Waiting for the sun

Noe har jeg nok til felles med romankarakteren min…

Jeg kan plutselig få angst i menneskemengder. Kropper som kommer for tett og dytter på meg, mennesker som beveger seg i en annen retning enn meg og har et annet tempo. Noen lar ytterklærne sine henge i mat-os, og det lukter harskt av dem dersom man kommer for nært innpå.  Andre lukter parfyme, etterbarberingsvann, gammel fyll, tobakk. De vet det ikke selv.  Jeg kan føle ubehaget når noen stiller seg for nært meg, spesielt dersom det er god plass. Da hender det jeg flytter meg,  lar meg jage av andres intimitet.  Etterpå kan jeg føle at de ser på meg, anklagende fordi jeg følte vemmelse i deres nærvær og demonstrerte det ved å flytte meg et annet sted, og da kan jeg få dårlig samvittighet en stund, før jeg tenker at de selv er skyld i at jeg måtte flytte meg.
I vinduet på T-banen kan jeg se mitt eget speilbilde, og bak det ser seg min egen skygge mot veggen i tunellen. Jeg forsøker å se etter om noen betrakter meg, helt til jeg møter et fremmed blikk. Da ser jeg ned og tenker at det er jeg selv som skaper situasjoner jeg ikke liker. Jeg burde blitt hjemme. Det vil ikke merkes om det mangler én person. Ett menneske fra eller til utgjør ingen forskjell. Men sånn kan jeg ikke tenke. Jeg lever ikke i en idyll lenger. Det finnes forrykte individer blant oss, ytterst på høyre fløy. Der har de alltid kunnet leve, stille i det skjulte og dyrke sine menneskefiendtlige holdninger og sin uforstandige fremmedfrykt, uten fare for å bli overvåket og oppdaget. Jeg er nødt til å vise min sorg og gråte sammen med de andre, lytte sammen med de andre. Stå tett sammen. Jeg har ikke noe valg hvis jeg vil være et medmenneske.
Jeg puster gjennom munnen og løper som den første ut av vognen. Om et øyeblikk er jeg en fange i mengden,  men akkurat i dag er det noe som er større enn meg. Det er noe vi har sammen, alle vi som skal samles på Rådhusplassen for å demonstrere vår avsky og vise vår deltagelse: Solidaritet. Det skulle en katastrofe til før den kom til uttrykk, men når den først kom så kom den massivt, og traff meg i mellomgulvet.
En ung gutt gir meg en rose fra en bukett han bærer på. Han vil ikke ha penger for den, så han får en klem og et smil i stedet.  Jeg presser meg frem, så langt jeg klarer. Holder rosen høyt og smiler unnskyldende til en eldre mann da jeg henger fast i skuldervesken hans. Han smiler forståelsesfullt tilbake. Det ingen som hindrer meg i å avansere. Det er ingen som ønsker å hindre noen. Ikke på en dag som i dag. Jeg vil frem, så langt frem som mulig. Så langt frem at jeg kan se sorgen i øynene på dem som står på scenen.
En kvinne lener seg mot meg. Sminken hennes har rent og hun har bleke grå striper nedover kinnet. Jeg tror hun skal til å falle og legger armen rundt livet hennes for å støtte henne. Går det bra? spør jeg lavt og hun nikker og forsøker å smile. Det er bare så ufattelig trist, sier hun, kan du ikke stå her litt sammen med meg?   Jeg lar armen ligge rundt livet hennes. Et fremmed menneske i en mengde av fremmede. Vi deler sorgen og intimiteten, denne ene gangen. Sorgen over de døde og skadede, og sorgen over at vi må leve videre med frykten for at noe slik kan skje igjen, også her. Det meningsløse har fått et ansikt.
Mitt lille land – hvor stillheten har karrige kår og freden ikke lenger finner ro. Det forståelige i det uforståelige.  Sangen gjør det enda sårere, vondere, vakrere. I et vart øyeblikk gråter jeg sammen med en fremmed kvinne, og på storskjermen ser vi Norges neste dronning bøye hodet og tørke tårene.

___

Jeg ser på det jeg har skrevet og sukker.  Jeg er ikke lenger i stand til å vurdere mine egne tekster. Hadde jeg syns det var fint om jeg selv ikke hadde skrevet det, eller hadde jeg bare skummet fort gjennom for å komme videre i historien?  Jeg aner ikke lenger. Jeg har et behov for å slutte å tenke. Det er ikke løsningen som er målet; det er reisen dit jeg skal beskrive. Jeg minner meg selv på at jeg må huske å henge opp en lapp som minner meg på det, men jeg gjør det ikke. I stedet ser jeg ut av vinduet og gruer meg.
Regn.
Paraplyer som hever og senker seg på fortauene, nesten som en koreografert ballettforestilling. En sjelden gang er det to paraplyer som treffer hverandre, og folk smiler unnskyldende til hverandre i regnværet og kappes om å påta seg ansvaret. Jeg kan høre stemmene deres i hodet. – Unnskyld. Min feil.  – Nei, på ingen måte frue, skylden var utelukkende min. Og så haster de videre for å handle julegaver og julemat og julekaker og julekaffe på Valkyrien Te- og Kaffehus, som dessverre blir stengt på selveste julaften. Den tradisjonsrike kaffeforretningen blir kastet ut av gårdeieren, og ikke har de funnet seg noe nytt sted å være heller. Jeg kommer til å savne dem, etter jul.
Jeg gruer meg. Jeg har utsatt handlerunden i det lengste, og nå får jeg straffen. Handlehelvetet venter meg. Regnet siler og paraplyene hever og senker seg som stempler der ute. Jeg har mest lyst til å krølle meg sammen på teppet foran peisen og tenne røkelse og drikke krydder-te, men jeg har ikke noe valg. Jo lenger jeg venter jo verre blir det. Det er bare å la det stå til.
Jeg ser på bildet av min lille niese som står litt skrått lent mot vinduskarmen og kjenner en merkelig godhet for henne. Det er nesten som om jeg blir litt trist av å se på henne. Det er sikkert været som gjør det. Desember i regn – årets mørkeste tid, og på den aller mørkeste dagen kommer mine to lys i verden.
Hadde jeg visst at det skulle ta et halvt år til jeg så dem igjen så hadde jeg nok ikke sagt farvel med så lett hjerte da de reiste. Men den gangen var jeg bare glad til at de dro, jeg trengte tid til meg selv. En måned tenkte jeg ville være passende, men det gikk hele åtte uker før jeg virkelig begynte å savne.
Har jeg fått utnyttet tiden mens jeg har vært alene? Jeg ser på skrivebordet mitt og på bunkene med bøker fra Deichmann. Jeg har bare så vidt fått skummet gjennom det jeg mener er viktig, og notert referanser og fakta. Men det er vel en sånn periode alle må igjennom når man forsøker å skrive noe historisk;  fakta må stemme i tilfelle noen kommer til å sjekke. Jeg vil ikke bli tatt i historiske feil.
På Valkyrie Plass er det trafikk og paraplyer.  Stemplene beveger seg,  mennesket går målrettet mot fremtiden, jeg sitter ved skrivebordet og betrakter min to måneder gamle niese og lurer på hva som venter henne. Jeg har printet henne på glanset papir og rammet henne inn med passe-partout av stiv kartong. De kommer ikke i julen. De vil ikke ta henne opp i fly ennå.  Jeg gleder meg til å bli kjent med henne. Vi deler noe, hun og jeg. Noe av oss kommer fra samme sted. Jeg gleder meg allerede til å fortelle henne alt jeg vet om familien vår.  Kanskje har hun arvet noe av det samme som meg, på godt og vondt…
Jeg skriver handleliste på iPhone og forbereder meg på handle-helvetet.
Noe har jeg nok til felles med romankarakteren min…

 

1
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

20 Responses to Waiting for the sun

  1. naturglede naturglede says:

    Litt av en sommer det ble. Mange tanker kommer og går til stadighet. I går kom alt nærmere igjen da det i Beligia skjedde. Fikk helt gåsehud her.

    Rart det med lukt av klær. Jeg var på Lucia med barnebarnet i går morges
    og de hadde tent bål. Du kan tro mine klær og hår luktet, men jeg merket det ikke før lenge etterpå 😆

    Leser du deg opp til et bokprosjekt? I så fall ønsker jeg deg all lykke til. Fremtiden er din med niese, iPhone og mennesker omkring deg 😀 Klemsiklem :)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg sysler med en historie fra etterkrigstidens København. En jente som jakter etter familiens mørke hemmeligheter, og gjennom dette lever seg inn i sin farmors rolle. Jeg øver meg på å skrive :)





      • naturglede naturglede says:

        Øve??? Du skriver da flott allerede.:lol: Sett i gang, for en bok tar tid. Veldig lurt med å lese seg opp, for det er mye som skal stemme. Lykke til og skriv på du 😀





        • avatar Cecilia says:

          :)

          Jeg skriver og skriver. Jeg har 187 sider som jeg ikke er fornøyd med, og er omtrent halvveis i det jeg vil fortelle. Men man blir jo litt blind på det man selv skaper.

          Som jeg skrev i innlegget mitt om savn så føler jeg at det fortsatt mangler en autoritet i språket mitt.
          Kanskje jeg bare er for kritisk med meg selv…

          Tusen takk for hyggelig melding :)





          • naturglede naturglede says:

            For meg har det vært viktig å skrive ned det jeg har, så legger jeg det vekk en stund. Det kan være alt fra timer til år;) Så leser jeg det om igjen, og du vil få en helt annen opplevelse. Da blir mye forandret, klippet og klistret hos meg. Utrolig rart er det også å se igjennom tekst etter lang tid. Noen ganger forstår jeg ikke at jeg har klart å skrive ned sånne fine tanker. 😀 Jeg er også heldig å ha en som jeg alltid kan be lese igjennom ting for meg. Han gir konstuktiv kritikk og det hjelper stort Noen ganger er vi enige, andre ganger totalt uenige, men det gjør ikke noe. Jeg bestemmer over mitt manus helt til et forlag får tak i det. Da er det en helt annen dans må jeg si. Jeg har skrevet om en roman tre ganger for å tilfredstille et forlag, og så fikk jeg beskjed om at de hadde dekket mitt “område” på en annen måte. Det var det, utrolig mye jobb, masse forhåpninger og en diger tur ned i “kjelleren”! Men man lærer av sånt. Derfor sier jeg, at jeg tror det ikke før jeg ser det ferdig. Litt trist å ha det sånn, men det er ikke så lett bestandig å få “napp”!:D Men ikke gi deg!!!!!!





            • avatar Cecilia says:

              Jeg har skrevet om og redigert om et manus syv ganger etter konsulentens pipe en gang tidligere. Da gadd jeg ikke mer. Jeg kastet manuset i peisen og begynte på psykologi.

              Men nå har jeg funnet meg en slags mentor som er flink til å påpeke ting, og ikke minst har han lært meg noen triks for å disponere og “bobbe om” på stoffet. Jeg tenker at når jeg har fått skrevet meg frem til slutten så skal jeg legge det bort litt og hvile fingertuppene før jeg tar fatt på det virkelige arbeidet. Det er ambisiøst prosjekt med parallelle handlinger på to hovedplan med nestede handlinger innenfor begge plan, så jeg må antagelig forenkle det litt og tone ned den “faglige” psykologidelen, selv om det handler om å nøste opp livet til en person som lider av personlighetsforstyrrelser. Jeg håper å havne rundt 200 sider ferdig manus, men det første utkastet blir nok dobbelt så langt, ser det ut som.

              Tusen takk for fine tilbakemeldinger :)





              • naturglede naturglede says:

                Da vet du hva jeg snakker om. Jeg holdt på å kaste mitt også, men jeg har det fortsatt. Kanskje jeg gjør noe med det igjen en vakker dag. Jeg sier lykke til og skriv på:D





  2. avatar Breiflabben says:

    Den kom litt kjapt og uventet, trengselen og samlingen på Raadhusplassen, jeg var ikke klar for høyreekstremister nå.
    Men det ble likevel ikke så fremmed i den settingen du malte fram og så det som skjedde i Liege som Katten er inne på.

    Du kommer nok til å male flotte bilder fra etterkrigstidens København Cecilia, gleder meg til det :-)





    • avatar Cecilia says:

      Teksten i starten en side fra det jeg skriveprosjektet jeg holder på med for tiden. Jeg er veldig usikker og forsker meg frem til et slags endelig resultat, med varierende hell. Jeg tror aldri jeg noen gang kommer til å bli fornøyd med noe jeg gjør, og får bare lære meg å sette strek på et tidspunkt og si at nå er det ferdig, nå må jeg videre.

      Innlegget var ikke ment som noen kommentar til Liege, og jeg var kanskje litt uheldig med publiseringstidspunktet som var satt til kl 0900 i dag. Det er sånt man ikke tenker på.

      Det blir en god del fra gamle Køben, men like mye skjer nok i nåtid, hvis jeg noen gang blir ferdig. :)





  3. avatar Breiflabben says:

    Hvordan har du fått til at det er den “skallenissen” som vises i Veikrysset da?

    Det var jo et bra trekk :-)





    • avatar Cecilia says:

      Altså, med full opphavsrett kan jeg selvsagt avsløre fidusen, som egentlig er svært elementær logikk. :)

      Bildene i veikrysset legges inn automatisk, og når man publiserer et innlegg er det alltid det sist publiserte bildet som blir lagt i veikrysset. Det er selvfølgelig dumt dersom man liker å ha “logo” nederst i innlegget, så da må man legge noe annet nederst slik at det blir fanget opp av Sjalles script. En liten illustrasjon 150 x 150 kan plasseres helt i bunn av innlegget, og så bare fjernes etter at innlegget er publisert, for bildet forsvinner ikke fra veikrysset selv om det fjernes fra innlegget.





      • avatar Breiflabben says:

        Jeg tenkte det måtte være noe sånt noe. Jeg hadde jo i bakhodet hvordan du legger introteksten inn.
        Uansett Cecilia, det blir litt mere proft slik du gjør det :-)
        Ha en fortsatt fin dag :JD





  4. avatar LeylaM says:

    Du undrer deg et sted i teksten om du skriver bra nok… Det behøver du ikke gjøre Cecilia! Dine tekster står meget støtt på egen hånd.

    Jeg fikk tårer i øynene da jeg leste om din opplevelse ved markeringen på Rådhusplassen.. Det er ganske så utrolig hvordan et helt folk stod sammen i de dagene, den omsorgen som ble vist. Mange ble kanskje forundret av vi stod så tett, vi er ikke akkurat kjent for å være det folkeslaget som er de som “roper høyest” eller deler ut mest gode ord. Men når det gjelder, virkleig gjelder, da er vi der, og det er det som betyr noe :)

    Jeg gleder meg på dine vegne at du nå snart får hjem dine to aller kjæreste, det er rart hva avstand kan føre til. Lengselen er stor, men gleden over igjen å møtes er enda større :)

    Klem :)





    • avatar Cecilia says:

      Den første delen av teksten er en side fra skriveprosjektet mitt. Opplevelsen på Rådhusplassen er altså ikke min opplevelse, men ren diktning. En opplevelse som fortelles gjennom hovedkarakteren i det som forhåpentlig blir en roman.
      Min egen opplevelse har jeg skrevet om i et annet innlegg, men den ligger selvsagt til grunn. Jeg var der og kan skildre det troverdig. Det er langt vanskeligere å skildre ting man selv ikke har opplevd. Jeg bygger selve historien på mange av mine egne opplevelser, og jeg fikk egentlig ideen da jeg begynte å interessere meg for slekten min. Det er det samme hun gjør, men hun finner altså svaret på det mysteriet jeg selv neppe kommer til å få svar på.

      Uansett hva det blir til så får jeg verdifull erfaring av å gjennomføre dette prosjektet, og en god pekepinn om jeg bør forsøke å gjøre skrivingen min til en slags karriere eller om jeg bør finne på noe annet å gjøre.

      Tusen takk for hyggelig kommentar :)





  5. avatar sirenia says:

    Du beskriver veldig godt dobbeltheten i den fysiske nærheten til andre,
    særlig ukjente og fremmede. På den ene siden ubehaget, på den andre det å være nær i en vanskelig stund.
    Knausgård er forresten inne på noe av det samme i siste boka, nemlig vår lengsel etter å være vi, omsluttet og omfavnet av noe større enn oss selv. Han bruker det som en forklaring på Hitlers tidlige løp mot makt feks. Men beskriver også sin egen fremmedfølelse i omgang med andre og lengsel til noe annet.

    Avstanden til egne tekster, vurderingen av den? Det tror jeg du har til felles med mange, at det er vanskelig. Det får holde at andre sier det er godt, at andre blir berørt, at de kjenner seg igjen :)

    Julestri og handling? Der er vi helt helt på linje, gruer meg til det lille jeg skal. Stress, folkemengde og en viss grådighet, tar på å få for tett på seg :)





    • avatar Cecilia says:

      Hei Sirenia !

      Uff ja. Knausgård har vel nå skrevet om alt noen kan tenkes å skrive om, så uansett hva man foretar seg så vil man alltid kunne spore det tilbake dit. Det neste prosjektet mitt får kanskje bli å analysere alle tekstene til Knausgård og finne tilsvarende hos andre forfattere som har skrevet om det samme før ham, ellers blir vi vel aldri kvitt det Knausgårdspøkelset? :)

      Det får holde at andre sier noe godt… jo, kanskje det?
      Problemet er jo også at idet man begynner å motsi noen som kommer med skryt så blir det lett oppfattet som om man hever seg over dem og påstår seg å kunne bedømme det bedre enn dem. Det er egentlig mye enklere å ta imot kritikk enn ros.
      Jeg tillot meg en gang å innrømme at jeg likte Griegs musikk til Peer Gynt, og da fikk jeg høre at Grieg selv mente det var noe klissent nasjonalromantisk smøreri… som en samling pornonoveller fra Lek på billigsalg var sammenligningen fra den “seriøse” musikkviteren. Og tenk om jeg har like dårlig smak når det gjelder litteratur? Da blir det jo bare smøreri…
      Men det finner jeg ut når jeg blir ferdig.
      I mellomtiden lever jeg i troen på at jeg overlever del to av handlehelvetet. Det skjer allerede i morgen. :)





      • avatar sirenia says:

        Det var i den lange delen midt i boka på 400 sider Knausgård kom med det, bakgrunnen for Hitlers Min Kamp. Den jeg hoppet over store deler av for å lese siden.
        Ellers synes jeg nå i grunnen Alice Miller skriver bedre om både den autoritære oppdragelsen og Hitlers bakgrunn.
        Har ikke skrevet noe anbefaling av siste boka til KOK fordi jeg faktisk er litt usikker på om jeg synes den holdt mål..
        Jeg ble ikke “besatt” iallfall, slik jeg har vært i enkelte partier av bøkene før.

        Ellers synes jeg vi kan like det vi vil, og ikke lytte for mye til det elitiske, det er jo ofte allikevel press om korrekthet mer enn tidløs kvalitet?

        Du snakket om autoritet her forleden, du synes du manglet nok? Går det på innhold eller språk eller begge? Din egenoppfatning?

        Tror vel KOK er inne på noe vesentlig når han sier han kommer i flyt, glemmer tid, rom og sted, blir besatt av skrivingen. Når denne besattheten overflyttes til leseren, da har en forfatter oppnådd mye.

        Din styrke? Samme som hos KOK faktisk, vekslingen mellom tid og sted, smådetaljer og esseyspregede, tror nok bevegelsen i tekstene dine kan være din styrke? Tenker bare høyt :)





        • avatar Cecilia says:

          Autoriteten jeg leter etter ligger i setningsoppbygning og ordvalg. Ikke i handlingen. Bjørneboe hadde definitivt denne autoriteten. Peter Serck har den, Karsten Alnes, Tove Nilsen, Hanne Ørstavik… for å nevne noen. Knausgård har den også. Noen ganger er han glimrende, særlig i den første boken, og også i noen noveller han har skrevet i Samtiden, men andre ganger blir det litt … slapt og… kan jeg bruke et ord som “ustelt”?
          Jeg leter. Noen ganger syns jeg at jeg får det til. Da får ordene den riktige sammensetningen og den riktige rytmen, men andre ganger merker jeg med en gang at det ikke klinger godt, og da strever jeg med omskrivninger og leter i ordboken etter synonymer som har en riktigere klang.

          Den ungarske psykologen Mihaly Csikszentmihaly lanserte begrepet Flow (i boken med samme navn, 1990) som en tilstand av transe hvor tid og rom opphører. Det sublime øyeblikket hvor mennesket er på sitt lykkeligste. Dette har nok Knaus fått med seg.
          Da jeg selv skrev om dette i et tidligere innlegg ( http://cecilia.bloghog.no/2011/11/24/kosmonaut-eller-bare-naut/ ) ante jeg ikke at KOK også hadde gjort det, og det bare understreker nødvendigheten av å få ham avlivet før jo heller, for han eier snart hvert eneste tema. Dansken Tor Nørretranders har forøvrig også skrevet om Flow i “Merk Verden” fra 1991, en bok du absolutt bør lese dersom du ikke kjenner den. Det er av de viktigste bøkene jeg har lest.
          Jeg har nå tenkt å la Knausgård ligge til jeg er ferdig med prosjektet mitt, og kanskje la ham fortsette å ligge :)

          Jeg er er litt usikker på alt for tiden og egentlig litt redd for å grave meg for langt inn i det vanskelige. Noen ganger holder det å antyde.
          Jeg liker at du tenker høyt. :)





  6. avatar LeylaM says:

    Bry deg ikke om Knausgård du Cecilia, du står støtt på dine egne tekster. Jeg begynte på den første boken av Knausgård, men må ærlig inrømme at jeg la den fra meg. Jeg vet ikke hva det er, men av en eller annen grunn så får jeg ikke “tak” på tekstene hans. Sikkert bare meg som er litt “rar”! Nærmest alle hyller ham jo opp og i mente, men jeg får som sagt ikke noe ut av det han skriver. Eller skal jeg heller si at jeg får ikke noen bunn i det, om that makes sense..





    • avatar Cecilia says:

      Neida, Knausgård får bare holde på med sitt :)
      Men jeg syns mye av det han skriver er fint skrevet, særlig åpningen av den første boken. Da var jeg med lenge. Men så begynte det å bli litt “mye”.

      Du er nok ikke “rar”. Det er faktisk ikke alle som liker ham. Det er langt flere som ønsker ham dit peppern gror (hvor det nå enn er). Det har jeg sett i Dagbladets kommentarspalter. Det er vel bare et spørsmål om tid før de kritiske røstene kommer til uttrykk gjennom kronikker i dagsavisene.
      Jeg er mer og mer lunken, og har hoppet over bind 4 og 5, og bind 6 stirrer anklagende på meg og lurer på hva det blir til. :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *