flere ganger. Den burde kanskje ha sluttet før besøket hos familien hennes? Men kanskje det ledet opp til neste bok?
          Jeg likte boken da jeg omsider fikk lest den, og fant mange tanker jeg kjente igjen, men å frivillig utsette seg for følelsesmessige eksperimenter er å gå litt for langt for meg. Det holder med det som kommer min vei av seg selv 😉

          Det du skriver om Mary M Dodges tror jeg er viktig å ha i bakhodet. Det blir troverdig om man vet mer enn leserne vet. Det er en god tanke for meg å ta med videre i prosjektet mitt, nå som jeg er igjennom og skal begynne å luke ut og fortette. Skandinavia i etterkrigstiden har jeg aldri opplevd, og det er en utfordring. Men jeg vet nok mer om det enn de fleste, og da kan jeg også tillate meg mer.

          Tusen takk for flott kommentar :)





          • avatar geitost says:

            Ja, du har sikkert rett, bak ordene som er utvekslet mellom en kvinne og en mann finnes det ofte mer eller mindre bevisste forventninger.
            Men når det gjelder deg ! :)
            Jeg har vært en trofast leser i nesten tre år, og etter å ha lest det du har skrevet om dine utallige eventyr, så lurer jeg på om hvem ikke kunne være en potensiell sexpartner til deg egentlig. Og det finnes her den minste kritikken fra min side, og særlig på et moralsk nivå, det vet du godt, men heller en slags blanding av beundring og misunnelse : hvem kan ikke se i dine fortellinger en form av reinkarnasjon til Casanovas ånd da han hevde : “Jeg har aldri forført kun uten å vite det, ved å være jeg selv forført”.
            Og han var en fantastik forfatter !

            Det er morsomt at ditt spørsmål om sluttet til Anatomi, Monotoni refererer nettopp til hva vi snakket litt før : fortellingen i siste delen av boka tar en overraskende ny rettning, som kan vel se ut som utganspunktet til en ny historie. Men jeg tror at det som hender i Bø var først og fremst nødvendig for å kaste et nytt lys på det hun fortalte før : i romanen, figuren til Lou var beskrevet som nær på en fysisk måte, men intellektuellt nesten altid langt unna fra Vår. Jeg var litt forvirret med det hele tiden : man kan ikke kjenne godt hva han gjør, leter etter, tenker egentlig, osv. For det mest, Lou er en ganske taus og enigmatisk figur ved siden til Vår. Men ved sluttet, når han forvirrer Vår ved å vise henne hva som han har gjort i skogen, så forstår man hva slags imponerende rolle han har bestandig spillt for henne, uten at hun forklarte det ordentlig i første delene til boka.

            Og hva som hender mellom mannen og broren hennes, hva de lenge snakket om tilsammen, i løpet av deres lange turer på skogen, dette kunne hun selv ikke forestille seg. Den eneste måte hun fant for å fortelle dette overraskende historie, var at det finnes en hel bok noe sted, som selv henne kan ikke si noe om det som er skrevet i den …
            Og jeg liker vedig godt slike åpne ender… :)
            God helg !





            • avatar Cecilia says:

              Hvor mange eventyr kan en kvinne tillate seg? En kvinne skal kysse mange frosker før de finner en prins, har jeg hørt. Og når prisen er funnet så er det slutt på å kysse frosker, har jeg også hørt. Men det sies ingen ting om at man ikke kan slikke padder. Det kan også gi en rus. Vel, jeg fant jo ingen prins. Jeg fant en prinsesse, og vi er skjønt enige.

              At Casanova først og fremst var forfatter er det nok ikke spå mange som tenker over. De færreste har nok lest Histoire de ma vie. “Mit livs historie”, som den heter på dansk, slukte jeg med hud og hår. Mye av det jeg vet om den tiden har jeg faktisk fra den boken. Jeg mener vi hadde flere bøker av Casanova i biblioteket. I hvert fall én til.

              Jeg følte egentlig av Anatomi-Monotoni var slutt på toget da de reiste hjem, og at fortsettelsen egentlig var åpningen på neste bok. Det er interessant at du leser det annerledes, og det tvinger meg til å vurdere oppfatningen min på nytt. Det er lærerikt. Jeg har sett på slutten en gang til, og lurer på om du ikke har rett. På en måte åpner det jo landskapet litt å få denne nye kunnskapen om Lou. Det kan godt tenkes jeg hadde syns boken sluttet for tidlig dersom den hadde sluttet der jeg syns den burde. Men det får jeg jo aldri vite.

              Takk for fin kommentar.
              God søndag :)





  9. avatar maybee says:

    jeg har hatt no langt verre i en koffert som ikke grisa akkurat men plutselig startet lage lyd..grøss og gru,stupte ned i den og dro ut batteriene;)kunne jo trudd jeg skulle bombe hele gardemoen:)





    • avatar Cecilia says:

      Det er best å passe seg. De kan være ganske hårsåre i sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Nikk og smil og vær glad, selv om du må grave frem tannpastatuben fra nederst i trillebagen og åpne den før du får gå videre. Men shampoen min tok de, selv om jeg tilbød meg å vaske håret med den mens de så på :)





      • avatar maybee says:

        hehe jod,men noen av de yngre er ganske så genert også:)fant jeg ut etter et veddemål,gjennom sikkerhetskontrollen med kort kort skjørt og truseløs,:)men må jo si det var verre for veninna mi da som hadde på lang svart kåpe uten noe under,hun fikk beskjed om å kle av seg jakka,begynte åpne og så sier hun da brystene var kommet frem,skal jeg åpne mer:)?herregud guttungen fikk fart på seg og sendte henne avgårde:)ler og ler





        • avatar Cecilia says:

          He, he! Morsomt!
          Det skal jeg huske. Det jo ingen lov om at man må ha undertøy. 😉





          • avatar maybee says:

            nei det er det ikke;)ingen kan jo bestemme sånt;)hun veninnen min er jo i overkant tøff da,hun hadde glatt kledd av seg kåpa hun:)jeg hadde jo skjørt på men klart han fant jo fort ut jeg ikke hadde truse på da;)måtte jo våre litt forsiktig når man skulle bøye seg,for skoene må jo av :)har også en historie om en kjole som var mye metall på,sånne metatt ringer:)hehe morsomt for pep som som en galning når jeg skulle gjennom,det var her hjemme på liten flyplass,spent på hva som hadde skjedd på gardemoen:)må sjekke trur jeg 😉





  10. avatar geitost says:

    Unnskyld…. Uttalt à la norsk, ordet “petit” er fonetisk korrekt når det gjelder jenter, men det dog skrives “petites” på fransk.
    Morsomt at jeg ikke så det før, særlig etter at vi snakket om dobbelt meningen av ordet “dans” ifølge måten å uttale det !
    Kommentaren kan selvfølgelig slettes etter nyttelse :)





    • avatar Cecilia says:

      Fint at du sier i fra. Jeg er veldig ubrukelig i fransk, og spesielt skriftlig. Jeg forstår mye mere enn jeg snakker, og øver meg i blant ved å høre på den franske radiokanalen i Oslo hvor det er det kulturprogram og globale nyheter. Det hender jeg forstår hva de snakker om. I Frankrike får jeg høre at jeg har bra uttale på det lille jeg kan av innlærte setninger, så folk tror gjerne jeg kan mye mer, særlig på caféer og restauranter.
      Åå, nå fikk jeg plutselig lyst til å reise til Nice og handle i sjokoladebutikken i gamlebyen og kanskje spise middag i Villefrance på uteserveringen nede ved havnen der cruisebåtene legger til, og kanskje leie en bil og kjøre avsted over fjellet til Lac St. Croix. Nydelig sted med et av verdens mest romantiske hotel, Bastide du … Moustiers? Jeg har glemt navnet. Men jeg husker La Point Sublime oppå fjellet. Der er det nydelig utsikt…
      Ja, ja. Det er lov å drømme litt.

      Jeg tar kommentaren din som en oppfordring til å være nøyere, og lar den stå som en påminnelse. :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *