Standby

De er ikke syke alle som stønner…

_


The Café Before All Club
  – del 3   _

Det er torsdag 24 oktober. Jeg våkner sakte. Det tar litt tid før jeg forstår at den vedvarende mørke rumlingen er lyden av regn som trommer mot ruten. Det ligger en lapp fra Günther på nattbordet.
Du sov så søtt, Ville ikke vekke deg. Er tilbake kl 17. ”
Jeg har en erindring om at jeg satt i caféen og at vi liksom tilfeldig kom på at jeg hadde en flaske vin på rommet da den stengte.  Han  snakket om hvor forsiktig man måtte være når man drev med utgravinger. Alle objekter måtte behandles med varsomhet og omtanke, ingen hardhendte bevegelser, ting måtte få løsne av seg selv. Men selv arkeologer fraviker sine egne prinsipper. Jeg tror ikke det var så mye som løsnet uten hjelp, selv om det skjedde fryktelig mykt og forsiktig, nesten uten at jeg merket det.   
Tilbake klokken 17.   Pertentlig håndskrift har han i hvert fall. Jeg må smile litt for meg selv. Mener han klokken søtten-null-null, med tysk presisjon?  Håper ikke han har noen ideer om at det er noe mere på gang.  Men det er kanskje sånt man skriver? Jeg håper det, ellers kan det bli slitsomt.
Jeg er tørr i munnen og finner en liten cola i minibaren før jeg går bort til vinduet og drikker den sakte mens jeg ser ut på det mistrøstige været. Landskap i regn. Et skyggeløst flatt åkerlandskap av ubestemmelig farge, bare avbrutt av den asfalterte hovedveien, det eneste elementet som gir følelse av dybde og perspektiv. Veien bort eller veien hjem, alt ettersom man ser det. Stillstand. Det er som om alt bare venter på en unnskyldning til å sette seg i bevegelse, som når vi er fanget i en alvorlig, kjedelig samtale og nysgjerrigheten brenner etter å se hva som rører seg bak oss, men vi tør ikke snu oss og se av frykt for å såre, virke uinteresserte, gi inntrykk av at vi egentlig vil noe annet, som er nettopp det vi vil. Så vi blir sittende og lytte til historier om tapt kjærlighet, tapt ungdom, forsmådde liv, den ensommes evangelium… vi teller sekundene som tikker på vegguret. Kanskje det vil slå om en stund? Da får vi en mulighet til å snu oss og utbryte: Du verden! Tiden har visst helt løpt fra meg… jeg må stikke…vi snakkes… en annen gang.
Grått, flatt lys. Det er ikke antydning til sprekker i skylaget. Drypp, drypp…  en buss stopper liksom pliktskyldig på holdeplassen selv om ingen skal hverken av eller på. Jeg kan se at sjåføren gjesper og merker at det smitter. Det er sånne dager man kanskje ikke burde stå opp, bare bli liggende i sengen med øynene lukket, og kjenne på ettergløden…
Hva er klokken egentlig?  På mobilen ser jeg at det har kommet en melding fra Nicole.
Er på vei. Ringer når vi er fremme. Gleder meg til å se deg.”
Så har det antagelig gått bra med han som ble skadet. Merkelig nok kjenner jeg en slags takknemlighet over det, selv om jeg ikke aner hvem han er. Så rart at det var det første jeg tenkte? Et øyeblikk lurer jeg på om jeg kommer til å kjenne henne igjen. Akkurat nå klarer jeg ikke å huske helt hvordan hun ser ut. Hun er sikkert brun etter et halvt år i solen.


Jeg finner Dimitra ved et bord i bakhaven. Hun er visst allerede ferdig med frokosten.
– Der er du jo. Jeg så etter deg i går kveld. Var du ute?

– Jeg så på kirken.
– I mørket?
– Den er opplyst. Du burde gå dit.
– Vil du ikke sette deg?
Jeg smiler litt når hun tørker seg fort rundt munnen med servietten som om hun vil understreke at hun er ferdig med måltidet. Hun misforstår og smiler tilbake mens jeg setter meg. Jeg er usikker på om jeg orker å spise noe. Egentlig har jeg lyst til å dra et annet sted. Jeg burde tatt med meg regntøy.
– Jeg har ikke regntøy med meg. Har du?
– Bare en anorakk.
– Kanskje vi skulle handle? De har sikkert regntøy i Lydia.  Vi har jo ingen garanti for at det blir opphold mens vi er her.
Hun rister på hodet. Jeg kaster et blikk på menyen i mangel av noe bedre å ta meg til.
– Du kan bare ta bilen hvis du vil. Jeg blir heller her og leser litt.
– Det er en by litt lenger nord som heter Drama. Vet du noe om den?

– Ikke stort.
– Kanskje vi skulle dra dit og spise lunsj? Det er ikke langt.
Igjen rister hun på hodet.
– Hvis du snur menyen er det engelsk på andre siden.
– Mm. Jeg er egentlig ikke sulten.
– Er du nødt til å høre på musikk hele tiden.
– Hva? Jeg hører da ikke på noe.
– Det er litt vanskelig å vite om du er til stede når du har plugger i ørene hele tiden.
– Unnskyld. Det er bare en uvane jeg har.
Det er som om rommet mangler en dimensjon. Det er noe hardt, nærmest bredbent maskulint over interiøret. Selv pynteborden på menyen er rettlinjet og kvadratisk…blått og hvitt med skarpe kanter… energien spriker i alle retninger. Det mangler noe mykt, noe feminint. Stolene burde hatt buede rygger. Det hadde hjulpet.
– Hva slags forventninger har du, Cecilia?
Hva slags forventninger jeg har…? 
– Forventninger til hva? Til deg?
– Til alt…til hva det enn er du er ute på.
– Nå er jeg ikke helt sikker på hva du mener.
– Du må jo ha hatt noen forventninger da du dro.
– Da jeg dro hit sammen med deg?
– Da du dro fra Danmark.
Da jeg dro fra Danmark? Jeg hadde vel forventninger om sol, varme… Nicole… jeg forventet vel at Uwe ville ringe meg, men det har han ikke gjort. Ikke en gang en tekstmelding etter fem dager. Jeg aner ikke hvorfor jeg tenker på ham.
– Men det har jeg allerede fortalt.  Jeg skal treffe en venninne. Hun er på vei.
– Det er ganske langt å reise for å treffe en venninne
– Okei, så er hun litt mer enn en venninne. Trenger du detaljer?
– Nei… jeg ville bare vite hvor vi står.
– Og nå vet du det?
Hun smiler litt og konsentrerer seg om å tørke noe usynlig bort fra fingrene med servietten.  Jeg ser på rekken av blomsterpotter langs den ene veggen. De står med perfekt tilmålte mellomrom, som soldater på geledd.  Rommet har bare tre vegger. Den siste kortveggen er åpen ut mot bakgården. En rusten moped lener seg mot en rekke av gravstener som igjen lener seg mot et lavt gjerde, halvveis dekket bak et kratt av bladløse kvister og visne strå.
– Jeg har tenkt på det du sa, om at vi kunne bo på samme rom. Jeg vet ikke om det er så lurt.

– Jeg har tenkt på det jeg også. Kanskje best å la det være som det er.
Hun sukker. Jeg vifter automatisk bort en flue som beiter midt i en flekk på duken.
– Er det noe som plager deg, Cecilia? Noe du har lyst til å snakke om?
Snakke om? Det må det vel være…ellers hadde jeg vel vært et annet sted.
– Sitter du her litt hvis jeg tar en kaffe?
Hun nikker uten å si noe. Jeg har lyst på en sigarett og stikker hånden i vesken, og så kommer jeg borti alabastegget. Jeg hadde glemt at det lå i vesken.
– Hva smiler du av?
– Dette.
Jeg tar det opp og legger det forsiktig midt på bordet som en invitt til at hun gjerne må kjenne på det. Hun tar det forsiktig.
– Jeg har hatt det siden jeg gikk på skolen.
– Det er fint.
– Mm. Jeg fikk det, helt ufortjent… av en gutt.
Det er som om det lille alabastegget innfører det feminine elementet som mangler i rommet. Hun smiler mens jeg forteller historien. Jeg ser på tommelen hennes som stryker nesten mekanisk over den glatte overflaten mens hun lytter.
– Han var nok forelsket i deg.
– Nei. Det tror jeg ikke. Han er homofil. Han driver en gay-club i København.
– Men visste han det allerede da? Dere var jo bare ti år.
– Det vet jeg ikke… det har jeg ikke tenkt på. Kanskje ikke?
– Forelskelse trenger ikke være kjønnsrelatert når man er barn… du har lett for å få dårlig samvittighet?
– Jeg tror det.
– Har du tenkt over hvorfor?
– Jeg har vel det… men jeg vet ikke om jeg har funnet noe svar.
– Har du tenkt på om det har noe med religion å gjøre?
– Religion? Må man være kristen for å få dårlig samvittighet?
– Ikke kristen, men man må ha en religion.
– Men folk som ikke tror får jo også dårlig samvittighet.
– Alle tror på noe.

– Alle? Hva med ateistene?
– De har også en religion. Alle trenger noe å tro på. Troen er først og fremst i et ønske om å få en forklaring og noen retningslinjer. Den er ikke et utrykk for usikkerhet eller ansvarsfraskrivelse. Påstanden om at opplyste mennesker ikke har bruk for religion er bare en påstand uten det minste hold i.
– Har bruk for? Er det sånn du ser det?
– Ikke i betydningen nødvendig for å overleve, men nødvendig for å kunne sameksistere.
– Hva tenker du på?
– Jeg tenker på alle de verktøyene som vi anvender oss av når vi danner alt fra familie til samfunn. Det må ligge en religiøs forståelse til grunn når mennesket frivillig gir avkall på deler av sin natur.
– Det kommer vel helt an på hvordan man definerer ordet?

– Religion?  Det er troen på et sett leveregler som er gitt oss av en bevissthet som er større enn oss.
– Du snakker om ideologi, ikke om religion. I religionen er det jo selve bevisstheten vi tror på.
– Det går forsåvidt ut på ett. Mennesket har en overbevisning om at det som enkeltindivid ikke kan sette seg over de basale reglene, og de ønsker heller ikke at andre gjør det. Det er derfor alle mennesker i større eller mindre grad er religiøse.
– Hva er en basal regel?
– Du skal ikke drepe, for eksempel.
– Men vi gjør det allikevel.
– Jo, men vi tror at det er galt. Vi har en basal oppfatning om at det er forventet av oss at vi ikke skal drepe og at det vil stille oss i et dårlig lys dersom vi gjør det. Derfor utvikler vi mentale sperrer som hindrer oss i å drepe, selv om vi ikke har slike sperrer fra naturens side.
– Mener du at alle kan drepe?
– Ja. Det er kun vår religion som stopper oss.
– Hvorfor kaller du det religion? Det er jo bare en helt vanlig lov?
– Tilsynelatende,  men den er gitt oss av en høyere makt. En makt som er større enn oss og som kan utøve sin makt mot oss.
– Da vil jeg heller kalle det tvang enn religion.
– Men vi tror jo på disse basale lovene, Cecilia!  Vi mener alle at det er feil å drepe, til tross for at det ikke finnes noe i den menneskelige natur som hindrer oss.
– Kultur?
– Hva er forskjellen?
– Jeg vet ikke.
– Hva tror du skjer med et menneske som er fullstendig overbevist i sin tro?
– Det blir urokkelig?
– Eksakt, og det er nettopp det som er problemet. Du vet, hjernen vår er egentlig bare en datamaskin. Den kalkulerer etter hvordan den er programmert. Gir vi den en oppgave som er for komplisert så gir den feil svar. Men den vet ikke selv at svaret er feil. Ønsket om å forstå den prosessen som skjer i hjernen under forskjellige påvirkninger var det som i sin tid drev meg til å studere det.
– Jeg tror på Gud. Men jeg tror ikke han har laget en eneste regel for oss.

– Følger du lovene?
– De fleste. Jeg ville aldri kunne drepe noen.
– Det skal du ikke være så sikker på.
– Myrde noen da, med kaldt blod. Overlagt drap.
– Det skal du ikke se bort fra. Det kommer helt an på hvilket svar hjernen din gir på en oppgave den ikke har noen trening i å løse, for eksempel når den får en oppgave som gir et svar som strider mot din tro eller overbevisning. Skal du hevne deg på noen som har drept barnet ditt? Da kan din natur komme i konflikt med din religion, og det kan åpne for løsninger som for alle andre synes fullstendig uforståelige, mens det for deg er fullstendig logisk.  Og da kan du drepe, eller myrde som du kaller det. Det er blant annet denne prosessen vi studerer. Hva er årsaken til at hjernen i visse tilfeller velger å overstyre innlærte normer og regler? Hvorfor forhindrer ikke samvittigheten vår oss i det øyeblikket vi følger vår natur, og hvordan reagerer vi våre egne handlinger etterpå?  Det er selve kjernen innen det jeg er opptatt av: Det religiøse mennesket som under spesielle omstendigheter fraviker sin egen religion og ikke klarer å kontrollere sine handlinger. Blant flokkdyr er det vanlig at hannene dreper hverandre for å bli ledere av flokken. De føler ingen anger etterpå, bare stolthet, og ingen ser ned på dem av den grunn.
– Er det ikke bare frykt?
– Nei. Det er beundring.
– Vet vi det?
– Ja, det vet vi.
– Men det er jo akkurat det som er forskjellen på mennesker og dyr. Mennesket består av to ting,  legeme og sjel.
– Og sjelen kan du se og påvise, og vitenskapen kan bevise at den eksisterer? Er det sånn?
– Nei.
– Hva med etikk og moral? Ville du for eksempel stjålet håndvesken min om anledningen bød seg?
– Nei. Er du gal…
– Ville du stjele et brød dersom du var utsultet?
– Det kan godt tenkes.
– Ville du drept noen for å få større makt?
– Selvfølgelig ikke…
– Men du ville drept noen dersom det var eneste sjansen til å overleve?
– Som du sier, det kommer helt an på omstendighetene… jeg ville kanskje drept for å forsvare meg hvis jeg ble angrepet.
– Ville du tatt imot en slave dersom du fikk tilbudet?
– Nei… eller jo,  og så ville jeg gitt ham friheten.
– Men ville du gjort det samme for tre hundre år siden?
– Det vet jeg jo ikke. Da var det vel vanlig å holde slaver…
– My point exactly!  Moral og etikk forandrer seg over tid. Menneskets moral og etikk er menneskets sjel. Så hva kaller du det når man tror på noe som man ikke kan bevise eksistensen av?
– Så det finnes ingen sjel?
– Det er ikke det jeg sier. Jeg sier heller ikke at det ikke finnes noen Gud. Jeg sier heller ikke at jeg ikke er kristen.
– Er du det?
– Nittiåtte prosent av alle grekere er kristne.
– I navnet ja.
– Er du kristen i annet enn navnet?
– Det… må jeg tenke på før jeg svarer.
– Det vi tror på er vår religion, uansett hva vi definerer oss som. Vi tror på et sett med regler gitt oss av en makt som er høyere enn oss. Og der finner du grunnen til din dårlige samvittighet. Den er altså et symptom på det hjernen din oppfatter som et brudd på innprogrammerte normer og regler. Når du får en belønning for å hjelpe til å løse en situasjon du selv føler at du har skapt, så opplever du det som ufortjent. Hjernen din forteller deg om noe er riktig eller galt utelukkende basert på hvordan den er programmert, og den er alltid programmert av en autoritet som er større enn deg.
– Hvorfor større enn meg?
– Fordi du blir programmert som liten, av foreldre, av skolevesen og av samfunnet forøvrig. Det danner din visshet… din religion.
– Hva med det man lærer som voksen? Da er man jo stor.
– Den man lærer noe av vil alltid være en autoritet, ellers vil man ikke tro på det man lærer.
– Hm… men jeg er fortsatt usikker på om det blir en religion.
– Jeg har en bok du kan låne… forresten, du kan egentlig få den.


Jeg er tankefull når pappa ringer. Han lurer på om alt er i orden.
– Alt bortsett fra været. Det regner.
– Så da trenger jeg altså ikke engste meg?
– Nei, nei. Overhodet ikke.
– Jeg ser du har lagt igjen din lille Psion.
– Jeg vet det. Det var helt stupid.
– Trenger du den? Skal jeg sende den til deg?
– Er ikke det litt risky?
– Jeg kan sende den med UPS overnight om du vil? Da har du den på fredag.
– Det ville vært helt utrolig… kan du legge ved noen mini-disker også?
– Selvfølgelig. En pakke med ti?
– Du er altfor snill med meg.
– Jeg investerer, og satser på at jeg får det tilbake når jeg en gang blir gammel og skrøpelig…
Etterpå sitter jeg i sengen og spiller Snake på mobilen mens jeg spiser en Mars-Bar fra minibaren. Jeg tror den må ha ligget der i noen år, for den er seig og smakløs. På TV er det et uforståelig talkshow hvor Monica Levinsky snakker med gresk voice-over. Utenfor vinduet står det en kranbil med motoren i gang og sveipende gult lys på taket, selv om den ikke har noen åpenbar grunn til å være der. Kanskje sjåføren er innom for en kaffe, eller kanskje en øl? Kanskje jeg også skulle ta en øl? Klokken er bare halv fem, men so what? Det er billigere å ta en øl i caféen enn å ta en fra minibaren. Såpass har forstått. Eller kanskje jeg skulle ta imot tilbudet fra Dimitra om å låne bilen? Nei, det blir mørk om et par timer. Jeg liker ikke kjøre i mørket.  Jeg er rastløs og har lyst på noe. Blinkene fra kranbilen begynner å irritere meg. Jeg noterer noen uinspirerte stikkord i dagboken min og klapper den sammen. Nei, en øl er tingen.

___

Jeg tar et glass hvitvin i stedet og tenker på Monica Levinsky.  Hva ville jeg gjort om jeg var henne?  Antagelig det samme. Det er bare helt uforståelig hvorfor Clinton løy. Kunne han ikke bare nektet å kommentere det… avfeid det som grafsing i privatlivet… vist til at han hadde en langt viktigere oppgave enn å forholde seg til alskens spekulasjoner, nemlig å styre USA på rett vei? Han klarte jo det. Kunne ikke Hillary ha støttet ham og uttalt seg indignert på vegne av både sin mann og seg selv? Det ville jeg gjort om jeg var henne. Da hadde hun sluppet den offentlige ydmykelsen over at mannen hennes valgte å ha sex med en ungpike fremfor henne… for det er vel det som svir mest?
– Så det er her du sitter?
Dimitra står plutselig ved siden av meg. Hun har kommet uten at jeg har merket det. Hun ser annerledes ut. Yngre.
– Vil du ha et glass hvitvin?
– Ja takk. Vil du spise middag med meg etterpå?
– Gjerne. Du ser så… har det skjedd noe?
– Ja! Jeg har fått jobben!
– Nei? Gratulerer! Så utrolig bra!
Det faller meg helt naturlig å gi henne en klem. Etterpå blir vi stående tett og se smilende på hverandre.
– Ingen hvitvin. La oss heller feire med champagne. Jeg spanderer.
– Nei. Jeg spanderer. Nå har jeg fått jobb!

Vi ber kelneren overraske oss, og får gresk tapas. Hvitløksmarinerte reker, grillede kamskjell, fylte auberginer, calamares, tzatziki… det er minst et dusin forskjellige delikatesser, det beste av det beste,  og masse vin… veldig masse vin.
Og så kommer Günther tilsyne i døren, selvfølgelig med en blomsterbukett i hånden. Han smiler når han ser meg. Jeg rister på hodet, men han enser det ikke og kommer rett mot bordet.
Stønn…


(fortsettes neste helg)

______________________________________________________________

Altså:

Jeg klager ikke, men et hjertesukk må jeg få lov til å komme med: Det har vært en begredelig uke.

Det har vært innbrudd i hytta. Fem timers kjøring hver vei i snøværet, bare for å finne ut at det var knust et vindu, stjålet en flatskjerm og noe brennevin. Forferdelig irriterende. Masse orging med nøkler og glassmester, politianmeldelse og melding til forsikringsselskapet. Jeg trøster meg med at det er mere synd på folk som stjeler enn på oss de kan stjele fra… og dypest sett er vel tyveri bare et symptom på at resursfordelingen er urettferdig?  Men jeg undertegnet allikevel anmeldelsen hvor det står at jeg ønsker gjerningsmannen straffet, for uten politianmeldelse blir det ingen forsikringssak. Fullstendig vanvittig byråkratisk resursbruk, bare for en flatskjerm og noen flasker alkohol, og resultatet blir kun statistikk. Den forsikrede skal være i samme økonomiske situasjon før og etter innbruddet… det er en ren bløff!  Hva med konsekvensene? Hva kan erstatte tapt kreativt arbeid grunnet ti timers kjøring i snøvær, smakløs veikro-mat, stekt kaffe på politistasjonen og ørkesløse telefonsamtaler med overskeptiske saksbehandlere ?  Hva er timehonoraret mitt? Nada!
Opps…så klaget jeg visst allikevel. Det får stå sin prøve.
God helg ! :)

 

 
7
 
 
 
 
This entry was posted in Reisedagbok. Bookmark the permalink.

19 Responses to Standby

  1. avatar Breiflabben says:

    Takk for nok en etappe i din herlig fortalte reise. Det er befriende å lese deg Cecilia, jeg gledes når jeg deler de av dine fine opplevelser :-)
    Du er ikke alene om å ha hatt en begredelig uke, men jeg ser en bedre uke der framme som jeg skal gjøre til noe bedre.
    Håper du også får en fin uke og at det starter allerede nå. Hva med et velduftende flabbekinn? Det er nemlig glattbarbert og velduftende :-)
    Jeg føler meg litt “Kongen på haugen” i dag. Jeg så at dama i kassa på Rema nikket anerkjennede til mitt oppsyn da vi utvekslet smil og vi gjordr dagen bedre for hverandre. Merkelig hvordan man kan oppleve det. Kanskje man må ha litt livserfaring for å fange opp slike glimt :-)
    God helg med flabbekinn til deg Cecilia :-)





  2. avatar sirenia says:

    Leser og liker og tenker litt :)
    Tenker på disse litt meningsløse stundene med stillstand,
    enten det nå er det ene eller andre som er grunnen,
    tenker ofte at det er mitt ansvar å endre på det
    bringe mer mening inn i det. Og det funker også, som regel,
    med unntak av de tværreste, sureste og bitreste.
    Hvordan takle dem er for meg en gåte,
    særlig når de har bestemt seg for å mislike
    alle forsøk på tilnærmelser.

    Til siste delen, nuet?
    Det er lov til å klage litt,
    bare det ikke blir en vane 😉
    hvilket jeg tror det aldri blir
    du er altfor glad i livet.





    • avatar Cecilia says:

      Øyeblikk av stillstand… kanskje finnes de av en grunn? Kanskje det meningsløse i seg selv gir en mening? Det skaper i hvert fall en form for dynamikk, altså dersom stillstanden ikke er kronisk :)

      Hyggelig at du er innom. Tusen takk for kommentar :)





      • avatar sirenia says:

        Du må lese http://sirenia.bloghog.no/2012/01/25/alla-dessa-dagar/ der tar jeg opp hverdagene. Det er ikke bare hviledager mellom høydepunktene, det er jo selve livet de dagene, best å gjøre dem gode.

        Dessuten hadde det vært artig å høre hvordan du tolker aforismen uavhengig innlegget :)

        Hvis det meningsløse gir mening, så er det jo ikke meningsløst, bare tilsynelatende og i det ytre. Etterpå kan vi se enda mer. Men kanskje det var det du mente?





        • avatar Cecilia says:

          Jeg har akkurat lest det.
          Tanker om aforismen… jeg kjenner den og har lest den i mange drakter: “Carpe Diem” – “Livet er det som skjer mens du er opptatt med å planlegge det ”
          Menneskets selvsentrerte ignoranse… vi leser det og forstår det, men vi glemmer det et minutt senere og lar oss underholde for å få tiden til å gå… noe sånt.
          “Det är synd om människorna” :)





  3. naturglede naturglede says:

    Synes dette var litt trist jeg. 😉
    Stakkaren med blomster, sjokoladen som var gammel, regnet…..
    Men så kom liksom solen med den nye jobben hennes. Blir interessant å følge med videre 😀

    Innbrudd er ikke moro. Føler meg deg her. Måtte den nye uken som ligger foran oss bli strålende 😆





    • avatar Cecilia says:

      Noen ganger er jo livet litt… ja, i standby. Gammel sjokolade og fordums president-elskerinner dubbet til gresk…
      Uff ja, innbrudd er plunder og heft, men det er alt etterarbeidet det medfører som er det verste.

      Hyggelig at du følger med. :)





  4. avatar Xiste says:

    Jeg er redd jeg begynner å gjenta meg selv når jeg kommenterer hos deg.
    Det virker som om du har litt av et skattkammer å øse av.
    Jeg gir deg en tommel og sier ikke mer :)





  5. avatar ertaberta2 says:

    Du skriver bra,
    jeg har nå sittet her i fred og ro og lest og kost meg med en kopp te..
    Jeg må ha ro og stillhet rundt meg når jeg leser og kommenterer,
    Og stillhet er det dagene har minst av, derfor er kveldene og nettene best. 😉
    Ser historien fortsetter til helgen, stikker innom da å leser mere.
    *
    Innbrudd er ikke gøy, og at folk ikke kan se forskjell på mitt og ditt..
    er irriterende…
    Ønsker deg en fin uke..Cecilia…
    Klem.. :)





    • avatar Cecilia says:

      Hyggelig :)

      Natten er fin og stille, som regel… hvis ikke trikkeskinnene skal renses, fortauene brøytes, julepynten fjernes, gatene graves opp… osv, osv… det kan være hektisk nattestid på Valkyrie Plass. :)

      Neste del kommer til helgen… kanskje lørdag. Jeg må rekke å redigere den litt…





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *