Den som venter…

På Valkyrie Plass er det et tynt lag med snø, akkurat nok til at lyden av fottrinn blir dempet. Enslige nattevandrere glir lydløst forbi som spøkelser i natten mens jeg venter stille og ser sekundene tikke på dataskjermen. 00:58: 12 …13 …14
Jeg begynte å vente på julen allerede første søndag i advent da jeg var liten. Men nå er det ikke julen jeg venter på, nå er det familien min – min lille, nære og kjære familie som jeg ikke har sett på fire måneder. De kommer i morgen, på årets korteste dag.
For hvert sekund blir ventetiden kortere. Hvor er de nå? Antagelig er de på flyplassen i Miami og sjekker inn. I Miami er klokken nitten. Om ni timer er de i London. Da er klokken ti i London, og da er klokken elleve her.
Tiden er det som hindrer alt i å skje på én gang. Samtidighet er et relativt begrep.

Jeg burde sovet, ikke sittet opp og glant ut av vinduet. Men nattens gudinne insisterer på selskap, og lengsel og savn har blitt til en kribling i mellomgulvet. Sammen blir det en påståelig kombinasjon som ikke levner søvnen en sjanse.
En glass med glovarm krydder-te med litt brunt sukker og en skvett melk i er bra selskap i natten; det gir meg noe å holde i og noe å holde på med, for huset er for lengst klart for innrykk. Alt er gjort. Hver eneste lille nisse er utplassert for å ha sin årlige praksisuke. Det er ikke annet å gjøre enn å vente.
Tiden er tomheten mellom to opplevelser – det som skjer mens sekundviseren står stille et sekund før den flytter seg til neste stopp.

Sekundene tikker i øverste høyre hjørne på skjermen. 00:28:32 … 33 … 34.
Det er lys hos naboene tvers over gaten. I blant kan jeg se skygger bak gardinene; skygger mot et skinn av blått lys som skifter litt i intensitet hver gang det kommer et nytt bilde eller en ny scene på fjernsynet. Noen har pyntet med lenker av lys som de har surret rundt gelendret på balkongen, og noen har lysende julestjerner i vinduene. Røde og gule, og jammen er det er blå stjerne der også. Den skiller seg ut og blir som et blikkfang. Et balansepunkt, akkurat som da jeg var liten og danset ballett. Da hadde vi alltid et lys bakerst i salen som vi skulle se på for å holde blikket på et fast sted og ikke se på publikum, og så var det fint å ha et balansepunkt når vi skulle holde balansen i mørket. Det var viktig å ikke se på publikum, for da kunne vi bli distrahert. Publikum skulle bare være en udefinert masse.
Jeg falt en gang, midt i en forestilling. Det var to gutter som skulle løfte meg, men så ble det en misforståelse, og jeg datt på rompa på scenegulvet. Og da hørte jeg dem. Publikum. Det gikk et lite sukk gjennom rommet, som om alle trakk pusten samtidig. Akkurat da stod tiden helt stille. Så var øyeblikket over, og jeg forsøkte å høre på musikken for å finne ut hvor jeg var og hva jeg skulle gjøre. Ingen ting hadde stoppet. Tiden ventet ikke. Musikken hadde spilt videre, de andre hadde danset sine innlærte trinn rundt meg. Så fant jeg balansepunktet og kom meg på bena…

Tikk… takk… 01:25:18 … 19 … 20. Ett etter ett blir vinduene mørke hos naboene. En taxi haster forbi nede på gaten og etterlater seg et slør av stille gjenklang. Teen min har blitt lunken, men jeg drikker den allikevel. Nå er de på flyet, så høyt oppe at de sikkert kan se solen. Kanskje Shaya spiller spill på iPad eller ser undrende ut av vinduet på skyformasjonene? Kanskje de har fått mat allerede? Kanskje de får kylling? Nei, de får sikkert noe julemat. Og Shaya får sikkert en godtepose med julegodt og kanskje et liten plastleke. Kanskje de begge har på seg de fine hodetelefonene som lager motstøy slik at verden blir stille rundt dem. De sitter alltid helt fremst i flyet, der det er minst støy, og med hodetelefonene på glir man nesten lydløst gjennom luften. Jeg liker den følelsen…
Nå er det bare åtte timer til de lander i London. Da har de noen timer på seg til å shoppe litt før de skal videre. Det er atten timer til jeg skal hente dem på Gardermoen.
Sekundene tikker på skjermen. 02:12:40 … 41 …42.
Jeg vet at hvis jeg sover litt så går tiden fortere, men natten er ubarmhjertig. Nå er det bare lys i to vinduer på andre siden av gaten. Enten lar de lysene stå på om natten, eller så er de våkne, som jeg.
I leiligheten til Carl er det mørkt. Det har det vært i hele kveld. Han er bortreist, det er alt jeg vet, men han kommer innom for en night-cap rundt midnatt på julaften. Det er avtalen.
Jeg tenker på hvor lenge det er siden jeg danset ballett. Jeg sluttet akkurat da jeg begynte å bli flink. Det har jeg angret på noen ganger. Jeg sluttet å spille piano også, akkurat da jeg begynte å bli flink. Det har jeg også angret på. Hva skjedde egentlig? Ble jeg redd? Redd for å bli låst fast i en karriere jeg ikke ville ha?

_

Søndag 18. januar 2007
Jeg ligger på maven i sengen. Carl skriver noe med fingeren på ryggen min.
– Kan du kjenne hva jeg skriver? spør han lavt.

Fingeren hans glir forsiktig over ryggen min. Det er deilig.
– En gang til, sier jeg, selv om jeg forstod hva han skrev.
Han tegner et hjerte, det var ikke det han gjorde første gangen.
– Du skriver ingenting… du tegner et hjerte.
– Mmm… …og nå da?
Jeg kjenner at han skriver navnet mitt.
– Du skrev navnet mitt. Prøv å skriv det på maven min.
Jeg snur meg over på ryggen og lukker øynene. Fingrene hans stryker lette mønstre på huden min. Jeg vil at han aldri skal stoppe. Jeg skjønner ikke hva han skriver.
– En gang til…
Han gjør det igjen, denne gangen litt større.
– Det er et hjerte?
– Mm, vent, nå skal vi gjøre et eksperiment.
Han finner en fyrstikk og tar hånden min.
– Prøv å kjenne hva jeg skriver nå, sier han.
Han tegner et lite hjerte på tuppen av pekefingeren min.
– Et hjerte, sier jeg og smiler.
– Mm, nå skal jeg skrive noe på maven din.
Jeg kjenner at han skriver noe smått med fyrstikken, men, det er helt umulig å kjenne hva det er.
– Hva skrev du?
– Det får du aldri vite…
Det er vinterferie og helt stille utenfor. Vi ligger tett sammen. Jeg kommer aldri til å bli lei av å se på øynene hans, tenker jeg.
– Du har over hundre ganger så mange nervesensorer per kvadratcentimeter på fingertuppene som du har på ryggen.
– Så romantisk!
– Unnskyld.
– Nei. Det var dumt sagt av meg, det er faktisk interessant. Hvor mange har jeg?
– På fingertuppene? Kanskje tre tusen?
– Vet du ikke?
– Ikke helt nøyaktig…
– På klitoris da?
– Mange fler!
– Hvor mange da?
– Det aner jeg ikke…
– Skal vi telle dem?
Han humrer med sammenknepne lepper og ser på meg. Han gjør ofte det, kniper leppene sammen når han smiler.
Vi snakker lavt sammen og beveger oss sakte. Det lukter sex under dynen.
Han ser så ung ut noen ganger. Særlig når det begynner å skumre og øynene hans blir store. Pupillene hans er store og mørkeblå. Dette er en sånn dag hvor alt er perfekt, hvor alt er bare silkemykt og lett – en sånn dag som aldri får lov å slutte, tenker jeg.
– Kjenn, sier han, og trekker fingrene mine opp under hårfestet i nakken min,
– kjenner du at det er fuktig?

– Mm. Jeg får alltid litt feber når jeg er sammen med deg.
– Det kunne du ikke kjent med klitoris. Det er det som er annerledes med resten av huden, den kan kjenne fuktighet.
– Hvordan vet du det? Jeg kjenner jo hvis det blir tørt der nede.
– Jo, men, du kan ikke kjenne forskjell på vått og tørt med klitoris. Du kjenner ikke forskjell hvis jeg stryker deg med en våt klut eller en tørr.
– Er du sikker ?
– Helt!
– Prøv da!

Etterpå ligger vi på ryggen begge to.
– Da jeg var på bilferie i Sovjet da jeg var på din alder, traff vi en dame på en bondegård. Vi ville kjøpe egg.
– Vi?
– Jeg og min daværende. Er det viktig?
– Nei. Fikk dere kjøpt egg?
– Jada, og etterpå fikk vi te, og hun viste oss bilder av seg selv da hun var ung.
– Var hun gammel?
– Kanskje femti, kanskje yngre. Jeg aner ikke, men, poenget er at hun viste oss bilder av seg selv som klassisk ballettdanser, men nå var hun bondekone på en bondegård, et sted i ødemarken. Og jeg tenkte at det kanskje ikke var akkurat det hun drømte om da de bildene ble tatt. Men, litt senere, da mannen hennes kom hjem, så jeg hvor lykkelig hun var for at han kom hjem… jeg kunne se på hele henne at hun var lykkelig.
– Hvorfor forteller du meg dette? Er det et apropos til det vi akkurat snakket om?
– Jeg sa ikke det.
– Men, du tenker at jeg kanskje har en drøm om noe, og at jeg ikke burde forfølge den og bli borte?
Han sukker. Han gjør ofte det når han leter etter argumenter. Det er en måte å vinne tid på, og samtidig innebærer det en slags… oppgitthet over hvor lite jeg forstår? Det er i hvert fall slik jeg lett oppfatter det.
– Det er ikke det som er poenget.
– Jeg vet at jeg ikke forstår så mye.
– Jeg tror du forstår mer enn du later som. Jeg vet jo at du skal videre i livet ditt. Det er tyve år mellom oss, Siss. Jeg blir borte lenge før deg.
– Er det slik du tenker?
Jeg kjenner at magien begynner å slukne. Hvorfor trengte han å snakke om dette akkurat nå? Ville han skaffe seg noen forsikringer og fange meg i et ubevoktet øyeblikk? Han er bare en gammel man, tenker jeg. En redd gammel mann. Hva skal jeg med en redd mann? Jeg må ha en som tør å korrigere meg, kritisere meg… oppdra meg.
– Poenget mitt var at det ikke alltid er det man drømmer om som trenger å oppfylles før man blir lykkelig. Drømmene kan forandre seg, og virkeligheten kan forandre drømmene våre. Det var egentlig bare det jeg ville si.
– Jaha? Og hva er relevansen til det vi snakket om?
– Må det alltid handle om deg? Kan vi aldri snakke om mine assosiasjoner uten at det nødvendigvis trenger å ha noen relevans til forholdet vårt? Likte du ikke historien?

_

Noe gikk galt med meg og Carl. Ikke fordi han var redd for å miste meg, men fordi jeg var redd for å miste meg selv. Og så dukket Siv opp, og hun snudde hele verdenen min på hodet. Og etter det har den vært opp-ned.
03:15:28 …29 …30. Bare søtten timer til jeg får se henne.

Siv var ikke redd for å miste meg.
– Du er som en bok i bokhyllen, Siss, og jeg har ikke noe imot å låne ut bøker. De blir ikke mindre verdt av at de blir lest av andre. Utroskap handler ikke om sex, ikke i min verden. Utroskap handler kun om brudd på lojalitet.
Vi var jo enige, dypest sett, selv om jeg ville være langt mer enn en tilfeldig bok i bokhyllen når jeg var i et forhold. Jeg ville være det ultimate eksemplaret… alle bibliotekarers drøm. Jeg ville være det ene eksemplaret man ikke klarer seg uten. Jeg ville være omsluttet av følelsen av å være umistelig.
Har drømmen forandret seg? Har jeg blitt gammel?
– Tenker du noen gang på at jeg plutselig en dag ikke er her lenger?
– Nei, aldri. Dette varer så lenge det varer, så lenge vi begge gjør vårt beste for å holde sammen. Og når vi ikke gjør det så er det fordi en av oss ikke ønsker det. Jeg vil ikke ha noen som ikke vil ha meg. Vil du?
Nei. Det ville jeg ikke. Ikke da og ikke nå.

Drømmen om en mann ble til drømmen om en kvinne. Mann og barn, det som egentlig alltid hadde stått for meg som selve symbolet på at man hadde lykkes, ble valgt bort. Jeg valgte bort noe og fikk noe annet enn jeg hadde tenkt, og jeg flyktet ikke da det ble alvorlig. Hvorfor gjorde jeg ikke det?

Fire år og fem måneder har vi vært sammen, og fortsatt får jeg hjertebank når jeg tenker på henne. Og nå flagrer sommerfuglene både i maven og andre steder. Om noen timer, i hvert fall i løpet av et døgn, skal vi ligge nakne sammen i sengen og se på hverandre. Har hun forandret seg siden sist? Har jeg forandret meg? Vi kommer til å tenne stearinlysene våre og sette dem på nattbordet; de små røde hjerteformede lysene som Siv en gang kjøpte til oss, et rødt metallhjerte som kunne åpnes og bli til to lys.
Vi kommer til å se nøye på hverandre, følge med på hverandres reaksjoner, observere hverandre… liker hun det, er jeg flink? Et lite blikk, et smil, en liten korrigering… der ja… sånn ja.
Man velger noe og velger bort noe annet.

Nattens gudinne slipper meg omsider og lar meg gli ned i lukten av rent sengetøy.
Om noen timer…
Kommer jeg til å klare å holde tårene tilbake? Jeg kommer ikke engang til å forsøke.

Tiden går ikke, den kommer.

_

 

 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

11 Responses to Den som venter…

  1. avatar jadajada says:

    Cec….

    dette må bli i flere etapper

    ‘Tiden er det som hindrer alt i å skje på én gang. Samtidighet er et relativt begrep’.
    enig – og spennende

    ‘Tiden er tomheten mellom to opplevelser – det som skjer mens sekundviseren står stille et sekund før den flytter seg til neste stopp.’
    skeptisk her –

    mener du at tiden kan forandre seg med temperatur ?

    mulig jeg må ta deg med på senga igjen – eller komme tilbake i morgen…..





    • avatar Cecilia says:

      Tid er et relativt begrep. Din tid er ikke min tid, og min oppfattelse av tid vil antagelig ikke sammenfalle med din oppfattelse.
      Tiden er tomheten mellom to opplevelser, for meg.
      Hvorfor skeptisk? Er du skeptisk til min tidsoppfattelse fordi den ikke rimer med din?
      Jeg er ikke skeptisk til andres opplevelser. Men jeg blir det kanskje senere i livet…når jeg har lært sannheten? :)





      • avatar jadajada says:

        cec
        jeg er ikke lenger så sikker på om tiden er relativ

        som jeg ser det finnes det ingen tomheter i tid…..
        min bestemors veggklokke klikket bare pr minutt
        men vi vet alle – at derimellom sker en masse
        rundtomkring uten at du eller jeg deltar .





  2. avatar jadajada says:

    ‘brudd på lojalitet’.

    så hvordan ser du og dere på dette begrepet….

    ‘Kommer jeg til å klare å holde tårene tilbake? Jeg kommer ikke engang til å forsøke’

    er det ikke det følelser handler om….. uansett…





  3. avatar Cecilia says:

    @jadajada : Jadajada.
    Joda, det er noen som har det slik.
    Det er normalt å se sin egen og andres seksualitet utfra kulturelle påvirkninger.
    Jeg vet ikke om du kjenner Kinsey-rapportene (1948 og 1953) som slo hull på de mange mytene som moralens selvoppnevnte voktere hadde skapt rundt seksualitet.
    Gjennom forskning støttet av The Rockefeller Foundation , gjennomførte Kinsey tusenvis av intervjuer med amerikanske kvinner og menn i alle aldre, og sådde kimen til en ny måte å se menneskets seksualitet på.
    Moral og etikk, brukt som våpen for å hemme seksuell utfoldelse, har vært kirkens mål. At utgangspunktet var å begrense utbredelse av seksuelt overførbare sykdommer, ble raskt skjøvet under teppet av kirkens redde menn. Her hadde de, med bibelen i hånd, et utmerket våpen for å holde sine kvinner på matta. Tenk om de hadde sex , og sågar bedre sex, med andre menn? Forsmedelig, selv om bruk av prevensjon ville forhindre uønsket graviditet og at det således ikke nødvendigvis var noen fare for at andre enn dem selv fikk spre sine gener.
    Den kulturelle forståelsen sitter fortsatt dypt i mange. I vår del av verden se vi med undring på det gammeldagse kvinnesynet som Islam fortsatt forfekter, men ser vi med undring på vårt eget syn? Nei, selvfølgelig ikke. Men mange ser med undring på dem som har gått enda videre i sin forståelse. Der er gjerne derfor det skurrer litt i noens hoder. Utviklingen skjer fortsatt, og uten at jeg hverken tror eller håper vi noensinne vil komme så langt som det blir forespeilet oss i “Brave New World”, vil nok utviklingen gå videre i retning av å fjerne de moralske og etiske stengslene som fortsatt styrer manges forståelse. Det viktigste vi kan bidra med er å akseptere de kulturelle forskjellene og det individuelle synet, og det er det mitt inntrykk at du gjør.

    Folk må selv få definere sine relasjoner og selv sette sine grenser utfra egne preferanser. I forhold der begge parter har en felles forståelse av lojalitet og respekt, tror jeg grunnlaget for et harmonisk og konfliktfritt samliv vil være tilstede, uansett hva dette felles grunnsynet bunner i.

    Det har vært litt hektisk her så jeg fikk ikke svart før nå. :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *