Kosmonaut – eller bare naut?

Noen ganger er det på tide å ta en alvorlig samtale med Jomfru Maria.

Det er ikke til å komme unna at jeg føler meg litt ensom alene i den store leiligheten, og jeg tilbringer mindre og mindre tid hjemme. Skrivingen min har gått litt i stå og uten Shaya å ta hensyn til blir det lett til at jeg vandrer hvileløst mellom rommene, uten helt å vite hva jeg skal ta meg til. Dagboken min blir tynnere og tynnere, og det blir jeg også. Alle gode forsett blir utsatt til dagen etter, og dagen etter blir de igjen utsatt til dagen etter. Jeg er nødt til å gjøre avtaler for at noe skal bli gjort.
I dag har jeg invitert gjester til middag. Det forplikter. Da blir noe gjort.
Siv er fortsatt i Fresno, eller rettere sagt i LA, etter at tanten hennes døde. Det er tre måneder siden jeg har sett både henne og Shaya, bortsett fra på Skype, og det er ikke helt det samme som virkeligheten å se de hakkete bildene på en skjerm. Egentlig gjør det bare vondt verre å se dem… uten meg.

Jeg vil altså snakke litt med jomfrua, akkurat som jeg har jeg gjort helt siden jeg var liten. At fornuftens blytunge valseverk etter hvert har valset barnetroen min flat med sitt voldsomme og ustoppelige moment, forhindrer ikke den lille spiren av ufornuft i å trenge seg gjennom, lik en hestehov som bryter gjennom asfalten på motorveien om våren. Naturen vil, og naturen vinner alltid i lengden. Uansett om det fornuftige mennesket asfalterer hele jorden og gjør den til parkeringsplass for sitt fornuftige tankegods, vil det alltid finnes en liten spire som besitter en gjennomtrengningskraft selv ikke et metertykt lag med pukk og en ekkel skorpe av hard asfalt klarer å stoppe.
Man kan forstå mye av å drøfte livets tildragelser med et ikonbilde. Men jeg vil ikke snakke med henne mens hun står på peishyllen. Hun må bli med bort til skrivebordet så jeg kan sitte og varme føttene på radiatoren mens vi snakker.  Jeg trenger  å ha varme føtter mens jeg lufter tankene mine.
I tankene har jeg vært langt tilbake. Tilbake i den tiden jeg kaller “De Tabte År” –  1998 til 2001. Den tiden jeg helst vil glemme.

De Tabte år – de årene da den ene negative opplevelsen ble etterfulgt av den neste.  Da jeg var atten skjedde det noe med kroppen min. Jeg la på meg, fordi jeg begynte med p-piller og jeg ble samtidig aldeles uspiselig premenstruell.  Etter råd byttet jeg til spiral. Vekten ble normal og humøret mitt ble litt bedre, men så fikk jeg klager og sopp, og jeg gikk flau til fastlegen, og etterpå måtte jeg gå like flau til dem jeg hadde hatt meg med, for de måtte også ta kuren. Og kanskje også konene?  Det var ikke noe særlig, for å si det sånn. Pessar syns jeg ble noe ekkelt søl, og det ødela hele opplevelsen. Verden var tydeligvis skapt kun med ett formål: Å gjøre livet vanskelig for meg. Skulle jeg velge å være tykk og urimelig, skulle jeg være konstant på soppkur, eller skulle jeg måtte fomle med salve og en gjenstridig plastbøtte, som jeg sågar var nødt til å gå med i minst 8 timer etterpå?  Jeg valgte å droppe alt sammen og heller å ha et skjønnsomt utvalg kondomer i vesken, og det er fortsatt det jeg foretrekker, av flere grunner. Jeg kan godt innrømme at jeg egentlig ikke var særlig komfortabel med lukten av meg selv etter å ligget med menn. Jeg kunne bli flau dersom jeg kjente at det luktet av meg mens jeg satt på trikken og jeg kunne ikke utstå tanken på at noen andre skulle bli plaget av det. Jeg begynte å bli overdrevent oppmerksom på renslighet, særlig min egen, men også andres. Jeg begynte å inspisere bestikket når jeg gikk på café, og ba om nytt dersom det var det minste spor av noe annet enn skinnende blankt metall. Jeg kunne plutselig miste hele matlysten og synes at maten så ekkel ut av helt urimelige grunner, som at servitøren hadde flekker på klærne eller tørket av bordet med en skitten klut.
Det var i det hele tatt mye jeg syns var ekkelt på den tiden. Men én positiv ting skjedde : Jeg lærte å spise østers og jeg lærte å like det… merkelig nok, og det var nettopp det som fikk meg til å tenke tilbake og kikke i dagbøkene mine.  Jeg fikk plutselig lyst på østers i dag, helt uten videre.
Jeg får ofte noen rare lyster når jeg er premenstruell, og når jeg sjekker dagboken min så forstår jeg hva som er på gang: Jeg er faktisk en dag eller to på overtid.
Jeg blir fort fanget når jeg titter i de gamle dagbøkene. Jeg leser at jeg sluttet å ta pianoundervisning, at jeg følte savnet og trengte noe annet for å få utløp for alt som boblet inni meg. Jeg leser om da jeg begynte å oppsøke kunstmiljøer.  Jeg hadde ikke noe å vise til; akvarellblokken min var ikke akkurat noe jeg kunne vise frem og skryte av. Men teori kunne jeg lese meg til, og da kunne jeg delta i diskusjoner og suge til meg kunnskap. Og det gjorde jeg. Jeg ville bli kunstner. Kunstnere kunne tillate seg å være litt rare og sære, og det passet meg utmerket. Jeg fant bøker på Deichmann og på antikvariater. Jeg fant Åge Marcus og Lewis Hyde. Sistnevnte var mest spennende.

Da Lewis Hyde publiserte The Gift i 1970, hadde nok ikke komersialise-ringen for alvor startet.
”Jeg vil ikke påstå at kunst ikke kan køpes og selges, men jeg hevder at verkets karakter av gave setter begrensninger på hvordan det kan gjøres til en handelsvare”, skriver Hyde, riktignok på engelsk. Han forteller oss at verden kan få nye farver og nyanser etter at vi har besøkt en kunstutstilling.
I søknaden min da jeg ville inn på kunst/designskole, skrev jeg: ”… den sanne kunstneren er som en kosmonaut i bane rundt jorden, og kunsten som kommer til utrykk er en konsekvens av evnen til å betrakte verden på avstand og fra alle sider. ”
Joda, jeg ble konfrontert med det vrøvlete postulatet mange ganger i løpet av studietiden og regner med at jeg kom inn til tross for, og ikke på grunn av, akkurat det avsnittet. Men da jeg skrev det, trodde jeg på det. Jeg hadde lest Hyde, og lettpåvirkelig som jeg var på den tiden, og for så vidt også fortsatt er, så annekterte jeg selvsagt alle hans idéer og tanker rundt kunst og gjorde dem til mine egne. I bakhodet lå ambisjonen om å bli kunstner. Jeg ville bli en kosmonaut som gikk i bane rundt jorden for å forstå det man ikke får med seg dersom man står for tett. 

Ser jeg meg selv utenfra når jeg ser et menneske som har noe å fortelle andre? Er jeg virkelig i besittelse av et sådant talent at det har noen hensikt å fortsette? Jeg tror ikke det.

Det skrev jeg i mitt avskjedsbrev til skolen 8 måneder senere, og konkluderte med at jeg hadde hatt for høye tanker om meg selv og for høye tanker om min egen evne til å bli kosmonaut.

Jeg finner det således riktigst å overlate studieplassen min til noen som er mer egnet, og foreslår at skolepengene mine overføres til en elev som har større potensiale enn betalingsevne.

Og så flyktet jeg.

Cecilias Omreisende Universitet (COU, uttales cow) ble grunnlagt etter en påseilet samtale på en bar i København hvor jeg ble kalt ”silly cow” av en fransk smart ass som mente jeg var en dum ku, og det kunne jeg vel gi ham rett i, så i dagboken min tok jeg pseudonymet Cilly La Vache.  I dag ser jeg tydelig at det var en flukt, men på den tiden mente jeg det var en reise ut i verden for å finne kunnskap. Cilly La Vache skulle utdannes slik at hun fortjente å få det opprinnelige navnet sitt tilbake, og samtidig kunne hun være en kosmonaut som samlet inntrykk. Retningen var klar: Jeg ville sørover dit de fyrrige kunstnerne kom fra, de som malte klokker som smeltet og dekonstruerte kvinneansikter.   Jeg malte et stygt bilde av meg selv stående naken på toppen av en svevende pyramide, og fortalte pappa at jeg trengte luft.

– Reiste du mye da du var ung ?
– Nei. Altfor lite. Jeg var på togtur til Hellas en gang. Det var det hele. Jeg traff jo din mor da jeg var 22 år, og da hun ble gravid ble resten av ungdomstiden beseglet av det.
– Var det derfor dere giftet dere, fordi hun var gravid?
– Nei, 0verhodet ikke. Vi var forelsket. Jeg har alltid vært det…
– Syns du det er dumt om jeg reiser? Syns du det er en dårlig plan?
– Jeg syns det er en god plan, men jeg vil gjerne vite hvor du er til enhver tid.
– Jeg har jo telefon…. du vil ikke bekymre deg?
– Jo, det vil jeg nok, men det får være mitt problem. Du får huske å ringe.

Jeg husket å ringe. Det var mest jeg som ville ha kontakt… og gjerne litt finansiering dersom det knep – og det gjorde det, etterhvert.
Cilly La Vache fikk i utgangspunktet alt opp i hendene. Telefonregningen gikk til pappa, og jeg fikk overtrekksgrense i banken; tyve tusen danske kroner, på mitt ærlige ansikt og min plettfrie fortid. Jeg hadde hverken sikkerhet eller fast arbeid. Tyve tusen var ganske mye penger i 2002.
Så var jeg tilbake i min egen forestilling om kosmonauten som ser jorden utenfra. Men tanken om å være en utenforstående observatør og betrakter fordunstet etter hvert som nærperspektivet avslørte sine egne hemmeligheter.  I løpet av reisen glemte jeg mer og mer av Lewis Hyde.  Jeg skiftet fokus og stilte meg selv andre spørsmål: Hva med detaljene? Hva med alt som er for smått til å observeres på avstand?
I skuldervesken hadde jeg Edit Södergran og leste henne til det bare var løsblader igjen av diktsamlingen hennes. Hva var hennes perspektiv? Det fjerne eller det nære? Eller var det helheten? Hun betraktet verden rundt seg med kunnskap om detaljene, og var ung da hun skrev, omtrent på min alder. Kanskje det var derfor jeg hadde så lett for å identifisere meg med hennes tanker?  Men folk i alle aldre omfavnet jo diktene hennes, også de som ikke ante hvor ung hun var.  Cilly La Vache var på sightseeing i virkeligheten og betraktningene fant veien til dagboken:

“Avstand er ikke noe man bør hige etter før man vet hva man skal bruke avstanden til. Den totale opplevelsen ligger i å være lokalkjent når man ser på kartet. Da vet man hvor langt det i virkeligheten er, uansett hvor kort veien fremstår som i målestokk 1:50 000.”

Cilly La Vache ble forlatt i Nord-Hellas. Jeg lengtet etter meg selv og jeg lengtet hjem.  Det var enkelt å gjøre noe med det. I dag er det ikke like enkelt. Jeg har havnet i en trygghet som er både komfortabel og praktisk, tomheten skyldes ikke noe utenforliggende. Den kommer innenfra.

Betraktningen som opplevelse og opplevelsen som grunnlag for ethvert kunstnerisk uttrykk, er fortsatt noe jeg tror på, men jeg føler at jeg ikke lenger er i stand til å betrakte livet slik jeg engang kunne. Jeg har ikke lenger så stor glede av å sitte ved vinduet på Kaffebrenneriet og se på menneskene som går forbi utenfor. Jeg sitter heller og leser nettavisene på iPad, akkurat som de andre.  Man kan da vel aldri komme til det punktet hvor mann har sett nok? Kan man egentlig bli for full av inntrykk? Jeg ser på Jomfru Maria og på glorien som er fullstendig sirkelrund, som om den er laget med passer. Et det kunst?
Min Jomfru Maria er en litt betuttet kvinne med skarpe fingre, og Jesusbarnet er en slags krympet pygmé som sitter på fanget hennes innpakket i en ubestemmelig klesdrakt med hodet montert i en umulig vinkel. Motivet og fremstillingen skal billedliggjøre både livets mirakel og troens mirakel, og jomfruen med barnet er fanget inni et stringent rektangel av gjentakende mønstre. Er det en tilfeldighet?  Appellerer det til underbevisstheten vår å se denne fremstillingen? Forteller det oss at selv det hellige og guddommelige er nødt til å innordne seg en ytre ramme? Det repeterende mønsteret langs rammen setter grenser for innholdet. Er rammen satt bevisst av et skapende menneske i sitt sublime øyeblikk?   Jeg har aldri tenkt over at glorien ikke lar seg begrense av rammen mens englene holder seg pent innenfor. Hva er grunnen til det?
Det jeg liker ved akkurat dette ikonmaleriet er at Jesusbarnet er neger. Da er kanskje den hellige ånd også neger? Det liker jeg.

“There’s a story about an astronaut who, when he returned to Earth, was asked  whether he had been to Heaven and seen God. The astronaut said “Yes,” and the reporter asked what God was like.  The astronaut replied:  “For one thing, She’s black.”

Hyde mente at ethvert kunstverk er en gave til menneskeheten. Basert på menneskets evne til å hente en god idé ut av løse luften, og ikke som et resultat av en foregående bevisst prosess, slutter han at kreativiteten i seg selv er en gave, og at alt den medfører således er en gave. Det er et resonnement jeg idag ikke følger. En forbrytersk handling kan like gjerne være et resultat av en plan utarbeidet på grunnlag av en ubevisst kreativ idé, og er det da en gave?  Og vil mennesket egentlig ha alle gaver det blir gitt?  Jeg har fått gaver som er litt… på kanten av min smak, for å si det sånn, for eksempel den asylgrønne vasen fra tante Solveig som står på hyllen i kottet? Joda, vi er klare til å sette den frem hvis hun kommer på besøk, fordi vi er høflige mennesker og fordi det er handlingen og ikke selve gaven som er det viktigste,  for vi kan ikke forestille oss i vår slemmeste fantasi at noen vil gi oss en stygg gave som de vet vi ikke liker. Det er vel bare statsoverhoder som gir hverandre ubrukelige gaver som kameler, kastratsangere og sjeldne tasmanske rasekatter.  Spørsmålet er jo om det virkelig finnes noen ved sine fulle fem som med viten og vilje lager noe som ingen vil ha.
Jeg traff en ganske tvilsom karakter på bar i London for noen uker siden. Han var ikke helt god, men han sa noe jeg bet meg merke i: “Jeg er nysgjerrig på hva det er ved den whiskyen som du liker. Ettersom noen har laget den så må det jo skyldes at noen liker den, selv om ikke jeg liker den.”  Men alt som lages er jo ikke kunst, og så er jeg tilbake til Hyde sin tenkning om at ”kunstværkets karakter af gave sætter begrænsninger på hvordan det kan gjøres til en handelsvare.”  Kanskje han har rett i det allikevel?  Kunst kan ikke utføres gjennom en bestemt vilje til å skape noe som selger. Kunst må skapes ut fra et ønske om å formidle noe. Men allikevel får enkelte verk betegnelsen kunst, selv om de kun har salg som motivasjon. Lar vi oss da forblende? Det lureste er å utsette beskrivelsen av vår egen opplevelse ettersom selve konklusjonen gjør at vi mister forlengelsen av opplevelsen. Og i forlengelsen kan mye forandre seg.

Smarte mennesker røyker marihuana, kunne jeg lese i et amerikansk tidsskrift for noen år siden, og jeg så den samme påstanden sitert i en eller annen norsk nettavis ganske nylig. Hvorfor? For å gi seg selv opplevelser?  Vi søker alltid det som gjør oss lykkelige, og derfor ser den smarte også med velvilje på alt han ikke umiddelbart liker. Og mange søker mot opplevelser i grenselandet der man tror menigmann har lite å hente, nettopp for å unngå gjennomanalyserte og ferdigtygde opplevelser.  En forestilling som ikke er anmeldt, en utstilling med ukjente kunstnere, en bok som ingen har hørt om… og i etterkant utsetter man altså å analysere og kategorisere opplevelsen, fordi man ønsker noe mer enn kun øyeblikket. Men så blir jo spørsmålet om opplevelsen ligger i selve det å være annerledes eller om den ligger i det som oppleves.

Hva tror Jomfru Maria? Hun ser egentlig litt likegyldig ut, syns jeg.
Er ikonmaleriet kunst eller kommersialisme? Kanskje det er fordekt misjonering?
Å plassere helligheten innenfor en avgrenset ramme kan godt ha en dypere mening, tenker jeg.  Det er mange som hevder at et kunstverk kun formidler det som skjer innenfor rammen.  Jeg er ikke enig i det. Hva skjer dersom man plasserer Jomfru Maria i et uendelig rom?  … og er det mulig?   En skuespiller kan stå på en tom scene og fortelle oss at det er høst utenfor vinduene, og da er det høst utenfor, uansett om det bare er en påstand. Vi får opplevelsen av at skuespilleren befinner seg i et lukket rom, og at det uendelige rommet med høsten befinner seg utenfor de imaginære vinduene. Vi fornemmer altså det uendelige rommet, uten at vi kan se det med øynene våre, med mindre vi allerede har bestemt oss for at scenerommet er et avgrenset område. Gir vi rommet en uendelig dimensjon blir det derimot gjennomsiktig … det opplagte i å forlenge enhver opplevelse gjennom å utsette karaktergiving og dom, tydeliggjør seg selv.  En elg i solnedgang kan vokse ut av rammen og bli en opplevelse, akkurat som bildet av et gråtende sigøynerbarn kan gjøre det samme, selv om begge deler kun er produsert for salg og altså antagelig ikke, som Hyde hevder, er laget av en kunstner i sitt sublime øyeblikk.  Det er bra vi har de lærde menn til å veilede oss.

”I kunstnerens sublime øyeblikk opphører tid og sted”, skriver han. Er det et kriterium for å produsere kunst, og blir alt som produseres i en tilstand av å være i et mentalt rom utenfor tid og sted automatisk kunst?  Hva med det jeg selv produserer?  For meg opphører tid og rom når jeg forsvinner inn i skriveprosessen, og når jeg vender tilbake til virkeligheten står teksten der, nesten som om den var skrevet for meg av en annen. Det er et ganske kjent begrep som ble lansert som  “Flow” en gang på nittitallet. Og denne flyten oppstår i blant når vi gjør noe vi er flinke til, og aller helst noe kreativt. Da blir man plutselig helt uvitende om at tiden går, og så oppstår dette fenomenet at man helt uten å være klar over det,  tillater seg selv å assosiere fritt. Man er i en flyt som både er behagelig og produktiv, og etterpå kan man faktisk føle seg ganske ubevisst det man har avstedkommet. For min del kan det resultere i lange og kronglete setninger som jeg er nødt til å redigere voldsomt i etterkant, men ordene og meningen er der, og jeg kan plutselig sitte med tekst på tyve – tredve sider som jeg rett og slett ikke kan huske nøyaktig hva inneholder før jeg leser det i en mere bevisst tilstand. Og det samme kan skje når jeg jobber i Photoshop. Jeg kan sitte og tilføre detaljer jeg ikke aner hvor kommer fra, og plutselig har tiden gått og jeg sitter tilbake med noe jeg har skapt, i en tidvis ganske ubevisst prosess.
Men er det kunst?  Jeg kan bare snakke for meg selv og riste på hodet. Det er i hvert fall sjelden.

Så jeg har ingen vanskeligheter med å forstå det sublime aspektet ved det skapende øyeblikket. Jeg ønsker det og lengter etter det. At mennesket i sine sublime øyeblikk glemmer seg selv, er det langt flere enn Hyde som hevder. Sexologene snakker om det samme. I den dype orgasmen ligger også det uendelige rommet. Så dypest sett er det vel det samme vi alle jakter på; det sublime øyeblikket. Men hva når det uteblir og man ikke lenger finner veien inn i det? Er det da de smarte finner frem en joint?  Jeg kan jo alltids gjøre det, eller så kan jeg avfinne meg situasjonen. Jeg kan gi meg selv et oppdrag, eller sette meg i en situasjon der jeg er nødt til å produsere, for eksempel gjennom å love å levere noe til et avtalt tidspunkt. Det er akkurat sånne situasjoner jeg frykter og som jeg oftest flykter fra.  Siv ser det annerledes.

– Å lage filmmusikk er å være underleverandør. Det er enhver regissørs plikt å forfølge sin egen ide, og så det er underleverandørenes evne til å tolke regissørens tanker som er avgjørende for om det endelige uttrykket gjenspeiler intensjonene.
Vi diskuterte egentlig hverandres ambisjoner.

– Utraderer man ikke seg selv som kunstner når man lar seg forme på den måten?
– Nei. Det er ingenting som forhindrer noen i å skape sitt eget uttrykk. Man må bare gjøre det innenfor de rammene som eksisterer. Lager man musikk for å illustrere en annens kunstverk så er man nødt til å forholde seg til kunstnerens visjon. Det blir rammene. Å være kreativ innenfor strenge rammer er kun begrensende dersom man ikke evner å tilpasse seg. Vi tilpasser oss jo alt annet, akkurat som vi to tilpasser oss hverandre.
– Hvordan da?
– Jeg dynker ikke salaten med dressing. Jeg serverer den ved siden av.
– Er det tilpasning?
– Hva er det ellers? Jeg serverer den ikke ved siden av når jeg kun lager mat til meg selv.
– Det er ikke helt sammenlignbart. Det er jo uansett du som blir kreditert den musikken du skaper.
– Akkurat det kan være problematisk.
– Problematisk? Jeg trodde det var omvendt?
– Hvem laget musikken til den siste filmen du så?
– Aner ikke.
– Hvilken film var det?
– Den siste? Husker ikke.
– Hm. Men poenget mitt er at det bare er nerder som bryr seg om hvem som laget musikken. Det er bare nerder som vet hvem som regisserte den siste Harry Potter filmen også. Vet du hvem det var?
– Nei.
– Sa hva er poenget med å absolutt skulle fremheve seg selv som kunstner når ingen bryr seg?
– For sin egen del? Ellers blir man bare en håndverker.
– Da kan jeg gi ut et album.  Musikk er da for det meste håndverk? Det er jo derfor jeg lærer det. Hvem skrev manus til den siste filmen du så?
– Aner ikke.
– Ikke sant? Det er der det ligger. Vi husker skuespillerne, fordi det er de som syns. Vi vet hvilke filmer Leonardo DiCaprio spiller i, men vi aner ikke hvem som laget musikken til Incepton. Gjør du det?
– Nei.
– Nemlig. Og det er egentlig uviktig for opplevelsen. Du husker uansett bare Leonardo.
– Nei. Jeg husker Ellen Page like godt… og Edit Piaf… men hvorfor er det problematisk å bli kreditert?
– Fordi det hender at regissører vil ha noe som er dårlig.
– Hvorfor vil de det?
– Hvorfor fikk vi en stygg vase av tante Solveig?

Utgangspunktet mistet vi underveis, men det gjør vi ofte.

Jeg har fortsatt litt tid på meg før gjestene kommer.
Bordet er dekket. Gjestene kommer klokken ni. Klippfisk med bacon, grønn ertestuing, mandelpoteter og lettkokte grønnsaker står på menyen. Ekte norsk klippfisk, og en god norsk akevitt som tåler romtemperatur. Men det er ikke maten som definerer måltidet. Jeg kunne like godt ha bestilt pizza i stedet for å bruke dagevis på å forberede meg til noe som kun er en unnskyldning for å ha besøk, for jeg kommer aldri til å få vite hva de egentlig syns om maten. De kommer til å si at den var god, for de er begge smarte mennesker som ikke ønsker å trekke en enkelt ingrediens ut av helheten. Så selv om klippfisken ikke er verdens beste, så er det måltidet som helhet som er det avgjørende for totalopplevelsen, og det inkluderer samtalene og fellesskapet og alt som skjer i den forbindelse… også etterpå. Klippfisk tar det litt tid å spise for den skal renskes på tallerkenen, og akevittglassene er små. Det er et bevisst valg fra min side. Jeg vil at det skal ta lang tid. Så lang tid som mulig.
Er det ikke da slik at jeg påvirker virkeligheten og skaper situasjonen? Selvfølgelig.
Idéen om det kreative menneskets evne til å skape sine egne opplevelser med den hensikt å finne inspirasjon, har vært sentral i flere av de diskusjonene jeg har deltatt i. Påvirkes opplevelsene våre av vissheten om at de skal bli nedtegnet? Bruker man verden rundt seg bevisst, eller bidrar verden automatisk med det man trenger?  Begge deler, tror jeg.
I det store bildet tror jeg opplevelsene ligger der og venter på enhver som ønsker å oppleve dem. I et snevrere bilde kan jeg se meg selv som et søkende menneske som leter etter opplevelser, og muligens også initierer dem. Men jeg har vanskelig for å se meg selv som en person som higer etter opplevelser med en annen agenda enn å oppleve.  Opplevelser gir selvsagt føde til skriblerier, men det gir først og fremst stimulanser på det personlige plan. Det er mange som søker opplevelser, langt flere enn det er som skriver om dem, tror jeg da, for hva vet jeg egentlig om det? Kanskje det er flere enn jeg aner som skriver om opplevelsene sine? For alt jeg vet opptrer jeg i en mengde dagbøker, og kanskje på en helt annen måte enn jeg fremstiller det som i mine egne.

Naboen over har tatt på seg sko eller støvletter. Det kan jeg høre på lyden av skrittene som vandrer hvileløst fra rom til rom. Om et øyeblikk vil jeg høre gjenklangen etter døren som smeller og lyden av skritt i trappeoppgangen. Harde såler mot marmor, gradvis svakere og svakere, helt til utgangsdøren der nede smekker igjen med et svakt ekko som rumler i trappegangen. Og snart vil jeg høre dørklokken min… kanskje om en halv time.
I mellomtiden skal jeg altså snakke alvorlig med Jomfru Maria… om min egen sviktende evne til å finne det sublime øyeblikket. For det er det som plager meg for tiden. Jeg klarer ikke lenger å forføre meg selv. Jeg skriver på automatikk i stedet for på inspirasjon.

Er jeg for ung? Det er ofte det jeg får høre. Man har visst ikke noe vektig å komme med før man har passert femti. Jeg mangler livserfaring, og det som er åpenbaringer for meg kan være selvfølgeligheter for de som har levd endel lengre. Men jeg har jo et korrektiv i Carl. Han er snart seksti.

– Hvorfor har så hastverk? Du har jo hele livet foran deg.
– Ja da, life begins at forty… jeg har hørt om det, men skal man ikke ha lov å begynne før det?
– Lov har man jo, men er man egentlig i stand til å være sin egen kritiker før man har skaffet seg erfaringen?
– Syns du jeg skriver mye unødvendig?
– Ikke nødvendigvis unødvendig, men du kompliserer det litt for leserne når linjene blir utydelige. Det kan bli vanskelig å forstå hva du vil si.
– Hvordan skal jeg få dem tydeligere frem?
– Tenk på hva du vil fortelle. Å lese er ganske annerledes enn å skrive. Den som står ved roret kjenner allerede kursen. Vi som ikke aner hvor reisen går kan bli litt utålmodige dersom vi ser på kjølvannet og ser at det beskriver et sikksakkmønster med stadige kursendringer.
– Jeg ser det.
– For oss som kjenner deg er det vanligvis ikke noe problem,  for vi vet som regel hvor du skal. Men det manuset du ga meg måtte jeg lese to ganger. Du kommer vel frem til slutt, men det som er åpenbart for deg når du skriver, er langt fra så åpenbart for meg når jeg leser. Jeg måtte lese to ganger. Du skriver jo ikke en lærebok som skal studeres heller?
– Jeg gjør kanskje det?
– Ja du gjør kanskje det. Det er kanskje akkurat derfor det stopper opp litt. Noen ganger får jeg inntrykk av at du skriver for å vise hvor mye du kan.
– Uff…
– Du trenger ikke å beskrive en gate ned til minste detalj bare for å poengtere hvor mye du kan om København på femtitallet, selv om det skal bli en historisk roman.
– Men det kommer til nytte senere. Du har bare lest de første hundre sidene…
– Joda, men vi som leser vil gjerne videre i historien. Når det stopper opp så blir vi utålmodige. Trenger vi virkelig så mange detaljer for å forstå det du forteller?
– Hm…  det er en interessant tilbakemelding. Jeg må tenke litt over det… du har sikkert rett. Jeg har hørt det før… uten å høre…

Jeg rekker visst ikke den samtalen med Jomfru Maria, og egentlig har den ikke noe poeng lenger.  Jeg har funnet ut at jeg rett og slett er premenstruell, og nå kommer snart gjestene. Da er det bra jeg har det i bakhodet dersom jeg begynner å irritere meg.
Jo, Carl har nok rett; jeg er antagelig for ung og uerfaren til å være min egen kritiker. Men jeg føler meg egentlig som en gammel sjel. Av en eller annen grunn tenker jeg at det er siste gangen jeg er her og at dette er min siste sjanse til å etterlate meg noe av verdi, selv om jeg egentlig ikke tror på sjelevandring.
Edit Södergran var tjuefire år da hun døde. Hun etterlot seg noe av verdi. Når jeg leser henne føler jeg det som om jeg har kastet bort tiden. Kanskje det har vært bortkastet å leke kosmonaut. Edit Södergran fant jo alt hun trengte i nærmiljøet.
Edit Södergran var nok en gammel og klok sjel.
Jeg er bare utålmodig… og premenstruell.

Dette er Jessica Harper,  fra 1974.

__

Jeg tror dette får bli helgeinnlegget mitt denne uken. Det neste innlegget krever litt mere tid enn jeg har til disposisjon akkurat nå.
God helg til alle, og gratulerer til Sjalle med en vellykket oppdatering av BlogHog.

10
 
 
 
 
This entry was posted in Tanker. Bookmark the permalink.

8 Responses to Kosmonaut – eller bare naut?

  1. avatar argus37 says:

    Du skriver som vanlig knakende godt, men jeg er vel ikke helt sikker på at din en endelige konklusjon er helt korrekt? På den annen side mangler jeg mye informasjon før jeg kan være sikker på det 😀
    Men i hvert fall ikke ‘ bare naut’. Det er jeg sikker på!





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk, Argus :)

      Den endelige konklusjonen tror jeg nok ligger et sted i fremtiden, eller jeg håper i hvert fall det. “Det finnes ingen snarvei til kunnskap”, sa min gamle plageånd på barneskolen da jeg ble flyttet opp fra andre til fjerde klasse imot min egen vilje. Innerst inne må jeg nok innrømme at han hadde rett i det, selv om motivene hans for å komme med den uttalelsen langt fra var edle.





      • avatar argus37 says:

        Så, du hadde lærer med skjult agenda? Ikke bra! Trodde mesteparten nå var luket ut, men det kommer vel stadig nye ja.

        Men på en måte hadde han selvsagt rett. Og heldige var de som hadde ‘klisterhjerne’ og som kunne komme seg videre ved bare å følge med på tavla når ting ble forklart. For fotball var jo alltid vurdert som viktigere . . .





        • avatar Cecilia says:

          Jada, jeg hadde en skikkelig drittsekk som klasseforstander, og han la meg for hat fra første stund. I dag forstår jeg det på en måte, for jeg var langt fra noen drømme-elev.
          Du husker ham kanskje fra dette innlegget?
          http://cecilia.bloghog.no/2011/05/22/husker-noen-rubiks-kube/

          Han fikk sparken, det husker jeg, men det var etter at jeg hadde sluttet.

          Jeg fikk jo hjemmeundervisning så det holdt av farfaren min, og han var ikke nådig. Men han hadde faktisk egenskapen til å presentere lærdommen på en måte som var langt mere spennende enn på skolen. Han spurte meg om ting slik at jeg skulle få interesse for det. Han kunne spørre meg om jeg hadde lagt merke til hva som skjedde når han slo av lyset. Nei, måtte jeg svare, og så gjorde han det en gang til og spurte på nytt.
          Det blir mørkt, svarte jeg.
          Men blir det mørkt med én gang? spurte han, og så var samtalen igang om lyspærer som hadde en treghet i seg… og det kan jeg fortsatt komme til å tenke på når jeg slår av lyset. Og så videre…
          Og dette var selvfølgelig ikke spesielt populært blant lærerne. Barn skal ikke vite sånt. Da blir de små ekle besserwissere som kommer med utidige korrigeringer dersom lærerne farer med upresisheter:
          – Kanskje lille Cecilia Petimeter kan forklare oss hvorfor det er feil av meg å si at vannoverflaten er helt plan?
          – Fordi det er flo og fjære.
          – I et vannglass?
          – Det er det vel. Det er bare så lite at du ikke kan se det.
          Og så videre…





          • avatar argus37 says:

            He he, Ja det siste er vel ganske marginalt 😀 men så er på den annen side kohesjon et markbart begrep. Ergo – ikke plant!

            Og nei, barn skal jo ikke vite sånt kan du begripe. Undervisningstimen er jo nettopp det, – og ikke et debattforum 😀 men du har jo helt rett i at slikt kan inspirere til økt interesse og læring, for ikke å snakke om evnen til å tenke selv, men slikt sto ikke på fagplanen på den tiden. Lytt og lær!





  2. avatar Livesoul says:

    Du skriver virkelig kjempebra! Glad for at du har åpnet kommentarfeltet i gjen så jeg får sagt det.
    Jeg skrev en kommentar som ble borte 2 ganger, så jeg prøver med Safari i stedet for opera.
    Jeg pleier også å snakke med jomfru Maria. Det må vi gjøre innimellom. Vi har alle svarene inni oss og Jomfru Maria kan hjelpe oss å finne dem. Jeg hadde lyst til å skrive noe om astrologi innlegget ditt, men da var kommentarfeltet stengt. Nå er det kanskje for sent?
    Fint at du linker til Edit Sødergran. Jeg ble veldig inspirert av å lese om henne på Wikipedia, men selvfølgelig mest av det du skrev. Du har skrevet om henne før, men da glemte jeg å sjekke, så takk for påminnelsen.
    Jeg forsøkte å tomle deg i Opera, men nå skal jeg forsøke igjen.
    Kjempefint innlegg. Jeg liker tankene dine.

    Klem fra Live.





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk for hyggelig melding, Live :)
      Jeg sjekket i full fart om Edit Södergran finnes på Deichmann, men det gjør hun ikke, dessverre. Hun er nok ikke særlig kjent i Norge.
      Det er aldri for sent å kommentere gamle innlegg. Jeg ser ikke på innleggene mine som ferskvare, så jeg blir bare glad dersom du har lyst til å kommentere. Problemet er bare at uinnloggede kommentarer ikke syns i veikrysset, så hvis du legger igjen en liten melding om at du har kommentert i det nyeste innlegget mitt, så blir jeg lettere oppmerksom på det.

      Takk for tommel. Jeg er ikke vant til å ha tomlingsmulighet på innleggene mine, men nå får man visst det automatisk. :)





  3. avatar Livesoul says:

    Jeg hadde visst allerede tomlet. Da virket det vist i Opera allikevel. Da kan det også hende du får den andre kommentaren jeg sendte. Den kan du bare stryke.





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *