Den som venter… del 2.

– By the way,  you may kiss the bride.
Han smilte da han så på oss. Det var første gangen han smilte i løpet av hele sermonien. Antagelig var han en lykkelig heterofil mann med kone og barn og en condo på avbetaling. Hva så han da han så på oss? Forstod han oss? Hadde han engang en vilje til å forsøke å forstå oss? Men, hva skulle han egentlig med en slik vilje? Det strider jo mot all natur at to av samme kjønn gifter seg. Meningen med livet er da å forplante seg! Vi skal forplante oss og dø, akkurat som villaks og giftige edderkopper…
Jeg har alltid tenkt at jeg skulle gifte meg i kirken. Jeg har sett meg selv som hvit brud, pyntet og vakker, med pappa som fører meg opp midtgangen og tillitsfullt gir meg til den jeg har valgt å dele livet med, og fra det øyeblikket tilhører jeg en annen. Da er jeg ikke lenger pappas jente.
Det er trygt å tilhøre noen. Det har jeg alltid tenkt.
Det var ingen ed som måtte avgis for Gud’s åsyn, ingen formaninger om å holde sammen til døden skiller oss ad. Det var ingen som kastet ris over oss og ønsket at vi skulle være fruktbare, og ingen hadde hengt blikkbokser i en snor fra støtfangeren og malt “nygift” med sprayboks på bakruten av taxien.
Det hele tok et kvarter i Washington DC.  Da var alt gjort og alle vitnene gikk hver til sitt, og vi gikk for å drikke kakao på café.

Elleve timer til de kommer.
Det er fortsatt hvitt utenfor, men fortauene er tråkket opp og gatene er helt bare. Det har kommet en ny skobutikk på hjørnet der det før var Bar M.  Mamma fortalte at det pleide å være et bakeri der da hun gikk på gymnaset.
– Det var Møllhausen der da jeg gikk på gymnaset.
– Gikk du på skolen i Oslo?
– De siste to årene gikk jeg i Oslo.
– Var det ikke langt å reise?
– Jeg bodde på hybel hos en eldre dame i Hammerstadgaten.
– Hvor gammel var du da?
– Da var jeg søtten.
Møllhausen var ett av de stedene hun pleiede å gå. Det andre stedet var på Baker Brun i Bogstadveien. Da hun ble atten fikk hun flere muligheter.
– Da jeg ble atten kunne jeg gå på Arena, et diskotek som lå på Bislet, akkurat i rundkjøringen.
– Det er der det er Laundromat er i dag. Et sted man kan vaske klær og drikke kaffe.
– Vaske klær? Gjør du ikke det hjemme?
– Jeg jo. Men det er ikke alle som kan det.  Hvilke andre steder gikk du?
– Nei, det var ikke så mange steder å gå. Jeg reiste jo hjem i helgene. Og så gikk vi på Rosenborg Restaurant. Den lå i annen etasje over Rosenborg kino.
– Rosenborg kino? Hvor lå den?
– I Sporveisgaten, rett ved siden av skolen.
– Det er ingen kino der nå.
– Ikke det?  Hva er det der nå?
– Et treningssenter.
Vi leter litt på nettet og finner et gammelt sort-hvitt bilde.
– Der kan du se restauranten i andre etasje.
– Hva gjorde dere der?
– Snakket. De andre pleide å planlegge hvor de skulle ha fest, men jeg skulle jo hjem i helgen.
Jeg ser på bildet. Det er ikke mye som minner om i dag.
– Gikk du aldri på noen fester?
– Nei,  men jeg fikk jo alle referatene så jeg kunne tenke over hva jeg gikk glipp av.
– Og så flyttet du til København.
– Først til Århus, og så til København.
– Det har du aldri fortalt. Hva gjorde du i Århus?
– Hva jeg gjorde? Det kan du spørre om. Jeg forelsket meg i en norsk gutt.
– I Århus?
– Han ville ikke ha meg.
– Er det nå jeg skal si at jeg er glad for det?
– Det må du gjerne.
– Hadde du kjærester da du gikk på gymnaset?
– Det hadde jeg ikke tid til.
– Ingen?
– Ikke noen ordentlige kjærester. Men det var én som var litt spesiell. Han forfulgte meg.
– En stalker?
– Han var egentlig veldig søt. Men det var ingen jeg gikk til sengs med før jeg traff din far. Det er det du vil vite, er det ikke?
– Egentlig ikke. Hva skjedde med han, stalkeren?
– Det aner jeg ikke. Jeg fikk bare høre at han hadde settt etter meg….

 

Det er i dag det skal skje. Det har gått tre måneder siden første gang han traff henne.
– Jeg bor på hybel. Jeg har ikke lov å ha guttebesøk på rommet, hadde hun sagt da han fulgte henne hjem fra Arena. Han hadde akseptert det, og han oppfattet henne ikke som direkte avvisende,  det var bare omstendighetene som hadde vært feil. En strek i regningen, men ingen stor strek.
Han hadde blitt stående litt utenfor etter at hun låste seg inn, og så hadde han sett at lyset ble tent i tredje etasje. Ville hun trekke gardinene til side og se etter ham?
Hun trodde nok han hadde gått for lengst. Det var nok bare derfor hun ikke trakk fra gardinene.

Et par uker senere hadde han sett henne igjen på Arena, og da hadde hun kjent ham igjen og smilt. Hun var sammen med noen venner, og han hadde kviet seg for å gå bort til bordet deres,  men da de gikk hadde han fulgt etter, i god avstand. De hadde småpratet og ledd mens de gikk oppover Underhaugsveien, og han hadde holdt seg i skyggen på andre siden av gaten, helt til de svingte inn den lille stikkveien. Bergsliens gate. Han hadde aldri gått der før. Hvordan kan det være en gate når den ikke engang er asfaltert? Denne Bergslien kan ikke ha vært noen viktig person. Kanskje en vaktmester? I sitt stille sinn døpte han gaten til Vaktmester Bergsliens gate, og passet på å ikke tråkke i sølepyttene. Langt der fremme hadde han sett dem som silhuetter mot gatelyset i Sporveisgaten, og han hadde følt seg litt som en privatdetektiv.


Da han rundet hjørnet så han at de hadde stoppet. De hadde truffet noen. Det var best han fortsatte over gaten til motorsykkelforretningen på hjørnet. Da kunne han late som om han så på utstillingen. Han trengte forresten ikke late som, for han hadde en genuin interesse for motorsykler, særlig for BMW.  Den nyeste modellen var hvit og hadde en liten kåpe av plast.. Sekstifem tusen kroner. Ville han noen gang få råd til det?  Han kunne se refleksen av seg selv i vinduet. Han hadde passet fint på en hvit BMW.


Et øyeblikk hadde han drømt seg bort. I mellomtiden hadde de begynt å bevege seg igjen,  forbi Hegdehaugen Skole. Han fulgte etter på andre siden av gaten og stoppet i mørket før han kom til Fagerborg Hotell. Neonskiltet sang på siste verset og blinket  faretruende, som om det var i ferd med å slukne. Det hadde nok sett sine beste dager for lenge siden. ”Fagerborg hotell – drives som bordell.” var det ikke det de sa, guttene i klassen? Kanskje de hadde rett?

Han hadde blitt litt paff da han så de gikk inn døren til Rosenborg restaurant.  Var nå det et sted å gå? En ølbule for de lokale fyllikene? Hva skulle hun der?

Kanskje han hadde tatt feil av henne? Var det på slike steder hun fant seg noen å…  nei. han ville ikke engang tenke tanken. Han fikk stygge bilder i hodet som han ikke ville ha. Hun hadde da korset rundt halsen… det måtte jo bety noe.


Han hadde ventet noen minutter før han fulgte etter.  Allerede på vei opp trappen kunne han høre stemmer og høylytt kvinnelatter, og den røykfylte atmosfæren slo mot ham da han åpnet døren. Han ble stående litt forbauset og se seg om. Det hadde nok vært et staselig lokale en gang før krigen, men nå hadde tiden gått fra det og det virket gammeldags og slitent. Lokalet var delt i to. Rett frem var det bord i tre rader.  Den ene raden stod langs vinduene som vendte ut mot Sporveisgaten. De to andre radene stod midt i rommet, på hver sin side av en lav delevegg som var pyntet med et flettverk av manillarør og brune blomsterkasser med gule og røde plastblomster.  I rommet til høyre så det likedan ut. Bord langs veggene og i to rekker midt i rommet, avdelt med det samme manillarørs-flettverket.  Den eneste forskjellen var mangelen på vinduer. Det var langt fra fullt.  Det virket som om folk klumpet seg i hjørnene for å komme seg så langt unna kjøkkenet som mulig.


– Kan jeg hjelpe deg med noe?
– Eh… jeg bare ser etter noen venner av meg, men de er visst ikke her.
– Nei, da så.
– Jeg får heller komme tilbake en annen gang.
– Som du vil.
Og så hadde han plutselig fått øye på henne. Hun hadde kommet ut fra et rom helt bakerst i lokalet som han ikke hadde sett.
Hun smilte da hun så ham.

– Hei. Jeg visste ikke at du pleide å vanke her?
– Jeg stakk bare innom. Er det her du pleier å gå?

– Noen ganger.  Jeg må på toalettet, ser deg senere.

Snøen har gått over til lett regn. Han hadde foretrukket at det var opphold, men været passer egentlig ganske godt med settingen. Film noir skal jo gjerne ha en mørk og glinsende bakgrunn. Et øyeblikk er han i villrede. Skal han våge seg opp på restauranten og se etter henne, eller vil hun syns han er innpåsliten?  Det hadde virket som en god idé da han gikk hjemmefra, men nå var han plutselig usikker. Han hadde sett for seg at han liksom tilfeldig skulle komme vandrende inn i restauranten, og så skulle han liksom like tilfeldig få øye på henne og slentre verdensvandt bort til bordet hennes. Hun ville sikkert kommentere antrekket hans.
– Jøss. Hatt og frakk? Så stilig du er da! , ville hun sikkert si.
– Det er i anledning filmen. Jeg skal se Borsalino. Den går på Rosenborg… du har ikke lyst til å bli med? Den begynner om en halv time.
Og så hadde han tenkt hun ville svare ja.
Men nå er han ikke så sikker lenger.
Kanskje hun ikke liker sånne filmer?  Han vet jo ikke engang om hun er der.
Men har han sagt A så kan han like godt si hele alfabetet. Det verste som kan skje er jo at hun sier nei. Vissheten er tross alt bedre enn uvissheten.
Han trekker hatten ned i pannen og bretter kraven opp.  Et øyeblikk stirrer han på den regnvåte gaten og ser lysreklamene som speiler seg i vannet. Settingen er egentlig perfekt, og den høye mørke detektiven får alltid blondinen til slutt, selv om hun er mørkhåret og snakker bergensdialekt.   Han krysser gaten og åpner døren. Skrittene hans gir gjenlyd i den trange trappegangen.

– Jasså, er det den karen som kommer?
– Jeg ser etter noen venner av meg. De sitter sikkert i annekset.
– Det skulle ikke forundre meg.
Er det verdensmesterskap i uhøflighet på gang?  Han lar seg ikke merke med det og smiler sitt fineste smil før han stryker forbi henne. Burde han ta av seg hatten? Han er tross alt innendørs.   Nei, han vil gjøre sin entre med hatten på.

___

– Èn takk.
– Hvor vil du sitte?
– Gjerne midt i salen.
– Fint kostyme du har.
– Du mener klærne?
– Hva ellers.
– Det er i anledning filmen.
– Plass 13, rad åtte. Det er så nærme midten jeg kan klare.
– Det blir fint.

Det hadde ikke gått akkurat slik han hadde planlagt.  Gjengen i annekset hadde ledd av ham.
– Er det Clint Eastwood?
– Han ser mer ut som Sherlock Holmes.
– Kanskje han er Lord Byron?
– Eller Morgan Kane?
– En hemmelig agent?
– Eller en privatdetektiv. Ser du etter noen?
Han hadde hatt mest lyst til å bare gå. Hun var ikke blant dem.
– Hun er visst ikke her hun jeg ser etter.
– Hvem er det du ser etter?
– Hun med det svarte håret, hun fra Bergen.
– Ingrid? Hun kan du bare glemme. Hun har en kjæreste hun besøker hver helg.
– Det visste jeg ikke. Beklager.
– Diggbart kostyme.
Han hadde hørt latteren helt til døren lukket seg bak ham.
Sete nummer tretten. Han lener seg tilbake i stolen når musikken begynner. Humor og melankoli hånd i hånd, smeltet sammen til denne helt spesielle middelhavsblandingen som smyger seg inn under huden.
Det er dette som er filmmusikk.
Alain Delon…
– Where is Lola?
– Lola?
– Yes, Lola!
– Eh, she left a while ago.
– With who?
– With a bloke… I swear I don’t know him.





Sånn er det. Det er sånt man lager filmer om.

Det er kaldt da jeg setter meg inn i bilen. Jeg skrur klimakontrollen på 22 grader og skrur setevarmen på fullt. Et øyeblikk blir jeg sittende med motoren i gang og bare lytte til den rolige summingen. Så setter giret i D og glir ut fra parkeringsplassen. Jeg har altfor god tid, men jeg orker ikke å vente lenger. Jeg kan like godt kjøre til Gardermoen med en gang. Jeg kan kjøre sakte… lene meg tilbake og nyte turen på de nye, myke vinterdekkene.  Nyte turen og la tankene fly…

23. juni 2007.
Jeg blir plutselig sky da jeg møter blikket hennes i speilet. Jeg lurer på hva hun tenker, men tør ikke spørre.
– Hva tenker du på? spør hun plutselig.
– Det vil du ikke vite.
– Skal vi stikke av?
– Stikke av? Nå? Det kan vi ikke. Hvor da?
– Det er ingen som kommer til å savne oss.
– Hvor skulle vi gå?
– På Jacob Aall… rett rundt hjørnet.
– Siv… det er noe jeg er nødt til å spørre om.
– Hva da?
– Leker du med meg?
– Nei.
– Skal ikke du spørre meg?
– Hvorfor det? Du har akkurat svart…

 I Sinsenkrysset tar jeg avgjørelsen, helt spontant. Hvorfor ikke ta den lange veien og kjøre over Gjelleråsen. Det er litt mer spennende enn å kjøre motorveien. Jeg har god tid.  Jeg fyller bensin på Grorud og lurer på om jeg er sulten. Jeg burde være det. Jeg har nesten ikke spist noe, bare drukket te.
– Kvittering?
– Nei takk.  Har du en grillpølse som ikke er kremert?
– Jeg har bare de du ser.
– Hm. Jeg tar heller en sjokolade.

Det er rim på trærne. Vakkert. Det blinker i lys bak meg da jeg passerer Vestlie. Det er en som sikkert har liten tid.  Jeg legger meg godt til høyre og han fyker forbi i det skraverte feltet på venstre side. Jeg smiler litt da han blinker to ganger med tåkebaklysene. En liten hilsen fra en glad mann. Det er en hyggelig gest.

Den elektroniske damestemmen geleider meg gjennom rundkjøringene på Gjelleråsen, og jeg tenker tilbake på første gangen jeg kjørte bil med snakkende GPS. Det var i Frankfurt i 2005. Det var om våren. Jeg hadde blitt med pappa på en av hans mange turer til Frankfurt, og så var det en fotograf på arkitektkontoret som gjerne ville fotografere meg da han hørte at jeg hadde stått akt…

Tirsdag 5 april 2005.
Han hentet meg i grålysningen. Han ville fotografere meg utendørs. Det var ikke spesielt varmt, så jeg var godt kledt. Jeg lurte på hvor lang tid det ville gå før han ville be meg om å kle av meg, men det virket ikke som om han var interessert i det. Han ville ha ”attitude” som han kalte det. Han ville at jeg skulle posere, være sexy, men ikke avkledd. Være sexy? Jeg begynte å le hver gang jeg forsøkte. Jeg følte meg som en dårlig babe i en tysk musikkvideo.  Det lå visst ikke for meg å forsøke å se sexy ut.
Han var tålmodig. Mens solen stod opp over Frankfurt poserte jeg i singlet og skjørt og forsøkte å overbevise meg selv om at jeg ville at han skulle få lyst på meg. Og etter hvert som jeg begynte å tro på meg selv forsvant sjenansen og redselen. Det var jo bare en lek, tross alt. Det var ikke et modelloppdrag jeg skulle få betalt for, men allikevel…

– Hva liker du? Liker du at jeg gjør meg til?
– Lat som om jeg er en annen. En du har lyst på.
– Hva om jeg har lyst på deg?
– Show me!
– Da må du ikke le. Okei?
– Oh, come on! It’s just a game, for God’s sake!
– Easy for you to say. You’re behind the camera.
– I’m not hiding behind it.
– Are you sure?
– Are you some kind of smart-ass?
– Yes. And a silly cow. Actually my…
– Do you want to do this or not?
– Only if you promise not to laugh!
– Promise! Cross my heart and hope to die!

Han virket fornøyd da vi pakket sammen, og inviterte på frokost på en restaurant litt utenfor sentrum. Det var der det skjedde. Helt uten forvarsel gled han sidelengs ut av stolen og jeg hørte en lite dunk da han slo hodet mot vindusposten. All verdens tanker fløy gjennom hodet mitt. Var han død? Hva skulle jeg gjøre? Ringe 911? Hva kunne jeg om førstehjelp? Munn til munn? Hva om han hadde AIDS?
Det var andre som reagerte raskere enn meg.  Jeg ble sittende som paralysert å se på at han ble lagt på gulvet. Noen lyttet på ham og noen ringte etter ambulanse. Jeg ringte til pappa.
– Han har besvimt.
– Lever han?
– Ja. Hva skal jeg gjøre? Jeg har nesten ingen penger.
– Ta bilnølene hans. Han har firmabil, så alt du trenger å gjøre er å trykke på ”Take me home” på gps-en, så blir du forklart veien hit.
Det var den dagen jeg lærte meg ordet  ”recalculating”.

 

”Om to hundre meter, sving høyre”.
Jeg ville nok funnet frem uten gps-damen, men det er trygt å ha henne der.  Jeg passerer Keplerstjernen og tenker på hvorfor dette nesten barokke kunstverket minner meg litt om tegneseriekunst. I en fremtidsvisjon fra femtitallet kan jeg godt se dette som illustrasjon, men allikevel passer det på en måte inn og harmoniserer egentlig godt med det norske lynnet: Halvparten elsker det og den andre halvparten ville heller brukt pengene på skattelette. Det forståelige i det uforståelige… hvorfor sløse bort tid og krefter på å forstå samfunnet når det enkleste bare er å være en del av det? Hvorfor studere noe når det eneste man sitter tilbake med er spørsmål?
Jeg husker at Lille og jeg tok trikken til Frognerseteren for å se på Trollslottet. Hvordan får man realisert et slikt prosjekt? Hva må man ha? Har noen av oss det som skal til?
Etterpå gikk vi på Kakadu og drakk oss fulle på rødvin, fordi vi ikke orket å finne på noe annet. Hva annet kunne vi gjøre etter å ha vært på Trollslottet?  Drømme om at vi selv en gang fikk lov til å lage noe like storslagent? Jeg hadde drømmen. Lille hadde den ikke…

– Vi kommer aldri dit, tro du meg.
– Snakk for deg selv.
– Du vet jeg har rett!
– Skal jeg slutte å leve i håpet bare fordi du mener du har rett?
– Hva er det du håper på liksom? Å bli en internasjonal berømthet?
– Trenger du snakke så høyt?
– Hva skjer når våren kommer? Da smelter hele dritten.
– Hva så? Det viktigste i livet er minnene, uansett.
– I blant høres du ut som om du er åtti år gammel.

I blant føler jeg meg gammel. Jeg har tenkt på om det skyldes barndommen min. Jeg er nok mer påvirket av alt farfar lærte meg enn jeg har trodd. Jo mer jeg tenker på ham jo mer respekt får jeg for ham. Det må ha ligget noe bevisst bak det fra hans side: Følg med, Cecilia, nå skal du få noen shortcuts.
Nei, han sa det ikke sånn. Han ante ikke hva shortcuts var,  men at han programmerte meg tviler jeg ikke på.
Jeg tror ikke han noen gang klarte å definere seg selv som sosialist, men jo mer jeg gjennomgår meg selv og det han etterlatt i meg, jo mer overbevist blir jeg. Farfar var sosialist, i dypet av sin sjel. Alt tankegodset hans var forankret i sosialismen, til tross for at han utad var en rik godseier. Det har nok sin forklaring at det politiske opprøret mitt gikk mot Høyre. Den etterfølgende radikaliseringen var nok mere en tilbakekomst enn en ny forståelse. Har jeg egentlig noen tanker som er mine egne? Er ikke alt vi tenker kun et produkt av hva vi har lært? Hvem ville jeg vært uten farfar?

”Ankommer målet på høyre side om to hundre meter.”
Gps-damen er fullstendig nøytral. Hun aner ikke hva det vil si å ankomme målet. Hun leser bare koordinatene og konstaterer fakta.
I en kommentar fra Xiste leser jeg om meldingstjenesten på radioen på seksitallet. ”Dykkar mor er dau.”  Følelsesløs samnorsk konstatering av fakta. ”Morra di har daua!” ville vært like hensynsløst, men akkurat like i overensstemmelse med fakta.
“Dykkar mor er dau!”  Livet har forlatt henne i sitt evige øyeblikk. Ville jeg vært lykkelig i mitt evige øyeblikk om jeg døde nå?  Kjære Gud, la meg få oppleve å se dem igjen. Etter det kan du gjøre hva du vil…

 

SK810  2040  London.  Landed
Landed?  Allerede?  Femten minutter for tidlig?  Herregud! Jeg rekker ikke å samle meg.
– Mamy!
Jeg kjenner igjen stemmen hennes før jeg kjenner igjen henne.  Hun har vokst.
Jeg rekker så vidt å gå ned på kne før hun er over meg.
– My God, Shaya! I have missed you so much.
– Yes. I have missed you too.
– You are so beautiful.
– Yes. I have a present for you.
– You are my best present ever.
– Yes. And you are my best present too.
– Jeg er her jeg også.
Siv… jeg visste jeg kom til å begynne å gråte når jeg så henne.

 

 

 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

8 Responses to Den som venter… del 2.

  1. avatar jadajada says:

    cec…

    her var du ganske sub – sub…. synes jeg

    men som alltid – en koslig stund

    forresten kom jeg over casablanca på en tv-kanal i går – men desverre fikk jeg med meg bare slutten… litt forvirrende det også.. på en måte :)





    • avatar Cecilia says:

      Sub – sub?
      Uansett hva du mener med det så blir det sikkert verre i neste innlegg :)
      Jeg har det med å være forvirrende.
      Borsalino (og Le Magnifique) er filmer som overgår Casablanca. Casablanca har fått en status som er fullstendig ufortjent, etter min mening, selv om den er vel verdt å få med seg fra begynnelsen. :)





      • avatar jadajada says:

        mener å ha sett Borsalino – men den har ikke den historiske ’tilknytningen’ som jeg liker.. eller husker jeg feil ,,,,





        • avatar Cecilia says:

          Nei, den knyttes ikke til noen bestemte historiske eventer. Mellomkrigstidens Marseille

          La chance n’existe pas … så det er best å være sin egen lykkes smed, og gjerne ha en mynt for enhver anledning, i tilfelle “sjansen” byr seg.
          Morsom film med Jean Paul Bemondo og Alain Delon. Du kjenner vel igjen musikken ?

          :)





  2. avatar LeylaM says:

    Nå har jeg lest..begge delene. Jeg tenker og smiler med med seg…og føler gjennom dine skriverier at du er der du skal være i livet ditt, med Siv og Shaya :)

    Ha en fortsatt god romjul Cecilia :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *