I’ll be back in a jiffy*. Going-away innlegg med digresjoner.

Det regner på bursdagen min. Jeg tror det alltid har regnet på bursdagen min. Det regnet da jeg ble født også.
Slemme piker får regn på bursdagen sin, sa broren min da jeg var liten. Jeg tenker at regn på bursdagen er noe man må regne med når man har bursdag i regntiden. Alt annet er bonus.
I regnværet tikker det inn tekstmeldinger på mobilen fra folk jeg sjelden ser. Jeg visste ikke at jeg kjente så mange.
Pling:  Gratulerer med dagen og klem fra Christina.
Det er fint med iPhone, for da kan jeg se alle meldingstrådene. Jeg kan se at forrige gang vi tekstet var 2 april, altså på bursdagen hennes, og gangen før det er nøyaktig ett år siden. Meldingen hennes i fjor ble sendt på akkurat samme klokkeslett som i år: kl 1204.
Pling: Hei Cecilia. Gratulerer med dagen. Er en svipptur i Paris. Vi sees på lørdag.  M.
Marit var i New York på bursdagen min i fjor. Det kan jeg se. I år er hun altså i Paris. Så vet jeg det og kan danne meg et bilde, selv om jeg ikke helt husker ansiktet hennes. Jeg må nemlig kjenne folk ganske godt for å huske hvordan de ser ut. Diagnosen min er  selvstillet og lyder navnet prosopagnosi,  noe som kan være litt plagsomt:

– Hei!
– ?
– Husker du meg?
– Eh… hei. Det var lenge siden.
– Lenge og lenge… ble du fornøyd med aspargesskrelleren?
Aha! Det er kioskmannen. Jeg så ham jo for bare en uke siden. Flaut.
– Ja takk. Den funker som den skal… jeg var litt… fraværende og koblet ikke…

Jeg har lest at det skal komme en face recognition app til iPhone. Den kommer jeg nok til å kjøpe. I fantasien ser jeg for meg at det bare er å bare late som om jeg leser en tekstmelding og så kan jeg rette kameraet mot folk jeg ikke husker, og få vite hvem de er. Men så enkelt er det nok ikke. Det er bare på film det er så lett. Og tenk om det står feil? Tenk om kioskmannen har en look-alike i New Haven som er ettersøkt av CIA? 
Kontakt politiet! kommer det opp på displayet, og gjør jeg ikke det så er jeg medskyldig og kan bli deportert til Guantánamo og torturert av slemme militante piker som ligner på Limahl …både her og der…

Det er nitrist ute. Grått og vått med sildrende regn. Det er så folketomt at selv den faste tiggeren har gått hjem, hun som alltid sitter på hjørnet ved Jacob Aals gate. Det hender jeg observerer henne fra balkongen. Noen ganger løfter hun det tomme pappbegeret mot de forbipasserende og sender dem fortvilte blikk, andre ganger sitter hun lenge med bøyet hode. Kanskje hun hviler seg litt eller tenker tilbake til barndommen sin. Hun tenkte nok aldri at det skulle bli sånn hun skulle leve, som tigger på et travelt gatehjørne i ett av verdens rikeste land. Hva tenker hun om rettferdigheten i verden når hun ser på alle som går forbi… alle som har et rikt hjem å gå til, en sikker og trygg tilværelse med mat nok  og rent sengetøy? Kanskje hun ser på hendene sine og ser at de er skitne. Har hun noen gang ligget i et badekar eller i en ren og varm seng?  Ville hun takket ja dersom jeg inviterte henne til å bo hos meg i en uke? Antagelig ikke. Det ville fratatt henne friheten.
Det må være vanskelig å tigge når alle bare har kort, for man kan jo ikke godt utstyre seg med betalingsterminal heller… ikke hvis man vil opprettholde inntrykket av at man er fattig.
Hun er alltid rask til å tømme pappbegeret dersom hun får noen mynter. Det har sikkert to grunner. Den ene er at det kan være fristende for noen å stjele pengene hennes, og den andre er nok hun tror det appellerer til giverånden når folk ser at begeret er tomt.  Helt umiddelbart vil jeg tro det er omvendt med det siste. Har hun et beger halvfullt av mynter så viser det at det er mange som har gitt, og hvem vil vel være dårligere enn de andre? Det norske lynnet er litt spesielt…
I Lisboa så jeg en tigger en gang på gaten utenfor hotell Tivoli. Da hun var ferdig for dagen reiste hun seg opp og gikk bort til en Golf som stod parkert litt unna. Der skiftet hun til vanlige klær, satte seg inn og kjørte av sted.
Tiggerdamen på Valkyrie Plass har nok ingen Golf parkert rundt hjørnet.
Når jeg tenker etter har jeg faktisk aldri sett henne hverken komme eller gå.  Det ene øyeblikket er hun der – det neste er hun borte.
Hva om hun besitter en egen evne til å materialisere seg?
The Sirens of Titan.
Jeg tenker på Rumford og Kazak, som var fanget i tidsspiralen, The chronosynclastic infundibulum, og plutselig kunne dukke opp… til noens besvær og andres glede, og like plutselig kunne forsvinne igjen.
Jeg leste om  Church of God the utterly indifferent, og fant i formuleringen et slags svar på mine egne tanker. Å ta stilling medfører et ansvar.
_

Kurt Vonnegut. Jr. : The sirens of titan.
Anbefales – verdt et klikk.

_
Pling: Håper du har det bra. Gratulerer med dagen. Vi må treffes snart. Klem. Janne.
Janne husker nok bursdagen min uten påminnelser, akkurat som jeg husker hennes, men jeg tror ikke folk går rundt og husker bursdager. Antagelig gjør alle som meg, legger den inn med alarm i kontaktlisten. Så hver fødselsdag, når meldingene tikker inn på telefonen min, benytter jeg anledningen til å sjekke min egen kalender og kontaktliste, for å forsikre meg om at jeg har avsenderens bursdag lagt inn som alert, akkurat som alle andre. Det forplikter å stå på noens kontaktliste. Å sende bursdagshilsener en del av det sosiale livet, akkurat som å sende julekort.
Jeg kommer litt i stuss når jeg får en melding fra et ukjent nummer:
Pling: Gratulerer m d. Sitter på toppen av spansketrappen og nyter Roma.
Hm. Det må være noen som tror jeg kjenner dem, ettersom meldingen er usignert. Jeg må selvsagt finne ut hvem det er:
Tusen takk for hilsen. Kontaktlisten min er dessverre ikke helt ajour. Hvem er du?
Så er det bare å vente på svar, og i mens kan jeg løpe ned på Kaffebrenneriet og kjøpe en brioche.  Noe godt må man da kunne unne seg når man har bursdag…

Jeg burde egentlig begynne å pakke. Avreisen er bestemt. Det blir på mandag. Først et par dager i London sammen med Carl, og så videre til Miami på fredag. Jeg burde i hvert fall begynne å planlegge hva jeg skal ha med meg. Meningen er å bli i Miami en stund, og det mye som må planlegges. Noe har jeg allerede ordnet. Carl skal vanne plantene og kikke innom mamma og handle for henne en gang i blant, samt åpne all post som ser ut som regninger. Vinterdekk skal jeg få i morgen og… åh, jeg må huske å lufte radiatorene! Det har kommet gul lapp fra vaktmesteren to ganger. Det er like godt å gjøre det med én gang… jeg må bare finne nøkkelen til luftenippelen som selvfølgelig ikke henger på nøkkelkroken ved kjøkkeningangen…
Jeg finner den på radiatoren under soveromsvinduet. Så har jeg antagelig blitt distrahert i fjor, og glemt den der… men, himmel og hav! Så skittent det er bak radiatoren! Jeg er jo en helt elendig husmor… med prosopagnosi. Naturen har vært hård med meg… næmen, har det blitt hull på sokken min? Hull på de fine ullsokkene jeg har hatt så lenge? Helt siden…
Min mor har en klar formening om hva som er lenge siden: Det er lenge siden Ålesund brant. Bybrannen i Ålesund fant sted natt til lørdag 23. januar 1904. Brannen brøt ut ca. klokken 2 om natten og det blåste storm fra vest, sier Wikipedia, vår tids Hakkespettbok, og det er det ingen grunn til å tvile på.
Jeg har ikke hatt ullsokkene mine helt siden 1904, men jeg har hatt dem ganske lenge.  5 år kanskje?
Hva sier Hakkepettboka om stopping?

Jeg har et syskrin, ett eller annet sted… jo, i hjørnet bak kommoden.
Jeg liker syskrinet mitt. Det minner meg om mormor som jeg arvet det etter. Det er i lyst tre, antagelig bjørk, og kan trekkes fra hverandre slik at det blir fem rom. Fem rom… det høres kjent ut. Er ikke det navnet på en restaurant jeg har vært på en gang for … lenge siden? I 2003 kanskje? Var den i Stockholm eller i Helsingborg? Det var bare de to stedene i Sverige jeg hadde vært på den tiden. Det må ha vært i Helsingborg…. eller nei. Der var jeg i et slags kloster og spiste, høyt oppe på en topp. Da må det være Stockholm. ”Fem Små Stugor ” het det vel, ikke fem rom… vel, jeg kan sjekke med dagboken.
Jeg tror det gjør noe med hukommelsen når man skriver ned ting man vil huske. Før jeg fikk mobiltelefon husket jeg telefonnummeret til alle jeg pleide å ringe. Nå husker jeg knapt nok mitt eget nummer.
I syskrinet finner jeg stoppenål og en vindel med grått ullgarn, og heldigvis en liten metalldings til å tre nålen med. Det trenger jeg, selv med kontaktlinser og lupe. Å stoppe sokker er en passende øvelse for et tvilsomt husmor-emne. Det er bare å sette i gang… men først må jeg legge på en kubbe til i peisen og lage en kopp te.

Jeg liker meg foran peisen. Det er fint å sitte der og feire bursdagen med en kopp te og en klissete brioche. Å stoppe sokker er som å veve, jeg vever inn et nytt stykke der det er hull… og så blir det faktisk ganske fint med grått mot lilla, og det blir sikkert solid, for jeg lager en tett vev… over… under… over… under… gjesp… er det ikke litt varmt her? Gjesp…

Og så husker jeg ikke mer før jeg våkner av et pling på mobilen.
Pling: Hei Cecilia. Takk for sist. Jeg er Tove. Moren til Fredrik i barnehaven. Klem fra Roma.
Så vet jeg det. Hun er en av dem som hjalp meg med bursdagsselskapet til Shaya. Hun vet altså når jeg er født… hvordan vet hun det? Man vet kanskje slikt i barnehaver… og så sender hun meg sms fra Spansketrappen. Det er vel helst for å fortelle at hun er i Roma tenker jeg, men jeg legger henne til kontaktlisten… for å være på den sikre siden.
Teen har blitt kald og peisen trenger en kubbe til. Hvilket drømmeland jeg har vært i, aner jeg ikke. Tiden har bare forsvunnet. Blitt til ingenting. Tornerose har sovet i hundre år eller i to timer, uten å merke at verden har gått videre i mellomtiden. Det lyset jeg reflekterte da jeg sovnet har nødvendigvis beveget seg med lysets hastighet, og befinner seg nå et sted langt ute i universet. Dersom det en gang i fremtiden finnes en sivilisasjon som har utviklet veldig skarpe kikkerter, kan de rette kikkerten inn av vinduet mitt og kanskje få med seg akkurat hva som skjedde da jeg sovnet foran peisen mens jeg stoppet lilla sokker med grått ullgarn på bursdagen min. Og hvem vet, kanskje de kan se drømmene mine også? Det mye som kan skje om millioner av år…
Pling: “En hilsen fra Paris. Gratulerer med dagen. John.
Er han også i Paris? Han og Marit? Ikke sammen? Nei, det tror jeg ikke.
Hei John! Tusen takk for hilsen. Fikk nettopp melding fra Marit. Hun er også i Paris, Du kan jo tekste henne ☺
Sånn… så får jeg vel høre om det etter hvert. De kommer jo hit på lørdag begge to… sammen med sine respektive.

Det er ett sted mange besøker første gang de er i Paris, og det er Cimetière du Père Lachaise. Jeg er en av mange. Det er der alle som betyr noe er gravlagt, for eksempel Jim Morrison.
Jeg har en teori om at man kan dele menneskeheten i to:  De som har hørt om Jim Morrison, og de som ikke har hørt om ham. Jeg har ennå til gode å treffe noen som ikke liker Jim Morrison, altså blant dem som har hørt om ham. Selv min mor liker Jim Morrison, men min mor liker ikke ordet sexy, så hun nøyer seg med å si at han var ”en flott mann”.  Ord som sexy skal man ikke bruke i hennes sfære.
Ved graven til Jim Morrison kan man treffe likesinnede. Det var der jeg traff Patrick, en svenske som påstod at Jim Morrison var faren hans. Jeg forsøkte å se veldig nøye etter om det var antydning til likhet, men fant ingenting som lignet, dessuten var han ikke stort eldre enn meg, så det virket som en umulighet, datoen på gravstenen tatt i betraktning.  Jeg regnet med at han bare ville imponere meg, og syns det var søtt. Det var varmt og sommer. Jeg var 21 år og hadde på meg en gammel utvasket bleklilla singlet med ”Don’t speak” i mørk skrift og en like utvasket sort Levis med grønt armybelte. I tillegg hadde jeg på meg brune sko med litt heler og en silketruse.  Ikke noe annet. Ingen pynt, ingen sminke og ingen BH; jeg trengte ikke det for å holde frontpartiet på plass. Ikke da og ikke nå. Det har sine fordeler å være flat, særlig når det er varmt og ubehagelig med stropper.

Jeg har lenge tenkt at jeg ble født tredve år for sent. Jeg tror den tanken kom da jeg overtok min fars kassettsamling og begynte å lese litt om søtti-tallet, om dop-kulturen og hippiene. Men ett eller annet sted gikk noe feil.  Peace and love forsvant og volden startet i gatene. Gamle damer måtte plutselig begynne å klamre seg til håndveskene sine da fryktinngytende horder av ungdommer med overdimensjonerte sikkerhetsnåler i kinnene og nagler i underleppene kom vadende som utsultede krigsfanger med bredbent gange og oransje hårtuster. De gode tidene var over. Det var bare å følge trenden og kjøpe lenker. Salget av sikkerhetslenker føk i været og låsesmedene fikk gode dager. My home is my castle. Fort Knox er mitt hjem. Trygdepengene mine får de aldri!
Jeg har lest at trender og moter går i spiraler, akkurat som universet. Kanskje hippiekulturen bare er på vandring i den store galaktiske spiralen og kommer tilbake når jeg blir gammel dame?

Patrick viste seg å være en hyggelig gutt. Han var i Paris for å lære seg fransk og var egentlig utdannet frisør fra Malmø. Vi utvekslet selvfølgelig Doors-preferanser. Man kan si mye mellom linjene ved å henvise til tekster. Hva betød egentlig ”Back door man”?  Var det snakk om analsex? Hadde jeg prøvd det? Hadde han?
Det finnes vel neppe et voksent menneske som ikke har hatt fingrene sine overalt for å finne ut om det er deilig. Jeg var ikke noe unntak. Men én ting er fingre…
Jeg tenkte at han godt kunne få lov å stusse håret mitt; han hadde sikkert rett i at jeg hadde flisete tupper… han var jo frisør,  og jeg var ganske åpen for at han ville mer enn å stusse håret mitt.

Det kommer brunt vann ut av luftenippelen. Man skal la det renne litt ekstra så man er sikker på at det er fritt for luft. Er det luft i systemet så funker det dårligere.
Det fine med sentralfyring er at det aldri blir kaldt vann i dusjen, uansett hvor lenge man dusjer. Men det tar tid å lufte ti radiatorer, og så er det alltid en luftenippel som sitter ekstra hardt. I dag er det nippelen på mini-radiatoren på toalettet bak kjøkkenet som ikke lar seg åpne, og den er selvfølgelig så kronglete plassert at man må være dverg for å komme til. Det er vel fortsatt lov å si dverg, eller heter det kortvokst i dag? Jeg tror ikke dverger er spesielt hårsåre. Jeg syns aldri jeg hører klager fra dverger og blinde. Ikke indianere eller samer heller, når jeg tenker meg om… og jeg har forresten aldri hørt en neger si han ikke vil være neger heller. Det er kanskje bare noe vi har blitt fortalt?

Patrick fortalte om Jim Morrison. Han visste alt om Jim Morrison og fortalte om alle Jim Morrison hadde vært til sengs med. Hans mor selvfølgelig, men også mer kjente, som Janis Joplin og Grace Slick. Jim Morrison døde av en overdose i et badekar i Paris. Kanskje han hadde det ganske kult da han døde? Kanskje han tenkte på Janis Joplin og Grace Slick?

” One pill makes you larger
and one pill makes you small

Grace Slick, Jefferson Airplane, spilte på åpningen av The Matrix Club i 1965,  og de spilte kanskje White Rabbit, selv om den ikke ble utgitt før to år senere. Hun forteller i selvbiografien sin at hun var venninne med Richard Nixons datter, Tricia, og at de sammen med Abbie Hoffman, en kjent politisk aktivist på 60- og 70-tallet, ved en anledning planla å smugle 600 mg LSD oppi drinken til Richard Nixon under en mottagelse, men dessverre ble de stoppet i døren av FBI.
Alt var visst mye morsommere da… før sekstiåtterne var klar over at de skulle vokse opp til å bli sekstiåttere og snusfornuftige motstandere av alt de selv fikk nyte godt av under ungdomstiden.  Don’t follow the white rabbit

To ganger i livet har jeg gått truseløs fra en leilighet hvor jeg har vært på besøk. Den ene gangen var da jeg gikk fra Patrick for å ta toget til Amsterdam hvor jeg skulle treffe Alice.
– Jeg kommer aldri til å få se deg mer, sa han da jeg skulle gå dagen etter.
Jeg orket ikke noen diskusjon. Det hadde vært kult, ikke noe mer. En ny opplevelse til dagboken min; jeg kunne stryke anal virgin.
Jeg tok av meg trusa og la den på kjøkkenbordet.
– Dette heter revir. Man legger igjen noe for å markere område. Okei?
Jeg har fortsatt ikke hentet den. Håper han har tatt vare på den eller gitt den til en søt pike.

____

_

Det regner i dag også, den siste dagen min i Norge på en stund. Det er også den siste søndagen i oktober, og da skjer det alltid: Vi skal justere tiden vår – eller nei:  Vi skal visst bare justere klokken. Vi skal få tilbake den timen som ble stjålet fra oss i våres. Jeg ser på det som Benjamin Franklin’s bursdagsgave til meg. Det perfekte ved å ha bursdag 27 oktober er nemlig at jeg får en time ekstra til bursdagsfesten min, og det kommer godt med.
Jeg stiller klokken på kjøkkenet en time tilbake. Det er den eneste klokken som ikke stiller seg selv. I det moderne menneskets moderne hverdag skal det ikke finnes noen unnskyldning for å ikke holde tiden. Moderne klokker vet når det er sommertid og når den slutter, så de stiller seg selv. Min fars armbåndsur vet sågar hvor i verden han befinner seg og hva klokken er lokalt. Det er visst bare gammeldagse og utdaterte klokker, som den antikverte kjøkkenklokken fra midten av forrige decennie som ikke aner viktigheten av en presis og nøyaktig tidsangivelse.

Clocks slay time… time is dead as long as it is being clicked off by little wheels; only when the clock stops does time come to life. _______________________– William Faulkner

Har mennesket behov for linjærtid? Er vi født til å innrette livet vårt etter en mekanisk innretning? Noen vil sikkert riste iherdig på hodet av slike dumme spørsmål, og komme med innvendinger mot at de i det hele tatt stilles.
”Døh! Vi innretter da ikke livet vårt etter klokken! Klokken er et viktig verktøy for oss i hverdagen! Hvordan ville samfunnet vært uten klokken? Det ville ikke fungert! Det ser da vel du også? ”
Joda, jeg ser det. For dem som ønsker å ha kontroll over oss er linjærtiden og kalenderen helt nødvendig. Hvordan skulle det ellers gått? Samfunnsmaskinen ville gått i stå.
Kalender, tid og avstand, det moderne menneskets linjære tvangstrøyer.
Klokken, gjerne med innebygget alarm, er det som styrer oss i nesten alt vi gjør, og var selve forutsetningen for den industrielle revolusjonen. Mennesket må gå i takt og jobbe i takt. Samlebåndet venter ikke. Toget skal stoppe på holdeplassen i følge rutetabellen og levere deg foran stemplingsuret presis til avtalt tid. Du skal tisse klokken ti over ti, for da er det din tur til å ha pause, og du skal være sulten mellom tolv og halv ett, for da er det kollektiv foring. Og så skal du gå på toalettet klokken fem på to og stemple ut til avtalt tid.
Time is money. Uproduktiv tid er således ulønnsomt, og bortkastet tid. Samlebåndet stopper ikke; lykketrollet skal legges i esken innenfor et kort tidsvindu, ellers blir det feilproduksjon. Tenk deg selv hva som skjer dersom du får en tom eske… uten lykketroll: Gråt og tenders gnidsel… og klage til administrerende direktør. Og det vil han ikke ha. Det er kun gjennom punktlighet og nøyaktighet eierne kan skaffe seg rikdom gjennom andres arbeid.
”Har du et problem med tiden, fru Iversen? Går det for fort for deg? Kanskje du bør finne deg et arbeide som passer bedre med ditt tempo? Forstår vi hverandre? Godt! Farvel!”

Farvel. Vi har ikke lenger noe valg. Vi kan jo ikke godt leve på afrikansk tid som de ville i Afrika heller, og være avhengige å skaffe oss mat i naturen og ikke engang få oppdatert Facebook-vennene våre om den nye neglelakken vår.  Vi må ha presisjon og nøyaktighet!
Verdens mest presise urverk har en nøyaktighet på milliarddeler av et sekund.
Det er betryggende:

” The new record-holder for the most precise timekeeper could tick off
the 13.7-billion-year age of the universe to within 4 seconds! “

Så nå vet vi at universet ble skapt for 13.7 milliarder år siden, altså pluss – minus 4 sekunder. Men vi vet faktisk ikke det helt nøyaktige tidspunktet… ennå.  Mennesket har altså fortsatt noe å hige etter… en oppgave det er verdt å bruke tid på.  De ville nok ledd rått av meg om de visste at jeg stiller kjøkkenklokken min en time tilbake, sånn ca på slump.
Verdens mest presise klokke tikker altså relativt presist og muligens ustoppelig mot slutten.  Men mot hvilken slutt?

Jeg rydder etter selskapet og vasker gulvene. Så begynner jeg å pakke, helt til jeg setter meg utslitt på sengen og begynner å tenke. Trenger jeg egentlig å ha med meg en hel masse? Jeg har jo en velutstyrt garderobe i Miami… hva er det egentlig jeg trenger, jeg som har reist hele Europa rundt med kun en trillebag? Jeg trenger en enkel klassisk pen kjole i tilfelle jeg skal på restaurant i London. Jeg trenger sminke, tannbørste, Macbook og iPad… hva mer? Det holder med en trillebag.
Jeg er klar til avreise…

__

Så har jeg sagt det, og gitt en grunn til at jeg nok blir en sjelden gjest på BH i tiden som kommer, for jeg kjenner meg selv etterhvert så godt at jeg vet hva som skjer: Jeg får lokale interesser og glemmer Norge en stund. Norge er verdens navle når jeg er i Norge, Miami er verdens midtpunkt når jeg er der. Det er slik jeg alltid har fungert.  Jeg er en ekte sigøyner og finner meg tilrette overalt.  Jeg tenker “hjem” når jeg skal til hotellrommet mitt.

I shan’t be a tick. I’ll be back in a jiffy!

_

*Jiffy. Originalt: Tiden lyset bruker på 1 cm. (Veldig kort tid)
Senere har ordet fått andre definisjoner, men det er uansett så kort tid (for oss mennesker) at vi ikke får utrettet stort dersom vi kun har en jiffy til disposisjon. En døgnflue ser det muligens annerledes…

________________________________________________________________
________________________________________________________________

Det har kommet en sms i løpet av natten. En jeg ikke har hørt.

Ikke kom ennå. Tante er akutt syk.
Vi reiser til Fresno i morgen. Mailer senere.
L&K. Siv

_
_____

Jeg er pakket og klar og innstilt på reisen. Alt er ryddet og rent og skinnende blankt. Innholdet i kjøleskapet er donert til mamma og bilen er plassert i garasjen hennes.
Jeg kjenner at luften går litt ut av meg et øyeblikk, og synker ned ved skrivebordet.
Piken med humleranken står fortsatt stødig på sokkelen sin, og folk har begynt å ferdes.  Det piper i ryggevarsleren fra en lastebil utenfor Prix, og trikken klimprer irritert mens den venter. Alt er akkurat så normalt som det pleier å være en mandag morgen.
Tante er syk.  Jeg lurer på hva som feiler henne, det er tydeligvis alvorlig. Jeg kan vel reise til Fresno? Eller kanskje det er dumt, for jeg aner jo ikke hvor lenge de blir der, og det vet de nok ikke selv heller. Så det kan bli bomtur. Det er sikkert best å gjøre som Siv sier: Utsette.
Men jeg kan fortsatt reise til London. Det er ingen grunn til å avlyse det.

Så, jeg blir altså ikke borte så lenge,  bare til fredag (muligens over helgen).

___

1
 
 
 
 
This entry was posted in Skriblerier. Bookmark the permalink.

21 Responses to I’ll be back in a jiffy*. Going-away innlegg med digresjoner.

  1. avatar Rajo says:

    God tur Cecilia, uansett hvor du havner. :-)





  2. avatar emte says:

    Først,-Hjarteleg tillukke med vel overstått dag! :)

    No har eg kost meg gjennom teksta di,levande med sine digresjonar og veksling mellom det trivielle og det tankevekkande,alvorlege.

    Kos deg på tur. Håpar værgudane er på di side :)
    Marieklem





  3. avatar sirenia says:

    Vinker til Cecilia over hodet her :) på vei til London.
    Kos deg :)
    Lest og likt.





  4. avatar jadajada says:

    Cec….

    takk for en hyggelig stund

    ha en fin uke :)

    ps husk forskjellen mellom billion og million :)





  5. avatar sjalle says:

    Kort innspill: Når Jim Morrison sang om backdoor man så var det ikke rumpedunking han hadde i tankene. Alvorlig talt. Og heller ikke Robert Plant da han sang Shake for me, girl / I wanna be your backdoor man

    I følge Blathery’s blogg innlegg fra 2003 så er dette uttrykket bare “a blues term to describe an unknown lover that leaves out the back door before a woman’s “front door” man gets home.”

    Det er bare i dette sodomittiske årtusenet at analsex er blitt noe alle driver med lxm…

    Skitt fiske :)





    • avatar Breiflabben says:

      Ja jeg trodde vel også på betydningen som du bekrefter her Sjalle.





    • avatar Cecilia says:

      Da verden lanserte et begrep som backdoor man så var den neppe klar over at det også kunne brukes av pur unge romantikere noen decennier senere som lette etter en måte å kommunisere hverandre til sengs på, uten å si det i klartekst. Men det betyr ikke at vi ikke kjente begrepets originale betydning.
      Selvfølgelig visste vi hva begrepet originalt betød… vi drodlet… har du aldri gjort det? Det kan anbefales… selv om du muligens er forbi drodlealderen :)

      Å ta den i toern er en gammeltestamentlig ufyselighet som mange menn praktiserte på sine koner fordi de ikke ville ha flere barn. Sodomisme og oralsex er forøvrig ikke bare til mannens behag, om du skulle lide av den vrangforestillingen. Det kan faktisk ha en viss stimulerende effekt for oss andre også :)





      • avatar sjalle says:

        Nåja. Jeg tror nok det ble rumpedunket lenge før noen sa ‘backdoor man’, ja faktisk lenge før noen sa noe forståelig i det hele tatt.

        Forbi drodlealderen du liksom. Drodling er å lage kruseduller og andre uhøytidelige og intetsigende småtegninger, … (wikiwiki). Der har jeg svart belte i 10’ende dan. Jeg har faktisk aldri hørt det brukt i overført betydning men så har jeg aldri pult noen i ræva heller. Kuken er for tjukk. Allikevel klarer jeg meg bra.

        Og det at de staket brunt i GT, og også både før og etter og fremdeles vet man. ‘Sistefuckers’ i religiøst tilbakstående områder av verden har alle brun ring på tissen. Rævpuling og blowjobs er ikke noe jeg nevner i samme åndedrag. Ser ikke likheten, selv om jeg prøver å vrangforestille meg det :)





        • avatar Cecilia says:

          He he! Den er for tjukk!

          Så du har ikke hørt drodling brukt som verbal drodling? Vel, backdoor har jo også fått flere betydninger etter hvert og en bjørnetjeneste har blitt en kjempetjeneste.
          Hva er felles for rævpuling og blowjobs: Feil høl! (for enkelte gammeltestamentlige i bibelbeltet) :)





  6. avatar LeylaM says:

    Ha en flott tur Cecilia, og kom hjem med mange minner, det tror jeg forresten bestemt at du gjoer :)

    Klem til deg :)





  7. avatar Breiflabben says:

    Have a safe and happy journey, where ever it takes you :-)

    Bon voyage!





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *