Blir du lett rørt?

Hvorfor gråter vi når vi opplever noe vakkert?
Jeg er selv en tåreperse uten like, har jeg fått høre, og jeg vet det selv. Jeg gråter for ingenting. Jeg er så lettrørt at det til tider kan være pinlig.
Mennesket har fått evnen til å gråte og le… og til å elske.
For meg hører det hele sammen.
I vissheten om at vi en gang skal dø fra alt det vakre som finnes, ligger også vissheten om at vår tid på jorden er begrenset. Vi vet innerst inne at ingenting varer evig, selv ikke jorden og menneskene som har tatt den som sin eiendom. Det uungåelige vil skje: Alt dør.  I lys av den forståelsen er det ikke rart vi lar oss røre av den nærmest uendelige trangen mennesket har til å dele sine vakreste øyeblikk med hverandre. Vi gråter av glede over å få lov til å ta del i øyeblikket.

Uten vissheten om at det kun er døden som venter oss, ville vi ikke kunne elske, har jeg lest et sted for mange år siden.  I et evig perspektiv kan mennesket bare vente og vente til det aller største inntreffer. Vi trenger ikke verken gråte eller le eller elske… før vi er helt sikre på at vi virkelig har en grunn til det.  I et evig perspektiv vil det aldri skje, for i evigheten finnes det ingen absolutte høydepunkt. Ethvert høydepunkt vil i evighetens lys alltid bli overgått… det er bare et spørsmål om tid.  Og er det noe evigheten har nok av så er det tid.
Er det noe mennesket har for lite av så er det tid. Det er derfor vi gråter. Mennesket gråter over sin egen skjebne, og ler samtidig, fordi det latterlige er like nært som det tragiske når vi ser vår begrensede tid i lys av evigheten.

Jeg sitter oppe i natten og skriver, som så mange ganger før. En kopp sort te med kaktus og solblomst  holder meg våken. I min forståelse av verden forsøker jeg å gi mitt bidrag etter beste evne.

Dette er vakkert og kaller på tårene hos meg. Så får heller de bråtøffe gutta si hva de vil:

 

 

1
 
 
 
 
This entry was posted in Skriblerier. Bookmark the permalink.

26 Responses to Blir du lett rørt?

  1. avatar Breiflabben says:

    Jeg er lettrørt, men jeg gråter ikke når jeg opplever noe vakkert, som her. Det er heller opplevelsen som et stort idrettsøyeblikk med nasjonalsang, en tale til en jeg er glad i enten det er gledesbudskap eller sorg eller når mine følelser blir testet i forhold til de jeg har nært.
    Lettrørtheten tror jeg er arvelig. Alle i min fars familie er lettrørt, vi pleier å si at leppa eller haken “bevrer” på oss og det er helst guttene. På moren min sin side er det ikke sånn og det er stor forskjell på de to familienes samhold.
    Jeg ser like ofte “tøffe” jenter som gutter Cecilia.





    • avatar Cecilia says:

      Joda, det er forskjell på oss, og det er kanskje bra? Det hadde jo vært dumt om vi alle gikk rundt og sippet hele tiden.
      Jeg er nok et litt ekstremt tilfelle. Jeg kjenner tårene trille når jeg ser en vakker solnedgang eller soloppgang. I min opplevelse av det vakre ligger også vissheten om alt jeg aldri kommer til å oppleve. Men joda, jeg hadde tårer i øynene da Therese vant tremila. Jeg så det om igjen på nett-tv og fikk den samme opplevelsen på nytt. Å se et menneske nå sitt mål… eller sitt første mål, det er et stort øyeblikk.





  2. avatar Effjusikay says:

    Jeg er slik. Men jeg får også andre til å bli slik når jeg synger av og til. Det blir gråting i Praha neste helg, jeg blir påspandert opera – Verdi. Aida. Da må jeg ha med cleenex. Verdiger, opphøyde ting gjør meg rørt men jeg har aldri tenkt over hvorfor, slik du skriver her.





    • avatar Cecilia says:

      Jeg vet ikke helt hva som fikk meg til å skrive dette innlegget. Det bare kom av seg selv av min egen opplevelse, og tankene rundt det er langt fra bare mine. Jeg har alltid lurt på hvorfor jeg er så sippete, og det er flere som har gjort. Mange har delt sine erfaringer og tanker rundt dette i bøker, forelesninger og kronikker. Vår trang til å ville forstå oss selv og våre egne reaksjoner har alltid vært gjenstand for fordypning…

      I mine øyne finnes nok den vakreste opplevelsen i mennesker som synger for hverandre. :)





  3. avatar marthon says:

    Jeg lar meg vel strengt tatt ikke røre av denne. Derimot gamle Disney-filmer og slikt …
    Jeg satt på toget i går og kortet tiden med å lese “Den udødelige” av J.L. Borges. Så det var jo interessant at du skulle skrive akkurat dette akkurat nå …





    • avatar Cecilia says:

      Der kanskje derfra jeg har hentet tankene mine?
      Det interessante med tilfeldigheter er at de sjelden er tilfeldige… :)





      • avatar Marthon says:

        Jeg sitter her på toget og hører på Temple of Love av Sisters of Mercy og kaster stjålne blikk på den hydrogenperoksidblonde bomben i setet rett mot meg. Ser jeg rett fram, fylles synsfeltet av fyldige, kysseferdige lepper og en generøs utringning med myk og duvende hud, og trekker jeg til meg blikket og ser ut vinduet, er hun jammen der også.
        Tilfeldigheter …
        På Timeekspressen reiste jeg sammen med LO-sjefen. Da jeg var på ei DNT-hytte for noen år siden, dukket plutselig både Olav Thon og Erling Kagge opp. Og nå sittet jeg altså her sammen med Marilyn Monroe, ikledd leopardskinnsjakke, ferskenfarget topp med sorte bomber og fiolett BH med en stropp som vises på den nakne skulderen hennes. Marilyn liker ikke å sitte mot fartsretningen, så vi måtte bytte plass. Da vet jeg én ting om henne. Men jeg har ikke fått henne til å smile …





        • avatar Cecilia says:

          Det spennende ved å sitte mot fartsretningen er at nedbremsingen kan føles som en behagelig akselerasjon. Det er bare å lukke øynene å tenke seg at man sitter motsatt vei.

          Alle tilfeldigheter en kun et produkt av universets tilblivelse, og selv universet har oppstått som en konsekvens av omstendighetene, mener Hawking.
          Selv lytter jeg til Yma Sumac… litt sånn slomo woodoo bambus fra Peru som glir inn det ene øret og blir der inne :)





          • avatar marthon says:

            Jeg har vært ute og reist. Det blåser surt ute. Nå har jeg kommet inn.
            Alt som kommer inn i kroppen, kommer ut igjen på en eller annen måte. Bambus inn, bambus ut. Jeg tror ikke et øyeblikk at den kommer til å holde seg der inne!
            Jeg hørte faktisk litt på hu Inka-dama di på YouTube. Utrolig stemme!
            Barmfagre Marilyn med femtitalls-outfiten mente at hun merket at hun kjørte feil vei selv om det var schtappmørkt og hun ikke så noe utenfor vinduet. Hun har nok ikke din evne til å oppnå spenning ved å tenke seg motsatte ting.
            Hun kom på på Lillestrøm, så hun må ha vært fanget i et time warp et sted på Romerike. Har Forsvarets Forskningsinstitutt noe kryogenikk-eller klone-forskning de ikke har fortalt om?
            😉





            • avatar marthon says:

              Det blir ikke i kveld vi tar den store Hawking-diskusjonen, Cecilia, men hvis du vil chille nepa med litt halv-etnisk musikk utover natta, kan jeg anbefale f.eks. “I’ve Seen That Face Before” med Grace Jones, “Hasta llegar” med “Les negresses vertes” eller noe av Manu Chau (f.eks. “Clandestino”) eller Gotan Project (f.eks. “Una Musica Brutal”) …





            • avatar Cecilia says:

              De har noe på gang i Lillestømstraktene, det har jeg alltid visst, en slags reaktor i en kjeller, samt en morsom flyplass.

              Huff, når man først har fått den følelsen så sitter den i, livet ut, og da nytter det ikke å forsikre henne om at hun ikke reiser feil vei dersom hun sitter mot kjøreretningen.
              Grace Jones er en formfullendt skapning, og et godt tips for litt nattlytting. Gothan Project er også fint, men litt for mye bandonion eller hva det heter. Jeg liker trekkspill i passende doser. Men de har en veldig flott tolkning av Chungas Revenge – Zappa, det skal de ha.
              Grace Jones, absolutt et bra tips. Takk :)





              • avatar marthon says:

                Jeg kom hit fra http://cecilia.bloghog.no/2012/03/12/baggasje/ via visse assosiasjoner (a train of thoughts, so to speak) om togturer og refleksjoner …
                Min marylinerte medpassasjer forble på alle måter uberørt av meg, men jeg tenkte mer på dette med å bli rørt da jeg ikke så lenge etterpå fikk det for meg at jeg skulle lese Terje Vigen for min håpefulle plugg. Jeg burde ha visst bedre. Stemmen brister – og det er ikke fordi jeg er noen kraftnasjonalist heller. Jeg har problemer med “Til ungdommen” også. Det betyr antakelig at det er tekster som er godt skrevet.
                Og ang. kommentaren ovenfor: He-he! :-)





                • avatar Cecilia says:

                  Terje Vigen er storslagent.
                  Det er kanskje der uttrykket “gamle ørn” stammer fra?

                  Godt skrevet, definitivt. Ibsen elsket jo å skrive på rim. Han aller første dikt er forøvrig ganske morsom lesning, særlig kjærlighetsdiktene hans er sødmefylte og språklig ganske spretne.
                  “Hva hjelper fornuftens kløktige garn!
                  Den røst er meg led og vammel;
                  thi hun er et markens friluftsbarn,
                  og seksten skjærsommere gammel”

                  :)





                • avatar marthon says:

                  Det kan godt være at Terje Vigen var den første “gamle ørn” …, og med et slik lettrimt navn begynte nok Ibsen rimeligvis å rime allerede som rimelig ung.
                  – Ibsen, ripsen, tipsen, gipsen, nipsen, stripsen, Pripps’en, Sørlandschipsen, gikk han nok rundt og mumlet i matrosdressen sin et sted i Skien, mens han tenkte på hva han skulle bli når han ble stor. Men det ble han jo aldri. Det er bare enn myte. Ibsen er faktisk en av de minste mannlige forfatterne Norge har fostret. 1,60 på strømpelesten. Ha! :-)





                • avatar Cecilia says:

                  Alexander den store var visst bare 1.49
                  :)

                  1





                • avatar marthon says:

                  Kanskje Aleksander den store egentlig ikke VILLE bli stor – litt som med Peter Pan? Kanskje han selv i en alder av 32 år fortsatt omtalte seg selv om en unggutt?

                  Napoleon skal forresten ha vært litt over gjennomsnittlig høy – stikk i strid med vanlig oppfatning. Det er derfor ikke helt rettferdig mot Napoleon at “Napoleon-komplekset” er oppkalt etter ham …





  4. avatar carpediem says:

    Jeg lar meg bli rørt, nesten for mye.. dessuten er jeg veldig til å leve meg inn i andres smerte og problemer.. kan vel kalles en tåreperse!
    Husker en gang jeg satt og så på en film, og datteren min på 2-3 år kom bort, krabbet opp på fanget mitt og sa; “mamma, ikke være lei deg, jeg skal pass på deg, jeg!”
    :) det har jeg utnyttet senere i livet! 😉





    • avatar Cecilia says:

      Da er vi nok ganske like på det området. Jeg er glad for at jeg er sånn. Det gir noen opplevelser som man ikke kan kjøpe for penger. :)





      • avatar carpediem says:

        Jeg tror vi skal være stolt av det, jeg, Cecilia. Verden trenger slike som oss som kan leve seg inn i andres situasjoner, dermed blir kanskje verden bittelittegranne bedre når vi bryr oss! Nemlig!





  5. avatar emte says:

    Mine hjartestrengar let seg lett berøre.Er ikkje så redd for å vise det heller:)
    Det kan bl.a vere av musikk som framkallar ulike kjensler,noko eg les,at nokon kjem meg i møte og ser meg der eg er i mitt liv akkurat der og då,vonde bilder som syner urettferd,den mektige naturen,å sjå nokon vise sin kjærleik overfor kvarandre,ung som gammel :)
    Å møte sjukdom og død hos nære berører og rører òg på ulikt vis.

    Fin kveld på deg!
    Marieklem





    • avatar Cecilia says:

      Takk for Marieklem :) Den kommer godt med.

      Jeg tror det er noe som ligger dypt i oss, denne evnen til empati som jeg tross alt tror det hele springer ut fra.





  6. avatar V i l j e n says:

    Jeg er nok og lettrørt, men mest over andres prestasjoner som f eks i sport. Når et menneske som har viet ekstremt mye tid og krefter får sin oppnåelse og seier blir jeg ekstremt rørt over at de klarte det. Da snakker jeg om enkeltprestasjoner, for i lagsport dreier det seg mye mer om adrenalinkick for min del enn det å bli rørt.
    Jeg kan også bli rørt av å overvære et talent, det være seg nesten uansett sjanger. En sangstemme av de sjeldne kan gi meg en fantastiske opplevelse, og jeg blir veldig rørt. Jeg kan ennå bli rørt av høre Pavarotti.





  7. avatar fiaflyfly says:

    Jeg er også lettrørt og det er greit, lærer seg å leve med det. Noe jeg ikke liker derimot er at hvis jeg blir skikkelig forbanna så gråter jeg da og! Og det irriterer meg litt. Men heldigvis, så er det sjelden jeg blir så forbanna.. hehe

    -fia





  8. avatar jadajada says:

    Cec….

    flott musikkvalg – en av mine denne – mer som vakker enn det å berøre ellers

    jeg er lettrørt
    jeg kan bli rødøyd og kan felle tårer av mye.. også tv-program som viser elendighet
    og gleden ved å få hjelp…
    men sport blir for lett for meg…. jeg vil mye lenger ned….

    1





    • avatar Cecilia says:

      Man kan lett spørre seg selv hvorfor noen ser det vakre i det storslagne og kanskje overdrevne, og hvorfor noen kun ser det storslagne og overdrevne i det. Jeg kan la meg imponere av intellektuell hjerneføde. Språklige ferdigheter og lysende logikk vil alltid finne en klangbunn hos meg, men det vil aldri kunne gi meg noen emosjonelle opplevelser.
      Vi trenger begge deler, tror jeg. Å tørre å la seg røre er å tørre å ta kontakt med seg selv. Jeg vil også mye lengre ned :)





  9. avatar Hilde says:

    Ja, jeg er lettrørt.
    Litt for mye, synes jeg selv. Jeg griner over en god avslutning i boka, griner når jeg hører en fin konsert, griner av små barn som opptrer, griner når jeg er stolt over jentungen og ja… blir rørt av det meste.
    Men, hvorfor ikke? Hvorfor ikke la seg rive med og nyte til fulle det vi er så heldige å få oppleve? Eller, tillate seg å kjenne på det dype og triste?





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *