Skygge

Kort novelle.

En bevegelse.
Et tynt hår på et kinn – en liten stilk uten nerver, som et spyd i hånden til en romersk soldat.
I et forsinket øyeblikk sendes beskjeden videre.
Sakte som tungt drivende fragmenter i en strøm av olje glir impulsene mot målet. Bitene samles, tolkes og forstås. Berøringen er registrert. Beskjeden har kommet frem.
Victor smiler og søsteren hans trekker hånden til seg.
– Vær forsiktig da, Victor.
– Det er ingen fare…
I speilet ser han seg selv i sort. En hvit mann på tjuetre år. Han holder hendene ut for å se om de er rolige. I bakhodet finnes fortsatt fragmenter fra drømmen han våknet av. Det er merkelig at den ikke vil slippe taket. Han husker en svakt opplyst gate hvor han så en mann stå og male sin egen skygge på veggen. Helt presist kopierte han hver eneste detalj. Hvorfor gjorde han det?
– Hvorfor gjør du det?
– Så det skal stå noe igjen etter meg.
Og da han gikk stod skyggen igjen på veggen. Skarp og klar, som om den var nymalt.
Hva betyr det? Har det noen mening?  Fra støv til støv… et menneskes liv. Kanskje han skal bruke det som tittel? Det kan bli et nytt kapittel av føljetongen i La Marseillaise.
Inspirert av en drøm…
Han er fin i sort. Det gir autoritet.
– Hvordan ser jeg ut? Kan jeg gå sånn?
– Vent, la meg ordne slipset ditt… sånn. Få kyss!
Hun stryker ham fort over kinnet.

Det er kjølig i vognen. Han undrer seg fortsatt over den merkelige drømmen. I den sorte refleksen av sitt eget speilbilde ser han skyggen på veggen, omkranset av et vinterkaldt Paris, og lyden av de skarpskodde hovene mot brosteinen forandres umerkelig til en syngende mørk tone… er det ord han hører? Fra støv til støv… fra støv til støv. Så passerer de over en bro og lyden forandrer seg. Ordene passer ikke lenger. Eleven flyter blank og nesten sort. Han ser på hendene sine. Er han nervøs? Han har absolutt ingen grunn til å være nervøs.

Svake klikk av metall mot metall, dempet av olje og grafitt. Patronene var perfekt støpt og gled inn i kammeret uten motstand. Da han hørte skrittene til søsteren i gangen hadde han puttet pistolen i jakkelommen. Det var best hun ikke så den… ingen grunn til at hun skulle engste seg. Han hadde dyttet jakken unna og satt hendene i siden mens hun knyttet slipset hans på nytt. Ett lett kyss på kinnet. Etterpå hadde han kjent den trygge vekten i lommen da han trakk frakken sammen og gikk ned trappen til den ventende vognen. Han hadde ingen grunn til å være nervøs. Det er andre som skal kjempe om sin ære. Ikke han.

Et kvinneansikt glir sakte inn i synsfeltet når vognen sakner farten. Hun er ung og står helt stille mens vognen stopper foran henne. Et øyeblikk ser han øynene hennes bak sin egen refleks i vinduet. Han nikker lett og hun smiler tilbake. Så rykker det i vognen og hun glir sakte ut av bildet. Den hvite januardagen ligger solblek over Paris, som en kontrast til de mørke hovslagene.
Budbringer og sekundant. Han har grunn til å være stolt. Å assistere ved det som kan bli en manns siste bevisste handling krever sin mann, og alvoret understrekes av vekten i jakkelommen. Respekt, tillit og lojalitet.
Tankene hadde kommet mens han ladet pistolen. Bildet av duellen ved soloppgang. Duellantene, blikkene… vissheten hos dem begge om at kun den ene ville overleve. Verdsetter man egentlig livet dersom er villig til å ofre det for å imøtegå noen få injurierende setninger? Mang en stor mann har endt sitt liv i forsøket på å restituere sin ære. Hva er da tilbake? En ærefull død?

Fra støv til støv… et menneskes liv.
Så er de fremme og han ser at skyggene er i ferd med å blekne da han går ut av vognen. Sorte sko mot en hvit trapp. Fire trinn. Detaljene registreres og arkiveres. Dørhammeren lager et lett ekko. Navnet hans står i sort skrift på hvitt papir. Han holder kortet frem og bukker lett når døren åpnes av en ung pike. Et øyeblikk berører de hverandre uforvarende når hun tar imot kortet. Så tar hun skyggen sin med seg inn i mørket og han hører lave stemmer.
En manns ære. Den trygge vekten i lommen.
Et kort ekko smeller i den skyggeløse gaten. Den tunge døren blir lukket bak ham. Innenfor høres hovslagene og en svak rumling fra vognen som fjerner seg. Så kommer den hvite stillheten.

På et bryst bak en frakk og en jakke, bak en skjorte og bake en trøye, står en stilk uten nerver. I et forlenget øyeblikk gir den sakte etter for det varme metallet og lar seg knuse under vekten. Men signalet blir sendt. Den aller første berøringen blir registrert og budskapet er på vei. Den lille budbringeren har utført sitt oppdrag.
Ingen smerte. Bare undring og bilder. En ukjent kvinne på et fortau… en trapp med fire trinn… et forsiktig smil og en lett berøring. Bilder i et flytende rom med fordreid perspektiv.
– Jeg vet hvem du representerer! Et avskum av en løgner.
– Jeg forbyr deg å snakke på den måten.
– Du forbyr meg? I mitt eget hus!

Høye stemmer, en grå skygge… en brå bevegelse… et kyss på kinnet…
– Vær forsiktig da, Victor.

Så kommer beskjeden omsider frem… og den sorte hatten glipper ut av fingrene hans.

__

_

 

_

Victor Noir, hvilende på sin egen skygge
(Klikk for større bilde).

Inspiret av en kommentar fra Geitost og fritt diktet etter
http://en.wikipedia.org/wiki/Victor_Noir

____________________________________________________________

1
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

18 Responses to Skygge

  1. ” -Verdsetter man egentlig livet dersom er villig til å ofre det for å imøtegå noen få injurierende setninger? ”

    -Nei, hverken sittt eget eller andres…

    Skygger er som regel flyktige, men ikke alle.
    En av dem er risset inn i mitt minne for evig. En menneskeskygge på en murvegg.., -i Nagasaki…





  2. avatar Marthon says:

    Jeg kom på da jeg så kommentaren til Geitost i “London-innlegget” at jeg har lest om Victor Noir og “fruktbarhetskulten” i forbindelse med graven hans tidligere. Jeg var på Père Lachaise en gang, men da var det (som for de fleste andre) mest graven til Jim Morrison som trakk. Graven til Édith Piaf var så vidt jeg husker like i nærheten.
    Fantastisk måte å svare Geitost på! :-) :-)
    Og hvis det blir til noe, vet vi jo hvem som er faren …
    :-)





    • avatar Cecilia says:

      I et øyeblikks inspirasjon satt jeg meg ned og laget illustrasjonen (jeg har min daglige Photoshop-øvelse for å holde det ved like), og tankene spant hele tiden rundt hvor utrolig heldig jeg er som stadig blir foret av kunnskapsrike og kloke mennesker i kommentarfeltet mitt. Når mennesker setter seg ned og bruker tid på å utdanne meg og øser av kunnskapen sin, føler jeg stadig større og større takknemlighet og føler meg priviligert. Dette er ikke noe alle får, det kan jeg tydelig se.
      Historien om Victor Noir og graven hans er veldig fascinerende, og jeg skal nok besøke graven hans og gnikke litt en gang , hvis jeg tør. Skulle egentlig ønske jeg hadde visst om dette for ti år siden. Da hadde jeg turt uten å blunke. 😉
      Mens jeg satt og jobbet med illustrasjonen hørte jeg på Nouvelle Vague i iTunes, og plutselig hoppet spillelisten til et gammelt radioprogram om det sensoriske system. Og så begynte tankene mine å spinne rundt dette med å bli skutt… veien fra det aller første treffpunktet hvor et kroppshår registrer en berøring til informasjonen treffer hjernen og blir forstått.
      Og så brukte jeg det som en ramme rundt et helt fritt diktet hendelsesforløp, hvor jeg helt bevisst Victor Noir være alene på reisen, stikk i strid med fakta.
      Hvor vellykket det ble er jeg litt usikker på. Man må kanskje være inni mitt hode for å forstå sirkelen jeg tegner :)





      • avatar Marthon says:

        Une histoire (de) Noir …

        Jeg så en kommentar ang. korte setninger og bruk av punktum på Forfatterloggen (hvor jeg ikke gidder å opprette brukernavn og passord for å kommentere), og er uenig. Du skriver annerledes her enn du pleier, men jeg synes det litt stakkato språket kler historien og skaper driv.

        Noen kommentarer ved andre gjennomlesing – om De tillater meg å være respektløst kritisk til en historie jeg liker veldig godt:

        Jeg måtte gå tilbake og lese litt om igjen for å forstå kronologien. Det bør kanskje være et mellomrom mellom “- Det er ingen fare …” og “I speilet …”, for der begynner et avsnitt som leder fram til berøringen av Victors kinn, som historien åpner med.

        Det var da jeg kom til “vognen” at det slo meg at historien foregår en gang i fortiden. To linjer lenger ned så jeg at den foregår i Paris. Så koblet jeg og tenkte på kommentaren til Geitost, og håpet det var den historien du hadde “dramatisert”. Jeg synes du er flink til å porsjonere ut hintene litt og litt for å holde på nysgjerrigheten. Du kan jo likevel vurdere om tittelen kanskje burde være “Sekundantens skygge”, “Skyggen av Victor Noir” eller noe sånt – for å gi leseren et forhåndsvarsel om at dette foregår i en annen og mer chevaleresk tid.

        “som et spyd i hånden til en romersk soldat.” Jeg vet ikke helt om jeg forstår den analogien.

        Behøver det nevnes at han er en HVIT mann på tjuetre år – man forventer nesten at det også finnes fargede mennesker i historien.

        “han ser at skyggene er i ferd med å blekne da han går ut av vognen.” Her ville jeg hatt “når han går ut av vognen”.

        “vognen sakner farten” (“saktner” med “t”)

        “Verdsetter man egentlig livet dersom er villig” (manglende ord)

        “Eleven flyter blank” (“elven”)

        NB! Jeg har sett kommentaren din til “bursdagskommentaren”, Cecilia, og Geitosts kommentar ang. Alice, men må komme tilbvake til dem når jeg får mer tid.
        :-)
        Mvh. Marthon





        • avatar Cecilia says:

          Respektløs kritikk liker jeg :)

          Kronologien er ikke så viktig, men de står altså foran speilet begge to, inni hodet mitt.
          (Dette er ganske autentisk, for jeg fant noen notater på en fransk side mens jeg lette etter om han hadde en kjæreste jeg kunne flette inn osv… Han hadde både kjæreste og forlovede, men forloveden forsvant ut av historien min, akkurat som følgesvennen hans. Jeg valgte å konsentrere meg om Victor. Her er siden, http://celtiq.perso.neuf.fr/victnoir.html som jeg forsøkte etter fattig evne å forstå med skolefransken min. Jeg har definitivt ikke plagiert den, som du vil forstå, bare hentet frem det faktum at han bodde sammen med søsteren og at han var veldig pertentlig med sitt utseende og alltid kledte seg i sort for å matche navnet han hadde tatt etter sin mor. Men den ga meg et lite innblikk i hva som skjedde, og det diktet jeg litt rundt.)

          En HVIT mann på 23 år… joda, det er unødvendig slik teksten endte opp med å bli, og er noe som henger igjen fra det første utkastet som handlet mye om sort og hvitt. Det kommer forøvrig noen flere reminisenser av førsteutkastet litt senere: Den HVITE januardagen, sorte sko mot hvit trapp, navnet hans i sort på hvitt papir. Inn i mørket, og etterpå den hvite stillheten…

          Et spyd i hånden på en romersk soldat… tja… kanskje ikke så bra, men jeg tenker altså på denne forlengelsen av kroppen: Hårstrået, som i seg selv ikke har en eneste nerve men som allikevel registrerer en berøring, akkurat som en romersk soldat merker at det nerveløse spydet hans treffer noe.
          I forlengelsen… tittelen var opprinnelig ”I forlengelsen av skyggen”.

          I det utstrakte øyeblikket hvor kameraet tar 5000 bilder i sekundet og vi avspiller det i normal hastighet 25 bilder i sekundet… og så er vi i ”normaltid” og søsteren trekker hånden bort fra kinnet hans.

          Resten av feilene er ren slurv fra min side så jeg bøyer meg i støvet for overlærerens strenge røde pennestrøk, og ser beskjemmet ned i pulten. ☺
          Men det får stå som det står, eller blir kommentaren din litt absurd.

          Jeg var egentlig i tvil om jeg skulle legge ut denne historien her, ettersom det for meg var et rent litterært eksperiment en ensom ettermiddag, men så tenkte jeg at siden dette ble inspirert av en kommentar fra Geitost, så kunne jeg like godt publisere begge steder. (Jeg publiserte på forfatterloggen først, for det var der jeg tenkte de mest verdifulle tilbakemeldingene ville komme)

          Ha en stålende dag og takk for spennende tilbakemelding :)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg har forøvrig funnet og besvart bursdagskommentaren din :)

      Kommentarene dine dukker fortsatt ikke opp i høyrekolonnen min eller i veikrysset. Er det bare innlogging eller er det kanskje noe annet?





  3. avatar geitost says:

    Om jeg visste at et slik lite bidrag kan ha en så flott virkning, så burde jeg kanskje skrive kommentarer litt oftere…

    Kommentarer ?
    “Elendig”. “Sorry”. “Jeg skylder deg et svar”… Disse er, ifølg meg, forbausende uttrykk du har brukt iblant når du oppdaget du ikke har svart en av mine kommentarer. Skylder du meg noe, egentlig ?
    Jeg ikke begynner en overfladisk høflighet konkuranse her, men jeg tenker seriøst at det er omvendt jeg som skylder deg noe, og det kan jeg argumentere litt.

    Jeg ikke bare mener de vanlige anlednigene du gir dine lesere å bli berørt av dine innlegg, og å underholde seg med morsomme eller og lærerike kommentarer du får, eller å nyte dine anbefalinger.
    (liten digresjon : jeg har nettopp begynt å lese Edi Popy sin bok. Jeg vet ikke ennå om den er en eksistensiell oppdagelsereise, eller bare en fint “chick lit” skrevet av én som bare stirrer på sin egen navle. Jeg skal lese litt videre. En setning fikk meg le uansett : “Jeg er ingen spesielt voldelig person, men mangel på talent gjør meg sint.” Denne kan jeg gjerne dele med henne. Selv om scenen i boka skjedde i London, det minnet meg hva som Pettersson skrev om kunst i Norge, “håpløst og halvjerta” var ordene hans. Er det noe slik du tenker om nordmenn generelt angående kunst, og sånn du kaller deres mangel på “den kontinentale forståelsen” ? Jeg innrømmer at jeg fortsatt er helt nysgjerrig på Norges mangel på noe mer “europeisk”. Mener du at man har mindre “mulighet til å improvisere” i Norge enn i andre steder i Europa?).

    Mitt poeng er i alle fall om noe annet, og nesten politisk.

    Blir du en dag berømt (dette håper jeg hjertelig), så skal du få lesere som kjøper dine bøker i masse, og kritikere som skriver gode eller ekle artikler om ditt verk, men skriver om deg uansett og ber om intervjuer. Så skal du eksistere sosialt, gjennom ditt verk, og din potensiell innflytelse over leserkretsen du skal få deg, takket være det.
    (annen digresjon : jeg liker idéen at en oppmerksom konsulent skal en neste dag oppdage, med å lese et anonyme manus du har sendt, at ditt verk burde trykkes. Jeg tenker du fortjener en slik adgang til en offentlig gjengkjennelse, selv om jeg innrømmer jeg ikke vet i det hele tatt hva slags manus du har sent hittil).

    Men så lenge det ikke skjer, så trenger du at anonyme lesere bekrefter verdien til det du skriver, så du ikke taper selvtillit og ikke avgjør å stoppe før du har sjansen til å møte den målegruppen som venter på deg derute.
    Det er viktig at anonyme tilskuere støtter begynnere, og ikke bare familiemedlemmer og nære venner.
    Dersom verden skilles i to kategorier, skapere og tilskuere, så er det de sistnevnte sitt historisk ansvar å hjelpe de førstnevnte. Minst på et symbolisk vis.
    Jeg vet jeg tilhør den andre kategorien. Hvordan kunne jeg håpe at nye kunstnere dukker opp på den offentlige scenen, hvis jeg ikke minst prøver å gi dem en klapp på skulderen.

    Alt jeg kan gjøre her er å sende tegn som viser at det jeg leser tiltrekker min oppmerksomhet. Relevante tegn, så mye som mulig, som gir meg glad hver gang jeg mottar fine svar til. Slikt bidrar jeg litt å skape et levende miljø, og det bare er hyggelig å nyte. Derfor er det jeg som bør være takknemelig !

    (PS. Jeg har også skrevet et svar til Marthon sin sist kommentar på Drømmen om Afrika, som ikke heller kan ses på veikrysset. Sikkert ikke viktig, men jeg vil gjerne la ham få vite at han fikk meg arbeide litt også !)





    • avatar Cecilia says:

      Nei, la oss ikke konkurrere i høflighet. Det er vel et helt normalt utslag av female bad conscience , den tillærte eller medfødte evnen til alltid å finne noe å ha dårlig samvittighet for noe, som kommer til overflaten og således blir lett å ty til.
      Edy Poppy . Anatomi – Monotoni . Den første romanen, er etter min mening bedre enn den siste. Det blir på mange måter det samme sporet som tråkkes, bare med langt dypere avtrykk på en sti som har blitt litt mer gjørmete siden sist.
      Det blir spennende å høre hva du syns.
      Jeg tenker kanskje litt som Pettersson at det er en utbredt manglende forståelse for kunst i Norge. Det blir fokusert på detaljer og uvesentligheter i større grad enn på helheten og det totale uttrykket, og dette mener jeg gjelder all form for kunst. Det blir plukket fra hverandre og dissekert i et forsøk på å finne den meningen som egentlig ligger helt tydelig i helheten, dersom man evner å se kunst i sammenheng med den tiden det er skapt. Kunstneren har som regel noe å formidle, men det ligger ikke alltid i selve motivet eller detaljene, isolert sett.
      Jeg tror ikke norske kunstnere mangle evnen til å improvisere, men den begrenses jo av et publikum som ikke alltid behersker evnen til å forstå improvisasjon.

      Berømt… jeg vet ikke helt om jeg liker det ordet, men samtidig er det jo alles drøm at det man skaper når ut til flest mulig. Men jeg tror det er viktig å ikke hige etter berømmelse. Dersom det skjer så må det skje på egne vilkår. Det må komme av seg selv og ikke som et resultat av at man forsøker å skape noe som massene vil like.
      Å få tilbakemeldinger i små fora, som her på bloghog, er med på å øke forståelsen, ikke bare for skriveprosessen min, men også den generelle forståelsen min av samfunnet, folks tenkemåter, preferanser og kulturelle bakgrunn. Stort sett er jeg i dialog med mennesker som er eldre enn meg her inne, og det passer meg utmerket. Kontakt med jevnaldrende har jeg i det miljøet jeg vanker i, så en blogg blir på mange måter en form for utvidet omgangskrets; et helt annet miljø med helt andre tanker og meninger, og det har vært veldig viktig for meg å oppdage nytteaspektet ved den utvidelsen.
      Som jeg har nevnt før så forøker jeg å få dette til å gå begge veier. Jeg byr på meg selv og legger arbeid i det jeg publiserer som en konsekvens av takknemmelighet for de innspillene og kommentarene jeg får. Jeg forsøker altså å gi noe tilbake.
      At jeg ikke er så flink til å delta i alle ”samtalene” som forgår her inne, skyldes nok at jeg får dekket det behovet i RL. Jeg finner for øvrig at de mest stimulerende samtalene finner sted i mitt eget kommentarfelt… men jeg ser ikke bort fra at det også kan ha sammenheng med at jeg kvier meg litt for å utfordre folk med mine altfor lange kommentarer på andres blogger. Her bestemmer jeg selv og gjør som jeg vil.
      Jeg har en følelse av at Marton leser det meste her inne. Det virker i hvert fall slik på de mange morsomme referansene som popper opp hist og pist i kommentarene hans, så han har sikkert fått med seg svaret ditt også (eller så gjør han det nå).

      I Oslo er det sol og 0 grader, i Paris er det 12 grader (kan jeg se på iPhone). Akkurat i dag har jeg allikevel mest lyst til å være i Oslo, og det er jeg glad for.

      Tusen for en flott kommentar :)





  4. avatar geitost says:

    Det jeg husker av Frances Yates sin bok “The Art of Memory”, er at hun fortalte at én blant de vanligste metodene for å minne en liste av ord, tall eller konsept, er å koble intellektuelt hver av dem med konkrete gjenstander som selve ordner seg i en logisk rekkefølge, og altså kan lettere minnes. Jeg tror at dette fungerer i like måte med mange hendelser i vårt hverdagsliv, idet gjenstander eller steder omsider minner oss på omstendighetene som fikk oss oppdage dem. Når vi reiser, for eksempel.
    Hver by har sine hemmligheter, steder som bare en liten del av bybøere kjenner. En av de deiligste opplevelser som turist er å dele med lokale folk oppdagelsen til lite kjente steder eller kunstverk, og å dra tilbake hjem med den heldige følelsen at man har fått anledningen å minne slike hemligheter, og fortelle om dem til begeistret lyttere.

    Jeg husker for eksempel at, flere år før internet eksisterte, en norsk student i kunst i Oslo anbefalte meg å besøke Emanuel Vigeland sitt verk “Tomba Emanuelle”. Stedet var åpen bare et par timer hver søndag ettermiddag, og, hvis jeg husker godt (det var forlengst), alle besøkere var bedt om ikke ta bilder, eller ikke skrive eller anbefale verket offentlig. Det burde bare snakkes om privat og muntlig. Jeg har lenge føltes som et privilegium at jeg delte et slikt kunnskap med veldig få mennesker. Jeg var glad hver gang jeg kunne anbefale det unike verket, men også fornøyd med tanken at disse som dro til Oslo uten å være nysgjerrig nok for å følge mitt råd å besøke det stedet, sikkert ikke fortjente den slags utrolig opplevelse jeg hadde kjent.
    Emanuel Vigelands mesterverket er ikke lenger et ukjent bygg. Det finnes en nettside som avslører alt om det, for folk som bare trenger et klikk med musa. Men hva slags opplevelse er det egentlig å se alle hans store vegg malerier på en datamaskinskjerm? Særlig når du tenker at den aller største overraskelsen med verket er å oppdage en lyd aldri hørt. Enhver sin egen ytterst forstørret lyd !
    Nettet kan ikke få oss dele magien av dette verket. Den får oss ikke gjøre innsatsen som trengtes til å nå denne unike oppfatningen, nor nødvendigheten å være ført til den av en fysisk person.

    Jeg tenkte på det etter jeg leste den flotte novelle du skrev om Victor Noir. Jeg er glad at jeg gav deg linken til graven hans, og ikke angrer det i det hele tatt. Men samtidig, du har gitt meg en stor lyst : neste gang jeg skal la noen vite om graven til Victor Noir, eller andre fine steder jeg kjenner, jeg tenker jeg skal ikke snakke for mye om det før, men heller vente til den gode anledningen å ta den personen i hånden, opp til stedet…

    (PS. Ja. Jeg ikke ennå har direkt kommentert Marthon sine innlegg, selv jeg vet at jeg burde. Dårlig samvittighet ikke er en kvinnelig særrett… :) )





    • avatar Cecilia says:

      Jeg burde vel tenkt meg at du hadde lest Yates ☺
      Hemmeligheter og Vigeland… er du clairwoyant?
      Emmanuel Vigelands historie… mausoleet, en dårlig bevart hemmelighet. Emmanuel jobbet hele livet med å skape sitt eget ettermæle, og da mausoleet var ferdig hadde han ikke noen andre oppgaver igjen i livet enn å dø, i skyggen av sin bror. Hvem som skapte hva ble en ganske bitter feide mellom dem, men nå er de begge døde, med hver sin monumentale skygge utpenslet til den siste detalj, og ettertiden tar ikke stilling. Vi bare bøyer oss ydmykt for dem begge… og de heldige som besøker Emmanuels mørke krypt får med seg en helt annen opplevelse enn dem som kun besøker Vigelandsanlegget i Frognerparken… der jeg faktisk sitter i mitt neste innlegg.

      “Elendig”. “Sorry”. “Jeg skylder deg et svar”… Disse er, ifølge meg, forbausende uttrykk du har brukt iblant når du oppdaget du ikke har svart en av mine kommentarer… skriver du.
      Så får du vurdere din egen dårlige samvittighet i lys av det.

      Toucé, mon ami :)





  5. avatar geitost says:

    Clairvoyant er jeg egentlig, men uheldigvis altfor sjeldent, og helt tilfeldigvis også…
    Og lærd er jeg ikke heller : med bare en setning har jeg skrevet alt jeg vet om Yates sitt verk. Skinnet bedrar, og et par kommentarer til, så tror jeg min egen liste for referanser blir tom, så stakkars jeg skal trenge å ta over noen annens tanker hvis jeg ønsker å fortsatt se ut litt flink og velutdannet ! Mange gjør det på nettet, skrev du forlengst og bekreftet Siv, og det er kanskje bare ekte genier som kan avgå det…
    Uansett. Dersom Marthon har korrigert dine feil i norsk, så la meg påstå at din fransk er høyt poetisk og inspirerende : “Toucé” høres ut som “host !” (toussez !), og jeg antar du mente “Touché !” Men det har du rett i, i begge fall : jeg hoster noen gang når jeg leser deg, men er berørt, mere enn ofte !
    Kan jeg innrømme at jeg ser frem til litt mer?





    • avatar Cecilia says:

      He he.
      Jeg ser at jeg postet feil versjon av kommentaren min, så det mangler en liten setning her og der i den.
      F.eks:
      ”Clairvoyant fordi det neste innlegget mitt faktisk handler om å sitte i Vigelandsparken, og jeg satt og tenkte på brødrene Vigeland akkurat idet jeg så meldingen din. ”

      Pseudepigraphy (aner ikke hva det heter på norsk) har vært tema ved både forelesninger og diskusjoner av religiøs art, ettersom det stadig har fremkommet påstander om falsifiseringer i Det Nye Testamentet, og opp gjennom tidene har påstander og spørsmål kommet opp. På hvilket grunnlag er egentlig kristendommen bygget? Hva er grunnen til at kirken til stadighet har blitt stående som en buffer mot vitenskapen? Frances Yates bok om Giordano Bruno behandler dette temaet. Bruno ble offer for inkvisisjonen og satt fyr på etter god kirkelig tradisjon, fordi han påpekte noe selv kirken motvillig har godtatt: At universet består av en rekke forskjellige solsystemer og at det antagelig finnes annet intelligent (!) liv på andre planeter.
      The Art of Memory har jeg ikke lest, men jeg har fått med meg noen forelesninger om mnemoteknikk, og det er ganske spennende.

      Marthon er, med sitt pedantiske blikk, en stadig kilde til at jeg føler meg flau, og det setter jeg pris på. Bank det inn til jeg lærer meg å være nøyaktig, tenker jeg vær gang han tar seg bryet med å arrestere meg, for det har jeg bare godt av. Og så forsøker jeg å skjerpe meg… en stund.
      Jeg har en helt spesiell evne til å slurve akkurat der jeg ikke burde. Det har forfulgt meg hele livet. Jeg kan ende opp med en skrivefeil i overskriften, uten at jeg legger merke til det selv. Selv navnet mitt har jeg prestert å skrive feil. Problemet er at jeg skriver touch, og således regner med at jeg har det i fingrene. Og særlig nå som jeg har begynt å bruke stavekontroll, sjekker jeg som regel bare ord som får rød strek. Slurv og atter slurv, og nok en påminnelse om at jeg bør lese korrektur.
      ”Touché ”skulle henspille på duell og være i tråd med innholdet i innlegget mitt. Det var var ment som en morsom avslutning… og så presterer jeg selvfølgelig å slurve akkurat på det eneste ordet som rett og slett ikke kan slurves med. Av tusen tilfeller vil jeg skrive det ordet riktig 999 ganger.
      Jeg kan nevne et godt eksempel:
      En person som til stadighet skrev navnet mitt som Cecilie fikk til slutt beskjed om at jeg faktisk het CecilA! – med uthevet tekst. Det er da man får lyst til å grave seg ned.

      Jeg er ikke så ofte på nettet for tiden. Jeg strever litt med andre ting og forøker å få orden på bokmanuset mitt. Jeg har lært en teknikk med å lage gule lapper med stikkord og så kan jeg omgruppere og re-arrangere etter ønske, og da trenger jeg heller ikke skrive manus i kronologi. Nå lager jeg tags som tekstene mine henger på, og så kan jeg gjøre det samme med teksten som med de gule lappene. Forståelsen av håndverk begynner å demre. Motviljen mot å ville lære det som jeg håper engang kommer til å bli mitt eget fag, har gjort at jeg har stått i veien for meg selv. Dette kommer jeg til å blogge om, og jeg er så vidt inne på i det neste innlegget mitt.
      Mange potensielle ”auteurer ” (aner ikke hva det heter på norsk, men det betyr på dansk altså personer som gjør alt selv, som for eksempel Chaplin som både regisserte, hadde hovedrollen, klippet og laget musikk til filmene sine) havner i faresonen for å få et ego som gjør dem uimottagelige for kritikk. Vi har slike mennesker i Danmark, og også i Norge. De kommer til et visst punkt, og så stopper det opp. Jeg frykter den situasjonen og tvinger meg selv til å innse at jeg rett og slett vet for lite til å kunne bestemme selv hva som er bra /dårlig / riktig / galt, og etter hvert som jeg får motstand setter jeg mer og mer pris på det. Det er kun gjennom dialog med andre man kan utvikle seg i riktig retning, og viktigheten av å gå riktig vei er alfa og omega dersom man skal ha noen sjanse til å bli både hørt og sett. Man må skrive på et språk som folk forstår og innenfor en ramme som folk forstår. Skal man bryte ut av rammen må man gjøre det forsiktig oppdra sitt publikum over lang tid. Hva er vel nytten ved å finne opp et språk som ingen andre kan og så skrive bøkene sine på det språket?

      Så jeg jobber med disposisjon og overganger i henhold til de tilbakemeldingene jeg har fått og innser sakte at det er teamwork som er tingen. Det har vært litt smertefullt, men jeg har bevilget meg noen painkillers underveis, og Cecilia – betaversjon 0.85, er nå ute til testing.

      Jeg skal ikke gjøre dette for langt.
      Tusen takk for kommentar.
      Ønsker deg en flott dag :)





      • avatar geitost says:

        Og hva om publikum har dårlig smak ?
        Skal du lytte på ? Et eksempel : når en leser skriver, høftlig men bestemt, noe slik :
        “uten setningen “Hun kjente armen hans rundt skuldrene”, ville du unngå en altfor rask happy ending mellom de to figurene”,
        hvorfor svarer du ikke ” Hey, stupid ! Hvem er du for å gi meg et slikt urelevant råd ! Kan du egentlig ikke se at teksten min er skrevet akkurat hvordan den burde, og at hele teksten skulle bli forskjellig uten denne setnigen. Har du da så dårlig forstått essensen til forholdet mellom dem ?”, eller kanskje noe litt søtere…
        Når jeg tenker på forfatterne jeg liker, Kafka, Proust og flere andre, så ser jeg klart at å skrive er som å lete etter sin vei på en veldig tynn sti, uten å frykte å bli helt ensom derute.





        • avatar Cecilia says:

          Publikums dårlige smak kan man alltid diskutere. Hva er dårlig smak? Er det min smak som er god?

          Jeg velger å ta imot all kritikk som verdifulle innspill. Hva jeg retter meg etter eller tar til meg, blir en vurdering jeg gjør senere.
          Jeg er faktisk litt enig i at den setningen du nevner ikke burde stått der. Det gjelder forøvrig et par andre setninger også, så det kan godt tenkes jeg omarbeider teksten litt og legger den ut på nytt, men da gjør jeg det på forfatterloggen.no. Repriser syns jeg ikke har noe på bloghog å gjøre, ettersom slikt kun har helt akademisk interesse.

          Jeg ville aldri skrevet “Hey stupid”, men jeg kan godt imøtegå kritikk uten å legge to fingre i mellom dersom jeg føler for det, og jeg kan argumentere for mitt eget syn dersom det trenges.
          Det er kanskje frykten for å bli helt ensom der ute på den smale stien som plager meg litt, men jeg ser altså ikke poenget med å skrive noe som er ment for publikum dersom det blir uforståelig og ikke blir lest. Og det kan godt skje dersom jeg fortsetter i samme spor med å terpe på unødvendige detaljer og uvesentligheter som man bare gjesper av, tenker jeg i dag. Så gjenstår det å se hva jeg tenker i morgen…
          :)





          • avatar geitost says:

            Stupid høres tidvis ganske vennlig ut. :)
            “Kiss me, stupid !” for eksempel, er et vel fristende invitasjon…
            Og en flott film også, som subtilt brister de salige konvensjoner av ekteskapstroskap : en mann som forsøker å skjerme sin kone mot en mulig seksuell fristelse, får endelig det motsatte resultatet : den prostituerten han har invitert og hans respektabel kone utveksler sin rolle så bra at, ved ende, de begge har sex med mannen de ikke skulle! Jeg har aldri forstått hvordan Billy Wilder fikk tillatelse å gjøre slike filmer i Amerika i denne tiden !
            (Og hans intervju av Sigmund Freud er noe jeg høyt anbefaler !).





            • avatar Cecilia says:

              “Last night she was banging on my door for forty five minutes, but I would not let her out ”

              It’s wonderfull, marvellous… and so on…
              Kiss me stupid!
              Of course I will kiss you. That’s why I was born.

              Give me
              Your dirty love
              Like you might surrender
              To some dragon in your dreams

              Give me
              Your dirty love
              Like a pink donation
              To the dragon in your dreams

              I don’t need your sweet devotion
              An’ I don’t want your cheap emotion
              Whip me up some dragon lotion
              For your dirty love
              Your dirty love

              Give me
              Your dirty love
              Like some tacky little pamphlet
              In your daddy’s bottom drawer

              Give me
              Your dirty love
              I don’t believe you never seen
              His book before

              I don’t need no consolation
              I don’t want your reservation
              I only got one destination
              An’ that’s your dirty love
              Your dirty love

              Give me
              Your dirty love
              Just like your mama
              Make her fuzzy poodle do
              (Oh, Frenchie . . . )

              Give me
              Your dirty love
              The way your mama
              Make that nasty poodle chew

              I’ll ignore your cheap aroma
              And your little-bo-peep diploma
              I’ll just put you in a coma
              With some dirty love
              Some dirty love
              That dirty love
              That dirty love …

              (Frank Zappa at his best.)

              Now, who would have thought Zappa was inspired by Vigeland when he wrote this? But he actually was.
              ” Look, Brenda, she’s giving herself to the monster!”
              The young girl giving herself to the monster could easily have been me, only I was not born at that time… I think. Or maybe I was?

              In a previous life I was burned at the stake… I think., because I still carry the scars. I tend to look at men as hostile creatures. They don’t cherish me for my intellect, they only want my pussy. Well, it’s not for free, and I don’t want money.

              Kiss me, stupid, or kiss me stupid, without the comma. I prefer the latter.

              :)





  6. avatar geitost says:

    Hei Cecilia.
    Så hadde tilfeldigheten til vår forrige samtale ført oss tilbake til Zappa, en gang til …
    Det var spennende at du nevnte Overnite-sensation. Jeg har lyttet på den veldig ofte da jeg var ung, og derfor var denne platen én blant disse som hadde den største innflytelsen på meg.
    (Jeg husker jeg en gang skrev en (ganske god) låt som var høyt inspirert av Dinah-Moe-Humm” (“She had a snake for a pet, and an amulet, …”). Jeg var særlig velykket med den intro-riffen jeg hadde funnet, som kunne virkelig sammenlignes med disse til “Layla”, “Cocain” eller “Sweet home Alabama” ! Men jeg skrev den for sent, nemlig i den tiden jeg bestemt meg å stanse alt med musikken, og låten bare eksisterer som et “re-re” tatt opp på en gammel bånde som ødelegger seg i bunnen til en kartong som jeg husker ikke lenger hvor den finnes).
    Jeg har sett Zappa på konsert bare en gang. I en sporthal ! Jeg ble så skuffet av lyden, som var så skandaløs dårlig, at jeg svor jeg aldri mer skulle gjenta en slik opplevelse. Jeg holdt mitt ord, uheldigvis.
    Men det som var enestående likevel denne kvelden, er at jeg, helt uventet, ble sittende ved siden av en meget berømt kunstner, mannen som blant annet har popularisert i Frankrike verket til artister som Tex Avery, som har underholdt unger og mindre unge med et nydelig verk i løpet av flere tiår, og derfor hadde en veldig stor innflytelse på mange mennesker : tegneren Marcel Gotlib. Han var med sin kone. Vi alle satt i første rad til balkongen. Han var veldig velkjent, så hadde mange folk nede i salen merket seg hans nærværet og vist hvor misunnelige de var mot meg for et slik fint selskap ! Vi snakket litt, Marcel og jeg, mellom låtene. Han var snill. Ikke bare fordi jeg var med venner som hadde noe å royke med seg, mens Marcel hadde ikke, og så delte jeg min royk med ham og sin kone ! Han er en snill mann, i alle fall, det vet jeg.
    Bare tenk ! En hel kveld tilbrakt å se (mere enn høre, uheldigvis) Zappa spille foran meg, i selskap til Marcel. Livet er noen ganger overraskende…
    På sin side finnes flere små eksempler av sitt verk, for ulike aldrer. http://www.marcelgotlib.com/High/menu.html

    Del 2.
    Mange år etterpå konsertet, Marcel gav meg anledningen til en overraskende opplevelse.
    Jeg fant en kveld en av sine gamle bøker oppå en avfallsdunk på gata. Jeg husket godt at boka, som jeg hadde lest forlengst, var utrolig morsom, så brakte jeg den hjem, fordi jeg ønsket å vise den til min liten gutt, og vise ham det som underholdte meg da jeg var en tenåring. Neste kvelden, var jeg sittende ved kanten til sengen hans for vår lesning time, og vi, som altid, var glade å dele igjen en fin stund sammen. Særlig med en lovende bok…
    Jeg bladde i boka, og så at jeg husket fortsatt mest av tegneserier. Så begynte jeg å lese én iblant historiene som jeg husket at den hørtes litt merkelig ut da jeg først leste den. I denne historien fortalte Gotlib hendelser om sin egen ungdom, på landet, da han bodde hos en bond som ganske ofte fortalte ham, tross solen var strålende i himmelen, at han fryktet et snart dårlig vær. Så måtte gutten gå til en fjøs, og tilbringe der lange stunder, helt ensom, untatt selskapet til en geit til hvem han snakket, og noenganger sang en liten barnerim han hadde lært fra andre bønde barn på skole : “løblesmoti, labiskoti, oløblesmo, labisko.” Ved enden til historien sin, fortalt Gotlbib at han nå skjønte, mange år etterpå, hva barnerimen betydde : “le blé se coud-il ? le blé se moult-il ? Oui le ble se moud. L’habit se coud” (Hveten knuses ? Kjolen sys ?…). Og han håpte at sin datter, som nå var like gammel som han i historien, skulle aldri kjenne en tid når hun skulle bare ha vennskap fra en geit… Ja, det var litt merkelig, på tiden.
    For den vokste mann jeg hadde blitt, var det nå umiddelbart forståelig at hans barndom hendte i krigstiden, og hva betydde behøvet for en liten Gotlieb (hans virkelig navn) å forbli alene i skyggen til en fjos i løpet av uendelige dager.
    Det jeg hadde lest som en unnskylding fortelling, første gang, plutselig rammet meg, ettersom jeg skjønte det aldeles nå, som et støt i magen, som fikk meg til å miste pusten og briste i tårer på en helt ukontrollert måte.
    Jeg forble slik en kort stund, fullstendig paralysert, da jeg kjente hånden til den lille gutten nær meg som trekte meg mykt på armen. Jeg snudde hodet for se på ham og så hans trist smil av angst foran mine tårer da han spurte “Er det ikke så morsomt ?”
    Jeg ikke kunne snakke. Hva burde jeg ha svart, uansett …?

    Epilog ?

    “They don’t cherish me for my intellect” får meg tenke på låten “What’s the ugliest part of your body”, fra platen “We’re only in it for the money”.
    Skal du tro på meg hvis jeg påstår at jeg kobler denne låten med deg, men istedet for

    “What’s the ugliest part of your body ?
    Some say your nose,
    some say your toes,
    I think it’s your mind !”

    så nynner jeg litt forandrede ord :

    “What’s the loveliest part of your body
    Some say your eyes,
    Some say your thighs,
    I think it’s your mind !”

    Litt cheesy, ikke sant ?
    Vel, jeg valgte nicknavnet Geitost, vet du … :)





    • avatar Cecilia says:

      Flott kommentar! Tusen takk :)
      Jeg kommer tilbake til den.





    • avatar Cecilia says:

      What’s the ugliets part… ?
      Zappa har vært som en åpenbaring for meg etter at Siv introduserte meg for ham. Jeg tror hun har samlede verker, og i tillegg et par konserter på VHS og mange bootlegs som er lastet ned fra nettet. Sjekk denne:

      The video cannot be shown at the moment. Please try again later.


      – over to timer med bra lyd.

      Her røper du en side ved deg selv som jeg ikke blir forundret over: Du har en fortid som musiker ( låtskriver), og kanskje ikke bare en fortid? Musikalitet er, om ikke en forutsetning, i hvert fall en svært god hjelp når man skal lære seg fremmede språk, har jeg blitt fortalt.
      Og så er vi inne på tilfeldighetene… er det naturens egen loddtrekning, en kosmisk randomisering, eller en sommerfugleffekt som følge av ren menneskelig påvirkning? Hvorfor opplever enkelte så mange tilfeldigheter i livet mens så mange omtrent aldri opplever det? Er det muligens kontrollgruppen som aldri opplever tilfeldighetene, rett og slett fordi naturen forsøker å evaluere sitt eget eksperiment?
      Eller kan vi selv initiere en tilfeldighet, og kan den da kalles tilfeldig?
      Jeg tror litt på det siste, selv om jeg faktisk lengst inne har både et ben og litt over halvparten av kroppen godt plantet i determinismen, noe som har skjedd gradvis etter hvert som jeg har lest mer og mer om hvordan hjernen og bevisstheten fungerer sammen.
      Kanskje tanken er nok? En elektrisk eller kjemisk impuls skapt av et ønske… kan det være nok til å forandre noe? Når tok jeg avgjørelsen om at jeg skulle gå på en konsert, gå på kino, ta en kaffe på Kaffebrenneriet, ringe en venninne jeg ikke har snakket med på lenge? Tok jeg den avgjørelsen bevisst? Er det som da skjer en tilfeldighet?

      Det er en flott historie du forteller. Jeg sitter også tilbake med undringen… hva skal man svare?

      I like cheesy… jeg er oppvokst med geitost :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *