The place where history was born.

Smedens barn er ikke redd for gnister. Gresk er så lett at selv barn kan lære det.  Vi spiser fritert gummi og ser på TV.

The Café Before All Club   Del 2

Jeg trekker en lang hettegenser over hodet før jeg åpner, og den har jeg tenkt å beholde på. Det er en telefon som ringer i det fjerne, og et øyeblikk blir vi stående og se ubesluttsomt på hverandre. Det må være hennes telefon, for det er ingen andre gjester på denne avdelingen
– Jeg tror det er din telefon.
– Jeg vet hvem det er. Den kan bare ringe. Forstyrrer jeg?
– Nei, nei. Jeg bare sitter og skriver. Kom inn. Vil du ha noe?
– Nei takk. Jeg ble liggende våken og tenke, og ville bare si at jeg innser at det er min feil. Jeg skulle spurt deg først før jeg forandret planene. Det kan jeg bare beklage.
Hun virker oppriktig. Hun hadde altså lagt seg. Er det bare derfor hun kommer i morgenkåpen?
–  Jeg overreagerte sikkert.  Det kom bare litt overraskende på meg.
– Det kan jeg forstå.
Det kommer et nytt lynglimt som lyser opp hele rommet. Dimitra ser engstelig mot vinduet og trekker seg litt tilbake når tordenskrallet kommer et lite sekund senere.
– Det var rett over oss.
– Det var ganske nært. Under et sekund. Kanskje to hundre og femti meter.
– Tok du tiden?
– Jeg gjør det helt automatisk.
– Jeg trodde det hadde passert. Kan du ikke trekke for gardinene?
– Så lynet ikke skal se oss?   Liker du ikke torden?
– Nei. Syns du ikke det er skummelt?
– Nei. Jeg syns det er spennende.
– Da jeg var liten pleide mamma å trekke oss med inn i mørket under trappen når det var tordenvær,  og der satt vi og holdt rundt hverandre til det var over.
Det kommer et nytt lyn akkurat idet jeg trekker for gardinene. I noen korte blink ser jeg refleksen av meg selv i vindusglasset, med armene utstrakt akkurat som Frelseren. Jeg er nødt til å smile.  Jeg smiler fortsatt når jeg snur meg etter å ha trukket for gardinene. Dimitra har trukket seg inn i kroken ved siden av døren.
– Er det troen din som gjør deg så trygg?
– Nei.  Jeg tror ikke på en Gud som beskytter meg. Det må jeg gjøre selv. Men jeg har ikke vært redd for tordenvær siden jeg var veldig liten.
– Det er helt naturlig å være redd for torden. Det er de mørke lydene som gjør det.
– Men det er jo ikke noe farlig. Lynet slår ned på det høyeste punktet. Det slår aldri ned i et menneske som står i vinduet.
– Hvordan vet du det?
– Jeg lærte det av bestefaren min. Vi pleide å gå ut på terrassen når det tordnet. Og så stod vi der og så på hvordan lynglimtene lyste opp sjøen mens vi speidet etter båter som ikke hadde kommet seg i havn. Det er ikke noe fint på være på sjøen når det tordner.  Har du ikke lyst på et glass hvitvin? Den er dessverre ikke så kald lenger.
– Nei takk. Jeg fikk ikke sove og ville egentlig bare snakke litt.
Det virker som om hun har tenkt å gå, men så stopper hun.
– Jeg har lyst til å fortelle deg noe, hvis du har tid.
– Du har ikke lyst til å gå en tur i baren og snakke der?
– I morgenkåpen?  Helst ikke. Dessuten tror jeg den er stengt. Lysene er slukket.
Jeg plasserer henne i lenestolen ved siden av det lille bordet. Jeg kan se i speilet at hun følger meg med blikket når jeg går bort til skrivebordet for å hente en stol til meg selv. På en innskytelse lukker jeg dagboken og legger den i vesken, selv om jeg vet at hun ikke kan lese norsk.
– Hva er det du skriver ?
– Reisedagbok. Jeg liker å skrive om det jeg opplever mens jeg fortsatt husker det.

___

_

Morgen i Blue Bay

Det ble en sen natt og klokken er allerede over elleve innen jeg kommer meg opp. Når jeg omsider kommer ned i resepsjonen er frokostserveringen over. Jeg får en kopp kaffe av resepsjonisten og tar den med meg ut til bassenget. Fra vinduet på rommet mitt har jeg sett at det står noen bord under et overbygg. Jeg henter en stol fra en av stablene og setter meg slik at jeg kan se en liten flik av havet. Det regner fortsatt selv om det verste uværet har gitt seg. Temperaturen er akkurat passe til å sitte ute, men det er på ingen måter den varmen jeg opplevde da jeg kom. Jeg er usikker.  Nicole er fortsatt på Kyros og kommer til å bli der enda et par dager. Det er en av guttene ombord som har skadet seg og er sendt med fly til Athen for å opereres. De andre vil forståelig nok ikke dra videre før de vet hvordan det går med ham. Å forsøke og finne transport til Kyros har jeg slått fra meg, selv om det er det jeg har mest lyst til. Jeg har i verste fall et par dager jeg ikke har noe spesielt å gjøre. I verste fall… hvorfor ser jeg sånn på det egentlig? Fordi jeg ikke vet om jeg takler fem dager sammen med Dimitra? Den nattlige samtalen vår avslørte mye, og er usikker på hva jeg skal gjøre. Det ble ikke noe lettere etter det hun fortalte. Samboeren hennes gjennom ni år døde av lungebetennelse for omtrent to måneder siden, og hun satt tilbake med ingenting.
– Jeg mistet alt, så og si over natten. Jeg fikk en måned til å områ meg på, som de kalte det, før jeg måtte ut av leiligheten. Studentene var misfornøyde, kollegaene var misfornøyde, og jeg var misfornøyd, så jeg tok imot tilbudet om to måneders lønnet velferdspermisjon. Det er det jeg har. Egentlig burde jeg brukt tiden på å etablere meg på nytt, men jeg valgte å reise. Jeg er åtte og tredve. Det kan være jeg aldri får sjansen igjen… så da forstår du litt bedre hvorfor budsjettet mitt er så trangt.
– Men du hadde råd til å bo på Electra Palace?
– Det skyldes en gammel avtale. Jeg betaler bare for maten.
– Wow! Det er en bra deal, da.  Skal du tilbake dit etterpå?
– Det er jeg nødt til. Det er hotellets bil.
Dimitra er altså en sørgende enke, for å si det sånn. Det forklarer kanskje noe av humøret hennes, men det hjelper jo ikke meg. Hva vil hun med meg? Selskap? Tror hun jeg er rik? Jeg har lett for å gi det inntrykket, det vet jeg, men hun tar feil om hun tror jeg kan betale for henne. Så hun har altså hatt en samboer gjennom ni år. Jeg aner ikke engang om det var mann eller kvinne. I utgangspunktet tenkte jeg at hun var lesbisk. Det var noe med hele stilen hennes. Men nå er jeg ikke så sikker lenger. Tanken på flere dager i ødemarken med en sørgende enke er ikke akkurat forlystende, men hva er alternativet?  Alene i Kavala, eventuelt tilbake til Tessaloniki? Det går buss har jeg forstått.
Det lukter frisk luft. Lydene får meg til å tenke på barndommen. De helt nære og distinkte dryppene skaper transienter mot den lett diffuse bakgrunnen av regn mot vått bladverk. Bakenfor ligger den langsomme lyden av fjerne dønninger, i en evig og ustoppelig bevegelse. En måke hulker ensomt et udefinert sted bak meg, en buss eller en lastebil passerer med et mørkt brum og en vislende lyd av hjul mot våt asfalt. Jeg er et øyeblikk i et stort og transparent univers og bare lytter.
Kanskje jeg burde bli her noen dager og få oppleve stedet i strålende sol? Jeg kan sitte på med Dimitra til Kavala og leie en bil der.  Da kan jeg gjøre som jeg vil,  med alt.
Det piper litt i hengslene av en dør som blir åpnet. Det er Dimitra som kommer.
– Good morning. Seems  I missed breakfast.
– We both did.
Hun blir bare stående med kaffekoppen i den ene hånden og den håpløst umoderne håndvesken i den andre, som om hun er usikker på om hun er velkommen. Er det noen uskreven gresk regel jeg bryter nå?  Hun rister på hodet når jeg reiser meg og tilbyr henne stolen min.
– Her, ta min stol. Jeg skal hente en stol til.
Jeg lar henne ikke få tid til å protestere. Jeg merker at hun følger meg med blikket når jeg går for å hente stol til fra stabelen, og hun setter seg ikke før jeg har kommet tilbake.  For første gang legger jeg merke til tristheten i smilet hennes, den som antagelig har vært der hele tiden og som jeg bare ikke har sett. Jeg tror det er like greit å la henne i fred med tankene sine. Jeg kan spandere en fin lunsj på oss i Kavala, betale for bensinen,  og ta farvel med henne der.
Vi begynner å snakke samtidig og stopper på likt.  Jeg skulle egentlig til å si hva jeg hadde tenkt , men jeg lar henne få snakke først.
– Det var søsteren min som ringte i går. Jeg snakket med henne i morges og det virker som om jeg vil bli tilbudt en stilling i det greske OL-sekretariatet. Du vet vi skal arrangere OL i 2004?
– Nei. Det har jeg ikke fått med meg.
– Du er kanskje ikke så interessert i sport?
– Nei. Vil du ta imot tilbudet, hvis det kommer?
– Absolutt. Det hadde vært akkurat det jeg hadde trengt nå.
– Så da er det jo gode nyheter. Hva slags stilling er det?
– Personalforvaltning.
Jeg ser at gnisten er tilbake hos henne mens vi snakker. Entusiasmen, det samme jeg husker fra den første kvelden og som jeg likte så godt. Jeg burde kanskje ikke dømme henne så fort?  Det er jo egentlig jeg som har oppført meg litt sutrete.
Jeg ombestemmer meg.
– Vil du fortsatt ha meg med til Lydia?
Hun nikker og setter fra seg kaffekoppen før hun løfter blikket og ser på meg.
– Det er vel jeg som bør spørre om du fortsatt har lyst til å bli med.

Jeg føler meg bedre når vi sitter i bilen. Jeg føler at jeg har tatt en riktig avgjørelse.
Nå er jeg på vei videre… ett eller annet sted. Det er sånn det skal være…

___


Lunsj i Kavala

Kavala er en livlig havneby som ligger naturlig plassert innerst i en bukt. Det er litt uenighet om hvor gammel den er. Arkeologene mener den ble bygget en gang mellom år 3000 og 600 f.K.  – en litt diffus tidsangivelse. Det er heller ingen som vet hva byen het da den ble etablert.
Men byens historie er uansett alder både lang og brokete. Ifølge historikerne stammer det første kjente navnet, Neo-Porticus, fra ca 300 f.K. Navnet ble forandret til Neopolis rundt 170 f.K. da romerne brukte den som havneby for garnisonene i Filippi.
I år 350, under Konstantin den store, ble Neopolis omdøpt til Christopolis og beholdt deretter navnet helt til det bysantinske imperiet ble nedkjempet av Ottomanene som døpte byen for Cavallo. I mellomtiden hadde forøvrig nordmenn og dansker bidratt med sine sedvanlige vederstyggeligheter. Da normannerne invaderte Makedonia på slutten av ellevehundretallet, brant de like godt hele byen, som seg jo hør og bør for  tøffe vikinger. Hvilke kulturskatter som ble ødelagt da kan man bare riste på hodet over.
Som alle imperier, gikk også det Ottomanske Imperiet til grunne. I 1912 var de så slitne at de ble kastet ut av Bulgarerne. For bulgarerne ble imidlertid gleden ganske kortvarig. Grekerne erobret byen året etter.
Og så kom nazistene. I 1941, forærte Hitler byen i gave til Bulgaria, men Bulgaria fikk heller ikke denne gangen store gleden av den. Byen ble gjenerobret av de allierte i 1944 og tilbakeført til Hellas, og etter det har byen vært gresk. I dag har Kavala rundt seksti tusen innbyggere, og er den nest største byen i Nord-hellas.

Vi spiser frityrstekt gummi på en liten harsk café som neppe har vært vasket siden sen-middelalderen. Jeg er klar over at billig er “the secret word”  for vår odyssé, så jeg  ser på det som en nødvendighet og tenker at det er avlaten jeg må betale for å ha overnattet i en champagne-suite i Tessaloniki. Champagnen klarte jeg ikke engang å drikke opp, og rosene glemte jeg igjen på rommet. Egentlig burde jeg tatt dem med meg og tørket dem for å ha dem som minne, men champagne-korken har jeg tatt vare på.
Dimitra har vært fåmælt siden vi dro. Jeg bytter batterier på minidisken mens jeg tygger, og sjekker at den tar opp som den skal. Jeg er nødt til å økonomisere med opptakene mine  for jeg har ikke så mange disker ettersom jeg glemte å handle i Tessaloniki. Nå er det antagelig for sent.  En liten sort/hvitt reise-TV står på disken akkurat innenfor synsfeltet mitt, og blikket trekkes automatisk mot de flimrende bildene. Lyden er lav, men det spiller ingen rolle, for jeg forstår uansett ikke hva de sier.  Det har tydeligvis vært ett eller annet med internett. Såpass kan jeg forstå av bildene.
Det er en mystisk stemning i rommet. I blant kommer det noen vislelyder fra et sted bak disken, og en sky av damp stiger opp og oppløser seg til intet før den når taket. Cafe-verten er ikke å se. Er det mandag i dag? Nei, det må være tirsdag. Nicole har ennå ikke reist fra Kyros. Håper bare ikke de ombestemmer seg og reiser sørover igjen. Det hadde vært tidenes bomtur.
Regnværet gir seg mens jeg sliter med den frityrstekte blekkspruten. Jeg forbruker antagelig flere kalorier på å tygge maten enn det den inneholder, men jeg later som ingenting og forsøker å tyde overskriftene i en gresk avis som ligger i vindusposten mens jeg tygger. Det er et bilde av en computerskjerm med gresk skrift. Jeg skjønner at det også handler om internett.
– Hva betyr det? Ettitoeon?
Jeg holder avisen opp og Dimitra smiler litt når hun ser på overskriften.
– Det er noen som har angrepet internet.
– Hvordan gikk det?
– Det klarer jeg ikke lese uten briller.
Jeg forsøker å lese et par ord til og Dimitra ler.
– Har noen fortalt deg at du har et komisk talent.
– Når jeg snakker gresk?
– Særlig når du snakker gresk.
– Det kan jeg ikke forstå. Har jeg feil uttale altså?
– Neida, den er helt perfekt.
Så kommer café-verten inn døren med en fiskekasse på skulderen. Pssscht. En ny dampsky dukker opp bak disken og han løper mumlende bort for å undersøke. Dimitra ser på ham og smiler for seg selv. TV-en begynner å spille bouzouki-musikk. Det kommer noen flere ord fra cafe-verten, og Dimitra smiler igjen rister megetsigende på hodet til meg.  Jeg tenker det er best å holde samtalen vår i gang så hun ikke trutner igjen.
– Er det vanskelig å lære gresk?
– Vanskelig nei. Gresk er så enkelt at selv barn kan lære det.

___


_

Ettermiddag på historisk grunn

Etter en litt bratt kjøretur opp i høyden kommer vi til et ganske flatt platå, og et kvarter senere er vi fremme ved Filippi. Dimitra liker ikke at man faktisk må løse billett for å komme inn til ruinene, men avslår bestemt når jeg tilbyr meg å betale for oss begge.  Hun vil absolutt ikke stå i gjeld til meg på noen måte, man skal betale for seg selv.
Jeg koster på meg en bok. Det er en flott liten bok om Filippi med massevis av illustrasjoner, oversiktskart over området, arkeologiske rekonstruksjoner, gamle funn som nå er museumsgjenstander, samt en god del tekst rundt den historiske bakgrunnen.  Den er utgitt av The Greek Ministry of Culture, og  The Archeological Receipts Fund. Jeg har alltid vært fascinert av mennesker som bokstavelig talt graver i sin egen historie.  Jeg legger inngangsbilletten i boken for å ta vare på den. Dokumentasjon er viktig. Da vet jeg at det ikke er en drøm.
_

Regnet har etterlatt seg små dammer over alt, og det er fortsatt overskyet og ganske fuktig. Vi finner en tørr benk i det gamle amfiteateret og setter oss for å kikke i boken. Der finnes det oversiktskart over området. Jeg overlater boken til Dimitra og tenker at hun godt kan få være guide. Det er tross alt hennes reise jeg er med på.

Vi er helt alene på området. Været er ikke spesielt innbydende, og jeg er egentlig litt overrasket over at det er høst. Jeg har alltid hatt et bilde av Hellas som et eviggrønt Middelhavsland,  men når jeg tenker meg om så vet jeg jo at det snør her. Det har jeg både lest om og sett på filmer. Det var altså høst da det store slaget stod her. Kanskje det var fuktig og tåkete, akkurat som i dag.  Jeg kjenner tyngden av meg selv når det synker inn at jeg er på historisk grunn. Her har mennesker bygget og bodd i over ti tusen år.  Akkurat her har det sittet opptil ti tusen mennesker for to tusen år siden og sett på gresk teater, tragedier og komedier, maskespill, gresk kultur som har påvirket en hel verden. Ti tusen mennesker gikk altså helt frivillig på teater… hele befolkningen.
Her har det kanskje vært tenkt tanker som var så kompliserte at de ikke engang kunne overleveres eller nedtegnes med datidens tilgjengelige hjelpemidler. Bevissthetsnivået var høyt i oldtiden, og kanskje særlig i Hellas.
“Hva er mennesket?” tenkte Aristoteles for to og et halvt tusen år siden, og lurte på om mennesket var to forskjellige ting: Et biologisk vesen og en sjel.  “Å se sammenhenger mellom adskilte fenomener og å forstå sammenhengene i et komplekst mønster, krever at man er i stand til å tenke, og det er det bare mennesket som kan“,  mente Aristoteles,
… og når bildet blir komplekst nok er det ikke engang alle mennesker som har evnen til å se sammenhengene.”
Mente han det for å rettferdiggjøre sin egen idé om at noen mennesker av natur har det best ved å være slaver mens noen få andre er født til å være ledere?
“En slave er et redskap for handling” Det er jo det vi med et negativt ladet ord kaller elitetenkning i dag. Det er kanskje ordet “slave” vi reagerer så negativt på?  Slave er jo et ord vi forbinder med importerte negere som jobber livet av seg for å skaffe plantasjeeierne større rikdommer. “Hvis mennesket kunne finne opp maskiner som gjorde alt arbeidet selv, uten menneskelig assistanse,  ville alt tjener- og slavearbeid opphøre”, tenkte Aristoteles  Det tviler jeg på riktigheten av. Mennesket sitter fast fordi det streber mot jordens midtpunkt. Noe må altså trekke i trådene for at marionettene skal bevege seg. Hvis ingenting beveger mennesket har det heller ingen mening. Men et menneske som i følge Aristoteles er født til slave, setter seg ikke ned og dør dersom ingen gir det ordre om å bevege seg.  Så hva er det da som beveger mennesket? Er det oss selv, vår egen sjel eller er det en ubevisst reflekshandling?
– Jeg tror jeg har funnet det.
– Hva da?
– Fangehullet der Paulus satt. Det er avmerket her.
– Hm.
– Er du ikke interessert?
– Jo, jo. Jeg var bare et annet sted, det som ballettspråket kalles å ha den forlengede ryggmargen i jordens senter.
– Danser du?
– Det er lenge siden.
– Hvor gammel er du egentlig?
– Tjuetre, om en uke.
– Jeg hadde gjettet du var eldre.
– Mm. Alle tror det.  Jeg kommer sikkert til å bli tidlig gammel. Skal vi gå?
Jeg har reist meg og blir stående litt ubesluttsom og vente, og så skjer det et lite under foran øynene mine: Det helt flate lyset brytes opp av bleke solstråler og lager først tynne, diffuse skygger før det helt plutselig blir sol. Landskapet forandrer seg og får kontraster, og jeg må trekke pusten fordi det er vakkert.
– Det var ment som en kompliment. Det har ingenting med utseendet ditt å gjøre.
– Jeg tok det ikke ille opp, om det er det du tror.  Se, det har blitt sol. Er det ikke flott?
– Cecilia, sett deg litt, er du snill.
– Skal vi ikke gå og se på fangehullet?
– Jeg uttrykker meg kanskje litt dumt i blant, men ingen av oss har engelsk som morsmål. Da kan vi lett misforstå hverandre.
– Du har ikke sagt noe feil etter hva jeg har oppfattet.
– Nei, kanskje ikke, men jeg oppfatter deg i blant som litt…  sarkastisk.  Det er som om du sier høyt det man normalt bare tenker.
– Det er interessant.
– Kan du ikke sette deg litt?
– Har jeg sagt noe galt?
– Ikke misforstå meg, for jeg tror ikke det er bevisst, , men jeg får følelsen av at du ikke alltid helt forstår at enkelte ting kan være litt sårende.
– Har jeg såret deg? Det var ikke meningen. Jeg kan være veldig impulsiv.
– Nei, du har ikke såret meg. Jeg tenker mest for din egen del at du burde tenke litt over hvordan du formulerer deg.
– Du har sikkert rett. Skal vi gå?
– Er du litt likegyldig til meg,  eller er det bare et spill?
– Er ikke alt et spill? Vil du diskutere spill med meg så kan vi godt gjøre det, men da syns jeg det er bortkastede penger å betale for å sitte her og diskutere. Jeg vil heller diskutere over en flaske vin på hotellet, altså hvis du ikke insisterer på å gjøre det akkurat nå.
– Oj! Traff jeg en nerve?
– Dimitra. Jeg er tjueto år. Ikke glem det. Du vet masse og kan masse. Å treffe en nerve hos meg er ikke noe å være stolt over for en professor i psykologi. Du kan overkjøre meg fullstendig, dersom det er det som er hensikten. Men ikke tro et øyeblikk at du klarer å rive meg ned og bygge meg opp igjen i ditt bilde av hvordan du måtte mene jeg burde være. Det kommer du aldri til å klare.
– Det har da aldri vært min hensikt.
– Okei, Skal vi så la det være med det?
– Ja. Det tror er det beste.
– Skal vi gå å se på fangehullet?
– La oss det.
– Du vil ikke kaste meg nedi?
Et øyeblikk blir vi stående og se på hverandre. Hvem kommer til å smile først? Jeg forsøker å holde meg, men så klarer jeg ikke la være. Ikke Dimitra heller.
– Cecilia. You are a bitch! And that’s a compliment!
– Thank you!

_

Det er de brave menn historien handler om, både her i Filippi og de fleste andre steder. Det var menn som kjempet om makt og innflytelse, og seierherrene var selvsagt menn. Og det var menn som skrev sin egen historie, som menn gjør. Den omreisende historikeren al-Tartushi* ble sjokkert da han kom til Hedeby i Danmark engang på slutten av 900-tallet, og oppdaget hvor mye makt de norrøne kvinnene hadde. Hedenske kvinner hadde en helt annen frihet enn han var vant til. De kunne for eksempel selv bestemme om de ville delta på alltinget, selv om menn hadde møteplikt. De kunne også forlate ekteskapet,  pleie omgang med hvem de ville, gå i kamp og eie trellfolk. Kvinnens eiendeler var hennes særeie som hun kunne ta med seg ved et eventuelt ekteskapsbrudd.  Selv om det lovmessig ikke ble forlangt kvinnens samtykke før det ble inngått ekteskap, så ble hun allikevel alltid rådspurt. Et ekteskap inngått mot kvinnens vilje endte alltid med brudd eller mannens død. Også andre av datidens historikere uttrykte forbløffelse. Hvordan kunne disse barske og voldsomme vikingene ha så stor respekt for kvinnene sine og la dem få så mye makt? Kanskje det var nettopp derfor de ble så barske? De måtte jo lære å forsvare seg.
“En mann og far styrer over hustru og barn, over begge som frie mennesker, men styreformen er forskjellig: Over hustruen i samsvar med konstitusjonell forfatning, over barn som en konge”, mener Aristoteles.  Dette var tankegods som fant grobunn i kristen-dommen og som førte til at de nordiske kvinnene mistet sin naturlige plass i samfunnet. Det skulle gå nesten ni hundre år før det norrøne tankesettet igjen begynte å få fotfeste. Alminnelig stemmerett for kvinner ble ikke innført i Danmark før i 1915.

Historien, med sin langsomme, nesten stillestående bevegelse, har etterlatt seg et slep som blir tydeligere og tydeligere jo lenger man orker å se tilbake. Gjennom å avsette punkter underveis kan man se de gjentagende mønstrene som virrer i en stadig tynnere spiral mot det punktet der den ikke lenger er i stand til å bære sin egen vekt.  Alt som vokser seg stort vil til slutt knele. Naturen vil ha kaos, universet vil ha kaos. Mennesket vil herske over kaoset. Det er nødt til å ende med fall.

____

_

Middag i Lydia

“You are in the place where history was born”, står det ubeskjedent på forsiden av hotellbrosjyren.
Hotel Lydia ligger ved hovedveien og er nabo med St. Lydia Baptistery, en av de lokale turistattraksjonene og et naturlig stoppested for pilegrimer som følger Paulus fotefar.  Jeg får et rom i andre etasje og velger å ta en dusj før middag. Etterpå blir jeg stående foran vinduet og tenke. Fra rommet har jeg utsikt til St. Lydia Baptistery. Kirken ble reist på det stedet der Lydia som den første europeer ble døpt i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn. Hvordan oppstod egentlig dette triumviratet som hersker over liv og død, til evig tid? Var det etter modell av romerriket kristendommen bestemte seg for å lage et stedegent og selvreproduserende triumvirat hvor det ikke fantes rom for annet enn menn, altså muligens med unntak for Den Hellige Ånd som kanskje er et slags lokalt hus-spøkelse? Men selv Gud trengte altså en kvinne for å skaffe seg en arving. Det er interessant hvordan man både gjør Gud allmektig og samtidig etablerer kvinnens renhet gjennom Jomfru Maria som et uoppnåelig mål vi aldri vil nå fordi vi faller for fristelsen til å forplante oss på naturlig måte.
Det banker forsiktig på døren og jeg tror selvsagt det er Dimitra, så jeg tenker ikke over at morgenkåpen min er åpen. Det er en mann rundt førti.  Han smiler og holder frem en flaske vin før det går opp for ham at  jeg er feil person.
– Oh! I am so sorry. I…
Han begynner plutselig å le og rekker meg vinflasken. Jeg tar den automatisk.
– You might as well have it. Sorry for the intrusion. Good evening.
Så går han og jeg blir stående igjen i døren og måpe med en flaske rødvin i hånden. Jeg fikk ikke engang takket.
Jeg sender en ny melding til Nicole, og får samme svar som sist. Hun er fortsatt på Kyros.

Jeg er usikker på hva Dimitra egentlig vil. Kanskje jeg har misforstått henne? Jeg pleier normalt ikke misforstå så tydelige signaler, men jeg kan jo ha vært så overbevist om hva hun ville at jeg har sett noe som ikke har eksistert. Jeg er nødt til å få litt mere klarhet.  Kanskje hun er for sjenert til å gjøre tilnærmelser? Kanskje hun forventer at det er jeg som skal ta initiativet? Det kommer jeg ikke til å gjøre. Jeg har alltid hatt en aversjon mot å ta initiativ til seksuell kontakt. Jeg nøyer meg med å gjøre meg selv tilgjengelig. Det er så langt jeg strekker det. Men jeg kan alltids gjøre det litt lettere for henne. Jeg bestemmer meg for å gjøre et forsøk under middagen.
– Du vet det, Dimitra at vi kan godt godt dele rom for å gjøre det billigere.
– Nå har vi allerede hvert vårt rom.
– Tror du ikke vi kan forandre det? Det er jo ikke akkurat overbooket her.
Bortsett fra et middelaldrende ektepar, har vi spisesalen for oss selv.
Dimitra vil tenke over det.

– La meg tenkte over det til i morgen.
– Okei.
Jeg har valgt lam. Jeg sliter fortsatt med etterdønningene etter den friterte gummiblekkspruten og vil ha noe som er litt mere lettfordøyelig. Dimitra har valgt en salat. Mellom munnfullene forteller hun meg om slaget ved Filippi. Jeg leste hovedtrekkene i den lille boken mens vi kjørte, så jeg kjenner historien. The final battle was fought on the marshy plain outside the west wall of Philippi. … Octavian og Antonius mot Cassius og Brutus. Slaget markerte slutten på den romerske republikk. Octavian og Antonius vant, og Octavian nedkjempet senere sin medsammensvorne Antonius, og utpekte seg selv til keiser Augustus, den samme Keiser Augustus som altså 27 år senere skrev seg inn i juleevangeliet da han proklamerte at all verden skulle innskrives i manntall.
Jeg lytter til Dimitra med et halvt øre og lurer på om Jesus fikk personnummer, dessuten tar jeg det opp på mini-disk og kan høre på henne senere.
– Are you listening to me at all?
– Sure. Go on.
Jeg smiler og bruker fingrene når jeg gnager i meg de siste kjøttrestene fra lammekoteletten. Jeg har lyst på mere vin. Dimitra har lyst til å hvile middag. Det er vel sånn det er å bli gammel.
Jeg merker at jeg er litt rastløs. Det var ikke akkurat dette jeg hadde i tankene da jeg bestemte meg for å dra til Kavala. Noe av sjarmen ved å reise rundt er å treffe andre. Det er fint å få noen forelesninger, men det er også litt slitsomt

__

Kveld i den hellige hagen

På gresk er det to ord for tid: Chronos , som beskriver linjærtid, og Kairos som beskriver transient tid. Jeg hadde tenkt at dagene var litt lenger her enn i Danmark, men det er marginalt. Klokken halv syv er det mørkt. Utenfor er det er sånn passe varmt, rundt seksten grader, og jeg har lyst til å røre litt på meg.

Jeg har forstått at Lydia er et lite tettsted som ligger litt unna hovedveien der hotellet og kirken ligger, og tenker at jeg skal spasere dit for å se om det er noe liv der. Men så ser jeg gjennom vinduet på rommet mitt at det er lys borte ved kirken. Det er en park der, i følge hotellbrosjyren. Kanskje jeg heller burde gå dit? Jeg kan i hvert fall gjøre det først. Det er ennå tidlig på kvelden.
Det går et lite tråkk fra hotellet, så det er tydeligvis et populært sted å gå tur. Jeg følger det rundt baksiden av hotellet og kommer etter hvert til en åpning i noe som er en blanding av en hekk og et gjerde, og plutselig står jeg foran et lite amfi som er bygget opp langs et bekkeløp. Det er laget en liten bro over til den andre siden av bekken hvor det står et velkjent klassisk lite alter. Det hele er svakt opplyst av et par moderne parklamper i trendy smijern. Jeg setter meg på den nederste benken i amfiet og ser meg rundt med åpen munn. Wow. Det var altså her det skjedde. Det var på dette stede Paulus døpte Lydia, akkurat her, i denne bekken. Mon tro om hun var naken. Man skulle jo dukkes helt under vann på den tiden… døperen Johannes var helt klar på det. Renselsen lå i vannet og det urene forsvant når vannet steg, akkurat som når reven kvitter seg med lus. Men er det mulig å komme helt under vannet i denne bekken? Den virker litt for grunn. Kanskje Paulus tok en light-versjon, litt som man gjør i kirken i dag? Uff, hva slags tanker er det jeg har på et hellig sted? Hva sier du Gud, syns du jeg burde døpe meg selv? Man kan vel det? Er det veldig kaldt i vannet?
Bak meg ligger kirken tung og mørk, akkurat som kirkens historie. Fanatiske mørkemenn som sender sine lakeier ut i natten for å besudle hverandres nattverdsbrød bare fordi de er uenige om oppskriften, krangling om hvorvidt Jesus er en guddom, krangling om trosbekjennelsen, om treenigheten, ekskommunikasjon og åpenlys gjensidig sverting. Den greske kirken nekter fortsatt katolikker å gå til nattverd, på grunn av en brødoppskrift. Jeg bør kanskje gå til nattverd bare for å kjenne om det er så forskjellig at det virkelig er en grunn til det. Jeg kan snike meg inn, forkledd som en ufrelst hedning av vikingslekt, og be om miskunn fra den lokale pateren. Se i nåde til en sulten hedning. Gi meg en oblat.
Antagelig er det overdrevet. Jeg har aldri blitt nektet nattverd i hverken katolske eller protestantiske kirker. Det er ikke sånn det foregår…det er bare noe dogmerytterne tror.

Det er en ro her som smitter. Selv om jeg egentlig er litt mørkeredd så føler jeg meg helt trygg. Kanskje jeg burde be? Jeg kan ikke huske sist jeg gjorde det. Er det noen jeg kan be for? Man skal jo egentlig ikke be for seg selv. Jeg kan be for Dimitra, om at sorgen hennes ikke blir så tung å bære, og jeg kan be for han som er på sykehuset, han jeg ikke kjenner.
Jeg lukker øynene og tenker på om jeg har syndet. Har jeg gjort noe jeg ikke burde? Noe uetisk eller umoralsk? Har jeg sagt noe som ikke er sant? Helt uten videre får jeg et bilde på netthinnen av en fugl som sitter på en gren mens solen kommer opp.  Så begynner den å synge. Jeg har sett dette før, men jeg aner ikke hvor det kommer fra. Om litt kommer det en mann med altfor mye brusk i nakken, og etter ham kommer hun som nikker og beveger leppene, og da kommer fuglen til å fly sin vei, og han med altfor mye brusk i nakken kommer til å kysse henne, hun som nikker og beveger leppene. Og så får jeg ikke se mer. Sånn er det alltid.
Det er en svak klukking fra bekken. Ellers er det helt stille. Et øyeblikk på et hellig sted… en drøm eller en fantasi… to tusen år… ti tusen år… hundre tusen år? Kanskje millioner av år? Hvor lenge har mennesket kunnet høre den samme klukkingen akkurat her? En tilsynelatende ubetydelig bekk har et lengre liv enn jeg. Jeg blir liten i forhold, og det er kanskje meningen? Det er kanskje slik jeg kan forstå at det korte øyeblikket jeg får her på jorden er den mest verdifulle gaven som finnes og at jeg i den store sammenhengen er så ubetydelig at det nesten er latterlig… men bare i den store sammenhengen.

Når jeg kommer tilbake til hotellet er selvfølgelig mannen med vinflasken den første jeg treffer. Jeg takker for vinen og presenterer meg.  Han heter Günther og er fra München. Han er arkeolog og tilhører en gruppe på syv som er her for å studere Filippi. Det er naturlig at jeg inviterer ham på en drink i baren, og så får jeg historien bak vinflasken, som selvfølgelig var ment for en annen, nærmere bestemt den eneste kvinnen i gruppen.  Han blir lattermild og senker stemmen mens han forteller.
– Det var ganske tåpelig, egentlig. Jeg hadde tatt et par øl og tenkte at jeg skulle forsøke meg. Det var jeg altså ikke alene om. Så du reddet meg faktisk fra en litt pinlig situasjon.
– Det var vel helst du som reddet deg selv. Hva tenkte du egentlig på da du ga meg vinflasken?
– Det vil du ikke vite.
Jeg merker at jeg får forventninger. Jeg kjenner at pulsen øker og at jeg puster med åpen munn. Jeg ser på hendene hans og lurer på hvordan det vil føles når han tar på meg.
– Hvorfor tror du ikke jeg vil vite det?

 

 


*)  Abraham Ben Jacob (al-Tartushi)  finnes det lite om på Wiki, men det som finnes står her.

7
 
 
 
 
This entry was posted in Reisedagbok. Bookmark the permalink.

14 Responses to The place where history was born.

  1. naturglede naturglede says:

    Du store min her fletter du sammen en flott historie. Hva blir det til nå tro? Du har sikkert mer tekst på lur, tenker jeg. God helg!





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk :)
      Joda, jeg har litt å ta av… noe å ty til mens jeg jobber med bok-prosjektet mitt.
      Husk at dette er fra 2003 og at terrenget idag ikke lenger stemmer med kartet. Det er nye veier i området og det er sikker gjort flere funn og utgravinger i løpet av de åtte årene som har gått. Hellas var inne i en kraftig opprustingsperiode i 2002 ettersom de skulle arrangere OL i 2004. Fortografiene mine er dessverre små. Jeg hadde ingen mulighet til å ta store bilder med Cybershot-kameraet mitt, rett og slett fordi jeg bare hadde en memorystick på 128MB. Det var ingen som engang hadde hørt om memorystick i Kavala, så jeg måtte klare meg med den ene jeg hadde. Det måtte bli laveste kvalitet og oppløsning.

      Jeg har vel gjort det til en slags tradisjon å legge ut helge-innlegg, så fortsettelsen kommer neste helg.
      God helg til deg også , og tusen takk for kommentar :)





  2. avatar sirenia says:

    Lest og likt :) Å være reisende i Hellas med god tid må være en drøm,
    oppleve, reflektere annenhver gang.
    Ha en fin helg Cecilia!





  3. avatar Xiste says:

    Flotte skildringer her, Cecilia, og ikke minst lærerikt. Grekerne ble ganske snurt da de ikke fikk sommer-ol til hundreårsjubileet og la seg veldig i selen da de fikk sjansen i 2004. Jeg har sett at noen mener det var starten på den økonomiske elendigheten.
    Du toucher kanskje vel lettvint innom Aristoteles her syns jeg, hvis jeg skal påpeke noe, men jeg ser at sitatene dine tjener sin hensikt. Jeg syns forøvrig å huske at du skrev noe om at du sov deg gjennom forberedende og såvidt havnet over streken :)

    Jeg er gammel nok til å huske kvinnekampen på 70-tallet og var nok blant de mange som stilte seg litt uforstående til hvorfor kvinner gjorde menn til hovedmotstanderne i kampen for likestilling, og at mange menn, særlig på venstresiden, begynte å legge seg til fortformsko, sykkel med barnesete og lilla skjerf. I ettertid har jeg selvsagt fått med meg at det ikke var på den arenaen den egentlige kampen utspilte seg. Jeg vil ikke blande meg inn i diskusjonene dine med Marthon om hva som er kvinnelig og mannlig, men at den påtatt feminine mannen fra 70-tallet var et steg i feil retning kan vi som opplevde det underskrive på.
    Flott skrevet som alltid, og mange flotte illusstrasjoner. Jeg følger med selv om det går litt tid mellom hver gang jeg er innom.
    God søndagskveld til deg :)





    • avatar Cecilia says:

      Aristoteles mente en hel masse. Jeg valgte selvsagt noen sitater som passet :)

      Jeg har egentlig lest altfor lite om søtti-tallet. Det får nok bli et senere prosjekt. Men at kjønnskampen ga seg noen mystiske utslag har jeg fått med meg :)

      Her har det vært en ganske begivenhetsrik helg med lite arbeid. Det kom en melding om innbrudd på hytta, meget ubeleilig, og jeg ble selvsagt nødt til å reise og undersøke. Det var bare stjålet brennevin og ødelagt et vindu. Ikke noe å ta på vei for egentlig, men det tok fem timer å kjøre hver vei, i snøværet. Noen burde rett og slett ikke kjøre når det snør. De luser seg gjennom hver eneste sving, og så kjører de alt remmer og tøy kan holde når det går rett frem. Det finnes nemlig endel nordmenn anser det som sniking dersom noen kjører forbi dem, så det vil de ikke ha noe av :)

      Hyggelig å få besøk. Tusen takk for fin kommentar.





  4. avatar Snillfant says:

    Sukk, Cecilia, dette er jo rene boka jo. Ser den for meg, trykket på fineste syrefritt glanset papir, vakkert innbundet i skinn…nei nå må jeg slutte og drømme meg bort.

    Det var forresten meget interessant lesning.





    • avatar Cecilia says:

      Snillfant! Det var lenge siden. For en hyggelig kommentar :)
      Nå har jeg godkjent deg, så da er det bare å la dine ord flømme i kommentarfeltet :)
      Jeg vil strax komme på besøk !





  5. avatar Breiflabben says:

    Vil du jeg skal svare på ditt siste spørsmål?

    En flott vev Cecilia, det er både lærerikt og fornøyelig å lese deg. Jeg er dessverre ingen stor fan av Hellas, bortsett fra store violettfargede oliven som jeg ikke husker navnet på. Fantastiske :-)
    Drikkevarer kan de ikke bortsett fra dyr og eksklusiv retzina som kan smake bra. Resten er ikke verdt å drikke. Synd.

    Ha en fin weekend Cecilia :-)





    • avatar Cecilia says:

      Hei der!
      Du kan jo alltids forsøke å svare :)

      Joda, jeg er enig med deg hva gjelder drikkevarer i Hellas… de lager noe møl som legger seg som en hinne på hjernebarken… noe slags mystisk cognac-lignende brunt sølevann som smaker og lukter bakrus allerede når det helles i glasset.

      Hyggelig kommentar. God week-end til deg også :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *