Julekalender 2011 luke 6

Advent…

_

_

Advent er funnet opp av voksne mennesker for at barn skal ha vondt i maven så lenge som mulig. Advent er pinen vi må igjennom først,  og så får vi alle julegavene etterpå.
Jeg syns det er helt urettferdig at barn må vente like lenge som voksne. Hvis vi absolutt må ha advent syns jeg i hvert fall vi burde ha et eget barne-advent , bare for barn.
Det kan vare i fire dager. Da kan vi ta alle adventssøndagene etter hverandre, og så kommer lille  julaften og julaften.
Og så kan man hvile på første juledag.
_
Da tar det hele bare én uke.
Det tror jeg Gud syns er akkurat passe…

_

Dette kunne godt ha vært mine tanker da jeg var seks år, men jeg skrev dem ikke ned på den tiden. Jeg hadde så vidt lært å skrive løkkeskrift av farfar, men jeg skrev bare når jeg måtte øve meg. Jeg var en verbal pike og uttrykte meg både i tide og utide, og når jeg slapp opp for ord kastet jeg hårbøylen i veggen og trampet ut av rommet.  Som den minste i søskenflokken kunne jeg tillate meg litt mer, dessuten hersket det litt ulike oppfatninger om hva som var rett oppdragelse.

Det jeg skal fortelle om har blitt fortalt og gjenfortalt noen ganger , så det føles som om jeg husker hver eneste lille detalj.  Men det gjør jeg selvsagt ikke. Det er altså basert på andres gjenfortelling og min egen smertelige kunnskap om meg selv. Man kan si det er et rekonstruert minne.

(Illustrasjonene er klikkbare…)

___

___

Det Hemmelige

 

Klikk for detaljerI barndomshjemmet var finstuen forbeholdt spesielle anledninger. Det var kun i julen vi barna fikk lov å slippe inn. Resten av året var finstuen forbudt om- råde. Det gjorde den ekstra spennende.
Jeg kunne forestille meg at finstuen inneholdt all verdens hemmeligheter og som den nysgjerrige person jeg var, måtte jeg selvfølgelig stadig kikke inn av vinduene på terrassen for å se om jeg oppdaget noe.

Huset var i full aktivitet. Det skulle være flere selskap i løpet av julen, og det kom slekt fra Tyskland og Sverige som skulle overnatte. I tillegg til Lotte, som var den faste hushjelpen vår, var det også to damer som kom når det var behov for dem. Og så var det en slags altmuligmann som var veldig skummel.  Jeg så ham nesten aldri.
Om kveldene etter at jeg hadde lagt meg kunne jeg høre skritt på loftet og tunge ting som ble flyttet på. Og sakte begynte huset å forandre seg. Små pynteting dukket opp her og der. Det kom julekrans på døren og en duk med bilde av en dompap på bordet foran peisen, og smånisser grodde opp der det fantes en ledig plass. Det var ingen tvil om at det snart var jul… eller var det så snart,  egentlig?
Jeg hadde begynt å bli utålmodig allerede første søndag i advent, og da ble selvsagt nysgjerrigheten ekstra stor.  Skulle de ikke snart begynne å pynte i finstuen?
Det var best å følge med, så jeg tok mine daglige sjekk på terrassen. Det ble mørkere og mørkere for hver dag, og stadig vanskeligere å se inn gjennom vinduene, men så en dag fikk jeg øye på det: Juletreet. Det var stort, og stod helt innerst ved døren. Hvordan hadde de fått det inn uten at jeg hadde merket det? De måtte ha gjort det etter at jeg hadde lagt meg. Nå var det best å følge ekstra godt med, for nå var det hemmeligheter på gang.

___

Adventstiden slepte seg avsted. Pappa var bortreist og bestevenninnen min, Alice, hadde blitt syk og måtte ligge hjemme i sengen. Sykdommen var smittsom, så jeg kunne ikke gå på besøk. Broren min var på skolen hele dagen, og når han ikke var på skolen hadde han annet å gjøre enn å henge hjemme. Jeg forsøkte å underholde meg selv som best jeg kunne.
Jeg så på damene som ryddet og vasket og skiftet gardiner og sengetøy på gjesteværelsene, og spionerte på Lotte som lagde myke engelske julekarameller etter hemmelig oppskrift mens hun hørte på korsang på radioen og nynnet med. Jeg satt i kjøkkentrappen og gjemte meg bak sprinklene, men selvfølgelig visste hun at jeg satt der.
– Du må bare komme ned, jeg ser deg nok.
– Er det sant at det er en hemmelig oppskrift?
– Ja. Den er engelsk. Man har ikke lov å dele den med noen.
– Hva skjer hvis du gjør det?
– Da skjer det en ulykke hver trettende søndag resten av livet… helt til du dør.
– Er det sant? Men… hvis det er så hemmelig, hvordan har du lært den da?
– Fra min mor. Man har bare lov å si den til sine børn.
– Men du har jo ikke barn. Da kan du vel si den til meg? Jeg er barn.
– Å nei. Jeg må nok vente til jeg får mine egne.
– Men du har ingen mann.
– Skal vi ikke dele en lemonade?
Karamellene ble trykket ut med en form før de ble stablet veldig nøyaktig så det ble to akkurat like store pyramider på hvert sitt glassfat… og så satte hun dem i kjølerommet, på den øverste hyllen
– Ble det ingen til overs?
– Ikke en eneste én, du.
– Ååå! I fjor ble det noen til overs.
– Ikke i år… du får nok vente til julaften.
– Javel da…
__

Ute var det kalt og vått, så jeg holdt meg innendørs. Jeg ruslet fra rom til rom og tok Apan från Sverige med på den store runden. Den store runden var å gå gjennom alle etasjene, men bare gå én gang i hver trapp. Da måtte jeg gjennom rommet hvor oljefyren stod og sukket, og det var tryggest å ha med Apan från Sverige så jeg kunne jeg fortelle ham at det egentlig ikke var farlig der inne. Men akkurat den dagen var den skumle mannen der og døren stod åpen ut til kjellertrappen. Jeg kunne bare løpe fort igjennom rommet uten å se på ham. Og så endte vi opp i kjøkkentrappen hvor jeg kunne sitte bak sprinklene og spionere på Lotte.
– Er det den hvileløse ånd som kommer?
– Jeg har ikke noe å gjøre… jeg kjeder meg.
– Er det ingenting på fjernsynet?
– Det er så kjedelig å se på TV.
– Er det noe som ikke er kjedelig?
– Det som de voksne gjør.
– Det skal du tro… men nå er det snart jul.
– Det er altfor lenge til.
– Så får du heller hjelpe meg å bake i mellomtiden.
Så fikk jeg hjelpe Lotte å bake pepperkaker og satt ved kjøkkenbordet og tegnet mønster til pepperkakemenn. Jeg gledet meg til å bli voksen. Da kunne jeg gjøre noe morsomt hele tiden.

___

_

Og tiden gikk på et vis. Jeg øvde piano og så på tegnefilmer en gang i blant. Farfar ga meg noen skriveoppgaver, men stort sett satt han på kontoret sitt og arbeidet. Jeg gikk i skyttelfart mellom kjøkkenet og terrassen, og juletreet stod fortsatt upyntet som en mørk skygge i finstuen. Natt til søndag 22. desember, siste søndag i advent, kom snøen. Da jeg våknet var hele verden dekket av snø. Fra vinduet på rommet mitt var helt hvitt så langt jeg kunne se. Det var tungt og overskyet, akkurat som på et gammelt svart-hvitt fotografi fra Norge.  Nå var det bare to dager igjen til julaften. Nå måtte det vel snart skje noe?
_
– Hvorfor har du ikke pyntet deg? Jeg hadde jo lagt frem pene klær til deg, sa mamma mens vi spiste frokost, – du har ikke glemt at vi skal til messe?
Det var alltid julefest i kirken siste søndag før jul og da måtte man være pyntet.
– Kommer Alice?
– Nei. Hun er fortsatt syk.
– Er jeg nødt til å bli med?
Det var et dumt spørsmål. Selvfølgelig var jeg nødt til å bli med – det var jo for min skyld vi skulle dit.  Så da var det bare å gå og skifte klær.  Men først måtte jeg ta en sjekk på om det hadde skjedd noe i finstuen…

Skulle det aldri skje noe?

Det var overskyet og grått. Snøen var kram og det begynte å sludde da vi satt oss i bilen. Jeg var humørsyk. Jeg lå i baksetet og forsøkte å telle hvor mange ganger vinduspusserne gikk mellom hver gang vi kjørte gjennom dammer med slaps.  Jeg var så lei av å glede meg til jul, og gummistøvlene jeg hadde arvet etter broren min var altfor for store.  Kunne noe bli kjedeligere enn dette? Livet lå omtrent på frysepunktet, akkurat som resten av verden.
Og så skjedde selvfølgelig det som måtte skje, rett utenfor kirken. Støvelen min hang fast i noe da jeg gikk ut av bilen, og så tråkket jeg ut av den og rett ned i en dam med slaps –  med de hvite strømpebuksene mine. Perfekt! Jeg knep munnen sammen og tenkte stygge tanker mens jeg kjente det iskalde vannet langt opp på leggen. Og det ble ikke noe bedre da mamma trakk strømpebuksene mine ned mens vi stod på trappen. Mamma visste jo ikke at jeg hadde glemt å ta på meg truse. Å gå naken under skjørtet kunne jeg ikke, så da måtte den våte strømpebuksen på igjen. Jeg følte at alle så på oss mens hun vred vannet av den.  Penskoene var trange, og det var bare såvidt vi klarte å presse den våte foten min nedi skoen. Det så stygt ut. Strømpebuksen min hadde blitt helt grå fra midt på leggen og ned.
– Hvorfor i alle dager har du ikke underbukse på deg,  hvisket mamma oppgitt.
– Jeg glemte det! Det er ikke min skyld at det er gjørme…
– Hysj! Ikke snakk så høyt.
– Neivel da.
– Ingen kommer til å se det.
Vi så begge hvor presten hadde blikket da han hilste på oss.
– Hun hadde et lite uhell utenfor, hvisket mamma megetsigende.
Et uhell? Det betød jo noe helt annet! Det kunne jeg ikke ha sittende på meg.
– Jeg tråkket i gjørma!
– Det var da uheldig. Men vi  kan jo alle tråkke feil…
– Særlig jeg.
– Hva sa?  Ikke tenk på det.  Det er ingen som ser det.
– Du så det jo med en gang.
– Der er forfriskninger bagefter…

Det var klamt i skoen. Jeg forsøkte å røre på tærne mens jeg ventet på at presten skulle bli ferdig å preke. Jeg trengte jo ikke ha skoen på under messen?  Kanskje jeg kunne lirke den av ?  Jeg måtte bare få åpnet spennen.
Siste søndag i advent. Den dagen mamma påstår at jeg la meg til den forferdelig irriterende uvanen med å legge armene i kors når jeg ble sur. Jeg skal visstnok ha sittet med armene i kors under hele messen, altså etter at mamma hadde plukket meg opp og med tilkjempet ro plassert meg på benken igjen. Selv husker jeg ikke det minste av at jeg gled ned fra benken og havnet med et brak på gulvet. Jeg må ha bøyd meg litt for langt ned da jeg ville ta av meg skoen.
Små piker skal ikke si stygge ord i kirken. Da blir mødrene flaue. Det forstod jeg.

_

Da vi kom hjem hadde det allerede begynt å bli mørkt. Temperaturen hadde falt og nå snødde det ordentlig. Det begynte å ligne på jul. Det første jeg gjorde var å løpe rundt huset og opp på terrassen. Og tenkte jeg det ikke; gardinene var trukket for vinduene og lyset var på. Jeg kunne se at det kom lys ut der gardinene ikke sluttet helt tett sammen. Det var altså noen som gjorde hemmelige ting bak lukkede gardiner. Endelig.  Men selvfølgelig var det helt umulig å se hva de gjorde, for det eneste jeg kunne se gjennom gardinsprekken var det andre hjørnet av rommet, og der skjedde det ingenting.
– Cecilia!  Hva gjør du på terrassen?
Nysnøen hadde avslørt meg. Mamma hadde sett sporene mine fra balkongen i andre etasje, og ropte så hele verden kunne høre det.
– Hva er det du holder på med der nede?
– Ingenting.
– Jeg vil ikke at du skal skitne til rutene. De er nypusset.
– Jeg gjør ikke det.
– Neivel. Så sier vi det. Du har altså ikke noe på terrassen å gjøre. Er det forstått?
– Javel da…

Sukk.
Jeg forsøkte å fritte ut Lotte.
– Er det mange gaver?
– Det er hemmelig. Det kan jeg ikke si.
– Pynter de treet nå?
– Det kan jeg ikke si.
– Ååå! Hvorfor skal alt være så hemmelig!
– Vent, jeg har noe til deg…  se her. En karamell. Men du må ikke si det til noen. Avtale?
– Javel da…

Alltid skulle noe være hemmelig. Hvorfor skulle det være så hemmelig? Jeg trampet opp kjøkkentrappen til andre etasje. Hadde det ikke vært for karamellen så hadde hårbøylen ligget tynt an.
Jeg må ha fått ideen da jeg så at døren til vaskeboden stod på gløtt: Jeg kunne også gjøre noe hemmelig, hvis det var sånn det skulle være… jeg kunne gjemme meg i boden, så kunne de ha det så godt når de ikke fant meg.  Jeg kunne sitte der i… Au! Det gjorde plutselig vondt da jeg bet i karamellen. Det var noe som knaket, og da jeg kjente etter var den ene fortannen min helt løs.  Så løs at kunne bikke den ganske langt hver vei. Skulle jeg miste en tann også?  Men kanskje jeg fikk penger? Kissa hadde jo fått penger hver gang han mistet en tann, og da skulle jeg også ha det.  Ellers var det urettferdig.

Jeg lot døren stå litt på gløtt og satt meg på en kasse helt innerst i kroken ved skapet.

Med døren på gløtt hadde jeg full oversikt over hvem som kom og gikk, uten at noen kunne se meg. Å ha oversikt var viktig.  Ellers kunne jo hvem som helst komme og gå uten at jeg visste det.
Jeg var fullstendig uforberedt da det plutselig sa smekk, og så ble det mørkt. Stappende mørkt, og jeg ble helt kald innvendig. Noen hadde låst døren fra utsiden.
– Lukk opp døren! Med en gang!
Stillhet.
– Hallo! Det er mørkt her! Lukk opp døren, sa jeg! Nå!
Fortsatt helt stille.
Skulle jeg forsøke å krabbe bort til døren og lete etter lysbryteren? Den satt veldig høyt oppe på veggen. Så høyt at jeg måtte stå på noe for å nå den. Avgjørelsen ble nok tatt i samråd med de høyere makter: Det tryggeste er å sitte helt stille og lytte. Og så kan jeg rope når jeg hører at det er noen som går på gangen utenfor.
Det var så mørkt at alt som befant seg i rommet antagelig kom til å bli veldig levende om ikke lenge. Det ble det alltid. Det var bra jeg hadde Apan från Sverige hengende på skapdøren. Jeg satt musestille i stummende mørke og lyttet, og så begynte jeg å bikke på tannen min, fordi det var umulig å la være.
Å bikke på en løs tann er sånn vondt som også er litt godt. Jeg bøyde den så langt jeg klarte, helt til det kom et lite knepp. Da gjorde det for vondt å fortsette så da måtte jeg vente litt før jeg dyttet den andre veien. Og så løsnet den mer og og mer, helt til den bare såvidt hang fast. Det var bare å la det stå til.  Au-au-au! Det gjorde vondt helt ned i føttene da jeg røsket den ut,  men jeg hadde mistet min første melketann. Det var et stort krater der den hadde sittet, og det var rart å kjenne på det med tungen. Som om det var et lite hull i midten. Nå skulle jeg få penger. Kissa fikk ti kroner, det skal jeg også ha… ti kroner for hver tann…hvor mange tenner har jeg egentlig?  Det var ikke så lett å telle.  Kanskje femten?  Da blir det ett hundre og femti kroner…  hundre og femti kroner… de kunne jeg spare… er det kanskje flere som er litt løse… kommer det aldri noen opp i andre etasje lenger…
Så sovnet jeg.

_

Hvem som ble mest forskrekket er det ikke godt å vite. Jeg har fått høre at det var to hyl som kunne høres over hele huset. Da Lotte åpnet døren satt jeg sammensunket i kroken ved skapet med blod på genseren.  Og så hylte hun, og det gjorde jeg også.
– Jeg trodde du var skutt!  sa Lotte etterpå.
– Hvordan skulle jeg vite at det var noen i boden?,  sa farfar, – det var jo helt mørkt der , og den døren skal alltid være låst!
Mamma var bare oppgitt.
– Se mamma, jeg har mistet en tann!
– Men,  hvordan er det du ser ut?
– Jeg tok den ut selv.
– Også på den fine genseren. Opp med armene…den må legges i bløt. Som om jeg ikke har nok å gjøre… her, gi den til Lotte. Hun vet som skal gjøres.
– Men…
Skulle jeg ikke få noe for tannen min? Hvor var den hen forresten?  Jeg måtte ha glemt den i boden.
Men det hadde jeg visst ikke. Hvor kunne den være da?
Ååå! Nå var tannen min borte også!  Hårbøylen traff radiatoren med et smell  – og brakk i to. Jeg knep munnen hardt sammen som jeg hadde lært av farfar. Da kunne jeg ikke si stygge ord som Gud ikke likte.

Jeg var nødt til å se hva som foregikk. Planen var enkel: Jeg kunne bare gå i de samme sporene. Da var det ingen som kunne se at jeg hadde vært der.
Og endelig smilte lykken til meg. Det var kommet opp julestjerner i vinduene. Det store taklyset var på og det var bare foran døren at gardinene var trukket for.  Nå skulle jeg endelig …
– Nå…hva sier du? Blir det fint?
Stemmen var ikke til å ta feil av.

– Pappa? Har du kommet hjem?
– Har du savnet meg?
– Ja!
– Du har jo nesten ikke klær på deg. Du kan bli syk av å gå ut så naken. Kom, så går vi inn.
Jeg hadde glemt å ta på meg jakke. Jeg hadde bare tatt på meg støvlene. Og så hadde jeg gått på terrassen uten lov. Nå kom det sikkert en alvorlig samtale. Det gjorde alltid det når jeg hadde gjort noe dumt.

Men det kom ingen alvorlig samtale.
Vi satte oss ved peisen og snakket om helt vanlige ting, som om ingen ting hadde skjedd.  Jeg likte å sitte foran peisen. Det var litt som å sitte i en trygg hule. Jeg kunne trekke bena opp i stolen sitte i det uendelige og bare se på hvordan relieffene av drager og troll fikk liv når flammene beveget seg.
Jeg fortalte om alt som hadde skjedd. Jeg syns ikke det hadde vært noe fint mens han hadde vært borte.
– Men nå er jeg hjemme igjen, og nå skal jeg være hjemme helt til nyttår.
Det var jeg glad for.
– Jeg hørte dere var på cafe i går? Du og din mor.
– Ja, etter at vi hadde besøkt Joachim på hospitalet. Og så var jeg hos frisøren.
– Det kan jeg se. Joachim kommer jo  i morgen. Sa han det?
– Ja. Han hadde fått nytt hår. Han sa det var helt ekte menneskehår. Det luktet som hår.
– Det er damer med langt hår som selger håret sitt så man kan lage parykker av det.
– Selger håret sitt? Kunne jeg solgt håret mitt til frisøren? Da hadde han ikke trengt å ta betalt.
– Nei. Man må ha langt hår og så klipper man det helt ved roten og legger alt i samme retning. Ellers er det ikke noe verdt.
– Jeg vil aldri selge håret mitt. Hva får man for det?
– Sikkert en del. Parykker er ganske dyre.
Jeg var nødt til å spørre om jeg fikk noe for tannen når den var borte.
– Tror du tannfeen vet at jeg har mistet en tann, selv om den er borte?
– Det er ikke godt å vite…men dere gjorde vel mer enn å gå på cafe og til frisøren?
– Vi var på shopping.
– Det var det jeg trodde. Hva handlet dere?
– Litt forskjellig.
– Julegaver?
– Ja, og julepapir. Det var en nisse som spilte trekkspill på gaten…
– Men du, handlet dere presang til meg også?
– Det har vi da gjort for lenge siden.
– Nåh… for lenge siden?
Kanskje han ikke skulle snakke alvorlig? Det var jo ikke så alvorlig å gå ut uten jakke egentlig. Kanskje mamma ikke hadde sagt noe om at jeg ikke fikk lov å være på terrassen?
– Din mor er jo alltid så hemmelighetsfull så jeg er altså jeg nødt til å spørre deg.  Kan jeg det?  Kan jeg spørre deg om noe?
– Hva da?
– Jo… altså. Jeg lurer så veldig på hva jeg får i julepresang. Kan du ikke fortelle meg det?
Hadde han blitt gal?
– Nei! Er du gal! Det kan jeg da ikke!
– Men jeg er jo så forferdelig nysgjerrig. Du kan viske det til meg…
– Da er det jo ikke noe morsomt
– Hva er det som ikke er morsomt?
– Da vet du jo hva du får!
– Jeg får jo vite det allikevel, når jeg åpner gaven.
– Men… da blir det jo ingen overraskelse! Jeg vil ikke si det!
– Tror du jeg finner den hvis jeg leter efter den?
– Da ødelegger du alt! Den er jo ikke pakket inn engang!
– Blir den finere når den blir pakket inn?
– Ellers blir det jo ingen overraskelse når du åpner den.
– Sier du det… ?
– Vi skal jo se på når du åpner den! På julaften.
–  Syns du det sjov å se på når jeg åpner gaver?
– Ja. Det er jo det som er det beste, særlig når du åpner den som er fra meg.
– Nåh… er det sånn det henger sammen?  Ja, da får jeg vel bare vente…
– Det må du. Man kan ikke spørre om hva man får i julepresang. Det skal være hemmelig.
– Vil du vite hva jeg har kjøpt til deg?
– Neei! Det må du ikke si!
– Vil du ikke vite det?
– Da er det jo ikke noe morsomt!
– Er du ikke nysgjerrig da?
– Jo… nei! Forstår du ingen ting? Det skal være hemmelig!
– Nåh… det skal være hemmelig? Liker du hemmeligheter?
– Jeg vil hvertfall ikke vite hva jeg får til jul!  Å pakke opp er jo det mest spennende av alt.
– Kan du huske i fjor? Syns du det var spennende det var da vi åpnet dørene til stuen?
– Ja.
– Hvorfor var det spennende tror du?
Jeg visste hvorfor det var spennende.
-Du vet hvorfor?
– Ja.
– Tror du det blir like spennende i år?
– Ja.
– Vil du bli med inn å se på treet?
– Nej, hvorfor det?
– Jeg vil ikke at du skal stå utenfor å fryse. Da er det bedre at du får se det med en gang.
– Men…
– Har du ikke lyst til det?
– Nei. Jeg vil ikke se det før  julaften.
– Da var det vel godt du ikke fikk sett stort gjennom vinduet?
– Ja.
– Så da går du kanskje ikke dit mer?
– Nei.
Så ble det visst en alvorlig samtale likevel, selv om han smilte hele tiden.
– Kom å sitt litt på fanget mitt…

Jeg husker fortsatt følelsen av å sitte på fanget til pappa. Jeg husker det luktet tobakk av klærne hans og at han hadde parfyme på kinnene og på halsen. Det luktet pappa. Den beste lukten i hele verden.
– Du har ikke hatt det så fint i dag, har du vel?
– Nei.
Så kom tårene. Endelig. Og den gode følelsen av å kjenne armene hans som holdt rundt meg og den fine smilet hans når han strøk håret mitt vekk fra pannen og tørket tårene mine.
– Er det bedre nå?
– Jeg har ødelagt hårbøylen min. Den brakk.
Han kjempet for å holde seg alvorlig…
– Den har jammen tålt mye, du?
Og så ble det umulig å la være å smile gjennom tårene.
– Ja.

___

Mamma smilte litt mer enn vanlig da hun sa godnatt, og jeg forstod hvorfor da jeg våknet dagen etter. På nattbordet stod tannglasset mitt med to skinnende blanke mynter.
OLAV V.  NORGE. 10 KR .   Jeg kunne ikke tro det var sant. Tyve kroner. I norske gullpenger!
Det var lille julaften. Bare èn dag igjen, og jeg hadde ikke det minste lyst til å spionere på terrassen. Kanskje jeg begynte å bli voksen? Jeg var jo voksen nok til å få gullpenger.
De skulle jeg spare.

___

Og til jul fikk jeg prinsessekronen jeg hadde ønsket meg.
Og en ny rosa hårbøyle  – av julenissen.
Og mamma og pappa fikk hver sin nisselue.

Og så fikk jeg sett det hele utenfra…

:)

_____

8
 
 
 
 
This entry was posted in Skriblerier. Bookmark the permalink.

41 Responses to Julekalender 2011 luke 6

  1. ay – herlighet så … sentimental jeg plutselig ble når jeg så den gamle tieren, Ceci…..

    *huff*

    fin historie!

    Viva!





    • avatar Cecilia says:

      Takker.

      Jeg begynte en gang å skrive på en barnebok om Kaptein Kuling som var født på dekk i 18 knop av skiftende retning ombord på SS Vildensky, og derfor ikke hadde sveis. Men han var veldig kul; en ordentlig kuling. Dessverre for kapteinen så blåste inspirasjonen bort et sted underveis, og han ble lagt i arkivet. Jeg husker ham fordi han hadde 18 tønner med norske gull-tiere, akkurat som den på bildet.

      Ja,ja…





  2. avatar Tamina says:

    Åh! Julestemningen kom plutselig krypende inn her.
    Takk for herlig luke!
    Ønsker deg en fin adventstid, … selv om det ennå er noen dager å vente.
    :-)





  3. avatar fiaflyfly says:

    Nyyydelig!
    Du vet å lure fram julefølelsen fra en gråstein å du ser jeg :-)

    -fia





  4. avatar lenesim says:

    Herlig adventshistorie! Og advent ER for lang for de fleste barn, husker godt det jeg også 😉

    Ønsker deg en akkurat passe lang – men en flott advent :)





  5. avatar LeylaM says:

    Nydelig historie Cecilia, og som alltid så føler jeg at jeg er “der” sammen med deg inne i historien fordi du skriver og beskriver det hele så levende :)

    Og advent er nok en pine for barn, det vet jeg selv, og har sett min sønns reaksjoner rundt advent da han var en liten tass :)

    Ha en fortsatt fin adventstid og en klem sendes deg :)





    • avatar Cecilia says:

      Advent går så saaakte når man er barn, og når det er grått og surt utenfor og alle de voksne er opptatt med sitt, kan tiden gå enda saktere.

      Tusen takk for hyggelig kommentar. Adventsklem fra Cecilia :)





  6. avatar Breiflabben says:

    Herlig Cecilia, tanker og minner kommer strømmende på her :-)
    Husker mine to døtre det året vi hadde finstue. Dessverre var vi spredt julen etter, men høyt juletre i finstua hadde vi opplevd sammen :-)





    • avatar Cecilia says:

      I dag er det vel ingen som lenger har en finstue bare til pynt, og godt er det.
      Jeg regner med det ga noen hyggelige minner, ettersom du smiler.
      Tusen takk for kommentar :)





      • avatar Breiflabben says:

        Vi hadde faktisk ei stor spisestue og ei finstue med flotte skyvedører mellom. Vi brukte ei tv-stue til daglig. Hadde et ganske så stort hus den gang.
        Men den var bare i bruk den ene julen. Vi splittet opp ut på våren.





  7. naturglede naturglede says:

    Noe så herlig. Her har jeg smilt meg gjennom din historie. 😆 Du skaper virkelig julestemning. Tusen hjertelig.
    Men husk at denne historien bør du gjemme og lese for alle dine hver jul heretter :)





    • avatar Cecilia says:

      Veldig hyggelig. Tusen takk :)

      Denne historien tror jeg nok min far forteller bedre enn jeg, og gjerne krydret med noen flere pinlige detaljer om en liten illsint lemen med gul hårbøyle. Jeg har luket bort litt, av hensyn til mitt allerede tynnslitte rykte :)





  8. avatar Ragnhild says:

    Fin historie med barndomsminner.
    Jeg prøvde å tenke etter hva jeg husket fra adventstida da jeg var seks år, men jeg kan ikke huske at jeg ventet på jula helt fra første søndag i advent.

    Så det var nå en lettelse å lese at du husker historien fordi du hadde fått den gjenfortal ofte.;)

    Jeg husker slaktning på gården til besteforeldrene, når lammerull, okserull, sylte, røkelaks, forskjellige andre norlandske fiskeretter og andre godsaker ble laget, og jeg husker julebaksten og lefsebakingen og at vi var med så godt vi kunne, hvis vi ikke sto på ski eller bakstet i snøen eller leket inne.

    Men jeg kan ikke skjelne året jeg var fem med året jeg var seks fra hverandre.

    Har du tegnet illustrasjonene selv?

    Ønsker deg en fin fortsettelse på adventstida! :)





    • avatar Cecilia says:

      Jo… jeg husker faktisk en god del fra jeg var fem – seks år, men det er mest enkeltstående hendelser. Jeg husker de hemmelige karamellene, og jeg husker at eldste broren min, som hadde leukemi og dessverre døde av det, fikk nytt hår. Jeg husker faktisk at det var lekkasje på loftet, og det var da jeg var tre år.
      Dessverre ble barndomshjemmet solgt i 1997, da var jeg 17. Jeg savner det fortsatt og nå begynner min far også å angre på at han solgte det. Nå er det dessverre fullstendig ødelagt og bygget om til to-mannsbolig eller var det firemanns. Jeg ble bare lei meg da jeg dro for å se på det for noen år siden.

      Minnene falmer kanskje mer etterhvert? Jeg har skrevet dagbok mer eller mindre siden jeg var syv, (etter evne) så jeg har den å støtte meg til. Men da mister man også muligheten til å fortrenge endel pinligheter man helst ikke vil huske… så det går begge veier.

      Jeg har laget alle illustrasjonene selv , bortsett fra ti-kronen. Jeg har gått på kunstskole i Danmark hvor jeg lærte Photoshop fra bunnen av, og forsøker å holde det ved like. Disse illustrasjonene er laget til dette innlegget.
      Det er lurt å klikke på dem, for de er ganske store, og de er ikke alle som bare en forstørrelse av det som finnes i innlegget.

      Du har det vel ganske mørkt nå? Jeg har vært i Tromsø på filmfestival i januar, og det var såvidt litt blått lys midt på dagen. Men det er vel avhengig av hvor langt nord man er. Det var merkelig å ta fly fra Tromsø og plutselig komme opp i strålende sol.

      Tusen takk for hyggelig kommentar. Ønsker deg også en flott aventstid. :)





  9. avatar Rivjernet says:

    Jeg får følelsen av at du var barn i 1890-årene :JD Kanskje det er huset og tjenerstaben, eller det er det svake innslaget av dansk i språket som får det til å virke gammeldags. Men tieren fikk meg fort tilbake til riktig tid. Den tieren er da ikke gammel, den gamle tieren var av papir og var gul :)

    Takk for fin adventsstemning. :JD





    • avatar Cecilia says:

      Ganske riktig. Huset ble bygget av min tippoldefar i 1883. Det ble senere bygget om to ganger. I 1952-53 fikk det installert oljefyring og elektrisitet , og i 1984 gjennomgikk det en totalreparasjon hvor det fikk helt nytt tak, nytt bad og “moderne” kjøkken, nye isolerte vinduer og dører, samt at det ble gjort en rekke andre utbedringer. Min far har alle de originale tegningene, også for begge ombyggingene, samt husets historie og kartotek over alle som har vært ansatt der. Nå er det dessverre ødelagt for alltid etter at det ble solgt i 1997. (Sukk)

      Jeg, derimot, er fra 1979, og tieren er fra 1985. Jeg har akkurat sjekket på nettet når den gule tieren forsvant, for jeg husker den faktisk. Den gule tieren ble erstattet i 1983 av en mynt som visstnok hadde høyere metallverdi enn pålydende. De første tikronemyntene er verdt rundt 50 kroner i dag.

      Jo, det er noen innslag av dansk. Jeg ser det. Men det får man tåle.

      Tusen takk for hyggelig kommentar :)





  10. avatar jadajada says:

    hei Cez..

    som vanlig liker jeg det du skriver – en luke full av forventning og håp :)





  11. avatar sirenia says:

    Så godt du fikk formidlet barnets forventning
    og utålmodighet før jul :)Herlige barndomsminner!
    Flott luke Cecilia :) helt med din egen stemme 😉





  12. avatar carpediem says:

    *pust og pes* jeg har revet meg løs fra en julemiddag for å rekke og linke inn innlegget før ny dato og midnatt! :) Snøen har kommet og det ble en noe strabasiøs tur hjem, men godt er det nå å avslutte dagen med å lande foran Bloghog.
    Jeg falt for illustrasjonen din, og ser den lille teksten under.. sjarmerende! Har alle klikket på og sett det store bildet?? Magi! 😀

    Jeg vil bruke mer tid i morgen til å lese innlegget ditt, akkurat nå blir det bare jobben med å linke.. dagen i dag var absolutt for kort!!!





    • avatar Cecilia says:

      Jeg håper jo folk tar seg tid til å klikke på bildene :)

      Yepp, snøen har kommet. Endelig. Så spørs det bare om den blir liggende. Jeg håper jo det :)





      • avatar carpediem says:

        Nå har jeg lest hele innlegget. Du, så skummelt med det lageret der det ble helt mørkt da døren ble låst.. det må ha satt spor i et barnesinn!!
        Det magiske med pyntingen av juletreet etter at vi hadde lagt oss lille julaften, til at det sto i all sin skrud neste morgen, det husker jeg også.. og så ufattelig lenge den ventetiden var, ja, jeg går for en firedagers adventstid for barna! 😆





        • avatar Cecilia says:

          Ja, det var skummelt. Jeg husker følelsen, ikke bare fra den gangen, det har skjedd flere ganger. Men jeg hadde jo Apan från Sverige :)

          Parole i barnetoget neste år: Fire dagers advent! Nå!





  13. avatar ertaberta2 says:

    Ååå så fint om barndommens jul og alle forventningene.
    Skikkelig koselig å lese og minnes.. :)
    Så du fikk to tikroner du, heldig….
    Da vi var små fikk vi En blank krone for en tann, .;))
    Men det var stas den gangen også, og hvem husker ikke sin første, fellte tann. 😀
    Takk for en fin luke, of fine bilder til.
    En riktig fin og lun AdventsTid til deg. :)
    Klem !





    • avatar Cecilia says:

      Hvor mye får man av tannfeen i dag? Det er det vel noen med tannfellingsbarn som kan svare på.

      Tusen takk for kjempehyggelig kommentar. Ønsker deg en fortsatt flott adventstid … og en adventsklem attåt :)





  14. avatar Effjusikay says:

    Samle søndagene… fire dager tett sammen og vipps ferdig med ventinga, det er jo… GENIALT :JD





  15. avatar Jorunn says:

    Så godt med gode minner fra barndommen :JD
    Fin luke i kalenderen :JD





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk, Jorunn :)

      Mine eskapader som liten har vært til stor forlystelse som gjenfortellinger i familieselskap. Det har nok både hjulpet og formet deler av “hukommelsen” min :)





      • avatar Jorunn says:

        Jeg synes det bestandig var artig når mamma og pappa fortalte historier om meg til andre :JD Og som du sier, det har nok formet en del av hukommelsen :JD





  16. avatar emte says:

    Det er ein nytelse å lese her inne med deg Cecilia.Adventsluka di osar av barns utolmodigheit og forventning og eit innblikk i din barndom.
    Hos oss vart barndomsheimen forvandla til jul i kvar ein krik og krok over natta til julaftan :)
    Bilda dine er så fine,flott å sjå dei i forstørra utgåve.

    Fortsatt god advent.
    Marieklem





  17. avatar Breiflabben says:

    Jeg glemte å si i kommentarene mine oppi her at dine illustrasjoner her er meget fine. Ei flott adventsluke du har snekret sammen Cecilia :JD





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *