Om salt i grøten og andre digresjoner.

At jeg likte å danse da jeg var liten er neppe noen oppsiktsvekkende avsløring. Jeg danset til en helt spesiell sang, men ikke til hele sangen, bare til slutten. Da klarte jeg ikke å sitte stille. Men under resten av sangen satt jeg helt stille og lyttet. Jeg har det litt sånn ennå.

Det er julaften. Julefreden har senket seg. Kalkunen har det etter forholdene bra i stekeovnen, og spisebordet er dekket til fire: Mamma, Shaya, Siv og meg;  fire jenter.
Klokken er halv fem, og jeg har fått min lille halvtime med alenetid hvor jeg bare kan lene meg tilbake og slappe totalt av. Alt er på stell. Huset er ryddet og pyntet, og gjesterommet er gjort i stand til mamma så hun kan overnatte dersom hun vil.
Carl har meldt sin ankomst rundt midnatt. Han skal først feire jul med søsteren sin, og så kommer han innom oss for en night-cap etterpå.  Det blir sikkert sent, men det blir sikkert hyggelig.
Er jeg sliten? Kanskje litt. Det ble en overgang å få huset fullt. Etter fire måneder i ensomhet har jeg vendt meg til stillheten og roen. Det først når den blir brutt  jeg forstår å sette pris på den. Det man savner så intenst inneholder jo også momenter som man glemmer midt i savnet, men jeg er uansett glad for at den selektive hukommelsen velger å legge fokus der den gjør: Det er de fine minnene som blir de sterkeste, og det er erindringen om de fine stundene som alltid er skaper savnet.
Kanskje vi aldri blir helt fornøyde?  Det er nok det som er meningen. Det skal være et visst innslag av uro og misnøye for at balansen skal opprettholdes.
Yin og Yang – sort og hvitt i en evig bølge – i livet – akkurat som i resten av naturen.

__

– Mamy! Where’s my charger?
– What charger?
– For the iPad. I need it! Now!
– Hvor brukte du den sist?
– In your bed.
– Har du lett der?
– Yes. It’s not there anymore.
– Jeg har ikke sett den.
– Can I use your cable?
– Bare ta den, men vær forsiktig. Ikke dra i ledningen, bare i pluggen.
– Yes.
– Du skjønner alt jeg sier?
– Yes.
– Du må snakke norsk i kveld, du vet det?
– Yes.  Jeg må forte meg før den skrur seg av.
En kort setning for å vise meg at hun fortsatt kan snakke norsk, så tar hun USB-ledningen og løper av sted ut på kjøkkenet for å koble seg på der. Men hun rekker det ikke. Jeg hører at hun slutter å løpe.
– Shit!
Stemmen hennes er fortvilet mer enn sint, og jeg må smile litt for meg selv. Små hverdagskatastrofer er nyttig lærdom. Jeg får gå og trøste henne litt…

Men så kommer Siv ut fra badet, med morgenkåpen delvis åpen  Jeg kan fortsatt undre meg over forelskelsen, den jeg alltid har trodd kun tilhørte starten av et forhold. Hos meg er den ennå levende og insisterende tilstede, og jeg blir helt pudding i knærne da jeg ser henne.
– Hva er det?
– Ikkeno… jeg…
Håret hennes er vått og hun smaker tannkrem.
– You are kissing!
Shaya står plutselig i kjøkkendøren og snurper munnen sammen i tilgjort vemmelse. Siv smiler.
– It’s gross, isn’t it?
– Yes. You can kiss in the bedroom!
– Won’t you be lonely if we go to the bedroom?
– No… you can go to the bedroom. Because now it’s all gone and you can’t see it.
– Se what?
– What I had written.
– Can’t you write it again?
– No! It won’t be the same.
Jeg vet at hun har rett. Det blir ikke det samme. Akkurat det vet jeg alt om. Når man har mistet noe så er det borte for alltid.
– Du kan skrive noe helt annet. Det pleier jeg å gjøre når jeg mister alt.
– Hva da?
– Du kan skrive det du husker.
– Det er ikke noe morsomt å skrive det en gang til.
– Det vet du jo ikke før du har gjort det.
– Når skal vi hente bestemoren?
– Snart. Du rekker å skrive noe nytt før det. Okei?
– Yes.

__

– Har du lært henne å skrive?
– Jeg trodde det var du som hadde gjort det?
– Bare noen få ord, og bare på norsk.
– Hun kan ikke så mye mer enn det. Vent til du ser hva hun har skrevet.
– Hun har blitt veldig voksen
– Mm. Hun har hastverk, det er helt tydelig.
– Hadde du også det?
– Mm. Mamma sa jeg var voksen da jeg åtte år.
Et øyeblikk blir blikket hennes fjernt og det lille smilet forandrer seg.
– Savner du henne?
– Jeg tror det er mere sorg enn savn, egentlig.
– Hvordan da?
– Hvordan… tenker du på hva som er forskjellen?
– Mm.
– Kanskje det ikke er noen forskjell?  Kanskje alt er det samme. Sorg høres på en måte litt mindre egoistisk ut. Men dypest sett er det vel egoismen som ligger bak ønsket om det ikke hadde skjedd. Å sørge over tapet… er ikke det egentlig bare en omskrivning av å savne noe man har mistet?
– Ikke hvis man kan sørge over andres tap. Da er det uegennyttig.
– Er det egentlig det? Og er ikke det medfølelse mer enn sorg, eller? Det er du som er eksperten.
– Er jeg det?  Kanskje sorg er dypere enn savn?
– En dypere grad av savn?
– Nei. Det blir ikke riktig. Det er to forskjellige ting.
– Kanskje det er fler enn to?   Hvorfor sørget vi etter Utøya for eksempel?
– Det er et bra eksempel. Det…
– Var det fordi det var så mange, eller fordi det var ungdom?
– Jeg tror det ligger mer i at det var en bekreftelse på en dypere latent visshet om at sånt kan skje, og at det faktisk hadde skjedd.
– Var det ikke egentlig medfølelse med alle?
– Jo, det tror jeg. De umiddelbare følelsene var nok medfølelse. Vi følte nok sympati med de etterlatte…  eller,  hva om vi følte sympati for den kollektive sympatibølgen?  Vi har sikkert fortsatt noen kollektive sensorer i behold.
– Hva tenker du nå?
– At det var handlingen og ikke antallet som skapte sympatien, at det var handlingen som lå bak som var det utløsende for sympatibølgen… som kanskje ikke var engang var noen sympatibølge.
– Tror du ikke det?
– Jeg er usikker.
– Jeg tror nok antallet også har en innvirkning på hva som påvirker oss.
– Kanskje… men Norge har ikke hatt noen slik kollektiv reaksjon noen gang tidligere, ikke som jeg vet.
– Vi har ikke opplevd noe lignende tidligere.
– Det har vel vært flystyrter og togulykker som har hatt større omfang?
– Ikke det jeg vet. Kanskje en flyulykke en gang, men det er lenge siden.
– Poenget mitt er at vi neppe får noe rosetog selv om to hundre skulle dø i en flyulykke, til tross for at det gir flere etterlatte.
– Hva om alle var barn?
– Det er helt utenkelig, men jo… kanskje. Okei, da kommer det kanskje an på antallet også, men jeg tror faktisk vi hadde fått akkurat samme reaksjon dersom det kun hadde vært ti stykker som ble skutt på Utøya, kanskje selv om det bare hadde vært fem. Det lå langt mere enn sympati med de etterlatte bak den kollektive reaksjonen, det lå en protest i den. En kollektiv protest mot… eller kanskje ikke mot noe, egentlig? Kanskje det  rett og slett var en sorgreaksjon over noe som var tapt? Tryggheten vår kanskje?
– Det er en interessant tanke.
– Hva om jeg sier at vi sikkert ikke ville sett den samme reaksjonen dersom alle drap i Norge hadde skjedd på samme dag. At det ville bare skapt overskrifter… monsteronsdag eller blodtorsdag, og nye ord som blodfast på Hitra etter drapsbølgefredag.
– Nå er du stygg.
– Er jeg det? Hvor mange dør av sult hver dag i Afrika? Hvor er sympatibølgen?
– Det er ikke sammenlignbart… dessverre. Det er utenfor vårt nærområde.
– Er det bare derfor? Tror det ville kommet en gjentagelse… et nytt rosetog dersom det skulle skje noe lignende en gang til?
– Hvorfor ikke?
– Fordi det ikke er noe poeng. Det er allerede gjort. Markeringen har skjedd. Sympatibølgen har vært. Neste gang vil de etterlatte få langt mindre oppmerksomhet fordi kvoten er oppbrukt. Sympatien tilfaller alltid de første. Den første tiggeren du møter i livet får sympatien og småpengene dine, mens resten blir bare plagsomme fordi de appellerer til din dårlige samvittighet.
– Tror du alle er enige i det?
– Nei, nei. Ikke offisielt. Det ville sikkert vært noen ildsjeler som hadde forsøkt å få til noe lignende, men den kollektive sympatibølgen tror jeg ikke kommer i reprise. Kanskje dersom det skjer om tredve år,  som en slags nostalgisk etterdønning,  men ikke om det skjer i morgen eller om fem år.
– Hva tenker du egentlig på når du sier den kollektive bølgen?
– Akkurat det er jeg litt usikker på. Jeg tror jeg tenker på hvordan en flokk med stær klarer å gjøre disse utrolig akrobatiske øvelsene helt samtidig, eller nesten samtidig, uten at de kolliderer med hverandre og uten at det tilsynelatende er noen leder. I Danmark kan det være flokker på flere hundre tusen stær, så mye som en halv million er det noen som sier. Og alle flyr samtidig samme vei. Da er det antagelig snakk om kollektiv bevissthet på en eller annen måte, og det tror jeg alle flokkdyr har, også vi… det er ikke noe å le av.
– Jeg ler ikke. Jeg bare smiler.
– Hvorfor det?
– Fordi du er så søt når du blir intens.
– Dust!
– Jeg tror faktisk ikke vi har så mye bevissthet igjen i det hele tatt. Hva skal vi egentlig med det?
– Det lurer jeg også på. Bevissthet er bare plunder og heft.  Vi er lykkeligere uten.
– Har du lyst til å stå opp?
– Egentlig ikke.
– Klokken er snart fire.
– Allerede?
– Jeg kan ta med  Shaya og hente moren din, så får du litt tid for deg selv?
– Mener du det?  Jeg blir veldig glad hvis du gidder.

___

Tid for meg selv. Er det egentlig det jeg trenger akkurat nå?  Kalkunen surrer i ovnen og piken med fyrstikkene klamrer seg til det siste bildet før hun synker ned i sitt siste, evige øyeblikk.  Kanskje jeg skulle ta en bit sjokolade for å få opp blodsukkeret?  Kanskje to biter?
Hva er det å slappe av egentlig? Bare lene seg tilbake og lukke øyene?  Det er det mest behagelige, særlig på julaften. Jeg kan alltids sjekke en siste gang at alt er på plass, så slipper jeg i hvert fall å bekymre meg om det.
Joda, spisebordet er pent pyntet med hvit damask og en rød juleløper løper smyger seg under en rund speilflate med to sittende nisser, midt på bordet. På hver side står det to nypussete kandelabre med røde lys av den typen som skal kunne brenne i åtte timer og et glitrende sølvbånd slynger seg i bordets fulle lengde og tilbake. En liten gave ligger pent ved hver tallerken, innpakket i mørkeblått glanset papir med håndlaget sølvsløyfe og skinnende stjerner.  I år har jeg laget alle navnelappene alene. Kanskje det var litt dumt? Jeg burde kanskje ha ventet…

Er det ikke noe annet kan jeg ha dårlig samvittighet for? Jeg trenger visst å ha litt dårlig samvittighet, som avlat før kalkunmiddagen. Det er nok eventyrenes skyld.  H.C Andersen skulle vært skutt i vogga. Da hadde jeg sikkert hatt det bedre og ikke tenkt triste tanker på julaften. Og nettavisene fokuserer selvfølgelig på julefeiringen på sin måte. Det er den tomme plassen ved bordet som skal gi oss dårlig samvittighet, og det underliggende er selvsagt Utøya-massakren.   Ved andre bord står det også en plass tom, men det skyldes jo “helt normale” drap, dødsulykker, kreft, helt naturlige dødsfall… altså ikke noe oppsiktsvekkende, og slikt gir ikke den samme tyngden og oppmerksomheten, selv om savnet og sorgen er akkurat like stor i disse hjemmene.  Det kan kanskje være like greit for de etterlatte at man dør litt mer dagligdags enn å bli slaktet av en sinnssyk ekstremist, for oppmerksomhet er ikke alltid en fordel,  for andre enn dem som tjener på det, og akkurat der er oppfinnsomheten ubegripelig blottet for omtanke.
“Vær så snill, la oss slippe i julen”, ba de etterlatte, forgjeves. Svaret kom prompte: Skal avisene liksom ikke tjene penger i julen nå da? Hah! Vi skal kjøre en Breivik spesial i julenummeret vårt!
Underholdning for alle penga!

Stammen har blitt for stor til at vi har kapasitet og rom nok til å favne alle. Vi må konsentrere oss om våre nærmeste, kanskje utvide det til vennekretsen… det er det vi har kapasitet til. Vi, som individer, kan ikke påta oss noen skyld for andres handlinger, og spesielt ikke dersom de begås av noen utenfor vår krets. Det eksisterer ikke noe kollektivt ansvar innenfor demokratiet som kan tilbakeføres til enkeltindividet.  Sånn tenker jeg.  Ligger det en trøst i det?  Antagelig er det der trøsten ligger. Enkeltindividet er fritatt for sin del av det kollektive ansvaret. Ansvaret ligger et annet sted. Vi forespeiles at vi stemmer på hvem som skal ta ansvaret, og så lar vi vår misnøye komme til uttrykk når ansvaret pulveriseres, gang på gang på gang. Kommer vi noen gang til å gjøre noe med det?  De fleste av oss har nok for lengst akseptert at jordens salt alltid salter en annens grøt.

Det er julaften, og kalkunen har det etter forholdene bra i stekeovnen.
Er det en saksofon jeg hører utenfor?  Jovisst er det en sopransax som spiller Glade Jul. Min første tanke er at det er en av de mange utenlandske musikerne som til stadighet underholder oss med sine mer eller mindre ønskede og kompetente musikalske fremførelser, men da jeg åpner balkongdøren ser jeg at det er en ung gutt med nisselue som står på den lille plattingen foran statuen av Piken med Humleranken.  Han er kanskje femten år gammel. De få som fortsatt er ute stopper og lytter, og mange kommer ut på balkongene.  Jeg glemmer at det er kaldt og blir stående og lytte andektig, som alle de andre. Og da han er ferdig jubler vi for ham og han bukker og smiler takknemlig. Skal han spille mer? Nei. Han nøyer seg med det.
– God jul alle sammen!   roper han og vinker med nisseluen, før han legger saksofonen i etuiet, og jeg roper god jul tilbake akkurat som alle de andre, og de fleste av oss blir stående og se etter ham til han runder hjørnet ved den nye skobutikken. Så begynner kirkeklokkene å ringe julen inn og det ringer på døren…   og så er alle tankene glemt.

En gang da jeg var liten klarte jeg å miste mamma eller pappa i København. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg spurte en gjeng med bikere om de kunne kjøre meg hjem. De så kanskje ut som om de ikke hadde noe bedre fore. Og merkelig nok kjørte de meg hjem, hele gjengen, selv om det var langt, og jeg satt trygt og godt mellom to sterke lærkledte armer. Akkurat det kan jeg huske. Resten har pappa fortalt,  også at de hadde spurt meg hva slags jente jeg var , og da hadde jeg svart stolt:
– Jeg er en Rolling Stones-jente!

Let’s drink to the salt of the earth!


 

 

Let’s drink to the hard working people
Let’s drink to the lowly of birth
Raise your glass to the good and the evil
Let’s drink to the salt of the earth

Say a prayer for the common foot soldier
Spare a thought for his back breaking work
Say a prayer for his wife and his children
Who burn the fires and who still till the earth

And when I search a faceless crowd
A swirling mass of gray and black and white
They don’t look real to me
In fact, they look so strange

Raise your glass to the hard working people
Let’s drink to the uncounted heads
Let’s think of the wavering millions
Who need leading but get gamblers instead

Spare a thought for the stay-at-home voter
His empty eyes gaze at strange beauty shows
And a parade of the gray suited grafters
A choice of cancer or polio

And when I look in the faceless crowd
A swirling mass of grays and black and white
They don’t look real to me
Or don’t they look so strange

Let’s drink to the hard working people
Let’s think of the lowly of birth
Spare a thought for the rag taggy people
Let’s drink to the salt of the earth

_

Gledelig jul.

_

6
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

24 Responses to Om salt i grøten og andre digresjoner.

  1. avatar emte says:

    Takk for nok ei finfin lesestund her inne med deg. Glimt frå ditt liv med dine og tankevekkande ord. Fortsatt god jul,snart eit nytt år med blanke dagar.
    Marieklem





    • avatar Cecilia says:

      Hei, Emte, og gledelig jul :)

      Her har det omsider roet seg litt. Jeg har valgt å være hjemme alene mens mine to lys på jord har dratt en tur til Kristiansand for å besøke Sivs gamle tante, så nå har jeg fri til i morgen.

      Takk for hyggelig kommentar,
      Juleklem fra Cecilia :)





  2. avatar sirenia says:

    Nærhet og avstand, alene og sammen, som jeg sier, noen lever mer og mer intenst med svingninger :)enten det nå skyldes barndom eller personlighet.
    Uansett, godt å lese.





  3. avatar jadajada says:

    cec

    likte dette veldig godt…

    du tar opp tanker som jeg selv har gjort meg – ord, følelser,, tanker om definisjoner, avstander og det meste.

    selv om jeg er tilhører Beatles-siden , får du en tommel – fordi du prøvde å sette ord på det.





    • avatar Cecilia says:

      Beggars Banquet var en av de platene som pappa pleide å spille på platespiller da jeg var liten. Salt of the earth var etter det han påstår også det første han lærte meg å spille på piano, og den sitter fortsatt i fingrene. På slutten av den sangen der rytmen plutselig skifter, måtte jeg alltid danse. Jeg kom til å tenke på dette fordi jeg fortsatt har en gammel svart Rolling Stones T-trøye med en rød tunge på, som Shaya har forelsket seg i.

      Tusen takk for kommentar og tommel :)





  4. avatar artemisia says:

    Veldig fint å lese, Cecilia! Du er knallgod på dialoger.:) Og så er det mye du tar opp, som jeg tenker en del om, og får lyst til å kommentere. Gjør det mest inne i meg, for jeg vet ikke akkurat nå hvordan jeg skal formulere det godt nok..

    Sorgen i jula, 22.7. Ja, det er mange hverdagskatastorfer, som aldri får slik oppmerksomhet..og det er kanskje like bra. Eller? Mediaoppmerksomheten tror jeg utsetter sorgbearbeidelse for en del.. men i andre hverdager, sliter man kanskje med at ingen forstår, eller tør, eller vil forholde seg til andres sorg og tap, kanskje..

    Min ene sønn har snakket en del om et fenomen- husker ikke hva han kaller det- som går ut på at et mennenske ikke greier å forholde seg til en folkemasse over 150. Da blir menneskene /massene noe annet en mennesker for den enkelte…Derfor blir katastrofer med hundrevis av folk umulig å ta inn over seg– (Men vi greier 77.)

    Er alene jeg også nå, etter mange folk rundt meg i jula. Kjenner jeg trenger alenetiden nå. Det er hyggelig og sosialt med besøk og mye folk, men det kan være slitsomt over tid. Men nå skal jeg lage middag. Har noen laksefileter i kjøleskapet, og veldig mye mandelpotet til overs. De får jeg urtekrydre og steke i litt olje, tenker jeg.

    Ett riktig godt nytt år til deg.:)

    Heier på Stones jeg også.:)





    • avatar marthon says:

      @artemisia!
      Begrepet/teorien sønnen din har snakket om, er nok “Dunbars tall” (“Dunbar’s number”), mer kjent som “apesfæren” (“the monkeysphere”) – en teoretisk grense for hvor mange medmenneske(ape)r vi menneske(ape)r klarer å forholde oss til sosialt og empatisk. Se http://en.wikipedia.org/wiki/Dunbar's_number.
      Det er en interessant teori, som sier litt om våre begrensninger, og når den sosiale samvittigheten forvitrer og det derfor trengs strengere lover og regler. Min erfaring er at denne grensen i praksis er høyst variabel. Det finnes autister og egoister som ikke klarer å forholde seg sosialt til noen som helst, og rasshøl som ødelegger for både seg selv og andre selv innenfor en familie eller en annen liten gruppe – samtidig som det finnes enkelte veldig ressurssterke og sosiale mennesker som klarer å forholde seg til flere hundre, og folk som ville kunne ha levd i et storsamfunn helt uten lover og regler og likvel hatt moral nok til ikke å tråkke noen på tærne.





      • avatar artemisia says:

        Takk. Det kan nok være denne, ja. Skal spørre ham når han kommer hjem igjen. Er enig i deg at dette helt sikkert er variabelt. Intet er vel absolutt, men vi mennesker trenger vel forenklinger, og bokser, for lettere å skjønne ting. Også skjønne ting vi ikke skjønner.





    • avatar Cecilia says:

      @artemisia :
      Blir det mange nok så blir det som i sangteksten bare en grå masse. Dette vet jeg fra den tiden jeg danset ballett; publikum blir en enhet og ikke enkeltindivider. Og sånn har vi nok også behov for å forholde oss til det havet av mennesker som vi ikke kjenner.
      Et annet moment, som det kanskje er litt upassende å nevne, er dette med at vi benytter anledninger til å sende signaler om hvem vi er. Gjennom å vise vår deltagelse forteller vi omverdenen at vi er innehavere av gode egenskaper, og vi så jo også at våre nye landsmenn brukte den muligheten til å sende oss sine signaler. Ikke misforstå meg dithen at jeg tror det var falskhet i noe av dette, for det tror jeg på ingen måte. Men at det også lå noen nedarvede instinkter og mekanismer til grunn for denne reaksjonen, er jeg ganske sikker på; altruisme er jo et veldig omdiskutert tema som stadig fler tviler på eksistensen av.

      Tusen takk for fin kommentar, og Godt Nyttår :)





      • avatar artemisia says:

        Ja, den går masse- er jo kjent. Har selv spilt teater for noen hundre, og vært med på Olsokspelet på Stiklestad for noen tusen– der er det umulig å forholde seg til enkeltpersoner.

        Jeg er helt sikker på at du er inne på noe, ang det å ville vise hvem man er..og benytter anledninger for feks å vise godhet, støtte…Uten at jeg tror det er bevisst for folk flest. Eller , når det gjelder 22.7, fakkeltog, rosedemonstrasjoner etc– så kan det ligge i vår folkesjel, at vi reagerer slik. I dag leste jeg et meget interessant intervju med polske Nina Witoszek om akkurat dette, i Aftenposten. Hun snakket om godheten som ligger i den norske folkesjela. Den er helt spesiell. Hun ser det med utenlandske øyne. I Polen ville en slik handling ført til hat, hevn og konspirasjonsteorier, sier hun. I Norge reagerte vi på en helt annen måte, og hun mener det er dypet av folkesjela vår som kom til uttrykk. Godt nytt år til deg også.:)





  5. avatar LeylaM says:

    Godt å lese om dine tanker rundt julen med familien din. Mange av disse tankene du skriver om har jeg selv vært borti i disse dagene. Savn, de man skulle ønske var der med oss på julaften, alt dette blir forsterket i julehøytiden. Vet ikke helt hvorfor, og grubler ikke så mye over det heller, jeg lar det gå. :)

    Uansett så ønsker jeg deg og din lille familie et Godt og lykkelig Nyttår :)

    Nyttårsklem til deg :)





    • avatar Cecilia says:

      Det er nok mange som får noen tanker rundt savn og sorg akkurat i julen som tradisjonelt er tid for familieforening.
      Tusen takk for kommentar og godt nyttår til dere begge.
      Klem fra Cecilia :)





  6. avatar marthon says:

    Hei!
    Hvis jeg måtte velge mellom Beatles og Stones … måtte det absolutt bli Stones.
    Jeg har alltid likt “Salt of the Earth”. Vi skal huske på sliterne. Sånne folk som han “Slitaren” som Jakob Sande skrev om, som sliter fra morgen til kveld et helt liv uten å sitte igjen med annet enn litt selvrespekt.
    Og inderne som har vevd klærne vi fikk til jul, og kineserne som trofast har slitt ut hendene sine på å binde fast “Pet Shop”-figurene og Bratz-dukkene til emballasjen med plaststrips, så de er umulig å få løs på julaften. Og barna deres, som tolv timer om dagen har sittet i eksplosjonsfarlige lokaler og stappet krutt og kjemikalier i fyrverkeriet vårt med sine sarte små hender.
    Selv sitter jeg og skriver fakturaer på årets siste dag …
    Da tenker man jo litt på hva man har igjen for “slitet”. Vel, det blir vel til salt i såret denne måneden også … 😉
    Fint skrevet, som alltid, Cecilia.





    • avatar Cecilia says:

      Jeg er enig, Stones har alltid hatt en substans som jeg savner litt hos Beatles, selv om John Lennon har bidratt med “Working Class Hero” og “Woman is the nigger of the world”, men begge er skrevet etter Rolling Stones tema-album Beggars Banquet. For meg står “Beggars Banquet” som en bauta i pophistorien. Man kan si mye fint om Beatles, men den solide forankringen finner jeg i Jagger/Richard’s materiale. Jeg tror det handler om at de har en autoritet i både fremførelse og innhold som ikke mange kan sies å ha.

      “Faktura på årets siste dag” – en bra tittel på en diktsamling.

      Til Herr Figenskau.

      Et tak-arbeid utført til Deres behag.
      Jeg fakturerer Dem således for én dag.
      Pluss femhundre kroner for klatring og bæring,
      og et tillegg for bjelken, for den var en sværing.
      Så trekker jeg fra litt, jeg føler meg kallet,
      for værhanen som jeg rev med meg i fallet.

      Tre tusen kroner, kan det være passe?
      Godt nyttår forresten, fra snekkeren, Lasse.

      _

      Hei & hå og godt nyttår (med klem) :)

      2





      • avatar marthon says:

        Tja … eller “Oppgjør ved årets slutt”?
        Jeg burde selvfølgelig diktet et svar tilbake, men i mangel av tid, får det bli et ferdigskrevet apropos-dikt av Mjøndalens store sønn Herman Wildenvey:

        ANEKDOTE

        En snekker og nok en snekker
        satt på stillaset og spaset.
        Da er det en planke knekker
        og vipper dem vekk fra stillaset.

        Og A hugg seg fast med sin hammer,
        men B la beslag på hans legge,
        og en vill og evindelig jammer
        steg opp mot det blå fra dem begge.

        Og hvinet ble verre og verre,
        og folk fulgte med dem i jammer’n.
        Slipp, hylte hammerens herre,
        slipp, ellers slår jeg med hammer’n.

        De hang der, gud bedre,
        og spaset for mengdens beundrende blikke.
        Men så ble det stilt på stillaset,
        og plutselig hang de der ikke.

        Men om det var ham som hang fast,
        som skal legges til last,
        eller ham som sa slipp, som slapp,
        det blir hipp som happ.

        Og dette vil ergre de store,
        men enkelte små vil det more.
        ———————————–
        Fakturaen for kommentarene mine siste år kommer i posten! Var det kr 1000 per time vi ble enige om? Husk å lese bruksanvisningen og ta på deg brillene FØR du tenner luntene på bombene i kveld!
        :-)





        • avatar Cecilia says:

          Så Wildenvey var fra Mjøndalen… da vet jeg det, og så skal jeg ha som nyttårsforsett å finne ut hva mjøn er.

          Vi skal passe på å holde oss i god avstand fra alle bomber. Det er ikke sunt for ørene å stå for nærme.
          Ta vare på deg og dine også… ikke glem det :)





          • avatar marthon says:

            Herman T. Portaas vokste for det meste opp på gården Portåsen ovenfor Mjøndalen, og tok navnet Wildenwey fordi han “ville den vei” (dvs. bli dikter). Alt dette står selvfølgelig å lese i skriften (Wiki), og der finner du også foklaringen på hva “mjøn” kommer av. Litt synd, i grunnen, at noen skal komme og tre slik kjedelig faktakunnskap ned over ørene på oss, når vi kunne ha klart å dikte opp langt mer fantasifulle forklaringer selv.
            Faren min hørte Wildenvey lese opp diktene sine en gang. Tror faktisk det var på Portåsen. Han hadde visst en veldig særegen måte å lese på. Fine dikt har han i alle fall.

            “Og Gud bevare Selma!
            Det blir al min salmesang.
            Navnet skæmmer ingen,
            Det er Selma – denne gang.”

            Nei, fyrverkeri er aldeles ikke sunt for ørnene.

            Jeg og mine er ivaretatt. :-)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *