The perfect goodbye.

Månestråle med Bergensdialekt? Indianerne snakker jo dansk! Det vet jo alle!                                                                                     …                .

OSSIACH april 2003.
Synne har altså kjørt hit på lykke og fromme, bare fordi jeg fortalte henne hvor jeg bodde? Avtalen vår, slik jeg hadde forstått den, var at vi skulle treffes igjen neste gang jeg kom til Villach. Men jeg kunne ikke godt jage henne, selv om hun ga meg muligheten.

– Forstyrrer jeg eller?
– Neida… jeg må bare skrive ferdig det jeg har i tankene… jeg forsøker å rekonstruere en slags dagbok.
– Kan man rekonstruere en dagbok?
– Jeg har noen notater… det er ikke så lenge siden. Hvordan fant du meg?
– Det er ikke så mange som leier her nå.
– Nei. Det er ganske dødt her.
– Om sommeren er det mange her.
– Men, det er ganske fredelig og fint.
– Hvis det er det man vil ha.
– Det kan ha sine fordeler…

_

The Café Before All Club  – DEL 9

Det er alltid noen. Det finnes alltid en jente på hvert eneste lille tettsted i hver eneste lille bortgjemte avkrok som blir romantisk tiltrukket av jenter, og uansett hvor enn jeg beveger meg så fanger de meg opp på radaren sin. Jeg aner ikke hvordan de klarer det. Kanskje det er noe ved meg? Noe jeg gjør?
Du er ikke alltid så bevisst hvordan du fremstår, sa Dimítra, – og dessuten er du ikke så flink til å lese andres signaler.
Men jeg er flink til å spørre, og jeg er ikke så fryktelig redd for å drite meg ut. Det jo noe…
Jeg spurte Nicole hvor lenge hun kunne bli. 

– I don’t know. There’s a problem with the generator. It died during the storm, so we’re runníng on batteries.
– What happened to your friend, the one who got sick?
– He survived. Actually he’s not my friend… he’s a pervert.
– Did he do anything to you?
– He tried. My brother said he would kill him if he ever came near me again.
– He looks after you, your brother?
– All the time. But that’s not why this guy was injured. He broke his hip and hit his head in the storm. It was very complicated, and he needed surgery, in Athens.
– My brother used to look after me when we moved to Norway. It’s nice to have a brother.
– Sure…
Det er fortsatt tidlig ettermiddagen og det er ganske fin temperatur. Jeg har lyst til å sitte ute i det fine været, men Nicole er motvillig. Hun vil helst sitte inne. Når jeg vil bestille en flaske vin til ber hun meg vente.
– I have to talk to you about something. I feel really bad about this. I have been thinking a lot, ever since I knew you were coming.  Can I ask you a personal question?
– Of course.
– Do you have money?
– Yes.
– I’m completely broke.
– That’s no problem, Nicole. Don’t even think about it.
– There’s something else. This is the worst part, and I don’t know where to begin.  I’m really very embarrassed right now.
– You need money? Is that it?
– I need to get home. I was stupid to go on that boat in the first place. Now there’s a problem.
– A money-problem?
– Yes, and my brother. He won’t let me go. I need to get off that boat.
– What  do you mean,  he won’t let you go? You’re here. Did you run away?
– No. But if I don’t come back he will start looking for me.
– Why would he come looking for you?
– Celia. I’m worried.  Can we go somewhere else?  Please?
– Is that why you’ve been so…
– Nervous? Yes. Can we go somewhere ?

– Sure. Whenever you like.
– Like right now?
– At this very moment?
– Yes.
– Are you being a bit paranoid now?
– Maybe…but I know he will come looking for me.
– How do you know that?
– As soon as he finds out my passport is gone, he will be furious.
– Are you serious? He’s your brother, not your husband!
– He has his reasons. If I leave it will make him a hand short.
– I see. But why should he think you wouldn’t come back?
– Because I’m scared when I’m on the boat, and he knows it.  Besides I get sea-sick. It’s not like going for a spin in the bay… there are waves! All the time there are waves, and we’re like going sideways up and down. We nearly drowned in the storm.
– But,  how come he let you leave this morning if he thinks you are not coming back?
– That’s why I left everything behind. And he knows I don’t have any money. He lent me twenty euros. But when he finds out I have taken my passport…
– But he can’t force you to stay on the boat if you don’t want to?
– You don’t know my brother… Do I seem like a normal person to you?
– Yes.
– You don’t think I’m making this up? I know it sounds weird… I really need to get home.
– Okay,  how much do you need?
– You don’t have to say yes. I’II understand. You have no reason to trust me.
– No, it’s okay. I will give you the money. Just tell me how much.
– I don’t know. Can we get out of here, please?

____

_

Det er noen ender i nærheten. Jeg hører at de snadrer. Jeg har vært i min egen tankeverden og latt Synne snakke om hva det enn er hun har snakket om. Jeg tror hun har snakket om seg selv og jeg kan så vidt huske noe om at moren hennes er fra Halden. Eller kanskje det var noe hun nevnte forrige gang vi snakket sammen?  Det kommer små irriterende tikkelyder fra mopeden hennes.  Hun har satt den fra seg helt inntil bryggen. Tikk…tikk… tikk-tikk… tokk.  Jeg klarer ikke å finne noen rytme i tikkelydene, men jeg klarer heller ikke å finne noen rytme i snadringen fra endene, uten at dét irriterer meg.
Det har blitt varmere. Jeg ser at Synne har like lite på seg som meg. En kort kjole og ingen behå… jeg kan se at hun har en liten hvit truse på seg.  Jeg føler at jeg bør si noe… noe inkluderende som er relevant i hennes og min verden. Emnene begrenser seg selv. Vi har ikke så mye felles referanser.
– Jeg hørte på Røyksopp i hele går.
– De er litt vanedannende. Jeg liker nummer åtte.
– Remind me
– Husker du sånt?
– Jeg har visst en slags klisterhjerne.
– Jeg liker Poor Leno også.
– Nummer fem. Den er fin.
– Kjempefin.
Jeg kommer i tanker om da jeg var liten og leste Sølvpilen, en tegneserie som mamma pleide å ta med seg fra Norge. Jeg forsøkte å lese den med bergensdialekt, og begynte å le. Månestråle var jo indianer. Indianere snakker dansk, det vet da alle!  Jeg forelsket meg i Månestråle, selvfølgelig, hvem gjør ikke det. Jeg så på meg selv i speilet. Lignet jeg ikke litt? Jo, litt, dersom jeg la godviljen til og hadde vått hår.. Jeg tenkte at hadde jeg bare ikke hatt så mye krøller så hadde jeg vært mye finere. Men, det var altså fortærende ergerlig at Månestråle snakket norsk. Hvordan kan en som er så overjordisk skjønn snakke så barnslig og stygt? Det  gikk over min forstand.  Alice og jeg lekte. Hun var Falk og jeg var Månestråle. Alice var forkjølet, men vi måtte jo kysse, for vi måtte jo leke på ordentlig. Ellers ble det ikke riktig. Da ble jeg også forkjølet, og så glemte vi Månestråle. Men vi husket det hele ti år senere da vi fant tegneseriene på loftet. Da kysset vi også. Jeg forsøkte fortsatt å snakke med bergensdialekt når jeg skulle være Månestråle, og Alice var fortsatt Falk. Hun brakk meg ned på gresset og fikk meg. Av en eller annen grunn glemte vi at Apan från Sverige skulle være Tinka.
Det er det samme med Synne. Det er noe med dialekten hennes som ikke helt passer til utseendet. Jeg syns faktisk det kler henne mye bedre å snakke tysk.  Kan det ha noe med munnbevegelsene å gjøre, noe med grimasene i Halden?
– Det er faren din som er herfra?
– Ja.
– Hva gjør han?
– Jobbær i bank.
Endene har kommet helt inntil bryggen. De skulle bare visst hvilken delikatesse de er,  da hadde de nok ikke turt.
– Kan vi mate endene?  Er det lov?

– Der er ikke noen regler mot det vel?
– Er det mye andejakt her?
– Jakter man på ender?
– Ja. Vi mater dem først, og så griller vi dem etterpå.
– Det har jeg aldri tenkt på.
– Det sånn vi er. Vi gjør akkurat det samme med dødsdømte forbrytere,  mater dem først og griller dem etterpå.
– Æsj. Nå er du morbid.
Jo, det er noe med Halden-grimasene. Jeg ofrer et rundstykke på endene, og merker den nakne armen hennes mot min idet hun setter seg.  Det er bare et lite streif, men det er nok til at jeg får gåsehud. Vil hun sitte så tett? Jeg forsøker å fange opp lukten av henne, men den forsiktige vinden har feil retning. Vi mater endene med små biter og tankene mine vandrer i små sirkler. Hun er veldig tynn. Jeg liker best jenter som er litt… myke.  Jeg merker at jeg er nysgjerrig på henne. Det er en stund siden sist. Jeg lurer på hvorfor hun kom.
I Kavala hadde jeg fått en idé om hvor vi skulle dra.

_

Det er bilutleie i første etasje på hotellet, men utvalget er lite: To biler. Jeg får valget mellom en liten Peugeot 203 eller en Audi A6 stasjonsvogn. Jeg liker meg ikke i små biler  og velger den største. I garasjen er jeg nøye med å sjekke om det er noen skader på den. Jeg har leid bil i Nice en gang. Da måtte jeg betale for en skade som allerede var på bilen da jeg leide den, bare fordi jeg var ung og naiv. Jeg har ingen illusjoner om at  bilutleiere vil kundens beste, og får det bekreftet: I baksetet finner jeg er stor rift som noen har forsøkt å skjule under en brosjyre. Jeg lurer på hvor mange ganger de har fått betalt for den riften. Og så blir jeg plutselig super-mistenksom.  Jeg vil ha merket av hver eneste lille lakkskade før jeg er fornøyd. Han syns nok jeg er pirkete, men til hundre og tyve euro per dag driter jeg i hva de syns. De skal ha ekstra høy leie fordi jeg er under femogtyve. Da får de jammen jobbe for det også.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om historien til Nicole. At broren hennes er litt spesiell fikk jeg vite allerede i Barcelona, men jeg syns det er godt over grensen å tvinge henne til å bli ombord.  Det ville aldri broren min ha gjort. Uansett hvilken grunn jeg hadde for å mønstre av. Jeg hadde ikke engang trengt noen grunn. Jeg forstår ikke at kan hun la seg herse med på den måten. Antagelig overdriver hun litt. Men det tilfører tilværelsen et lite moment av spenning, jeg har ikke noe imot å leke at vi er på flukt… litt som Thelma and Louise.
– Have you told your brother about me?
– He checks my phone. He knows I’m meeting you.
– Checks your phone?
– No, not really, but he can read my messages when I’m using the charger. We only have one that works.
– So he knows where I’m staying?
– Probably.
Jaha. Det er jo spennende. Jeg glir inn i rollen. Nicole smiler når jeg forteller resepsjonisten hvor vi har tenkt oss: Til Filippi først, og etterpå til Lydia for å besøke noen bekjente.
– In case anyone comes asking for us.
– Certainly. I will make a note of it.
Nicole vet vi skal i motsatt retning. Vi skal til et hyggelig sted hvor vi skal la oss oppvarte av en hyggelig mann. En hyggelig mann som er litt redd i tordenvær.    … santa Maria!

Det er strålende sol og vi setter solbrillene på når vi svinger ut av garasjen. Jeg tar til høyre mot Blue Bay. Nicole smiler og åpner sidevinduet.
– I will pay you back. You do trust me, don’t you?
–  Do I have to trust you?
– Maybe it’s better if you don’t? Then you might get a surprise… I know you like surprises.
– If you screw me – you screw me… we screw each other anyway, right?
Audien er en drøm å kjøre. Myk og fin og allikevel helt presis, noe helt annet enn pappas Volvo. Det er bare så vidt jeg kan høre den sterke motoren, og med automatgir er det bare å lene seg tilbake og kose seg. Jeg elsker å kjøre bil. Det er en helt egen frihetsfølelse å kunne bestemme akkurat hvor jeg vil dra. Vi trenger jo ikke dra til Blue Bay… vi kan dra til Tessaloniki… kanskje helt til Athen… eller til Korfu og ta fergen til Italia…
Nicole begynner plutselig å le.
– Café before all! Did you see the name on that little place?
– Yes. The whole name is in fact The Café Before All CLUB!  I even took a picture of it.
– What do you think it means? It sounds biblical.
– Maybe it is. Greeks are very religious people, or maybe they just think it’s the best café in the world?
– Sure!
– You know, the Greeks used to worship athletics. That’s why we have the Olympics. They were running around stadiums, maybe Before All means The Winner?  Or maybe Before All, like “In Front Of” , or “Better Than” ?  Or “Earlier Than”, because the open very early?  I don’t know. Maybe we shall go back and ask?
– No… Guess I’m a bit paranoid right now. I just want to get my ass out of here as fast I can.

Det er ettermiddag og lav sol når vi svinger inn på den tomme parkeringsplassen foran motellet. Både parkeringsplassen og resepsjonen ligger i skyggen, og jeg ser ingen lys fra vinduene. Det ser mørkt ut og stengt ut. Når jeg kjenner på døren er den låst. 
– It’s closed?
– It shouldn’t be. I was told it was open until november. Let’s go round to the other side and have a look. 
Ved siden av parkeringsplassen går det en liten vei ned til stranden, og jeg husker fra forrige gang at den treffer stien fra svømmebassenget litt nede i bakken. Derfra kan vi ta stien opp til baksiden av hotellet og komme opp ved svømmebassenget.  Det kan jo tenkes at hotellverten bare har hatt noe å ordne og har vært nødt til å stenge litt.
Det er helt annerledes her nå enn forrige gang, og jeg får bekreftet det jeg tenkte;  det er et paradis når det er fint vær.  Høsten som var så påtrengende i Lydia er nesten fraværende. Det er ganske varmt og palmebladene er grønne. På den smale grusveien myldrer det av lette skygger fra bladverket over oss. Når Nicole finner hånden min skal jeg til å si noe praktisk om at vi kan finne et annet sted eller kjøre til Tessaloniki, men ordene stopper. Jeg tenker på det tomrommet jeg vet vil oppstå når vi skilles.
Selv om alt er sagt gjenstår allikevel alt, skrev jeg i dagboken min da jeg var fjorten. Halvsøsteren min var død og begravet, og alt jeg så gjerne ville sagt til henne hadde jeg aldri fått sagt. Vi fikk en formiddag, en ettermiddag og en kveld. Det var all tiden vi fikk sammen, men det var nok til å elske. Nok til å elske uten tilstedeværelse av hverken Eros, Agape, Philia eller Storge. Aristoteles tok feil, tenkte jeg da jeg tok Ex Phil. Det finnes en ennå dypere tiltrekning, en man må man ha opplevd før man kjenner den, og først da forstår man ordentlig det vakuumet som oppstår når tiden er forbi og man aldri mer kan være sammen. Hva er det egentlig jeg føler for Nicole? Eros. selvfølgelig.. men det er mer enn det, selv om jeg ikke klarer å definere hva det er. Jeg vet bare at det var blytungt å skilles fra henne forrige gang, og jeg har en følelse av at det blir tyngre nå…  og jeg har visst allerede begynt å forberede meg på det. Det var akkurat det jeg gjorde feil forrige gang…
– What’s the matter, Celia? Is something wrong?
– No… I’m just happy to be with you.
– Are you sure?
– Yes.

Vi kommer til stien og begynner å gå sakte opp mot baksiden av hotellet. I det fjerne kan jeg høre dønningene. Jeg vet at lyden kommer fra det stedet hvor alle stenene ligger, ikke fra sandstranden. Fra sandstranden kommer det bare en stille visling hver gang milliarder av sandkorn blir slipt mot hverandre. Hver gang det kommer en ny bølge blir de slipt . og de blir mindre og mindre hver gang. Ikke mye. Bare litt, men man kanskje veie det på en atomvekt? Det samme vil skje med steinene litt lenger borte. Ved hver bølge er det noen av dem som rugger på seg, og en gang vil de også ha blitt slipt til sandkorn, for så til slutt å bli til støv som flyter bort med bølgene… eller flyr avsted med vinden.

Stien er egentlig ingen sti, og det er for smalt til at vi kan gå ved siden av hverandre. Antagelig var det noen som for lenge siden fant en snarvei til stranden, og så har det blitt til et tråkk. Det står neppe oppført på hotellets vedlikeholds-liste.
Det noe som kribler i meg… en idé som jeg aldri før har hatt.
– What’s it like in Portland? In fact I don’t even know where it is.
– It’s in Oregon.
– That’s not by the coast?
– No.
– So how did you learn to sail?
– On the river.
– Is it that big?
– The Willamette? Oh yes. One of the biggest in the world.
– Never even heard of it.
– Heard of Columbia River?
– Yes. Is it the same river?
– The Willamette is a branch … You know, Portland is a very romantic city, with beautiful parks on the riverside. You should come and visit me some time. I think you like Portland. We could go sailing.

Det trenger ikke være over selv om hun reiser. Verden er ikke større enn man gjør den til.
– So you are not afraid of sailing?
– Not at all. Not on the river. Do you like sailing?
– Yea… but I have to have a lifeline. I used to fall in the water when I was little.
– In Denmark, right?
-Yea… on the coast. We had two boats, but my dad sold them both when I was sixteen. And then he sold the mansion a year later. I had allways thought I would live there all my life.
– You grew up in a mansion? A rich family.
– I don’t know if we were rich. I’m not very concerned about money, except for coins.
– Rich people never are.
– You’re from a very rich family.
– Yes… yet, here I am, completely broke. That’s when money becomes a problem.

Svømmebassenget er ikke dekket til. Det er et godt tegn. Vi setter oss ved et av bordene og røyker i ettermiddagssolen. Nicole har på seg en kort bleklilla kjole hun fant i kofferten min. Den er akkurat litt for stram og fargen passer henne egentlig ikke. Jeg skjønte ikke hvorfor hun valgte akkurat den, men jeg forstod det etter hvert. Hun oversminket seg, tok det svarte lærbeltet mitt rundt livet og så seg i speilet. Hun så ut ut som noen man kjøper på gaten. Jeg så at hun smilte litt og nikket til seg selv, som om hun var fornøyd med resultatet.
– How do I look?
– Like an incarnation of bad taste.
– Good.
Det var en merkelig stemning, og den nervøse redselen hennes smittet. Da vi hadde pakket og gikk ned i resepsjonen, begynte jeg å se meg rundt jeg også, og mens vi kjørte hadde jeg stadig et øye i bakspeilet. Jeg følte at jeg var med i et rollespill og registrerte alle jeg så. Var det noen som stirret på oss? Jeg fikk til og med litt hjertebank da jeg så en politibil som stod parkert på en sidevei. 

Den lette vinden lager små skyggespill som blander seg med refleksene fra vannet.  Det yrer og glimter i små skinnende mønstre. I det solbleke håret hennes er det myriader av små lette sommerfugler som danser. Glinsende sølv og mørke skygger. Jeg tenker høykontrast-film. På skolen lyssatte vi med direktelys og eksponerte på Tri-X, Etterpå fremkalte og kopierte vi det i mørkerommet, bare for å få til de kontrastene vi aldri klarte å få til i Photoshop. Jeg tenker at jeg aldri ville kunne fanget dette lyset, hverken lyset eller øyeblikket, ikke med et kamera. Hun er helt avslappet og ser nydelig ut, selv med den stygge sminken.
Jeg har egentlig aldri trodd på disse kjærlighetsromanene hvor de unge elskende flykter med hverandre og heller vil leve sammen i en hule i skogen enn å leve adskilt. Kan man gi opp alt for kjærligheten, og skal man egentlig det? Jeg har alltid tenkt at ingen mann noen sinne skulle få meg til å forandre livet mitt eller stå i veien for utdannelsen min. Men hva med en kvinne? Kunne jeg flyktet med Nicole? Flyktet fra alt?

Når hun tar av seg solbrillene og ser på meg kommer tårene, selv om jeg forsøker å smile.
– I like this place… What’s the matter, Celia?
– Nothing. I was just thinking how beautiful you are. Tears of joy. Really.
Vi lener oss begge over bordet og forsøker å kysse, men avstanden er litt for stor og vi begynner å le da bordet vipper. Jeg reiser meg og går bak henne, lar hendene gli over skuldrene hennes, oppover halsen til hårfestet og ned igjen til skuldrene. Jeg vet jeg ikke burde spørre.
– Are you in love with me, Nicole?
– What do you think?
– I don’t know.
– Do you have to know?
– No… not really.
Brystvortene hennes er små knopper under den tynne kjolen. Jeg lar hendene gli ned under det stramme stoffet og hører at hun sukker når brystene hennes fyller hendene
mine. To håndfuller… akkurat nok. Hendene mine er som skapt for dette. Kanskje det er meningen fra naturens side… Hun lener hodet bakover og sukker mot maven min.
– I wonder what my brother would say if he could see me now.

– Let’s make sure he won’t. Shall we go?
– Where?
– Find another place to stay… or go to Thessaloniki… some place you don’t need make-up… or clothes.

Vi forsøker å leie hverandre ned den smale stien. Jeg har ikke lyst til å slippe henne. Jeg tenker at når vi kommer til Tessaloniki vil hun sikkert ha behov for å komme seg avsted så fort som mulig, helst på første mulige fly. Jeg ville sikkert gjort det samme, selv om jeg ikke helt skjønner redselen hennes. Tror hun virkelig at broren hennes klarer å hindre henne i å reise? Hvordan i alle dager skulle han klare å finne henne? Selv ikke en detektiv ville klare å finne oss.
– What’s this thing about your brother? There must be something you haven’t told me. Why did you not leave earlier,  before this man was injured?
– Money! I was stupid in Malaga and paid for the maintenance. Twelve thousand dollars. All the money I had. I thought I had no need for money, so when my brother offered me five percent ownership in return, I was stupid enough to accept. 
– What about all the others. There were five or six people on the boat, you told me in Barcelona.
– Two of them left in Cannes. The third left in Sicily.
– That was the plan?
– No. They left because of my brother.
– What about your parents?
– My father? We’re not communicating very well… actually we’re not communicating at all.  But don’t worry about the money. My mother left me a pile of stocks… when she passed…
– I’m sorry. I didn’t know she was…
Vi bråstopper begge da vi runder hjørnet til parkeringsplassen. Det står en stor svart bil rett ved siden av vår, og to mennesker er på vei ut av den.
– Shit!
Nicole rygger og trekker meg med bak hjørnet. Dette er ikke noe spill. Jeg kan se det nå. Hun er virkelig redd.
– It’s him. I know it is. Shit!
– No… wait. Let me have a look. He can’t possibly have found us here, most likely they are just tourists who have seen our car and think the hotel is open.
Jeg kikker rundt hjørnet. Det er en mann og en kvinne. De ser på bilen vår. Så går de bort til døren. Det var det jeg tenkte. Helt vanlige turister. De kommer til å dra når de kjenner at døren er … stengt? De går jo rett inn! Og plutselig tenner de i lyset og ser jeg hvem det er: Dimítra og hotellverten.
– I know them. It’s the manager. Let’s go and say hello.

___

_

Mennesket er utstyrt med en generøsitet som jeg tror neppe finnes blant ender.  Vi bryter små biter av rundstykket og kaster dem midt i flokken, og der er det om å gjøre å være frempå. Jeg forsøker å legge merke til om det er noen av dem som aldri får noe, men de er for mange til at jeg klarer å holde rede på dem. Det er sikkert bedre å kaste mange biter samtidig.  Da blir det lettere for dem som er litt tilbakeholdne. Det er vel sånn blant ender som det er blant oss, det noen få som vinner i tombolaen gang på gang. Jeg må finne ut hva Synne vil... og hvorfor hun har kommet. Men jeg kan ikke spørre direkte.
– Savner du Norge?
– Ikke nå lenger, men akkurat når vi flytta var det litt kjipt.
– Har du kjæreste?
Hun smiler med lukket munn og retter litt på solbrillene. 
– Hvorfor spør du?
– Jeg vet ikke. Noe skal vi jo snakke om…  er det hemmelig?
– Hemmelig nei. Ikke mere hemmelig enn at jeg er her.
– Hvordan kom du på å dra hit?
– Mener du hvordan eller hvorfor?
– Mest hvorfor. Det er langt å kjøre med moped.
– Fordi jeg hadde lyst.
Det er litt irriterende at jeg ikke klarer å se øynene hennes bak solbrillene. 
– Skal vi dele det siste rundstykket, eller skal vi la endene få det også?
– Tror du ikke de har fått nok?
– Jo. Jeg har en flaske hvitvin. Har du lyst på?
– Midt på dagen?
– Hvorfor ikke?
– Da må jeg bli her en stund, til jeg blir edru nok til å kjøre.
– Hadde du ikke tenkt å bli?
– Det er helt opp til deg… jeg er bare på besøk.
– Hva har du lyst til?
– Jeg kan godt bli.
Jeg tar av meg solbrillene og ser på henne.
– Synne. La meg se øynene dine.
– Hvorfor det?
– Fordi jeg tror ikke du har kommet hit for å konversere med meg om ingenting. Og det er det vi gjør nå. Kan du ta av deg solbrillene?
– Nå er du streng.
– Sorry. Det er bare sånn jeg er. 
Hun følger solbrillene med blikket når hun legger dem fra seg og snur litt på dem, som om hun vil legge dem i den perfekte stillingen  Jeg er usikker på om jeg vil at hun skal bli, men jeg vil allikevel vite hvorfor hun er her. Er hun bare selskapssyk? Jeg har annet å gjøre ennå være selskapsdame, men jeg har ikke noe i mot å ha sex med henne. Det er en stund siden sist. Så enkel og brutal er virkeligheten.
– Liker du jenter, Synne?
Endelig ser hun på meg.
– Spør du om jeg liker jenter? Gjør du?
– Ja.
– Liker du meg? På den måten?
– Kanskje. Jeg liker å se på deg.
– Hvordan klarer du være så ærlig?
– Tenk deg om litt. Tenk på hva du syns du om meg nå? Nå som jeg har sagt det. Syns du jeg er dum? 
– Nei.
– Syns du jeg er et dårligere selskap?
– Nei.
– Hva syns du da? Hvordan har det forandret meg at jeg var ærlig?
– Da må jeg også være det.
– Nei. Du må ikke være noe annet enn det du føler for.
– Kan jeg ta på meg solbrillene nå?
– Værsågod.
– Kan jeg bare sitte her litt? Du kan bare skrive eller hva du vil… jeg skal ikke forstyrre.

___

Det blir et merkelig gjensyn med Dimítra. Hun er ganske ordknapp, og jeg får en følelse av at hun ikke liker at vi er her. Jeg presenterer Nicole som en kusine fra Amerika, for no reason only, som Nicole pleide å si i Barcelona. Kanskje fordi jeg tenker på hva Rakel sa om hvordan man ser på lesber på småsteder. Dimítra tror meg ikke ett sekund, men hun håndhilser på Nicole med et slags smil. Jeg begynner å lure på om vi ikke bør dra videre, men vi kan ikke godt nekte når hotellverten, som jeg omsider får vite heter noe så lite gresk som Benny, helt spontant inviterer oss til å spise middag med dem. Han og Dimítra er gamle kjente, det husker jeg fra vårt første besøk her.  Den gangen var Dimítra her som gjest, sammen med meg. Nå er hun her alene, og for alt jeg vet er hun her for å for å besøke Benny. Vennskapet deres er i hvert fall langt tydeligere nå. Jeg forstår at de kjenner hverandre godt. Nicole går på toalettet for å pynte på sminken. Jeg har lyst til å snakke med Dimítra to tomannshånd, men det blir det ingen anledning til.  Benny vil ha selskap mens han lager mat, og vil vi skal spise på kjøkkenet. Dimítra virker husvarm og finner en flaske vin. Nicole ser ut som seg selv når hun kommer tilbake. Hun setter seg ved siden av meg ved bordet og smiler til alle. Og jeg? Jeg drikker vin og tenker at nå gjør jeg akkurat det Dimítra sa jeg skulle gjøre: Lar livet leke med meg.

Under middagen fremstår vi som to par. Det er Dimitra og Benny, og Nicole og Cecilia, eller bare “Celia”, som Nicole kaller meg. Benny forsøker seg med Sissy, men da protesterer jeg.
– You can call me Siss, but not Sissy.
Alle ler. Selv Dimítra trekker på smilebåndet.
Benny er tørst,  og etter hvert helt åpenbart betatt av Nicole.
– I was lucky to come back. Thanks to Dimítra. I was just closing for the winter, but of course I ‘m open for Dimítra. Allways. Only the kitchen is closed already, so I had no food. I wanted to eat at a restaurant, but Dimítra wanted to eat here. So, we came back with food. And there was your car outside… so I said to Dimítra it was lucky she wanted to eat here, because I could make more money.
Han ler og fyller mer rødvin i de generøst store glassene våre. 
– I’m only joking… that was of course before I knew who you were… you are sisters?
– Cousins.
– Cousins…Kissing cousins – Elvis Presley. A very good movie.
Jeg rister på hodet og smiler.
– I haven’t seen it.
– It’s not so much kissing in it… no, I was really thinking about how you vill sleep. I have rooms with double bed only,  in this part of the hotel, and the other part is closed for the winter. You can have two rooms or you can have one… you will get reduced price of course, since you are friend of Dimítra.
Nicole har vært ganske stille så langt under måltidet, men nå smiler hun og svarer på vegne av oss begge.
– We’re used to sleeping in the same bed. We even kiss sometimes.
Jeg ser på Dimitra. Dimitra ser på Nicole. Nicole ser på Benny og Benny ser vekselvis på oss alle. Og så ler han. Jeg tror han har skjønt tegningen.
– So you are real kissing cousins! Let’s have some more wine!  Dimítra, please.
Han sier noe på gresk til Dimitra. Jeg prøver å fange blikket hennes, men hun ser i en annen retning når hun reiser seg og går ut i baren. Når hun kommer tilbake med vinen ser hun kort på Nicole og meg før hun setter flasken litt demonstrativt på bordet foran Benny . Så konsentrerer hun seg om tallerkenen sin. Benny legger enten ikke merke til det, eller så ignorerer han det. Han drikker med begge hender og gjentar stadig hvor heldig han er som er omkranset av skjønne kvinner. Når han sjangler ut i baren for å lage kaffe på espressomaskinen ser Dimítra direkte på meg mens hun unnskylder hun seg og sier hun skal på toalettet. Jeg nikker og tar det som et hint. Jeg tror hun vil snakke med meg alene. Det passer meg bra. Jeg må bare forklare litt for Nicole først.
– Nicole, I have to tell you. I spent four days with Dimítra. I met her in Thessaloniki and she offered me a ride to Kavala. On the way to Kavala we stopped here. The day after, when you said you’d be delayed, I went with her to see Philippi, and we stayed at a hotel for three days.
– Thanks for telling me. Were you lovers?
– No. But I think maybe she expected me to… you know… she’s a professor of psychology.  She has been educating me and taught me a lot. Maybe she wanted something in return. I suppose, but I don’t know.
– She’s wants you. She’s in love with you.
– No. She isn’t.
– Oh yes! I can tell. And she absolutely hates me.
– No. She knew I was coming here to meet you. That was never a secret. She knew, even before we left for Philippi, that meeting you was my real and only purpose with this trip.  Okay. Maybe she’s jelous, but she’s to intelligent to hate the wrong person.
– Okay. What did you tell her about me…us?
– Just that we had met in Barcelona. The main thing is that she knew all the time. I mean, who would come all the way from Denmark… for no reason only?
Hun kjenner igjen sin egen frase og smiler.
– Thanks for telling me. It felt a little awkward not knowing exactly what went on between the two of you.
– I know, and I’m sorry. I never thought we’d meet her. I should have told you right away.
– Why? There was nothing to tell. Don’t think about it. I’m jealous, that’s it. I’m jealous of everyone you’ve been with the last six months, and I don’t want to hear a single word about any of them.
– I should go and talk to her…
– Sure.

Dimítra er ikke på toalettet, og jeg aner ikke hvilket rom hun har. Det er også mulig jeg tolket henne feil, men det tror jeg ikke. Jeg ser henne da jeg kikker ut av bakdøren. Hun sitter ved svømmebassenget, på det samme stedet vi satt da jeg bestemte meg for å la henne ta meg med til Lydia. Det var akkurat det som skjedde; det var ikke vi som reiste, jeg lot henne ta meg med.  Men jeg var fullstendig klar over hva det kunne medføre.
Hun ser ikke opp når jeg setter meg ved siden av henne. Jeg hører at hun trekker pusten, som om hun gjør seg klar til å si noe, men det kommer ingenting. Jeg føler at jeg er nødt til å starte samtalen, ellers blir vi bare sittende her.

– I was thinking you wanted to talk to me. I…
– Is that the girl you came here to meet?
– Yes.
– She is very beautiful.
– Yes.
– You have good taste. Very good taste. I must compliment you on your taste.
– Please don’t…
– No!  I know my standing… I’m completely realistic about my appearance. I misjudged you. I thought looks did not matter that much to you.
– It doesn’t. It never has!  Dimítra. Tell me, have I hurt you in any way?
– Why did you have to bring her here?
– Because I like this place.
– I showed it to you…
– So what? I had no idea you would be here. I wouldn’t have come here if I knew.
– Why not?
– Why not? Because… I don’t know.
– But you do, don’t you?
– Then tell me what I know!   … if you know everything about me better than I do.
– You have already given the answer. You would not have come here if you knew I was here, because you thought that I might be hurt. But why would I be hurt unless I have some feelings for you? So;  you knew. You are far from stupid. You could have figured it out.
– Maybe I did…maybe I was just waiting. Why didn’t you make a pass at me?
– Why didn’t you?
– Lack of confidence, maybe I’m shy? What does your book say about that?  Does it have all the answers? It was your call!
– Cecilia, please! You have nothing to be upset about!
– I’m not upset!
– Then lower your voice!
– Sorry. I just don’t like being analyzed every time I say something. I asked you a question. Why can’t you answer instead of just asking me the same thing? Do you think I will copy your answer, or maybe you want to copy mine?
– Okay… I’ll answer your question: You didn’t give me any chance. You had that handsome German guy in your room.
– You knew about that? How?
– I went to knock on your door that night, but then I heard there was a man talking in your room. And when this man walked in with flowers the day after. It was obvious. I should have guessed it was him. He was the only decent looking of them.
– I’m sorry.
– And then there was this girl in the rain. Tall and beautiful, with dark hair. I saw you smoking outside, and then you were running away with her in the rain. And you were not in your room the next morning.
– I’m sorry about that too.
– And now it’s this one, the pretty one.
It’s not her fault that she is pretty. Stop repeating yourself.  Okay, so beauty attracts my attention. But so what? I was attracted to you, wasn’t I?
– Thank you…
– You asked for it!  Look. I’m taking Nicole to Thessaloniki. She’s going home to Portland tomorrow. I just wanted to show her this place because I liked it and I wanted her to see it.  She’s spending one day here. I didn’t want us to trudge around the city looking for museums. So I took her here!  We have been sitting right here all afternoon, admiring the beauty of the place. That’s our butts in the ashtray. You can count them. End of story.
Jeg syns det er kaldt og har lyst til å gå inn.
– And then? What will you do after she’s gone? Go back to Denmark?
– I think so… you want me to stay a few days? Is that it?
– What I really want? I want you to come with me to Athens.
– Dimítra. I’m not what you want. You know that. You would just be trying to change me.  I’m gratefull for everything you taught me, and I would really like to give you something in return, but I’m not going to Athens with you.
Hun reiser seg sakte.
– I’m cold. We should go back and join the party.

___

_

Synne er nesten irriterende stille. Hun beveger seg overforsiktig hver gang hun forandrer stilling, og har satt seg helt ytterst på bryggen, som om hun vil sitte så lang borte fra meg som mulig for ikke å forstyrre. Det er nesten som om hun ikke tør å lage lyder. Jeg er irritert på meg selv og angrer. Det var fullstendig unødvendig å konfrontere Synne på den måten. Hun er tross alt bare nitten år. Kanskje jeg burde si noe til henne?  Jeg skyver det bort og ser på det jeg har skrevet. Det blinker i batterilampen. Under ti prosent igjen. Med fullt lys på skjermen har jeg altså ikke mer enn en knapp time med batterier? Jeg lurer på om jeg er premenstruell. Jeg begynner å kjenne meg selv etter hvert.
– Blir du med opp? Jeg må lades. Det er ikke mere strøm igjen.
Jeg tenker det er et godt tegn at hun smiler når hun ser på meg.
Må du lades? Det var det du sa?
– Vil du bli med?
– Skal jeg ta med tingene mine?

– Jeg ville gjort det.
– Har du telefon?
– Ja. Både mobil og vanlig.
Jeg kan ikke la være å overhøre samtalen hennes. Herregud så ung hun er. Jeg får vondt i maven når hun forteller at hun er på besøk hos en venninne og spør om det er greit at hun kanskje ikke kommer til middag.  Hun ser nesten litt stolt ut når hun holder for røret og roper på meg.
– Jeg kan bli så lenge jeg vil, men pappa vil gjerne ha nummeret hit.
Jeg aner ikke nummeret til fasttelefonen og gir henne nummeret til mobilen min. Fem minutter senere ringer den. Det er faren hennes. Han beklager så mye at han ringer, men han ville bare ville sjekke at han hadde fått riktig nummer. Han ønsker oss en flott dag og sier vi må kose oss og nyte det fine været.
– Var det pappa som ringte?
– Mm. Han ville vi skulle kose oss.
Hun står helt stille med armene langs siden. Som om hun venter på noe. Når jeg ser på henne holder hun blikket mitt, uten å vike.
– Nå banker hjertet mitt, hvisker hun plutselig, – jeg kan godt være ærlig jeg også.
– Hvorfor banker hjertet ditt?
– Fordi du ser på meg. 
– Liker du det?
– Ja.
– Har du vært sammen med en jente før?
Hun smiler.
– Før? Hvorfor sier du det?
Hun trekker pusten fort når jeg legger hendene rundt livet hennes, men hun gjør hverken motstand eller slipper blikket mitt når jeg begynner å trekke kjolen hennes opp, bare løfter armene sakte. Hun lar dem falle like sakte tilbake langs siden når jeg står med kjolen hennes i hånden. Jeg ser på henne. Hun er tynn. Tynnere enn meg.
– Du kan godt bare slippe den på gulvet.
Jeg kaster kjolen hennes over stolen ved skrivebordet, og ser at den bli hengende.


Tirsdag 29 oktober, 2002. 
Nicole og jeg tar farvel med Benny.  Dimítra har ikke vist seg.
Benny har servert kaffe og gitt oss en halv croisant hver. Han ville gjerne ta et bilde av oss foran svømmebassenget.  Hadde vi lyst til å bade? Hvis han kunne få ta bilde av oss i vannet skulle vi få rommet gratis.  Vi fikk det gratis allikevel, selv om vi avslo tilbudet.
Han følger oss ut og lover å hilse Dimítra fra meg.
Så setter vi kursen mot Tessaloniki. Jeg merker at Nicole er urolig igjen. Jeg blir også urolig, men jeg tror ikke det er av samme grunn. Jeg tenker på om det virkelig var verdt det å reise den lange veien for å være sammen med henne den ene dagen. Så tenker jeg på det jeg har opplevd mens jeg ventet på henne. Det er tirsdag… det var i dag Sasho ville jeg skulle komme – i kveld, mens hun ikke er der. Skal det ikke være noe annet i livet mitt en tilfeldige opplevelser? Er det ikke snart på tide å legge ned Cecilias Omreisende Universitet? Hva med å begynne på et ordentlig universitet? Studere psykologi… kanskje Nicole har lyst til å kjøre?
Kanskje det roer henne litt å kjøre?  Da kan hun tenke på annet.
– Would you like to drive? It’s a nice car.
– Maybe some other time.
Some other time…  når da?
– How much time do we have, Nicole?
– I don’t know… how much do we need?
– To get the money? No time at all. I can use my credit card. It’s all up to you.
– I wasn’t thinking about the money.
– We don’t have much choice, do we?
– We could find a cheap hotel and stay for a couple of days?  No one will find me here… unless…
– Unless what?
– Well… this is the closest airport. This is where I would go if I wanted to escape, right?
– Now you’re being paranoid.
– I don’t know. Maybe.
– He hasn’t even called you yet!
– We don’t know that. I’ve turned off the phone.
– Well. He could have called me, if he’s got the number, like you say he has.
– Okay… so I’m being paranoid.
– Sorry. I didn’t mean that.
– No, you’re right. He probably went to the hotel and found out we were going to these places you said.
– Maybe. And there’s another thing you don’t know about Greece: As a foreigner you’re not allowed to walk around without your passport.
– I didn’t know that.
– I bet he knows, and that he thinks you know.
– Maybe you’re right.  I need some food to get my system working.

Joda. Vi kan finne et billig hotell… men skal det bli runde på runde med avskjeder, akkurat som i Barcelona? Jeg vil ikke det. Ikke én gang til. Vi må sette en dato og holde oss til den.  Jeg merker at jeg Ieter etter den Nicole jeg husker fra Barcelona. Der tok hun initiativ og var både nysgjerrig og utadvendt. Nå er hun skeptisk og tilbakeholden i møte med andre. Vi er raskt på veien etter at vi har spist. Nicole leter litt etter musikk på radioen, men det bare skurrer. Jeg merker at hun ser på meg, men jeg orker ikke ta initiativ til flere samtaler.
– Celia?
– Yes.
.
What are you thinking about?
– Nothing… blank, empty.

What did she want? What did you talk about? You and Dimitra.
– We just talked.
– You were talking for a while. You don’t want to talk about it, right?
– Yes. It’s no biggie. She wanted me to come to Athens with her.
– See? I was right!  She is in love with you.
– Yes.
– So, are you going?
– No.
– Why not? Because she’s too old?
– No. She’s not old. She’s thirty-eight.
– But you don’t love her?
– No.
– You have to love someone to come with them.
Det er ikke et spørsmål. Hun bare konstaterer det… jeg tenker det må gå begge veier.

– Yes.
– Would you come with me to Portland if I asked you?
– Are you serious?
– I said if!  I’d be responsible for you.
– How?
– If I take you with me, you will be my responsibility…  as if I could take anyone with me anywhere right now...
– That’s very old fashioned.
– Maybe. But don’t you agree?
– Nicole, I need to know what day you are leaving.

– Yes… me too.
– You have not decided?
– Let’s find a hotel, go on the Internet and see what deals we can get. Then we decide,  the two of us, together. We do this together… Okay?

___

 
Synne har lyst til å kjøre hjem før det blir mørkt. Det forstår jeg godt. Hun har ikke sagt et ord om at hun vi vi skal treffes igjen.

– Hvorfor har du ikke mobiltelefon?

– Syns du jeg burde ha det?
– Det hadde vært mye lettere å ringe enn å kjøre den lange veien på moped. Tenk om jeg ikke var her?
– Ja.

Hun fester vesken omhyggelig til bagasjebrettet med en lang strikk, og kjenner etter to ganger at den henger ordentlig fast. Det lukter eksos når hun putrer opp den korte bakken til hovedveien. På toppen stopper hun. Hun vil visst flytte Lidl-posen over på den andre siden av styret.  Så ser hun på meg og roper.
– Men, hva om jeg hadde gjort det?
– Hva da?
– Hvis jeg hadde ringt?
Hun venter ikke på svar, bare vinker og putrer avsted. Jeg står og lytter etter putringen til den til den så vidt er en fjern summing. 
Kjør forsiktig, Synne, tenker jeg på vei opp til skrivebordet.
Jeg har ikke blitt særlig klok på henne. Men jeg skjønte at hun ville forføres, at hun likte det. Det kjenner jeg igjen fra meg selv. Jeg gjør meg selv tilgjengelig, men jeg tar sjelden initiativ. Det var det som var problemet til Dimítra også. Men alt i alt er jeg glad det aldri ble noe mer mellom oss. Det hadde vært verre for henne om hun hadde fått meg, om hun hadde fått låne meg noen dager, for så å måtte levere meg tilbake til verden.

Batteriene er ladet og det er et stødig grønt lys i ladelampen. Jeg setter på Cd-en med Røyksopp og vet at jeg alltid kommer til å tenke på Synne hver gang jeg spiller den i fremtiden… men jeg kommer også til å tenke på Nicole…også på Nicole.
Det er på tide å avslutte. Det er bare det siste kapittelet som gjenstår…

_

The enchanted Palace.


Det Fortryllede Slott.  Det var det vi kalte hotellet vårt. Hva det egentlig het har jeg glemt, og det spiller ingen rolle. Jeg skal aldri tilbake dit.

Vi fant flybilleter på internet. 3.200 Euro. Nicole ble blek. Hadde vi råd til det? Vi lot matematikken ta valget for oss. Pappa hadde satt inn penger allerede. Tjue fem tusen. Jeg hadde elleve tusen fra før, etter at leibilen var betalt. Det vil si at jeg hadde omtrent ti tusen igjen, og i tillegg hadde jeg tyve tusen i reserve på kredittkortet.  Vi kunne altså bli helt til lørdag. Fire dager… fire døgn. Vi tok en suite til søtten hundre kroner i døgnet. Hvorfor ikke? Det var her vi skulle være. Ingen av oss hadde noe behov utover hverandre… og mat. Nei, ikke mat: Måltider.
Allerede da vi kom ble vi hotellets yndlinger.
De to mannlige resepsjonistene nærmest konkurrerte om å legge ut om hotellets fortreffeligheter. Nicole og jeg smilte pent og strøk hverandre diskret på ryggen. Vi hadde ikke lagt merke til det store speilet som var rett bak oss. Når de hadde fortalt om alt både hotellet og byen hadde å by på, så kom omsider den ene med en siste opplysning:
– And we also have swimmingpool.
Nicole spilte overrasket.
– A swimmingpool? Really?
– Yes. Twenty eight degrees water.
– To bad we didn’t bring our bathing suits.
– You don’t need.  It’s okay to swim without.
– Skinnydipping? In the hotel pool?  What will the others say?
-They are only businessmen. No families with little children to upset. We are businessclass hotel.

Vi badet toppløse i bassenget da det mørknet.  De hadde rett, det var ingen som klaget. Etterpå fikk vi store smil da vi spurte om det var mulig å få spise middag ved bassengkanten. De bar ut bord og stoler og dekket på med hvit duk og levende lys. En diger varmelampe fikk vi også, og så fikk vi treffe Jannick, verdens søteste hovmester.  Han ble vår mann.
Kunne de kanskje justere opp temperaturen i bassenget noen grader? No problem. Kunne de muligens ha noen svømmeføtter liggende? Selvfølgelig.
Kvelden etter lå det en lett varmedis over vannet. Vi droppet trusene og badet i bare svømmeføttene. Det var ingen som kom og  forstyrret oss, men vi så dem i vinduene, som ansiktsløse silhuetter. De betraktet oss. Vi ble aftenens forestilling;  havfruer som gled mykt rundt hverandre innhyllet i den tynne varmedisen over det svakt opplyste grønne vannet. Jannick kom med to glass champagne som han satt på bassengkanten, uten å stirre. Han bare bukket og smilte, og så gikk han inn og stilte seg opp  i vinduet sammen med de andre.
– No complaints so far?
– No,no,no,no,no… only smiles. We are only hotel i Salonika with mermaids.
– Then we can do the same tomorrow?

– Yes,yes,yes. Before yesterday everyone wanted sea-view. Now they want pool-view. They watch you swim, and they watch you eat and drink wine.
– Jannick. We have a question for you. We saw this sign on a café outside Kavala. It said The Café Before All Club. Does that mean anything special, if you translate directly to greek? Before all.
– Before all?  From english to greek it is; first of all. So, if you are, say… happy and sorry and in love, all at the same time, you can be first of all happy or first of all in love or maybe first of all sorry. You see? It is what you are the most.
– Aha.  So, Before All;  we are very happy, and then we are in love, and then we are sorry.
– I hope you will not be sorry.
– It’s good to be a little sorry sometimes. Everything has to come to an end.
– I think the same. You want the same temperature tomorrow?
– That would be very nice.

Det var som om hele universet mente vi var verdige innbyggere. Det Fortryllede Slott hadde magi i veggene, sandeltre-såpe på badet, små lavendelposer i kleskapene, duftende liljer i høye vaser og nystrøket mykt sengetøy i kremhvit sateng. Vi ble behandlet som prinsesser og ble til prinsesser, og vi gikk til messe fordi vi hadde blitt engler.

På flyet hjem var jeg hverken trist eller glad. Jeg befant meg i et slags emosjonelt nøytralt landskap. Jeg leste Paul Auster – The Invention of Solitude. Nicole var allerede på vei til New York, etter å ha mellomlandet i Düsseldorf. Det visste jeg, for jeg fikk en melding fra Düsseldorf om at hun ikke savnet meg. Jeg sendte et smil tilbake, og nevnte ingen ting om at broren hennes omsider hadde ringt. Han ringte et kvarter etter at hun hadde lettet. Jeg hadde fortsatt seks timer å vente på flyet mitt og hadde begynt å lese Paul Auster. Det var før jeg hadde begynt å bli irritert.
– Hallo? kvitret jeg.
Det var en ganske brysk mann i andre enden.
– Who am I talking to?
Det er helt feil måte å åpne en telefonsamtale på hvis man vil snakke med meg.
– You will be talking to yourself in a moment! Goodbye.
– Don’t hang up! I got your number from the hotel Esperia.  I’m looking for Nicky, Nicole, my sister. Is she with you?
– No.
– Have you seen her?
– Yes.
– Do you know where she is?
– Not exactly.
– Meaning?
– That she is somewhere over the Atlantic, on her way to New York.
– You’re joking?
– No. I saw her off myself.
– What the … when did this happen… where did she get the money?
– I gave her a ticket. Okay?
– No! It’s not okay! What did she tell you?
– That she was broke and needed to go home.
– She didn’t tell you that I’m stuck without her?
– You’re not stuck! Get someone else! How can you possibly force someone to stay onboard if they don’t want to? Do you know how illegal that is Europe?
– What are you talking about? We had a deal, dammit!
– A working contract?
– Are you some kind of lawyer?
– No. But you should start looking for one.
Klikk.
Han la på.  Jeg var egentlig glad han ringte, så kunne jeg slippe den aller siste skyggen av tvil. Ikke at det egentlig spilte noen rolle – jeg lånte henne jo ingen penger. Jeg kjøpte billettene, og ga dem til henne i presang.
– Don’t be silly. I promised to pay you back, and I will.
– This means you don’t have to, just in case.
– In case of what?
– I don’t want to talk about it. It’s a gift, and that’s final. Do you want it or not?
– You’re crazy…
– Not anymore… I’m past that now. I have something else for you… but don’t open it until you’re on the plane.
– A letter?
– Something like that…
– There’s something hard inside…
– Don’t bend it! Put it in your bag.
Det var på tide å gå ombord, og Nicole reiste seg. Selv om alt er sagt… gjenstår allikevel alt.  En avskjed kan vare et helt liv…
Vi hadde fire dager. I fire dager hadde vi fortalt hver eneste lille kvadratmillimeter av hverandre hvor mye vi kom til å savne den, helt til vi var så fed-up at vi bare brukte stikkord.

Hun ble stående litt etter at hun hadde reist seg. Hun visste jeg ikke skulle følge henne til utgangen. Jeg skulle sitte her på den spartanske flyplasscaféen og se etter ryggen hennes, og så skulle hun snu seg og vinke før hun ble helt borte. Jeg skulle ikke reise meg, men jeg gjorde det allikevel.
– Do we have to?
– You mean kiss? No. You can just go. I have six hours to wait, so I might as well get started.
– Okay… I’m gone.
– Yes. Goodbye.
Ville hun gå som vi hadde avtalt, eller ville hun begynne å gråte? Ville jeg gråte? Nei. Det virket ikke sånn. Men Nicole hadde noe på hjertet.
– You still haven’t answered me…  would you have come with me if I had asked you ?
– Yes. I would.
– Then I’m glad I never asked.
– So am I.
– I love you.
– No, you don’t!
– I know… I just wanted to say it anyway.
– Can you leave me now?
– I’m gone…

_

_

_

_

_

_


Post Ludium.

Det er morgen.  Jeg ser soloppgang over Ossiacher See når jeg flytter blikket fra skjermen til vinduet. Så har jeg omsider satt punktum. Jeg er ferdig, og jeg føler meg tom Alt er skrevet, men alt gjenstår fortsatt…  det er sånn det er, alltid. Kanskje det er nå jeg skal få reaksjonen… seks måneder senere. Neppe. Det er ingen vulkansk aktivitet å spore i tårekanalene. Men jeg har vært tilbake og tilstede i Tessaloniki i natt, og det kjennes at det har kostet meg noe.
Jeg har mest lyst til å legge meg, men jeg hører at pappa allerede er på badet. Jeg vil spise frokost med ham før han går. Jeg har litt dårlig samvittighet for i går kveld. Jeg hadde bare så vidt tid til å spise middag med ham før jeg måtte opp og skrive videre. Stunden med Synne hadde gitt meg ny energi.  Jeg var oppladet og klar.

Pappa smiler når han setter seg.
– Morgenmad? Det var da en behagelig overraskelse.
– Jeg har bestemt meg for å være din behagelige datter… i dag.
– Det har måske noget at gøre, med at du har haft besøg?
– Hvordan vet du det? Ikke si jeg har snakket i søvne, for jeg har ikke lagt meg ennå.
– Jeg fandt noget i min slåbrok, der ikke var der i går morges.
– Hva da?
– Et notat. Jeg tror det er til dig.
– Få se.
Det er en sammenbrettet gul post-it lapp, antagelig fra skrivebordet mitt.
Dette er mobilnummeret mitt hvis du vil ringe.  S.
Det står et telefonnummer under.
Jeg er nødt til å le.

– Var det sjovt?
– Bare et telefonnummer.
– Du skulle ikke sidde oppe hele natten. Det er slet ikke godt for forstanden.
– Det er visst noen som har lekt litt med meg.
– Dreng eller pige?
– En riktig smart norsk pike med moped og haldengrimaser, og tydeligvis sterke tradisjons-bindinger.
– Nåh?
– Hun så nok på fargen og ikke på størrelsen.
– På min slåbrok? Jo, den er måske en smule feminin.
– Ikke en smule. Den er rosa, pappa! Rosa!


13
 
 
 
 
This entry was posted in Reisedagbok. Bookmark the permalink.

16 Responses to The perfect goodbye.

  1. avatar Breiflabben says:

    He he, du fikk meg til å le her på slutten 😀
    Ellers var det målbindende på en måte, jeg bare leste og absorberte. Du verden så gripende denne avslutningen var, både med Nicole, Dimitra, Synne og Broren. Det henger nærmest et mysterie igjen, kanskje det er en mening med det?

    Og hvilke illustrasjoner? Knallfine og beskrivende, virkelig bra Cecilia :-)





    • avatar Cecilia says:

      Veldig glad for at du spesielt nevner illustrasjonene. :)

      Det hengende mysterium. Kanskje det blir hengende til over påske?
      I april 2003 var jeg på vei ut av min “mørke” periode. Jeg hadde funnet retningen; jeg ville studere psykologi, og jeg hadde allerede begynt å lese meg opp gjennom bøker fra biblioteket.
      Jeg trodde selvfølgelig jeg kunne alt om psykologi da jeg traff Synne i Østerrike. Jeg hadde jo lest bøker, som Psykologi av Harald Schjelderup. Egentlig var vel studiene bare en formalitet, for jeg kunne det jo allerede. Jeg kunne egentlig bare begynne å skrive doktoravhandlingen min med en gang.
      Jeg hobby-psykologiserte med Synne til det ble nesten like latterlig som Breivik-debatten har vært. Og like pinlig. Jeg har vegret meg veldig for å fortelle noe om den tiden med Synne, fordi jeg blir flau når jeg tenker på det. Men så har jeg tenkt at kanskje jeg skal fortelle litt om det allikevel. Og så skal du ikke se bort fra at de hengende mysterier blir oppklart da… hvis jeg altså tør å blamere meg offentlig.

      Tusen takk for veldig hyggelig kommentar. :)





  2. avatar sirenia says:

    Lest, likt og undret :) Vi har undret mye på blogg siste uka.

    Om kjærligheten, og følge den? Tror det er personavhengig.
    Jeg kunne gitt opp det meste for å følge kjærligheten,
    ihvertfall viderutdanning og jobber,
    Bak sønn og “hav”/røtter, absolutt..

    Om borte for alltid? Det tror jeg ikke på,
    det går godt an å ha gode dialoger med avdøde
    hvis en kjenner dem godt :)

    Å slippe tak, slippe opp og ut, krever sitt,
    men er alltid verdt det 😉
    Vi har diskutert det på en av siste innleggene mine
    hvis du har tid og er interessert.

    Tenkte jeg skulle hatt ei lesestund med bok i ettermiddag
    men så ble det visst her bla :)
    og det gjør jo ikke noe.





    • avatar Cecilia says:

      Ja, jeg har sett ukens tema, men jeg har ikke hatt særlig sjans til å være på nett. Undring er et flott tema, og jeg skal forsøke å lese det som er skrevet her inne om det, og kanskje kommentere litt også etter hvert, selv om det meste vel nå er sagt. :)

      Jeg tror det er galt å gjøre seg til slave av kjærligheten. Man kan kanskje leve ut noen øyeblikk, men senere vil man kunne angre på det man ga avkall på. Livet skal også ha et innhold som gir mening, og det er begrenset hvor lenge man forblir i forelskelsens himmelske rus. Hverdagen kommer , og da flyttes fokus.

      Kan man snakke med de døde? Ja, i sitt eget hode kan man snakke med hvem som helst, som du sier: hvis en kjenner dem godt. Men for meg vil en ordentlig dialog alltid vare avhengig av noe fysisk for å få substans, litt som forskjellen på en ekte cello og en synthesizer. Buestrøk og harpiks må til, og etter dialogen skal det gjerne ligge igjen både hestehår fra buen og støv fra harpiksen på parketten.

      Tusen takk for flott kommentar. Veldig glad for at du har lest og likt, og jeg skal absolutt lese de siste innleggene dine. Jeg gjør alltid det :)





      • avatar sirenia says:

        Forelskelse går over men er man heldig så opplever en jo at det går over i kjærlighet, og selve kjærlighetsfølelsen går aldri over selvom objektet som fikk den fram er borte.
        Slik tenker og føler jeg iallfall, kjærligheten blir en kraft og en inspirasjon, en dimensjon av både åndelig og sjelelig dybde?

        Vi kan absolutt ha dialoger med oss selv, tross at det høres rart ut. Vi undrer, setter ord på undringen, så kommer nye undringer.
        Ettersom vi modnes og blir eldre, “snakker” vi med de døde utfra det, utfra hvilke verdier og personlighet de hadde. Det oppleves ikke verken rart eller ensidig, snarere en hjelp til å drive undringen videre.

        Men dialog i virkeligheten kan jo være veldig rik med en andre muligheter som du sier så poetisk:
        ————————-
        Buestrøk og harpiks må til, og etter dialogen skal det gjerne ligge igjen både hestehår fra buen og støv fra harpiksen på parketten.
        ————————-
        Men det kan ligge støv og hestehår fra de indre samtalene også 😉

        Jeg leser av lyst Cecilia, det skal du også gjøre, men det kan jo tenkes at vi kan tilføre hverandre et og annet?

        Byggeprosjektet tar mye tid og vil ta det i lang tid framover, maling og utearbeid mm, det gjør det å være krank og, så det blir lenge til jeg kan tenke hva med etterpå. Men det ulmer såvidt, for drømmer må vi alltid ha :)





        • avatar Cecilia says:

          Jeg leser alltid av lyst her inne :)

          Det er både lærerikt og spennende å utveksle tanker og erfaringer i kommentarfeltet. Jeg syns alle som som sysler litt med å skrive burde gjøre det, både fordi man lærer mye, men også fordi det er virkelige personer bak enhver kommentar, og virkelige personer har konsistente og virkelige tanker. Jeg har lært masse om mennesker av å blogge, og ikke minst har jeg lært masse om meg selv gjennom å ha blitt “tvunget” til å ta stilling til emner jeg ikke har reflektert noe rundt tidligere. Hva mener jeg egentlig og hvorfor mener jeg ikke det samme som alle andre? Hva skyldes det at jeg har meningsavvik i veldig mange saker?
          Så, jo, vi har absolutt noe å tilføre hverandre. La oss fortsette med det :)





  3. avatar LeylaM says:

    Nå har jeg lest slutten på denne historien Cecilia, og må si at det var en fornøyelse å få følge deg, Dimitra, Nicole, Synne og de andre vi får møte. Så gikk det slik at Nicole dro hjem, du dro til din far og Synne, ja se det vet jeg ikke helt. Dimitra hadde jeg en anelse om var forelsket i deg fra første stund, men det var likevel godt å lese om deres siste møte.

    Jeg har lest og jeg ser at du skriver rykende godt, denne siste delen var min favorittdel, det må jeg innrømme.

    Ha en fin torsdag og helg.

    Klem :)





    • avatar Cecilia says:

      God morgen, og tusen takk for flott komentar, LeylaM. Veldig hyggelig :)

      Det ble kanskje litt langt, men jeg fant ikke noe passende sted å dele det på.
      Det har vært spennende å være tilbake i 2002, og særlig nå som jeg vet hvor bestemmende det ble for hva jeg foretok meg etterpå.
      Flott at du har lest det hele :)

      Klem tilbake :)





  4. avatar emte says:

    Sola skin inn gjennom stoveglaset mitt i dag, lyser opp og avslører.Eg har lest siste delen din her, gjennom skitne briller og støvete skjerm, men med lyset frå same sol som skein nedpå deg og dine i historia.
    Skal tru om tankane mine hadde vore annaleis om regnet hadde fallet og vinden hadde piska greiner utforbi vindauget…. ?
    Vi les og kjenner oss att, eller ikkje, noko treff, anna ikkje
    Hovudperonen, du, deler av deg, levde,lever eit anna liv enn meg. Forfatteras hovedpersoner gjer no oftast det, men fortellermåte, digresjoner, deler av livet, tankar, bilder, små anekdoter ….., gjer at eg/ ein les vidare, berre må:)

    Om historia di endar her ? Kanskje det…
    Livet, døden,kjærleiken.Tid og rom.
    Det er sterkt det.

    Marieklem med takk for fylgje i desse delane :)





    • avatar Cecilia says:

      Tenk at jeg ikke har sett denne kommentaren før nå.

      Du har så rett; jeg lever annerledes enn mange. Det er ikke nødvendigvis et pluss når man ønsker å skrive slik at folk kjenner seg igjen. Det er lett å skape distanse når problemstillingene blir satt inn i en ramme som ikke er gjenkjennelig. For å kunne skrive ordentlig tror jeg man bør kjenne alle aspekter ved tilværelsen, og det gjør jeg ikke.
      Jeg har tenkt å skrive et innlegg om dette, en gang.
      Veldig fin kommentar,
      Tusen takk :)





      • avatar eMTe says:

        Ja, gjer det Cecilia.
        Eg kjenner heller ikkje alle aspekt av tilværelsen til tross for at eg har menge fleire år på baken enn deg:)
        Trur ingen kjem så langt eg. Det er heller ikkje nødvendig.
        Livet, vi lærer heile tida. Nokre lærer mykje på færre år enn andre. Du har livserfaring. Du har mange, mange tankar, som “treff” meg. Tankar som ikkje har med livsmåte å gjere, men som ER der.
        Ofte er det ei setning eller to som set seg fast,som beveger, mellom setningar og ord som bygg opp rundt dei.

        :)





        • avatar Cecilia says:

          Jeg tror man f.eks. bør kjenne litt til hvordan det er å arbeide og ha et fast oppdrag som skal utføres til faste tider. Man bør vite noe om hva folk diskuterer i lunsjpausen, hvilke serier som går på TV, hva folk er opptatt av i drabantbyene, hvordan det er å oppsøke NAV, bli arbeidsledig, ikke kunne betale husleien sin, osv. Folk som blir fortvilet fordi det ikke finnes penger til å betale for sønnens klassetur til Gøteborg. Dette er deler av hverdagen som mange opplever, uavhengig av alder.
          Det er mange skribenter som velger å gå aktivt inn i miljøer de vil skrive om. Det er fra innsiden man får forståelsen av kulturen, og det er derfra man kan hente både inspirasjon og evne til å lage en realistisk skildring.
          Tenker jeg en mandags formiddag :)





  5. avatar geitost says:

    Jeg gjorde noe galt : dersom du var borte på Københavntur i helgen, så fikk jeg anledningen at jeg ikke kunne be deg, og altså gjorde det uten din tillatelse … : jeg samlet “The Cafe Before All Club” tekster i én fil, jeg trykket den på tosidig A5 ark, bandt sidene inn med et gjennomsiktig smussomslag og en kartong rygg, kuttet kantene ordentlig, og så fikk en nydelig 122 sider pocketbok, nemlig det første bindet av mitt forlag til “Cecilia Silverdale’s complete works” (jeg mener at jeg er fornøyd nok med resultatet at jeg vil gjerne gjenoppta mitt lite håndverk med flere andre tekster).

    Jeg var glad å kjenne at boka fantes i lommen av jakken, da jeg gikk ut.
    Ta det med ro, jeg er ikke noe fetisjist, men heller en opplyst leser som nyter privilegiet å vite at jeg er den eneste i denne byen, i dette landet, kanskje i hele verden, hvem vet, som har mulighens å lese den fine boka jeg har i hånder, selv om jeg ikke har skaffet meg copyright til et slik fint verk !
    Mine medreisende på T-banen ikke tok feil når de lurte, ved å kikke over skuldren min, på hva slags rar illustrert tekst jeg var så dypt oppslukt av i.
    Når jeg løftet hodet, i tider, så jeg gjennom ruten navnet av flere stasjoner som knytte seg med kapitlenes titler, og det var fint å oppdage på ulike perronger hvor toget stanset, små deler av scener i din fortelling jeg hadde nettopp lest, eller ukjente folk som gav et ansikt til noen av figurene dine.

    Illustrasjonene er selvfølgelig veldig små på slike sider, men det ikke er viktig, jeg husker godt hvordan de så ut i stor skal, og, iallefall, vi snakket om det før, jeg syns at bildene og musikkstykkene du noenganger tillegger til dine tekster har ikke altid samme farge eller melodi som disse jeg oppfatter utfra ordene.
    En ting må du være sikkert på, og litt stolt samtidig, håper jeg, er uansett at dine ord, i lommen min, er i veldig godt selskap. Det er verket til berømte forfattere som pleier å bli holdt i dette stedet bestandig…

    Det var en fin opplevelse å lese novellen din som en helhet, som gav selvfølgelig et nytt blikk over (underliggende kraftlinjene og rytmer inni) komposisjonen av teksten.
    Å skrive en roman ved å fortelle parallelt flere begivenheter som opprinelig har ikke noe tydelige forhold til hverandre, er en ganske vanlig litterær prosess, og ikke bare i krimromaner.
    Jeg særlig har i sinne Sofi Oksanens boka “Utrenskning” som jeg nettopp lest. Den er skapt av hendelser som skjedde i forskjellige tider og steder, som sakte knyter seg sammen underveis, og til slutt får vise et imponerende bilde av Historiens kaotisk gang, fra andre verdenskrig til post-sovjetisk perioden, beskrevet gjennom perspektivet til det kjærlighet/dominansforholdet mellom kjønnene, og dets konsekvenser over et stortall individers livet. Den var en sterk og lærerik bok.

    Hva som er original i “Café Before All Club” er at man forstår veldig sent, i løpet av lesingen, at historien er hovedsaklig en flashback, men det kunne man ikke forstå før at du begynte å introdusere deler av den andre perioden, den som gjelder skrivingen av teksten selv, og denne viktige endringen i perpektiv av teksten hender ikke før midten av novellen.
    Sånn, det som virket først som en slags linær road-movie historie, måtte plutselig bli sett fra to forskjelllige synspunkt samtidig.
    Jeg vet at dette er sikkert et uklart begrep fra min side, men jeg oppfatter at det ofte finnes en slags dobbelhet i dine tekster, en dialektikk, som viser at når du nærmer deg til følsomme punkter, så trenger du samtidig å kaste på dem et fjernt og objektiv blikk.

    Men jeg ikke gav Sofi Oksanens eksempel helt tilfeldigvis : jeg nylig lærte at hennes roman var opprinelig skrevet i form av et teaterstykke. Det var en overraskelse, fordi jeg ikke kunne gjette det bare ved å lese romanen, og det fikk meg tenke på deg, særlig at det er en stor fordel å beherske kunsten å skrive fine dialoger for noen som ønsker å skrive romaner.
    For øvrig, Sofi Oksanens roman er blitt en stor suksess, og det bekrefter at en roman angående hendelser som skjedde rundt omkring andre verdenskrig i en lite land av nord europa kan allikevel bli merket og treffe et veldig bredt publikum.

    Med andre ord : Tusen (tusen !) takk for en nydelig fortelling, og lykke til for den som skal følge. :)

    3





    • avatar Cecilia says:

      “Ossicaher See er en idyllisk liten innsjø i Østerrike. Våren 2003 hadde jeg fått nok av både skolen jeg gikk på og forholdet jeg var i, og da min far fikk et oppdrag i Klagenfurt, valgte jeg å “joine ham”, som jeg kalte det da. Han hadde ikke noe imot å ha selskap, og jeg trengte ro til å komme ajour med tankene mine. Seks måneder tidligere, i slutten av oktober 2002, hadde jeg vært på en merkelig odyssé i Nord-Hellas, og det var tankene mine rundt denne som jeg først og fremst ville rydde opp i og få ned på papiret. ”

      Slik åpner jeg The Café Before All Club. Jeg tenker ikke over at det lille åpningsavsnittet verken blir spesielt uthevet eller referert til i den følgende teksten, ikke før i kapittel 5. Men det er selvfølgelig fordi det ligger i erindringen. Jeg trenger ikke minne meg selv på det.
      Jeg ser problemet med å være uklar, og lærer av det. Det skal ikke mye anstrengelse til for å klare å flette inn en setning eller to hist og pist for å klargjøre og påminne. Det er nyttig lærdom som jeg skal ta med meg videre.

      Så har jeg sagt det, og så må jeg si at jeg ble litt overveldet av å lese kommentaren din. Er det virkelig så bra det jeg skriver? Kan jeg tro på det?
      Å lese seg selv og vurdere kvaliteten av det man har skrevet er umulig. Det brer seg en fin følelse i meg når jeg leser kommentaren din, det lar seg ikke underslå. Jeg reiser meg fra skrivebordet og går en liten runde på gulvet – ser på Jomfru Maria på peishyllen, og smiler til henne. Kanskje jeg er på vei et sted? Kanskje de små rettelsene og endringene jeg gjorde underveis da jeg kopierte teksten beviser at jeg ser ting bedre nå – at de språklige rettelsene mine var det som skulle til for å løfte teksten?
      Det var visst verdt strevet, tenker jeg, og kanskje disposisjonene mine hvor jeg legger de to parallelle historiene inntil hverandre faktisk fungerer og var en god ide? Det var jo ikke tenkt slik i utgangspunktet. Jeg har blandet det hele sammen spesielt for bloggen min. I dagboken er det to separate handlinger med få kryssreferanser.

      Jo, jeg er litt stolt nå.
      En ni år gammel dagbok, 122 sider i A5-format, pertentlig kuttet og innbundet… det eneste innbundne eksemplaret i verden. Det har reist fra et skrivebord i en søvnig landsby i Østerrike, via et skrivebord i Oslo, og reiser nå med metroen i Paris… på egen hånd.
      Jeg håper jeg aldri kommer til å bli så blasert at jeg ser på det som naturlig.

      Jeg er fortsatt ikke helt ferdig å fordøye Oksanens roman “Stalins Kyr”. Hun er en utrolig begavet forfatter. “Utrenskning” skal nok bli den neste boken jeg leser av henne.
      Jeg er bare kort innom, fordi jeg har besøk, så jeg rekker ikke skrive så mye nå.

      Tusen takk for en flott kommentar :)





      • avatar geitost says:

        “Er det virkelig så bra det jeg skriver?” er selvfølgelig ikke det riktige spørsmålet å stille.

        Et kunstverk er aldri bra eller dårlig, syns jeg, det bare inneholder noe som rører tilskueren, får den til å le, betenke, skrike, holde pusten, irritere seg, … eller bare løfte skuldrene.

        Jeg kan bare vitne at det finnes i dine tekster noen tanker, følelser, eller spøker, som rører meg på helt uventede måter : din fortelling av en absurd samtal rundt deg i en bar i et fjellområde fikk meg smile, din fortelling av en kveld hos en ukjent husmor i Bergen fikk meg gråte, din fortelling av din far som henter deg på skole fikk meg savne datteren jeg aldri kjent…
        Jeg leser deg som jeg leser hvem forfatter som helst, bare med håpet at det finnes i lesingen noe som skal forandre meg. Noe jeg skal huske. Noe som ryster meg så sterk at jeg må aldeles stanse å lese et øyeblikk, og få puste igjen før jeg kan lese frem igjen.

        Alt jeg kan si er at du ofte får meg stanse å lese, og det er den største komplimenten jeg syns jeg kan gjøre til noe som skriver.





        • avatar Cecilia says:

          Fine tanker.
          Spørsmålet er feil, men skal ikke være et spørsmål. Det var bare et utrykk for alle de barnslige tankene som raste gjennom hodet mitt da jeg leste kommentaren din :)

          Det minner meg om en mail jeg fikk fra en som sa det var så krevende å lese at det var nødvendig å lese i et stille rom uten avbrytelser, så han printet ut og leste på sengen, for da kunne han stoppe og fortsette i stillhet, uten å miste noe.

          Å formidle noe av verdi er vel alles drøm, så det er klart det er inspirerende å få sånne kommentarer.
          Tusen takk :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *