Fakta om sommerfugler…

Sommerfuglene faller for hverandres utseende og lukt, og tilbringer natten sammen. Jeg vil ikke vente på natten                                                                                                                     .

The Cafe Before All Club   del 8

OSSIACH , april 2003 .
Jeg er irritert. Irritert på at det regner, og irritert over at kredittkortet mitt har sluttet å virke. Not valid. Den lokale banken i Villach kunne ikke hjelpe meg og sa at alle skal ha en maskin som kan lese kredittkort manuelt. Men det vet jeg at ikke stemmer. Da jeg tok frem den norske tusenlappen som jeg alltid har i reserve, kikket de nøye på den og sjekket den mot listene sine, før de kom tilbake med et skuldertrekk. De ville ikke veksle den.  Man kommer lett til kort når man må argumentere på et språk man ikke kan. Finnes det noen sjef i denne banken? Joda, om jeg mente det kunne hjelpe så…
Sjefen skar igjennom problemet som sjefer oftest gjør, og så fikk jeg til slutt vekslet tusenlappen min etter at noen hadde ringt til Norges Bank for å forsikre seg om at seddelen fortsatt var gyldig. Gebyr: 30 euro. 

Men jeg fikk i hvert fall handlet. Jeg kjøpte  Røyksopp og traff Synne. Synne var norsk og jobbet i kassa.
Det begynte å regne igjen da jeg kjørte tilbake til Ossiach, eller Ostriach… jeg aner egentlig ikke hva det heter her. Pappa sier Ossiach, men på skiltet står det Ostriach. Jeg hører på Røyksopp og tenker på Synne. Vi syns det var flott å treffe noen som snakket  norsk. Vi drakk te og fortalte hverandre livshistoriene våre… og vi var enige om at vi ville treffes igjen, gjerne neste gang jeg var i Villach… jeg bodde jo ikke så langt unna… når det kom til stykket.
Jeg spiller Røyksopp på nytt og kikker ut på det mistrøstige været. Jeg må konsentrere meg om dagboken min… om de siste dagene i Kavala…

 


Kavala. 27 oktober 2002  kveld.


Jeg ser på meldingen fra Nicole en gang til. Jeg føler meg litt tanketom og stirrer på meg selv i speilet. Jeg ser ynkelig ut. Den brutale sannheten manifesterer seg i blikket mitt, og får meg til å sukke over meg selv med et så ubetalelig uttrykk rundt munnen at jeg blir nødt til å le. Herregud, Cecilia!  Hva er det du driver med? Har du virkelig tenkt å ombestemme deg en gang til… bare på grunn av en liten tekstmelding fra…  henne?  Jeg prøver å si det høyt for meg selv. Henne! Jeg prøver å spytte ordet ut som når jeg uforvarende tygger på en sylteagurk som har ligget skjult under et salatblad. Pføy! Jeg burde heller gjøre noe intelligent… som å file neglene.  Det klarer jeg vel uten å tenke.  Så kommer det et lyn, og jeg tar tiden automatisk mens jeg kaster et blikk ut av vinduet. Over fem sekunder før det begynner å buldre. Da er det et stykke unna.

Det er like godt å forsøke og skrive noe for å orden på tankene . Jeg henter sofaputene fra det andre rommet og stabler dem i sengen. Så kryper jeg oppi og sprer meg utover…. akkurat som jeg gjorde da jeg var liten, og verden var vanskelig og full av eksistensielle problemer.
Skal jeg la det skje en gang til, eller skal jeg akseptere at jeg er langt mere sårbar enn jeg forsøker å late som? Det ligger en klump i mellomgulvet. Den kom idet jeg leste meldingen. Nå har jeg gått og gledet meg i en uke, og så føler jeg nesten mer usikkerhet enn glede når jeg må ta en avgjørelse, for avgjørelsen er ikke tatt. Jeg lurer på hvorfor det er sånn. Jeg vet alt for lite om meg selv, det er i hvert fall sikkert. Jeg har ikke kommet et eneste skritt videre på seks månedene som har gått. Da var jeg også usikker, og det var Nicole også.
“Hva gjør vi med dette?” sa hun, den formiddagen vi satt på gresset utenfor militærmuseet på Mount Juic og stirret ut i den brune disen som lå over Barcelona. Jeg hadde vondt i maven. Jeg var i bakrus og var fortsatt litt gelé i bena etter turen med Telefericoen. Men det var ikke bare Telefericoen og bakrusen som var grunnen til at jeg hadde vondt i maven. Vi hadde havnet i klinsj på sengen natten før. Jeg visste jo at det var en mulighet for at det ville skje, men jeg trodde aldri jeg skulle bli så betatt.
Hva gjør vi med dette?  Det er ikke et naturlig spørsmål etter en tilfeldig one-night. Det er et spørsmål som innebærer at noe må finne en løsning, og når noe må løses så er det bare en enste grunn til det: De eksisterer et problem. Nicole måtte ha tenkt på det, akkurat som jeg hadde tenkt på det, så det var like mye mitt spørsmål. Vi tok sjansen på at det ville bli vondt å skilles…  og nå gjør vi vel bare det samme igjen?  Hvorfor skulle det bli verre denne gangen?   Er det egentlig et problem? Hvorfor ser vi så lett det problematiske i relasjoner? Er det fordi at hver gang man involverer seg så starter man en prosess som en gang må avsluttes?  Men vi starter på et annet nivå denne gangen, for sannheten er at jeg aldri noen gang har hatt det bedre sammen med noen. Vi er en perfekt match.  Jeg elsker både lukten og smaken av henne…blikket hennes når hun ser på meg og ordene hennes som tar meg over kanten og ut i havet. Det er bare Nicole som har gjort det.  I Barcelona kunne jeg drukne meg i øynene hennes, og tenke at hun var en engel, kommet for lære meg hvor uendelig deilig man kan ha det sammen med et annet menneske,  dersom man bare hengir seg uten å tenke.
Uværet har kommet nærmere nå. Et voldsomt lynglimt lyser opp hele rommet, og denne gangen braker det nesten samtidig. Det blinker litt i lampene, og så blir det mørkt.
Jeg bruker noen sekunder på å summe meg. Er det bare her, eller er det mørkt i hele byen? Fra balkongen kan jeg se at det er lys andre steder, så da er det lokalt.  Jeg får kle på meg å sjekke om det finnes stearinlys i resepsjonen.

Det er visst flere som har fått samme ide. Resepsjonen er full av folk. Jeg kaster et blikk inn i spisesalen, og ser at det står levende lys på bordene. Jeg burde spise noe. Det er uansett hyggeligere å sitte der enn på rommet.
Jeg velger et bord ved vinduet og bestiller kyllingsalat og en Riesling. Den lokale hvitvinen orker jeg ikke. Psionen min er fulladet. og det er like fint å sitte her og skrive som på rommet. Egentlig hyggeligere.  Jeg tenker på første gangen jeg så henne, og lurer på om jeg så det komme allerede på flyplassen i Zürich. Jeg hadde vel aldri blitt med henne om jeg ikke hadde vært tiltrukket. Sier man ja takk til en invitasjon så betyr det jo i praksis at man er interessert … det er i hvert fall min forståelse.
Kelneren ser interessert på Psionen min når han kommer med maten.

– It’s a computer?
– Yes.
– Can I have a look?
– Sure.
Det kommer en tekstmelding fra Dimítra. Hun skal dra i morgen og lurer på hvor jeg bor. Jeg får svare senere.
– Very impressive. Very nice screen.
– It’s perfect for situations like this
– Yes. We are sorry about that. It happens from time to time…you are here on business?

– Yes.
Jeg aner ikke hvorfor jeg lyver. Jeg kan da like godt si det som det er.
– No. I’m not. Actually I am here to meet someone.
– I see. Well… I was just interested in the computer.
Jeg spiser kyllingsalat og drikker vin, og har det egentlig ganske fint med levende lys, men jeg lurer litt på hvor lang tid det vil ta før strømmen er tilbake. Det tar litt tid før  jeg merker hvor stille det er. En og annen bil hvisler forbi utenfor og i blant kommer det noen lave stemmer fra resepsjonen. Ellers er det stille. Det må ha sluttet å regne.  Kanskje jeg skal ta en tur ut?  En flaske hvitvin er akkurat passe oppvarming til en kveld på byen. Jeg har egentlig lyst til å prøve å finne baren til Sasho igjen. Jeg likte ham. På en måte kunne jeg egentlig tenkt meg å ha en mann som ham. Jeg liker den tryggheten som ligger i å ha en sterk og beskyttende mann, men dessverre virker det som om akkurat de mennene foretrekker andre kvinner.

Jeg finner baren til Sasho gjennom å rekonstruere samme løype som jeg gikk kvelden før. Det ser stengt ut da jeg stopper foran døren. Den er låst.  Kanskje han ikke holder åpent på søndager?  Jeg legger øret mot døren og lytter.  Jo, det er noe musikk der inne… noe etnisk musikk som høres gresk ut. Jeg banker forsiktig og venter. Så banker jeg en gang til, denne gangen litt hardere, og så legger jeg øret inntil døren og lytter igjen.  Fortsatt svak etnisk musikk. Det er kanskje en radio som står på… det trenger jo ikke være noen der.  Det knepper i låsen og jeg blir plutselig litt nervøs. Det er kanskje feil å komme hit?  Det er en kvinne som åpner.

– Kalimera… eh… I’m looking for Sasho.
Hun sier noe på gresk og viser meg langkosten hun bærer på. Jeg forstår at hun bare vasker.
– Okei… sorry.
Bomtur med andre ord. Jeg tenner en sigarett og blir stående litt rådløs og røyke på fortauet. Jeg har lyst på noe mer å drikke, men jeg har ikke spesielt lyst til å gå tilbake til hotellet. Kanskje alt er stengt her på søndager?  Kanskje jeg ikke har noe valg? Mamma har fortalt at man ikke fikk servert brennevin på søndager da hun var ung … det er jo fortsatt slik i Norge at butikkene ikke får lov å selge øl på søndager… akkurat som om folk drikker mindre av den grunn?  Jeg lurer på hva som kom først, forbudet eller drikkekulturen. Det er kanskje ikke annet å vente av fjellaper enn at de tar for seg av alt bordet har å tilby… litt som amerikanere på høyfjellshotell…  sursild med vaniljesaus og geitost med majones.
– Dobre vesje. You should not be smoking in the street. You look like a prostitute.
Sasho lener seg smilende ut av et vindu rett over meg og snakker med lav stemme. Jeg kjenner at jeg blir glad over å se ham.
– Kalimera!  I wanted to see you.
Han hysjer på meg.
– Go around the corner and wait for me.
Ett minutt senere kikker han ut av et smug og vinker meg inn.  Blikket hans er intenst og stemmen hans er lav.
– Cecily, you are a beautiful girl. But I was a little drunk. You must forgive me.
– Forgive you? What? Are you married or something?
– Don’t speak so loud. Yes. I am very married and I am very sorry.
– I see. I don’t want to make any trouble. Do you want me to leave?
– My wife is very… easy to upset.
– Okay. Sorry. I just wanted to thank you for a nice evening. I will go now.
Jeg er egentlig ikke overrasket. Jeg burde ha tenkt meg at han var gift.
– Listen…you can come back on tuesday if you want.
– Why?
– She will not be here on tuesday. You decide. I have to go.

Tilbake på hotellet er det fortsatt mørkt.  Jeg får låne en lommelykt  og bestiller en flaske Masi av portieren. Han skal sende den opp sammen med noen lysestaker om en liten stund.

Jeg lurer på hva jeg skal svare Dimítra. Jeg har vel egentlig bestemt meg for å vente på Nicole, atter en gang. Gud så patetisk…
Var det en slags frihetstrang som fikk meg til å oppsøke Sasho i kveld?  Hvorfor kan jeg ikke bare innrømme det? Jeg er livredd for Nicole.  Hvorfor lar jeg henne ikke få lov til å bli et minne?  Jeg vet svaret. Jeg har lyst til å oppleve magien en gang til… bare èn gang til… og så kanskje enda en gang.
Jeg skvetter når det banker på døren. Det er servitøren fra restauranten. Han kommer med to lysestaker og rødvinen jeg bestilte.
– Just call if you need some more candles.
– Thank you.
Hvorfor går han ikke? Aha. Tips.
Han rister smilende på hodet da jeg tar frem kommeboken.
– No… I wanted to ask you something… would you like to share this with me?

Jeg stirrer på champagneflasken han på mystisk vis har tryllet frem og blir målløs.  Å dele en flaske champagne og Gud vet hva mer er det siste jeg vil… med ham. Men det kan jeg ikke si. Han er en ung mann, og jeg vil ikke ødelegge selvtilliten hans heller… og ikke minst vil jeg at vi skal være på talefot neste gang vi treffes. Jeg må snu situasjonen.
– Listen. I have to tell you something, between me and you. Okay?
– Yes?
– I like girls. Im a lesbian. I just wanted to let you know. Please don’t tell everyone?
Jeg ser han blir satt ut.

– I’m sorry…  I’m really off work now, så I just thought …  you seem very nice.

Var jeg virkelig så hyggelig med ham i sted at han fikk inntrykk av at jeg var interessert? Jeg må jo ha sendt ett eller annet signal. Jeg vet at jeg er flørtete. Det har jeg alltid vært, helt siden jeg var liten. Jeg må nok bli mere oppmerksom på hvordan jeg fremstår, forsøke å være litt mer forretningsmessig, man kan komme langt med det også… kan man ikke?

Jeg skriver litt forsøker å skrive ned tankene mine, men vinen gjør sitt. Det blir fler og fler feilslag etter hvert, og det jeg skriver er egentlig det samme som jeg har skrevet før.  Jeg går i sirkler med meg selv og tenker de samme tankene om  igjen, i håp om at det bringer en slags klarhet… sa ikke Einstein noe om at det var fåfengt? Han hadde sikkert rett i det også.
To flasker vin. Det er nok til å bli søvnig av. Jeg vil utsette avgjørelsen til i morgen. Jeg er for trøtt til å bestemme noe nå… og sikkert for full også. Sasho ville ha meg tilbake på tirsdag. Det tror jeg går dårlig…


___


I Ossiach er det strålende sol når jeg våkner.

Jeg åpner vinduene og hører på fuglesangen, og kjenner at det lukter frisk luft.  Det er akkurat den spesielle lukten av friskhet som alltid kommer når det omsider blir sol etter flere dager med regn. Det føles bortkastet å sitte inne på en sånn dag.
Naturen må ha likt at det regnet, for ute er det struttende grønt over alt. Jeg føler at jeg strutter litt selv også når jeg går ned til brygga. Jeg har utrustet meg for picnic :  To rundstykker med ost og en flaske vann, laptop, mobil, solkrem, solbriller, tørkepapir, headset og et lite pledd å sitte på. Nå er det bare å skue utover det nesten blikkstille vannet, og forsøke å fylle inn det åpne rommet mellom de fragmenterte setningene og stikkordene, og forsøke å tyde de nærmest uleselige notatene.

Jeg kan spise rundstykkene mine og late som om jeg er på ferie… hysj… er det en moped jeg hører? Javisst. For en fullstendig malplassert lyd! Her skal det være lett sus i løvet, bølgeskvulp, kvitter fra kåte lerker og linerler, og ender som snadrer. Jeg snur meg irritert når mopedlyden kommer nærmere og jeg forstår at den er på vei hit. Og jeg som bare har kastet på meg en kort kjole og ingen ting annet… jeg får samle bena og sitte anstendig.  Kanskje jeg ikke har lov å sitte her? Kanskje det er en privat brygge som eieren har bygget av drivtømmer i sitt ansikts sved, og derfor ikke vil at tilfeldige turister skal bruke den til picnic?  Jeg syns jeg hører ham: Dette er min brygge! Dette er ikke en soleplass for lettkledte melspisere! Ha deg vekk!
Men det er slett ingen slem brygge-eier som kommer. Jeg kjenner henne igjen med en gang hun tar av seg solbrillene og hjelmen.  Det er Synne. Hvordan har hun klart å finne meg? Hun bobler entusiastisk.
– Hei! Tenk at jeg fant deg på første forsøk!
– Det var… uventet.
– Jeg har tatt med Cola… vil du ha? De er fortsatt kalde.
Hun setter seg ytterst mot bryggekanten og danderer reviret sitt rundt seg.

– Jeg har fri i dag.
– Så bra…
Det er egentlig litt irriterende at hun kommer hit. Det er helt feil tidspunkt. I tankene er jeg på hotellrommet mitt i Kavala hvor jeg hadde maven full av sommerfugler og ventet på Nicole. Jeg hadde tekstet henne hvor jeg befant meg: Hotel Esperia, rom 604.
Da det banket forsiktig på døren visste jeg at det var henne. Vi ble stående og se på hverandre da jeg åpnet. Hun hadde forandret seg, og var tynnere og brunere enn jeg husket henne Hun virker høyere også på en måte, selv om jeg forstod at akkurat det var en umulighet. Håret hennes var i hvert fall lengre, ganske mye lengre. Hva sier man til hverandre når man ikke har sett hverandre på seks måneder?

– I thought I’d never see you again.
– I’m sorry. My phone went dead.
– I know… it’s okay.
Hun har ingen bagasje. Da har hun kanskje ikke tenkt å bli her i natt ?

Jeg trekker henne inn og vipper igjen døren med foten.  Rent følelsesmessig er jeg tilbake på flyplassen i Barcelona hvor jeg valgte å løpe min vei før tårene kom, men nå har jeg ingen mulighet til flukt. Nå må jeg håndtere det.
På en merkelig måte blir øyeblikket mye større enn summen av seg selv. Uten flere ord omfavner vi hverandre og begraver oss i hverandre. Det er det som skjer rent fysisk, men øyeblikket er større enn det.
I en utvidet dimensjon opphører tid og rom, og i stillheten mellom oss ligger millioner av ord som aldri trenger å bli sagt. Varm, myk, solbrent hud… jeg stryker fingrene lett over leppene hennes, lukter på håret hennes, på halsen hennes, på pusten hennes. Hun merker at jeg lukter på henne.

– I need a shower.
– No, you don’t.
Hun smiler forsiktig.
– I stink.
– I love it.
Det er en dypt forankret sannhet i underbevissthetens automatiske forståelse som et øyeblikk stiger til overflaten, og gjør meg bevisst på at dette er vårt fragment av tid sammen… et nesten umulig øyeblikk hvor to grunnleggende forskjellige sjeler treffes… et møte jeg vet kommer til å bli kort. Jeg vil ha alt hun kan gi meg… alt, selv det hun tror jeg ikke vil ha. Forstår hun det? Vet hun at jeg akkurat nå er så grenseløs?
– I haven’t showered for two days.
– Your scent is perfect…
Hun lukter Nicole når hun løfter armene for å la meg jeg trekke den korte t-trøyen hennes opp. Hun er varm og fortsatt andpusten, og t-skjorten hennes er så fuktig at den klynger seg til kroppen hennes.
– I ran.
– I can tell.
– I wanted to get here as fast as I could.
Mer og mer går det opp for meg hvor voldsomt jeg har savnet henne, helt siden jeg satt på flyet til Madrid og forsøkte å gråte henne ut av livet mitt. Jeg har en ubeskrivelig trang til å ligge inntil henne… føle hele kroppen hennes mot min. Jeg er fjorten år… eller et spedbarn som trenger kroppskontakt for å få livslyst. Det er som om jeg har ligget i et vakuum i seks måneder… en larve blir til en sommerfugl og får naturens skjønnhet. Sommerfuglene faller for hverandres utseende og lukt, og tilbringer natten sammen. Jeg vil ikke vente på natten.
– I have missed you so much, Nicole… you have no idea how much I have missed you…
– Me too…
Vi tør nesten ikke bruke stemme de få gangene vi sier noe. I bakhodet begynner ideen å formes om at vi gjør det med vilje… at vi begge ønsker at øyeblikket skal bli så stort som mulig. Alt skjer så sakte. Jeg trekker pusten en ekstra gang når vi endelig er nakne og glir ned på sengen.  Huden hennes treffer min… hele henne treffer hele meg. Jeg har mest lyst til å krype inn i henne og la henne omslutte meg totalt. Ti amo… ikke som man elsker en hund eller et barn…  ikke det overflatiske “I love you” . Det kan man si til hvem-som-helst eller hva-som-helst; en kattunge eller en popstjerne.  Det er øyeblikket som gjør det… jeg er klar over det, men allikevel…   
Jeg bryter stillheten og hvisker i øret hennes.
– Jeg har savnet deg så veldig…
– Say something more… just like you did in Barcelona.
Jeg husker det. På hotellet, etter de første famlende kjærtegnene… mens hjertet mitt banket og hendene mine var på oppdagelsesreise over huden hennes i sirklende bevegelser.  Ingen ting skulle skje for fort. Jeg hvisket mine innerste hemmeligheter i øret hennes… på dansk… eller norsk… jeg husker ikke…  Vi lo begge to da det ble litt mye tannkontakt. Vi lo som fjortiser som forsøker å kline for første gang… men vi prøvde på nytt. Og så gikk det bedre. Hva skal jeg si…?
– Tenk at jeg holdt på å reise fra deg… jeg kunne ha gått glipp av dette.
– Glipp? What does it mean?
– To nearly miss something.
– You nearly missed me? Is that what you said?
– Yes… I was on my way home when I got your message…
– Say something more…
Jeg veksler mellom å ha øynene åpne og lukket. Jeg har lyst til å se på henne, men jeg har også lyst til å skape mine egne bilder. I mitt eget fantasibilde  blir hun et speil. Når jeg lukker øynene blir hun tvillingen min, og ordet incest blir strøket fra ordlisten. Lukker hun aldri øynene? Har hun ingen fantasier hun trenger å visualisere? Er jeg nok for henne?
– Du gjør noe med meg som ingen andre klarer… er du klar over  det … merker du det… hvordan klarer du å lese meg så lett og så riktig?  Hvordan kan jeg la være å elske deg? Jeg vil ikke la være… aldri.
_

Etterpå ser vi på hverandre som om vi er forskere. Vi følger hverandres små bevegelser med blikket, som om vi forsøker å tolke hva det betyr. Hva ser vi etter?  Tegn til at en av oss blir utålmodige og vil gjøre noe annet enn å ligge i sengen? Eller ser vi etter det umulige… ser vi kanskje begge etter noe vi vil at skal være men som ikke er… en fremtid som ikke finnes?
– I really need a shower… please?
– If you have to…
– I do. Really. Can you order some food?



Jeg bestiller room-service. Nicole har latt døren til bade været åpen, og jeg blir sittende og se på henne til det kommer en tekstmelding. Det er fra Dimítra. Hun skal kjøre til Tessaloniki i dag og lurer på om jeg er klar. Nei. Jeg er langt fra klar til å kjøre med henne.
“I must stay a few days longer. Sorry. I will call you later.”
– Celia…the water is not very hot..
– I know… I should have warned you.
– Can I borrow your toothbrush?
– Of course.

Når det banker på slenger jeg på meg en morgenkåpe og vipper igjen døren til badet.

_

_______________________________________________________________________

Jeg har besøk fra USA og vi planlegger bursdagen til Siv i morgen, så jeg er lite på nett. Legger ut dette så dere ikke skal glemme meg.  Neste ( og siste) del kommer når det roer seg litt rundt meg.
Ønsker alle en fortsatt fin uke  :)

 

Cecilia

_


 



9
 
 
 
 
This entry was posted in Reisedagbok. Bookmark the permalink.

24 Responses to Fakta om sommerfugler…

  1. avatar jadajada says:

    Cec…..

    jeg beklager – men jeg henger men opp i tittel og bilder…..
    jeg har alltid undret meg på hva hver enkelt ser utenfor sitt vindu

    og jeg husker selvfølgelig denne





  2. avatar emte says:

    Så fint å få ein del servert til kaffen Cecilia :)

    Trur vi alle er sårbare eg når noko sterkt skjer i liva våra.Fint å få eit innblikk i kvifor du ventar så på Nicole. Uro og sommarfuglar, fylgjesvenner når ein “overlet” seg sjølv til ein annan.

    Kos deg med dine :)
    Marieklem





  3. avatar LeylaM says:

    Sårbarhet tror jeg på mange måter også kan være en styrke. Hva ville vel vi mennesker ha vært dersom vi ikke kunne føle sårbarhet. Sårbarheten lærer oss at vi er mennesker av kjøtt og blod, som faktisk føler, og det er en god ting. :)

    Jeg leser og følger med, og ser frem til slutten på denne historien, gleder meg til å se hvordan det hele gikk.

    Kos deg med dine 2 nærmeste, og en klem sendes deg :)





    • avatar Cecilia says:

      Dette har du nok helt rett i LeylaM.

      I dag er det dagen, og det blir storinnrykk. Vi gleder oss
      Stor klem til deg og tusen takk for fin kommentar :)





  4. avatar sirenia says:

    Nydelig nydelig Cecilia :) helt på linje med ei bok jeg leste som ung som handlet om homofil kjærlighet. Trodde den het “Villspor” og at den var skrevet av en venn av Bjørneboe, men fant den ikke på google. Det er iallfall en av de vakreste kjærlighetsmøtene jeg har lest.
    Kjenner med igjen på snusing av dufter av en elskede
    også speiling..
    Kos deg med dine, gratuler din elskede og snus masse :)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg lurer på om du tenker på Villskudd av Gudmund Vindland. Den har jeg hørt mye fint om, men ikke lest. Det må jeg få gjort.

      I dag skal vi kose vårs ! :)





      • avatar sirenia says:

        Ja der har du den, Villskudd ikke Villspor ja :)
        Den må du lese, var jo lenge siden jeg leste,
        men ble virkelig “opplyst” at kjærlighet er kjærlighet
        uansett kjønn.

        Kos dere, vi koser vårs her, helt magisk solmorgen i dag også, og helt helt stille hav med lett dis ute i øyane :)





  5. avatar carpediem says:

    du skriver drivende godt og du tar meg med på en måte som fullstendig fascinerer meg! :)





  6. avatar Breiflabben says:

    “Vårt lille fragment av tid sammen” både i tekst og i illustrasjon forteller meg så mye. Fragment var et av de første ordene på russisk som jeg kunne lese og forstå samtidig, men likevel tilegnet jeg meg en rikere betydning av ordet.
    Det kan være den tiden dere hadde sammen relatert til et helt liv eller den lille stunden som betød så mye av hele tiden dere hadde til rådighet.

    Det er berikende å lese deg Cecilia, det gir meg mye og du tilfører en ny dimensjon noen ganger, en ny dimensjon i min forståelse av livets hendelser og “mysterier”.
    Takk for det :-)

    Gratulere med dagen til Siv og håper dere får en fin dag sammen både dere to og dere alle tre :-)





    • avatar Cecilia says:

      Russisk er et spennende språk. Tenk bare å kunne lese Joseph Brodsky på originalspråket.

      Veldig hyggelig kommentar, Flabben. Det gleder med virkelig når noen føler de har noe igjen for å lese det jeg skriver.

      Gratulasjon er overbrakt ved frokostbordet, og du får et stort smil og og et smask tilbake :)
      I dag skal vi feire…





      • avatar Breiflabben says:

        Sitter her og nyter smask og godord fra en hyggelig frokost med to (tre) glade jenter :-)

        Jeg skulle jo servert dere vet du, det hadde vært no’ det.
        Tror faktisk jeg skal skrive et innlegg om da jeg serverte en dame i hennes utdrikningslag som foregikk i solnedgangen på Solastranda med meg som servitør og selskap. Det kunne nesten gått galt med hele bryllupet etter den kvelden 😉

        2





  7. avatar Effjusikay says:

    Du må si fra når dette blir utgitt.





  8. avatar adrian says:

    Måtte stikke en tur innom:-) Savner konverseringen fra høsten 2010 og våren 2011 😉 Var en fin tid, hvertfall for meg :-) Takk :-)





    • avatar Cecilia says:

      Det var lenge siden. Jeg har savnet deg også :)

      Ser du lagt noen andre kommentarer rundt om kring her. Jeg får komme tilbake til dem litt senere …





  9. naturglede naturglede says:

    Jeg har lest litt etterhvert her, men nå er jeg i “mål”! Morsomt du nevnte det med tekstmeldinger. Du så speilbildet. Gøy å se hvordan ansiktet på ukjente mennesker reagerer når de leser tekster. De tror de er alene om beskjeden, men mange leser dem som en åpen bok.
    Men hva skjer nå? Ja, det vet bare du.

    Håper du og dine nyter dagene i våren og samler minner til siden. Ha det fint!





    • avatar Cecilia says:

      Hva skjer nå? Det er det ikke så mange som vet, men når det roer seg litt her så kommer fortsettelsen.
      Nå nyter jeg dagene før jeg igjen blir alene… og våren kommer visst også, selv om den har en litt tåkete ankomst.

      Veldig glad for at du leser, og veldig glad for kommentarer :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *