Dagligliv. Om vind og vær og sånt…

D-dagen har kommet… og gått. En avgjørelse er tatt.


Det er søndag. En vakker dag med sol og null grader. Egentlig en perfekt dag for å gå på ski, men skiene våre er på hytta så vi har nøyd oss med en tur til Frognerseteren. I dag er D-dagen. Jeg er nødt til å ta den endelige avgjørelsen. Siv må være tilbake i Miami senest den tolvte januar og vi har en situasjon.  Shaya er ikke var det minste fornøyd med å være tilbake i barnehagen og opplever livet som litt under frysepunktet.
Det begynte allerede mandag for en uke siden.

– It’s boring! Why do I have to go to barnehagen?
– For å treffe andre barn. Er ikke det hyggelig da?
– No!
Jaha. Vi har kanskje ikke snakket nok med henne om dette? Hva har Siv sagt?
– Har du fortalt at hun skulle tilbake til barnehagen?
– Ja da. Flere ganger. Jeg tror hun har vært innstilt på det. Hun var jo fornøyd da vi leverte henne.
– Kanskje det har skjedd noe?
– Da ville hun sagt det. Hun går ikke og bærer på ting.
– Kanskje det går seg til?
Det gikk seg ikke til. Det ble verre dagen etter og torsdag nektet hun å stå opp, så vi spiste frokost sammen i natt-tøyet. Ingen hadde noe ønske om å tvinge henne. Barn har krav på å bli hørt. Og det viste seg etterhvert at det var noe hun bar på.
– I want to stay in the same place.
Det var visst ingen opsjon for henne å ta et valg om hvor hun helst ville være.
– Jeg vil ikke det. Det er ikke noe fint at dere ikke er på samme sted!
– Men det er bare en kort stund, Shaya. Etterpå skal vi være sammen hele tiden.
– Når da?
– Om et halvt år.
– Det er ikke en kort stund.
Shaya er tre og et halvt år, så et halvt år er omtrent femten prosent av livet hennes. Selvfølgelig er det ikke en kort stund.  Dessuten var det andre faktorer.
– Har du mange venner i Miami?
– Yes.
– Savner du dem?
– Yes.
– Vil du helst være i Miami?
Jeg følte med henne da hun så ned i bordet og ikke ville se på meg da hun svarte.
– Yes.


___

6. januar 2012
Jeg har sett en dokumentar om japanske menn som samler på dukker. Ikke små pyntedukker, men store

life-size dukker. De tar dem med seg rundt og fotograferer dem i ulike settinger:  i byen, i naturen, på café, på kino… og hjemme i sengen sin, poserende i sexy undertøy.  Og så sender de bildene inn til spesielle magasiner og får dem publisert, akkurat som barn gjør med kosedyrene sine, og voksne folk i vår del av verden gjør med kattene og hundene sine.  Jeg gjør jo nesten det samme når jeg skriver om henne på bloggen min, selv om jeg skåner henne fra å legge ut pinlige bilder. Bruker jeg henne som kosedyr?
Jeg føler meg plutselig litt mer utfordret enn jeg liker. Har jeg noe godt svar på hvorfor jeg ikke vil flytte til Miami?  Jeg kan jo bare pakke alt jeg trenger i en kasse og sende det med FedEx. Hva er det egentlig som holder meg her?  Mamma klarer seg selv nå, dessuten har hun trygghetsalarm… hvis hun klarer å trykke på den da, for det vet jeg jo ikke sikkert.
Men nei, det er ikke tanken på mamma som holder meg her.
Hva er det da?
Kan jeg ikke skrive uten å kunne se ned på Piken Med Humleranken? Har jeg virkelig blitt så stedsbunnen? Jeg som trodde jeg var en sigøynersjel og følte meg like hjemme i en vareheis i Marseilles som på sleep-in i Amsterdam. Kanskje det er på tide å revurdere meg selv, for jeg kjenner en slags panikk bare ved tanken på å sitte blant palmene i Miami og skrive om etterkrigstidens Oslo og København. Jeg føler at jeg trenger nærheten til det kalde vintergufset og den tilbakeholdne norske knappheten. Jeg trenger å ha det norske lynnet rundt meg. Jeg trenger å se menneskene bak mishagsytringene om smørkrisen og den sittende regjeringen – verdensmestrene i kommentarspaltene som ikke unnslår seg for å påpeke sin egen fortreffelighet i samme åndedrag som de utbasunerer sin hoderystende medynk med alle de stakkars idiotene av noen bønder som er dumme nok til å tenke annerledes tanker enn dem. Jeg trenger å treffe dem,  på gaten, på caféen, i banken, på postkontoret, hos bakeren og på T-banen, om så bare for å se hvordan de slår blikket ned når de får øyekontakt med hverandre. Det er noe rørende ved det – noe som skaper en mye riktigere ramme for meg enn den amerikanske valgkampen og den overstrømmende joviale  likegyldigheten.
Kanskje jeg gjenkjenner meg selv?  Har jeg ikke sagt til kjedsommelighet at jeg har blitt påvirket av å bo i Norge?

Det blåser.
Hvorfor liker jeg meg så godt her? Hva er det som er så attraktivt ved å bo her på Valkyrie Plass og se på menigmann som hutrer forbi i vindkastene der nede? Hva er så attraktivt med vrengte paraplyer som ikke har forstått at det kun blåser nord for Stadt?   Hva er det jeg liker med Oslo hvor selv trærne er så pysete at de lar seg rive opp med rot og legger seg flate over innfartsårene bare det så vidt blafrer i løvet. De skulle vært på kurs på Vestlandet, skulle de, der hvor vindkastene river burkaen av rettroende muslimer uten å blunke – på Vestlandet, hvor et ekko av hånlatter fra viltre vindkast gjennom størknet torv og frossen tare møter pyser med neglesprett og koldbrann innpakket i nymotens polvotter,  der den furete fiskeren fryktløst fanger sitt fornødne dagsbehov i en sjark uten både spanter sikkerhetsbelter. Gi meg de rene og ranke – de faste og sterke vestlendinger som dyrker is i kinnskjegget under en sydvest av størknet ishavsskum og kjemper med iboende mannsmot mot naturens turboladede springskaller – gi meg Don Quickshot på sin slapne ganger,  som kjemper heroisk mot monstermastene på Stavangervidda!

Pyse! tenker jeg når juletreet på Valkyrie Plass legger igjen halvparten av nålene sine på den stivfrosne plenen bare fordi det kommer et flaut lite vindkast som neppe ville gjort utslag på en vestnorsk  vindmåler. Eier du ikke skam? Det skal langt mer enn en middels vindkule til for å strippe juletrær i havgapet! Ta deg en høstferie på Stadt, så lærer du hva vind er!
Det er kanskje i vinden den norske folkesjelen ligger begravet?

Jeg aner ikke hvorfor jeg trives her på Oslo Vest hvor Frogner-fittene snufser i seg sine rådyre pulverstriper gjennom sammenrullede tusenlapper til de dåner av kjedsommelighet i hestehårssofaen. Jeg aner ikke hvorfor jeg foretrekker å bo her hvor kloakken er så full av kokain at rottene må på avvenning en gang i halvåret og den eneste blåsten er gurglende ølrap når overstadige pappagutter med altfor mye lommepenger forsøker å gjøre inntrykk på bimboene på Horgans.  Jeg må ha en syk hjerne som heller vil vaske vinduspostene rene for svevestøv og dieselsmog to ganger i uken enn å slange meg i frisk sjøluft ved svømmebassenget i Miami, for ikke å snakke om å ligge langflat på Sola strand og lytte på havets sus og dus med konstant vind i håret. Da hadde jeg kanskje klart å skrive som Hemingway. Det er det som er å være barsk.

Det ligger nok noe i genene og morsarven.  Det var vestlending jeg skulle vært…
eller trønder, for i Trøndelag er det visst enda barskere.  Det skal en kule til for en trønder, har jeg lest. Antagelig skal det en vindkule til for å vekke ham i tide til å skifte plastdunk under hjemmebrentapparatet, hans stolthet og hellige gral. Den sanne trønder plundrer ikke med lumske pulverblandinger av tvilsomt opphav – for en trønder er det flytende føde som gjelder, helst så sterkt at man snakker syv dialekter på hebraisk uten å ha gått på aftenskole og får manke på overleppa i konfirmasjonspresang…  og her snakker vi ikke geriatrisk gigolo-bart ala Stordalen.
Jeg stopper der, før jeg får slagside.

___



 
– Jeg må være her på grunn av arbeidet mitt.

– Hvorfor det?
– Jeg lover å komme på besøk. Mange ganger.
– Når da?
– Snart. Har du hatt det fint her i julen?
– Ikke i barnehagen.
– Du skal få slippe å gå dit mer.
– Yes.
– Gleder du deg til å reise tilbake?
– Yes… why can’t you come with us?
– Jeg må arbeide.
– Med datamaskinen?
– Ja. Det er det som er arbeidet mitt.
– You are writing a book.
– Mm, og det må jeg gjøre her. Er det vanskelig å forstå det?
– Yes… vi kan godt snakke norsk i Miami også. Jeg kan snakke norsk…
– Jeg vet det, Shaya, du snakker helt ordentlig norsk. Det er ikke derfor…

 

Det trekker fra balkongdøren og jeg kjenner at det har blitt kaldere. Jeg er ikke helt sikker på om jeg har tatt et riktig valg, og egentlig er litt glad for at jeg er usikker. Det hadde vært verre om jeg ikke hadde vært usikker.   Det er ingen reell grunn til at jeg ikke skal kunne
sitte et annet sted å arbeide, det er bare en følelse av at omgivelsene kommer til å kreve mer av meg i Miami enn her. Jeg husker det fra forrige gang. Det hersket en slags oppfatning om at jeg ikke arbeidet dersom jeg bare satt stille og tenkte, og da jeg var dum nok til å påpeke at det også var å arbeide, ble jeg selvfølgelig gjenstand for morsomheter som etterhvert sluttet å være morsomme da de hadde blitt gjentatt nok ganger. Jeg forsøker å ikke ta meg selv for høytidelig, men det er klart det irriterer meg å bli forstyrret gang på gang med de samme kommentarene og spørsmålene og hentydningene. Jeg vet at det ikke er så enkelt å forstå den prosessen jeg er i, men å forklare det til en tre år gammel pike er omtrent umulig.

– Can you keep a secret, Shaya?
– Yes.
– If I tell you something, you must not tell anyone, except Siv. It has to be a secret. Okay?
– Yes.
– Remember why you didn’t like to go back to barnehagen?
– Yes. They are stupid.
– No, they are not stupid, they just don’t understand what it’s like in Miami because they have never been there. You have seen something that they haven’t seen.  Everyone don’t know the same things. Right?
– Yes.
– There are lots of things that you understand only because you have been to Miami and can speak english. It’s like I can tell you many things about other countries that you don’t know.  But that does not make you stupid.  It’s when you hear something that you have never heard before that you learn someting new.  Right?
– Yes.
– So, here’s our little secret. You will not tell anyone?
– No.
– When I go to Miami it’s a bit like when you go to barnehagen. People don’t understand what I’m doing. That’s why I need to stay here. That’s our little secret. Okay?
– Yes.
– You must not tell anyone, because then they might feel stupid, and we don’t want that. Nobody is stupid, they just know different things. Okay?
– Yes.
– I want you to think that nobody is stupid. We are all able to learn all the time, and when others don’t understand you it’s only because they haven’t learned as much as you yet. And when you don’t understand something it’s only because you haven’t learned about it yet. Will you think about that before you go to sleep?
– Yes. When are you coming to visit us?
– As soon as I can.

Piken med humleranken glitrer i måneskinnet.  Det går mot fullmåne.

___

– Hva er galt med meg, Siv?
– Ingen ting.
– Jeg føler meg litt ubrukelig. Burde jeg ikke ta noen grep i livet mitt snart?
– Er det ikke akkurat det du gjør?
– Jeg føler det ikke sånn.  Jeg føler det heller som om jeg lar være. Jeg lurer på om det er noe jeg flykter fra igjen.
– Jeg syns du gjør det motsatte.
– Hva med Shaya?
– Shaya er ikke ditt ansvar.

– Hun er mitt ansvar også.  Det er jo derfor jeg bor her.
– Det er ikke derfor. Det vet du. Du har ingen plikt til å være barnepike for henne.

– Jeg vil ikke miste henne.
– Det gjør du ikke. Det  kommer du aldri til å gjøre.
– Hva ville du gjort?
– Jeg har allerede gjort det.  Jeg har valgt for lenge siden.
– Men du studerer. Du lærer noe…
– Jeg ser ikke forskjellen. Vi er nødt til å gi hverandre rom til å eksistere.
– Syns du ikke jeg er egoistisk?
– Ikke mer enn meg. Egentlig er det jeg som har vært egoistisk.
– Forstår du hvorfor jeg ikke kan reise?
– Ja. Og jeg forstår én ting til som du kanskje ikke har tenkt over,  du trenger å ha en løsere ramme.
– Hvordan da?
– Jeg kjenner deg. Du har ikke vært komfortabel med at det har trukket ut og trukket ut. Jeg har merket det mer og mer etterhvert som alt tok mere tid enn du trodde. Du har gitt deg selv en umulig deadline.
– Jeg trodde ikke at det skulle ta så lang tid.
– Det er ingen som kan bestemme hvor lang tid en kreativ prosess tar.
– Men man har jo deadlines i den virkelige verden. Du har også det når du må levere en oppgave.
– Jo, men da skaper man noe utfra en deadline.  Det er det som er selve oppgaven. Når tiden er ute setter man strek og leverer det man har. Det er ikke en uavhengig kreativ prosess som den du er i.
– Men man kan jo ikke holde på for alltid med det samme prosjektet heller?
– Hvorfor ikke? De fleste skapende kunstnere lager det samme kunstverket om og om igjen, i håp om at det til slutt får det endelige utrykket.
– Hvorfor tror du det? Går vi ikke videre?
– Selvfølgelig går vi videre. Og vi tar avstikkere underveis og skaper noe tilsynelatende helt annerledes, men det er bare en måte for oss å perfeksjonere detaljene på. Det er den perfeksjoneringen som skal sette oss i stand til å skape det endelige verket… det som sammenfatter oss. Selve konklusjonen.
– Hvordan klarer du å levere på deadline?
– Jeg begynner med slutten.
– Vet du alltid hvor du skal?
– Når man har en deadline så kjenner man oppgaven. Oppgavene har alltid en ramme. Vi vet hvordan det skal ende.
– Akkurat som i livet.
– For så vidt, bare at det er plass til langt flere oppgaver. Når man har en deadline så må man få på plass selve reisverket først, og så fyller man på med detaljer så langt man rekker, helt til deadline kommer. Da er det det ferdig, uansett hva som mangler. Man kan ikke begynne med detaljene. Det blir som å bygge et hus som skal være ferdig til vinteren, og så har man bare rukket å lage et perfekt kjøkken uten tak når snøen kommer. Gulv, vegger og tak må på plass først. Etterpå kan man begynne med detaljene.
– Hm. Er dette noe du har lært på skolen?
– Jeg tror jeg har visst det bestandig. Det er jo sånn vi også fungerer, i forholdet vårt.
– At vi tar avstikkere for å perfeksjonere oss?
– Det var ikke akkurat det jeg mente…

 

Det har snødd litt i ettermiddag, men nå har det sluttet og vi kan høre at vaktmesteren er ute og skyfler vekk det tynne snølaget, selv om det er etter midnatt.  Majorstuen har blitt litt fattigere etter jul.  7-elevenbutikken i Vinkelgården er bare et tomt gapende hull og kaffebutikken vår er nedlagt etter søttifem års drift.   Det skal fornyes og bygges nytt. Utviklingen går sin gang. Vi er på vei mot fremtiden.  Det er et anstrøk av ensomhet over lyden av snø som blir skyflet bort fra fortauet og jeg kjenner en slags trist respekt for mennesket og våre måter å håndtere naturens små hindringer på.  Vi bretter opp ermene og tar fatt på oppryddingen, gang på gang, uansett hva naturen byr oss av utfordringer.


– Vi skal investere i oss selv, Siss. Det er vår plikt som menneske.
– Jeg vet det. Jeg gjør mitt beste. Men vi har jo flere plikter enn det.
– Som julepresangen til Shaya? Hvor mye tid har du brukt på den?
– Aner ikke. Jeg ville bare gi henne noe unikt som ingen andre har.
– Det har du tatt deg tid til i stedet for å jobbe med prosjektet ditt.  Er du sikker på at du ikke tar på deg for mye?
– Jeg vet ikke…  jeg hadde bare lyst til å lage det. Jeg hadde vel brukt like langt tid på henne om hun hadde vært her. Syns du det var dumt?
– Nei, er du gal! Jeg håper bare hun forstår verdien av det.
– Det er ikke så viktig om hun forstår det nå. Hun kommer til å forstå det senere.
– Det er en hel bok. Du kunne jo skrevet på romanen din i stedet.
– Kanskje det er en av de avstikkerne som du nevnte? En måte å perfeksjonere seg på? Kanskje det var helt nødvendig?
– Noen ganger forstår jeg ikke hva som driver deg, Hvor får du all energien fra?
– Jeg vet ikke. Den har alltid vært der… noen ganger lurer jeg på om det jeg gjør er fullstendig bortkastet. Jeg bare fyller opp meg selv i stedet for å produsere noe av verdi.
– Sånn må du ikke tenke.
– Hva om jeg aldri klarer å bli ferdig? Hva om det jeg gjør nå er fullstendig bortkastet? Det er bare så jævlig vanskelig, Siv. Du aner ikke hvordan jeg sliter med dette. Og hva skjer etterpå, hvis jeg noen gang blir ferdig? Jeg er ikke noe flink til å finne på ting… dette er det eneste jeg har… jeg vil bare at det skal bli bra.
– Det gjør det. Det vet jeg.  Du skal aldri ha dårlig samvittighet for å investere i deg selv.

– Det er ikke alltid like lett å la være.
– Det vet jeg alt om… jeg vet også hvor negativt det er å tenke sånn.
– Tror du ikke det har noe positivt i seg også?
– Hva tenker du på nå?
– At det skjerper oss på en måte? At vi kanskje etter hvert klarer å finne en retning så vi ikke sprer oss for tynt? At det får oss til å se oss selv i litt større perspektiv? Vi er jo ikke helt alene? Noen ganger kan jeg tenke at jeg er glad for at jeg får dårlig samvittighet. Tenk om det hadde vært omvendt?
– Kanskje du har rett… kanskje du sprer deg for tynt.
– Jeg vet det. Jeg har tenkt mye på det. Det er så vanskelig å slippe det jeg har lært. Jeg vil gjerne kunne alt… og så ender jeg bare opp med å bli middelmådig i alt. Jeg skal liksom forsøke å imponere innen alle områder på én gang i stedet for å konsentrere meg om én ting. Men hvordan kan man vite at man velger det rette? Jeg er ikke sikker på at jeg burde skrive noe annet dagbøkene mine. Kanskje jeg burde fortsette å spille piano i stedet eller prøve å bli illustratør eller journalist…  jeg vet ikke… det er i hvert fall for sent å bli danser.
– Jeg tror man blir best i det man velger, uansett hva man velger.  Alle talenter kommer fra samme sted. Du må bare begyne å rendyrke en eller annen retning. Jeg tror ikke det spiller noen rolle hva du velger. Jeg ville valgt å skrive.
– Men du har valgt noe helt annet.
– Ja. Det er det jeg satser på.  Jeg aner ikke om det er et riktig valg. Jeg vil bare ikke overta pappas firma, det er jeg helt sikker på.  Men du, skal vi se en film eller skal vi legge oss?
– Legge oss.

 

– Hva skal jeg gjøre, Siv?
– Det intuisjonen din sier.
– Betyr det ingenting for deg hva jeg gjør?
– Jo.
– Vil du ikke hjelpe meg?
– Gjør jeg ikke det?

– Har du elskere i Miami?
– Nei

– Ingen?
– Ingen

– Siv?
– Mm..
– Skal du ikke spørre meg om noe?

– Nei.

 ___

 

Har jeg bestemt meg?
Er jeg helt sikker?
Billettene er bestilt. Det er siste dagen vi er sammen. Det er oppbruddsstemning og det pakkes rundt meg. Så drar de for å handle noen norske varer som det er vanskelig å tak på i Miami, noen blader og magasiner og sånt… eller kanskje de bare lar meg være alene litt?
Men jeg får ikke gjort så mye. Jeg har vondt i maven og vet at jeg kommer til å savne dem. Vissheten om at jeg kan reise og besøke dem når jeg vil er ikke nok til å døyve den lille uroen jeg alltid får hver gang vi skilles; det kan være siste gangen jeg ser dem. Men det kan det jo alltid være, uansett hvor vi er.
Jeg forsøker å se fremover, men jeg ser ikke lenger enn til Gardermoen i morgen tidlig.
Stablene av bøker og dokumenter på skrivebordet forsøker å minne meg på hva jeg har foran meg. Jeg må trekke pusten når jeg tenker på alt jeg har å gjøre. Hvorfor utsetter jeg meg for dette helt frivillig?
Det har snødd i hele dag, men nå har det sluttet. Kanskje det blir ordentlig skiføre? Det hadde vært fint, for da kan jeg kjøpe nye ski og begynne og trene opp kondisen min. Det trengs.
Have a cookie and you’ll soon feel better, sa orakelet i Matrix.
Sånn er det alltid.
Det er også en trøst…

 _

6
 
 
 
 
This entry was posted in Dagbok, Tekst. Bookmark the permalink.

43 Responses to Dagligliv. Om vind og vær og sånt…

  1. avatar carpediem says:

    gjør du ferdig det du holder på med, før det kan du ikke flytte på deg, det blir feil, det er helt klart.

    Produktet du skaper må skapes der du er nå. Når det siste ordet er skrevet, reis deg opp og vurder igjen om du skal flytte på deg.

    En kreativ sjel trenger sin kreative arena. De venter på deg der, helt sikkert.

    klem





  2. naturglede naturglede says:

    Du gode min som du skriver deg inn i sjelen på folk. Det du skriver er flott, interessant, sårt og jeg vil ha resten av den “boka”!
    Du VET akkurat hvordan det er å være i en skapende prossess, det kan jeg skrive under på. Jeg hadde heller ikke klart å flytte nå. Ta den tiden du trenger, og kanskje du ser helt anderledes på det om en stund. Veien blir til mens du går, vet du. Men lett har du det ikke, det er jeg helt sikker på. Tror nok du kommer til å jobbe enda mer iherdig heretter, for å kunne unne deg den turen over til dem. Gled deg til det ,og brett opp ermene og kom igjen. Klemsiklem og lykke til med fortsettelsen :) Vakkert bilde med fullmånen over humlepiken 😀





    • avatar Cecilia says:

      Det var da en hyggelig kommentar :) Tusen takk.

      Jeg tror aldri mer jeg kan ta bilde av Piken med Humleranken uten å huske på deg etter at du etterspurte det. Det er Nic Schiøll som har laget henne, og hun ble gitt som gave til Valkyrie Plass av Frydenlunds bryggerier da de feiret hundreårsjubileum i 1959. Mer vet jeg ikke om henne og mer vet heller ikke Wikipedia om henne, men flott er hun, det er helt sikkert.





  3. avatar sirenia says:

    Akkurat her ligger oppskriften din Cecilia :)
    så dette var veldig spennede å lese.
    Det er særlig to ting som peker seg ut her,
    som jeg har sett, vet du hvilke?





    • avatar Cecilia says:

      Aha!
      Nei, nå er jeg spent. Hvilke to ting er det du tenker på?





      • avatar sirenia says:

        Ok :) jeg tar det punktvis, det er kanskje tre.

        1. tekstene dine er preget av kontraster og sprang.
        Kontraster i sted: barsk norsk natur(røtter)/rikmannsmiljø i Amerika(røtter-borgerskap i Danmark), i tid: røttene og fortiden der, nåtid og framtid, mennesker: enkle og kompliserte osv

        2. Hemmeligheten: der du angir dine prosjekt og dine behov, “Kunsten å være Cecilia” er veien til det.

        3. Sivs ord: Rammen og detaljene. Du er heldig som har henne, tror dere utfyller hverandre veldig godt.

        Jeg har en venninne med søster i Amerika, godt gift, tidligere modell. Når hun forteller venner “over there” om Norge og hytta med utedo osv er det i deres øyne/øre eksotisk, det kan du bruke med tanke på evn utgivelse der.

        Hva fornemmer du løper parallellt med materialismen i dag? Jo søken etter mening, røtter, identitet, urmennesket, det enkle, det naturlige, sum søken etter natur og ekthet.

        Setter du alle disse bitene sammen, for du har dem allerede inne, har du løst formen på boka. Detaljene, de du trenger og bare de viktigste, utfyller ramma du gir dem. Ok?

        Ble det slik du trodde? :)





        • avatar Cecilia says:

          Det er ikke gjort i en håndvending å svare på dette.

          1) Tekstene mine er preget av kontraster og sprang.
          Ja. det er riktig. Livet mitt har også vært preget av kontraster og sprang. Å flytte fra Danmark til Norge ble et stort sprang. Å bo i et helt vanlig hus uten personlighet, likt alle de andre husene i nabolaget, ble en stor kontrast. Jeg slet med språket. Selv om jeg alltid hadde snakket en slags form for norsk med mamma hadde jeg ikke noe norsk skriftspråk, og overhodet ikke noe ungdomsspråk. Det satt meg tilbake, ettersom jeg ikke forstod alt det ble snakket om rundt meg. Dessuten hadde jeg ikke mobil, noe nesten alle de andre på min alder hadde. Dette gjenspeiler seg nok i måten jeg skriver på, og det er slett ikke første gangen jeg får høre dette. Jeg er ikke sikker på om dette egentlig er så dumt, men jeg har det i bakhodet nå som jeg jobber med å sette sammen det jeg håper blir en lesverdig roman.

          2) Kunsten å være Cecilia.
          Jeg forsøker å skape en hovedperson i romanen min som ikke er meg , men som allikevel besitter mye av meg. Det farlige ved dette er at jeg så lett henfaller til årsak/virkning . Det forsøker jeg å luke vekk.
          Å konstruere et menneske som besitter helt andre kvaliteter enn meg er dog det vanskeligste, for det finnes jo et persongalleri å forholde seg til. Hver eneste av disse personene må få sin egen historie og sine egne personligheter for at de skal bli tydelige og troverdige. Det er der jeg sliter mest akkurat nå. Jeg har ingen arbeidserfaring jeg kan trekke lærdom av og de fleste mennesker har det. derfor er jeg helt avhengig av å flyte på andres erfaringer når jeg skal beskrive en jobb-situasjon. Jeg forsøker å hente karaktertrekk fra mennesker jeg kjenner eller har beskrevet i dagboken min, men slikt tar tid.

          3) Siv.
          Jo, jeg er heldig som har henne. Det er mye å lære av hennes kunnskap innen musikkteori, for en roman er jo også en komposisjon, nesten som en symfoni. Hvilke instrumenter skal man sette til å spille sammen for å skape ulike stemninger. Helt ulike instrumenter skaper ofte en helt spesiell stemning. Fagott og tuba, etterfulgt av et parti for xylofon og pauker. Da blir det spenn. Og klarer jeg det i romanen min gjennom å sette de ulike karakterene mine sammen i helt spesielle settinger, så tror jeg det blir spennende. Når hovedkarakteren min hjelper en fordrukken forretningsmann som ligger på fortauet foran Cat People, en sexklubb i Peder Claussønsgate, så begynner det å svinge. :)

          Du har nok rett i at det eksotiske kan tilføre mye.
          Det eksotiskefor min del tror jeg ligger akkurat i det at jeg henlegger deler av handlingen til etterkrigstidens København, samt Oslo under OL i -52. Der har jeg gjort mye research, og heldigvis er det godt dokumentert, både i tekst og bilder. Avisarkivene har jeg også kjøpt meg tilgang til, og det er en stor hjelp.

          Og så er du inne på det vesentligste, nemlig søken etter røtter og identitet. Å forstå seg selv gjennom å se sin egen historie (og forhistorie), er selve kjernen og også det som jeg mener skal skape fremdriften. Når hovedkarakteren stiller spørsmål ved sin farmors selvmord så stiller hun egentlig de samme spørsmålene til seg selv og sin egen livsførsel. Det er meningen at hun skal på en lang reise, og det er det jeg forsøker å få til.
          Og så handler det absolutt om å utelate detaljer, og der har jeg mye å lære.

          Nei, det ble ikke slik jeg trodde, men det ble en veldig fin kommentar. Tusen takk :)





  4. avatar emte says:

    Du er så flink til å fortelje og forklare Shaya slik at ho med sine fåe flotte år kan forstå :)
    Og julegåva du har gitt henne høyrest ut til å vere ein skatt !

    Vi kan aldri bli sikre på om valga vi tek er dei rette,men enig med deg at det er bra å være litt usikker, eg tenkjer at ein skjerper seg i høve til at det ein har valgt kan bli så bra som det kan bli.
    Så er det desse prosessane vi er i, ikkje alltid at vi heilt ser målet eller vegen dit,andre tider tenkjer vi at det er berre å gjere slik og sånn,ja så er vi der,framme,snart. Det går ofte i eit anna tempo enn ein har tenkt, tenkjer det viktigaste er å halde fast på målet :)

    Tvi tvi med din kreative prosess,du er på veg!

    (Og du,-vestlendingar toler litt,det har du rett i :))
    Marietrøysteklem

    1





    • avatar Breiflabben says:

      Ja de tåler vel litt Marie 😉

      Flabbekinn til to flotte jenter. Har glemt Cecilia lenge nå og det er vel en stund siden du har smakt flabbekinn også 😉





    • avatar Cecilia says:

      @2993: Julegaven til Shaya har jeg vel fortalt om mener jeg, men jeg har altså laget en illustrert bok om en liten steinalderpike som vokser opp og alt hun lærer underveis.

      Jeg har jo en mor fra Bergen så jeg vet litt om vestlendinger, blant annet om hvor deprimerte de blir av det tunge novemberværet i Oslo, som hittil i vinter har vart i tre måneder. Jeg, for min del, kan ikke fatte hva som er bedre med Bergen :)

      Tusen takk for hyggelig kommentar!





      • avatar Breiflabben says:

        Kom plutselig på at jeg kom over en aldeles nydelig Verdejo-vin på Tenerife som heter Shaya. Shaya er visst en spansk hjort.

        Vinen var aldeles fortreffelig til litt salt og smakfull tapas under ettermiddagens solvarme :-)





  5. avatar Breiflabben says:

    Du gjør nok rett i å vente og gjøre deg ferdig med Valkyrieplass og ditt skriveprosjekt der.
    For øvrig så er det en sann glede å lese deg, spesielt i børjan her, det hadde virkelig Ceciliadriv og karakter i seg.

    Du er modig Ces, du tør å stille de riktige spørsmålene. Takk skal du ha, for akkurat der har jeg lært litt av deg. Du er ei grepa jente :-)

    Håper jeg ser deg ved Humlejenta en tidlig deilig vårdag :-)

    Nyt rødvinen dere deler, jeg har en herlig Chianti Riserva 2007 og en fransk biff.





    • avatar Cecilia says:

      Nå blir jeg litt forlegen her, Flabben, det må jeg si. Jeg kan bare neie og takke.
      I mine øyne står det enda mer respekt av en voksen mann som tør å innrømme at han har lært noe av en jentunge på tredve :)

      Du skal kanskje jobbe på samme sted som i fjor? Da kan det jo alltids tenkes at vi løper på hverandre. Jeg vil jo kjenne deg igjen.
      Chianti Riserva og en biff høres fortreffelig ut. Her ble det hønsefrikassé og en lett Chardonnay :)





      • avatar Breiflabben says:

        Litt forlegenhet er bare søtt, særlig hos ei jente som er voksen 😉
        Kommer nok ikke til å jobbe der, men kanskje jeg tar meg en tur :-)
        Hønsefrikassè er det lenge siden jeg har spist, kanskje jeg lager meg en i morra, onsdag er handledag.





  6. avatar LeylaM says:

    Jeg skjønner godt at du har vanskeligheter med å flytte til Miami nå. Du er inne i en prosess som er viktig og det betyr at dersom du flytter på deg, forsvinner kanskje også litt av den kreativiteten og skrivegleden du har nå..Men dette er bare noe jeg føler etter å ha lest stykket ditt. Det er vel på Valkyrieplass din skrivearena er, det er her du føler deg mest komfortabel når det kommer til å samle tankene og få de ned på papiret. Men igjen, dette er mine tanker og det jeg tror utfra det du skriver.

    At det er vanskelig å være så langt borte fra Siv og Shaya forstår jeg veldig godt, de er jo dine kjære, de næreste du har. Synes du er så flink til å forklare Shaya ting, til å høre på hennes ønsker, det er sikkert ikke lett for henne å ha to “hjem”, selv om det nå bare er et halvt år igjen til de kommer tilbake for godt. Hun vil jo at dere skal være sammen, hele tiden, men noen ganger må man bare ta valg som er vanskelig for en selv, slik at den andre (Shaya) får det best mulig der hun er :)

    Det var iallefall mine tanker etter å ha lest, og du skriver jo så det koster etter Cecilia, så jeg tror ikke du behøver å bekymre deg for om boken din blir bra. Den blir bra nok i tonnevis!

    Ha en fortsatt fin uke :)

    Klem :)





    • avatar Cecilia says:

      Dette er fine tanker LeylaM og en veldig hyggelig kommentar.
      Å finne en ro i denne prosessen er viktig for meg. Her har jeg alt innen rekkevidde og det tar meg bare et par timer å reise til Køben om jeg skulle trenge det. I Miami blir jeg sittende litt som på en øde øy og må klare meg med det jeg har tatt med meg. Jeg tror det er mye som ligger begravet der, og selvfølgelig har jeg hele tiden tenkt at jeg skulle sitte her og arbeide. Og nå, med sol og vinter utenfor vinduet, kjenner jeg at det er helt riktig.

      Alt godt, og tusen takk for flott kommentar :)





  7. avatar marthon says:

    Jeg måtte slippe ut en liten latter da jeg leste:
    ”De skulle vært på kurs på Vestlandet, skulle de, der hvor vindkastene river burkaen av rettroende muslimer uten å blunke …”

    Og så følger du opp med å ta helt av og ordgyte og alliterere deg opp på nye, svimlende tinder, så jeg trenger jumar-klemmer og sikring for å klare traversene:

    ” – på Vestlandet, hvor et ekko av hånlatter fra viltre vindkast gjennom størknet torv og frossen tare møter pyser med neglesprett og koldbrann innpakket i nymotens polvotter, der den furete fiskeren fryktløst fanger sitt fornødne dagsbehov i en sjark uten både spanter sikkerhetsbelter.”

    Men jeg har vært ute en sommernatt før, og rodd rundt Stadt i vindstille, i en båt uten motor, mens dønningene klasket dovent mot fjellsiden – og gått i land i den smellvakre perlen Hoddevika mens solen sendte sine første, gylne stråler over Stadtlandet og ned på den kritthvite surfestranda. Å Vestland, Vestland ….

    Litt lengre nede i teksten fikk jeg plutselig en visjon om en übercool ung kloakkrottekvinne med høyt hår, slørete blikk og kraftig maskara som synger med litt sliten, men likevel sensuell stemme: ”They tried to send us rats to rehab, we said, “No, no, no”.
    Albumet ”Rats on Rehab” slippes til uka.

    Selv sitter jeg her og nyter en real blings med delfiakake som er blitt til overs etter juleselskapene. Gomle-gomle-gomle. :-)

    Good to have you back!
    Begynte å lure litt, men nå forstår jeg at du bare har vært opptatt med å skrive på manifestet ditt …





    • avatar Cecilia says:

      Delfiakake – Uæææ! Jeg blir stappmett bare av tanken. Jeg aner ikke hvorfor jeg ikke orker Delfiakake, og jeg skjønner jo at jeg går glipp av en delikatesse.
      “Jeg er glad jeg ikke liker surkål, for det er så vondt!” – er et sitat jeg får trøste meg med.

      Det lille avsnittet “Det blåser” (uten trønderavdelingen) er et lite utdrag fra kladden til nyttårstalen min. Det ble litt nedkortet i den muntlige versjonen, som forøvrig ble fremført med lett påseilet bravur for et lydhørt og særdeles imøtekommende publikum. Temaet for talen var “Å rekke opp”, basert på min egen litt kortvokste opplevelse av verden, med utgangspunkt i gjentatte interne morsomheter på min bekostning vedrørende arkitektens plassering av barnevennlige lysbrytere, lave terskler og andre tillempninger for oss som altså ikke rager så høyt, rent fysisk. Det hører vel med til historien å fortelle at jeg fikk en spesiallaget miniatyr tripp-trapp-stol i sølv til tredveårs-dagen min av den samme arkitekten. Den har fått fast plass på skrivebordet mitt.

      Ellers er det jo dørgende stille rundt meg nå, så jeg hopper litt frem og tilbake mellom to virkeligheter; bloggen og skriveprosjektet mitt. Jeg tror jeg må konsentrere meg mest om det siste i en periode fremover, så bloggingen min fremover blir nok litt preget av gamle dagboksnotater og slikt som jeg bare kan kopiere ut.

      Tusen takk for hyggelig kommentar :)





      • avatar marthon says:

        Jeg er KLAR over at det er delte meninger om delfiakake. Jeg mener … det er jo en GRUNN til at vi har så mye rester igjen at jeg må sitte HVER kveld og stappe i meg TOMMETYKKE blingser som er så stappfulle av mettede fettsyrer og sukker at de kunne ha dekket kaloribehovet til en middels somalisk flyktningeleir i en uke! Du tror vel ikke jeg holder på med dette fordi jeg har GLEDE av det?
        Men … alternativet her er jo å gi konditoren en alvorlig brist i selvtilliten – og det kan vi ikke på noen måte risikere! :-)

        Ellers … liker jeg i grunnen alt, og lar meg gjerne utfordre. Gi meg én ting noen i verden kaller mat eller drikke (som ikke er direkte helsefarlig), og jeg skal spise eller drikke det (uten å si «uæææ!»).

        Det hørtes veldig flott ut med den nyttårstalen, og det kunne ha vært artig å høre resten også. Men jeg antar at det er litt for internt(?).
        JEG vil også være på nyttårsfest hvor noen så taleføre holder nyttårstale (selv om de må stå på en stol for å synes). Hos oss måtte vi ta til takke med Kongen.
        Det er forresten uansett bedre å være liten og kjapp enn stor og slapp.

        But seriously. Jeg maste om abstinens og slikt, at det var lenge siden du hadde skrevet noe, og at jeg savnet det … men hvis jeg skal se det fra din side, synes jeg vel nesten du kaster bort tida. Blogging er bare en atspredelse som ikke fører deg videre. Jeg ville nesten si: Skit i blogginga, du trenger ikke trening i å skrive!
        Det du trenger, er å reindyrke historia du vil fortelle i romanen din. Du har min fulle forståelse om du heller vil bruke tida på det, og du trenger selvfølgelig ikke på noen som helst måte ha dårlig samvittighet.
        – Sier jeg … som om jeg tror at jeg har alle svarene.
        Hvem faen tror jeg at jeg er?
        Oraklet fra Delfia???





        • avatar sirenia says:

          En trenger ikke orakler vel, bare små innspill for evn å komme videre. Så her er jeg uenig med deg Marthon. Vet jo noen, med vekslende hell, bruker blogging som respons i skriveprosessen sin, for å gjøre tekstene bedre.

          Kreativ skriving er en prosess, respons og spørsmål, skrive mer og bedre. Iflg skriveped. iallfall :)

          Men jeg stusser litt på det allikevel, noen vil ha det andre ikke, Cec sier hun vil men gir ingen tilbakemelding når hun får? Da begynner en jo å lure litt?





          • avatar Cecilia says:

            Hva er det du lurer på Sirenia?
            Hvorfor jeg er til og fra og må forholde meg til hva som skjer RL?
            Jeg fikk et svar fra deg kl 2031, og det så jeg, men jeg prioriterte å svare på de eldste ubesvarte kommentarene først. Så måtte jeg en tur ut og da jeg kom tilbake prioriterte jeg å kommentere på andre blogger, bl.a. din, og så ble jeg avbrutt igjen av RL.
            Jeg setter veldig pris på alle kommentarer og alle tilbakemeldinger og forsøker etter beste evne å svare på alt. Jeg kan selvsagt bli bedre og raskere, men virkeligheten rundt meg tillater ikke at jeg er konstant på nett.
            Nå har jeg seks ubesvarte kommentarer i høyrekolonnen og de er det nå første pri å besvare. Så får jeg se hva andre har skrevet og om jeg rekker å kommentere noe av det innen RL kommer og tar meg. Det er dessverre slik at jeg ofte ikke rekker å kommentere så mange steder, og det er litt synd, ettersom det er den beste markedsføringen av seg selv man kan bedrive som blogger, men på den annen side er jeg jo glad for at jeg har annet å bedrive også… :)





            • avatar sirenia says:

              Det var ingen kritikk på verken tempo i tilbakemelding eller annet. Jeg ble bare litt usikker på om du ønsket dem.

              Hvor mye tid folk bruker på nett, tror jeg ikke nødvendigvis har med livet utenfor å gjøre, og det kan også variere.

              Som oftest når folk bruker det, er det som en hersketeknikk, der fikk du den liksom. Forsvar gjennom angrep :)





              • avatar Cecilia says:

                Ikke noe angrep fra min side.

                “…Cec sier hun vil men gir ingen tilbakemelding når hun får? Da begynner en jo å lure litt?”

                Hva er det du lurer på om du ikke syns jeg brukte for lang tid på å svare?





                • avatar sirenia says:

                  En liten oppklaring og beroligelse kanskje? :) Det virker som du går i forsvar og det har du evn ingen grunn til.

                  På min tråd et annet sted, sier jeg at jeg har funnet “oppskriften”. Aha, svare du. Da ble jeg usikker på om du ville ha den eller ikke, og sa ikke noe mer.

                  Da jeg så leste innlegget her, leste jeg oppskriften her, altså i ditt eget innlegg.

                  Det ligger i Sivs reisverk først, siden utfyllende detaljer.
                  Det ligger i hemmeligheten din med datter.
                  Og det ligger i kontrastene og sprangene.

                  Altså, du har funnet oppskriften, jeg bare peker på den for deg så du ser den tydelig.

                  Det er jo ikke sikkert du er enig men slik ser jeg ei god bok fra deg :)

                  Det holder å være enig eller uenig og evn forklare hvorfor. Du trenger ikke begrunne punktene. Men jeg skal lese de siden nøyere.

                  At det tok litt tid før du reagerte gjorde meg bare usikker på om du var interessert i å høre på hva jeg tenkte om din framtidige bok. Bare det :)





                • avatar Cecilia says:

                  Hva er det du lurer på om du ikke syns jeg brukte for lang tid på å svare? :)





          • avatar marthon says:

            En snekker som drømmer om å bygge store hus, kan fortsette i det uendelige å trene på å lage kommoder og hjørneskap, finpusse alle teknikker med intarsia og fingerskjøter, og få massevis av tilbakemeldinger og skryt. Det er kanskje bra for selvtilliten, men han lærer ikke noe om fundamentering, beregning av bærekonstruksjoner, hvordan man setter opp et reisverk, triks for å gjøre romløsningen praktisk eller hvordan man kan gi fasader en estetisk og helhetlig utforming. Da er det bedre å jobbe sammen med erfarne tømrere, ingeniører og arkitekter, lære de bitene som mangler, og få tilbakemelding etter hvert som huset reiser seg.
            Hvis snekkeren er mer interessert i å spikke barkebåter og lage seljefløyter som han gir bort gratis til naboene under byggeprosessen, er det en viss fare for at huset aldri kommer under tak, og at ingen vil bo i det …
            Hvis jeg hadde vært i Cecilias sko (hvilket jeg er glad for at jeg ikke er, siden de antakelig er alt for små, og hun et annet sted skrev at hun på anbefaling av Frank Zappa har anskaffet «a pair of shoes that make you wanna die” … noe jeg synes høres veldig farlig ut :-) ), ville jeg nå ha konsentrert meg mer om bærekonstruksjonen – å få til et plot som kan bære en hel roman, og dernest fylt ut de nødvendige personportrettene slik at de får dybde.
            Da trenger hun å diskutere selve disposisjonen til romanen, og det er det nok vanskelig å gjøre her, for den kan ikke være et åpent gruppearbeid. Det må være et skapende arbeid forfatteren selv må stå for (ellers ender man bare opp med tvil, forvirring og dårlige kompromisser).
            Om Cecilia vil fortsette å være anonym, betyr det dessuten at hun ikke kan røpe så mye om innholdet i boka at anonymiteten hennes som blogger vil bli blåst hvis og når romanen kommer ut … selv om det nok kanskje er vanskelig.

            Jeg synes Cecilia (du – jeg skriver jo selvfølgelig også dette direkte til deg, Cecilia) viser med all tydelighet at hun (du) kan håndverket på detaljplanet. Nå må hun (du) løfte blikket og tenke på helheten og ikke hele tiden la seg (deg) distrahere av bloggen sin (din) … tenker Delfiaorakelet … som gjerne vil være med og sprette champagne i det kranselaget. :-)





            • avatar Cecilia says:

              Jeg kommer tilbake til dette :)





              • avatar marthon says:

                Du behøver verken respondere eller apologisere. Det er strengt tatt flere som ikke bør la seg distrahere. 😉

                Så … joda, neida. Næææi … en får vel sæla på og komma sæ tebars att te arbe hvis detta bygget ska blir færdi.
                :-)





            • avatar sirenia says:

              Det er det samme jeg sier over, nemlig det også Siv har fortalt henne, så da er vi tre :)
              Med de store linjene altså, plotet må på plass.
              Jeg har også sagt før mht respons på hennes tekster, at det er vanskelig siden helheten ikke er tilstede.





  8. avatar jadajada says:

    skal – skal ikke ….

    ikke like enkelt alltid .





  9. ay, Ceci, guapa!

    kunne jeg valgt helt fritt og uten kostnad hadde jeg glatt valgt SoFlo og Miami fremfor Oslo eller Bergen eller Stavanger for den saks skyld, men ingenting er gratis.

    jeg liker veldig godt skissene du har publisert fra etterkrigstidens København, og hvis du må være i Skandinavia for å fullføre prosjektet så er det prisen du betaler for popen, beibi!

    (dessuten er seks måneder ingenting. ikke egentlig!)

    Life, Love And Heppiness, Guapa!





    • avatar Cecilia says:

      Atter en gang nytt nick, og atter en gang en melding på mobilen om at jeg må godkjenne. Denne ble godkjent i Smedstadkrysset mens jeg ventet på grønt lys :)
      Neida, jeg klager ikke. Jeg syns det er morsomt at du til stadighet finner nye og spennende nick, og ikke minst at du tar deg til å komme på besøk, noe jeg selv ikke er så altfor flink til.

      Alt koster, tror jeg, og ikke alt kan betales med penger. Sol og varme under Miami’s blå himmel kan koste mye selv om det er gratis. Jeg må nok være her hvor jeg har tilgang til det meste (f.eks. Deichmann), og jeg har også behov for å rusle litt gatelangs. Men ikke minst har jeg behov for å få forståelse. Som jeg skrev er det vanskelig for andre å skjønne at jeg kan arbeide selv om jeg tilsynelatende bare sitter og soler meg og derfor godt kan forstyrres. Bare noen spør meg om jeg vil ha en kopp te, er det noen ganger nok til at jeg glemmer en lang tankerekke som jeg har i hodet. Og da kan jeg bli irritert, og så kan det bli dårlig stemning.
      Det er altså flere grunner…

      Hyggelig at du er innom, el meu capità !
      Jeg kommer på gjenvisitt ved leilighet :)





  10. avatar geitost says:

    Hei, Cecilia.
    Er det bare Vestlandets vinden som blåser her i dine gener og arv ?
    Jeg har hørt at Nederlanderne har oppfunnet ordet “uitwaaien” fordi de trengte å uttrykke hvor mye de nyter å lufte seg i vinden, ikke bare for en fin følelse over hele kropp og inn i lunger, men også, på en metaforisk måte, for en riktig anledning å forfriske sine tanker.
    Jeg lurer på om det finnes et slikt ord også på norsk. Uansett, jeg forestiller meg denne vindfulle følelsen som en link mellom dine bestemødre.
    Hva om det finnes noe felles mellom dine genene fra begge sider … ? :)
    Med andre ord : jeg er ivrig å lære mer om de mørke sider av Danmark historie, og å følge videre eventyrene til en enestående kvinne i Danmarks etterkrigstiden.
    Og det er bare hyggelig å vite at du har fortsatt en stor lyst til å skrive slike fortellinger.
    Smil/støtte/klem.





  11. avatar Cecilia says:

    Jeg kjenner ikke til noe “uitwaaien” på norsk. Ikke på dansk heller. Men jeg forstår begrepet. Jeg tror alle liker å kjenne vinden, se bare på hvordan hundene elsker å henge hodet ut av bilvinduet :)

    Link mellom bestemødrene tviler jeg litt på, ettersom min bestemor var fra innlandet i Norge, men morfar var fra Bergen. Hollenderne begynte jo å konkurrere med hanseaten på slutten av femtenhundre tallet, så hva min mor bærer av gener kan man jo ikke være helt sikker på. :)

    Det er vel ikke så sannsynlig at jeg kommer til å legge ut så mye mer om dette på bloggen min. Jeg sparer nok det meste til den romanen jeg forsøker å snekre sammen, så får vi se hvordan det går. Du skal i hvert fall få et signert eksemplar dersom det blir noe av. :)

    Tusen takk for kommentar og smil/støtte/klem.
    Klem fra Cecilia :)





    • avatar geitost says:

      Unnskyld om jeg var uklar, men denne “gener” saken var en fantasi som ikke måtte leses bokstavelig, og det er selvfølgelig boka jeg gleder meg å lese, og egentlig venter på. Hmm… Skal prøve å være litt mer relevant neste gang. :)
      Tusen takk for snill tilbakemelding. Lykke til.





      • avatar Cecilia says:

        “Don’t ask me! Surprise me! ” sier min fjerne slektning Helena når jeg spør henne om hva hun vil ha. Det har jeg lært meg å sette pris på etterhvert, fordi det faktisk representerer en utfordring å finne på noe som overrasker henne.
        Du klarer til stadighet å overraske med kommentarene dine, og det liker jeg veldig godt, for det gir meg også anledning til å drodle litt.
        Relevans er irrelevant :)





  12. avatar Cecilia says:

    @marthon : Kommentar 3021 .

    Jeg har faktisk en slags mentor som har lært meg endel om oppbygging og disposisjon, og de gule lappene henger både på korktavlen og utenfor.

    Jeg har ikke egentlig så små føtter (38) men du trenger nok litt større flate enn meg for å kunne balansere. Skonummer er forøvrig ganske stabile rundt omkring i verden. Ad-hoc-størrelser på andre områder derimot, har endret seg over tid for å unngå å konfrontere oss med våre ukomfortable, antropometriske sannheter. Small er i dag større enn det var for ti år siden, så vi trenger ekstra small for å dekke det som tidligere var small. Jeg er der, ekstra small, normalt en barnestørrelse. Men nå har vi omsider fått EN 13402, standarden som skal gi oss små og kortvokste noe konstant å forholde oss til. Antagelig er dette en naturlig videreutvikling av den standardiseringen som resulterte i agurkstandarden. Nå gadd ikke agurkene og innrette seg riktignok…
    Hvorfor skriver jeg om dette? Jo, fordi det handler litt om standardisering å skrive et bokmanus. I så måte er jeg en agurk, for jeg ønsker egentlig ikke å få tredd altfor mange føringer over meg. Grunnmur, reisverk, vegger og tak er viktig, men så begynner det å være nok. Trenger jeg egentlig konstruere en planløsning som er økonomisk? Trenger våtrom å ligge tett på hverandre? Kan jeg ikke ha flere piper dersom jeg ønsker meg mange peiser, i stedet for å måtte plassere peisene etter hvor pipeløpet går? Jeg forsøker å konstruere huset fullstendig uavhengig av oppleste og vedtatte normer for hva som er mest riktig og økonomisk. Jeg vil kunne leke med tanken om et bad med hems, og på hemsen vil jeg ha et orgel og en peis, samt overlysvinduer som kan justeres elektrisk slik at de påvirker akustikken. Det er først når jeg vet hvordan jeg vil ha det at jeg trenger å sette meg inn i ingeniørkunst og fortifisering for å beregne de bærende konstruksjonene, tenker jeg, for alt lar seg jo løse. Det er kanskje feil og kanskje manøvrerer jeg meg inn i en blindgate, men så har jeg i hvert fall lært hva som ikke går, og det er også en lærdom.

    Jeg har et plot. Jeg har en helt klassisk historie. En rammefortelling med en protagonist og en antagonist, et problem som enten må løses eller forbli uløst, og to underliggende plan: Et politisk plan og et personlig plan for hovedkarakterens utvikling. Det er akkurat disposisjonen jeg jobber med nå (de gule lappene som henger overalt og stadig omgrupperes) , og det har du nok rett i at ikke kan gjøres som et gruppearbeid. Et gruppearbeid er sjeldent vellykket fordi det har en tendens til å resultere i kompromissløsninger, og jeg gir meg heller enn å gå med på et kompromiss, for et kompromiss er nettopp et kompromiss og således den dårligste løsningen, fordi det rett og slett er en løsning som ingen av de berørte er helt fornøyde med.

    Jeg lærer mye av å blogge. Å se hvordan andre argumenterer og tolker er en viktig studie når man skal konstruere både persongalleri og språk. Se på forskjellige karakterer som Jadaja og Sjalle, Adoph og LeylaM. Markante personligheter med helt ulike måter å uttrykke seg på. Jeg kan selvfølgelig nevne flere, men her er jeg ute etter ulikhetene. Jeg bygger ikke noe direkte på disse, men det er klart jeg lærer mye om å skrive dialog. Jeg har også dagboken min som jeg henter mye fra. Der ligger det oceaner av nedfelt kunnskap som jeg fått overlevert fra forskjellige møter jeg har hatt, og så har jeg studieheftene mine, alle forelesningene på mini-disk med spørsmålsrunder i bakkant, tet-a-tet med enkelte forelesere, you name it. Alt er viktige hjelpemidler. Problemet nå er å holde fokus i persontegningene og ikke gjøre alle like sterke.

    Jeg er klar over at jeg blir blåst dersom prosjektet blir vellykket, men jeg har sørget for å ha en sikkerhetsventil (i bakhånd). :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *