London… en by på en tripod i kvikksand.

Jeg har vært urolig i hele dag, og syns det har vært vanskelig å falle til ro etter at jeg landet i London. Det var et jag rundt meg hele tiden, og jeg kjente meg ikke helt igjen på flyplassen. Det urolige punktet ligger i mellomgulvet og har vært der helt siden jeg låste døren bak meg og løp ned trappen til den ventende taxien. Reisefeber, tenkte jeg, og var sikker på at det kom til å gi seg med en gang jeg var underveis, men jeg kjente det fortsatt i mens vi avanserte sakte i taxikøen på Heathrow.
Det er grått i London, akkurat som det var i Oslo, og det er omtrent samme temperatur. 14 grader og lett regn, sa kapteinen.  Jeg aner ikke hvorfor jeg trodde det skulle være sol i London, kanskje det er ideen om Miami som har spøkt i bakhodet?
Vi har rom på The Berners Hotel. Jeg valgte det for å ha en base et sted hvor jeg er litt kjent.  Jeg angrer egentlig litt på det nå. Minnene er mange  og de kunne jeg  godt klart meg uten.  Men det ikke derfor jeg er urolig.  Jeg har forsøkt å tenke på om det kan være sykdommen til tante som plager meg, eller om det rett og slett er savn. Jeg hadde innstilt meg så veldig på å reiste til Miami, og da beskjeden kom var jeg ikke forberedt på at noe kunne forkludre planene mine.  Vel, nå er jeg her, og får gjøre det beste ut av det. Jeg har tross alt invitert med meg Carl og det forplikter. Taxisjåføren visste godt hvor hotellet lå. Taxisjåførene i London bruker verken GPS eller kartbok. De må ha en teknikk for å klare å huske alle gatenavnene.
_
London er i forandring.
Det bygges stadig nytt og det er mange nye bygninger siden sist jeg var her; bygninger med futuristisk arkitektur, som kopiert fra forsiden på et amerikansk science-fiction magasin fra 1950. Det gamle og ærverdige London er ikke lenger en by som forsøker å fremstå som konservatismens høyborg. London er et konglomerat av motsetninger. Glass, stål og betong, upstairs & downstairs… alt eksisterer parallelt i en påtvunget symbiose mellom fattig og rik, hvor betalingsevne blir synonymt med makt og posisjon.
Globaliseringen har inntatt det gamle imperiets stolte hovedstad og det eneste man har tilbake er den generelle oppfatningen av utlendinger; disse som fortsatt ikke behersker språket til fulle, og således er å betrakte som mindreverdige eksistenser, uavhengig av rikdom og medfølgende makt. Det lett morkne erke-engelske aristokratiet har blitt tvunget til å leve side ved side med oljerike arabere og nyrike pakistanske oppkomlinger. Støvete gamle herskaps-leiligheter har blitt modernisert hinsides enhver sømmelighet, og The fourteenth Earl Of Primrose er den eneste gjenlevende som fortsatt insisterer på å gå trappene opp til tredje etasje: Han vil heller la seg bære enn å benytte den utrygge nymotens heisinnretningen som har blitt installert stikk i strid med hans uttrykte motvilje.

London, verdens finansielle sentrum, med en sjel som flyter rundt et sted i tåkehavet mellom arkitektoniske futurismer  i  stål og glass, føler seg antagelig ganske utilpass.  Fremtiden har passert toppen av parabelen og er på vei ned i dumpa og får moment av sin egen tyngde på veien ned.  I et villnis av ruiner etter et fordums imperium vet ikke byen helt hvordan den skal finne seg tilrette. I en form for katolsk forståelse av legendene om Robin Hood og Ridderne av det runde bord, hviler det sammensunkne engelske imperiet på fortidens pilarer. Storheten eksisterer kun i kraft av sin egen selvbekreftende legende – balanserende på en tripod som står solid forankret…  i kvikksand.

_
Men Big Ben tikker videre…

Man blir lett liten i London. (Bildet kan klikkes større)

London har sin egen rytme og sitt eget språk. Det er lett å føle seg fortapt i tåkehavet.
I andre byer er det ikke noe problem å forstå kodene. Miami, Roma, Paris, København og Stockholm, og for så vidt også Oslo, er byer hvor man fort forstår det sosiale spillet instinktivt… det bunner i noe kontinentalt og forutsigelig. I London er det sosiale spillet langt mer sofistikert. Ingenting skal sies i klartekst.  Understatementkulturen er rendyrket til det absurde… man avslører sitt manglende intellekt, eller befester sin posisjon, utfra evnen til å beherske sin inuendo, og den karikerte sosiolekten smeller i veggene.  Der franskmenn blir sjarmert av utlendinger som forsøker å snakke fransk, fremstår engelskmenn som indignerte dersom du påstår deg å forstå engelsk: Selv ikke engelskmenn kan engelsk! Jeg er på audition til  “So you think you can speak english? “.

Vi spiser middag i spisesalen. Ikke noe storslagent, og det er få gjester, men vi har en morsom kelner som har tid til oss.  Han gjør det til en hyggelig opplevelse, selv om jeg er fåmælt og tankefull. Jeg syns det er rått i luften og merker at klærne henger fast på kroppen, og knuten i mellomgulvet vil ikke gi seg, selv om jeg forsøker å drukne den i rødvin.
– Er det noe som plager deg?
– Jeg aner ikke hva det er… kanskje det er tante.
– Har du fått vite noe?
– Nei. Bare at hun er på sykehuset og at det er akutt og alvorlig.
– Du trenger ikke ta hensyn til meg. Det vet du.
– Mm… men er hyggelig at du sier det. Det går over. I morgen er jeg sikkert på plass.

_

Det er onsdag og jeg er langt fra på plass.  Tankene raser mens vi spiser en sen frokost i lobbyen. Hva er det som er galt? Hvorfor slipper det ikke? Jeg skeier ut med et glass Chablis mot bedre vitende, og pirker i røkelaksen. Det er for mye dill… både på laksen og i hodet mitt.
Etterpå går vi til Shaftesbury Avenue og prøver gitarer, og treffer Ginger, en irsk filmkunstner som har kjærlighetssorg.  Carl kjøper en dobro og pruter den ned fra 1300 til 850 pund, og får en gitarkasse på kjøpet. Det er tydelig at de tar til takke med små marginer i et ganske døsig marked.
Vi tar med oss Ginger til lunsj ved Covent Garden og putter i ham noe mat, masse vin og noen oppmuntrende ord. Etter en flaske hvitvin får vi historien hans servert: Han er redd for jenter. Han er redd for å ikke strekke til, og jo mer han tenker på det, jo vanskeligere blir det. Han fungerer helt fint under forspillet, og så, helt plutselig, slutter alt å virke, og da er det ingenting som hjelper.  Han har hatt noen vonde opplevelser.  For noen år siden ville jeg kanskje vært Florence Nightingale, men ikke i nå. Jeg bare unnskylder meg og går på toalettet, og håper de snakker om noe annet når jeg kommer tilbake.

Etter middagen har Carl lyst til å gå på rommet, men jeg har lyst til å bruke London når jeg først er her.  Stacey Kent spiller på Ronnie Scotts, men det er selvfølgelig ikke mulig å få billett. Det har vært utsolgt i dagevis, sier vakten. Men andre etasje er et alternativ. Der er det jamsession og åpen bar til klokken 03.  Han vil gjerne ha 5 pund, men tar til takke med de tre jeg har i vesken, og stikker dem i lommen mens han bukker meg inn. Jeg regner med at de tar kort i baren.
Det sånn passe fult. Det store innrykket kommer nok senere. Klokken er bare ti. Møblementet er blytungt og som støpt fast i gulvet, så jeg åler meg inn ved et ledig bord og lager revir rundt meg med vesken og den tynne sommerjakken. Jeg er ikke på jakt etter annet enn inntrykk,  og jeg aner ikke hvor lenge jeg kommer til å bli. Jeg er ikke noe godt selskap i dag uansett. Jeg har bare lyst til å være anonymt tilstede,  et sted hvor det er mennesker rundt meg…  høre på musikken og drikke whisky, og håpe det kommer noen musikere som har noe å by på. Jeg har lyst til å glemme hotellet og alle minnene…
– Mind if I join you?
Han må være rundt førti, tenker jeg da han stabler seg møysommelig på plass ved siden av meg uten at jeg har gitt tillatelse. Han har høye viker og litt tunge øyne. Egentlig ligner han litt på faren min.
– What are you drikning, luv?
– I don’t know… some whisky.
Bartenderen sa ikke hva jeg fikk. Jeg ba ham bare gi meg en whisky han trodde jeg likte.
– I’ll have the same as her, sier han til bartenderen. Øyeblikket etter ser han på meg med et rart blikk.
– What is this shit?
– Whisky.
– Do you like it?
– Yes. I find  it to be a very nice single malt… maybe from Isley.
– Come again?
– You are not english?
– Are you kidding? Of course I’m not english!
– So where are you from?
– Copenhagen. You know… wonderful , wonderful Copenhagen…
– Nej! Are you kidding me?  Det er ikke sant!
Vi er like forbauset begge to.
– Jo, såmenn! Jeg heder Axel
– Cecilia. Er du fra København?
– Ja. Du og?
– Ja.
– Skal vi ikke skåle for det?
– Det skal vi vel.
Det er alltid litt sjov å møte landsmenn i fremmede land, og Axel virker som en hyggelig fyr. Dessuten tar han seg tilrette, og det kan jeg like. Han flytter vesken min og setter seg ved siden av meg.
– Cecilia… du har bodd her en stund, ikke?
– Nej. Jeg bor i Oslo.
– Lenge?
– Altfor lenge.
– Det kan jeg høre.
– Så, fortell. Hvem er du, Axel?
– Jeg er bare Axel.
– Det sier ikke stort… det er bare et navn.
– Cecilia er også bare et navn.
– Hva gjør du?
– Spiller saksofon.
– Skal du spille her i aften?
– Måskje… jeg har saksofonen med.
– Lever du av å spille?
– Eller dør av det… alt ettersom man ser det. Enn du?
– Jeg er en holdt kvinne.
– Liker du det?
– Ja.
– Du dør ikke litt av det?
– Nei… ikke ennå.
– Det der er bare et spørsmål om tid.
– Alt er jo et spørsmål om tid. Er det lenge til du skal på scenen?
– Må jeg by på en til?
– Det må du så gjerne…

Axel bestiller en ny runde.
– Can we have the same again, please?
Bartenderen nikker lett.  Jeg er lett forbauset.
– Jeg trodde ikke du likte den?
– Det gjør jeg heller ikke, men jeg må finne ut hva det er du liker ved den. Noe må den da ha…den hadde jo aldri blitt produsert dersom den ikke hadde noe tiltalende ved seg. Er du ikke enig?
– Jo. Selvfølgelig. Jeg syns den er god.
– Det er akkurat det som gjør meg nysgjerrig.
– Men det gjelder vel alt som produseres?  Du kan ikke forvente å finne ut hva jeg liker bare ved å drikke det samme som meg.
– Tror du ikke det smitter?
– Det var det de trodde alle de unge guttene som ville ligge med Aristoteles også.
– Oj! Er det en historiker jeg har gleden av å møte?
– Nej, en slags psykolog.
– Oj, enda verre! Er du én av dem som kan hoderegning også?
– Er du én av dem som ikke kan det?
– Det var jo også en måte å svare på… så du tror ikke det smitter?
– Det har jeg ikke sagt, men jeg tror det har formodningen mot seg.
– Du vil altså holde muligheten åpen?
– Jeg vil kanskje det… som et prinsipp. Men jeg tror ikke du lærer noe særlig om meg av å ligge med meg.
– Men jeg lærer noe?
– Du har allerede lært noe. Det får holde.
– Er du alltid sånn?
– Nei. Bare i kveld. Hvis det er en sengepartner du leter etter så kaster du bort tiden.  Jeg er ikke noe å ha. Ikke i kveld… er du sikker på at vi fikk den samme whiskyen?
– Jeg tror det. Kanskje han lider av dårlig hukommelse. Skal jeg spørre?
– Nei nei… den er helt fin.. jeg må en tur på toalettet.
– Du må bare la vesken ligge. Jeg skal ikke stjele den mens du er borte.
– Vet du virkelig så lite om kvinner?
– Nåh, selvfølgelig…

Jeg føler meg svimmel, men jeg kan da umulig ha drukket for mye ennå? Et sted i bakhodet leker en tanke om at jeg burde vært et annet sted; i sengen min, alene, men jeg har jo bare vært her en time. Det går sikkert over. Litt kaldt vann i ansiktet hjelper nok.

Musikken har blitt kraftigere når jeg kommer tilbake. Axel sitter fortsatt på samme sted. Jeg setter meg på stolen i stedet for ved siden av ham. Det er et signal han sikkert forstår. Jeg er litt usikker på om jeg egentlig har lyst på selskap. Samtidig føler jeg at jeg ikke kan be ham gå.  Vi forsøker å konversere tvers over bordet, men musikken er litt for høy til at det er behagelig.
– Skal du snart opp å spille?
– Jeg må først drikke meg til mot.
– Hvor er saksofonen din?
– I garderoben. Har du lyst til å gå en tur utenfor? Ta en sigarett i frisk luft?
– Jeg har sluttet.
– Du har sigaretter i jakkelommen. Jeg tenkte…
– Hvordan vet du det?
– De falt ut da jeg flyttet på den.
– De er ikke mine.
Det er løgn. De er mine. Jeg er nødt til å ha muligheten åpen ellers blir det tvang å la være å røyke. Det skal være mitt valg å ikke røyke. Det skal være min styrke å la være selv om jeg kan.  Det er viktig for meg,  men det gidder jeg ikke forklare.
– Jeg har alltid en pakke i reserve. Min mann blir krakilsk dersom han ikke har sigaretter.
– Nåh. Det forklarer jo det hele…
Jeg vet ikke helt om jeg liker smilet hans lenger. Det er noe mekanisk over det.
Han drikker øl sammen med whiskyen, og naturen krever sitt. Når Axel går på toalettet føler jeg det er på tide å absentere seg. Raskt og effektivt. Jeg orker ikke noe mas. Jeg betaler for mine egne drinker, også de to han ville spandere. Jeg syns det er det minste jeg kan gjøre.  Men hans drinker er ikke mitt ansvar. Det er bartenderen helt enig i. Jeg satser på at jeg rekker å snike meg ut før han kommer. Jeg føler meg hinsides susete.
Den forlengede ryggmargen min befinner seg ikke lenger i jordens senter. Jeg klamrer meg til rekkverket og stopper stiv som en støtte når det kommer noen mot meg opp trappen. Det er en nydelig svart jente med nådeløst blikk. Jeg lurer et øyeblikk på om hun vil stoppe og kysse meg, men hun går heldigvis bare rett forbi. Hva var det slags whisky jeg fikk egentlig? Jeg pleier da ikke å bli sånn av å drikke whisky? Ikke av tre små glass… ikke jeg som kan drikke en hel flaske i løpet av en kveld og fortsatt stå oppreist… som om det er noe å være stolt av liksom… herregud så susete jeg er.
– Leaving so soon?
– No…  just getting some fresh air.
– Yeh… it get’s a bit stuffy up there. Don’t get lost!
– Thank you. I won’t…  it’s a lovely place you have here.
– Your first visit?
– Yes… but it won’t be my last.

På mobilen kan jeg se at det er femten grader i London. Det føles varmere. Hvor er jeg egentlig? I følge Googlemaps er det lettest å gå rett frem til Soho Square, gjennom parken og ut på Oxford street, og så gå til venstre helt til jeg kommer til Berner Street.  Det man må passe på i London er å se til høyre først, og så til venstre… når man skal krysse gaten…og så skal man holde til venstre når man går på fortauet og aldri gå utenfor fortauet, for da kan man få en ublid skjebne… jeg husker jeg skulle forsøke å kjøre bil i Glasgow… da kjørte jeg feil rundt rundkjøringen…  det er egentlig en logikk i det, tror jeg… jeg er sulten og ør.  Er det ingen gatekjøkken i London lenger? Pleide det ikke å være en club her på Soho Square… en gang… nede i en kjeller der borte, ut mot Oxford Street… en gang for mange år siden? Da var jeg ganske lykkelig.  De spilte Kinks… Lola.. og …lazing on a sunny afterno-o-on.
Jeg tror jeg må sette meg litt og se på King Charles II. Jeg må bare passe på å ikke sovne. Kan jeg ha fått et virus? King Charles the second… det var noe med ham…

Kung Kjals, som man säger på svenska. Skulpturert av en danske ved navn Caius Cibber, som ikke høres ikke så veldig dansk ut.  Jeg vet noe om Kung Kjals; han giftet seg med Catherine of Braganza uten at noen av dem var tilstede ved brylluppet. Kung Kjals fikk Tangiers i medgift, Tangiers var homsehovedstaden på… er det nordkysten av Marokko? …eller er det vestkysten? Det er masse delfiner der nå, har jeg hørt… lest… whatever.
Kung Kjals… makt og rikdom… han holdt seg med konkubiner mens Catherina lærte engelskmennene å drikke te.  Vet de det, engelskmennene, at skikken kom fra Portugal?  Jeg trodde egentlig den kom til England fra India… men det er altså kun en myte… og engelskmennene påstår seg at det er en erke-engelsk skikk. Erke-engelsk…  egentlig kommer vi visst alle fra jungelen, også engelskmennene. Edgar Rice Burroughs visste nok hva han snakket om… vil du ha en banan, kung Kjals?
Catherine of Braganza ser akutt tilbakestående ut på de bildene jeg har sett. Det lønner seg kanskje å være litt tilbakestående når man gifter seg med en mann som Kung Kjals… han fikk visst over femti lausunger… som alle visste om.
Og Catherine ble aldri gravid. Kanskje Kung Kjals ikke orket å ligge med henne… ikke engang i mørket… kanskje hun ikke luktet godt?  Jeg tror det er lurt å være tilstede når man gifter seg…. kanskje før også. Jeg liker Catherine de Braganza. Jeg kan godt felle en tåre over at hun fikk et slikt elendig ekteskap. Hun ble sekstisyv år mens kung Kjals ble bare førtifem. He he… det straffer seg… det går en nemesis over verden… uha!
Jeg tror det er lurt å gå hjem nå... hm… Catherine de Braganza… fint navn i grunnen…

TV- tårnet er opplyst. Det er sikkert ikke fordi det skal være synlig for turister som har navigasjonsproblemer, men jeg husker det fra utsikten på rommet. Det gjør det lettere å navigere i tåkehavet. Hva i alle dager var det i den whiskyen?  Nå må jeg konsentrere meg; se til høyre først når jeg skal over gaten… det er nok best å se begge veier, selv om det ikke er noen biler å se. Men… hvorfor skal jeg krysse gaten? Jeg kan jo bare bli på denne siden…

Jeg finner Carl ved et bord i lobbyen. Han spiller sjakk med seg selv på iPad. Det er onsdag kveld eller torsdag morgen, alt etter hvordan man ser det.
– Du kommer tidlig. Skjedde det noe spennende?
– Nei. Jeg traff en danske. Jeg er litt rar i hodet.
– Jeg har spilt sjakk…
– Og drukket whisky ser jeg.
– For å klare tankene.
– Jaha. Jeg tror noen puttet noe i whiskyen min. Jeg er langt fra i lodd og vater akkurat nå.  Jeg trenger motgift… er det fortsatt servering her?
– Tror du det hjelper?
– Jeg tror ikke lenger. Jeg har snakket med kung Kjals om det.
– Et blikk inn i fremtiden?
– Kung Kjals den andra!
– Aha! Spanskekongen…
– Glem det!
– Skal vi gå på Tate i morgen?
– Det er jo planen. Og så reiser vi hjem etterpå. Jeg har fått nok av London.
– Vi kan reise et annet sted. Jeg spanderer.
– Hvorhen da?
– Til Paris. Jeg har alltid hatt lyst til å ta toget gjennom tunellen.
– Ved du hva? Det er en kjempeidè! Jim Morrison … show me the way to the next whisky bar… har du vært på graven hans?
– Nei.

___

Paris er en masse verdt…

Jeg er fortsatt i en kokong og kokong-følelsen blir forsterket i det øyeblikket toget begynner å gå. Verden blir tett og lydløs når vi glir ut fra stasjonen. Jeg må ha fått i meg noe mystisk i går og har en meget sterk og velbegrunnet mistanke til Axel. Han virket akkurat hakket litt for hyggelig. Håper han hadde betalt riktig mye for den dritten han puttet i glasset mitt. Det hadde sikkert vært interessant  å se ansiktet hans da han kom tilbake og oppdaget at jeg var borte. Da hadde han kanskje vist sitt rette jeg. Jeg håper han ble sur, og at han ikke fant noen andre han kunne forgifte.
Det går nedover og jeg glir inn i en slags våken drøm om Kennedy Park hvor jeg og Shaya går barbent på de runde stenene nede ved vannet. Det er sol og varmt i Miami og Shaya smiler og holder hånden min. Jeg har lyst til å bade i saltvann og ligge på stranden og tørke etterpå…  …og så glir jeg inn i meg selv og sovner.

Da jeg våkner er vi allerede i Frankrike, og jeg har gått glipp av hele tunnelen. Det har tydeligvis Carl også.  Han er fremdeles i drømmeland.
Det er grått utenfor vinduene og vi blir oppfordret om å passe på bagasjen vår…   og så er vi fremme på Gare du Nord, drøye to timer etter at vi forlot London og 160 pund fattigere… og jeg har ikke engang opplevd reisen.
– “Thank you for traveling with Eurostar!”

Carl har bestilt rom til oss på Hôtel Saint Honoré.  Det er et helt greit hotell, og stilen er akkurat passe skjødesløs fransk.  Hotellet ligger fint plassert i gangavstand til La Seine, og hva mer kan man ønske seg?  Det er både varmere og fuktigere i Paris enn i London, men merkelig nok syns jeg det er bedre luft. Det lukter i hvert fall bedre i Paris enn i London. Det lukter Paris… og når jeg kjenner etter er faktisk uroen i mellomgulvet helt borte. Kanskje det finnes et slags underjordisk Van Allen-belte under den engelske kanal som fjerner uroligheter i mellomgulvet? Eller kanskje det rett og slett er London allikevel? Eller hotellet?  Kan det virkelig sitte så dypt… etter så mange år?
Sviket. Det verste et menneske kan bli utsatt for. Når noen man tror på sviker… det sitter langt inne å engang innrømme at det var et svik. Jeg lette etter unnskyldninger i årevis etterpå… og kanskje jeg fortsatt gjør det?  Men virkeligheten lar seg ikke fornekte… det ydmykende sviket var reelt nok…?  Var det ikke?  Ville alt vært annerledes dersom jeg hadde… eller han hadde? Hva godt gjør det egentlig å gjennomgå hvert tenkelig scenarie?  det som har skjedd har skjedd…  there’s no going back, Cecilia!  There’s no going back!
Jeg tror det var ekte, den gangen vi var i London. Det var senere, da jeg ikke lenger hadde nyhetens interesse… da jeg ikke lenger var nok for ham… det var da han reiste til Amsterdam og fant unge prostituerte gutter å forlyste seg med.  Hva hadde de som ikke jeg hadde? Ståpikk? Det har ikke naturen utrustet meg med… det er ikke ikke min feil. Men hva hjelper det å tenke sånn? Jeg var ikke nok… for mannen i mitt liv.

Vi har tapt en time. 1730 fra London ankommer Paris kl 2050, lokal tid.  Klokken er allerede halv ti innen vi kommer oss ut fra hotellet, på jakt etter middag.

Det er bare å gå etter lukten og vi ender opp i verdens hyggeligste bakgård.  Jeg har endelig landet og nikker et stort “ja” til servitørens anbefaling. Ja! Gi meg noe deilig… og masse vin – s’il vous plaît!
– Har du våknet omsider?
– Jeg har passert gjennom Van Allen-beltet under den engelske kanal. Det var akkurat det som skulle til. Har jeg vært fæl?
– Nei.
– Helt ærlig, Carl?
– Helt ærlig. Jeg har hatt det helt strålende i London. Jeg har ikke kost meg så mye på lenge. Det er du som har gått glipp det meste.
– Jeg har kanskje det…  hva har jeg gått glipp av?
– Hva fikk du med deg på Tate i dag?
– Var vi der? Det kan jeg ikke huske…
– Hva fikk du med deg av foredraget om Peppy?
– Det var jo jeg som ville gå på det! Jeg fikk med meg alt, for jeg har tatt det opp. Jeg skal høre på det på flyet hjem.
– Du er deg selv lik.
– Er ikke det fint da?  Jeg ser ikke noe negativt i det. Syns du jeg er ansvarsløs?
– Nei. Ikke ansvarsløs. Men jeg syns du kan ha litt lett for å flyte med i stedet for å yte motstand.
– Hva er poenget med motstand?
– Selvfølelse kanskje?  Følelsen av å klare å få til en forandring… at man klarer å snu noe.
– Men hva om jeg tar feil? Hva om jeg klarer å snu ting til det verre?
– Jeg tenker ikke i store sammenhenger… jeg tenker for eksempel på noe så enkelt som han som hadde tatt flysetet ditt til London. Du kunne bedt ham flytte seg.
– Jo… men hvorfor skape dårlig stemning? Han hadde jo helt rett, jeg kunne bare sette meg et annet sted. Han trengte å sitte nærmest midtgangen fordi han hadde behov for å gå på toalettet ofte. Det var til alles beste.
– Okei, kanskje et dårlig eksempel, men…
– Hvorfor skal man alltid pukke på retten sin?
– Men du føyer deg jo alltid dersom det er deg det gjelder?
– Ja. Men man kan ikke forvente at… altså, hvem er det man omgir seg med? Ligger ikke kvaliteten i et samvær egentlig i at det opprettholdes en positiv stemning?  Hvor fint vil jeg ha det? Hvor fint vil du ha det i livet ditt?
– Så fint som mulig… men har jeg det egentlig bedre dersom jeg føyer meg etter alle andre?
– Syns du jeg gjør det? Jeg syns ikke jeg gjør det. Jeg syns jeg oppnår det jeg vil lettere ved å lirke enn ved å bruke makt. Man kan godt betrakte verden rundt seg som om den var befolket av barn, og så får man heller bli positivt overrasket når man møter noen voksne.
– Det er jo en interessant verdensanskuelse…
– Jo, men den virker i praksis. Det er det som betyr noe.
– Litt ovenfra og ned?
– Jeg er glad i barn…. du, kjenn forskjellen! Denne maten kunne vi aldri fått i England!
– Lirker du deg sakte bort fra emnet nå?
– Jeg nei.  Aldri. …kanskje du kan lirke en flaske vin til fra servitøren?

___

_

– Så dette er stedet romantiske ungpiker besøker når de er i Paris?
– Man trenger ikke være romantisk.
– Så hva gjør man her?  Sitter man bare her og tenker på Jim Morrison mens man stirrer på graven hans?
– Jeg vet ikke… det er bare tilstedeværelsen… jeg har aldri tenkt over hvorfor jeg går hit.
– Hvordan tror du han ville sett ut om han hadde levd i dag?
– Aner ikke.
– Han ville vært seksti åtte år.
– Du er bare åtte år yngre.
– Ni!
– Opps! Det er jo en vesentlig forskjell. Sorry. Likte du ham ikke?
– Jo, for all del. Doors var store. De gjorde noe ingen andre hadde gjort før dem.
– Marlon Brando ble åtti. Han ble bare bedre og bedre etter hvert.
– Marlon Brando ble en hval!
– Det er mye du ikke forstår om kvinner.
– Syns du virkelig Marlon Brando var sexy da han var åtti år gammel?
– Vet du, jeg hadde gjerne krabbet naken rundt oppå Marlon Brando…  selv da han var åtti, så pass på hva du sier. Det kan slå tilbake.
– Greit, greit, greit…  jeg trekker det tilbake umiddelbart. Så hva gjør vi nå? Tenker litt på Jim Morrison før vi går videre?
– Vi kan gå til messe.
– Seriøst?
– Har du vært på en katolsk messe noen gang?
– Nei.
– Da er det faen meg på tide.

___

Et sted langt inni meg er det begravet et følelsepunkt som jeg kun sjelden kommer i kontakt med.  Et minne…  et tilbakeblikk til mine første tanker om hvor heldig jeg var som hadde fått lov å bli et menneske. En bønn ved alterringen fra en liten pike med gul hårbøyle: Takk Gud, for at du har skapt meg! Tusen takk! Fortell meg hva jeg kan gjøre til gjengjeld.
Jeg husker at jeg følte en enorm takknemlighet for at jeg hadde fått lov å bli et menneske. Jeg så på alternativet som det normale. For hvert eneste menneske som blir født finnes det et uendelig antall som aldri blir født. De vet ikke hva det vil si å få lov å leve. Det finnes ingenting som er større enn livet, og jeg var nødt til å rette takknemligheten min et sted. Foreldrene mine visste aldri at det var akkurat meg de skapte de gangene de hadde ubeskyttet samleie.  De ville ha et barn til, men de visste ikke at det skulle bli akkurat meg.
Et sted ligger fortsatt takknemligheten. Ingen fornuftens apostel vil noen sinne forandre mitt faktum. Universet må gjerne ha oppstått som en uungåelig konsekvens av omstendighetene, slik Hawking forfekter, men i så tilfelle har det hele skjedd utfra samme filosofi: Determinismen. Så har jeg selv altså oppstått som en uungåelig konsekvens av universets tilblivelse, akkurat som alt annet som har oppstått siden universet sprang ut av intet. Eller sprang det måskje ut av noe som ikke var intet? Og hva var så det? Og hvor kom det fra? Jeg er et produkt av stjernestøv… en sammensetning av atomer og molekyler skapt av et univers  som er skapt… av noe. Selv en fornuftens ridder som Hawkins forstår at intet kan skapes av intet. En gang skal jeg tilbake dit jeg kom fra. Det skal Hawkins også.  Så får vi se om ikke vi møtes når det uungåelige skjer;  at universet klapper sammen til et sort hull.

Det sitter langt inne, men jeg får med meg Carl til aftensmesse  i Notre Dame.
Hvorfor skaper mennesket vakre ting?  Er det av takknemlighet for at de eksisterer?
“Nei”, vil den fornuftige si, “det er fordi vi har skapertrang!”
Jeg lar tårene renne hemningsløst. Det er vakkert og det rører ved det innerste i meg. Det treffer det punktet jeg så altfor sjelden berører; det treffer selve livsnerven… grunnen til at jeg finnes. Hva fornuften forteller meg er uvesentlig. Fornuften kan jeg bruke etter behov. Det overjordisk vakre, på et språk jeg ikke mestrer… hvordan kan det snakke til meg dersom det ikke ligger noe universelt i formidlingen?
Se i nåde til de ulykksalige… hva er å se i nåde? Hvem er de ulykksalige? Hever vi oss over de ulykksalige, etter vår egen definisjon?
De ulykksalige er de mange som ikke forstår å sette pris på livet før det er for sent.. de som først verdsetter livet når mannen med ljåen står for døren. Da er det for sent…

Hôtel Sait Honoré fornekter seg ikke: Jeg får kvitteringen printet opp-ned… som seg hør og bør på et hotell med forakt for konvensjoner og autorative forordninger. Fordelen med et slikt hotell er at man opplever en grenseløs tøying av gjeldende regler, og det kan ha sine fordeler. En fin samtale i natten over en ulovlig flaske calvados. En liten flamme som brenner på en parafinlampe og kaster duse skygger over to mennesker som utveksler sine innerste hemmeligheter… et øyeblikk kanskje ikke universet selv var i stand til å forutse den gang det ble skapt… hvem vet?

_

Hemmelighetene kan sitte løst når man snakker med noen man neppe kommer til å møte igjen. Nattportieren heter Andrè. Han har kone og to barn, og en utemmet appetitt. Den ene tjenesten er den andre verdt… det er det kun dårer som fornekter.  Andrè var godt oppdratt… det skal han ha. _

_

Tilbake til Oslo, ad omvei…

Rom for opplevelse og tid til ettertanke.
Vi er enige om at vi ikke vil reise rett hjem, men tilbake til London vil ingen av oss.
– Hva med København? Da kan vi ta Oslobåten hjem, på Commodore Class, og så er vi hjemme søndag morgen.
– Det høres ut som en plan. En veldig god plan.
– Vi taper flybilletten fra London.
– Den er fleksibel… uendelig fleksibel.

Det var helt riktig å reise til Paris, og det er like riktig å reise til København. Air France frakter oss til København for 180 € og vi lander kl 1440. Da har vi et par timer på oss før Oslobåten går kl 17, akkurat tid til en nesten u-trendy sen lunsj på Gråbrødretorget.
– Hvad det er godt at være hjemme.
– Føler du deg mer hjemme her?
– Ja. På en måte er det her jeg hører til… uansett hvor godt jeg liker meg i Oslo.
– Det kommer aldri til å forandre seg, gjør det vel?
– Nej. Det tror jeg ikke.
– Du er et komplisert menneske, Cecilia.
– Hvordan mener du?
– Det ene øyeblikket hudfletter du kirken og i det neste går vi til messe hvor du sitter og gråter.
– Er det så komplisert syns du? Jeg elsker å gå til messe. Det er forførende og deilig, og det rører ved noe i meg.
– Men du liker ikke kirken?
– Nej. Men det betyr da slett ikke at jeg forakter den!
– Det var ikke det jeg mente.
– Hvor vi henter våre følelsesmessige opplevelser har ikke nødvendigvis noe å gjøre med fornuft. Jeg har latt meg forføre av en banditt fra Hells Angels, selv om jeg visste han ikke var det spor god. Det var opplevelsen jeg ville ha, ikke det han stod for.
– Man kan ikke gå ukritisk etter opplevelser, Cecilia!
– Hvorfor ikke? Hva skader det verden om jeg går til sengs med en kriminell?
– Ville du gått til sengs med Breivik?
– Nej! Bare tanken på det syntetiske kjevepartiet er så turn-off at det holder!
– Hva med handlingene hans? Betyr ikke de noe?
– Det er klart de gjør det. Men hva ville de betydd dersom jeg gikk til sengs med ham dagen før?
– Anger?
– Antagelig… men det får jeg aldri vite.

___

Alt er som vanlig på Valkyrie Plass. Piken med humleranken står støtt på sokkelen sin og stirrer ut i gråværet ned granittøynene sine. Kirkeklokkene kimer til gudstjeneste, som de alltid gjør hver søndag, og jeg kjenner vibrasjonene forplante  seg gjennom stolen når trikken kjører forbi rett nedenfor vinduet.
Endelig hjemme… eller er det bare et midlertidig stoppested i livet?
En uke har gått siden sist jeg satt her.
Det er som om jeg ikke har vært borte i det hele tatt.
Takhøyden i Notre Dame sammenlignet med takhøyden på Kaffebrenneriet… det er nødt til å slå ut. Der London en gang var konservatismens høyborg er Oslo fornuftens høyborg. De ikke-troende tro de ikke tror… men det de tror på er kun andres påstander. Empiri er den nye Gud… velsigne de salige i sin tro, for de skal arve jorden… eller det som er igjen av den etter at empirismen har fått sitt…

Er det tid for oppsummering og regnskapsførsel? Nei. Et sted langt inne kjenner jeg at det er tid for takknemlighet. At et lite vesen på et knappenålshode i universet blir gitt opplevelser som bringer frem følelser og tanker… det er i seg selv et under. Et under jeg ikke har lov å neglisjere.
Jeg finner  “Vespers at Notre Dame ” på youtube og lar tårene trille. Det har jeg lov til, som et lite vesen på et knappenålshode i universet. Det er det som er det forunderlige…


1
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst and tagged . Bookmark the permalink.

13 Responses to London… en by på en tripod i kvikksand.

  1. avatar jadajada says:

    hei Cec…..

    takk for reisen
    av en eller annen grunn vil jeg også oppleve en katolsk messe
    jeg liker ikke kirkens stjålne makt og verdier – men det er noe
    et eller annet der som jeg vil finne og oppleve likevel
    en dag skjer det :)





    • avatar Cecilia says:

      Man må ikke være katolikk for å finne opplevelsen i en katolsk messe og man trenger ikke bekjenne seg til noen tro for å være velkommen . Messen er folkets eiendom og og det er folkets rett å ta få del i den etter eget ønske.
      Jeg er oppdratt etter katolsk skikk, selv om jeg er både døpt og konfirmert i metodistkirken, men mine samtaler med katolske prester har alltid vært givende og rettledende for meg. Katolske prester er alltid intellektuelle og tenkende mennesker, og hva kirken offisielt mener er ikke alltid førende for hva den enkelte prest ser som sin prestegjerning eller sin misjon.
      Intellektuelle mennesker tilpasser seg… det er gjennom tilpasning de kan bedrive sin gjerning best. Men det vet du jo. Slik er det alltid i samfunnet.

      En katolsk messe er en opplevelse. Glem den protestantiske høymessen fra Kvitesylt kirke på nrk. Ta turen til Paris og gå på søndagsmessen i Notre Dame. Det blir en opplevelse du aldri kommer til å glemme :)





  2. avatar sirenia says:

    Takk for at jeg fikk være med på reisen din Cecilia :)
    og du både søker opplevelser og vet å fortelle om dem.

    Det som berørte meg mest denne gangen
    var nok messebesøket.
    Kjenner som deg en dragning mot ånd
    uavhengig kirke.
    Min sterkeste opplevelse i så måte,
    til nå, var på en kunstig øy i Perast i Montenegro.
    Da guiden låste oss inn og åpnet den tunge døren til den vesle kirken,
    falt jeg nesten på kne av skjønnheten i kirkerommet som var dekket fra golv til tak
    av takmalerier, ulik marmor, blyglass, sølvminneplater og mye mye mer.

    I dag er det allehelgenssøndag, vært på graven til foreldrene mine med to lys
    det er det også mye både velsignelse og takknemlighet i.





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk for hyggelig kommentar :)

      Forskjellen på ånden og kirken som organisasjon, er det viktig å forstå.
      Hvor ofte hører jeg ikke: ”Religionen er skyld i all djevelskap i verden og har forårsaket alle verdens kriger og forderveligheter! ”
      Folk har så lett for å slå sammen begrep. Kirken som maktorganisasjon slås sammen med både ånden, religionen, troen og selve kirkebygningen. Alt blir til en uspiselig lapskaus. Jeg strever i blant med å klare å bevare respekten for sånne mennesker.

      Kirker, og særlig de katolske, representerer masse skjønnhet og gir mange flotte opplevelser. Det er synd det er så mange som fratar seg selv muligheten til å oppleve det.





  3. avatar LeylaM says:

    Nå har jeg fått vært med deg på din reise til London, tilbake til Oslo via Paris og København..Tusen takk for turen, jeg føler at jeg på en måte er der fysisk selv om jeg sitter her bak en dataskjerm :)

    Mange opplevelser fikk du med deg, noen du kanskje kunne ha vært foruten (den skumle drinken og den lugubre dansken), men alt i alt tolker jeg det som at du har hatt en fin tur. Du fikk med deg minner denne gangen også Cecilia :)

    Det er noe med kirker som fascinerer med veldig, har alltid gjort det. Tror det er stillheten og atmosfæren som alltid får meg inn i en annen “verden”. Jeg føler at jeg er veldig nær meg selv der inne, jeg får en ro som oppleves annerledes enn det jeg normalt kaller ro, hvis du skjønner hva jeg mener (og det gjør du nok :)

    I 2ooo var jeg i Holland hvor jeg bodde i en liten by utenfor Amsterdam. Denne byen hadde veldig mange katolske kirker som jeg besøkte. Jeg overvar også en katolsk messe i den største kirken og det er noe jeg aldri kommer til å glemme.
    Minnene sitter enda vedig godt og lukker jeg øynene kan jeg ennå få den samme følelsen som den gang :)

    Ha en fin søndagskveld. Klem til deg :)





    • avatar Cecilia says:

      Joda, jeg har hatt en fin tur, om enn litt annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Men det er jo det som gir reiser mening.
      Kirken er en viktig del av livet mitt.
      Min religiøse sjel vil alltid eksistere som en del av meg, og jeg vil forsvare dens rett til å eksistere til jeg stuper. Det har ingenting med fornuft å gjøre, men hvorfor skal fornuften ha en høyere verdi enn emosjonen? Hvem setter det ene opp mot det andre og bestemmer hva som har den høyeste verdi? Bare de som ikke vet bedre, spør du meg.

      Kirken og Kirken er to forskjellige ting.
      Kirken som institusjon, med alle sine feilgrep, er det de fleste relaterer til når de tenker på kirken.
      Kirken som fristed, et sanctuary hvor man kan finne ro og takhøyde i et fysisk rom som billedliggjør det mentale rommet man søker… hvor mange av fornuftens kvinner og menn er i stand til å se det rommet?
      Antagelig veldig få.
      Tusen takk for kommentar og klem.
      Klem tilbake fra Cecilia :)





  4. fikk mest lyst på å besøke Ronni Scott’s jeg.. :) . det står nok på programmet mitt neste gang. Jeg pleier (pleide) også ¨oppsøke kirkerom på tur,, ikke på grunn av kristendommen, men pga muligheten for kontemplasjon, en slags aksept av at den religiøse undring er fellesmenneskelig selv om troen på de ulike konfesjoner (dogmer?) ikke er det. Jeg tilbrakte faktisk 14 dager ved et økunemisk kloster i Frankrike en gang, det eren historie jeg kanskje kommer til å skrive om.. Jeg var på døra til st. Martin-In-The-Fields denne gangen også, men den var stengt pga konsertforberedelser.Liker som nevnt england Ellers fin lesning





    • avatar Cecilia says:

      På Ronnie Scotts bør man være tidlig ute dersom man vil ha billetter.
      Jeg har forsåvidt skrevet om Ronnie Scotts før. Før jeg ante noe om Ronnie Scotts. Du kan kan jo bare bla til nederst i innlegget og kíkke på videoene dersom du liker Jeff Beck: http://cecilia.bloghog.no/2011/08/21/wenn-die-musik-spielt/ Begge videoene er innspilt på Ronnie Scotts. Imogen Heap synger “Blanket” og lille Tal Wilkenfield (21 år) har en legendarisk basssolo på “Cause we ended as lowers”. Hun alene er verdt hele billettprisen ville jeg tenkt.

      Jeg mener absolutt det hadde var spennende å lese om dine 14 dager i et økumenisk kloster og håper du skriver om det en gang :)





  5. avatar geitost says:

    Det skjer merkelige ting i Père Lachaise, men jeg forstår at Carl ble skuffet av Morrisons grav… sammenlignet med graven til Victor Noir, for eksempel ! Et annet sted hvor “det begynner med en kyss”, som Marthon beskrev i sitt innlegg “Gift of the Gap”. En kyss og litt mer, her…
    (“Monument”i http://en.wikipedia.org/wiki/Victor_Noir, og mere bilder også under den franske versjonen.)
    Tusen takk for en flott reise fortelling, som gav anledningen til en spennende samtale med Carl igjen.





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk for hyggelig besøk :)
      Victor Noir er nok langt mer spennende å besøke enn Morrison. Veldig inspirerende link. Det er slikt man får noen tanker av. Vi får se….





  6. avatar Hilde says:

    Rart det der. Hvor lenge vi føler vi er borte når vi er ute og reiser, men hvor lite det føles som vi har vært borte, når vi kommer hjem. Selv om vi har hatt nye opplevelser, møtt nye mennesker og fått nye tanker.
    Takk for turen Cecilia! :)
    Håper du får tatt den andre turen, den planlagte, ganske snart…





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *