Savn – ad hoc

Er det helg allerede? Nei… det kan det umulig være.


Valkyrie Plass og  “Piken med humleranken”.  (Kan klikkes på)

Advent. Jeg venter, men jeg venter ikke på julen.  Jeg venter på familien min. Min kjære, nære, lille familie som jeg ikke har sett siden i sommer.  Savn er ikke et dekkende ord, men vi har ikke noe annet ord å bruke for å beskrive det tomrommet som oppstår når mennesker vi elsker uteblir fra livet vårt.
Savn – et enkelt ord på fire bokstaver, laget for å beskrive en generell følelse av tap – lengselen etter noe vi har mistet, men også lengselen etter noe vi aldri har hatt.
Savn skal beskrive det en hund føler når den sitter i dagevis og venter på graven til sin avdøde herre, og samtidig det en fugl føler når den settes i bur. Det er et ord som er pålagt en stor oppgave.
Jeg savner en sokk etter den siste klesvasken, jeg savner mormor, jeg savner å ha Shaya liggende på gulvteppet og spille spill på iPad mens jeg skriver, jeg savner Siv og jeg savner i blant meg selv slik jeg engang var. Alt dette kan oppsummeres med et enkelt ord: Savn. Det blir fattig.
Jeg savner en sokk. Var jeg lykkeligere da jeg kunne se på meg selv som innehaver av et komplett par?  Nei. Jeg tar det faktisk ikke så tungt. Et sokkepar som havner i skilsmisse klarer ikke å gjøre meg følelsesmessig opprørt, men jeg investerer allikevel tid og krefter i forsøket på å bringe forholdet tilbake slik det en gang var. Jeg vil at de skal være sammen til den naturlige resirkulasjonen skiller dem ad og de blir til støv, om så bare fordi det oppfyller mitt krav om balanse. Jeg har to føtter.  – ”Evig eies kun det tapte”, er en setning jeg ikke føler har noe i denne sammenhengen å gjøre.

Ord blir så små – er en frase jeg får høre i blant. Det er jeg enig i, selv om det er en klisjé det er lett å ty til og en setning jeg forsøker å unngå å bruke. Jeg har en følelse av at det forventes mer av meg enn at jeg tyr til klisjéer i mangel av ord. Jeg kan da ikke mangle ord, jeg som skriver? Jeg har ikke lov til  å mangle ord. Jeg skal være ordrik og flink til å uttrykke meg, gjerne med ord og vendinger som ikke faller andre inn å bruke. Da skal jeg stå frem og si akkurat det som alle tenker, men som de selv ikke har ord for.
I blant blir jeg sliten av meg selv.

Advent – ventetiden som slepte seg av sted i barndommen går ikke noe fortere nå.  Det tar tid å savne. Savn uten tid ville vært meningsløst.
Dyr har visst ingen oppfattelse av tid, har jeg lest. For en hund som står bundet utenfor kolonialen spiller det ingen rolle om det går fem minutter eller en halv time før eieren dukker opp igjen. En hund venter 23 sekunder før den begynner å savne. Jeg har tatt tiden, så dette vet jeg. Etter 23 sekunder blir savnet uutholdelig og kommer til uttrykk gjennom et spåkløst bjeff mot døren, til sjenanse for alle som forsøker å konsentrere seg om noe annet.  En panter kan vente på et bytte i timesvis… helt stille. Det er fordi den ikke savner.

Jeg trenger min egen tid til meg selv og mitt eget savn. Mens hunden bjeffer ut sitt savn klarer jeg kun å savne den stillheten som rådet før den begynte å bjeffe. Jeg kan ikke velge å ikke høre den. Min selektive hørsel er styrt av generasjoners nedarvede instinkter om at en bjeffende hund varsler noe; at noe eller noen er i nærheten, en potensiell fare – og da stilles vi i beredskap. Hunden er vår forlengede antenne.
En hund kan høre en mus som promper en kilometer unna, dersom det er stille nok. Men så stille er det lenge til det blir på Valkyrie Plass. Det skjer ikke før Valkyrie Plass er resirkulert og tilbakeført til det støvet den er laget av, en gang i fremtiden etter at det siste mennesket har takket for seg og sokkene mine for lengst er utslitt.

Ord blir så små – og ikke bare små, men også til tider uforståelige i sin generaliserende form. Ord åpner for tolkninger som ikke alltid er i overensstemmelse med hverandre. Det avsenderen mener å sende kommer ikke alltid frem til mottageren slik det er ment.
Siden vi ikke kan kommunisere direkte, så må vi omsette tankene våre til noe som er forståelig i en dialog. Tankene våre komprimeres til ord, og så sender vi de komprimerte pakkene av sted, med et håp og et ønske om at de kommer uskadd frem. Men har mottageren samme komprimeringsverktøy som oss? Hva skjer egentlig med tankene våre når pakkene blir åpnet? Det vet vi ikke. Kanskje mottakeren bruker et helt annet verktøy når filene våre skal pakkes ut og innholdet skal tolkes?
Da kan det lett bære galt avsted.

Eksperiment med Google translate:

Norsk: Har mottageren samme komprimeringsverktøy som oss?
Engelsk: If the recipient is the compression tool like us?
Tilbake til norsk: Dersom mottakeren er den komprimering verktøy som oss?

Vel, det er kanskje en litt for avansert setning. La meg forsøke noe lettere:

Norsk: Jeg har et stort savn.
Til engelsk: I have a great loss   tilbake: Jeg har et stort tap
Til ungarsk: Van egy nagy veszteség     tilbake : Det er et stort tap
Til latin: Est magna  – tilbake til norsk:  Er stor.

_
Hm… noe for lyrikkhjørnet kanskje?

Vi påvirker jo også mottakerapparatet vårt følelsesmessig.
Jeg merker det i blant når jeg kommuniserer med andre. Å forstå hverandre korrekt er avhengig av et felles ønske om å tilpasse seg hverandre og lære hverandres terminologier og uttrykksmåter, men selv da må det tolkes. Tolker vi alltid i beste mening? Gir vi folk muligheten til å gjøre seg forstått? Å tolke etter beste vilje åpner for det positive og det lærerike i å forstå hverandres erfaringer og meninger. Men ofte blir ønsket om å forstå  overstyrt av følelser og forutinntatte holdninger særlig i diskusjoner. Det kan gjøre det vanskelig å kommunisere uten å ha som mål å ”vinne” en diskusjon. Konkurranseinstinkt og stolthet blir barrierer mellom oss, og så står vi ofte i veien for oss selv når vi kommuniserer med hverandre. I praksis risikerer vi å tape verdifull innsikt i enhver diskusjon vi liksom ”vinner”.  Det er det lett å glemme. Jeg vet at jeg glemmer det i blant. Det er jeg kanskje alene om? Noen vil nok mene det…

Jeg snakker med meg selv og savner noen å snakke med. Det trenger ikke være noen alvorlig samtale. En kopp te på kjøkkenet og kanskje et glass vin, og en samtale om alt og ingenting. Jeg kunne besøkt Janne, men jeg orker ikke å forholde meg til lodden familielykke og skrikete tvillinger akkurat nå. Kanskje jeg rett og slett skulle invitere Carl på middag?

– Har du lyst på torsk? Jeg har mer enn jeg klarer å spise.
– Kan du ikke spare det til i morgen?
– Du vet hva jeg mener. Jeg har lyst til å seg deg.
– Da kan jeg vel ikke avslå…?
– Kjære Carl. Jeg føler meg ensom og savner noen å snakke med. Det er hele sannheten.
– Når skal jeg komme?
– Med en gang.
– Gir du meg ti minutter?
– Under tvil.

Var det hele sannheten? Savner jeg bare noen å snakke med? Er det ikke nærheten jeg egentlig savner mest? Jeg savner at noen tar på meg. Noen som mener det. Men det kan jeg ikke si, for det er jeg for sjenert til. Dessuten vil jeg ikke bli tatt på fordi noen syns synd på meg. Jeg har da stolthet.
Ti minutter… og jeg er fortsatt i morgenkåpen. Jeg har ikke engang brydd meg med å dusje.  Jeg bare stod opp og laget kaffe, før jeg satte meg ved skrivebordet for å organisere mitt store episke mesterverk… som egentlig ikke går så bra. Jeg savner autoritet i språket mitt. Jeg vil skrive setninger som står av seg selv, hva nå enn det betyr. Jeg tror jeg vet hva jeg mener. Innerst inne vet jeg også hva jeg må gjøre, men jeg utsetter det i det lengste. Jeg må inn i meg selv og åpne det farlige rommet. Men å gå inn i det rommet,  hvor selv nøkkelen henger på hemmelig sted, er ikke noe jeg gjør med lett sinn, selv om jeg forstår at det er dit jeg må dersom jeg skal skape en troverdig karakter. Det er derfra hun må komme, hun jeg skaper. Det er mot dette mørke bakteppet hele den søkende prosessen hennes skal finne sted,  og det er gjennom sin egen vilje til å komme ut i lyset at hun også finner svaret på den gåten hun strever med å løse; sin farmors selvmord. Jeg har bare latt henne surfe på overflaten uten å la henne dykke ned i mørket. Der er derfor hun mangler autoritet. Det er derfor hun blir  dimensjonsløs.
Jeg må kvitte meg med redselen for å karikere henne. Hun må tegnes tydelig og skapt og hun må ha innsikt og detaljkunnskap om hvem hun er, samtidig som hun må fornekte de sidene ved seg selv som hun ikke klarer å håndtere. Hun må ha full kontroll på sin egen illusjon og flyte på evnen til å improvisere på stedet. Det er ingen som vet at det er vodka på vannflasken hun har i skuldervesken.

Og så husker jeg plutselig hvor akkurat den ideen kommer fra. Den kommer fra en mann jeg traff for noen år siden, en advokat i et inkassobyrå. Det var en strømregning, som etter min mening leieboerne var ansvarlig for, som hadde gått til inkasso. Jeg nektet å betale, og saken gikk til forliksrådet, hvor det ble deling 50/50. Fryktelig ergerlig… selv om uavgjort er bedre enn tap. Men altså, jeg gikk innom toalettet en tur etter forhandlingene, og da jeg kom ut så jeg at han hadde gått overende på fortauet rett utenfor inngangsdøren. Han var full, for å si det mildt.

 

29. April 2008. (Notat på iPhone kl 14:43)

Det ble uavgjort i forliksrådet. Bittert. Advokaten var full som en dupp og la seg på fortauet etterpå. Jeg fikk ham opp og fulgte ham til Slottsparken, og da forstod jeg hvorfor han var full. Han hadde en litersflaske med vodka i vesken, og den var nesten tom. Sol og pent vær. Traff Lille tilfeldig utenfor Pasta Basta og vi tok følge til Colosseum. Lenge siden jeg har sett henne. Hun har blitt gammel. Sitter på Mistral og spiser pasta med pesto.

 

Det har snødd i natt. Første snødagen i Oslo i vinter. Jeg hørte det på lyden med en gang jeg våknet, og visste at det hadde snødd.  Jeg kan såvidt se Piken med humleranken som står naken og snødekket på plassen. Hun går i ett med omgivelsene, og nå som julebelysningen er oppe er det enda vanskeligere å se henne. Det snør fortsatt litt. Det kommer i  byger.  Jeg tenker alltid regn når jeg tenker byger, men det var snøbyger den dagen jeg traff Lille, og det var kaldt. Det var derfor jeg traff henne. Fjorten år siden… det er ganske lenge…  jeg er nødt til å se hva jeg har skrevet… i februar 1998.

___

Ti minutter til Carl kommer. I dusjen tenker jeg på Lille som ikke hadde luktesans. Det må ha vært veldig rart, men sikkert også litt behagelig. Det var behagelig for meg. Jeg trengte aldri å tenke på hvordan jeg luktet da jeg var sammen med henne… den korte stunden det varte.  Lille var tjuetre. Det kunne aldri vare. Det var kanskje derfor det ikke varte, fordi jeg aldri turte å tro på det.

Pippi Langstrømpe var min helt da jeg var liten. Jeg fikk Pippi langstrømpe av “tante” Lise. Hun er svensk, men er egentlig ingen tante. Hun er gift med min fars fetter, og jeg kaller henne fortsatt tante Lise.
Apan från Sverige fikk jeg også av henne
…i tilfelle noen lurte.
_
_

Dette er den danske utgaven.

_

Når jeg åpner døren ser jeg rett inn i en bukett med roser.  Carl er i form og smiler.
– A small token of my esteem, my lady!
– Blomster! Ååå!  Så hyggelig!
– Just a little something i picked up from the sidewalk.
– Oh. I see. We’re speaking english today, are we?
– You’re looking fresh! Gå og kle på deg, så skal jeg dandere buketten.
Det skal visst ikke mer enn en blomsterbukett til før jeg kvitrer som en lerke.

Å kjenne noen så godt som jeg kjenner Carl er et privilegium jeg må huske å sette pris på. Vi koker torsk og jeg forteller om inkasso-mannen som drakk vodka i Slottsparken, og så er han i gang…
– Ideen med å la folk få handle på kreditt er egentlig ganske sleip. Når regningen kommer en gang senere så handler man mer enn man egentlig har råd til. Man bruker pengene på begge sider, for å si det sånn. Du ser på de pengene du har i lommeboka eller på kontoen, og regner med at det kommer mer etter hvert, og så handler du med penger du antagelig kommer til å få en gang i framtiden i stedet for å handle for det du har disponibelt for øyeblikket, og i tillegg betaler du ågerrenter, bare for å få lov å bidra til at økonomien vokser. Det burde vært omvendt. Man burde egentlig fått et bedre tilbud dersom man gikk med på handle for penger man ikke har.
– Man trenger jo lån til å kjøpe hus?
– I dag gjør man det, fordi hele systemet er lagt opp til det. Hadde man ikke hatt lånefinansiering av boliger så hadde boligprisen vært på et nivå som gjorde at vi ikke trengte lån. Det er det automatikk i. Når vi låner fra framtiden så pumper vi samtidig opp verdien av oss selv. Et samfunn som lever på forskudd har en garanti for at produktiviteten opprettholdes. Jo mer du skylder jo mer må du produsere for å klare å betale det du har lånt av din egen framtid. Produsentene har forstått hvor mye det er å tjene på å selge på kreditt. Mennesker er utålmodige av natur. De vil heller betale dobbelt så mye for en ny komfyr dersom de får den øyeblikkelig enn å vente til de har tjent pengene. Og så handler de gjerne litt over evne – litt dyrere og finere komfyr enn de hadde kjøpt dersom den skulle betales kontant. Og det spekuleres det selvsagt i. En person som skylder penger er en verdifull samfunnsborger, fordi man gjennom å sette seg i gjeld har bundet seg til en kontrakt om å være et samfunnsnyttig individ i en viss periode. Skjønner du hva jeg mener?
– Jada. Men det hadde ikke gått uten.
– Nei, ikke nå som vi har det enorme forbruket vi har. Du ser jo hva som skjer hver gang det er litt krise i økonomien. Kjøpelysten blir stimulert. Det er det eneste som kan sikre det kapitalistiske system, at folk handler for alt de tjener, og gjerne litt mer. Og da må man ha inkasso. Betaler man ikke komfyren sin, så kommer noen å henter den tilbake. Ikke fordi den representerer noen særlig verdi eller dekker omkostningene, men fordi det som prinsipp er nødt til å eksistere en trussel. Tapene er uansett mikroskopiske sett i forhold til det man tjener. Produsentene får mulighet til å opprette et salgsledd som de facto selger produktene i et marked som ellers ville befunnet seg i fremtiden, og etterhvert spiser man seg bare lengre og lengre inn i fremtiden. Så langt man kan.  Alle tjener på det, bortsett fra forbrukerne som faktisk er nødt til å finansiere hele den økonomiske veksten.
– Men folk får jo det de trenger med en gang de trenger det? Er ikke det bra da?
– Tror du ikke vi hadde gjort det dersom muligheten til kredittkjøp ikke hadde eksistert?
– Hvordan skulle det skjedd?
– Akkurat hvordan aner jeg ikke, men løsningen ville nok eksistert.  En person uten en komfyr å lage mat på, for ikke å snakke om en hjemløs, er ingen fornøyd samfunnsborger, og da jobber han heller ikke så bra. Da koster han bare penger. Så vi ville nok fått det vi hadde trengt. Hva tror du hadde skjedd dersom alle begynte å handle bare det de trengte?
– I dag? Systemet ville klappet sammen tvert. Folk hadde mistet jobben i løpet av noen måneder. Så ville vi gått tilbake til steinalderen, sakte men sikkert.
– Tror du det?
– Ikke egentlig. Det finnes andre løsninger.
– Ikke sant?  Men det er nødt til å skje noe med økonomien om ikke lenge.
– Er det krisen i Hellas du tenker på nå?
– Nei. Den tenker jeg minst mulig på. Men hvorfor snakker vi om dette egentlig?
– Det var du som begynte.
– Tror du ikke torsken er ferdig nå?
– Herregud! Den har jeg glemt.

Torsken er helt passe. Fast og fin i fisken, sier Carl. Vannet har ikke kokt, så det gjør ikke noe om den har ligget litt for lenge. Jeg forteller litt om Lille, og Carl ler.
– Jeg husker det var en dame i nrk som het Lille en gang i tiden. Lille Grå. Vi pleide å fleipe med det.
– Min Lille het egentlig Elisabeth. Det var broren hennes som kalte henne Lille, og så heftet det ved, akkurat som med meg.
– Hva gjorde hun?
– Jobbet i kaffebar, i Rådhusgaten. Jeg gikk innom helt tilfeldig fordi jeg frøs, og så laget hun hjerte i cappuccinoen min. Jeg var så innbilsk at jeg trodde det var til meg. Men det var det ikke. Hun lagde hjerte til alle. Men det førte jo til at jeg fikk min første jentekjæreste i Norge. Har du lyst til å røyke?
– Kanskje det? Skal vi ta en tur på balkongen?
– Det går bra å røyke på kjøkkenet nå som Shaya ikke er her.
En blomsterbukett, et par glass vin, god mat og hyggelig selskap. Jeg kan vel skeie ut med en sigarett jeg også  – en helt vanlig hverdag.
– Er det alt du vil si om Lille?
– Hva mer vil du vite? De intime detaljene?
– Hvis du vil.
– Hva er det med menn og lesbiske jenter? Det er liksom så… jeg vet ikke… jeg syns ikke det spesielt kult å se to gutter som har seg liksom.
– Men du syns det er fint å se på to jenter?
– Jeg er ikke akkurat noen storbruker av porno, om det er det du mener.
– Jeg kunne ikke unngå å se hva du hadde på skjermen.
– To jenter som kysser er da ikke porno! Nå vrir du det rundt!  Hvorfor liker menn å se to jenter som har sex!
– Jeg tror ikke alle gjør det.
– Du liker det i hvert fall. Det vet jeg. Hvorfor gjør du det?  Det er et enkelt spørsmål.
– Da slipper jeg å bli misunnelig.
– Tull! Det tror jeg ikke.
– Det er sant!
– Mener du det?
– Ja…  litt. Jeg tror jeg må ha fått en overdose da jeg var ung.  Jeg syns det er bare det samme om igjen og om igjen. Det er  mye mere sensuelt når det er to jenter… mere romantisk, i hvert fall hvis det er ordentlig.
– Hvordan ordentlig?
– Når du ser at de ser på hverandre og smiler til hverandre… er oppmerksomme mot hverandre… sånt. Ser du ikke det?
– Er du i kontakt med dine feminine sider nå?
– Kanskje det? Den filmen jeg fikk av deg,  Tideland…
– Den er veldig fin.
–  Jeg tenker på introen der Terry Gilliam snakker om hvordan han lette etter barnet i seg selv.
– Mm… det husker jeg veldig godt. Han fant en liten pike. Da var han veldig søt.
– Ja, kanskje det? Jeg tenkte først at det skal litt mot til å si noe sånt. Men er det egentlig noen grunn til at det ikke skulle være… jeg kan godt se meg selv som en liten pike.
– Jeg vil si du er definitivt i kontakt med dine feminine sider!
– Jeg er seriøs! Det er ikke fleip. Jeg har faktisk tenkt det.
– Det er egentlig en ganske spennende tanke. Kanskje det er helt normalt? Kanskje det er noe universelt i at tanken om barnet som idé alltid vil være av hunnkjønn?
– Hvorfor skulle det være det?
– Det var bare en tanke… livet starter jo der, hos kvinnen.
– Det tror jeg er en teori du neppe vil finne særlig gjenhør for hos biologene.
– Kanskje ikke… men det er i moren barnet dannes og utvikler seg. Selv de barskeste gutta har blitt utklekket i en livmor.
– Så du tenker deg at det finnes en universell forståelse av det?
– Ikke universell. Det er å ta i. Kanskje ikke engang global når jeg tenker meg om, for noen legger jo egg.
– Kanskje barnet i hanen er et egg?
– Festelig! Bra du kan more deg.
– Det er barnet i meg. Det er ikke meg.
– Jeg ser henne. Hun ligner på Pippi Langstrømpe!
– Du spør hvorfor jeg liker å se kvinner ha sex med hverandre, og så havner vi i livmoren i løpet av noen setninger.
– Det er jo derfor vi er så glade i hverandre… det er bare sånn vi er.  Vil du ha en calvados til kaffen?
– Bare det ikke ødelegger desserten så.
– Det er barnet i deg som snakker nå.
– Den lille piken? Er det henne du vil ha?
– Jeg tror du må få en calva med en gang. Du blir mere romantisk når du er litt full.

__

 

______________________________________________________________

Det er snart helg, tross alt, og jeg vet ikke helt hva som kommer til å skje. Forhåpentlig sitter jeg i min egen verden og skriver noe som det er noe vits i å lese, men det kan godt tenkes jeg gjør noe helt annet.  Kanskje jeg reiser til Køben og besøker pappa eller til Lillehammer og besøker en venninne. Kanskje jeg bare ser på filmer og flykter fra meg selv litt. Det kan godt tenkes at det er det beste.
Jeg har referert til Lille  i teksten over og tenker at jeg kan legge ut første kapittel om Lille som en slags del to av dette innlegget. Så får jeg tenke på om jeg skal legge ut andre kapittel senere… vi får se.
Historien om Lille er skrevet på nytt fra bunnen av. I dagboken har jeg eksperimentert med en slags telegramstil som bare er dum og latterlig;  et slags forsøk på å være kul og bruke norske uttrykk som jeg trodde jeg visste hva betød, samt masse stygge ord. Æææh! Det er så pinlig at jeg ikke engang vil gi noe eksempler.

Men altså:

 

The heartmaker. Del 1.

Hun het Elisabeth og ble bare kalt Lille. Det var det jeg også kalte henne. Lille hadde falt i slalåmbakken og slått bakhodet så hardt at hun hadde mistet luktesansen, så hun kunne ikke smake forskjell på kjøttboller og fiskeboller. Lille var 23 år og jobbet i kaffebar. Jeg var atten år – søkende – og sykt innbilsk, så det var kanskje ikke så underlig at jeg så en ekstra gang på henne da hun laget et hjerte i cappuccinoen min. Slikt var jeg ikke vant til. Hun smilte til meg da hun tok imot betalingen og jeg følte at vi hadde øyekontakt litt lenger enn nødvendig. Men etterpå, da jeg observerte henne fra bordet mitt ved vinduet, kastet hun ikke engang et blikk i min retning. Hun stirret bare tomt inn i evigheten – helt til det kom en ny kunde, og jeg oppdaget at hun laget hjerte til henne også. Hun laget hjerte til alle, både kvinner og menn.

Det kan vel tenkes jeg hadde kommet i snakk med henne uansett, men tilfeldighetene ville at vi skulle møtes samme kveld. Jeg hadde flyktet fra en litt innpåsliten person på Café de Stijl, og hadde endt opp på en bar som lå i Rådhusgaten og som jeg ikke tror finnes lenger. Vi møttes på toalettet. Jeg måtte trekke pusten litt ekstra da jeg kom inn døren og blikkene våre møttes i speilet. Det må være skjebnen, tenkte jeg, og følte at jeg måtte si noe.
– Du jobber på kaffebaren, gjør du ikke?
– Jo.
– Jeg har lagt merke til deg.
– Jeg tror jeg kjenner igjen deg også. Du har vært der noen ganger?
– Bare én gang. Det var i dag.
– Er du dansk?
– Ja. Høres det så tydelig?
– Pappa har dansk kjæreste. Har du fyr?
– Nei. Jeg er single.
– Til å tenne med! Lighter eller noe…
Hun viftet med sigaretten og lo.
– Herregud! Betyr det å ha kjæreste på dansk hvis man har fyr?
– Nei… ikke egentlig. Jeg trodde det var norsk… hva med deg, nå som du vet at jeg er singel?
– I’m in between, som det heter på norsk. Vil du ha en sigg?
– Nei takk.
– Skal vi ta en øl?
– Gjerne. Jeg trenger visst å lære norsk.

I baren fortalte hun om fallet i slalåmbakken uten hjelm og bakhodet som traff en stolpe. Vi drakk øl og jeg ble akkurat så beruset at jeg fortalte hvor fint det var da hun laget hjerte i cappuccinoen min, og at jeg hadde sittet og sett på henne etterpå. Hun lo litt, og så snakket vi om noe annet. Helt til det stengte.
– Jeg er ikke sånn som blir forelsket i jenter, men du er veldig fin, sa hun da vi ble kastet ut som de siste. Vi gikk sammen ned til taxiholdeplassen utenfor Smuget.
– Takk for i kveld. Jeg skal motsatt vei.
Hun strøk meg fort over kinnet og skulle til å gå, men så nølte hun litt og ristet på hodet. Uten et ord kysset hun meg fort på munnen, og så bare snudde hun seg og gikk mot den første taxien – og akkurat da begynte det å snø, som om det var en film. Jeg stod tilbake med en klump i mellomgulvet og en følelse av at noe hadde skjedd for fort til at jeg fikk det med meg. Hvorfor hadde vi ikke utvekslet telefonnummer? Taxien hennes forsvant oppover Rosenkrantz gate. Jeg tok den neste og tenkte at hvis de fikk rødt lys i krysset ved Stortingsgaten skulle jeg hoppe ut og be om nummeret hennes. Men de fikk grønt og svingte til høyre. Jeg skulle til venstre.
Det var februar og kaldt. Jeg hadde vondt i maven.


Bildet kan klikkes større

 

___

___

Det kunne sluttet der, for da jeg gikk til kaffebaren for å se etter henne dagen etter ble jeg bare stående på andre siden av gaten, uten å tørre å gå inn.
Jeg hadde tenkt på henne helt til jeg sovnet, og jeg tenkte på henne da jeg våknet. Jeg hadde tenkt på det hun sa: “Jeg er ikke sånn som blir forelsket i jenter, men du er veldig fin.” Kunne det bety noe? Hvorfor hadde hun sagt “men” ? Og hvorfor hadde hun ikke sagt det omvendt? “Du er veldig fin, men…” Sånn ville jeg sagt det, dersom det var helt utelukket. Holdt hun døren åpen ved å snu setningen rundt på den måten, eller lette jeg bare etter noe som ikke fantes? Hvorfor hadde hun kysset meg på munnen?

– Har du noen gang vært forelsket i en jente, mamma?
– Hva slags spørsmål er det? Jeg har vært gift med din far siden jeg var tyve.
– Men før det? Var du aldri forelsket i en venninne?
– Litt småforelsket var vi nok, da jeg var fjorten.
– Har du kysset en jente?
– Det har vel alle gjort, en eller annen gang.
– Ikke noe mer?
– Nei. Så det er ikke meg du har det etter. Du må ha det etter din far.
– Det var det han også sa.
– Gjorde han det?
– Mm. Han sa at hvis han hadde vært en pike så ville han også vært lesbisk.
– Det var nok for spøk… men du er da ikke lesbisk?
– Nei. Ikke helt. Jeg vet godt at han spøkte.

__

Astrid Lindgren visste nok noe om ikke å tørre:

”Jeg er temmelig genert anlagt, så hvis jeg ikke kommanderer med mig selv, så ville jeg bare blive stående og mukke ude i entreen uden at turde gå ind.”

__– Pippi Langstrømpe.

 Jeg visste også noe om å ikke tørre. Jeg hadde hørt hvordan guttene i klassen snakket om lesbiske jenter, så det var best å holde kortene tett til brystet. Jeg ville ikke være en av dem som ble snakket om på den måten.
Men det var ikke det som stoppet meg på fortauet utenfor kaffebaren.  Jeg var ikke lenger så sikker som jeg var da jeg dro hjemmefra. Jeg måtte tenke litt mer på om det var en god ide å treffe henne. Antagelig burde jeg la være, for min egen del.
Jeg får aldri vite hva jeg hadde valgt, for den avgjørelsen rakk jeg ikke å ta.
– Er det meg du venter på?

Hun hadde fri og kom bare helt tilfeldig forbi.
– Jeg skal på Cinemateket og hente en film. Blir du med?

Etterpå gikk vi sakte ved siden av hverandre i snøværet. Vi sa ikke så mye. Hun syns jeg hadde fine støvletter. På Youngstorget måtte jeg spørre hvor vi var på vei.
– Hjem til meg. Hvis du vil. Vi kan drikke te og se på filmen.
Hun bodde på Grünerløkka. I en to værelses leilighet i Markveien, med inngang fra bak- gården. I gangen hadde hun en stor plakat av David Bowie og på stuen hadde hun gamle filmplakater. Casablanca, Clint Eastwood og Eric Romer.
Hun tente stearinlys og laget ordentlig te, og vi spiste pepperkaker og så på filmen – en norsk novellefilm om en skummel mann i en brukthandel som var en slags labyrint. Jeg hørte på lyden av henne når hun spiste pepperkaker og
så på hendene hennes som tok tekoppen,  og tenkte på hvordan det ville være å holde dem, kjenne dem mot kroppen.  I leiligheten på andre siden av gården så jeg silhuetten av en mann som stod i vinduet og så på oss. Jeg lurte på hvorfor hun ikke hadde gardiner. Jeg hadde vondt i maven og lurte mest på om jeg burde gå. Jeg hadde vondt i maven.

Det hadde blitt mørkt ute da filmen var ferdig, og jeg hadde nesten bestemt meg for å gå.
– Jeg lurer på om jeg kanskje bør gå?

– Hvorfor det? Jeg tenkte vi kunne spise sammen?
– Jeg vet ikke om jeg tør å se deg så mye?
– Jeg er ikke så veldig skummel. Jeg ser bare sånn ut.
– Det er ikke fordi du er skummel. Det er for min egen del. Jeg må passe på meg selv.
– Men du kjenner meg jo ikke ennå?

– Jeg trenger ikke det. Jeg kjenner meg selv. Jeg liker deg akkurat litt for godt.
Hun skulle hadde hatt gardiner. Det var litt uhyggelig med denne mannen som stod i vinduet og så på oss hele tiden. Hva tenkte hun nå? Nå var det jo ingen tvil om hva jeg ville. At det skulle være så vanskelig. Skulle hun ikke si noe. Hun hadde kanskje ikke noe å si? Jeg hadde lyst til å bli. Vi måtte snakke om det. Vi kunne ikke bare la det henge i luften, som om det var usagt.
– Lille… hvorfor er jeg her? Egentlig?
– Trenger du spørre om det?
Så fikk jeg enda mer vondt i maven. I går hadde jeg fulgt henne hvor som helst, men i dag? Jeg var forelsket i henne. Skulle jeg bygge opp et håp om noe som aldri ville bli?
– Jeg er redd for å få vondt… i hjertet.
– Det er du laget for å tåle.
– Hva om jeg er en skrøpelig mandagsmodell?
– Det er du ikke.
Vi smilte. Smil som sakte ble alvorlige. Jeg kjente en melankoli som både var kjent og ukjent på samme tid. Det var noe som allerede var for sent. Jeg følte at jeg kunne ane slutten på noe som ikke hadde begynt. Det var så stille at jeg kunne høre hjertet mitt. Skulle hun ikke si noe nå heller?
Det måtte hun!
– Cecilia… jeg må si noe.
– Det må du.
Jeg hadde vondt allerede. Det kunne ikke bli verre. Hun kunne bare si det.
– Du er veldig ung.
– Jeg er voksen for alderen. Jeg er atten.
– Fem år… det er…
– Hva er det du egentlig vil si?
– Egentlig? Egentlig vil jeg bare si at du er her fordi jeg liker deg… litt for godt.

Hvor mange tanker er det plass til i et lite sekund? Jeg har lyst til å gråte.  Dette er noe helt nytt som jeg aldri har kjent før.  Det er som gåsehud inni hodet. Det er som om hele kroppen min forbereder seg på å bli en gave – en presang som skal pakkes ut og koses med. Vi skal bli hverandres gaver og gi hverandre det eneste vi ikke tåler å miste, – og få det samme tilbake.
Jeg er nervøs.
Kjære Gud, la meg like å kysse henne…

 
Benet mitt hadde sovnet, og det prikket i det da vi slapp hverandre. Mannen i vinduet var borte. Det var jeg glad for.

– Benet mitt har sovnet.
– Kanskje det vil overnatte?
– Kanskje det.
Jeg kjente på ettersmaken. Litt jern. Jeg likte det. Det var annerledes. Jeg hadde lyst til å kremte, men syns ikke det passet seg. Hun har rett. Jeg er bygget for å tåle det. Jeg vil dette.
– Blir du med tilbake hvis vi går ut og spiser?
Hvordan kunne hun spørre om det?
– Det kan jeg godt.
– Vil du bli hos meg i natt?
– Ja.

___

_

_

_

_

_

___

9
 
 
 
 
This entry was posted in Digresjoner, Tekst. Bookmark the permalink.

23 Responses to Savn – ad hoc

  1. naturglede naturglede says:

    Der var piken jo! Jeg klikket og så at det var ikke mye snø på henne nå. Vakkert med alle lysene omkring 😀

    Savn ja! Det kan noen ganger være godt å savne og andre ganger vondt. Alle har vi vel et savn i mellom. 😉
    Ha en flott dag i advent :)





    • avatar Cecilia says:

      Skulpturen er av metall, så solen har nok gjort sitt. Vi har hatt noen plussgrader, før det igjen ble minus.
      Vi skal vel være glade for at vi har evnen til å savne, og savn kan også være godt. Det har du helt rett i :)





  2. avatar Breiflabben says:

    Da var jeg ferdig, det tok sin tid på morgenkvisten det :-)
    Du begynte så fint med noe som jeg også ofte tenker på. Savn.
    Jeg hadde en god venn i losjen i mange år, han var den som ønsket meg velkommen og tok seg av meg da jeg begynte å gå i losjen i Stavanger. Kåre tok seg godt av alle som kom som nye og ferske til losjebygget i Stavanger. Han var en Gentleman smatidig som en fornøyelig skrue. Jeg vet at han satte stor pris på meg og vi ble gode venner.
    Men han var en eldre mann og så ble han rammet av Parkinson.
    En gang da han hadde vært borte fra losjen noen møter, noe han aldri var, sa jeg til ham at jeg savnet han sist.
    “Takk skal du ha Flabben”, sa han. “Det er godt å være savnet”

    Jeg måtte nevne dette samtidig som jeg setter stor pris på Carl og dine samtaler. Tror Carl og jeg har litt til felles.

    Litt artig med slike møter som du hadde med Lille, du litt inbilsk og hvordan du går i møte uten å tørre ta skrittet ut, men så kommer hun plutselig :-)

    Jeg kan ikke fordra å se menn kysse, det byr meg imot. Liker heller ikke jenter som på død og liv skal demo-kline ute på byen. Men det er det heldigvis mindre av nå enn det var for femten år siden.
    At de derimot flørter og gir små kjærtegn, er helt greit uansett hva kjønn de homofile har. Liker bare ikke at de kliner.

    Velskrevet Cecilia. Dine ord er i alle størrelser og passer meget godt til hverandre :JD





    • avatar Cecilia says:

      Ja, det ble visst litt langt, men jeg legger jo ikke ut innlegg dagstøtt så det får stå sin prøve. Det var jo to steder som var utmerket for å ta røykepause :)

      Jeg tror nok du og Carl hadde kommet godt overens. Dere er vel omtrent jevngamle og har begge sans for det gode liv, god mat, god drikke og en Cohiba i ny og né. Høflige, kunnskapstike menn som er trygge på seg selv og vet hvordan de skal behandle kvinner vil alltid finne noe interessant å konversere med hverandre om. Det hadde nok vært interessant å være flue på veggen dersom dere traff hverandre :)

      Det plager meg ikke å se menn som kysser hverandre dersom den ene eller begge er litt feminine, men det er ikke like kult med to maskuline menn med skjeggstubber. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler det sånn. For meg er et kyss noe feminint. Det bare er sånn.

      Tusen takk for fine ord :)





  3. avatar sirenia says:

    Lest og likt, veldig godt :)
    Savn, lengsel og sorg, skuffelse, svik er alle kjærlighetens fordeler og ulemper,
    tenker Sirenia lørdag formiddag med sin voksne sønn hjemme en tur før jul,
    så hun savner ikke i dag.
    Men med hvalfangerpappa har jeg kjent mye på savn og lengsel, masse.
    Så mye faktisk at det kanskje har blitt endel av personligheten?
    Den evige lengselen etter enda mer :) ikke av grådighet men av kjærlighetsbehov for å gi og få? Kjærlighet i utvidet betydning? Dette dypere og større?

    Ser altså på savn og lengsel som en ressurs, en søkemotor, en drivkraft, ikke en mangel. For det er ikke oppfyllelsen som er viktigst, men tilstanden å være i.

    Ang tolking av andre så hadde vi en diskusjon her om dagen om å gi råd. Jeg hevdet at for å gi gode råd burde vi forsøke å lese den andres behov, hans ønske om råd, ikke råd som fungerer for oss. Bare for å gi råd, for å vise hvor flinke vi kan være. Bare for å være aktive og evn dominere/hevde oss.

    Så kjernen i all tolking ligger vel i holdningen vår til å tolke, enten som du sier positivt og åpent, eller skeptisk og fordomsfullt. Er vi ute etter egenløft (feks vinne eller dupere) eller fellesløft, gjensidighet?

    Bare noen tanker en stille lørdag snart ettermiddag :) Hvis du har fått dine savnede hjem, må dere ha en givende helg :)





    • avatar Cecilia says:

      Å gi råd… huff, det gjør jeg nødig. Det var en periode på VGB at jeg fikk en mengde mail fra folk. Jeg var på et tidspunkt dum nok til å avsløre at jeg holdt på med hovedoppgave min, og det har jeg angret på senere, så folk ville ha råd om alt mulig.
      Hvordan råder man folk på mail? Det er ikke mulig.
      Jeg tror mer på å stille de rette spørsmålene, så kan folk råde seg selv når de finner frem til svarene.

      Hva ønsker vi å få ut av en samtale eller en diskusjon? Skal vi konkurrere om hvem som har funnet den beste kilden for sin kunnskap?
      Det smålige i oss kommer til utrykk gjennom vår egen redsel for at vi har kastet bort tiden vår på å tilegne oss kunnskap fra feil kilde. Vi kjemper med alle klør for å forsvare kildene våre. Å måtte ta inn over seg at syv års studier ikke har ført til annet enn at man sitter tilbake med mindre kunnskap innen sitt fag enn det alle andre besitter, er faktisk en ganske vanskelig øvelse. Men sånn er det å være i Norge. I Norge er det bare psykologene som ikke har peiling på psykologi, og bare politikerne som ikke har peiling på politikk. Mannen i gata mener seg langt bedre egnet til å styre landet enn de idiotene som til enhver tid sitter på stortinget. Da sier det seg selv at det blir vanskelig når personer med ulike sympatier skal diskutere og det eneste man leter etter er uheldige formuleringer og muligheten for å plante en stråmann.

      Tusen takk for hyggelig melding:)





      • avatar sirenia says:

        Innom en kort tur igjen :)
        Rådene gjaldt rl ikke på nett, ellers kan det stå som det gjør, jeg tenkte litt høyt bare.

        Ellers er jeg særdeles enig i den mangelfulle respekten for faglig autoritet. Det går alltid an å stille spørsmål og drøfte ulike tilnærminger men faglig tyngde er nå mer enn synsing på populærvitenskaplig grunnlag og knapt nok det..





  4. avatar jadajada says:

    Cec….

    klart du savner dersom heller ikke shaya er hos deg – men nå kommer de vel snart.
    bra du har gode støttespillere som i Carl.





    • avatar Cecilia says:

      Ja, nå kommer de snart. 21 desember har de forlangt henting på Gardermoen. Det gleder jeg meg veldig til.
      Nære venner betyr utrolig mye. Jeg hadde ikke overlevd uten :)





  5. avatar LeylaM says:

    Veldig godt skrevet om savn og alle de tankene man kan ha rundt dette.

    Jeg har sittet og tenkt (som jeg alltid gjør når jeg har lest innleggene dine), og jeg kom til å tenke på et av de mest såre savn som finnes, iallefall slik jeg tenker det…
    Å savne noen som er tilstede fysisk, men som man ikke når inn til. Det er det ultimate savnet..tror jeg.

    Ha en fortsatt fin adventstid :)





    • avatar Cecilia says:

      “Å savne noen som er tilstede fysisk, men som man ikke når inn til”
      Det har jeg ikke opplevd, og jeg får vel si heldigvis.
      Jeg skjønner godt hva du mener, og er enig. Det må være det verste.
      Har du sett filmen “The Notebook”?
      En aldeles nydelig film om dementia – for oss som liker å bli rørt :) .





      • avatar LeylaM says:

        Nei jeg har ikke sett “The Notebook”, men jeg skal få tak i den på DVD, har villet se den en stund nå :) Og ja, jeg er veldig lettrørt, så jeg tenker jeg allerede nå kan ta frem Kleenex boksen :)





  6. avatar lisens says:

    Var det hele sannheten? Savner jeg bare noen å snakke med? Er det ikke nærheten jeg egentlig savner mest? Jeg savner at noen tar på meg. Noen som mener det. Men det kan jeg ikke si, for det er jeg for sjenert til. Dessuten vil jeg ikke bli tatt på fordi noen syns synd på meg. Jeg har da stolthet.
    Dette kunne vært mine ord! Eller som du skriver tidligere:
    Jeg savner meg selv slik jeg var!
    Du skriver og tenker bare fantastisk. :)
    Skulle ønske det kom i bokform slik at jeg klarte å lese deg oftere
    Ha en fin advendtstid og gled deg over savnet som skal fylles til jul





    • avatar Cecilia says:

      Veldig hyggelig kommentar. Tusen takk :)

      Men si meg:
      Kan du lese med lesebrett / nettbrett, hvor sidene “blar” på vanlig måte?
      Jeg har nemlig fått endel ønsker om pdf , så det forsøkte jeg å lage for en stund siden, og det tok nesten ingen tid. Å lage e-bok gikk også lett, men da gikk lauoten ad dundas, så det likte jeg ikke.

      Du kan jo teste det hvis du har lesebrett :
      http://ceciliabr.com/PDF/Digresjoner_7_test_A4_ligg.pdf

      God søndag :)





  7. avatar Xiste says:

    Sitter på Lorry og leser innlegget ditt mens de andre røyker. Velskrevet som vanlig. Jeg sender en tommel og kommer tilbake senere





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk for både kommentar og tommel.
      Du er selvfølgelig velkommen tilbake når du måtte ønske.
      Håper du hadde en fin kveld på Lorry. Litt misunnelig.
      Julebord? :)





      • avatar Xiste says:

        Det var et slags julebord ja, som varte og rakk og fortsatte et annet sted etterpå.
        Jeg syns du lager flotte innlegg, det må jeg si, som en generell kommentar.
        Det er flere som påpeker at de er tilstede når de leser og det her jeg også sagt tidigere, men det tåler å gjentas. I 1998 var det nok ikke så vanlig å få hjerte i cappuchinoen vil jeg tro. Jeg husker ikke helt når det kom kaffebarer i Oslo, men dette må vel være i starten. Forresten husker jeg Kaffebrenneriet i Theresesgate fra 1995. Det var vel omtrent da trenden startet. I dag er det nesten for mye av det gode.

        Ellers legger jeg merke til hjertesukket ditt i kommentarfeltet og er hjertens enig. Enkelte burde bli flaue når de leser sine egne kommentarer senere. Hvor all denne merkelige særnorske påståeligheten kommer fra er det jammen ikke godt å si. Et mindreverdighetskompleks som henger igjen etter dansketiden og svensketiden?

        Du får bevare forstanden i julestria. Jeg skal også gjøre mitt beste for det :)





        • avatar Cecilia says:

          Takk, jeg skal forsøke å bevare forstanden :)
          Det var noen kaffebarer i Oslo da jeg flyttet hit, men langt fra så mange som i dag. I dag har jeg seks kaffebarer å velge mellom innen tre minutters gange.

          Jeg tror ikke evnen til å bli flau er spesielt velutviklet.
          Takk for kommentar :)





  8. avatar ertaberta2 says:

    Ett langt og godt innlegg, som tok sin tid å lese. :)
    Jeg bet meg fast i det du skrev om savn, ett ord på fire bokstaver.
    Det er for lettvint å si at man savner, det er så mange typer savn,
    en kan savne sokken sin, en sko eller en bh. for den sags skyld, men det er to typer savn, det lette savnet ( som nevnt ovenfor) og det dypere savnet, savnet du føler dypt i ditt hjerte når man mister noen man er glad i, noen man elsket høyt. Såret sitter lenge i og Savnet er tungt..Dypt..
    Når det gjelder Mannfolk som kysser og eller damer som kysser,
    så er det deres sak/liv, Jeg er ikke født til å dømme..
    Ønsker deg en riktig fin AdventsTid..
    :)





    • avatar Cecilia says:

      Det ble litt langt, men jeg er glad du tok deg tid til å lese :)
      Vi er ikke født til å dømme. Det er en fin innstilling. Men det er jo vanskelig å ikke synse.

      Takk for kommentar og gode ønsker. Håper du også koser deg og har noe fint i vente :)





  9. avatar Ragnhild says:

    Hei Cecilia

    Jeg har lest innlegget tidligere, først skumleste jeg siden det var så langt, og etterpå leste jeg i vanlig tempo og litt i noen omganger, (men valgte å hoppe litt over historien i historien, den om Lille, og se på det som en egen fortelling.)
    Jeg var sikker på at jeg hadde kommentert hos deg, men nå ser jeg at jeg ikke kan ha gjort det.

    Veldig velskrevet som alltid, og en god beskrivelse av savn, noe de fleste av oss på forskjellige måter kan kjenne oss igjen i.
    Nå er det jo ikke lenger til de kommer, så snart blir vel savnet erstattet med forventning? :0)





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk for hyggelig kommentar. :)
      Det blir ofte litt lange innlegg. Jeg burde kanskje lage flere korte innlegg og ikke samlet alt til helgene… det er noe jeg tenker på.

      Jo, Lille er et tilbakeblikk og således en historie. Det kunne vært et eget innlegg. Jeg kommer nok tilbake til henne, til helgen tenker jeg.
      ___

      Nå er det ikke lenge til de kommer. 8 dager. Det skal jeg holde ut :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *