Etyde – en minuttnovelle.

Forførelsens kunst

_

_

_


av

Cecilia Silverdale
…………………………………………………..
…………………………………………………..
…………………………………………………..

_

Det var den siste setningen hans som hadde fått henne til å bestemme seg for å gå.
– Etterhvert kommer du til et punkt hvor selv en som meg blir akseptabel!
Hun brukte det gamle trikset med å fokusere midt mellom øynene hans. Da kunne hun holde blikket hans så lenge hun ville uten å ha ordentlig øyenkontakt. Da kunne han ikke se at hun løy.
– Sorry, jeg har en avtale. Hyggelig å treffe deg.
Kanskje det hadde vært dumt å la seg provosere? Hun kunne jo bare blitt sittende. I stedet hadde hun smilt og reist seg.
Fortauet utenfor Lorry var tomt. Hva nå? Skulle hun gå hjem? Hjem til minnene som hang som tomme rammer på veggene og dobbeltsengen med den enslige dynen? Hjem til de tomme trådhyllene i soveromsskapet? Hun måtte smile litt av sine egne tanker. Her stod hun og var misførnøyd med å ha for god plass i klesskapet… herregud! Som om hun ikke hadde nok av virkelige problemer? Den ubetalte telefonregningen, abonnementet på Det Nye og tannlegetimen hun hadde utsatt så altfor lenge. Hun hadde bevisst lagt regningene på kommoden i gangen slik at de kunne stirre anklagende på henne sammen med den smilende jekselen utenpå på kortet fra tannlegen. Hun kjente seg selv godt nok til å vite at det måtte ligge synlig. Regningene skulle betales neste gang hun fikk lønn. Ikke denne gangen. Denne gangen hadde det vært viktigere å komme seg ut. Nye klær. Ut og treffe mennesker. Hun så på det som terapi.  Og tannlegen fikk bare vente. Så lenge det ikke var hull i fortennene så var det ingen som så det, og hun hadde lært seg å tygge på den rette siden. Hun lot være å se på klokken. Istedet så hun på hendene sine. På neglene. Hun så at de var blitt ruglete. Ruglete og korte. De var ikke det før.  Ikke da hun var sammen med Ivar.

– Er det okei om jeg låner den ene stolen?
Hun hadde hatt blikket på mobilen og hadde ikke lagt merke til at ham før han snakket.
– Selvfølgelig.
– Så du venter ikke på noen?
– Nei. Du kan bare ta den.
Hun lot blikket gli ned på mobilen igjen og fortsatte å sjekke telefonlisten for å se om det var noen hun kunne sende melding til. Egentlig hadde hun håpet å treffe kjente her, men det var tirsdag og folk hadde vel annet å gjøre.
– Har du noe imot at jeg setter meg?
– Nei.
Kraven på den tynne skinnjakken hans var brettet oppover. Han var ubarbert.  Hun så på hendene hans mens han plasserte det fulle ølglasset på bordet. De var lange og smale, nesten litt feminine. Hun tenkte et øyeblikk på hvordan det ville være å kjenne hendene hans mot kroppen. Så slo hun det vekk og konsentrerte seg om telefonlisten igjen.
– Det er hyggeligere å sitte her enn i baren… jeg pleier ofte å sitte ved dette bordet, helst akkurat der du sitter.
Hun løftet blikket fra telefonen et øyeblikk og så på ham.
– Vi kan godt bytte plass.
– Nei. Det var ikke sånn ment. Jeg liker vanligvis best å sitte slik at jeg ser baren, men akkurat nå er utsikten min langt bedre herfra.
Han smilte og hun kunne se at han manglet en hjørnetann. Det var bare et gapende sort hull. Hun grøsset litt. Det er det som kommer til å skje med meg også hvis jeg ikke går til tannlegen, tenkte hun fort. Men merkelig nok var det litt fascinerende også. Menn kan tillate seg mer.
– Jeg heter Ragnar.
Han strakte hånden over det lille bordet. Hun tok den fort og kjente at den var varm og tørr. Håndtrykket hans var passe hardt…akkurat som hun likte det.
– Anette, svarte hun automatisk.

Hun så ubesluttsomt på en ledig taxi som stoppet for rødt lys. Lyset fra frontlyktene avslørte at det hadde begynt å snø lett, og hun hadde allerede merket at det var blitt kjøligere. De tynne støvlettene var ikke ment for vintervær, og hun kjente at føttene begynte å bli kalde. Det hadde vært sol og nesten vårlig da hun gikk hjemmefra. Speilbildet hennes hadde sett flott ut da hun gikk nedover Hegdehaugsveien.  Hun hadde sett på refleksen av seg selv i butikkvinduene og tenkt at hun passet helt naturlig inn i miljøet, akkurat som alle hun møtte.  Ingen kunne se på henne at hun hadde en bunke ubetalte regninger liggende på kommoden og at kreditkortet hennes nærmet seg overtrekksgrensen. Hadde det vært verdt det? Hun var slett ikke sikker.

– Er du på nett?
– Jeg bare sjekker mailen min.
Hun kunne like godt legge mobilen i vesken. Hva skulle hun melde? Sitter på Lorry og er ensom?
– Noen spennende mail?
– Bare det vanlige.
– Skål da, Anette.

Det hadde ikke plaget henne at han var endel eldre enn henne. Han hadde en slags sliten eleganse over seg som var veldig tiltalende. Klærne hans var rene og velstelte, selv om de langt fra var nye.  T-skorten hans hadde sikkert vært svart en gang, men nå var den grå, akkurat som håret hans. Alt stod i stil og passet godt til stemmen hans som var ganske dyp og full av nyanser. Det eneste som ikke passet inn var navnet hans. Han burde hete Fredrik eller Thomas eller noe sånt, alt annet enn Ragnar!  Ragnar har ikke noen autoritet, tenkte hun.
– Så, hva jobber Anette med? Vent… la meg gjette: Du er frisør?
Hun lo.
– Hva i alle dager får deg til å tro det?
– Du har så fint hår, men du har jo et fint smil også så…
– Så da er du selger fordi du er så sleip?
Det var hans tur til å le.
– Vi er jo alle selgere, så det har du rett i.
– Hva mener du?
– Jeg er maler. Jeg selger det jeg maler, og du er…?
– Regnskapsfører… så hva selger jeg da?
– Tjenestene dine. Debet og kredit… du vet hvor tallene skal plasseres. Det er det du selger. Kunnskapen din.
– Det er også en måte å se det på.
– Finnes det noen annen måte å se det på? Vi er alle prostituerte.

Det var da hun begynte å bli provosert, og det ble ikke bedre da han begynte å sammenligne ekteskapet med prostitusjon. Men han hadde ikke stoppet der.
– Vi har en sexlov i Norge. Det er forbudt å betale for seksuelle tjenester, Men hva er egentlig betaling? Er det ikke betaling dersom jeg gjennom å utføre et godt arbeide klarer å forføre deg?
– Den var søkt! Hvordan skulle du klare å forføre meg?
– Det vet jeg ikke enda, men jeg jobber jo med det…  uten at det utløser hverken skatteplikt eller momskrav. Det vet jo du som regnskapsfører.
– Er det derfor du har satt deg her? Fordi du har lyst på et eventyr?
– Er det ikke derfor vi går ut for å treffe folk? Er det ikke derfor du er her? Fordi du…
– Nei! Jeg er her fordi jeg… dessuten har jeg noen preferanser. Du er sikkert en hyggelig mann, men du er faktisk et stykke unna det jeg foretrekker.
– Det vet du ikke før du har forsøkt.
– Jo.
– Hvordan kan du være så sikker på det?
– Jeg ville ikke spurt akkurat det spørsmålet hvis jeg var deg.

Hun hadde bevart smilet gjennom hele samtalen. Hun ville ikke gi ham gleden av å se at hun ble provosert. Hva visste vel han om hva som kom til å bli hennes fremtidige preferanser? Han fikk bare sitte der med de små tankene sine.
Og nå stod hun ubesluttsom på fortauet og frøs.
– Kanskje han ikke kommer?
Stemmen bak henne var lav og dyp.  Hun kjente den igjen med en gang. Hun så at han tok frem en pakke Teddy idet hun snudde seg.
– Vil du ha en?
Han holdt pakken frem og smilte.
– Nei takk.
Hun ville ikke ha noe av ham.
– Det har begynt å snø, sa han.
– Ja.
– Hvem skulle trodd det?
– Alle bortsett fra meg.
Hun så på støvlettene sine. Han tente sigaretten og gikk nærmere.
– Du fryser.
– Ja.
Hun kjente armen hans rundt skuldrene.
– Han kommer ikke, gjør han vel?
Hun ristet på hodet.
– Nei.

1
 
 
 
 
This entry was posted in Skriblerier and tagged . Bookmark the permalink.

6 Responses to Etyde – en minuttnovelle.

  1. avatar marthon says:

    Fin novelle. Fint skrevet. Mer senere.
    :-)





  2. avatar Hilde says:

    Godt skrevet :)
    Sikkert ikke bare jeg som kan kjenne meg igjen i denne…





  3. avatar geitost says:

    En veldig flott minuttnovell Cecilia. Du har en nydelig gave å oppnå med bare få ord kjernen til tanker og følelser.
    Hvis du tillater en liten kritikk fra meg, så ville jeg gjerne innrømme, i sammenhengen av novellen, at slutten er litt for forutsigbar. “…og så levde de lykkelig alle sine dager” er noe jeg altid frykter å finne ved slutten hver gang et nytt møte mellom to figurer begynner i en fiksjon.
    Jeg tenker for eksempel at uten setningen “Hun kjente armen hans rundt skuldrene”, ville du unngå en altfor rask happy ending mellom de to figurene, og omvendt skape en åpen ende som ville gitt meg den største lyst til å vite hva som skal skje etterpå !
    (Og du skriver slike flotte ender vanligvis veldig bra. Jeg husker for eksempel de få ordene du utvekslet med Alice da du traff henne igjen i Göteborg, et par ord som ikke betydde noe nøyaktig, men lot leserne forestille seg deres forhold uten grense).
    Jeg leste din novell som en utdrag av livet, ikke som en oppsummering. Kanskje er jeg helt feil. Håper uansett min mening ikke høres sårende ut.





    • avatar Cecilia says:

      Det er veldig sjelden jeg legger ut de små øvingstekstene mine, og tittelen er tatt fra pianotimene. Étude – studie.
      Jeg husker Carl Czernys etydehefte og så på det gjennom tykke brilleglass mens jeg svelget tungt. Kunne det virkelig være nødvendig? Jeg skrudde ned metronomen til akseptabel hastighet og forsøkte… gang på gang, og satt tempoet lavere og lavere, helt til jeg kom meg igjennom feilfritt, mens jeg i mitt stille sinn tenkte at Czerny var en sadist. Men det hjalp. Jeg ble flink å spille. Jeg burde egentlig ha fortsatt å spille, etter å ha lagt ned mange år og så mye slit. I dag får jeg såre fingertupper av å skrive, og det finnes ingen etyder, hvis jeg ikke lager dem selv.
      Nei, det høres ikke sårende ut i det hele tatt. Jeg forstår godt hva du mener, og er enig. Så har jeg noe å strekke meg etter, et mål med den neste minuttnovellen. Jeg er allerede inspirert :)

      Så får vi se hva det blir…





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *