Nothing comes from nothing …

Selv måkene er på vei et annet sted…                                                                                                                                             .

I Kavala hadde jeg blitt en gammel dame på  23 år.  Jeg hadde feiret fødselsdag på forskudd og  var tørr i munnen da både varmeovnen og solstrålene gjennom vinduet gjorde det for varmt til å sove lenger.  Det ble bursdagsfrokost alene i sengen og smuler på lakenet – tankene streifet litt rundt Sasho. Jeg ønsket egentlig at jeg hadde blitt med ham hjem, eller at han hadde fulgt meg til hotellet. Men han mente det var helt trygt å gå alene, og det var det. Jeg hadde håpet det ble noe mer. Men for alt jeg vet var Sasho en lykkelig gift og trofast mann, selv om han ikke gjorde som gifte menn flest; viste meg bilder av barna sine. Vi snakket ikke om det. Vi snakket mest om meg.
Det var nesten ingen ute da jeg sjanglet gjennom natten, og de få jeg traff hadde allerede paret seg. De skulle nok hjem og hekke. I sengen fantaserte jeg om hendene hans…  forsøkte å tenke på Rakel, på Nicole… så ble jeg sliten og ga opp. Det var kaldt. Jeg skrudde varmeovnen på fullt og sovnet.



The Café Before All Club
  Del 7

Javel, så er jeg alene i Kavala på fødselsdagen min. Alle har ringt eller sendt tekstmelding…  alle unntatt Nicole. Jeg lurer på hva hun tenker, og hvor hun er.
I dusjen er det fortsatt bare lunkent vann, akkurat som i går, og når jeg skal tørke håret begynner hårtørkeren å gnistre. Jeg slipper den momentant og hopper tilbake. Jeg har hørt nok av historier om folk som blir grillet av overledning på badet. Hårtørkeren havner i vasken med et smell. Det hjelper. Den blir stille og slutter å gnistre. Jeg vipper den over kanten med do-børsten og lar den bli hengende etter ledningen. Jeg orker ikke å klage. Den får bare henge der til det kommer noen og ordner det.
I turistbrosjyren på skrivebordet finner jeg litt info litt om festningen mens jeg frotterer håret.  Den blir omtalt som Akropolis, og ble opprinnelig bygget i det femte århundre. Festningen ligger på toppen av Panagia, halvøya der også den første byen ble bygget.  Panagia is a Greek word for “All-Holy” and refers to the person of the Virgin Mary, the “Theotokos”, or God-bearer, sier brosjyren. Om festningen kan jeg lese at den har blitt reparert og ombygget flere ganger under den bysantinske perioden, og at den ble inntatt av normannerne på ellevehundretallet… og at den selvfølgelig et “must” for alle som kommer til Kavala. Det inkluderer meg.
Det er fint vær og ganske varmt, og det ser ikke så langt ut. Kanskje en kilometer?  Jeg trenger å bevege meg litt… dessuten er det fint tråkke på historisk grunn.

Hotellet mitt ligger på Erythou Stavrou, hovedveien inn til Kavala. Jeg følger den et stykke og kommer til en liten rund park med en byste av en eller annen general, og undrer meg litt over at det ikke finnes noe informasjon på engelsk. Hellas skal jo arrangere OL om et par år… tror de hele verden forstår gresk? Hadde de enda hatt normale bokstaver…
Det er antagelig flere veier opp til festningen. Jeg prøver å spørre en ung gutt som forsøker å starte en gammel Hannomag, men han bare trekker på skuldrene og forstår ikke engelsk.  Vel, vel. Det er akkurat passe varmt for en spasertur og jeg har ikke hastverk. Jeg tenker at om jeg holder  generelt riktig retning så vil jeg jo komme frem en eller annen gang.  Ved akvedukten treffer jeg to damer i rosa kjoler og gjør et nytt forsøk på å spørre. Den ene av dem kan litt tysk og sier at  det bare er å følge veien.  Da jeg vil gå videre stopper hun meg bryskt.  “Nein…ich hat gesagt die festung ist in die andere richtung, und dann nach links.”  Jaha. Det var kanskje det hun sa?  Jeg føler meg litt vimsete og takker en gang til.  Så tar jeg til venstre i første smug, og ser meg rundt.
Gamlebyen i Kavala er bratt. Langs de trange gatene ligger det små hus i alle fasonger, noen steder er de plassert som om de har falt tilfeldig ned fra himmelen. Vedlikeholdet er ganske varierende. Noen hus er i fin stand, mens andre ser ut som om de er forsøkt reparert med kartong eller drivved, gjerne festet med tau eller ståltråd. En kvinne sitter på en lav balkong i et fullstendig falleferdig hus. Hun reiser seg fort og trekker innendørs når hun merker at jeg ser på henne. Kanskje hun er flau over at hun har latt huset sitt forfalle… kanskje hun har dårlig samvittighet for at hun bare sitter på balkongen når hun heller burde forsøke å tette hullet i veggen der det nok en gang har vært et vindu. Det blir snart vinter. Hun kommer til å fryse.
Jeg forter meg videre.

Stort sett er husene gule eller hvite, men det finnes også rosa og blå, og noen hus er i umalt mur. I et butikkvindu med mosegrønne gerikter ser jeg et bur med en sovende hamster. Jeg tar et bilde av min egen refleks i vinduet. Når jeg sjekker etterpå ser jeg at jeg har fått ansiktet til en utstoppet sverdfisk som jeg ikke har lagt merke til. Så hører jeg noen som kommer løpende og putter kameraet i vesken. Det er to gutter i femtenårs alderen. Jeg smiler til dem.
– Kalimera.
De setter ned farten og hilser høflig tilbake. Så akselererer de rundt hjørnet og jeg hører at de ler mens de løper videre. Kanskje det er meg de ler av? Tenk at jeg er så full av mistro og fordommer at jeg automatisk gjemmer vekk kameraet mitt når noen kommer. Aha… kanskje jeg sa “god kveld” i stedet for “god morgen”?  Det gjorde jeg nok. Det var nok derfor de lo.
Det er visst ingen som er redde for gjenboere her. Noen steder lener husene seg tett mot hverandre og står så nært at man kan invitere naboen inn vindusveien. Men man går kanskje ikke på besøk til hverandre her? Jeg tenker på det Sasho fortalte. Nesten alle grekere spiser middag ute, og så forter de seg hjem etterpå for å gå på toalettet. De vil helst gjøre sitt fornødne hjemme. Det kan jeg godt forstå… cafétoalettene er ikke akkurat delikate, og toalettpapiret skal man putte i en egen dunk, Men akvedukter kunne de
bygge…

Så kan jeg se murene og tårnet. Fortet er åpent og det er bare å gå rett inn., Utsikten er formidabel. Jeg forstår godt hvorfor de bygget fortet her. På en plakett står det at fortet ligger 53 meter over havet. Det er ikke så høyt, men det er høyt nok til at man kan se hele innseglingen.  Fra utsiktstårnet har man nok enda bedre oversikt. Skal jeg våge meg opp? Det ser veldig stødig ut. Uten at jeg kan hjelpe det går tankene til Nicole og Sagrada Familia i Barcelona, dette utrolige byggverket som Gaudi brukte førti år på å konstruere. Var han noen gang oppe i tårnene selv? Kanskje han ikke turte? Jeg turte. Nicole og jeg tok heisen opp til 75 meter, og jeg kjente i hele kroppen hvordan det svaiet. Jeg var glad jeg hadde vært på toalettet rett før. Hvis ikke hadde det nok gått galt, for jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. Det var som om hele kroppen min var laget av gelé. Hvordan kunne folk gå rundt å smile? Forstod de ikke at det var like før hele helligheten veltet? Det svaiet jo mange meter fra side til side… det var i det hele tatt et under at det hadde stått så lenge som det hadde… men i dag kom det til å falle. Det var jeg sikker på.  Alle tårn er nødt til å falle en gang… det er enkel logikk basert på historiske fakta, på fysikk, på matematikk… og på irrasjonell redsel. 
Men tårnet her på festningen tror jeg ikke kommer til å falle, selv om det har stått her i femten hundre år. Jeg lurer på hvor høyde-grensen min går. Når er det egentlig farlig? Hva er det som gjør at enkelte er så utrolig redde for høyder mens bygningsarbeidere kan sitte på en bjelke og spise matpakken sin,  hundre meter over bakken? Høydeskrekk må nok være en irrasjonell frykt. Da jeg så Matrix holdt jeg på å tisse på meg da Neo mistet mobiltelefonen ned fra 25. etasje, selv om jeg satt trygt i en komfortabel kinostol.
På toppen av Sagrada Familia forsøkte jeg å kompensere for at det svaiet gjennom å synke sammen i knærne og gjøre meg lav. Helst hadde jeg lyst til å legge meg flat på gulvet. Men jeg tok meg sammen og lovte både Gud og Jomfru Maria at jeg skulle være snill pike resten av livet, bare jeg kom levende fra det.
Jeg får et lite sug i magen når jeg kikker ned fra tårnet, men ingen frykt.  Jeg opplevde heller ingen frykt på balkongen utenfor hotellrommet. Jeg kunne lene meg mot rekkverket, selv om det sikkert var femten meter ned til gatenivå.
Jeg burde nok ta et bilde, av utsiken, men det er bare igjen plass nok til to bilder på minnebrikken min. Det var en tabbe å ikke be pappa sende med noen. Kanskje jeg får kjøpt memory-stics i Kavala? Jeg kan jo kan håpe. Men utsikten herfra kan jeg like godt kjøpe på et postkort – dette er antagelig det mest fotograferte motivet i hele Kavala.


Det er like folketomt på festningen som i byen. Det virker som om jeg er helt alene her. Jeg vandrer litt rundt langs murene og tenker på hvordan det var her i bysantinsk tid. Hvordan klarte normannerne å erobre Kavala, eller Neopolis som byen het da? De må ha erobret festningen. Kanskje de kom landveien og ikke fra sjøen? Vikinger var ingen spøk.
From Denmark? A little viking girl? “, sa Sasho. Joda, vikingene har nok satt seg i respekt med sin brutale og fryktløse fremferd, men vikingkvinnene lot seg aldri pille på nesen av disse brutale bøllene. Det var kanskje det Sasho tenkte på?

Akkurat her hvor jeg står nå har det kanskje stått en viking og speidet ut over havet og lengtet hjem. En som kanskje aldri helt forstod vitsen med å reise ut i verden og erobre land, en som bare lengtet etter den lille vikingkonen sin… Eller kanskje vikingene rett og slett dro i viking for å avreagere?

Det står et par lave steinbygninger i den enden av fortet som vender ut mot havet. Jeg klatrer over et lavt gjerde og finner veien opp på taket av den laveste. Jeg vil sitte et sted jeg kan se langt. Det er disig i horisonten. Er Nicole der ute et sted, eller har de bare dratt? Plutselig føler jeg meg ensom. Det treffer meg i mellomgulvet og jobber seg sakte oppover til tårekanalene. Jeg forsøker å rasjonalisere det vekk og tenker at jeg alltid blir litt melankolsk i bakrus, men det hjelper ikke. Det er ikke bare Nicole… ingen ting av det jeg foretar meg har noen dypere mening… det har det aldri hatt.  Jeg er tjuetre år og har aldri gjort et arbeidsslag i hele mitt liv. Hva er poenget med å være her? Det er bare ødsling.  Jeg kaster bort tiden min og har ikke noen grunn til å bli her lenger. Jeg burde bare sette meg på bussen til Tessaloniki og komme meg på et fly hjem. Jeg burde vært i København og vært sammen med venner… snakket med Alice… ikke sittet her og ventet på en tåpelig ferieforelskelse som aldri kommer. Det er ikke et eneste seil i horisonten. Bare et cruiseskip på vei bort og en fiskebåt på vei utover. Selv måkene er på vei et annet sted…

Plutselig blir tankene mine avbrutt av en barnestemme som roper.  Jeg snur meg etter lyden og får øye på en liten jente som har klatret opp en stige og står på muren et stykke unna. Hun vinker og jeg vinker tilbake. Så roper hun noe på gresk.
– Sorry, I don’t understand, roper jeg tilbake.
Hun er forsiktig da hun klatrer ned stigen, og så kommer hun løpende. Igjen sier hun noe på gresk, og jeg rister på hodet trekker på skuldrene.
– I don’t understand… ich vehrstet nict.
– Can I come up?
Hun setter hendene i siden og ser spørrende på meg. Jøss. Hun kan hun engelsk? Jeg tenker hun må være rundt ti år gammel.
– Of course. It’s nice up here.
Hun ser seg rundt litt og mumler noe jeg så vidt oppfatter.
– Men, hur kommer jag upp?
Snakker hun svensk?

– Hey, er du svensk?
– Javisst! Pratar du svenska?
– Du forstår vel norsk… eller dansk?
– Inte dansk…  men hur kom du upp på taket?
– Jeg klatret opp på baksiden.  Gå rundt så skal jeg hjelpe deg.
Hun heter Christina og bor rett i nærheten. I dag er hun ute og prøver den nye sykkelen sin.  Hun peker stolt på en rosa sykkel som står lent inntil muren der hun kom fra.
– Jag hade födelsedag igår.
– Er det sant?  Jeg har det i dag.
– Skämtar du?
– Nei. Det er helt sant. Jeg kan bevise det.
– Ne-ej, det behøvs inte. Jag tror dig… du ser inte ut som nån lögnare. Grattis då!
– Grattis til deg også! Hvor gammel er du?
– Tio …  men du…. är du ledsen?
– Ledsen?
– Du har gråtit… jag kan se det.
– Uff da. Syns det godt?

­- Ja-a. Vill du låna min näsduk?
– Jeg behøver ikke det… jeg har noen servietter i vesken.
Jeg har alltid et lite speil i vesken, men i dag ligger det igjen på nattbordet, selvfølgelig.
Hun ser på meg og biter seg litt utålmodig i underleppen. Så klarer hun ikke vente.
– Låt mig göra det… du gör det bara värre.
Før jeg rekker å svare har hun tatt lommetørkleet sitt opp av lommen og slikket på det. Jeg lar henne få lov. Hun står så nærme at jeg kan kjenne at det lukter svakt matos av klærne hennes.  
– Nu var det mycket bättre…  men du…  varför var du ledsen?
– Jeg vet ikke helt… sikkert fordi jeg har ventet lenge på noen som aldri kommer.
– När min mamma dog var jag ledsen i ett helt år. Men nu är jag inte så ledsen längre.
– Uff… det var trist. Er det lenge siden?
– När jag var åtta… och då flyttade vi… hit.
– Er det derfor du bor her?
– Min pappa ville att vi skulle bo här …. var bor du?
– På hotell. Ellers bor jeg i Danmark.
– Han kanske kommer senare?
– Din pappa?
– Nej. Han du väntar på…  men du… har du några tatueringar?
– Nei.

– Jag vill ha en fjäril… här.
Hun peker på hoften sin og smiler.
– Pappa säger att jag är en fjäril … det är för att jag alltid måste röra mig… är du också en fjäril?
– Hva er en fjæril?
– En fjäril? Vet du inte det? Det är en… till att börja med är den en larv. Och så, när den har ätit, blir den er fjäril som kan flyga.
– Aha. En sommerfugl. Jo… jeg er nok en fjæril jeg også.
– Men du… ska du sitta här hela tiden?

– Nei. Jeg har egentlig sittet lenge nok. Har du lyst til å gjøre noe annet?
– Det finns inget att göra på söndagar…

Hun legger armene rundt halsen min når jeg hjelper henne ned fra taket, og igjen kjenner jeg at hun lukter av matos.  Kanskje det er hun som lager maten i familien? Så kjenner jeg at hun fester grepet og merker pusten hennes mot halsen. Hun bærer nok på et savn som gjør mitt eget til en ubetydelighet.  Jeg må kjempe litt mot tårene mens jeg holder henne. Jeg har fått en sånn klem en gang før…  da var jeg også et substitutt. Dette er den klemmen moren hennes ville fått… om hun hadde kunnet gitt den.

Etterpå går vi sakte langs muren. Hun vil vise meg den letteste veien ned til byen. Vi stopper underveis og ser på på akvedukten. Hvilken voldsom konstruksjon de laget for å frakte vann. Jeg tenker på høydeskrekken min og på dem som bygget den. Det var sikkert noen som falt i døden.  The greater good for the greater number… noen må ofres for fellesskapets beste…
Christina går tett. Av og til ser hun på meg med dype, mørke øyne og smiler litt. Jeg lurer på hva hun tenker, men vil ikke spørre… kanskje jeg får vite noe jeg ikke vil vite.  
Hun stopper når vi kommer til toppen av en bratt, mosegrodd trapp. Jeg forstår at det er den trappen jeg skal gå ned, og at hun ikke kan følge meg lenger. Det er her vi skal skilles. Hun lener sykkelen mot muren og setter seg på det øverste trinnet.

– Det kommer bli åska.
– Tror du det?
– Jag kan se det. Titta…
Hun peker på horisonten, og det ser ut til at hun har rett. Mørke skyer.
– Jeg tror du har rett.
– Om du kommer hit igen … då vet du att jag bor där, i det blå huset.
Hun peker på et lite blått hus med en falleferdig utvendig trapp.  Jeg setter meg på huk foran henne og nikker.
– Christina… vil du ha armbåndet mitt? Det er ikke så veldig fint, men det er fra Marokko, fra en by som heter Safi. Jeg har hatt det siden jeg var søtten.

– Hur gammal är du nu?
– Tjuetre… i dag.
Hun smiler fort og gnir de hvite joggeskoene sakte mot underlaget.
– Min mamma var tjugoseks när hun dog…   pappa säger att hon gick vilse på fjället.
– Var hun ensam?
– Jag tror det…  dom letade efter henne i en vecka… och då var hon död. Jag tänker inte så mycket på det längre…
– Men du savner henne?
– Ja-a. Varje dag. Det vil jag alltid gjöra… men du… nu måste du springa om du inte vil bli våt.
– Mm… vil du ha armbåndet mitt?
– Vill du inte ha det själv?
– Jo. Men jeg vil gi det til deg.
– Jag förstår inte…
– Det gjør litt vondt å gi det bort, men så har jeg det veldig fint etterpå. Da kommer jeg til å tenke på deg hver gang jeg savner armbåndet mitt, og da kan jeg savne deg litt også.
Hun nikker alvorlig og holder frem armen. Det blir nesten en liten høytidsstund når jeg løsner armbåndet mitt og surrer det rundt det tynne håndleddet hennes.
– Jag vil inte at du ska va ledsen.
– Jeg er ikke trist nå. Får jeg en klem før jeg går?

Det begynner å rumle allerede mens jeg løper ned trappen, og et blikk på himmelen forteller meg at jeg bare har tiden av veien om jeg skal rekke hjem før det begynner å regne.
Det må være noe galt med meg… er jeg virkelig så følelsesmessig understimulert at jeg blir forelsket i alle jeg møter? Var jeg sånn som henne da jeg var ti år… like kontaktsøkende i møte med fremmede?  Det var noe i øynene hennes, i blikket hennes… det blikket jeg nesten ikke turte å holde. De mørkebrune øynene hennes beveget seg sakte fra side til side mens hun så på meg… fra øye til øye. Åpent, nysgjerrig… kanskje hun virkelig så meg og undret seg over hva hun så? Hun burde blitt skremt, men det ble hun ikke. 
Hun holdt armen opp og så på armbåndet. Jeg hadde surret det fem ganger rundt håndleddet hennes før jeg knyttet det, men det hang løst og ledig, akkurat slik det skulle. 
Så lente hun seg frem og ga meg en klem. Ikke sånn som den første… ikke knugende og klamrende. Jeg fikk en ganske lett klem, og et lite kyss på kinnet… og etterpå fikk jeg et blikk som fortsatt sitter i mellomgulvet.
Om du kommer hit igjen…”  

De første regndråpene treffer meg idet jeg kommer ut på avenyen, og innen jeg er fremme ved hotellet er jeg både søkkvåt og kald.  Det er ingen i resepsjonen. Jeg tenker på resepsjonisten i Blue Bay –  han var så redd for torden at måtte forsikre meg om at det ikke var noe å være redd for.  Det er kanskje en gresk tradisjon å gjemme seg i tordenvær?  Jeg forsyner meg med to flasker vann fra skapet og noterer det på en lapp til resepsjonisten. Det er best å drikke vann fra flasker. Jeg er alltid litt usikker på om jeg bør drikke vannet fra springen når jeg er ute og reiser.

Jeg snudde meg da jeg hadde kommet helt ned til den siste avsatsen i trappen. Hun stod fortsatt på toppen og så etter meg, som om hun visste at jeg skulle snu meg. Vi hadde bare kjent hverandre i en time, kanskje litt mer.  Skal det ikke mere til for å knytte bånd? Jeg tenker på moren hennes som døde ensom på fjellet. Jeg lurer på hva man tenker i en sånn situasjon… hun må jo ha hatt et håp om at noen skulle finne henne…
Det er fortsatt bare lunkent vann i dusjen. Kanskje de sparer på strømmen siden det er så få gjester? Et øyeblikk tenker jeg på å klage, men så slår jeg det fra meg. Jeg har sikkert krav på varmt vann, men jeg vil ikke bli sett på som en som klager. Antagelig vil noen av de andre gjestene klage, eller så har de gjort det allerede… uten at det har hjulpet. 
Hvor lenge kan et menneske overleve dersom det går seg vill i fjellet?  Hvordan overlevde vi før… før vi ble siviliserte? Spiste vi bare det som vokste rundt oss?  Moren til Christina hadde kanskje ingen mobil… eller kanskje det ikke var dekning?  I dag redder samfunnet oss hvis vi havner i situasjoner vi ikke kommer ut av. Vi har krav på bli reddet når vi går oss vill i fjellet. Tør vi mere nå enn før? Tar vi flere sjanser nå som hele samfunnet stiller opp og redder oss om vi trenger hjelp til å komme oss ut av en selvforskyldt situasjon?  Nesten alle mener vi har krav på hjelp, uansett hvor dumt vi ter oss. Jeg må aldri stole på at noen redder meg – det er en farlig sovepute.
Det må være ensomt å dø alene. Jeg ville tenkt på alt jeg aldri kom til å få oppleve… og så ville jeg tenkt det var dumt at jeg ikke rakk å rydde etter meg…

Uværet tiltar mens jeg leter etter bussavganger til Tessaloniki. Jeg har så godt som bestemt meg for å dra hjem.  Jeg burde kanskje spørre Dimítra når hun skal tilbake. Det er hyggeligere og kjøre med henne enn å ta bussen… dessuten føler jeg at jeg skylder henne noe. Jeg sender en melding og spør nå hun har tenkt seg til Tessaloniki, og hører på tordenværet og regnet som trommer mot ruten. Det minner meg om en gang jeg var liten… den eneste gangen farfar tok meg med inn i finstuen på en helt vanlig dag. Jeg var kanskje fem år og fortsatt litt redd for tordenvær.
– Du er trygg sammen med meg, er du ikke?
Jo, jeg var vel det. De gangene han brukte tid på meg så jeg på som en belønning. Jeg var mest vant til formaninger og skjenneprekener.
– Nå skal vi to gå inn på stuen og se på sjøen. Der er det best utsikt.
På finstuen? Mente han det?
Jo, farfar visste nok hvordan han skulle gjøre det. Det var klart jeg ville inn på finstuen, det mest spennende rommet i hele huset. Finstuen var bare til høytideligheter, og den var strengt forbudt område for barn. Det var bare farfar og hushjelpen som hadde nøkler, så det var ikke noe rart jeg følte meg som en viktig person da farfar fant frem nøkkelen fra skrivebordsskuffen. Det fikk ikke hjelpe at det tordnet og lynte i ett sett. Jeg gikk med forsiktige skritt og var stille som en mus. Nå måtte jeg ikke finne på noe dumt som gjorde at han ombestemte seg.
Jeg ble kurert den kvelden. Tordenvær var ikke noe å være redd for… hvis man ikke var på sjøen. Farfar trakk fra de tykke gardinene og så stod vi der og så på lynblinkene som lyste opp hele sjøen, og hørte på regnet trommet – og farfar fortalte om hvorfor det ble torden og om at lynet alltid tok korteste vei til bakken.  Og så fikk farfar øye på en båt ute i bølgene, og da det neste lynet kom så jeg den også. Jeg tenkte det måtte være skummelt å være der ute. Vi så etter den hver gang det kom et nytt blink, og farfar fortalte om da han selv hadde vært på sjøen i tordenvær, midt ute på havet mellom Tyskland og Danmark.
Det kommer et pling fra telefonen. Svaret fra Dimitra, tenker jeg. Håper hun ikke har dratt allerede.
On my way. Lost my network in Thassos. Sorry.  See you tomorrow. Nicole .”

_

______________


14
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

34 Responses to Nothing comes from nothing …

  1. avatar LeylaM says:

    Jeg leser fremdeles Cecilia, noe ganger kommenterer jeg ikke fordi jeg ikke helt vet hva jeg skal skrive. Det er fordi du skriver så godt at mine ord på en måte ikke strekker til for å forklare det jeg føler når jeg leser. Men jeg har fulgt med og elst alle delene.

    Denne gangen får jeg en følelse av å være der i Hellas med deg, du beskriver stedene og tingene ned til minste detalj, jeg kan “høre”, “lukte” og “føle” det du beskriver.

    Tommel til deg.

    Ha en fin torsdagskveld og helg :)





  2. avatar emte says:

    Denne delen av historia opplevest annaleis enn dei andre delane for meg.
    Første delen er meir som ei oppramsing, som ei reisereklame for staden…
    Avsnittet som startar med “Det står et par lave steinbygninger i den enden av fortet som vender ut mot havet” og sluttar med “Selv måkene er på vei et annet sted…” passar inn i dei tidlegare tankerekkene dine/delane, eller kanskje det passar best inn for meg i mine tankar om fortsettelsen :) Likte denne delen.
    Historia/delen om den vesle jenta på 10 år….,den greip meg ikkje heilt, kanskje fordi den vart for langt ?
    Dette avsnittet om møtet er finfint ,- “Det må være noe galt med meg… er jeg virkelig så følelsesmessig understimulert at jeg blir forelsket i alle jeg møter? Var jeg sånn som henne da jeg var ti år… like kontaktsøkende i møte med fremmede? Det var noe i øynene hennes, i blikket hennes… det blikket jeg nesten ikke turte å holde. De mørkebrune øynene hennes beveget seg sakte fra side til side mens hun så på meg… fra øye til øye. Åpent, nysgjerrig… kanskje hun virkelig så meg og undret seg over hva hun så? Hun burde blitt skremt, men det ble hun ikke.”

    “Vi hadde bare kjent hverandre i en time, kanskje litt mer. Skal det ikke mere til for å knytte bånd? ” Smiler og tenkjer at 1 time er nok :)

    Oppløftande med melding frå Nicole :)
    Så no ventar eg på del 8.
    Marieklem





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk for fin tilbakemelding.
      Jeg valgte å ta med litt med litt av stedsbeskrivelsen denne gangen, og følte vel at det hadde sin plass å nevne litt om denne spesielle og historiske byen. Dette var altså for 9 år siden, og jeg ville neppe kjent meg igjen i Kavala i dag. Jeg har fortsatt “kontakt” med byen, og vet at det har skjedd mye der, også hva gjelder vedlikeholdet av den eldste delen.
      Det var også den eneste dagen jeg fikk helt for meg selv og kunne rusle rundt og bare være turist, og det var også en del av totalopplevelsen.
      Det var mange av de samme tankene som meldte seg dag etter dag, og jeg har etter evne redigert det ned til det jeg oppfatter som essensen.

      Det er veldig fint å få et blikk inn i observasjonene til dem som leser. Selv om det meste av dette skrevet for lenge siden, har jeg redigert det, luket bort ortografiske feil og danismer, og bundet det sammen så sent som i fjor høst.

      Glad for at du følger med Klem tilbake :)





  3. avatar Breiflabben says:

    Ensomhet og følelse av tomhet kan komme overraskende når man er på reise aleine Cecilia. Jeg skrev om det på vgb en gang. Jeg erfarte det på en jorda-rundt-reise jeg hadde i 88. Pluttselig på landeveien i USA trengte jeg noen å dele mine opplevelser og observasjoner med.
    Jeg løste det ved å ta meg noen netter på et sted og bare slappe av og la opplevelsene synke inn, pluss at jeg var sikkert litt snakkesalig i baren om kvelden :-)
    Christina ble nok en ventil for deg på riktig tidspunkt.

    Som Marie skriver så var dette litt annerledes, men like vel Cecilia. Det blir spennende å følge møtet med Nicole som vi sikkert får lese til søndagsfrokosten :-)





    • avatar Cecilia says:

      Det er spesielt å reise alene. Jeg har alltid likt det. Å reise sammen med andre medfører både forpliktelser og begrensninger. Noen typisk turist har jeg egentlig aldri vært. Det er menneskene jeg treffer som som alltid har vært det viktigste. Jeg har vel vært 20 ganger i London uten å sett hverken akvariet, Tover, Zoo eller vaktskiftet. Men jeg har sett Bentham utstoppet og jeg har sett Madame Tussaud’s, og selvfølgelige Tate Galley, samt innsiden av et utall pub-er og nattklubber. (Joda, jeg har også vært på Stork Club :) )

      Jeg valgte å legge ut helgeinnlegget mitt allerede på torsdag denne gangen, fordi det nok kommer til å bli litt ståhei denne helgen. Siv har bursdag 1. mars, og hun og Shaya kommer faktisk hit i morgen og blir til neste helg, så jeg får neppe tid til å henge noe særlig på BH i den tiden.
      Jeg liker egentlig ikke å legge ut innlegg uten å kunne være til stede og ha tid til å lese og kommentere andres innlegg og følge opp kommentarer på mitt eget innlegg, men vi får se… kanskje jeg legger ut neste del. Jeg har jo natten å ta av :)

      Tusen takk for kommentar :)





  4. ay, Ceci, jeg følger ditt greske eventyr sånn fra tilskuerplass.

    du skriver, som du vet, godt og levende, og apropos Maries påpekning av ditt stilbrudd/skifte mtp beskrivelser i kommentaren over her så kom jeg til å tenke på Hemingways … tanker om beskrivelser, og utelatelser. han sa noe sånt som at “bare den som virkelig kjenner noe i minste detalj kan utelate detaljerte beskrivelser, for kunnskapen hans vil likevel gjennomsyre teksten og fremtre for leseren, mens den som ikke kjenner noe i detalj må bestrebe seg på å beskrive det så detaljert som mulig, ellers vil utelatelsene hans fremtre nettopp som mangel på kunnskap.”

    ja, så skreiv han også: “got tight on absinthe last night. did knife tricks,” i dagboka si. tøffingen!

    Hepp!





    • avatar Cecilia says:

      Caramba!
      Hemingway var en lat person, og da er det mindre arbeidskrevende å konstruere overbygninger for å rettferdiggjøre unnlatelsene ( og samtidig understreke sitt eget intellekt), enn å ta seg bryet med å pirke på detaljene. Jeg liker detaljskildringer dersom de tilfører en forståelse. Så har jeg sagt DET! :)

      Hyggelig at du følger med. Jeg vil komme på besøk snart og se hva du har gjort siden sist… :)





      • ay, Ceci, jeg er ikke enig i at H var lat. jeg har knappast lest en roman med flere … naturskildringer enn For Whom The Bell Tolls, og knappast lest knappere iceberg prose-noveller enn Nick Adams-novellene hans. når han var god så var han god, når han var dårlig var han, som de fleste av oss, en parodi på seg selv….

        det er noe der med show don’t tell-aksiomet som vi uh alle sverger til 😉





        • avatar Cecilia says:

          Nei… men så ble han lat. Hemingways Waterloo ble Martha Gellhorn. Hvordan kunne en mann som han bevare respekten for seg selv i forhold til en slik kvinne? Ikke bare var hun mer intelligent enn ham, men hun var også en frigjort sjel som ikke hadde det minste skrupler med å være tilstede i sitt eget liv fremfor å dilte underdanig etter hans pipe. Situasjonen ble snudd 180 grader for Hemingway, og han flyktet inn i armene på en beundrerinne . Etter det skapte han ikke annet enn et spektakulært selvmord.
          Barske menn tåler ikke kvinner som er mer intelligente enn dem selv… men når de først har møtt en slik kvinne så blir alle andre kun en blek avskygning. Så ta deg i akt :)





          • hæhæ – jeg aner ikke hvem Martha G er, Ceci – jeg har aldri lest om Papas liv, jeg leser aldri biografier,

            men

            man er ikke lat selv om man skipper beskrivelser. fra homer til ragnar hovland består den gode, vestlige litteraturen stort sett av tekster som ikke domineres av beskrivelser/virkelighetsreferanser.

            (homer, jobs bok, shakespeare, snorre, ættesogene, modernismen osv…)

            mimetisk litteratur som den borgerlige 1800-tallsromanen ble filleristet og døde som kunstnerisk ambiøs skriving for ca hundre år siden, og … har vel strengt tatt søkt tilhold i serielitteratur og kriminalromaner etter William Burroughs’ død.

            (ja – det samme gjelder for det gyldne snitt og tredjedelsregelen…)

            når det er sagt – hvilke bokmålsforfattere kan vi stole på i dag? espedal (selvfølgelig), sæterbakken (rip), … carmona alvarez (han har … noe i seg, men er ikke helt der ennå…)

            finnes det flere?

            oh ja, OG Barske Vivas, Baby! Vivas Som Berre Det!

            😀





            • avatar Cecilia says:

              Joda, det finnes flere gode norske forfatterstemmer. Det finnes kvinner: Hanne Ørstavik, Hanne Ramsdal, Edy Poppy, bare for å nevne noen…

              Det er forskjell på å beskrive og å la en roman domineres av beskrivelser, men Øystein Lønn er vel et godt eksempel på at et forfatterskap utmerket godt kan domineres av beskrivelser ( jeg vet ikke om du har lest noe av ham), og Terje Holtet Larsen er heller ikke borte i “Home is where you die, sier Mr. Saunders “.
              Jeg tror ikke det finnes noen universelle regler som sier at man bevisst skal unngå beskrivelser , og særlig ikke i en reiseskildring. :)





              • avatar KingKong says:

                Jeg følger deg på første setning, etter det sklir det ut. Ørstavik, really?





                • avatar Cecilia says:

                  Heisann. Det var jammen sjeldent besøk. :)
                  Jeg ser at æren skyldes mine litt ubetenksomme ( og utglidende) ord om Ørstavik…
                  Joda, det skjer jo at jeg blir litt glatt her og der, og da kan det lett skli ut. Det finnes dem som vil kalle meg en enkel sjel under utvikling som fortsatt er litt for ung til å kunne hevde mine meninger med nødvendig tyngde. Jeg er vel enig i det. Jeg anser meg selv som en beta-versjon, ennå et stykke unna release, og i så måte får jeg bare bøye meg i støvet når modne og kunnskapsrike unge menn gjør meg den tjenesten å øse av sin visdom i kommentarfeltet mitt. I mellomtiden setter jeg altså pris på forfattere som Hanne Ørstavik. Det er det visst flere som gjør, for jammen fikk hun ikke Bragepisen i 2004 og Aschehougprisen i 2007. 10 priser har det faktisk blitt på Hanne Ørstavik. Utenlands blir hun visst også satt pris på, ettersom de fleste av bøkene hennes blir oversatt og selger godt.
                  Det er selvfølgelig delte meninger om forfatterskapet hennes, men det er det jo om Kjell Hallbings forfatterskap også. Du liker nok heller ham, vil jeg tro. Barske mannfolk med psykotiske trekk som plaffer ned brutale banditter i rettferdig harme, og etterpå forfører mørkhårede mystiske skjønnheter med sigøynerøyne, som med bankende puls gir seg hen til rovdyret mens solen synker glødende rød ned under præriens ensomme horisont, og vår helt oppslukes av tærende flammer i elskovens brennende favntak… sukk…
                  Men takk for korreksjonen. Det er slike innsiktsfulle og kloke kommentarer som krydrer livet her på BlogHog… du vet, det blir jo ellers mye kosing og sjetteklasse-noveller men må slite med… :)

                  5





                • avatar emte says:

                  Her er nok en fan av Hanne Ørstavik :)

                  3





  5. avatar sirenia says:

    Likte veldig godt møtet med lillejenta,
    to blikk som så hverandre,
    under en mørk gresk himmel.

    Slike møter på reise, kan være både dype og uforpliktende,
    det liker jeg, også å lese om dem :)

    Har vel igrunnen vært i Kevala jeg også,
    tror flyplassen ligger der?
    Vært på Thassos et par tre ganger.





    • avatar Cecilia says:

      Det var hyggelig, Sirenia. Jeg hadde egentlig tenkt å utelate avsnittet om Christina, men så valgte jeg å ta det med allikevel… av en grunn.

      Det er alltid menneskene man møter som er det mest spennende ved å reise. Også barn kan by på flotte opplevelser hvis man møter dem som likeverdige mennesker og ikke hever seg over dem. Barn har ofte den umiddelbarheten som mange voksne mangler, fordi de ennå ikke har blitt frarøvet kreativiteten sin og blitt vane-tenkere som oss. :)

      Jo, det er en flyplass omtrent fire mil utenfor Kavala. Men i 2002 gikk det ingen fly dit, hverken fra Tyskland eller Danmark, selv om det er en internasjonal flyplass ( i følge turistbrosjyren). Det var Tessaloniki som var det eneste alternativet for meg. Å ta fly fra Tessaloniki til Kavala er fullstendig bortkastet tid. Det er bare omtrent ti mil mellom flyplassene, og det går fortere å kjøre bil, og særlig nå som det er bygget ny motorvei. I 2002 var den fortsatt under konstruksjon, så vi måtte kjøre den gamle veien langs stranden, heldigvis :)
      Tassos tror jeg er et fint sted. Jeg har aldri vært der. Du har kanskje en reiseskildring å by på en gang?

      Tusen takk for kommentar :)





      • avatar sirenia says:

        Fint at du ikke utelot Christina :)liker jo slike gode møter og blikk jeg vet du. Noen barn har stjerner i øynene det lyser av dem, de er gjerne de mest nysgjerrige og kontaktsøkende også.

        Var på Thassos på åttitallet, muligens begynnelsen av nittitallet også. Så da tok jeg nok feil ang flyplass? Minnes den het det jeg, men minnene er jo ikke alltid å stole på.

        Thassos har en sydspiss av blankskurt hvit marmor, med tynne sorte revner i sort, helt fantastisk plass. Der var det lov å være nudist også, så jeg tok på dykkemaske og svømmeføtter og kastet det andre.

        Det var første turen borte fra barnet mitt, så det var slik savne og frihetsfølelse sammen, som jo ofte følelser er.

        Tok forresten ferje/bil fra Brindisi til Iguemista rett før OL, 2003, så ja, mye er nok endret siden da. Iallfall på infrastruktur.

        Så du venter dine i helga, så jeg sender gode hilsener til dere. Venter mine jeg også men de er jo mye nærmere.





        • avatar Cecilia says:

          “Noen barn har stjerner i øynene det lyser av dem…”
          Ja. det er jeg veldig enig i. Noen barn er også langt mer reflektert enn voksne, og noen barn har forstått langt mer enn meg, til tross for sitt korte liv… det kan jeg se i øynene deres. I blant blir jeg så utrolig trist når jeg tenker på hvordan både skolen og samfunnet forøvrig gjør sitt aller beste for å forme dem og gjøre dem til tilhengere av den totalt misforståtte retningen vi holder. Menneskets lykke forstått gjennom materialismens evige higen etter mer og mer… og mer. Den utvendige lykken, den som syns gjennom det vi kan vise frem av statussymboler. Send meg tilbake til steinalderen hvor bevissthetsnivået var på sitt høyeste. I dag tygger vi gammel grøt og tror den er ny fordi vi har krydret den med lykkepiller.

          Det kan nok tenkes at det gikk charterturer til Kavala airport for dem som skulle besøke Tassos, men det gikk i hvert fall ikke noen “normale” rutefly dit fra Danmark på den tiden. Det kan nok tenkes det gikk fly fra Tyskland, ettersom det var mange grekere som søkte arbeid der. Jeg mener å huske at det var fergeforbindelse til Tassos direkte fra Kavala airport, men ettersom jeg ikke hadde Tassos som mål er det bare en vag udokumentert erindring om noe jeg mener å huske at jeg leste noe om i hotellbrosjyren.
          Jeg har ofte tenkt på å reise tilbake, men det blir antagelig bare med tanken. Dessverre… :)





          • avatar sirenia says:

            Tror kanskje det også kan være noe i speilingen vi gir dem? Vi ser så mange muligheter, så mye lys og det gir de tilbake? Vet ikke, men vet at noen unger glemmer jeg aldri, nettopp pga av dette lyset :)
            Kevala kan nok ha vært charterflyplass ja, stemmer også med ferja rett ved.
            Kunne tenkt meg å leid bil og kjørt flere steder i Hellas, Igoumenitsa og både sydover og nordover. De sjarmerende småplassene er verdt å oppholde seg i, alene eller ikke. Får spise ute på dagen :) ikke kvelden. Tror det var det som var feil.





            • avatar Cecilia says:

              Jo, det tror jeg du har rett i . Speiling er en ganske bra kommunikasjonsform, som de færreste dessverre forstår å bruke.

              Jeg fant følgende på nettet, ettersom jeg ble litt nysgjerrig: http://www.alxd.gr/AirportGuide/kavala/kavalaE.html

              Å gå alene ut er visst litt lettere nå ettersom jeg har forstått. Jeg kan anbefale å leie bil. Grekere er flinke bilister som tar hensyn til hverandre, og veiene er faktisk veldig flotte.
              Ta en tur hvis du kan, og for all del: besøk Fillippi. Det er et utrolig flott sted… og sikkert mye flottere om sommeren enn i slutten av oktober :)





  6. avatar Hilde says:

    Møtet med jenta gjør inntrykk. Av mange grunner. Barn som har opplevd noe utenom “normalen” kan noen ganger se ut til å ha en åpenhet/intensitet og også en egen evne til unnvikenhet på en og samme tid. Men det er mine erfaringer. Intrykk gjorde det også når du gjennom å beskrive møtet også beskriver hvordan dette skjedde… til rett tid og på rett sted.
    Sommerfugler, jeg fikk opp noen bilder der også. Ser for meg sommerfuglens livsløp og dens lekende bevegelsesmønster fra blomst til blomst. Noen vil kalle det ustadig, andre… en dans :)
    Tommel.
    Ha en fortsatt fin helg Cecilia :)





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk for kommentar og tommel :)

      Å miste en av foreldrene må nok være som å miste litt av fotfestet når man er barn. Jeg har lett for å relatere til min egen sorg da halvsøsteren min døde, og blir veldig lett påvirket av andres savn. Jeg syns også det var noe rørende i den omsorgen hun viste for meg da hun så at jeg hadde grått. Det unnvikende blandet med ønsket om å betro seg… jo, jeg opplevde det nok slik, selv om jeg ikke har tenkt over det før jeg leste kommentaren din. Jeg vet ikke alltid hva som styrer meg når jeg velger ut deler av tekstene mine. Jeg forsøker å få det til å henge sammen på en måte, men det er først nå jeg egentlig ser parallellen, den grunnen jeg hadde en følelse av at var der et sted… :)





  7. avatar KingKong says:

    @Cecilia

    Kommentaren var ikke særlig innsiktsfull. Tidspunktet og formen får ta noe av skylden.

    Ser at du fikk med deg kommentaren om nivået på noveller, og jeg hadde seff ikke deg i tankene når jeg skrev det, det var myntet på en helt annen, uten at jeg vil nevne navn. 😉





    • avatar Cecilia says:

      Du har jo ellers både meget og mangt å by på, og jeg oppfatter oss egentlig ikke som uenige der vi begge kommenterer samme sak, så det hadde vært spennende å få et lite innblikk i hvilke av Ørstaviks bøker du har fordypet deg i og hva du har som dine sterkeste ankepunkter mot hennes forfatterstemme.

      Jeg følte meg forøvrig ikke truffet av den kommentaren du nevner, jeg bare la merke til den og stusset litt over dette med VGD og god debatt…
      http://vgd.no/samfunn/aktuelt/tema/1705392/tittel/sykt
      Dette er siste innlegg fra “Aktuelt”… med sine mange gode og innsiktsfulle kommentarer.
      Joda, det finnes nok tråder på VGD som er av en annen kaliber, så jeg skal vokte meg vel for å si noe negativt om VGD kun basert på mine tilfeldige observasjoner. Jeg bare nevner dette som eksempel på hvor lett det er å henvise til det første og beste for å understøtte argumentene sine, f.eks. i en meningsutveksling om Hanne Ørstavik’s forfatterskap. 😉





      • avatar KingKong says:

        Ikke falle i fellen som så mang kvinner gjør, å overdrive.

        Jeg lot falle en dårlig kommentar, du satt meg skikkelig på plass, og jeg ba om unnskyldning, man kan jo godt la det være med det, sånn i all minnelighet?

        Jeg har aldri sagt at debattene på VGD er bedre enn her, det jeg sa var at jeg aldri passet helt inn i formatet på VGB, og at diskusjonsfora er mer min greie, heller enn blogg.





        • avatar Cecilia says:

          Jeg er muligens litt treg i oppfattelsen… unnskyldning… satt på plass? Jeg har ikke oppfattet noen av delene. Jeg gjorde meg litt morsom, men samtidig forsøkte jeg etter beste evne å anspore til noe mer.
          Dersom det falt i dårlig jord må jeg bare beklage. Da har jeg tatt grundig feil av deg.





  8. ayayay, guapa, joda, jeg leste thomas ribers femte sak da jeg studerte. lønn var sånn småhot på på den tiden, men jeg har likevel ikke … så enormt mange minner om den boka. home is where you die, derimot, den leste jeg i april 2010, og publiserte et eller annet om den også – a man suffering from “unreality” seeks escape, tror jeg jeg skreiv. meget god bok – selv om Borges-opphenget ble litt påtrengende,

    men han er god altså, holtet larsen, en av de bedre.

    og klart all episk dikting, i det minste nesten all episk diktning som publiseres i dag, vil inneholde beskrivelser – folk liker sånn, og enkelte ganger kan beskrivelser være både gode og helt på sin plass, men … som regel er de helt unødvendige. litteratur skal ikke være reproduksjon av det de fleste kaller for virkelighet, uansett.

    ooooooooooooooooooooooog Hepp!

    😀





  9. avatar geitost says:

    Hei, Cecilia. Jeg ble litt borte i det siste, så har jeg sent oppdaget dine siste innlegg. Jeg ble imponert, som altid, av dine fine tekster. Det finnes så mye i dem som gir meg både inspirasjon og stor lyst til å kommentere, selv om jeg gjør det lite … minst vil jeg reagere til emte sin kommentar og din tilbakemelding.
    Ifølg meg, avsnittet om Christina hørtes ikke for langt ut i det hele tatt. Jeg leste det som en nødvendig pause i din tekstens økonomi. Jeg skjønner at du trengte å stanse historien en stund, for å uttrykke, på et literært vis, din følelse av forventing og tvil, og den lille Christina digresjonen virket perfekt i denne sammenhengen. Ikke bare fordi det klarte å stanse tiden i fortellingen, men fordi det gav deg anledningen til å sette igjen det hele Kavala eventyret inn i en bredere ramme. Det var en smart måte å tiltrekke leserens oppmerksomheten tilbake mot ett blant dine underliggende temaer.
    I løpet av de siste månader har jeg tenkt å skrive en kommentar til om det som rammet meg i ditt innlegg “Semafor”. Jeg hadde bestandig mine argumenter i hodet da jeg leste det nye innlegget , og jeg så umiddelbart den sterke forbindelsen som finnes mellom avsnittet om Christina og Semafor, både bokstavelig i teksten (hvis jeg leste deg godt), og med illustrasjonen, og blant andre, din veldig personelig måte å sette deg selv i midt av speilingen, og det magiske i gjenstander.
    Avsnittet om Christina var viktig i fortellingen, tror jeg, og jeg er herlig at du ikke utelot det.
    Er det for sent for å hilse på Siv før hun går ?





    • avatar Cecilia says:

      Dette var en spennende kommentar.
      Å stanse historien en stund – hva om den stoppet av seg selv, av en grunn?
      Tilfeldighetenes dramaturgi… eller kanskje det rett og slett er underbevisstheten vår som gir oss disse pustepausene hvor det finnes rom for ettertanke og åpning for “distraksjoner ” , som Christina. Barn er sensitive. Jeg tror hun så på hele skikkelsen min at jeg var ensom. Hun følte seg også ensom. Vi savnet kontakt begge to. Jeg har nevnt at jeg var usikker på å bringe henne inn i dette. Ikke fordi det opplevdes som en digresjon, men fordi jeg følte at hun forstyrret beskrivelsen av ensomheten min, denne ene dagen hvor jeg virkelig hadde hjemlengsel og følte at hele turen hadde vært bortkastet. Dette med å være på et fremmed sted og føle seg både uvelkommen og fortapt, på en søndag hvor det meste var lukket, var det jeg opplevde og ønsket å beskrive.
      Men så valgte jeg å ta henne med allikevel, fordi jeg så noe i ettertid som jeg ikke så da. Jeg så hvor tapper hun var. Jeg så en sårbar liten pike som hadde blitt tvunget til å bli voksen altfor fort, og som eksisterte i to parallelle verdener. Hun var bare et barn, men hun fylte samtidig hushjelprollen, den som moren hadde hatt, og hun var den som vasket klær, laget mat og holdt det lille huset ryddig. Jeg har selvfølgelig utelatt det meste vi snakket om, ikke bare av plasshensyn. Hun ville jeg skulle treffe faren hennes. En forståelig logikk, ettersom hun trodde jeg ventet på en mann som aldri kom. Jeg måtte fortelle henne at jeg ikke ventet på en mann som aldri kom, men at jeg ventet på en venninne, og at jeg skulle reise tilbake til Danmark. Det største ønsket hennes var at faren skulle finne seg en ny kvinne, en hun likte. Hun likte meg.

      Semafor er en svært utleverende tekst som jeg også var usikker på. I den teksten ligger noe av kjernen og drivkraften bak rotløsheten min; det omflakkende og søkende som ble en så stor del av mitt bevisste liv etter at barndomshjemmet ble solgt, og jeg tror også mye av grunnen til at jeg har søkt å spore opp slekten på fars-siden finnes i nettopp de to opplevelsene.
      Jeg så litt av meg selv i Christina, og jeg så at vi hadde noen paralleller i livet. Jeg så også en pike jeg godt kunne tatt imot og tatt ansvaret for, med alle begrensningene det ville innebære. Jeg visste jeg lett kunne bli følelsesmessig knyttet til henne. Jeg håper det momentet kommer frem av teksten, selv om jeg bevisst har tonet det litt ned.

      Siv har reist , dessverre. Nå er hun tilbake for å avslutte det siste halvåret, og så får vi se. Jeg regner med at det skjer omveltninger i livet mitt til høsten, når vi for alvor skal vurdere for hvor vi skal bo.

      Tusen takk for spennende kommentar :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *