Oops! There goes my shirt – Oh my…

I drømmen min var det måker… masse måker.                                                                                                                          .

The Café Before All Club     DEL 6.

__
Kavala. 27.oktober. Morgen.

Gratulerer med dagen, Cecilia! – tusen takk  – vil du ha frokost på sengen – ja takk!
Toast, appelsinmarmelade, smør, et lite glass appelsinjuice og te i en blankpusset metallkanne, alt servert på et rundt serveringsbrett med lave slingrekanter. Jeg åpner i morgenkåpen og ber om å få det plassert på den eneste ledige bordflaten; nattbordet på “gjestesiden” av sengen.
Hva venter han på?  Aha, tips!

Happy birthday to me,  and thank God for roomservice.  Jeg børster smulene av lakenet og finner en sigarett på nattbordet. Har jeg noen grunn til å være i strålende humør? Jeg tenker på drømmen jeg hadde i natt…

Jeg var på stranden sammen med Rakel. Vi lå på maven ved siden av hverandre og hun så på at jeg skrev i dagboken min, hvilket jeg merkelig nok syns var helt i orden. Det var varmt og sol og lette skyer, og plutselig skulle Rakel bade. Jeg ville heller ligge i solen. Vi vinket til hverandre mens hun gikk ut i bølgene og så la hun på svøm utover. Da  jeg skulle fortsette og skrive så jeg at det stod noe der som ikke jeg hadde skrevet. Det var en beskjed fra Rakel: Jeg skal finne Nicole for deg. Ikke vær redd.
Da jeg snudde meg og så etter henne var hun bare en bitte liten prikk langt ute i vannet, og da jeg så meg rundt var jeg plutselig helt alene på stranden. Det var ingen som kunne hjelpe meg å redde henne…

Jeg sliter litt med Rakel. Det var et feilgrep å la henne kjøre meg. Jeg burde visst bedre. Nå har jeg fått vondt i maven og føler meg langt fra så strålende som for noen minutter siden. Å røyke i bakrus vet jeg av erfaring ikke er noe særlig lurt. Når kom jeg hjem i natt egentlig? I tre-tiden? Jeg så ikke på klokken. Jeg husker at jeg måtte ringe på fordi døren til hotellet var låst, og jeg husker at jeg snakket med resepsjonisten og fikk en flaske vann.
Det er søndag i dag. Nicole er en uke på overtid. Jeg hadde tenkt vi skulle feire bursdagen min sammen.
Nå har jeg jo på en måte feiret bursdagen min allerede. Det ble litt annerledes i går kveld enn jeg tenkte da jeg våknet lemster og døsig etter å ha sovnet på stolen foran skrivebordet, men det blir det jo alltid.


Kavala 26 oktober. 
Jeg må ha sovet minst to timer. Jeg gjesper igjen og har mest lyst til å legge meg, men jeg vet at det går over bare jeg orker å reise meg. Hvorfor har ikke Nicole meldt seg? Kan det ha skjedd noe? Jeg bør ringe til mamma og si at jeg er i live… hun er alltid urolig når jeg er ute og reiser på egen hånd… nesten like urolig som når jeg er ute og reiser med pappa. 
Hotellrommet er delt i to og egentlig ganske fint, men det er litt vanskelig å forstå hva arkitekten har tenkt på. Det er to rom med en dør i mellom og det er god plass, men badet er mindre enn mikroskopisk. Det har heldigvis et moderne toalett,  ikke et slikt som glefser når man reiser seg.
Det hjelper å ta en dusj i lunkent vann. Sakte begynner systemet å fungere igjen. Jeg ser på koffertene mine og sukker. Skal jeg orke å pakke ut eller skal jeg bare rote frem noe å ha på meg? Jeg velger det siste og tar på meg det som ligger øverst: en sort dongeribukse som har blitt så trang jeg må bruke skohorn for å få på den på meg, og en t-skjorte jeg husker jeg kjøpte på loppemarked i Amsterdam før Alice og jeg skulle ta toget til Praha. Har jeg lagt på meg, eller er det bare fordi buksene er nyvasket at de er så trange? Stønn. Da jeg var liten lurte jeg hvorfor tykke menn ble sultne. De hadde så stor mave at det jo måtte være fullt av mat der allerede. 
Jeg klarer ikke helt å avgjøre om jeg er skuffet over at Nicole ikke har meldt seg, men jeg klarer å avgjøre at jeg er sulten mens jeg tørker håret. Ikke så merkelig at jeg er sulten egentlig,  jeg kan ikke huske at jeg har spist noe siden frokost… det er nesten tolv timer siden.

Lørdagskveld i Kavala.


På balkongen lukter det gatekjøkken, eksos, mopeder og sjø, i den rekkefølgen.  Jeg står et øyeblikk og kjenner på luktene. Lørdag kveld i Kavala. Det er forbausende lite folk ute. Kanskje det er for tidlig ennå? Det er helt vindstille og klar himmel. På en liten høyde ligger den uinntagelige festningen som Ottomanene bygget. Krig går nok aldri av moten. Men i dag hjelper det lite med festninger. Bush sendte bombene sine rett inn på kontoret til Saddam allerede for ti år siden, direkte på CNN. Dessverre var ikke Saddam på kontoret akkurat da… han var vel med elskerinnene sine og drakk punsj, og pønsket ut nye usynlige weapons of mass distruction  som er så hemmelige at ingen finner dem, selv om alle visstnok vet at de er der.
Jeg må finne et sted å spise…

Det første jeg finner er forståelsen av at fotgjengere er fritt vilt.  Bilene har forkjørsrett, nærmest til de grader at det blir en plikt. Det er bare å passe seg. Jeg svinger til venstre og går oppover i byen for å komme meg litt unna sentrum. Sentrum ligger stort sett ved den brede avenyen som rammer inn Kavala Bay, men jeg er på utkikk etter noe litt mer spennende, og har gummiblekkspruten fra forrige gang friskt i minnet. Jeg kommer etter hvert inn i en ganske trang gate hvor det ligger en liten cafe som ser hyggelig ut fra utsiden.  Den er tydeligvis populær, for det er helt fullt. Jeg blir stående litt ubesluttsom i døren og se meg rundt.  Lavmælt bouzouki-musikk fra et par skittenhvite plasthøyttalere blander seg med hyggelig skravling fra gjestene, og interiøret er i middelhavsblått med rektangulære umalte trebord og stoler med te-fargede sitteputer. Belysningen er dempet og det er levende lys på hvert bord. Synd at det er fullt. Jeg liker både stemningen og dekoren. Jeg skal til å snu da det kommer en tynn liten mann og sier noe til meg på gresk. Jeg rister på hodet og spør om han snakker engelsk. Han trekker på skuldrene og sier noe mer på gresk. Jeg smiler tilbake og gjør tegn til å gå, men han tar meg lett i armen og peker på et bord i hjørnet der et ungt par akkurat er i ferd med å reise seg.  Flaks. Det er litt skummelt at han ikke forstår engelsk, men jeg skal nok alltids klare å få bestilt meg noe mat, om det så blir gummiblekksprut.  Han eskorterer meg til bordet som han tørker fort over med en grå fille han har i lommen. Så trekker han ut stolen for meg. Han vil ha meg i hjørnet innerst mot veggen, og det passer meg utmerket.  Han sier noe på gresk igjen og legger to menyer på bordet. Jeg har lyst på kaffe.
– Coffee – kaffe – café?
Jeg lager en drikkebevegelse og han nikker energisk på hodet.
– Kaffe. Nei.
Så stryker han avsted med raske skritt og jeg sitter tilbake som et spørsmålstegn. Har jeg sagt noe dumt? Pleier man ikke drikke kaffe før maten her kanskje? Egentlig vet jeg svært lite om Hellas. Jeg har visst vært her en gang da jeg var liten, men det husker ikke noe av. Jeg ser meg rundt. Jeg har absolutt fått den beste plassen i kafeen, og har utsikt til hele lokalet. Folk skravler og er opptatt med sitt. Det er ingen som stirrer på meg. Jeg møter blikket til en mørkhåret dame og smiler, og hun smiler tilbake. Ved et annet bord sitter en eldre mann som røyker sigar og leser avisen, og en ung dame sitter med et spedbarn på armen ved bordet bak ham. Hun røyker også.  Og så kommer faktisk kaffen min, servert av en yngre mann.
– Your coffee miss.
– Thank you! You speak english?
– Yes. A little bit. You are waiting for someone?
– No.
– You don’t want to eat ?
– Yes please. Do you have an english menu?
– No english, sorry. I make what you want.
– You are the cook?
– Yes.
Han peker smilende på luen sin, en liten hvit matroslue.
– Tell me what you want.
– Good. I would like to have some fish. White fish, not mackerel,  and some sallad and a glass of white wine.
– Yes. White fish, sallad and white wine. Anything else? Potatoes?
– Yes please,  anything  you find suitable… and leave the dressing on the side, please.
– Of course. Thank you. Enjoy your coffee.
Av alle stedene jeg kunne valgt så har jeg kanskje valgt det eneste stedet som har en engelsktalende kokk. Det er nok et godt tegn for resten av kvelden.
Det mest spennende ved å reise er alltid det uforutsette. Å komme til et sted man ikke kjenner … oppleve å bli tatt imot av mennesker som gjør sitt aller beste for at man skal ha det fint… treffe noen… kanskje lære noe nyttig. Jeg opplever det alltid som en skarp kontrast til hvordan vi leser verden gjennom media. Vold, terror, overfall, voldtekter… det er klart slikt skjer, men det skjer da langt mer enn det? Det er nesten merkelig hvordan ting har en tendens til å ordne seg dersom man møter mennesker med åpen nysgjerrighet: hvem er de, hva tenker de, hva vil de vite om meg?  Kanskje vi påvirker det selv?  Jeg både hører og leser om  jenter som blir utsatt for både det ene og det andre når de er ute og reiser. I Marseilles traff jeg en jente som ble ranet rett bak jernbanestasjonen forrige gang jeg var der. Alle grekere er banditter, sa Rakel. Det kan godt tenkes, men hittil har jeg bare truffet de hyggelige bandittene. Jeg tror det er flere banditter i Frankrike. Det var ingen smilende kelnere som gjorde alt de kunne for at jeg skulle trives i Marseilles, snarere tvert imot… men det var kanskje min egen feil?
Jeg smaker på kaffen og kjenner hvordan hele munnen snurper seg sammen. Det er bittert og søtt og lunkent.  Men jeg trenger å våkne, og lar det stå til. Helt til jeg kommer nesten til bunns. Gjørme! Jeg forsøker å slikke på servietten for å få det verste vekk fra tungen akkurat idet kelneren kommer med  hvitvin og vann.  Han sier noe på gresk og smiler. Jeg nikker og smiler med lukket munn og er glad han går med en gang. Et blikk på bunnfallet i koppen får meg til å tenke at gresk kaffe må være en tassografs våte drøm. Så ser jeg etter toalettet og finner døren ved siden av kjøkkenet. Uha! Toalettet er kapittel for seg selv. Jeg er glad jeg bare skal spytte i vasken.

Måltidet ser flott ut og lukter godt. Grillet fisk med stekte tomater, stekte poteter, grønn salat i en bolle, olje og eddik i små karafler,  og et par skåler med ting jeg ikke aner hva er.
– What sort of fish is it?
– Lavraki. I don´t know in english. Sorrry.
– It looks nice. Thank you.
Hvitvinen smaker som utvannet søt harpiks, men det er bare å skylle den ned med vann. Fisken er derimot noe av det beste jeg har smakt på lenge. Jeg tømmer hvitvinen og vinker på kelneren.
– Beer, cerveza, birra… please.
Jeg tegner en flaske i luften. Han smiler.
– Birra… nei.
Så fyker han avsted, akkurat som da jeg ba om kaffe. Det går opp for meg at nei antagelig betyr ja eller javel eller noe slikt. Jeg regner med at det er kokken som kommer med øllet, og planlegger en liten hylningstale til fisken, men denne gangen er det kelneren selv som kommer tilbake, med en duggfrisk Amstel og et høyt glass.
– Thank you.
Dimitra lærte meg jo hva takk heter på gresk… jeg skrev det ned i boken min… la meg se… Efkharistå.  Det husker jeg egentlig. Og antiå betyr farvel, som i adjø, gå med Gud. Kalispéra betyr god kveld, og Kaliméra betyr god morgen. Det er det jeg har skrevet.  Nei betyr antagelig ja… men hvordan sier man “nei takk”?
Det må jeg lære meg…

___

OSSIACH  – april 2003
Det regner i Ossiach og landskapet er tungt og grått. Jeg er uten bil i dag. Pappa trengte den selv. Da blir det ingen tur til Villach som jeg hadde planlagt. Jeg forsøker å få overført filene mine fra Psion-en til laptoppen, men jeg får bare med meg teksten, ikke grafikken. Det er for så vidt ikke noen krise. Tegningen jeg gjerne vil ha er ikke noe å skryte av uansett, men den ble gjort der og da ved skrivebordet mitt på hotellrommet i Lydia. Den dagen var også tung og regnvåt, og jeg forsøkte å tegne hovedveien som kunne ta meg bort derfra mens jeg tenkte på Nicole, hun som tross alt var grunnen til at jeg var i Hellas. Men jeg hadde forstått at det ikke var Nicole som trakk meg bort. Det var behovet for å slippe unna. Både skolen og Uwe medførte elementer av stress. Ikke positivt stress, bare vanskelige tanker.  Var det rett for meg? Var det dette jeg ville? Mistet jeg meg selv, både i forholdet og på skolen? Hvorfor fortsatte jeg å være sammen med Uwe når det eneste jeg fikk ut av det var sex? Det siste spørsmålet er det vanskeligste, men også det letteste å besvare: Han tålte meg. Jeg ble ikke flau over å gjøre skitne ting sammen med ham eller å si hva jeg likte. Han var med på alt, og det var ikke sånn at han gikk rundt og snakket om det etterpå, sånn som guttene på skolen gjerne gjorde dersom noen avslørte at man likte noe de ikke selv ville være med på. Det er enkelte ting man har lyst til å holde for seg selv, og taushet kunne Uwe by på. Men han kunne aldri akseptere at jeg hadde et eget liv, et liv som ikke han var en del av.  Han ville gifte seg med meg. Eie meg for alltid. Jeg trøster meg med at det var best for ham at det gikk som det gjorde og forsøker å fordrive tankene om at jeg egentlig visste helt fra første øyeblikk at han kom til å sitte fast i meg. Jeg kom til å bli den han aldri glemte, den alle hans fremtidige kjærester ville bli målt mot. Det så jeg i øynene hans. Kommer jeg noen gang til å oppleve det? Jeg sammenligner jo alle med Alice… Er det fordi hun var den første som ble med meg inn i min verden? Eller fordi hun er den,  med stor D… ?
Jeg vil ikke tenke på det.

På caféen i Kavala aner jeg ikke hva jeg tenkte. Jeg satt i hjørnet mitt og fulgte med på hva som skjedde. Jeg bestilte en øl til… og én til, og enda én. Jeg kikket i notatboken min og så på den greske ordlisten fra Dimítra… og bestilte en øl til. Det var først da kokken skånsomt og unnskyldende fortalte meg at de skulle stenge at jeg la merke til at jeg var den siste som satt igjen i lokalet. Han lurte på om jeg kanskje kunne ta regningen nå.
Jeg føler alltid litt ubehag ved å tipse. Ikke på grunn av pengene, men fordi det føles litt ovenfra og ned… som om jeg aller nådigst gir noen slanter til noen som er fattigere enn meg. Jeg tenkte et øyeblikk at jeg ga litt for mye, men jeg fikk bare takk og smil tilbake. Så takket jeg pent for meg på et slags gresk, og ble bukket ut med et smil og noen ord om at jeg var velkommen tilbake. Da de lukket døren bak meg så jeg at jeg nok hadde sittet uhøflig lenge. De hadde visst stengt for nesten en time siden.  Da var det jo bra jeg hadde vært rundhåndet, så fikk de i hvert fall noe igjen for høfligheten sin. Kanskje de ikke hadde turt å kaste meg ut… eller kanskje de likte meg? Jeg valgte å tro det siste.

Skulle jeg gå tilbake til hotellet eller skulle jeg finne en bar? Jeg var lys våken etter gjørmekaffen og akkurat så beruset at jeg hadde lyst på mer. Valget tok seg selv da jeg rundet et hjørne: Det lå noe som lignet en bar noen trappetrinn ned rett foran meg.  Jeg holdt meg godt fast i rekkverket og tok de fem små trinnene ned til døren som lå godt under gatenivå. Var det noe liv der inn? Jeg ble stående og lytte litt ved døren. Jo. Det var stemmer og svak musikk. Så åpnet jeg døren og kikket inn i noe som jeg tenkte godt kunne passet til beskrivelsen av en formiddagsstille hasjbule i Antwerpen en gang på åttitallet. En mann i dressjakke kom inn og stilte seg bak baren. Han så ut som om han hadde spist både steroider og veksthormoner under oppveksten, og iførte seg en faretruende tung og maskulin positur mot bardisken. Jeg fikk en umiddelbar følelse av at dette kanskje ikke var stedet. Men jeg kunne ikke godt snu når jeg først var innenfor. Det ville være uhøflig.  Jeg forsøkte å huske hva “god kveld” het på gresk og smilte så pent jeg kunne.


– Kalispéra.
Jeg fikk et nesten usynlig påtatt likegyldig nikk tilbake.
– Dobra vesjer.
Stemmen hans var kjellerdyp og passet til kroppen. Dobra…hm. Det hørtes ut som tsjekkisk. Hva slags sted er dette? Skulle jeg unnskylde meg og gå, eller skulle jeg bestille en øl?  Nei, det var feigt å snu. Jeg holdt meg godt fast i håndvesken og gikk frem til baren.
– Enna birra.
Jeg tegnet en flaske i luften for sikkerhets skyld og håpet han ikke tok det som en fornærmelse.
– Birra?
– Ne…birra… and whisky.
Noen lo ett sted bak meg, og da jeg snudde meg så jeg et par bord i et  åpent anneks hvor det satt omtrent et dusin menn. Jeg tenkte de kunne godt kunne være bryggesjauerne som drakk opp dagslønnen etter å ha lempet sekker hele dagen. Et par av dem hevet hånden til hilsen. Jeg smilte forsiktig og nikket lett. Kanskje det ikke var så galt allikevel? Mannen bak disken hadde også fått et lite smil nå.
– Pivo y whisky?
– Pivo?
– Angelika?
– Que?
– I mean, do you speak english … young lady?
– Yes. I speak english.
– And you want to drink beer and whisky?
– Yes, please. Am I in the wrong place, or are you closed?
– Does it look closed to you?
– No.
– You are alone?
– Yes.
– You are a prostitute?
– Prostitute? No! I am a tourist!  Why are you asking?
– You are not a prostitute?
– No! That’s insulting! What is this place?
– This, young lady, is my private Macedonian bar.  We don’t serve women here, you have to bring your own.
Han lo høyt av sin egen morsomhet, ropte noe til de andre, og fikk en latterbølge til svar. Så ble det litt snakk frem og tilbake og jeg plukket opp ordet “prostituscka”. Et par ganger fikk jeg et blikk, og så lo de igjen. Så jeg virkelig ut som en prostituert? Kanskje det er slik greske prostituerte kler seg?  Normalt ville jeg gått med en gang, men av en eller annen grunn valgte jeg å bli stående. Var de farlige eller var det bare en gjeng med hyggelige gubber som ikke ville ha noen prostituerte inn i gemakkene sine? Jeg tok det som en utfordring. Denne testosteron-gubben skulle servere meg en øl, ellers var det et nederlag.
– You are still here?
– Yes. Should I go?
– Where are you from?
– Denmark.
– Denmark? A little viking girl?  Sure you are old enough?
– Oh, come on! You want my drivers licence?
– Okay.. okay… for you I make exception.  Local or Amstel?
– Amstel, please… no.. make it local.

Det var et godt valg. Øllet het Daó, har jeg skrevet i notatene mine, men det tror jeg er feil. At det var fra Makedonia, forstod jeg. Mannen bak disken het Sasho og var interessert i hva jeg mente om ølet hans.
– It’s good?
– Yes, very good.
– Better than Tuborg?
Hah! Så var han altså allikevel bare en liten gutt som ville høre skryt om makedonsk øl.
– Right now I think this is the best beer in the world.
Det likte han å høre.
Sasho var fra en by som heter Stromitsa, rett nord for grensen til Hellas. Det fikk jeg vite etter hvert.  Men først fikk vite at det var uvanlig at unge damer gikk ut alene. Egentlig var det i det hele tatt litt uvanlig at noen som helst gikk ut for å spise og drikke alene. Det hadde ikke Dimítra fortalt meg. Hun hadde heller ikke fortalt meg at det var vanlig at én person betalte for alle.
– For everyone?
Jeg kastet et blikk på dusinet i kroken og svelget.  Han fulgte blikket mitt og lo.
– Only for your friends at the table.
– Okay… well, I’m quite comfortable here at the bar, if you don’t mind.
– No, I don’t mind. I like you. You like music?
– Yes. Very much.
– I will play something for you.
Musikkanlegget var en ghettoblaster som stod på en hylle, og han skrudde opp så høyt at det klirret i glassene.
– Dragan Vusjik… he is very famous. Do you like to dance?
Jeg vil ikke påstå at Sasho var noen stor danser, men han klarte å få meg både svett og andpusten, og da han løftet meg var det ikke bare alkoholen som gjorde at jeg ble svimmel. Han var sterk, og jeg brukte ballett-treningen min og hjalp til så godt jeg kunne.
– You are light as a feather! You can touch the ceiling!
– We can try…
Det gikk nesten. Da han lot meg gli ned igjen etter andre forsøk hang t-skjorten fast i hendene hans og gled opp… og plutselig stod jeg der, uten noe under.
– Sorry…
Men han snudde seg ikke bort, og jeg hadde ikke hastverk.
– It’s okay… I don’t mind. It’s hot in here anyway.
– You have a very nice shirt. You are scorpio?
– Thank you. Yes. In fact it’s my birthday tomorrow… wait… what time is it?
– I think one o’clock maybe?
– Then it’s tomorrow already… look at my drivers license… here… see? It’s my birthday today!
– So it is!
Han ropte noe til de andre, og jeg begynte så smått å angre på at jeg hadde sagt noe da de begynte å skyve stolene tilbake og reise seg, alle sammen. Hva nå?
– What did you tell them?
– That you wanted a hug from everyone for your birthday present.
Så kom de på linje. Dosjan, Kristian, Toma, Lenka…. alle presenterte seg med kraftige håndtrykk. Barske menn med jerngrep og store smil, og så forsiktige klemmer at man skulle tro de var redde for at jeg skulle gå i stykker. Og etterpå var det bursdagssangen, på Makedonsk.

Jeg hadde fortsatt bursdagssangen i ørene da jeg tok peiling på hotellet en drøy time og et par påspanderte whisky senere. Ettersom jeg hadde blitt invitert til bordet så skulle jeg heller ikke betale noe. Det var det noen andre som skulle gjøre.
– Is it safe for me to walk alone?
– Yes, no problem… you say you are Sashos girl if someone bothers you. You are my girl, right?
– Ever since I walked in.
– So you will come back?
– Can I bring a girlfriend?
– But no prostitute!
Latter og smil og forsikringer om at jeg var velkommen når som helst, og gjerne med en venninne. Sasho hjalp meg opp trappen og så på meg et øyeblikk da vi kom på toppen.
– I would like to give you a kiss. You will not be angry?
– No… I’m your girl… right?

Sasho’s girl… that’s me. Det var det jeg tenkte mens jeg lette etter hotellet. Jeg tenkte at hvis jeg sørget for å gå nedoverbakke der var mulig, så ville jeg nødvendigvis ende opp på avenyen et sted, og da var det bare å følge den til hotellet… en enkel og uslåelig logikk som viste seg å holde stikk.

Det er søndag.
Pappa har ringt, mamma har ringt og Kissa har ringt. Har du det bra? Hva gjør du? Når kommer du hjem?
Jeg vet ikke. Åtte dager har jeg vært i Hellas, og bortsett fra Filippi er hotellrom omtrent det eneste jeg har sett. Fire hotellrom, fire caféer og en privat makedonsk bar… og selvsagt leiligheten til Rakel.
Rakel… Günther… Dimítra… og Sasho. Hvor blir det av Nicole? Hun vet at jeg venter på henne. Hun kunne i det minste ha sendt meg en melding.
Jeg tror jeg vil gå en tur opp til festningen… når jeg blir edru.

I drømmen min var det måker… masse måker.  Jeg lurer på hva det betyr…


___

.

7
 
 
 
 
This entry was posted in Reisedagbok. Bookmark the permalink.

25 Responses to Oops! There goes my shirt – Oh my…

  1. avatar jadajada says:

    cec

    jeg har ikke fulgt med på denne serien din
    men jeg blir mer og mer imponert over dine bilder

    en dag tar jeg hele serien med på senga …..





    • avatar Cecilia says:

      Det er hyggelig at du nevner illustrasjonene mine. Jeg håper alle forstår at de kan klikkes opp til stor størrelse.
      Takk for kommentar og god søndag :)





  2. avatar emte says:

    Sat litt med hjertet i halsen ei lita stund her…om det gjekk bra med deg :)





  3. avatar Hilde says:

    Det er spennende å følge deg på denne reisen, både den fysiske og den som skjer i tankene. Og jeg legger også her merke til den unge piken som ville balansere på muren uten hjelp. Jeg ser henne her også :)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg tror man kan se de grunnleggende konturene av et menneske ganske tidlig og det er en bra observasjon du gjør her :)
      Den lille piken som ville balansere på muren har merkelig nok samtidig en ganske irrasjonell høydeskrekk ( som jeg kommer inn på i neste avsnitt)…





  4. avatar lenesim says:

    Mmm. Veldig bra!





  5. avatar Breiflabben says:

    Tøff jente?
    Du skriver det i kommentaren til Marie, skumle personer trenger ikke være skumle i det hele tatt. Det er hvordan man tar de og imøtekommer de, da kan de bli livvokteren din der og da :-)
    Fin lesing igjen og flotte illustrasjoner. Jeg liker dem :-)





    • avatar emte says:

      Flabben, eg er ein veldig forsiktig tøffing, men eg har ein skikkelig god utvikla radar 😉
      Cecilia er tøff, trur eg :)





    • avatar Cecilia says:

      He he. Jeg er nok ikke så veldig tøff, men erfaringen min er at alle virkelig barske mannfolk avholder seg fra vold mot piker. De bare blåser seg opp litt for å gjøre inntrykk, og i verste fall bærer de meg ut hvis jeg blir for irriterende. Vold bruker de ikke. Det er så flaut at det vil de ikke ha sittende på seg.
      Alle menn har en soft spot. Får du dem til å le så er de solgt :)

      Veldig hyggelig at du legger merke til illustrasjonene. Jeg har hatt planer om å linke til ordentlig høyoppløselige bilder fra egen server en stund, men det henger litt i blant og jeg har ikke tid til å finne ut hvorfor akkurat nå. Så i mellomtiden komprimerer jeg dem ned til smertepunktet, og vel så det…

      Tusen takk for kommentar. :)





      • avatar Breiflabben says:

        Veldig riktig det du nevner her Cecilia. Det er flaut å utøve vold mot en uskyldig pike.
        Men de fleste er solgt hvis du får dem til å le med deg, enten vi har med menn eller damer å gjøre :-)
        Gleder meg til neste avsnitt :-)





          • avatar Breiflabben says:

            “– You have a very nice shirt. You are scorpio?”

            Han var ganske avmålt i sin reaksjon da ………..

            Jeg vet ikke riktig hva jeg ville ha gjort, det er noe med å være der og kjenne på vibbene, men det hadde kommet en slående replikk, det er sikkert :-)

            Får vi forøvrig en close-up illustrasjon av opptrinnet? 😉





            • avatar Cecilia says:

              Avmålt… kanskje? Jeg syns det var ganske fint parert… egentlig. Hva ville du sagt?

              Ingen close-up av akkurat det… Sorry. :)

              Jeg er litt til og fra her inne for tiden… fordyper meg i bokprosjektet mitt og tusler bare innom når det stopper opp eller når det er tid for en sen lunsj, som nå. :)





              • avatar Breiflabben says:

                Jeg vet ikke hva jeg ville sagt Cecilia. Som jeg nevner i forrige kommentar, så må man være der i øyeblikket, kjenne på det spontaneuttrykket.
                Jeg lurer fælt på hvordan han frembragte “you are Scorpio”.
                Det ligger nok mye av hans reaksjon der :-)





                • avatar Cecilia says:

                  Han så vel motivet på t-trøyen min og gjenkjente stjernetegnet vil jeg tro. Og så kom nok replikken som et naturlig spørsmål… og ble en ganske lett vei ut av situasjonen. Det var også noen ting jeg ikke visste om ham den kvelden… :)





  6. avatar sirenia says:

    Fint å være tilbake i Cecilias greske verden :)
    der skjer det gjerne noe spennende.

    Får egne minner opp på minnetavla
    har opplevd nesten bare hyggelige ting jeg også.
    Bortsett fra da jeg reiste alene og skulle spise alene første kvelden
    det skjønte jeg ikke tok seg ut i det hele tatt 😉





    • avatar Cecilia says:

      Joda, jeg lærte jo den kvelden at det er nesten uhørt å gå ut alene. Jeg har jo tenkt litt over hvorfor Dimitra ikke sa noe da jeg tuslet rundt på egenhånd i Lydia, men Dimitra er fra Tessalonika, og der er det visst litt mer kontinentalt har jeg forstått. Dessuten hadde hun bodd tyve år i Holland, så hun får være unnskyldt.

      Hyggelig at du er innom og leser :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *