Det er helg… og tid for flere digresjoner, samt en liten oppfordring.

Det er en barnehage på utflukt i Frognerparken og  luften er full av små, glade stemmer som får oss alle til å smile. Barn… menneskehetens håp. Små mennesker med enkle tanker og enkle ønsker… den oppvoksende slekt som skal overta jorden når vi voksne har gjort vår plikt og blir resirkulert. Det finnes vel ikke et menneske som ikke blir berørt av å se barn som øver seg på å fylle sin tiltenkte rolle.


– Er du mammaen til noen av oss?
Hun er kanskje fire år og er litt lubben med mørk blondt hår. Hun har store blå øyne og grønn refleksvest, og står helt plutselig ved siden av meg.
– Heisann?  Hva heter du?
– Kaisa.
– Det er et fint navn.
– Er du mammaen til Peder?
– Nei.
– Er du mammaen til Johanne ?
– Nei. Jeg er ikke mammaen til noen.
– Hva heter du?
– Cecilia.
– Jeg har to navn.  Vil du vite det andre?
– Gjerne.
– Da må du ikke si det til noen.
– Du kan hviske det.
Hun bøyer seg over lårene mine og senker stemmen.
– Henriette.
Etterpå ser hun spent på meg.
– Det er et veldig fint navn.
– Det syns ikke jeg. Det er derfor det er hemmelig. Har du også to navn?
– Ja. Skal jeg hviske det til deg?
Hun nikker forventningsfullt og lener seg frem igjen.
– Benedicte, hvisker jeg, – Cecilia Benedicte.
Stemmen hennes er så lav at den nesten ikke er hørbar.
– Er det hemmelig?
– Litt…  hvis man tar forbokstaven i alle navnene mine og setter dem sammen høres det ut som sebra.
– Sebra?
Hun har to bittesmå smilehull.
– Hvorfor er du ikke mammaen til noen?
– Syns du jeg burde være det?
– Ja, for du ser ut som en mamma.
Så roper de på henne og hun sukker oppgitt.
– Ååå! Nå skal vi sikkert på ekkoplassen, igjen!
Men hun løper av sted med subbende gummibukser og virker glad og fornøyd da hun snur seg og vinker. Jeg vinker tilbake og følger henne med øynene til jeg mister henne i mengden av grønne refleksvester.
Om to små øyeblikk har hun glemt meg, og hun vil aldri vite at hun kommer til å leve for alltid i dagboken min.

Jeg husker at Carl en gang for lenge siden var opptatt hva som var den aller første tanken han tenkte. Det var før jeg kjente ham, og jeg merket at jeg ble veldig nysgjerrig på denne merkelige mannen som skrev rare innlegg på VGB. Han skrev om møter med stygge fremmede kvinner og stilte merkelige spørsmål som ingen kunne svare på. Hva får en mann til å være opptatt av sin aller første tanke? Jeg har kopiert innlegget hans og har det i dagboken min, sammen med noen andre av innleggene hans. Jeg satt med hjertet i halsen da jeg leste historien om hvordan han landet med Viderøe i Hammerfest i storm, og gjenfortalte senere historien med en slik innlevelse at alle trodde den var selvopplevd. Så måtte jeg jo fortelle hvor jeg hadde lest den. Etterpå skrev jeg en kommentar og fortalte ham om det,  og fikk til svar at han var smigret og at jeg bare måtte ta alt jeg ville ha…
Jeg gjorde det… senere. Jeg tok alt jeg ville ha. Jeg ble gravid og aborterte. Uansett hvor lett jeg tilsynelatende har tatt det, så har det satt noen spor. Tanken om at var det var min eneste sjanse har aldri helt sluppet taket.
Jeg ble ikke såret da bloggen min ble parodiert på VGB. Jeg så hvor lett det var å parodiere noen som la ut sine innerste tanker med et overmettet språk fullt av patos. Jeg ba om det, og fikk det… og merkelig nok lærte det meg ingenting. Jeg bare fortsatte som før, og det gjør jeg ennå. Livet i seg selv kan man betrakte på minst to måter:
1) Jeg lever et helt vanlig og uinteressant liv som ingen har noen interesse av.
2) Jeg lever et helt normalt liv akkurat om alle andre, og mine opplevelser og erfaringer er akkurat like spesielle og interessante som alle andres.
3) … glem det!

Å dukke ned i gamle dagbøker er å gå på gjenvisitt til fortiden. Men er det egentlig en gjenvisitt til fortiden eller er det bare en gjenvisitt i erindringen om fortiden? Hvor nøyaktige er nedtegnelsene mine egentlig? Kan jeg stole på dem? Og hva med alt som ikke er nedtegnet?
Hva skjer med erindringen etterhvert? Hvor sanne er egentlig minnene mine?
Jeg har lært at hukommelsen er konstruktiv. Jeg har lært om hvordan vi leter etter spor som kan konfirmere vår ønskede opplevelse av noe som har skjedd, og at vi fortrenger det som ikke passer, for da blir erindringen et bedre sted å gå til. Den luksusen kan man ikke unne seg når man skriver dagbok. Dagboken er nådeløs, og er den ikke det så kan man like godt la være å skrive. Å lyve i dagboken blir som å jukse i kabal.

”Alice og Cecilia er bygget opp av de samme bokstavene. Er det en tilfeldighet?  Jeg må jo spørre, for jeg skal absolutt ikke tro at et ord av det du skriver er sant. Det har du selv skrevet i en kommentar tidligere.  Da må jeg si det er imponerende. En ukjent forfatter som skaffer seg detaljkunnskaper nok til å kunne beskrive været og de mest uvesentlige nyhetene på radioen for en måned i juli 1995, bare for å kunne skrive en oppdiktet dialog på noen få setninger på et lukket bloggforum, for ikke å snakke om å konstruere et komplett univers ned til minste detalj.  Jeg tar av meg hatten om dette er fiksjon!”

– utdrag fra en epost undertegnet Dorian fra 8. juli 2011.

Det er klart det lar seg gjøre. På nettet er det ikke vanskelig å finne opplysninger om det meste. Man finner sikkert værmeldingen for København og tilliggende områder for juli 1995  dersom man leter grundig nok, og nyhetsarkivene er det også tilgang til, dersom man abonnerer. Det er i det hele tatt ikke så vanskelig å konstruere et komplett univers dersom man har lyst til det. Hollywood lager stadig vekk tidsriktige filmer fra tidligere tider, og vi har nylig sett Max Manus på kino med autentiske avisutklipp og antagelig også relativt autentisk språkførsel. Hvor lang tid tar det å skape et univers? Et par kvelder kanskje? En uke? Gud brukte bare seks dager på å skape hele jorden. Jeg ville nok trengt å hvile meg en dag eller to etterpå jeg også, men det lar seg altså gjøre.

Jeg har motstand mot å beskrive det mest intime, og jeg kan lett bli pinlig berørt av å lese andres intime avsløringer om seg selv. Intime avsløringer blir en kamp mellom meg og ordene, for jeg er nødt til å avsløre så mye at teksten får mening, og da må jeg jobbe med teksten på en sånn måte at jeg ikke plutselig presenterer en helt annen tekstmessig og stilmessig verden når det vanskelige skal fortelles.

– Utdrag fra en kommentar jeg skrev til ay, Kaptein Katzenjammer (som altså tidvis opptrer under forskjellige pseudonym i kommentarfeltet mitt. Kapteinen befinner seg her:  http://knutsvik.wordpress.com/ og publiserer nydelige bilder. )

Jeg har fått besøk av Helena og vi har selvsagt gått voldsomt på byen, så vi er ganske påseilet begge to når vi stabler oss opp den ustøe trappen og nærmest ramler inn i av døren i tredje etasje. Å gå å legge seg har ingen av oss lyst til. Vi har bare denne ene dagen, for i morgen ettermiddag skal hun videre til Stockholm hvor hun skal holde kurs fra mandag.  Med en nyåpnet flaske rødvin og en kandelaber som belysning på teppet foran peisen, ligger alt til rette for de intime betroelsers natt, og så begynner vi å fortelle hverandre om hvordan vi oppdaget at vi likte jenter bedre enn gutter. Jeg hadde ingen tanker om å ha sex med Helena da jeg besøkte henne i Geneve, og jeg har egentlig ikke det nå heller, men jeg merker at det kommer en liten gryende tanke som beveger seg litt i den retningen etter hvert som vi blir mer og mer eksplisitte og begynner å utbrodere detaljer. Ettersom Helena ikke kan lese dansk har jeg ingen problemer med  vise henne dagboken min. Jeg har lyst til at hun skal få se alle bildene av Alice og meg, særlig de litt pornografiske som vi tok med selvutløser.  Og så dukker det plutselig opp et bilde hun kjenner igjen.
I dagboken min har jeg skrevet om at jeg fant gammel avis på Mogens loftsværelse da Alice og jeg var på oppdagelsesferd på loftet. Det hadde vært en flyulykke i Spania. To fly hadde kollidert på Barajas utenfor Madrid, fordi den ene piloten hadde forvekslet landingsbanene.  I avisen er det bilde av et avrevet nesehjul som ligger på en tåkefylt flyplass. Jeg har bare notert noen få ord og et par spørsmål om hvorfor det var akkurat den avisen som lå på skrivebordet til Mogens, og om hvorfor den var oppslått på akkurat den siden. Noe mer enn det har jeg ikke skrevet, men jeg har fotografert avisen. 
Skjuler det seg et mysterium her? , skrev jeg, og så tenkte jeg ikke mere på det. Bildet ble egentlig kun en illustrasjon i dagboken min, men Helena stopper meg da jeg vil bla videre.
– Wait. What does it say?
– Ninety three people were  killed in a plane accident in Madrid. In nineteen eighty-three.
– Let me see… oh my God!
Seksten år senere får jeg altså omsider forklaringen på hvorfor avisen lå på kontoret til Mogens, og jeg får også en forklaring på hvorfor loftet så godt som aldri ble brukt. For det var en god grunn til at Mogens hadde tatt vare på akkurat den avisen. Helenas mors kusine, Emte, var blant de 93 som døde den dagen, og det var en slags offisiell hemmelighet at Emte og Mogens hadde et forhold etter at farmor døde. Emte var farmors niese, og bodde på godset. Det har jeg aldri visst.
– Det har jeg aldri hørt om.
– Din far kjenner henne nok. Det var hun som tok hånd om ham etter at din farmor døde.
– Hvordan vet du dette?
– Fra min mor. Emte og mamma var kusiner. Det er egentlig kun en tilfeldighet at de ikke var på samme fly. Det var fordi jeg var syk. Jeg var femten og hadde fått kusma, så mamma ville ikke reise.
– Herregud! Akkurat det der går igjen… enten begår vi selvmord eller så reddes vi av tilfeldighetene… jeg lever jo kun fordi jeg en gang forsov meg til et fly.
– Det har du fortalt.
– Hadde hun barn?
– En gutt og en jente. Adrian er forfatter, hun husker jeg ikke hva heter.
– Er det Mogens barn?
– Nei! Hun var for gammel til å få barn med Mogens. Hun var faktisk eldre enn din farmor selv om hun var hennes niese. Hun og Mogens var jevngamle.
– Vet du noe mer?
– Nei… bare at det var en stor tragedie da hun døde.
Både Helena og jeg har egentlig mistet interessen for å se på gamle bilder, men vi blar videre allikevel. Det er fotografier og tegninger om hverandre, og noen ganger spør hun om hva overskriftene mine betyr.
– What does it mean, ”hemmelighet”?
– A secret.
– You have lot’s of secrets, don’t you?
– Maybe… don’t you have any secrets?
– We all have secrets.
– Tell me one of your secrets and I will tell you one of mine.
– You first.

Det var her vi satt, akkurat på denne benken, Helena og jeg, søndag formiddag etter at jeg hadde vist henne Vigelandsparken. Vi var litt flaue da vi våknet i samme seng, men vi gikk sammen i dusjen og delte tannbørste, akkurat som i Geneve. Gjort var gjort, såpass klarte vi å forstå, og det var ingen makt på jord som kunne forandre det som hadde skjedd. Vi kokte egg til frokost og snakket generelt om begjær og lyster, i et slags fåfengt forsøk på å bortforklare og fortolke… men vi tenkte nok begge at vi hadde beveget oss inn i et grenselandskap hvor vi egentlig ikke burde ha gått. I løpet av natten klarte vi på et vis å kjempe oss til å få en slags fylleorgasme. Vi hjalp hverandre… det var det vi gjorde, ikke noe annet.  Er det egentlig så mye verre enn alle de andre tilfeldige opplevelsene jeg har hatt?
Det var fint vær da jeg gikk hjemmefra, men nå har tåken begynt å komme. Jeg husker en gang for noen år siden at jeg gikk akkurat den samme turen,  nedover Kirkeveien og forbi sykkelforretningen hvor jeg kastet et blikk på speilbildet mitt i speilglassrutene før jeg stoppet for rødt lys i krysset ved Middelthuns gate. Jeg hadde akkurat levert hovedoppgaven min og følte en enorm lettelse. Resultatet av mange års studier hadde manifestert seg i et dokument som jeg var svært fornøyd med. Alle digresjoner og alt utenomsnakk hadde blitt skånselløst strøket av veilederen min. Tilbake stod kun essensen av essensen og jeg følte meg på en måte som essensen av meg selv da jeg kastet et blikk på mitt eget speilbilde for å få bekreftet det jeg allerede visste: Jeg så ut som en student, gjerne en student som akkurat hadde levert fra seg hovedoppgaven i psykologi.  Jeg hadde brun skinnjakke, blå bukser, lilla skjerf, en slunken brun sekk på ryggen og en heklet bleklilla skulderveske som inneholdt et Nikon kamera, en Sony minidisk walkman, en gammel Filofax og en blå Farris, samt en pakke Kleenex, for jeg hadde en begynnende vårforkjølelse. Alle som så meg ville tenke at jeg var student, for jeg hadde kledd meg helt bevisst for å fremstå som den studenten jeg var, og det var jeg stolt av. Jeg hadde planer om å gå i Frognerparken og fotografere statuene, og kanskje treffe noen jeg kunne snakke med. På den tiden hadde jeg ingen vanskeligheter med å snakke til fremmede. Jeg tenkte at alle var som meg; et kontaktsøkende menneske som satt pris på å møte andre.  Fra lyskrysset kunne jeg se Sonja Henie trone på sokkelen sin foran Frogner Stadion mens jeg ventet på grønt lys, og jeg kunne kjenne lukten av vår… mens jeg ventet… og ventet, og ventet. Det var vel tilfeldighetene, den gangen også, som gjorde at dagen min ble litt annerledes enn jeg hadde tenkt. Hvorfor skiftet ikke lyset? Hvor lenge skulle jeg stå der egentlig? Det kom jo ingen biler så jeg kunne like godt gå på rødt… det er bare dårer som lar en lyspære styre livet sitt.
Jeg ble truffet midtskips. Den hvite Saaben kom fra ingensteds og fanget meg midt i fotgjengerfeltet. Etterpå har jeg forstått at den hadde grønn pil for å svinge til venstre, og således var i sin fulle rett… men det var ikke hvem som hadde retten på sin side som var temaet da det hvinte i bremser, og det var heller ikke temaet da sjåføren kom styrtende for å se hvordan det hadde gått med meg. Jeg husker et vennlig ansikt og et smil av lettelse da jeg kunne reise meg opp ved egen hjelp, og jeg husker at Farrisflasken min bruste over da jeg åpnet den og at vi lo da vi begge ble oversprøytet. Jeg husker lyden av stemmen hans fortsatt. Den var glad og lettet. Han flyttet bilen inn på fortauet og spurte om jeg ville la ham spandere en kaffe på meg, og jeg sa ja takk. Så parkerte han et sted og så møttes vi på en kaffebar som jeg ikke tror eksisterer lenger hvor vi drakk kaffe sammen med en haug med skrikende spedbarn og ammende mødre. Bråket plaget meg langt mer enn det plaget ham, og jeg husker at jeg tenkte at det burde vært omvendt.
Da vi hadde drukket kaffe hadde solen blitt borte og det hadde blitt tåke, og vi gikk sammen til bilen han hadde parkert på den store parkeringsplassen ved siden av Frognerbadet. Jeg vet ikke hvorfor jeg gikk sammen med ham til bilen hans. Jeg vet heller ikke hvorfor jeg satt meg inn på passasjersiden uten å tenke. Det var vel fordi han ville ha meg… så da fikk han meg.  Det var sånn jeg var på den tiden.

I dag ventet jeg til det ble grønt lys før jeg krysset fotgjengerfeltet ved Middelthuns gate. Av skade blir man klok. Jeg kastet bare så vidt et blikk på statuen av Sonja Henie, for å registrere at hun fortsatt stod der. Jeg hadde sett henne før, akkurat som jeg har sett alle skulpturene i Vigelandsparken før.
”Du ser ut som en mamma” sa Kaisa Henriette, en litt merkelig navnekombinasjon som sikkert har en forklaring. Jeg har vært mamma lenge. Mamma til et barn som ikke er mitt. Og jeg kommer nok til å fortsette å være mamma til et barn som ikke er mitt  så lenge barnet ønsker det.  Hvordan hun ønsker å se meg er et valg hun selv tar. I så måte har jeg ikke forandret meg stort; hun får meg så lenge hun vil ha meg.

Jeg tenker på Kaisa Henriette, med selvlysende grønn refleksvest. Hun vinket til meg og jeg vinket tilbake. Vi hadde delt noen hemmeligheter og jeg ble sittende tilbake med tankene mine…
Monolitten strekker seg mot tåkehimmelen som en enorm fallos og understreker min egen ufullkommenhet som kvinne: Jeg har ikke forplantet meg ennå, selv om jeg har hatt utallige muligheter.  Og klokken tikker ubønnhørlig… tikk, takk… i en mekanisk og djevelsk hastighet som bare ytterligere understreker min egen tilkortkommenhet. Skal jeg bli en gammel tante? Ja… heller en gammel tante enn å dø ung. Jeg har fått livet i gave, uten noen forsikringer om at jeg skal få lov å videreføre det. Livet kommer alltid uten garanti.   Høyt over meg troner monsteret med sin brud på sin høye sokkel, jeg vet at hun gir seg selv frivillig og lar ham trenge inn i seg. Hva tenkte han på, Vigeland? Tenkte han på sin egen krumme rygg idet det uungåelige skjedde og han fylte en eller annen ungpike til randen med monstersaftene sine?
Jeg er neppe alene om å ha bevisste tanker rundt dette med å få barn, og jeg liker å tro at alle i vår del av verden gjør seg noen tanker om verdien av å forplante seg med den rette. Er det kun egoisme som gjør at jeg ønsker å forplante meg, eller er det fordi jeg er tror jeg er bærer av gener som verden trenger?  Det vil være løgn om jeg påstår noe annet… og det er vel nettopp derfor jeg er så selektiv. Det verst tenkelige scenariet for meg er å produsere et barn som ikke er seg bevisst hvilken verden det lever i.
Gutt eller jente? … merkelig nok vil jeg helst ha en gutt, dersom jeg kunne velge, men i en drøm har jeg sett henne, så jeg vet at det kommer til å bli en jente…  og i følge min drøm vil det utgjøre en forskjell… uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg kommer til å bli gravid… jeg bare vet det. En gang kommer jeg til å gi meg hen til monsteret, helt frivillig.
_

Jeg har en liten ekstern sort harddisk på 500 GB hvor jeg lagrer alle tankene mine. Alle dagbokskiveriene mine og alle innleggene mine er lagret der.  Disken heter Cecilia (ikke veldig oppfinnsomt) og er produsert i Tailand.  Product of Tailand, MD-800-7- 36G19046. Harddisken er fullstendig likegyldig til hva som blir lagret på den. Er den virkelig eslet for den viktige rollen som bærer av et menneskes livshistorie?  Det er nok best å ha en backup… i tilfelle… så jeg tar en backup av livet mitt…til en annen harddisk, produsert i Korea.

Digresjoner del syv… tittelen forplikter…
Jeg er ikke redd for å bli overfalt i en uvasket bakgate. Oppstår det en situasjon jeg ikke klarer å snakke meg ut av så har jeg alltids tapetkniven i vesken, og jeg tenker meg ikke om to ganger før jeg bruker den dersom jeg føler meg truet. Jeg sitter heller inne et par år for å ha kuttet snoppen av en drittsekk enn å la ham få voldta meg. Det er mitt valg, så neste gang jeg legger ut et innlegg er det kanskje fra Bredtvedt… hvem vet?

– Hun er ganske kjent, moren din. Hvordan er det å lese om seg selv som sin mors datter?
– Det vender man seg til.
– Har det hjulpet deg på noen måte?
– Det kan godt tenkes… men det er ingen som har sagt noe om det… ikke som jeg har hørt.
– Men du er ikke den personen som vi leser om.
– Jeg er nok den personen også… det er vel hvordan man blir oppfattet som definerer deg.
– Hva om vi sitter igjen med feil inntrykk?
– Da sender jeg vel feil signaler.
– Det kan ikke være så enkelt! Angrer du ikke på noe?
– Hva tenker du på? På oss?
– For eksempel…
– Jeg kan ikke angre på noe som er gjort. Det har ingen hensikt. Jeg er glad for jeg valgte å dra innom Oslo for å besøke deg. Så gjorde vi noe vi kanskje ikke burde ha gjort, men hva så? Plager det deg?
– Jeg vet ikke… ikke det fysiske, det plager meg ikke.

”Jeg har voldsom motstand mot å beskrive det mest intime, og kan lett bli pinlig berørt av å lese andres intime avsløringer om seg selv. Det blir en kamp mellom meg og ordene, for jeg er nødt til å avsløre så mye at teksten får mening. Og da må jeg jobbe med teksten på en sånn måte at jeg ikke plutselig presenterer en helt annen tekstmessig og stilmessig verden når det vanskelige skal fortelles.”

Det var ingen uttrykt seksuell tiltrekning mellom meg og Helena i Geneve. Vi var som søsken… som tvillinger… vi kommer fra samme familie og har samme opphav.  Rent fysisk er vi også ganske like;  spinkle, vevre skikkelser, med langt større indre enn ytre styrke. Vi er som skapt for å nedlegges av mennesker som er fysisk sterkere enn oss, og det inkluderer de fleste, både menn og kvinner.
Helena har sine preferanser i langt større grad enn meg. Jeg kan godt ha sex med menn;  noen få ganger foretrekker jeg det faktisk, dersom jeg får valget. Helena er langt mer selektiv. Hun vil kun ha sex med kvinner og foretrekker kvinner fremfor menn i enhver situasjon. Hun har bare dårlige ungdomsopplevelser med gutter. Hun har aldri vært til sengs med en ordentlig mann.
Jeg skrev om den gode hensikt i et tidligere innlegg. Hvor mye som ble forstått aner jeg ikke, for ingen har egentlig kommentert essensen.  Den gode hensikt kan faktisk være mer enn å spenne mennesket fast i sikkerhetsbeltet under henvisning til at det er til vårt eget beste. Den gode hensikt kan også være akkurat det den påberoper seg å være: En god hensikt med et godt resultat.
Å avsløre mine fantasier om et monster som voldtar meg hardt mot en vegg i en mørk og uvasket bakgate er kanskje litt malplassert i disse voldtektstider.  Slikt kan lett gi voldtektsmenn blod på tann. Men jeg kan forsikre alle om at ingen av de puslete voldtektsforbryterne der ute er i nærheten av å oppfylle min visjon om et monster. De har ikke på langt nær det som skal til.
Helena lytter mens jeg forteller henne om fantasiene mine, og hun er ikke helt upåvirket av dem. Det er ikke mannens penetrerende egenskaper hun avskyr, det er mest hva det penetrerende er festet til.  Selv heterofile piker i faste forhold har en dildo i nattbordskuffen. Og har de ikke det er det fordi de er redde for hva mannen vil tro om dem, så da gjemmer de den et annet sted. Det er solgt flere dildoer i Norge enn det finnes jenter. Jeg har bare én… hvor mange er det som trenger mer enn én?

De fleste menn har opplevd å se en kvinne få orgasme, en opplevelse de fleste kvinner antagelig er foruten, altså bortsett fra de gangene de har sett på seg selv i speilet mens de har onanert. Og det har nok de fleste av oss gjort, for vi er jo forfengelige, også på det området. Men for en kvinne å se en annen kvinne få orgasme er stort sett en opplevelse som kun blir noen få av oss til del.
Å tørre å utlevere seg selv og sin egen seksualitet sitter langt inne,  og selvfølgelig går jeg i ringer rundt temaet som katten rundt den varme grøten. Helena og jeg hadde lyst på sex, men ingen av oss hadde lyst til å si det i klartekst, og ingen av oss turte å si at vi hadde lyst på hverandre, selv om det lå i så tykke lag utenpå oss at enhver utenforstående ville sett det med en gang. Men det blir så lett platt når jeg vil skive om det, uansett hvordan jeg angriper det. Hvordan skal jeg kunne beskrive følelsene mine og opphisselsen min når jeg dytter henne ned på sengen og  ber henne lukke øynene og bare nyte det som skjer? Det finnes ingen ord som kan beskrive verken hennes eller mine opplevelser. Det aller helligste stedet i verden, den lille stedet der verdens største under skjer…  alle kvinner har det, men allikevel er det så spesielt og annerledes hos hver eneste kvinne. Jeg ville ikke bare avdekke det, jeg ville avduke det som om det var et kunstverk,  med små kyss og en lett berøring… med kjærtegn, et vakkert ord som beskriver en verden av hengivenhet og lyst,  krystallisert i menneskets evne til å berøre hverandre intimt utfra et ønske om å formidle nytelse. Og det går begge veier, faktisk.
“I want some pussy in my face!”  skriker en full engelsk tenåring mot fullmånen en tåkeløs natt i London. Et desperat ønske manifesteres i et verbalt utrykk. En tanke og et ønske som antagelig er tenkt siden de aller første menneskene så den aller første fullmånen: “I want some pussy in my face!!” Er det bare unge engelske tenåringsgutter struttende av løpske hormoner som har lov til å ha det ønsket?   Come on!  Det må da være lov for enhver?  Hva kan være stygt og ekkelt ved å hjelpe hverandre til seksuell nytelse dersom begge ønsker det samme?
Der vått hav møter tørt land… det mest tiltrekkende stedet som finnes.

Jeg ser på monolitten og tenker på Mogens og Emte… en praktisk ordning til begges beste. Og så dør hun i en tragisk ulykke forårsaket av en søvnig spansk pilot. Og på kontoret hans, som han aldri orket å bruke,  fant jeg sorgen hans konkretisert og manifestert i form av et nøytralt og faktabasert avisoppslag, uten å forstå hva jeg fant. Mogens mistet to mennesker han brød seg om, så da var det vel ikke så rart at han i blant lot som om resten av familien ikke var så viktig for ham. Han turte kanskje ikke annet, av frykt for å miste enda fler?
Jeg tror han var glad for at jeg fortsatt var i live da han døde.

Hva skrev jeg i et tidligere innlegg? En plan begynner å formes?
Er det den gode hensikt som sniker seg på og ikke helt lar seg avvise?
– Hva gjør du til helgen? Er du opptatt?
Carl er søvnig og forstår ikke helt hva som har vekket ham.
– Til helgen? Hvilken helg… er det helg allerede?
– Nei, det er bare onsdag.
– Onsdag?  Jeg har ingen planer…
– Sett av lørdag til meg. Jeg ringer deg senere.
Jeg aner ikke hva jeg begir meg ut på, men det er ikke første gangen. Tekstmeldingen til Helena er kort.  ” You are welcome to dine with me and a friend on saturday.”
Svaret hennes kommer umiddelbart: ” Wouldn’t miss it for the world!”

_

Wikipedia, vår tids mest nyttige og tilgjengelige oppslagsverk, kan ikke eksistere uten bidrag. Det er lett å tenke at så lenge alle andre betaler så trenger ikke jeg betale, for  Wiki er jo der, uansett om jeg bidrar eller ikke.
25 kroner… eller 50 eller 100 kroner,  eller en valgfri sum, større eller mindre.  Er det ikke verdt det?
Det tar under et minutt å gi en liten sum. Er det noen som virkelig har fortjent det så er det Wikipedia.
Gi etter evne og nytte. Det har jeg gjort.

1
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

13 Responses to Det er helg… og tid for flere digresjoner, samt en liten oppfordring.

  1. avatar sirenia says:

    Hei hei, følger med deg :) men legger ikke alltid igjen spor.
    Tiden går fort om dagen, livet på blogg blir mer flyktig enn ellers.

    Tenkte noen tanker etter Bergensturen din, at du er knallgod på å skape nærhet til andre, at du leser personer og får dem til å åpne seg opp. Det er sikkert både pluss og minus kan jeg tenke meg? For et menneske som åpner opp kjenner du kanskje litt ansvar for? Bare en tanke..

    I dag tenker jeg at denne dokumenteringen du alltid har gjort, i form av dagbok, vil ikke den være litt med på å styre valgene dine? Vil du ikke søke, legge merke til, bruke blikket til å ha noe interessant å skrive i dagboka? Bare en tanke…

    Ang intimitetsgrenser så får hver enkelt mene det de vil om det, jeg synes du er forsiktig, det virker ikke påtrengende, bare nødvendig for å fylle et bilde.

    Knausgård kom med sin siste her om dagen, venter i spenning på den. Selv om bøkene hans Min kamp er selvbiografisk, er den også roman og fiksjon fordi han beskriver sin virkelighet i sitt utvalg.

    Han vekker nok en gang debatt, bla på sin sammenligning mellom 22.7 og nazismen. Slik jeg tolker det, før jeg har lest boka, er ikke sammenligningen dum. Sterke følelser, opp mot massesuggesjon, var i sving i begge tilfellene. Disse massefølelsene kan brukes til å skape mer åpenhet og demokrati eller revolusjon og krig, det avhenger av hvem som leder an og hvilke mål han har med det, uansett massefølelser kan brukes.

    Siste avsnittet var en digresjon :)





    • avatar Cecilia says:

      Ser man verden annerledes når man dokumenterer den? Jo, det gjør man. Man blir langt mere oppmerksom på detaljer og på hvordan man selv fungerer i omgivelsene. Jeg har fått spørsmål om jeg bevisst går inn for å skape situasjoner utelukkende for å få noe å skrive om, men det tror jeg nok ikke jeg gjør. Kanskje jeg gjorde det før…

      Det skal bli spennende å lese bok 6. Jeg har jo fått med med noe av feidene rundt dette og leste dette skrivet til Gunnar med et lite smil. Det skal bli spennende å lese hele saken, selv om den selvfølgelig kun blir belyst fra den ene siden.
      I en selvbiografisk roman gir man seg selv ganske vide tøyler, og selve tittelen : Min kamp, signaliserer jo med all tydelighet at dette dreier seg om en personlig oppfattelse av egen reise. Det er også det som gjør det langt mere spennende enn en oppramsing av fakta. Spørsmålene reises under veis, og blir ikke alltid besvart.

      Jeg har også et litt flyktig bloggliv for tiden og rekker ikke gjennom så mye som jeg burde. Det blir nok bedre etter jul når jeg får de lange hjemmekveldene tilbake. Akkurat nå sitter jeg litt med hendene i fanget og venter på middagsgjester… som kommer akkurat nå :)





      • avatar sirenia says:

        Tankene gjaldt først og fremst din egen indre reise for å bruke en forslitt metafor.
        I hvilken grad styres valgene dine av det, blir du mer eller mindre spontan eller bevisst i valgene i vissheten om dokumenteringen?

        Neste punkt er at du deler det, om du da enda mer styres i valgene fordi det også skal være interessant for andre?

        Feks en tur ut, tar jeg med kamera for å dele bålet jeg fyrer, for å skrive noe fint om det, eller gjør jeg det kun for egen fornøyelse/opplevelse. Vil blikket søke motiv, detaljer, vil nesen lukte sterkere osv. Vil egen opplevelse styrkes fordi jeg har i bakhodet ønsket om å skape noe fint av det som kan deles?

        Eller er det slik at det som skjer det skjer og at en plukker biter av det og deler? Altså hva kommer først, handlingen eller tankene og så ord og skrift?





        • avatar Cecilia says:

          Akkurat det spørsmålet tror jeg ikke det vil finnes noe svar på. Jeg har i hvert fall ikke noe fullgodt svar. Men at jeg selv i blant forsøksvis initierer mine egne opplevelser er det nok ingen tvil om. At det motsatte skjer, at jeg bare lar meg flyte med, er det heller ingen tvil om. Jeg kan godt ta med meg kameraet på tur med en tanke om at jeg ønsker å dokumentere noe, men det er sjelden der fører til at jeg får de beste bildene. Jeg har en følelse av at det er når tilfeldighetene råder (dersom noe slikt finnes), at jeg fanger de fineste øyeblikkene.

          Men det er klart jeg redigerer og velger ut det jeg ønsker å publisere. Jeg tror ikke vår egen vilje til å oppleve er sterk nok til at den egentlig klarer å forme opplevelsene våre i den grad at vi klarer å påvirke verden rundt oss til å gjøre som vi helst vil… og det er vel heller ikke det vi vil :)





  2. avatar carpediem says:

    du.. de barna så jeg på t-banen på vei ned til “den store lekeplassen” som barnehagen kaller det.. :)
    Det med Wikipedia har jeg også kjent på, at skal jeg bidra til noe, er det dem, for de har vært viktige for meg i mange-mange år!

    Du.. bidrar du med en luke i adventskalenderen jeg har tatt initiativ til?





  3. avatar Hilde says:

    Jeg har ligget litt etter i det siste Cecilia men prøver nå å få lest det jeg ikke fikk mulighet til, tidligere :)

    Mulig jeg må kommentere denne nærmere senere på grunn av mye å gjøre her og nå men, en liten ting klarer jeg ikke la være å kommentere…
    Det virker som ønsket om å være mor, få et barn (i tillegg til Shaya) dukker opp mer og mer i tekstene dine. Jeg leser om et ønske og en lengsel som stadig blir sterkere.
    Men, det er kanskje bare min tolkning 😉

    Og så blir det visst to ting likevel for, jeg leser om deg som er student, som vil oppfattes som en student og det slår meg at du også tidligere har beskrevet det å ikke vite helt hvor du hører hjemme eller, fortalt om en liten konflikt mellom hvor du mest føler deg hjemme.
    Få beskriver dette så godt som du gjør!





    • avatar Cecilia says:

      Joda, det ligger et ønske der, og jeg kjenner absolutt behovet for å videreføre meg selv, antagelig et rent egoisistisk og naturlig ønske. Jeg lar det kanskje få litt for stor oppmerksomhet hver gang jeg er premenstruell… det er kanskje også naturlig: Nok en bortkastet periode. Antallet egg minsker. Hvem var det som ikke fikk sjansen til et liv nå…

      Når man blir revet opp med rot og plassert i en potte så er det ikke alltid så lett. Jeg hadde bare ett hjem, og det er solgt. Jeg skal aldri mer bo der, merkelig nok. Etter det har på en måte alle steder jeg befinner meg fått omtrent samme verdi. Hos mamma, hos pappa eller på et hotellrom i Safi. Hjemme er der jeg bor til enhver tid. Meg selv, sett i lys av det, skaper jo et identitetsbehov. En potteplante bør ha med seg deler av jordsmonnet hver gang den blir plantet om, og det tar tid før alle bladene klarer å vende seg mot lyset der den til enhver tid blir plassert.
      Jeg føler meg egentlig veldig hjemme akkurat nå når jeg sitter å ser ned på vindkulene som bøyer prydbuskene der nede på Valkyrie Plass. :)





  4. avatar Breiflabben says:

    Hei Cecilia, her var det igjen fint å lese, men vanskelig å kommentere. Nå hjelper Hilde meg litt her for jeg har vel også gjort meg noen tanker om det hun nevner her om ditt ønske om barn og identiteten din. Jeg har problemer med å ordfeste slike tanker selv om inntrykkene kommer gjennom teksten.
    Måtte le litt for meg selv oppe i teksten her der den fulle engelske tenåringen roper ut: “I want some pussy in my face!”
    Jeg husker da jeg begynte på jobb i Russland høsten 2003 og Dima og jeg måtte dele et meget lite kontor. Dima var en ung dyktig ingeniør, jeg kunne vært faren hans og på det tidspunktet var jeg som en mentor for han både jobbmessig og språkmessig.
    Vi kom til å snakke om noen av jentene på jobben og ei spesielt fin ei ble nevnt og jeg sier rolig: “She can sit on my face any time”, og Dima blir forbausende stille til det endelig går opp for han hva jeg har sagt.
    Jeg sa selvfølgelig ikke “shit”.
    Min bemerkning ble ofte brukt når flotte jenter ble nevnt eller observert 😉

    Kos deg med en fin helg Cecilia :-)
    Det skal jeg :-)





    • avatar Cecilia says:

      Hei der :)
      Nei, jeg gjør det ikke lett å kommentere. Digresjonene florerer, som de ofte gjør, og det gjennomgående tema er ikke lett å få øye på, kanskje spesielt ikke i dette innlegget, ettersom det er en fortsettelse av et tidligere innlegg. http://cecilia.bloghog.no/2011/11/13/den-gode-hensikt/

      Den fulle tenåringen i London er selvopplevd. Det er noen år siden nå, tilbake i 2003, faktisk. Jeg hadde vært på Covent Garden og sett Don Giovanni som hadde en aldeles eksplosiv avslutning hvor pyroteknikerne hadde fått utfolde seg fritt, så det luktet krutt i salen og av klærne mine etterpå. En vannvittig flott opplevelse for en stormforelsket 23-åring.
      Jeg har hatt en fin helg og regner med du har hatt det samme. Vi får ta en skål for det :)

      Hepp!





  5. avatar sjalle says:

    Dedtter er ingentig – en test så og si





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *