Om jeg var ørn…

… men vi, vi tok et smukt farvel, og møttes aldri mer.                                                                                                                                                                                                 . Skrivebordet mitt i huset vi leide. Det lå ved Ossiacher See i Østerrike, og hadde utsikt mot vestenden av innsjøen. Fra skrivebordet så den ganske stor ut, men fra kjøkkenet kunne vi se hvor liten den egentlig var. Det var her jeg satt da jeg skrev dette noen måneder senere, basert på notater og minidiskopptak.

 

 The Café Before All Club   del 5

_
Lørdag 26 oktober, 2002.
Pent vær. Sol, omtrent atten grader. Frokost i bakhaven. Siste dag på hotellet. Jeg tar farvel med Dimitra og Günther… Rakel kjører meg til Kavala. Nå venter jeg på Nicole.

Så enkelt kan det skrives. Telegramstil. Antagelig ville ordlyden vært omtrent slik dersom jeg var Phileas Fogg og sendte mine telegrafiske oppdateringer til London’s Reform Club.
Men mellom setningene “Pent vær” og “Nå venter jeg på Nicole “, ligger det en historie med tusenvis av ord…  ord som kanskje aldri kommer til å bli lest, tenker jeg, kanskje ikke engang av meg.  Men allikevel skriver jeg, ufortrødent… og legger sjelen min i det.
Jeg var ufokusert i Hellas. Det jeg rablet ned var stort sett stikkord og uleselige setninger. Nå forsøker jeg å tyde hva jeg har skrevet, samt å erindre det jeg ikke har skrevet. Jeg vet av erfaring at sannheten må skrives der og da, ikke noen måneder senere… da har erindringene allerede blitt prosessert og etter-resonert, og det som måtte være igjen av sannhet ligger godt skjult , som rester av gress i en spavendt åker. Men åkeren er den samme, selv om det spirer i nysådde frø.
Dimitra var professor i psykologi, læren om menneskelig atferd, tanker, følelser og samspill med andre mennesker. Jeg har tatt en avgjørelse om hva jeg vil gjøre i livet mitt: Jeg vil studere psykologi. Og når jeg har gjort det så vil jeg være i stand til å forstå hvorfor jeg ville studere psykologi… det gleder jeg meg til.

La livet leke med deg, sa Dimítra.
Hva om det ikke er livet som leker?
Hva om jeg egentlig er en sørgelig eksistens?

_

 


_
Kjære Cecilia.

The greater good for the greater number” .
Det betyr at noen må ofres for samfunnets totale lykke.
Men rettferdiggjøres dette dersom samfunnets totale lykke er basert på enkeltindividers berikelse?
Hva trenger mennesket for å være lykkelig?
Trenger det mer enn å få dekket sine naturlige basale behov?
Hva er dine naturlige basale behov?

Tenk litt over disse spørsmålene og ha dem i bakhodet når du leser denne boken.
_
_
Til Cecilia på 23-årsdagen.
Fra Dimítra.

 

_


Jeg burde nok ventet til i morgen med å åpne gaven, men nysgjerrighet og utålmodighet har vunnet over anstendighetsfølelse.  Jeg leser hva Dimitra har skrevet på innsiden av omslaget. Mine basale behov… menneskets basale behov… lykken kan være et ufokusert snapshot fra et Polaroidkamera.
.. jeg tenker på en lørdag kveld vi drakk altfor mye øl på skolen mens vi holdt på med et gruppearbeid. Det var noen som fikk idéen om at vi alle skulle sette oss nakne på kopimaskinen og ta en kopi, og etterpå skulle vi forsøke vi gjette hvem som var hvem. Jeg kjente ikke engang igjen meg selv.  Men noen kjente meg visst igjen, for mandagen etter hadde denne noen hengt meg på oppslagstavlen, kunstferdig fargelagt og med fullt navn. Rektor ga meg reprimande, med antydning til smil i munnvikene: Kopimaskinen var ikke egnet til å sitte på, det måtte jeg vel forstå.

 

Lørdag 26 oktober, ettermiddag.
På bryggen i Kavala har jeg blikket vekselvis mot horisonten og i boken fra Dimítra. Jeg leser et avsnitt, sjekker om det har kommet seil i horisonten, og så har jeg glemt hva jeg leste og må lese det samme avsnittet på nytt, før jeg igjen sjekker horisonten for å se om det er noen bevegelse der. The greater good for the greater number… omsatt i praksis, hva er egentlig vitsen med å stå her å vente?  Nicole skal ringe når hun kommer i land. Det er sikkert lurere å installere seg på hotellet… det er best for alle… i hvert fall for meg.

På hotellet tvers over gaten får jeg et dobbeltrom med balkong og utsikt til bryggen og havet.  Et dobbeltrom her er billigere enn enkeltrommet mitt på Hotell Lydia, og jeg må smile litt når jeg tenker på Dimitra som ville spare penger. Kanskje det ikke var det hun egentlig ville, men det får jeg aldri vite. Vi tok farvel under frokosten. Dimitra skulle til Drama for å treffe noen sa hun, en gammel venninne hun ikke hadde sett på lenge.  Jeg vet ikke om det var sant. Hun var kanskje redd jeg skulle be henne kjøre meg til Kavala, men hun ville liksom ikke slippe meg helt heller.
– Du blir vel i Kavala noen dager?
– Det er planen. Enn du?
– Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir. Jeg skal ha en dag eller to til i Filippi, og så vet jeg ikke hva jeg gjør. Kanskje jeg stopper innom Kavala på vei tilbake. Jeg kan sende deg en melding i tilfelle. Ta vare på deg selv.
– Du også, og takk for alt… og for gaven.
Så gikk hun, og jeg satt tilbake med følelsen av at vi hadde noe ugjort, eller uavklart. Det ble tomt etter henne allerede mens jeg så etter ryggen hennes da hun gikk med litt for raske skritt mot resepsjonen. Det virket som om hun enten hadde liten tid eller ville ut av synsfeltet mitt fortest mulig.

Günther var enklere. Jeg traff ham i resepsjonen og sa farvel. Han ga meg kortet sitt og sa jeg måtte ringe om jeg noen gang var på hans kanter… auf wiedersehen…  han strøk meg fort over håret og var borte. Det var på tide å pakke.

Det er mange år siden pappa lærte meg de to store fordelene ved å reise lett: Man slipper å vente på bagasjen og det blir lettere å forflytte seg fra sted til sted. Jeg hadde mere enn jeg klarte å bære med meg og var ikke så mobil som jeg liker å være.  Jeg kunne klart meg med under halvparten… fire par sko… herregud. Hva tenkte jeg på da jeg dro? At jeg skulle være borte et år?  Jeg så på skisseblokken… på tegningene av Dimitra. Jeg burde vel lagt igjen et par tegninger til henne… kanskje også én av de to miniatyrflaskene. Dumt at jeg glemte det i går kveld, hun skulle jo fått den ene uansett.  Så våknet mobilen min og laget en liten lyd som jeg tenkte var en melding fra Nicole. Jeg ble mildt overrasket over at den var fra Rakel.
Har du dratt? Hvis ikke kan jeg godt kjøre deg. Jeg har lyst til å se deg. R.
Du verden. Rakel var ikke engang i tankene mine. Jeg hadde skrevet henne ut av livet mitt for godt i bakhaven i går ettermiddag, og de små sommerfuglene hadde fløyet. Nå dukket de plutselig opp igjen som hjemvendte trekkfugler, og flokket seg i mellomgulvet.  Uuuæ… var det egentlig noen god idé å se henne igjen? Mm…nei… det var det nok ikke. Jeg bestemte meg umiddelbart for å takke nei, men så var det den flokken i mellomgulvet, den som forstyrret meg mer og mer mens jeg skrev meldingen, den meldingen jeg aldri sendte fordi ordene til Dimítra dukket opp i tankene mine og ga meg den unnskyldningen jeg trengte: La livet leke med deg…  Kanskje jeg ender opp som café-vært i Lydia og blir lykkelig resten av livet?  Skal jeg si nei til den muligheten?  Hvis jeg kjører med Rakel vil det si at jeg egentlig har ganske god tid…  det er kanskje ikke så dumt. Jeg hadde nok av unnskyldninger når det kom til stykket.
_

Lørdag 26. oktober, formiddag.
Rakel henter meg på hotellet og jeg får endelig se bilen hennes, en kremgul Mercedes 280 SEL 1972-modell, med hvitt skinninteriør og polert mahogny-panel på dashbordet. En gammel aristokrat, litt preget av tidens tann, men i god teknisk stand. Hun forteller at hun har kjørt den fra Tyskland og hit uten det minste problem.

– Wow!
– You like? Jeg kjøpte den i Tyskland. Ni tusen euro.
Jeg regner ut at det blir omtrent søtti tusen og tenker det var litt dyrt, men sier ingenting. Hun kaster bagasjen min i baksetet og holder døren åpen for meg. Det er nesten litt for kaldt til å ha taket nede, men jeg skjønner hvorfor hun vil det når vi glir rolig ut fra parkeringsplassen. Hun fortsetter å snakke om bilen. Jeg forstår at dette er den bilen hun alltid har drømt om.
– Det er V8 motor, men det sier deg kanskje ingen ting?
– Jo, jeg kan høre det. Den går fint.
– Kan du høre det? Kan du noe om biler?
– Jeg kan kjenne igjen en åtter. Jeg hadde en kjæreste som er amcarentusiast.
– En jente?
– En mann. Ganske gammel.
– Men nå er det slutt?
– Ja.
Bilen kler henne perfekt. Hun sitter avslappet tilbakelent med den ene albuen ut av vinduet og hånden hvilende på det hvite rattet. Den andre hånden hviler på girspaken, selv om det er automatgir. Jeg ser at hun koser seg. Så merker hun at jeg ser på henne, og smiler.
– Hva med hun du skal treffe? Hvem er hun?
– En jeg reiste til Barcelona sammen med.
– Og så har du ikke glemt henne etter det?
– Jeg vet ikke hva det er… ennå.
– Jeg tror jeg er litt misunnelig på henne.
– Det burde du ikke være. Jeg er egentlig ikke noe å ha. Jeg er bare marginalt bedre enn ingenting.

– Er det noe du har bestemt?
– Det er bare sånn jeg er… alles og ingens.
– Du hadde ikke reist hit om det var sant.
– Kanskje ikke?

Jeg lener meg tilbake og ser opp mot himmelen. Der er den igjen, den samme fuglen jeg så da jeg gikk hjem i går morges. Jeg tenker at det er en ørn og lukker øynene mens vinden blåser i håret… da jeg var liten drømte jeg at jeg kunne fly. Det var sikkert fordi vi pleide å se The Snowman på TV. Tenk at jeg husker det ennå.
– Hvor lenge blir du?
– Så lenge jeg vil, eller så lenge pengene rekker. Jeg har åpen retur.
Vindstøyen øker når hun setter opp farten, og vi snakker ikke så mye. Jeg ser på landskapet og lar tankene flyte… jeg tenker på Dimítra som kanskje er skuffet over meg. Rakel setter ned farten en stund etter at vi har passert Filippi.
– Har du tid til at vi stopper litt, bare for å snakke?
– Ta en kaffe?
– Bare stoppe langs veien… jeg vet et fint sted, rett her borte.
Hun bremser og svinger inn på en liten slette. Det er tydelig at det er mange som pleier å stoppe her, for gresset er ganske oppkjørt på den lille naturlige parkeringsplassen.  Naturen har gitt oss et flott utsiktspunkt. Rakel flytter bagasjen min fra baksetet til bagasjerommet, låser det, og kontrollerer at det virkelig er låst, før hun konstaterer med et fornøyd smil at det er låst.
–  Sånn… i tilfelle det kommer noen banditter. Kom…
Hun trekker meg med nedover en bratt sti mot et lite tjern hvor det står et par små trær.
– Er det banditter her?
– Alle grekere er banditter… nå,  hva syns du?
Foran meg ligger en liten oase.
– Wow! Det er kjempefint.
– Ikke sant? Du har ikke liten tid? Når kommer hun?
– Vet ikke helt. I løpet av ettermiddagen… nei, jeg har ikke liten tid. Hun kan alltids vente…

Vi setter oss på bakken med ryggen mot hvert vårt tre. Nedenfor oss ligger tjernet innrammet av gule strå. Det er nesten sort og helt speilblankt og stille. En fugl piper litt ensomt, ellers er det helt rolig. Det er et sted man snakker med lave stemmer.
– Vi fikk jo ikke snakket så mye.
– Nei… vi sovnet fort. Men det var okei… syns du ikke?
– Jeg syns det var mer enn okei… det er nesten et år siden forrige gang.
– Det er ganske lenge.
– Ikke siden foreldrene mine døde. Har du begge foreldrene dine i live?
– Ja. Heldigvis.
– Vet de at du… vet de om legningen din?
– Ja. Det har de visst bestandig.
– Hva syns de om det?
– De syns det er helt naturlig… det har aldri vært noen hemmeligheter rundt det.
– Jeg fikk aldri fortalt det til foreldrene mine… ikke direkte.
– Det gjorde kanskje ikke så mye?
– Nei… det kan du godt si.
– Hva mener du med ikke direkte? Betyr det at de fikk vite av noen andre?
– Nei.
– Men onkelen din vet det?
– Han mistenker det… jeg vil egentlig ikke snakke om ham. Han…
– Hvorfor dro du tilbake hit?
– Det er her jeg kommer fra… hvor skulle jeg ellers dra? Jeg kan alltid dra tilbake til Tyskland hvis jeg vil.
– Det er det som er fint med EU.
– Halvparten av caféen er min. Den delen som var pappa sin før han døde. Det er det eneste jeg har.
– Var det onkelen din som røpet mistankene sine?
– Nei… han har aldri sagt noe.
– Hvordan fikk de vite det da?
– Fordi… jeg hadde i grunnen forberedt meg ganske lenge på å fortelle det. Jeg hadde skrevet et langt brev som jeg ville gi dem dersom de ble sinte og ikke ville snakke om det, og jeg hadde tenkt å fortelle det på bursdagen min, fordi da ville de ikke ha noen mulighet til å unnskylde seg med at de ikke hadde tid til å snakke med meg. Det var allerede avtalt at vi skulle feire. Det var en lørdag, så de hadde fri uansett.  Jeg hadde vært hos frisøren og klippet håret kort, mye kortere enn det er nå, for jeg hadde en merkelig idé om at jeg kunne bruke det som et springbrett til å snakke om det. Du syns ikke det er kjedelig om jeg snakker om dette?
– Nei. På ingen måte.
– Jeg fikk sjokk da jeg kom hjem. Av en eller annen grunn hadde de klart å finne brevet mens jeg var hos frisøren. Jeg vet ikke hva de hadde sett etter for de pleide aldri å rote i skuffene mine, men brevet lå åpnet på kommoden da jeg kom inn på rommet mitt, og de var ikke hjemme. Det er umulig å være forberedt på noe sånt.   Da jeg så meg i speilet så jeg hvor stygg jeg var.  Jeg angret på at jeg hadde klippet meg… det var helt feil tenkt.  Og så ble jeg sint, først på meg selv,  men etter hvert ble jeg mest sint på at de hadde rotet i skuffene mine...

Det oppstår en liten stillhet mens hun leter i vesken. Jeg tenker kanskje det er brevet hun vil vise meg, men hun trekker opp en sigarettpakke. Jeg leter etter noe å si… noe som kan fylle tomrommet.
– Det ville jeg også blitt hvis noen rotet i sakene mine.
Hun smiler og byr meg en sigarett.
– Jeg har aldri fortalt dette til noen. Er du sikker på at du vil høre om det?
– Mm.
Blikket mitt søker automatisk mot utringningen hennes da hun bøyer seg frem for å tenne sigaretten min.
– Syns du de er små?
– Nei… det var ikke derfor…
– Det er egentlig ikke så mye å fortelle…  det jeg gjorde var litt dumt. Jeg vasket av meg sminken og tok på meg de styggeste og mest maskuline klærne jeg kunne finne, og så satt jeg meg på kjøkkenet og drakk øl og forberedte meg på hva jeg skulle si når de kom. Jeg var sint og helt klar til å konfrontere dem… jeg hadde helt klart for meg hva jeg skulle si da det ringte på døren. Jeg trodde det var dem, at de hadde glemt nøklene eller hadde for mye å bære. Det var ikke dem. Det var en mann og en dame som sa de var fra politiet.  Det var da jeg fikk vite det.
Ordene hennes kommer lett, uten at hun trenger å tenke over hva hun skal si. Hun må nok ha tenkt mye, kanskje formulert tankene sine høyt.  Kanskje hun har øvet seg på å fortelle om det, sånn som jeg gjør i blant…
– Jeg klarte ikke engang å gråte. Det første jeg tenkte var at de slapp lett unna…
– Du var i sjokk… man kan få mange rare tanker når man er i sjokk.
– Jeg vet ikke… på mandag gikk jeg på arbeidet som om ingenting hadde skjedd. Jeg fortalte ingenting til dem på jobben… det er vel ikke helt normalt når man har mistet foreldrene sine?
– Det er kanskje en  overlevelsesmekanisme som slår inn… så man fortrenger det?
– Kanskje…
Vi røyker litt uten å si noe. Når hun begynner å snakke igjen snur hun seg og ser utover vannet.
– Jeg tror nok ikke jeg helt forstod at jeg aldri kom til å se dem igjen, men jeg tror ikke jeg fortrengte det på noen måte allikevel, jeg visste at de var døde. Jeg har lurt på hvorfor jeg reagerte så rart… noen ganger har tenkt at jeg er helt avstumpet… at jeg jeg ikke eier empati… det var som om jeg forsøkte å finne fordelene ved det i stedet for å sørge. Jeg kunne åpne kjøleskapet og tenke at det var bra de hadde handlet så mye mat før de døde…  jeg tenkte nesten bare på meg selv… på hva jeg skulle gjøre, hvordan jeg skulle ordne meg.  Vi eide ingen ting og bodde i en leid leilighet som var altfor dyr,  og jeg hadde ikke penger til husleien. Jeg tenkte aldri over hvorfor de ikke var hjemme da jeg kom. Jeg kommer aldri til å få vite hva de skulle. De kjørte rett inn i et brokar på autobahn… ingen bremesespor, ingen skarp sving… ingen grunn. De døde momentant. Politiet mente pappa måtte ha fått et illebefinnende og mistet kontrollen eller kanskje besvimt. Da husleien skulle betales måtte jeg fortelle det til husverten, for jeg hadde jo ingen penger. Jeg var naiv nok til å tro han var grei med meg da han betalte ut depositumet og sa jeg måtte bo der inntil han fant nye leietagere. Men da hadde jeg i hvert fall penger til seks måneders husleie.

– Var han ikke grei?
– Grei? Han forsøkte å voldta meg etter begravelsen…
– Herregud.
– Det var derfor jeg kjøpte bilen. Jeg sov i den og jobbet til jeg fikk lønn. Så kjørte jeg til Paris og dro aldri tilbake.
– Anmeldte du ham ikke?
– Jeg slo ham i nakken med en vase.

Tanker svirrer så fort og har så merkelige mønstre. Akkurat nå,  mens jeg ser utover Ossiacher See,  klarer jeg ikke lenger å huske akkurat hvordan landskapet så ut, bare at det var et lite tjern og at det var omkranset av gule strå og at Rakel hadde på seg en romslig t-trøye.  Men jeg klarer utmerket å huske at jeg irriterte meg over Paul Auster en uke senere da jeg satt på flyet hjem, fordi han omtalte folk som bokstaver:  B’s far var en eldre mann… osv… akkurat som Robbe-Grillet i “La Jalousie”:  A er på badet og har latt døren stå åpen…   jeg hadde mest lyst til å smelle boken igjen. Kan virkelig ikke en forfatter som Paul Auster klare å dikte opp et navn i stedet for å skape assosiasjoner til en hemmelig etterretningssjef i en James Bond-film? Hvor vanskelig hadde det vært å kalle ham for Martin eller Marty eller Mo?  Jeg ville ikke lese om M,  like lite som jeg ville lese om A. Jeg ville tro på det jeg leste. Når folk bare het en bokstav ble jeg bare minnet på at jeg leste en bok…
Alt dette han jeg huske, men jeg klarer altså ikke å huske landskapet rundt meg da jeg satt der sammen med Rakel. Ikke godt nok til å kunne beskrive det. Jeg forsøker å lage en skisse mens jeg tenker… prøver å se landskapet for meg. Det var fjell i det fjerne, det husker jeg, og jeg satt med ryggen mot en sten, ikke mot et tre. Jeg tror det var flere store stener der, og vannet var nesten helt blankt og nesten svart inne ved land. Var det snø på fjellene? Jeg tror det… jeg tenker at fjellene må ha vært i vest, for solen var bak treet der Rakel satt. En sjelden gang hørte vi lyden av en bil som passerte, og så var det en fugl som pep tynt og trøstesløst med ujevne mellomrom… det kan godt ha vært en ørn. Merkelig at de største og farligste fuglene har så tynn stemme… men de har godt syn.

_

Tankene fletter seg sammen mens jeg tegner, jeg ser ut av vinduet og lurer på om erindringen lurer meg og at det er fjellene utenfor vinduet her jeg egentlig tegner. Men hva gjør det? Det viktigste er vel det som skjedde etter at hun hadde fortalt det med vasen… for det ble på en måte et vendepunkt… stemningen lettet… det alvorlige ble avløst av det komiske. Det var noe i måten hun sa det på, som om en vase var det ekleste og mest nedrige man kan slå noen i hodet med…

Det oppstod et stille øyeblikk hvor vi så alvorlig på hverandre. Jeg fikk av en eller annen grunn et bilde av en stygg asylgrønn vase med klassisk form og jeg syns bildet var ganske komisk, samtidig som jeg tenkte at jeg ikke burde le. Og akkurat det øyeblikket finner jeg ikke ord på… det som skjedde da hun snudde seg mot meg og vi så på hverandre. Vi hadde sikkert helt forskjellige bilder i hodet. Jeg tror jeg smilte forsiktig. Jeg laget i hvert fall en slags grimase som Rakel la merke til og reagerte på. Kanskje det var et smil hos henne også, eller kanskje det var noe annet. Jeg mener å huske hun la hodet litt på skrå da hun så på meg med halvåpen munn og store øyne. Hun hadde latt ryggen gli litt nedover stammen mens hun snakket, og bevegelsen hadde trukket overdelen hennes litt opp, akkurat nok til at jeg kunne se bar hud. Jeg fikk lyst til å ta på henne, kysse henne, men følte at det var noe ved situasjonen som jeg ikke synes passet.  Jeg husker rett og slett ikke hvordan det skjedde. Det bare skjedde, og mens det skjedde ble det merkelig klart for meg at det var noe ved Rakel jeg ville ha… det var noe trygt og inderlig i måten vi klamret oss sammen på, noe jeg godt kunne bli i for alltid.  Jeg tror jeg lurte på hvordan jeg skulle forklare det for meg selv senere, når spørsmålene meldte seg… som de alltid gjør når jeg får tid til å tenke. Jeg tror aldri jeg forsøkte å forklare det…
Og igjen må jeg se ut av vinduet for å tenke over hva jeg skal skrive… lete etter ord som jeg vet ikke finnes. Jeg ser ei jente som løper nedover mot bryggen med to hvite bæreposer slengende fra side til side og en mann som står og venter i en robåt.  Det er som om jeg instinktivt vet at det kommer til å skje noe når hun kommer ut på bryggen, og så skjer det: Hun mister noe ut av den ene posen, noe som triller. Kanskje en frukt eller en ball, og når hun setter fra seg posene for å plukke opp det hun mistet, så velter den ene posen, og nå ser jeg at det er poteter i den. De triller i alle retninger mens mannen i båten roper noe jeg ikke kan høre, og slår seg for pannen.  Jeg trekker på smilebåndet, men så tør jeg ikke se på dem lenger, i tilfelle de kommer til å se seg rundt for å sjekke om noen ser dem… da kan de få øye på meg i vinduet.
Det eneste ordet jeg kan finne er så diffust og oppbrukt at det neppe har noen mening lenger: Himmelen. Jeg ser på ordet og smiler fordi det er for dumt å skrive det, men jeg lar det stå og tenker at det er midlertidig… det kan stå der inntil videre… til jeg lærer flere ord.

Jeg husker at jeg var varm og forelsket etterpå da vi gikk opp den smale stien til bilen og Rakel fortalte at hun måtte tilbake til Lydia om ikke så lenge. Jeg tenkte på om det var noe lurt jeg kunne spørre henne om, noe som kunne utdype ett eller annet jeg hadde behov for å vite før jeg buste ut med hvor fint jeg hadde det. Jeg følte et voldsomt behov for å fortelle det til noen… egentlig hadde jeg lyst til å bare rope det ut så hele verden hørte det.
Men jeg klarte ikke å si noe. Jeg satt taus og kjente på følelsene mine mens vi kjørte nedover den bratte og svingete veien mot Kavala. Jeg tenkte på det jeg og Alice snakket om da vi var seksten, at man måtte elske alt… at vi ikke skulle synes noe var ekkelt ved hverandre… at vi måtte tåle å smake på hverandre… på alt… også på hverandres menstruasjonsblod.  Eller kanskje jeg husker feil. Kanskje det ikke var Alice som sa det… kanskje det var jeg?

Utenfor vinduet har robåten lagt fra land. Jeg lurer på hva de skulle med potetene. For meg ser det ut som om de bare ligger midt ute på vannet og fisker.  Og igjen tenker jeg merkelig nok på Paul Auster og på boken jeg leste på flyet fra Tessaloniki til Frankfurt. Jeg tenker på den lille historien om faren hans som ble fratatt alle sparepengene sine som liten, fordi familien trengte dem til å betale regninger. Og så vandrer tankene automatisk videre til boken jeg fikk av Dimítra… The greater good for the greater number… Utilitarismen, og videre til hvorfor jeg stadig tyr til de samme tankene når jeg forsøker å rettferdiggjøre meg selv:  Skal vi egentlig alltid forsøke å se oss selv som en del av et større bilde?  Skal enkeltindividet alltid ofre seg for flertallet? Hva skjer om alle gjør det?
Rakel var født som en naturlig del av landskapet, og landskapet trakk henne til seg igjen da røttene hennes ble klippet av i Tyskland.  Er det noe som trekker meg til Danmark dersom jeg reiser tilbake til Rakel og fester røttene mine der?  Vet jeg egentlig om hun vil ha meg? Jeg aner ikke engang om hun var forelsket i meg, bare at hun var litt sjalu på Nicole.

Rakel kjørte meg helt ned til bryggekanten og pekte ut retningen jeg skulle se i.
– Det er der de bør dukke opp, hvis de ikke har vært innom Tassos på veien. Jeg er nødt til å dra…
Hun måtte tilbake. Onkelen trengte å få hjelp med serveringen. Han var tungpustet og dårlig til bens, til tross for at han var under femti. Jeg hadde mest lyst til å bli med henne tilbake.
– Kanskje jeg kommer tilbake til Lydia, etterpå … kan jeg det?
– Hvis du vil… men du kan ikke bo hos meg.
– Men vi kan treffes? Jeg kan bo på hotellet… eller er det dumt?
– Jeg vet ikke. Ring først.
Jeg hadde vondt i maven og tenkte at det var noe som ikke var riktig.
– Okei.
-Det er et hotell rett på andre siden av gaten. Det er åpent hele året… jeg har en flaske vann i hanskerommet, vil du ha den?
– Ja takk. Jeg skulle betalt deg for bensinen…
– Ikke tenk på det
En klem. Et siste avtrykk av kroppen hennes mot min. Hun var usminket og luktet svett. Jeg syns hun luktet deilig.

 ___


Kavala, 26. oktober. Kveld.

Det har blitt mørkt når jeg våkner med et rykk. Jeg må ha sovnet i stolen foran skrivebordet. Gjennom den åpne balkongdøren kommer lyden av trafikk; biler og mennesker. Jeg ser på mobilen. Ingen melding fra Nicole.  Jeg skriver en melding som spør hvor langt hun er kommet, men lar være å sende den. Enten har hun kommet og vil vente med å fortelle meg det, eller så er hun ikke kommet ennå.  Det kan egentlig være det samme.  Jeg har lyst til å gå på bar.
Jeg ser på meg selv gjespe mot speilet, og tenker at jeg er et sørgelig vesen.

_

oOo

 

 

 

9
 
 
 
 
This entry was posted in Reisedagbok. Bookmark the permalink.

19 Responses to Om jeg var ørn…

  1. avatar Breiflabben says:

    Dette var litt annerledes fra deg Cecilia. Jeg leser som om du ikke riktig visste hva som foregikk og det likner ikke deg. Men du sier vel innledningsvis at du bare hadde notert ned stikkord og ikke de sannhetens øyeblikk som fletter det hele sammen.

    Vanskelig avskjed med Rakel virket det som, hvem er det egentlig som reiser eller forlater. Er det litt som de to fuglene som er i den første illustrasjonen, en som sitter i treet, treet som den til stadighet sitter i, mens ørnen svever og er fri?

    Vel uansett er det velskrevet og som vanlig liker jeg dine illustrasjoner og bilder.

    Fin lørdag til deg :-)





    • avatar Cecilia says:

      Joda, du har helt rett. Den ene flyr, den andre er stedsbunnen. Jeg hadde tenkt å si noe om det i kommentarfeltet om det bød seg en mulighet, men det ligger jo noen andre “clues” rundt omkring som jeg kan si noe om, i tilfelle det bringes på bane…
      Jeg har valgt å ta med litt mere enn jeg normalt pleier. Jeg burde kanskje gjort det fra starten, for det gir et litt riktigere bilde av hvor jeg befant meg.

      Men, ting faller på plass etter hvert. Det er ikke slutt ennå…

      Tusen takk for fin kommentar, og fortsatt god lørdag… :)





  2. avatar LeylaM says:

    Ville bare si at jeg har lest alle innleggene dine om reisen din, hva du opplevde, hvem du møtte, Dimitra, Gunther, og dine tanker rundt det hele, tankene dine rundt Nicole. Som vanlig skriver du veldig godt, et godt gjennomarbeidet verk, med utfyllende og billedlige forklaringer og med noe underliggende som jeg bestandig må stoppe opp og “føle” på. Kanskje en forvirring, en som leter, en som prøver å få med seg det meste og er åpen for veldig mange ting. En som lytter, tar imot råd et reflekterende menneske allerede når du var yngre enn du er nå.

    Uansett, jeg har sikkert rotet meg ut på viddene, men det gjør jeg bestandig når jeg leser dine tekster fordi de setter igang et tankespinn, og det er ikke negativt, heller det motsatte.

    Fortsett å skriv Cecilia, du er dyktig!

    Ha en fin helg :)





    • avatar Cecilia says:

      Nei, du er ikke på viddene LeylaM. Ikke nå og ikke tidligere. Å skape tanker hos andre er det jeg aller mest ønsker, selv om jeg er veldig klar over at man helst bør være over nitti år før man skal tro man har noe å formidle :)

      Tusen takk for at du leser og for kommentar, og god helg til deg og dine både to-og firbente bustehuer . :)





  3. avatar emte says:

    Om jeg var en ørn……. ville eg då hatt eit anna perspektiv, ei anna oversikt over tilværet ?
    Hadde eg då sett kva som kunne vere bra for meg, deg, andre… ?

    “Kjære Cecilia.
    “The greater good for the greater number” .
    Det betyr at noen må ofres for samfunnets totale lykke.
    Men rettferdiggjøres dette dersom samfunnets totale lykke er basert på enkeltindividers berikelse?
    Hva trenger mennesket for å være lykkelig?
    Trenger det mer enn å få dekket sine naturlige basale behov?
    Hva er dine naturlige basale behov?
    Tenk litt over disse spørsmålene og ha dem i bakhodet når du leser denne boken.
    _
    _
    Til Cecilia på 23-årsdagen. Fra Dimítra ”

    Til ei flott gåve, spørsmåla ho gav deg :)

    Synest kapittelet ditt her er finfint.
    Rakel bær på for mykje, tenkjer eg, foreldre som døyr etter å ha fått del i hennars innerste tankar, ein fyr som fekk eit vaseslag ( overlevde han skal tru ? ) og fortsatt fortielsar i forhold til den ho er.
    Å undertrykke eigne kjensler, den ein er, skapar grobotn for sjukdom

    Kva treng ein for å vere lukkeleg ja….

    Godt skrive Cecilia

    Marieklem





    • avatar Cecilia says:

      … ville eg då hatt eit anna perspektiv, ei anna oversikt over tilværet ?
      Ja, om du var en skarpsynt ørn som svevet høyt der oppe så ville du nok det. Om du hadde sett hva som var bra og dårlig, vet jeg ikke, men at du hadde hatt lettere for å se enkelte bevegelsesmønstre er jeg ikke i tvil om. Du hadde hatt kunnskap om det som idag er forbeholdt dem som overvåker oss med satelitter… visst hvem som var hos hvem og hvor de forskjellige befant seg til en hver tid. Men det skal vi helst ikke vite… tror jeg.

      Det var en fin gave jeg fikk, både boken og spørsmålene, og ikke minst inspirasjonen til å studere psykologi.

      Jo, Rakel hadde stor bagasje. Vi mailet en stund, og hun flyttet til Roma i 2008 da onkelen hennes døde av kols. Noe mer vet jeg ikke. … jo, han overlevde å få en vase i pappen. Det er vel det voldtektsmenn fortjener? :)

      Tusen takk for fin kommentar, og klem tilbake :)





      • avatar emte says:

        Overvåkningskunnskap hadde ikkje kunna tenkt meg å inneha , men kanskje innsikt i kva valg ville føre til :)

        Godt han overlevde, men eg kjenner eg har nokre skumle tankar…





        • avatar Cecilia says:

          Joda, det er overblikket jeg tenker på med overskriften, men ikke nødvendigvis det fysiske overblikket. Overblikket over seg selv, evnen til å kunne analysere egne reaksjoner og kanskje klare å stake ut en bedre kurs for seg selv gjennom evnen til å trekke linjer gjennom de feilnavigeringene man tidligere har gjort.
          Overskriften henspeiler altså på avgjørelsen min om å studere psykologi… det valget som jeg tror ble bestemmende for resten av livet mitt. Uten det valget hadde jeg vært et helt annet sted i dag.

          Skumle tanker er spennende… :)





  4. avatar ertaberta2 says:

    Sitter her i natten, leser og koser meg.
    Du skriver godt som vanlig, og jeg festet meg først ved beskrivelsen av bilen til Rakel, så den for mitt indre.
    Det å sitte i en slik bil og bare kjenne luften i ansiktet er herlig, da drømmer jeg meg tilbake til -60–70 Åra og de åpne sportsbilene, de amerikanske modellene, det var en egen luksus den gangen.. :)
    Jeg liker tegningene dine, fine illustrasjoner til teksten din.
    Ja tenk om en hadde vært ørn, jeg tenkte også på det da jeg var liten og lå på teppe ute i haven, mens jeg så på fugler og skyer som drev avgårde, bare det å fly langt der oppe og se ned på alle bilene og menneskene på jorden, allt som sjedde.
    Kanskje en hadde fått svar på det meste..
    Ønsker deg en riktig god Søndag, Cecilia. :)
    Klem. !





    • avatar Cecilia says:

      Hei EB!
      Så hyggelig at du er innom i natten :)

      Jeg har fått litt sans for de store amerikanske doningene etter hvert. Jo mer jeg dukker ned i historien jo mer og mer sans får jeg for femti-seksti- og søttitallet. Det er mange som hevder at dette var den tiden vi her i vesten var lykkeligst. Det var vekst på alle områder og det var ingen som bekymret seg for utslipp eller forurensing, og folk fikk stadig bedre råd og høyere levestandard. Fremtiden så lys ut, og folk hadde ennå ikke blitt TV-slaver med behov for passiv underholdning. Farfaren min fortalte at det var helt vanlig å kjøre tur når man skulle finne på noe da han var ung. Guttene var stolte av bilene sine og pusset og stelte dem, og så cruiset de blankpusset rundt på byen og så etter damer mens neonlysene fikk lakken til å glinse om kapp med glimtet i pupillene… jeg skulle ønske jeg hadde fått oppleve det; en romantisk kjøretur i en diger amerikansk cabriolet fra femtitallet ville danket ut et hvert TV-program, i hvertfall for meg.

      Tusen takk for flott kommentar.
      Søndagsklem fra Cecilia :)





  5. naturglede naturglede says:

    Du har en “rød tråd” igjennom teksten din, og jeg nøster og nøster. Når kommer Nicole, og hva skjer da? Fuglene blir et symbol for meg på piken med bilen, Dimitra og bursdagsgaven, tankevirksomhet og store spørsmål. Fuglen svever det oppe og er som en spenning i teksten. Sorte fugler kan gi grøsj, men også følelsen av frihet. Takk for lesestunden igjen. God søndag 😆





    • avatar Cecilia says:

      Et viktig vendepunkt i livet.
      Det er er vel den beste beskrivelsen jeg kan gi av det jeg opplevde i Hellas. Det var etter den turen at livet mitt begynte å ta en annen retning. Riktig eller feil… det får jeg aldri vite, men jeg kan lett se meg selv på vei til å bli en utagerende, forfyllet og misforstått kunstnerspire, dersom jeg hadde fortsatt den kursen jeg var på. I dag er jeg i hvert fall ikke forfyllet, og bare det er jo positivt i seg selv :)

      Tusen takk for kommentar, og god søndag til deg :)





  6. Lisens Lisens says:

    Jeg vil studere psykologi. Og når jeg har gjort det så vil jeg være i stand til å forstå hvorfor jeg ville studere psykologi… det gleder jeg meg til. skriver du i innledningen og der kjenner jeg meg igjen :)
    Svimlekveld igjen så om jeg får det til skal jeg lese alt imorgen eller en annen dag.
    Skulle gjerne bodd med en sånn utsikt og ørn har jeg alltid ønsket å bli – kanskje i mitt neste liv?





    • avatar Cecilia says:

      Hyggelig at du er innom uansett :)
      Jeg føler med deg.
      Sender lyse tanker og masse håp :)





      • Lisens Lisens says:

        Nå har jeg lest og sett det hele for meg.
        skulle ønske jeg kunne være like impulsiv som deg:)
        Den vasen så jeg som rund og grønn!
        Bøyer meg i støvet både for din skrivekunst , dine tegninger og ikke minst er jeg litt misunnelig på dine opplevelser.
        Jeg har levd for lenge i A-4 (burde brutt ut men turde aldri)
        Når jeg nå tør så stanser svimlingen meg.
        Håpet har jeg fremdeles :)





  7. avatar Hilde says:

    Ørneblikk eller helikopterblikk er det visse firma krever av en ansatt. En person som skal se om det er løse tråder, noe å nøste opp. Noe som nå endres på og kanskje forbedres etter nåtidens verdi og krav.
    Det høres fristende ut med ørneblikk, å kunne se mønster og få oversikt. Vite hvor veien går. Helt til motsetningene dukker opp. Alt har en motsetning sies det jo.
    Hvor blir spenningen, gleden og sorgen ved det uventede av, om en alt har “tatt inn” hele bildet? Hvor blir det av de små detaljene som ligger gjemt under andre og større ting, men som likevel er så avgjørende?
    Å fly som ørnen virker i grunnen mer fristende enn å ha ørneblikk.
    Tenker jeg :)

    En gripende tekst med nerve… er ordene jeg vil beskrive denne teksten med. Sitter igjen med mange spørsmål. Jeg liker det :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *