Den onde fe

Selv som barn er det i blant lett å misforstå…

 


Tornerose var et vakkert barn.
vakkert barn, vakkert barn.
Tornerose var et vakkert barn.
vakkert barn!

Hun bo’de på det høje slot,
høje slot, høje slot.
Hun bo’de på det høje slot,
høje slot.

Så kom den onde…

_

_

_
Hvem var det som kom? Den onde Fedærin? Var det ikke det han het?
– Det er en dame!
– En dame? Ha ha! Damer er vel ikke slemme?

I mitt barndoms bibliotek fant jeg Dornröschen. Tornerose i tysk utgave med fargerikt omslag og gullbord langs kanten, samt et puslespill som med megen møye ble satt sammen til et bilde av en litt lubben, blåkledt blondine på en benk omkranset av tornekratt, sammen med en kveilet katt.
At det var samme Tornerose som i sangen, var ikke i mine tanker før lenge etterpå.

Mitt eget bilde av den onde Fedærin ble møysommelig konstuert som en tykk dame med solbriller og hårete legger, en slags karikert Madam Mim i svart, parret med Stevie Wonder. Hvor jeg hadde det fra at svart var det ondes farge, aner jeg ikke. Det er kanskje medfødt… en slags universell kode som ligger i genene våre fra den gang Eva spiste av kunnskapens tre? Eva rakk jo å spise hele eplet, mens Adam stakkar bare så vidt rakk å ta en liten bit før den Allmektige materialiserte seg. Det forklarer jo litt…

Senere, da jeg fikk se den ”EGENTLIGE” Tornerose på VHS, oppdaget jeg at den onde Fedærin egentlig het noe annet. Filmen ble en sjelsettende opplevelse.
At det kan finnes så mye ondskap i en dame… selv g-en ble stum: Ulp!

Den onde Fedærin, klekket ut av en råttent drage-egg i en pøl av ondskap, så stinkende ond at den hadde blitt kastet på helvetes søppeldynge fordi den onde selv kunne ikke utstå stanken – kommer dalende i et ondskapens flammehav midt i dåps-sermonien og spiller overrasket over at hun ikke er invitert. Og i sitt ondskapsfulle storsinn lar hun sin ondskapsfulle forbannelse drysse ondskapsfullt over det vakre barnet og sørger for at millioner av små piker klamrer seg til mammas skjørt hver gang de ser en rokk:
– På din sekstende fødselsdag vil du stikke deg på en rokk, … og DØ!!!
– Å neeeei!
– Å jo! Ha, ha, ha! …farvel!
_
Ulp!
Tornerose, den vakre prinsesse Aurora, med solens gyldne glans i sitt hår, skulle altså knapt nok rekke å bli kjønnsmoden før hun møtte sin skaper. Hva kan vel være ondere enn det?

Nåja. Enhver god historie trenger et smutthull slik at det finnes en mulighet for håp om at det gode tilslutt seirer over det onde. Det evige kretsløp. Mørket kveler lyset – en stund – til dagen kommer, og alle er lykkelige, helt til det blir kveld. I begynnelsen var mørket, men så kom den gode skaper og tente lyset slik at mennesket kunne leve sine velsignede dager i lyse og trivelige omgivelser med vestvendt balkong.

Aurora, lyset selv, oppkalt etter morgenrøden, mot den onde Federin, som altså het Malefika, og sikkert var modell for Cruella De Vil (mitt favorittnavn hos Disney)

 

She´s like a spider,
waiting for the kill!
Cruella, Cruella,
Cruella De Vil.

_

_

Like a spider… de mørke krefters mesterstykke hvor ondskap og dødelig gift samles i et kryp så grøssende ondskapsfullt og ekkelt at selv skaperen får gåsehud. På åtte svarthårete og lydløse ben ferdes selve inkarnasjonen av frykt og ondskap blant oss og spinner sine klebrige tråder med utspekulert strategi til et ondskapens garn i mørke kroker – og Gud hjelpe dem som havner der…
Og hjelper gjør han. I hvert fall i eventyret, for det er bestandig et smutthull slik at det gode har sjansen til å rive ondskapens garn i filler.
Aurora får et kjærlighetens kyss, gitt med uforfalsket, lys og dyp kjærlighet. Et kyss – det mest intime kjærtegn mellom to mennesker, hvor de frivillig utsetter seg for hverandres bakterier for å smelte sammen til ett. Sukk…
Men ikke hos Disney. Der holder det med et filmkyss, selv for tegnefilmkarakterer, for selvsagt kommer Prinsen og redder henne fra sin komatøse tilværelse med et lett leppestreif , og vips; så har han vekket en sovende sekstenårings hormoner. Hun er gifteklar på stedet; de lever tross alt i det fjortende århundre, som kongen så riktig påpeker.
Og de gode feer feller en tåre på balkongen og oppsumerer det åpenbare: Det gode vil alltid seire… dersom man avbryter fortellingen på rett tidspunkt og skriver: The End.

The End.

_
_

Og prinsen danser med sin brud,
med sin brud, med sin brud.
Og prinsen danser med sin brud,
med sin brud.

De bodde i det høye slott,
Høye slott, høye slott
De bodde i det høye slott,
Høye slott!


… så kom den onde Fedærin…

3
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

12 Responses to Den onde fe

  1. naturglede naturglede says:

    Trodde det het “Så kom den onde fe der inn”, men kanskje det var Federin feen het! Heldigvis fikk det en lykkelig slutt da. Skummelt eventyr den gangen jeg var liten 😆





    • avatar Cecilia says:

      Selv som barn kan man i blant misforstå…
      Jeg var overbevist om at det var Fedærin som kom. :)

      Tja, fikk det en lykkelig slutt? Det vet vi jo ikke…





      • naturglede naturglede says:

        Utrolig morsomt hva ting kan bli til da man var liten. Jeg sang “Singe, singe, singe Zenta!” og trodde jeg sang om en hund som het det. Men teksten var svensk den og lød “Det fins ingeting at henta!” Festlig :)





        • avatar Cecilia says:

          Jeg har blitt fortalt en liten søt historie fra jeg akkurat hadde lært å lese:
          Vi var på besøk i Sverige og der fant jeg en finsk utgave av Donald Duck. Jeg leste høyt og sakte for meg selv uten å forstå et ord, men det stoppet meg visst ikke. Mamma kunne høre meg hele formiddagen mens jeg leste meg gjennom alle snakkeboblene, på finsk. Og etterpå gikk jeg rundt og mumlet “gentlemanna boven” for meg selv. De to ordene hadde gjort inntrykk.





  2. Jeg kom aldri lenger enn til selve begrepet “tornerose” i min barndom. Resten av eventyret ble skippet, pga intensiv research om nypetorner i det hele tatt var giftige…
    Mer enn en gang satt jeg fast i disse forbanna buskene med trehjulsykkel, og ingen av gangene hadde jeg sovnet etterpå.., -tvert om! 😀





    • avatar Cecilia says:

      He he, da burde du kanskje koste på deg å se den kostelige Disney-versjonen. Den finnes på Blue-Ray med utrolig god kvalitet og med forbausende bra lyd.
      Hele produksjonen tok 8 år og representerte noe helt nytt fra Disney. Bakgrunner og fargevalg er utrolig gjennomført og de brukte hele 10 dager på hvert bakgrunnsmaleri i motsetning til 1 dag som var normalt i de tidligere produksjonene. Denne filmen er en del av verdens kulturarv :)





      • avatar marthon says:

        Disneys Tornerose er en veldig imponerende film – til tross for en del søtkliss, da. Jeg så den mange ganger, i alle fall større og mindre deler av den, mens datteren min var i prinsesse-alderen. Spesielt musikken til opptoget i begynnelsen av filmen er imponerende (vet ikke hvem som synger den høye sopranen der, men hun går så høyt at jeg får gåsehud). Og sloss-scenene mellom prinsen og Malefika, selvfølgelig. Det første kjennskapet mitt til den filmen fikk jeg fra en gammel kakeboks. Det fantes spin-off-produkter av filmer allerede på 50-60 tallet, tydeligvis. Ett av bildene på kakeboksen er nesten nøyaktig som Malefika-bildet ovenfor.
        Alt finnes forresten på nettet i våre dager, se: http://wenge.no/ds_product_info.php/products_id/290





        • avatar Cecilia says:

          Den er litt klissete, men veeeldig bra!

          Ser her:

          The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

          Dette er interessant bakgrunnsstoff for flere Disney-produksjoner. Det er faktisk Mary Costa, hun som også har rollen, som synger. Hun ble oppdaget på grunn av sangtalentet sitt, og som så mange med musikalsk talent så var hun også en glimrende skuespiller som kunne ta imot regi.

          Du kan gå rett til Mary Costa på ca 4:10.

          Hyggelig at du er innom :)





          • avatar Marthon says:

            Joda, men jeg tenkte på den norske versjonen … Har du bare sett den amerikanske?
            Jeg sjekket faktisk det du kaller Hakkespettboken, tidligere i dag, men den sa ingenting om det (og jeg tror vi har gitt bort filmen).
            Hyggelig at du synes det er hyggelig at jeg er innom, men det er altså litt travle tider.
            :-)





            • avatar Cecilia says:

              Aha, den norske versjonen.
              Jeg har bare sett den amerikanske og den danske.

              Den kakeboksen (som var solgt) , skulle jeg forøvrig gjerne hatt.
              Merchandising har nok eksistert siden tidenes morgen i USA. Broren min hadde en onkel Skrue-binge som var sparebøsse. Den var eldgammel, men led en ublid skjebne etter at den hadde gått i vranglås, og finnes i dag bare på bilder :)





              • avatar marthon says:

                Ja, du er vel blant de retro-fetisjistene på noen-og-tredve som sikler etter min mors emaljerte, oransje kaseroller og den slags. Det neste blir vel at du begynner å legge ut bilder på bloggen din av blomstrete kaffekopper og klær som du har sydd av bestemors psykedeliske, brun-oransje gardiner!
                (Men, kakeboksen vår kommer aldri, aldri på Finn!)
                Hva var det egentlig jeg skulle si …
                Jo, julen er jo høytid for kreativ tolkning av sangtekster. Hvem har vel ikke vokst opp med rare tanker i hodet mens de har sunget «En fattig jomfru satt i lønn» (hva nå hun hadde der oppe i treet å gjøre), «10 gleder seg i Jerusalem», «han lagdes i et krybberom» (det var da også et sted å lage barn), «Engler daler ned i skjul» (jeg så i hvert fall for meg et vedskjul) – eller var det «Engler triller på gummihjul?
                Siden vi nå først er inne på dette med trær, ved og uthus (og har diskutert dette hos meg tidligere i dag), har vi jo også klassikere fra søndagsskolen som «Milde Jesus, du som sagde» og – hvis det går riktig galt med kappsaga: «Her kommer dine armer små» (og beina kommer etterpå).
                Det er jo også tilfeller hvor angivelig oppbyggelige sanger inneholder råd av tvilsom karakter, slik som «Blott en dag». Det bør i alle fall ikke gjøres til en vane!
                Om man så beveger seg over til rockepresten Bjørn Eidsvågs repertoar, er det sikkert mange som lurer på om han ikke snart har fått satt seg mer inn i den sørlandske geografien så han slipper å spørre «(En problemfri time) og kor e’ Vennesla?».
                Abba-tilhengere (og odontologer) på sin side funderer ellers fortsatt på den litt kryptiske teksten «Take your teeth out, tell me what’s wrong», har jeg hørt …
                :-)





  3. avatar Cecilia says:

    @marthon :
    😕 Emaljerte oransje kasseroller… liker du ikke oransje, eller er det emaljen som er det betente punktet ? Vi har vel alle våre nostalgifetisjer, men akkurat de oransje emaljerte grytene har jeg skåret klar av; de har aldri eksistert i min midte og masserer ikke nostalgi-punktene mine. Derimot vaffeljernet, stemplet med et blytungt JØTUL-stempel og antagelig produsert for å vare to evigheter, har jeg sans for. Det er visstnok fra før krigen har jeg hørt, men det ble ikke spesifisert hvilken krig. Kanskje Napoleons-krigen?
    Jo, vi liker å gå på loppis og finne rariteter fra søttitallet, men det begynner å bli lite av det. Det virker som om åttitallet (Det Lange Gjesp) er i ferd med å overta loppis-moten. Emopunk med rustne nagler kan være litt S&M-sexy, men ikke noe jeg vil vise meg offentlig i.

    Det er vel først og fremst reminisensene etter 400-års-natten som fortsatt skaper uhemmet latter i barnehagene, men jeg husker mormor oversatte til totenmål – ”Ti gleder seg, je rusle hem. Halleluja!”
    Stilla natt var noe av det første jeg lærte meg å spille på piano. Carola, mitt store forbilde … ( ååå – hun var så pen, så pen at jeg fikk vondt i brystet) sang den på en juleplate (EP) , så da måtte jeg jo lære den, på svensk. Blott en dag er visst også
    svensk. Det meste kommer utenfra. Men Norge har jo Prøysen da, og det er fortsatt Prøysen som setter den norske julestemningen for meg. Nå har vi vaska golvet… og satt opp fuggelbænd… (Jeg har satt det mot bakgården, det er der fuggern holder tel.)
    Bjørn Aidsvåg holder jeg meg unna. Han har jeg aldri likt. For så vidt understreker han teorien om at menn som sender kostbare signaler har lettere for å tiltrekke seg sexpartnere, men hver sin lyst. En hyrdestund med sexy bibelsitater – mens man venter på the second coming…
    Nå fikk jeg lyst til å høre på Carola og Prøysen…





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *