Zelig – en filmopplevelse med influensa.

Skal jeg se en film med Woody Allen? Jeg som hater den mannen…
______________________________________________________________

Intro:
Jeg må begynne et sted. Det er det man må når man er rastløs.
Selv om jeg er slapp og full av influensa, er jeg nødt til å foreta meg noe. Å lese et par hundre sider om Jens Chr Hauge, ispedd digresjoner i innskutte bisetninger om ting jeg ikke trenger å vite, f. eks. at Arve Johnsen, som ble det nyopprettede Statoils første direktør i 1972, hadde 180.000 i årslønn, blir for konsentrasjonskrevende og kan med fordel spares til en annen kveld.

Det brenner på peisen og det brenner i kinnene. På pannen også.  Det er kanskje litt varmt her? Jeg syns Jomfru Maria ser litt svett ut også der hun står på skrå på peishyllen med barnet i fanget.  Barnet har en litt blek, sektorinndelt glorie rundt hodet, og jeg har aldri egentlig tenkt over det før nå at det er en inskripsjon der. Tre tegn. Kan det være treenigheten? Antagelig. Jeg får se om jeg finner noe på nettet… men…  Aha!  Jeg har jo helt glemt Zelig! Jeg har jo fått enda en oppfordring om å se den, så da bør jeg jo gjøre det. Den er ferdig nedlastet og klar til sen-premiere foran peisen.

Jeg føler at jeg skylder å nevne følgende:

Det har seg slik at jeg aldri har likt Woody Allen, som skuespiller. Woody Allen som filmskaper har jeg ikke noe i mot. Jeg har kun en indre aversjon mot skuespillet hans, som jeg syns er voldsomt maniert og irriterende,  på linje med voksne som forsøker å herme etter barn.
Mor sier :  Har du gjort lekser?
Barn svarer : Nei, forde,  for a’tte – det a’tte – *trekker snørra* – vi ha’kke – *snufser* – lekser i barn’agan, mutter’n!
Jeg har aldri hørt et barn snakke sånn, men man får jo tiden til å gå da, og det kan jo være et poeng…. ehm, ja.
Jeg skal altså se Zelig og vil ikke tenke mer på voksne som tror barn er tilbakestående og strever med å snakke Grorudmål, selv om jeg altså ser det som en klar parallell til Woody Allens skuespillerprestasjoner.  Så er det sagt, og så må resten av dette leses med de rette brillene.

Dersom du ikke har sett filmen:
Spoiler warning!

Jeg avslører mye.

Dette er ingen filmanmeldelse.

Zelig.
Komedie.
Regi og manus: Woody Allen
1983

Snurr film.
Det begynner bra:

Og det fortsetter bra. En stund. Gjennom en fortellerstemme som er litt påtatt , blir vi kjent med fenomenet Zelig, mannen som var mer berømt enn Lindberg. Vi ser Woody Allen mesterlig manipulert inn på filmsnutter fra 20-årene. Vi ser han forandre seg til en overvektig middelaldrende herre og til en neger. Godt gjort i 1983, tenker jeg, og syns det er ganske fornøyelig… helt til Eudora Fletcher, hans psykolog, hypnotiserer ham med en slags vertigoskive, og vi får høre ”autentiske” opptak fra 1920… og ikke bare autentiske, neida, over-autentiske opptak, som låter omtrent som når Edison synger Mary had a little lamb på voksrull tredve år tidligere. Det er da jeg begynner å ane at dette kan bli slitsomt. Men, merkelig nok snakker Woody Allen (Zelig) ganske sammenhengende og forståelig, nesten helt uten fakter og manerer, bare litt sakte, som man jo tror folk under hypnose gjør. Det er ikke glimrende skuespill, men det holder. Håpet stiger igjen. Alt kan da ikke høres ut som om det er tatt opp på voksrull, det forstår vel produsenten, så jeg lener meg tilbake og nyter teen mens jeg ser videre… og tenker at grepet kommer nok snart; vi beveger oss sikkert inn i filmen og får nok både bedre lyd og bilde etter hvert.

Diagnosen blir stillet. Avisutklipp og fortellerstemme beretter om den menneskelig kamelon. Mannen som tilpasser seg for å bli likt.
Eudora Fletcher gir oss den endelige diagnosen: Mannen lider av en personlighetsforstyrrelse, en slags betinget biofysiolososial refleks som får ham til å ikke bare oppføre seg som dem han er sammen med, men også forme seg etter utseende.
Filmes tema er presentert:
Woody Allen vil snakke om dette fenomenet som vi alle  er en del av:
Det sosiale rollespill.

Vi får et svært morsomt intervju med redaktøren i New York Daily Mirror som mener at de for en gangs skyld har en genuin sak å presentere som ikke trenger verken ekstra diktning eller overdrivelser. Vi befinner oss altså tidmessig etter 1924, ettersom New York Daily Mirror ble grunnlagt det året.  Det er allikevel fortsatt ”autentisk” lydkvalitet fra 1890-årene.
Og tiden går. Zelig blir berømt. Han forvandles til en jøde foran øynene våre (morsomt) og opptrer som freak på varieté-show. Alt i sort/hvitt med støvkorn store som tennisballer og slitasjestriper som må være laget med en landbruksmaskin i midtvesten.
Den autentiske lyden høres fortsatt ut som om den tatt opp på voksrull i et bøttekott… men merkelig nok begynner jeg å vende meg til det. Jeg begynner også å like  filmen… bedre og bedre. Og så kommer ett av filmes høydepunkt, for min del: The Camelelon dance.  Etterpå kommer et potpurri av sanger, den ene morsommere enn den andre, og forventningene stiger…
… og synker.
_

Jeg skal være forsiktig med å si noe stygt om digresjoner, men jeg tenker saks når historien om tyrefekteren kommer. Filmen har så langt hatt det liksom-seriøse over seg som skal til for å more meg. Det refereres til kjente personer og  vi får intervjuer med bl.a. Susan Sonntag og Saul Bellow, levende ordentlige mennesker som faktisk er gjenkjennelige og spiller seg selv i filmen. Det er når seriøsiteten ivaretas at humoren blir morsom, syns jeg Når blødmene kommer snikende, så brytes illusjonen. Å bruke fem minutter på å skildre ektemannen til en bi-karakter, blir som å vise en blødmevits fra en skolerevy:
– Hei, hva er det du har der?
– En ål!
– Men… den er jo i flere deler!
– Ja. Den er røket.

Morsomt på gymnaset. Ikke i film. Og nå kommer filmens mest besværlige parti som skal lede opp til det neste vendepunktet. Det må sannsynliggjøres at Zelig rømmer, for det må han jo for å skape fremdrift. Og det sannsynliggjøres gjennom et trippelmord (stønn!) og jeg gjesper.  Og endelig får han rømt, slik at han igjen kan fanges, for ellers ville det ikke være noe poeng å ta ham under behandling igjen, noe som er vesentlig for filmens utvikling.
Filmens tema har blitt skjøvet i bakgrunnen en stund, men nå skal det frem igjen.  Zelig lager opptøyer som kardinal på balkongen under pavens tale på Petersplassen. En ganske morsom scene som virker utrolig realistist.
Og så blir han selvsagt oppdaget og fanget. Og Eudora Fletcher tar en avgjørelse: Denne gangen skal han kureres. Han skal bli frisk! Man kan ikke ha ham løpende rundt som en uberegnelig kamelon som ingen egentlig vet hvem er! Han kan jo være hvem som helst.
Helbredelsen skal filmes av en fotograf, noe det brukes veldig lang tid på å fortelle. Fotografen skal gjemme seg inni et skap og vi får vite i detalj akkurat hvordan det skal foregå. Og her bryter filmen illusjonen, for vi får se bilde av fotografen mens han filmer.

Før den virkelige kuren starter skal vi igjennom nok en pine: En langtekkelig monolog (skolehumor) hvor Zelig blir til Woody Allen som forteller at han er altfor sent ute til en forelesning om masturbasjon (stønn en gang til) og han er akkurat den Woody Allen jeg frykter. Men det går heldigvis over.
Og så stiger entusiasmen min igjen, for Woody Allen viser et glimt av sin genialitet i den scenen hvor metamorfosen skjer, og han spiller faktisk bra. Merkelig nok…
Og scenen er godt tenkt:
Kamelonen Zelig blir selvfølgelig psykolog i selskap med en psykolog, og Eudora spiller med.  Og gradvis begynner hun bevist og forandre seg, og avslører for psykologen Zelig at hun bare later som om hun er psykolog. Hun er egentlig hans pasient, som trenger hjelp. hvilket medfører at Zelig også må bli med på forandringen, og så, gjennom sin kunnskap om Zelig, som han har avslørt under de tidlige hypnosene, bryter hun ham helt ned ved å late som om hun lider av akkurat det samme som ham, for så å sakte bygge ham opp til å bli en mann med selvtillit og styrke til å tro på seg selv. En mann som ikke skal trenge å spille skuespill for å bli likt. Han skal rett og slett være seg selv.

Zelig går fra den ene ytterligheten til den andre, og Woody Allen viser oss hvordan det går når vi er oss selv.

Nå skal det nevnes at det også er en liten kjærlighetshistorie oppi det hele, og noe bigami og rettsaker og slikt, og Woody Allen og Mia Farrow ( som han i det virkelige liv forlot til fordel for sin unge og ekspansive adoptivdatter) får lov å filmkline litt. Kos kos.

Men Zelig er ikke seg selv nok;  han er seg selv mer enn nok. Han er seg selv fullt og helt. Han kommer i krangel med folk og banker noen vitenskapsmenn i hatten med en rake når han slipper opp for argumenter om været, og Eudora tar ansvaret: Hun stoppet ikke i tide. Hun hadde ikke kontroll.  Han må bare justeres litt igjen så han lærer å være seg selv passende nok. Litt Ibsen. Men, det slutter ikke der.  Det skal bli giftemål og alt er hunky-dory*   … helt til det dukker opp en dame han allerede har giftet seg med, og en til, og en til, og så dukker det opp all verdens mystiske ting han har gjort i sine påtatte liv. Alt kommer i avisene og på radioen.
Zelig blir en forhatt mann.

Det blir rettssak, og Zelig stikker selvfølgelig av igjen før dommen faller, (det er viktig, for ellers må han jo sone dersom han kommer tilbake til en rettskraftig dom) og så er det snart duket for det tradisjonelle uventede vendepunktet på side 100 i manus.  Eller, vent…  det var kanskje det vendepunktet vi nettopp fikk?   Det var nok det.

Jeg forsyner meg med to Paralgin forte og skyller dem ned med en kald Corona, bare på trass. Og så venter jeg på klimaks…

Zelig er vekk. Men han legger igjen spor etter seg som Nazist (uha) og gjenkjennes, og så kommer det en scene der Zelig har infiltrert Hitlers stab og befinner seg på podiet mens Hitler holder tale i et slags klasserom for et par hundre entusiastiske spastikere med omtrent samme rykninger i armene som Peter Sellers i Dr. Strangelove.
Zelig får øye på Eudora som er i salen.
Denne scenen er genialt løst, etter min mening. Vi har tidligere blitt presentert klipp fra spillefilmen om Zeligs liv, “The Canging man”, så vi vet at den eksisterer. I denne scenen, som består av  “autentiske” klipp fra det statlige tyske filmarkivet, vil man selvsagt ikke kunne forvente å se Eudora i salen når hun fanger Zeligs oppmerksomhet. Kameraet hviler selvsagt på Hitler, som også like selvsagt har hovedrollen i bildet.  Zelig er bare et lite hode i høyre del av bildet. (Se pil. Bildene kan klikkes større) At Hitler ligger ørlite for langt til venstre, ser jeg først nå når jeg skal ta et snapshot. Men altså, hvordan skape kommunikasjonen mellom Zelig og en person som ikke syns? Man klipper selvfølgelig til samme scene i spillefilmen. Eudora og Zelig kommuniserer ved hjelp av kryssklipping mellom de autentiske opptakene og spillefilmen, og det funker som bare det, selv om det er to helt forkjellige utrykk  i “spillefilmen” og reportasjebildene.  Slikt liker jeg.

Vel, ingen grunn til å si så veldig mye mer egentlig.  Zelig og Eudora stikker av i tumultene som han skaper (litt som på Petersplassen) , og så får vi uttelling for enda en plantering tidligere i filmen: Eudoras søster er flyver, og Eudora selv kan nesten også fly, men bare nesten. De stjeler et fly og Eudora får problemer. Zelig, derimot, kan jo transformeres til flyver, og redder dem ved å bli den første i verden som flyr opp ned over atlanteren. For en brilliant avslutning…(?)
Zelig blir selvsagt helt… osv.   Jeg venter i det lengste på sluttpoenget, men går antagelivis glipp av det, eller så er det skjult for meg i den siste scenen hvor de lykkelig nygifte Mia og Woody, tråkker målløst rundt på en plen ved et hushjørne. Det er kanskje noe symbolikk i den målløse tråkkingen?

Snipp snapp.

Hva jeg egentlig syns?
Til å være ment som en komedie er det litt merkelig at den åpenbare humoren er det som fenger meg minst. Det som med all tydelighet er laget for å være morsomt blir bare platt og nesten litt flaut. (Nå skal det sies at jeg ikke ser noe humor i ”Curb your enthusiasm” og tilsvarende heller.)
Men, når det er sagt: Jeg fant masse humor i denne filmen, og jeg er overbevist om at den var tilsiktet. Jeg koste meg masse, og høydepunktene var verdt de dype dalene. Latterutbruddene var verdt de lange gjespene, det eneste som nå gjenstår er å finne ut om de såre fingertuppene er verdt resultatet.

På en skala vil jeg gi denne filmen nøyaktig 50%.

___

Woody Allen – rollebilde
* I Dictionary of Americanisms #4 1877,   står det at uttrykket stammer fra japanske sjømenn.  Det japanske uttrykket Honcho-dori betyr ned hovedgaten eller med hovedstrømmen på japansk. På amerikansk betyr det at livet er ganske lett, som å gå medstrøms i motsetning til motstrøms.


1
 
 
 
 
This entry was posted in Skriblerier. Bookmark the permalink.

30 Responses to Zelig – en filmopplevelse med influensa.

  1. avatar jadajada says:

    Cec…

    utgangspunkt:
    som deg – av en eller annen grunn har jeg aldri likt Woody Allen.
    derfor skummer jeg bare innlegget ditt …..

    fikk med meg 2 paralgin og en corona… du burde tatt whiskey… :)





  2. avatar V i l j e n says:

    Huff! Det var som fryktet – masete! Det er ofte slik jeg oppfatter filmene av og med Woody Allen. Masete! Men på denne merkelige måten, med dialoger som er både interessante, ikke så dumme og kanskje til og med givende, med et kroppsspråk han ofte og påprakker rolleinnehaverne med mye armer og småtripping som gir urolige kropper i bildet glir man liksom gjennom filmene hans og sitter igjen med point taken og en eller annen form for vel gjennomført filmopplevelse :)

    Mannen er en kunstner!





    • avatar Cecilia says:

      Mannen er en kunstner, definitivt!
      Dette er en av de mest spesielle filmene i filmhistorien, det har jeg forstått nå, etter at jeg skrev dette innlegget. Folk elsker den og hater den. Den har 100% på “rotten tomatoes”, og det er imponerende.
      Men hvor mange som har forstått den filmen er jeg jammen ikke så sikker på når jeg leser kommentarene rundt om kring :)





      • avatar V i l j e n says:

        Jeg har ikke sett den, og omtalen din gir meg ikke akkurat lyst heller, men man vet jo aldri hva som dukker opp i fremtiden 😉





        • avatar Cecilia says:

          Jeg advarte jo om at jeg ikke likte Woody Allen :)

          Det spesielle ved denne filmen, for meg som nok er over gjennomsnittet filminteressert, er den avanserte måten dette er løst på rent teknisk. Bluescreen-teknikken som brukes i denne filmen for å montere Allen inn i de forskjellige historiske filmklippene, finner vi ikke brukt for alvor før i Forest Gump. Etter det skøt det fart, og idag brukes det i enhver nyhetssending på TV.
          Antagelig var det også verdens første mockumentary, et år før “This is Spinal Tap”. Så det er en historisk banebrytende film.
          Jeg anbefaler den til en kveld man ikke har noe spesielt på programmet og allikevel bare blir sittende foran TVen. Det er langt bedre enn TV. :)





  3. avatar artemisia says:

    God bedring Ceclia. Film er tingen når man er syk. Måtte skumme filmomtalen, da jeg ikke har sett filmen. Tok din advarsel alvorlig. :)





  4. avatar sjalle says:

    Jeg har sett filmen, og glemt mye av den. Men, Woody Allen blir litt (ikke bare litt) for mye intellektuell, psykologiserende, litteraturkaklende og bablende New Yorker ‘who needs a valium the size of a hockey puck’ – for å sitere mannen…
    … for meg





  5. avatar Marthon says:

    Så har Cecilia sett Zelig …

    Du tok ikke lett på oppfordringen min, skjønner jeg, men tilgodeser leserne dine med en ca. sju siders kritisk (omtrent) minutt for minutt-beskrivelse – som visstnok IKKE er en anmeldelse (å nei, da!).
    😉
    Spraker det for mye? Er det i overkant mye slitestriper og støvkorn på de fingerte opptakene fra 20- og 30-tallet? Har du sammenlignet bildekvaliteten med f.eks. ”En andalusisk hund” fra 1929? Mange av opptakene skal forestille å være amatøropptak …
    Er dette vektige innvendinger mot en film som hovedsakelig er ment som en absurd ”mockumentar” (Påstanden din om at den skulle være verdens første innenfor sjangeren, er for øvrig en fornærmelse mot Monty Python!); en parodi på media; på 20- og 30-tallet; på typiske dokumentarprogrammer som omhandler denne tiden, som ofte er en parodi i seg selv? Selv om du sjelden ser på TV må du ha sett sorten – f.eks. den serien NRK 2 sender for tiden om 1900-tallets mest kjente kvinner (Mrs. Simpson, Coco Chanel, Grace Kelly …), med arkivopptak iblandet spillefilmklipp og intervjuer med nålevende personer. Det er heller ikke så langt unna Forrest Gump (som også parodierer den amerikanske drømmen og har en hovedperson med en egen evne til å havne midt i begivenhetenes sentrum og personifisere historien gjennom en lang periode).
    Joda, temaet er sosialt rollespill. Zelig ble banket av søsteren i barndommen, får vi vite. Begge ble banket av faren, og alle tre banket av moren igjen. Naboene banket hele familien, og folk i kvartalene rundt dem banket hele nabolaget. En tøff oppvekst. Zelig ville bare passe inn og bli godtatt som en av gutta. Han ønsket det så sterkt at da han forvillet seg inn i en irsk pub og oppdaget at han skilte seg ut fordi alle de andre var irer som feiret St. Patrick’s Day, utviklet han rødt hår og grønne klær og begynte å snakke om The Great Famine og The little people med sterk irsk aksent. Den menneskelige kameleonen var født, og i det politiske miljøet under depresjonen, der antisemittismen, eugenikken og rasismen hadde sin storhetstid, blir Zelig en TREDOBBEL trussel for Ku Klux Klan – han kunne jo i løpet av bare minutter skifte mellom å være neger, jøde og asiat!
    Du touchet innom A4-malen her for noen få dager siden, Cecilia, og har hatt noen diskusjoner med Sirenia om det å tilpasse seg for å passe inn.
    Det å ikke bli godtatt, å ikke passe inn, er noe av det mennesker frykter mest. Det går tilbake til separasjonsangsten. Mennesker er sosiale vesener, og nektes vi sosialt fellesskap, nektes vi muligheten til å være fullverdige mennesker. Spesielt er vi sårbare tenårene. Etter det jeg har forstått, vet du litt om det. Du opplevde å komme til Norge og være annerledes, og det sitter åpenbart i deg ennå. Opptattheten av å passe inn og bli godtatt, kanskje til og med ønsket om å ligge litt foran massen og være en andre tar etter, er også det som driver trender og motebølger. Jeg synes Zelig tar dette med konformitetspress på kornet. Jeg kunne ha kommet med en lang digresjon her om en venn av meg, som har hatt for vane å bytte livsstil, inkludert fritidsinteresser, dame og omgangskrets, sånn ca. annethvert år siden ungdomsskolen. På den tiden jeg stort sett har vært meg selv, har han vært rapper, strebersk pappagutt, heavyrocker, familiemann, snow-/wakeboarder, fallskjermhopper … Og han kjøper hele pakka hver gang – inkludert klær, hårsveis, sosiolekt og sjargong – og går helt opp i det. Og kaster alt fra seg når han vil inn i et nytt miljø. Det finnes faktisk zeliger der ute.

    Jeg synes dette med ”The White Room sessions” er noe av det som fungerer best ”mockumentarisk”. Vi blir fortrolig med dette begrepet som om dette er et banebrytende øyeblikk i psykologihistorien. Gjennombruddet der Zelig oppnår selvinnsikt, er ett av filmens kosteligste øyeblikk. Det samme gjelder Fletchers ”feiljustering” av personligheten hans, som får ham til å tippe over fra en selvutslettende hyperkonformistisk kameleon-personlighet til en kverulantisk kranglefant som ikke en gang kan diskutere været uten å havne i slagsmål.

    Det er vel knapt nok overraskende at åpenbar humor er det som gjør minst varig inntrykk i en komedie, mens det underliggende og underfundige er det filmer huskes for. Ålevitsen din er Lystad og Mjøen av godt gammelt, plaskende bløtt merke. Slik som:

    – Hei du!
    – Ja hei du, det var lenge siden!
    – Hva er det du har kjøpt deg for noe da?
    – Ser du ikke det da? Jeg har kjøpt meg ny rive.
    – Bli med bort på puben der og ta en øl, da!
    – Jeg er redd jeg ikke har tid, du. Jeg må faktisk rake veien hjem.

    – Hei du!
    – Ja hei du, det var lenge siden!
    – Hvor der det du skal hen, da, med koffert og solbriller og greier?
    – Jeg skal på sånn badeferie til Italia.
    – Syd-Italia da, eller?
    – Nei, Rom!
    – Er det ikke veldig kaldt i Rom nå midt på vinteren, da?
    – Kaldt i Rom, nei. Det er vel vanlig … Rom-temperatur der?!

    Jeg er ikke enig i at Allen er nede på det nivået. Men han har sine eksentriske hang-ups (”to save string”, ”cheese-fondling”, ”earmuffs” etc.) som man kan stifte nærmere bekjentskap med i novellesamlingene hans. Det er veldig intern Woody Allen-humor som noen nok kanskje burde ha overtalt ham til å begrense litt.
    Ja da, intellektuell, psykologiserende, litteraturkaklende og bablende New Yorker, som Sjalle skriver. ELLER ironisering over intellektuelle, psykologiserende, litteraturkaklende, med-Jew Yorkere …
    Fyren ble jeg kastet ut fra universitetet en gang i tiden og har hatt litt å hevne.

    Jeg er forresten en sånn som godt kan finne på å humre av scenen med femmannsstetoskopet. Og er det ikke bittelitt morsomt når Zelig som innbilt psykolog forteller at han er sent ute til et kurs han holder i masturbering og er redd for at klassen skal starte uten ham? Kom igjen, da! Få hue ut av medisinskapet!

    Ang. diskusjonen om drikkevarer framstil av maltet korn, og synergieffekten av blandingsmisbruk, vil jeg bare få nevne at det er nokså meningsløst å snakke om ”korn OG malt-grad”, i og med at malt er spiret og gjæret korn. Det bør vel også anmerkes at tre Paralgin Forte om gangen i en liten pikekropp – og spesielt kombinert med alkohol – gir fare for lever- og nyreskade, og at det uansett er ganske hysterisk å ta Paralgin Forte mot en liten influensa – Sissy!
    😉
    Jeg ser ikke helt hvor du finner ”de dype dalene” i Zelig, men takk for en grundig behandling av temaet, dine alltid interessante tanker og den underholdende måten du formulerer dem på.
    You’re a great sparring partner!
    :-)
    Tegnene på glorien til Jesusbarnet ditt har neppe noe med treenigheten å gjøre. Står det kanskje JHS eller IHS (hvor den siste bokstaven muligens ser ut som en sigma)? I så fall er det de tre første bokstavene i JESus på gresk (H-en ble på den tiden uttalt E).

    Med ærbødig hilsen
    Marthon M.





  6. avatar Cecilia says:

    @marthon:

    Man må ta gjentatte oppfordringer alvorlig. Gadaffi’s skjebne er et utmerket eksempel på hva det kan føre til å ignorere slikt.
    Anmeldelse? Ikke i klassisk forstand vel? Det er det jeg vil kalle en gjennomgang av filmen og min opplevelse av den. Veldig, veldig subjektiv og med et blikk farget av tidligere negative opplevelser. Men, ikke misforstå meg. Dette var ikke noe pliktløp. Jeg hadde faktisk lyst til å se filmen, og det var ikke uten forventninger jeg benket meg foran 50″ Panasonic , B&O surroundannlegg som kunne overdøve den svake knitringen fra peisen og en rykende Bodumkanne full av Rooibos Tropical Punch fra Vaklyrien Kaffe- og tehus, iført nyvasket hvit morgenkåpe, hjemmestrikket lilla pannebånd og lys brun strømpebukse av ull med lilla leggvarmere utenpå. Jeg var med andre ord rustet for langtur og gledet meg.
    Det var først etterpå, da jeg egentlig bare skulle skrive en kommentar til deg om hva jeg syns om filmen, at jeg kom i tanker om oppfordringen fra Argus til å produsere flere innlegg her på BH (han syns vi skriver for lite) og tenkte: Hvorfor ikke gjøre en helaften ut av det?
    Ble det syv sider? Det tok en time å skrive det og litt tid å lage snapshots, for det er litt vanskelig å navigere i VLC. Men, jeg koste meg med det også. Jeg koser meg alltid når jeg lager innlegg.

    Så etter hva du sikkert har forstått, både av innlegget og av denne innledningen, hadde jeg en trivelig stund, selv om jeg altså godt kunne unnvært de fullstendig unødvendige poengteringene av at dette bare var tull (som da WA går oppetter veggen). Jeg blir langt mer fascinert når eksessene ligger i detaljene og ikke dyttes opp i ansiktet mitt som en 1. mai-parole.

    Om dårlig lyd- og bildekvalitet er vektige innvendinger?
    Tja? Du har kanskje sett en tekstet versjon? Det har ikke jeg.
    For min del er det svært irriterende å ikke høre hva folk sier, og jeg kan forsikre deg om at jeg forstår engelsk aldeles utmerket (selv om jeg lærte et par nye gloser i Coraline , hvor det forøvrig var meget bra dialog!)
    Taletydelighet burde være et ufravikelig minstekrav når man velger å gi publikum informasjon gjennom dialog! Det er min parole, og den står jeg for.
    Jeg har sett opptak fra tyvetallet som faktisk ser, og ikke minst høres, langt bedre ut enn dette i ordentlige dokumentarfilmer. Det skal ikke være slitsomt å være publikum, særlig ikke når det er en komedie i spillefilmlengde. Det tjener ingen hensikt. Det ville hjulpet filmen om både bilde- og lydkvalitet hadde vært hakket mindre “autentisert”.
    Nå ble jo faktisk både lyd og bilde litt bedre etter hvert, men bare litt. Ikke nok, men taletydeligheten forbedret seg i hvert fall såpass at ordene ble forståelige.
    Noe annet som blir ganske tydelig, og som taler imot å lage så mye bildestøy, er at alle de ”autentiske” opptakene ser ut som om de er gjort på samme tid og i samme lys. Det er de samme slitasjestripene som kommer igjen og igjen, der det egentlig burde vært stor kvalitetsvariasjon mellom de forskjellige opptakene for å øke troverdigheten.
    Zelig oppviser en imponerende teknikk med å skyte inn WA i gamle arkivopptak. Det kan vel også tenkes at den voldsomme bildestøyen er nødvendig for å maskere dette, og altså ikke noe som er valgt helt bevisst, men det vil nok ingen innrømme.
    Nok om det.

    Jeg har lest om filmen på nettet etterpå. Jeg ville ikke gjøre det før etter at jeg hadde skrevet om min egen opplevelse. Jeg har lest at dette var verdens første kino-mockumentary. De du nevner tror jeg er laget bare for TV. Jeg leste også at Eric Idle på 70-tallet ville lage en mockumentary for kino om en fiktiv gruppe som het The Rutles, men at det bare kom et album (Beatlesparodi). Det var vist umulig å få finansiert det, for slikt var det ingen som hadde noe interesse av, mente de som forstod seg på slikt.

    Alt du nevner i starten av kommentaren din er jeg enig i at er bra og lett forståelig fortalt. Jeg syns ikke WA intellektualiserer temaet i denne filmen og den er stort sett fri for den irriterende method-acting parodien som WA har gjort til sitt varemerke. Det hever filmen mange hakk i mine øyne.
    WA har forstått det sosiale rollespillet og er opptatt av det. Det skinner tydelig gjennom at han er seg helt bevisst sitt eget rollespill, og ønsker å signalisere at han er det.
    A4. Den bevisste sosiale tilpasningen blir et verktøy når man merker at man ikke helt passer inn i mønsteret. Det er nok litt farlig å bringe dette på bane som diskusjonstema blant dem man omgås, så det var derfor jeg tok det opp her hvor jeg kan ferdes anonymt. Jeg har også tatt det opp tidligere, men det har ikke helt fenget de store massene. Er vi oss bevisst at vi spiller roller, eller lar vi oss påvirke så mye at vi blir rollekarakteren vår? Zelig blir en løs kanon når selvbildet hans blir for massivt, og jeg skulle gjerne sett scenen der han blir justert til et normalnivå. Hva ble han fortalt av Eudora? Men det har nok ikke WA turt å ta med i filmen, selv om det sikkert finnes i manus og kanskje også er skutt. Jeg ventet i hvertfall spent, til ingen nytte.

    Jo, jeg vet noe om å ikke passe inn. Jeg vet noe om viktigheten av å holde seg selv tilbake og la folk få øyeblikkene sine. Jeg har lært på den harde måten at generøsitet gir langt langt mer tilbake enn å briljere med kunnskap og intellekt. Hvem liker vel at noen stjeler øyeblikkene deres? Det er bare tåper som føler seg nødt til å fortelle en historie som topper det forrige taler sa.

    – Vet du, jeg fant to tusen kroner jeg ikke visste om i en jakkelomme i dag!
    – Jasså. Jeg fant femti tusen og en diamantring i en skuff.
    – Gjorde du det? Ja, det var jo mye mer… jeg må stikke nå jeg. Ha det.

    Det er klart man lærer av erfaring. Man MÅ ikke forsøke å være bedre eller smartere enn andre. Man må være generøs. Det er ofte smartere i sosiale sammenhenger. Men, selvfølgelig har vi alle forskjellige ambisjoner, noe den digresjonen du ikke kom med viser ganske godt. En person som stadig og helt frivillig, antagelig helt bevisst, skifter miljø på den måten din unevnte venn gjør, er kanskje en Zelig? Eller kanskje han har et identitetsproblem som han forsøker å løse. Hvor fungerer jeg best? I hvilket miljø blir jeg sett og kanskje beundret? Hvem er jeg innerst inne? Slår han seg noen gang til ro før han finner svaret?
    ABB fant svaret. Gjør noe overraskende. Gjør noe du vil bli husket for. Da går du over i historien.

    Femmannsstetoskopet er definitivt morsomt, akkurat som veldig mye annet i denne filmen. Og Cameleon-dansen er vidunderlig. Men så er det altså blødmene og alle de unødvendige påstandene. Det er som om han tenker at publikum må ha det inn med suppeøser. Dette er komedie! Du kan le nå! Det er meningen! Dette er ingen ordentlig dokumentar!
    Det kan jo tenkes at dette er nødvendig i USA hvor man kan risikere å bli saksøkt dersom en komedie fremstår som så seriøs at publikum ikke tør å trekke på smilebåndet av frykt for å virke dumme.
    – Bortkasetet tid! Jeg vil ha erstatning for at jeg ikke turte å le!
    Ålevitsen husker jeg fra Kattarevyen i 1997, men den er sikkert stjålet.
    Jeg syns WA er nede på det nivået, kanskje lavere, når han skal holde masturberingskurs. Det finnes ikke morsomt. For meg blir det bare en overtydelig plakat om selvtilfredstillelse med et ”morsomt” poeng til slutt, like morsomt som en røket ål på en nyraket vei i romtemperatur. Selv etter at jeg har trukket hodet ut av medisinskapet. Sorry. :)
    Nok om Zelig.

    Jo, jeg tror nok WA generelt forsøker å ironisere. Det har jeg alltid trodd. Men jeg syns han gjør det dårlig. Ikke innholdsmessig, men i fremførelsen. Det ødelegger opplevelsen for meg når hovedpersonen irriter meg. Blondinen som alltid løper midt i veien når hun blir forfulgt av en bil med skumle mordere, irriterer meg faktisk mindre.
    Et par Paralgin for mye, som den pysa jeg er, blir et par timers velkommen ferie i en ”liten influensa”. Lever og nyrer overlever nok et par slike engangstilfeller uten problem, og det var bare snakk om én Corona. (!)

    Du har rett med hensyn til glorien. Zigmaen står først etterfulgt av et liggende parallellogram og en snudd N. Og ved siden av er det et stempel, omtrent som på en importert indrefilet fra Paraguay, bare litt vanskeligere å lese.

    Her er døgnet snudd etter den ”lille influensaen” , og slik kan det få lov å være. Det passer bra, for så holder jeg lenge når jeg skal ha selskap lørdag kveld. Og uken etter reiser jeg til Miami og blir nok en stund.

    Takk for kommentar. Det er alltid like spennende :)





    • avatar Marthon says:

      Du har selvfølgelig helt rett, Cecilia. Det er tilløp til fjollete humor og ett og annet ord det kan være vanskelig å få med seg, og flere av støvkornene i 3. og 7. “autentiske” klipp er nesten identiske (det ser man – kanskje – hvis man spoler frem og tilbake og sammenligner en fem-seks ganger). Og Woody Allen er en overspillende nevrotiker. Mens jeg skriver dette får jeg en underlig følelse av at kroppen min krymper. Det klør infernalsk i hodebunnen, som om det er frenetisk aktivitet i hårsekkene, og når jeg kjenner etter, har håret vokst helt ned til nedenfor skuldrene. Det har blitt mørkt og krøllete, og overraskende … mykt. Buksen min går i oppløsning foran øynene på meg, og hårene på leggene blir mer og mer ulne og ligner etterhvert påfallende … (jeg er litt usikker og må se etter flere ganger, for konturene har blitt visket ut, og alt har liksom blitt litt drømmeaktig og uskarpt) et par LILLA LEGGVARMERE som kunne ha gjort Lena fra Oslo S misunnelig! Og det jeg trodde var huden på lårene mine, er faen meg EN HUDFARGET ULLSTRØMPEBUKSE! Og hvor kom denne femi MORGENKÅPEN fra????
      – NEI, NEEEEEEEEEEI!
      En lys stemme som ikke er min, hviner ut fra munnen min.
      – Jeg vil ha mine egne meninger! Jeg vil være meg selv! Jeg må bekrefte og booste egoet! Jeg må vise at jeg er en MANN!

      Det var godt å få sagt det. Der ble jeg meg selv igjen.
      :-)

      I et svar til Geitost et sted, skriver du: “Jeg får i blant følelsen av at det ligger et element av selvbekreftelse i en kommentar eller et svar fra en mann.”
      Vet du? Jeg tror du har helt rett. Jeg tror til og med du trygt kan utvide den gruppen og inkludere kvinner også. Jeg tror det ofte ligger et element av selvbekreftelse i det meste av det vi sier (og gjør), selv når vi snakker om været med fremmede på bussholdeplassen, eller når to nyforelskede sitter og prater tull med hverandre. Vi er avhengige av å speile og bekrefte oss i andre (spesielt folk vi føler respekt for).
      Det er en grunn til at du legger ut tankene og opplevelsene dine på en blogg – offentliggjør og kringkaster dem, så og si (i stedet for å la det bli i dagboka i skrivebordsskuffen eller på harddisken). Fra småpluddder om hva du spiser, drikker og har på deg, til utlevering av personlige og vanskelige opplevelser. Det er ikke noe kritikk i det jeg skriver her – tvert imot. Gjenkjennelsen av opplevelser i dagliglivet kan fenge like mye som det sjokkerende, tragiske, romantiske, uvirkelige eller absurde. Leserne dine interesseres og trigges av forskjellig ting.
      Og verken Argus eller noen andre kan klage på produktiviteten din eller helaftenene du gir oss. 😉

      Men det er altså en interessant grense – som Zelig berører. Vi vil framheve oss som individer, men ikke i en slik grad at det ekskluderer oss fra fellesskapet.

      “… subjektiv og med et blikk farget av tidligere … opplevelser.”
      Det er vel slik vi møter verden generelt, er det ikke? Kritikere innbefattet. Det ligger i sjangerens natur at kulturkritikk er subjektiv (vi VIL høre hva en kvalifisert synser MENER om filmen/teaterstykket/boka). Jeg har lest atskillig mer subjektive og usaklige kritikker, slike som har overskriften “Gå heller til psykolog!” (anmeldelse av Rambo 3 som jeg klippet ut og tok vare på) – eller hva med den klassiske bokanmeldelsen (var det i Morgenbladet?) som stort sett bare inneholdt en detaljert utregning av hvor mange trær som (underforstått helt meningsløst) var ofret for å få trykt opp boka i et opplag på … hva det nå var.

      Faktisk hadde jeg trodd du ville mores litt av psykologhumoren i og med din fortid som psykologistudent … Men det er visst noe du har lagt lokk på.
      Jeg tror nok du kikket litt rundt på nettet FØR du skrev om filmen også – med mindre du tilfeldigvis visste fra før hvilket år New York Daily Mirror ble grunnlagt. (Dette skriver jeg bare for å vise at jeg kan kverulere og ikke blir sjenerende enig, for da begynner jeg å utvikle lilla leggvarmere igjen.)

      Parolen din om tydelig dialog er grei, men dette er like mye et argument mot norske filmer, hvor lyden – TIL TROSS FOR skuespillere som snakker som om de står uten mikrofon på en stor teaterscene (i alle fall i gamle norske filmer), og romklang i utendørsscener (i fjæra, eller hvor det nå er) som avslører at dialogen er lagt på i studio – er så grøtete at man takker de hørselshemmede når det dukker opp tekststriper. I “Hawaii, Oslo” (ellers en av de beste filmene som er laget i Norge) står forresten to personer og snakker med hverandre på hver sin side av en trafikkert gate som om de satt ved siden av hverandre i sofaen. Lyden skal jo være troverdig også …

      “Jeg vet noe om viktigheten av å holde seg selv tilbake og la folk få øyeblikkene sine. Jeg har lært på den harde måten at generøsitet gir langt langt mer tilbake enn å briljere med kunnskap og intellekt. Hvem liker vel at noen stjeler øyeblikkene deres?“

      Kloke ord fra en moden 32-åring. Sosial tilpasning.
      Jeg har fulgt deg lenge. Jeg husker jeg bet meg merke i følgende, svært underholdende passus:

      “Jeg begynte å bli litt lei av den evindelige kaklingen…spesielt fra en av damene.
      Hun er en slags snakkende portabel festning, komplett med vollgrav og brystningspanel i stål… fullstendig ugjennomtrengelig og komplett uten tanke for at det er andre som også kunne tenke seg å si noe… dessuten er hun arkivar og vet alt om arkivsystemer, noe hun ikke unnlater å påpeke på hver gang det er mulig… og hun er blant dem som klarer å time innpusten til konjunksjonene.
      Vel…det hender jeg gjør små slemme sosiale eksperiment…. særlig etter et par glass vin.
      – Å Gud! sier jeg passe høyt og skyver stolen tilbake akkurat idet festningsdamen er i ferd med å komme til poenget i historien sin. Alle snur seg mot meg.
      – Det var en edderkopp her, sier jeg og smiler uskyldig. Jeg løfter kokett på asjetten for å underbygge utsagnet mitt. Det blir latter og noen begynner å snakke.
      – Unnskyld… bare fortsett, sier jeg til festningsdamen, men hun ser bare oppgitt på meg. Samtalen rundt bordet dreier seg allerede om hvorfor vi er så redd for edderkopper.”

      Kostelig, men hadde jeg vært til stede ved bordet, kan det hende jeg hadde tenkt “Hei sann, her har vi ei dramadronning som ikke har fått fylt oppmerksomhetsbehovet sitt!”

      “Slår han seg noen gang til ro før han finner svaret?”, spør du – ang. min rotløse, rastløse, adrenalinjunkie-venn. Neppe. Og den ufine parallellen din er ikke uten relevans. Han har (også) blitt avvist av sin biologiske far. Så må vel faren være en kald, kynisk faen? Nei, av og til er det lange kjeder av årsaker til at noe blir som det blir. Faren giftet seg på nytt, og hans nye kone tålte ikke at han hadde noen som helst kontakt med sin forrige kone eller deres felles barn. Han måtte velge – eller var feig nok til å tro at han måtte det. Så må sønnen hoppe i fallskjerm for å kjenne at han lever – fordi ikke faren hans bekrefter at han gjør det.

      Vi skal ikke tvære ut Zelig-debatten lenger. Jeg synes noen av argumentene dine er litt på siden, men det er uansett ikke slik at jeg nødvendigvis må forsvare den helhetlige kunstneriske eller håndverksmessige kvaliteten dersom en film (eller bok) inneholder i alle fall NOE jeg liker eller synes er viktig. Det er bedre å se en dårlig film som får fram ETT interessant poeng, enn ti middelmådige som ikke har noe poeng det er verdt å huske. Jeg tror poenget mitt er omtrent slik:

      Noen ganske få bøker, filmer, kunstverk osv. har evnen til å endre måten vi tenker på fordi de introduserer et begrep, en modell eller en karikatur som er nyttig for å beskrive en følelse, et personlighetstrekk, en situasjon, et fenomen e.l. Man kan f.eks. mene at “En flyktning krysser sitt spor” er en dyster, usammenhengende og alt for lang bok (som maser om og om igjen om veldig interne opplevelser fra forfatterens barndom), skrevet av en selvopptatt, psykopatisk lystløgner som folk hadde god grunn til å mislike, men den ga oss altså en beskrivelse og forståelse av misunnelse og smålighet, av “bygdedyret”, av det kollektive presset som holder folk nede, oppsummert i ordet “Janteloven”, som er blitt en helt essensiell kulturell referanse man støter på over alt. Om jeg sier at jeg føler meg som Josef K. i “Prosessen”, kan jeg med noen få ord få fram at jeg føler meg fremmedgjort, frustrert og urettferdig forfulgt av et menneskefiendtlig, ansiktsløst system jeg ikke kan påvirke, og at jeg er ute av stand til å forstå de sosiale kodene som gjelder i dette systemet. “Catch 22” gir en god illustrasjon av et dilemma. Filmen “Groundhog Day”, som ikke på noen måte er noen intellektuelt ambisiøs film, stiller noen interessante spørsmål om valg, og hva vi kunne ha gjort hvis vi kunne ha levd en dag om igjen. “Mannen som samlet på 1. september 1973” av Bringsværd (beklager at jeg går litt i ring og gjentar meg selv), “Potter-paradokset” av samme forfatter, flere av novellene til J.L. Borges – eller for den saks skyld maleriet “Skrik” av Edvard Munch, har samme potensiale eller funksjon som fortettede symbolske referanser. Du kan sikkert finne flere eksempler.
      Jeg mener at den menneskelige kameleonen Zelig har litt av den samme symbolkraften (i tillegg til at samtids-, psykolog- og mediesatiren gjør filmen severdig). Filmen er en nyttig referanse å ha i hodet – og gir tanker man kan filosofere over og leke seg med videre.

      Apropos symbolikk … så er du på ditt beste når du klarer å fylle et objekt eller en hendelse med innhold som ikke var der fra før. Ta for eksempel denne hårbøylen din. Nå trenger du bare nevne ordet, så får leserne dine bilder i hodet. Hårbøylen er veldig Cecilia (eller Cecilia som barn, eller en metafor for temperamentet hennes). En av mine favoritter av det du har skrevet, er faktisk svaret ditt til meg som begynte med:

      “Venteværelset er tomt, bortsett fra en liten pike med gul hårbøyle som sitter på en pinnestol og sparker nervøst i stolbenet. Hun skal på synstest. Hun syns ikke selv hun ser dårlig, men hun har jo ikke noe å sammenligne med.
      En uke senere henter hun de nye brillene sine. Hun setter dem på, og verden forandrer seg. Finnes det virkelig så mange detaljer?”

      For øvrig har Woody Allen en påfallende likhet med farfaren min (som for øvrig var en traust bonde, og ikke det minste nevrotisk), så det er kanskje en underbevisst grunn til at jeg liker ham – når nesten ingen andre gjør det.

      Dette får bli min bursdagshilsen til deg.
      Gratulerer med dagen!





      • avatar Marthon says:

        П∑!
        (Altså: “PS!” – hvis tegnene vises riktig.)

        Jeg ble ikke noe klokere av tegnene på Jesus-glorien.
        ∑ (sigma) er en gresk bokstav som uttales som “S”. И (speilvendt N) er en kyrillisk bokstav som uttales “I”. De to tegnene finnes så vidt jeg vet ikke i samme alfabet. Og det liggende parallellogrammet(?) virker enda mer kryptisk.





      • avatar Marthon says:

        Interessant, forresten, at fordi jeg kommenterte et gammelt innlegg hos deg for noen dager siden, og tilfeldigvis utløste en ny diskusjon der, har gratulasjonene med bursdagen i dag blitt sporet av til et innlegg fra 11. juli(!)
        :-)





        • avatar Cecilia says:

          Her finner jeg kommentarer som aldri har dukket opp på listen i høyrekolonnen. Jeg må visst slutte å stole på den.

          Har du kommentert uinnlogget? Kanskje det er derfor?

          Jeg skal lese og svare :)





  7. avatar Cecilia says:

    @Marthon:
    Metamorfosen lot seg altså reversere, og det må jeg vel si jeg er takknemlig for. To stykker av meg tror jeg ville blitt én for mye…
    Jeg har altså funnet kommentaren din :)

    Jo, det er en grunn til at jeg legger ut tankene mine på en blogg og ser frem til å få tilbakemeldinger. Man kan se det som en prøvestein som settes i boet. Står den godt, eller blir den slått ut? Hvilke argumenter kan man møte og hvilke feil finnes det i resonnementet mitt…
    Trekker man det ut så langt strikken lar seg tøye så kan man nok finne et element av selvbekreftelse i enhver setning og i enhver handling, men da observerer man det av en grunn og bedriver en form for forskning med et bestemt mål for øyet – tror jeg.
    Jeg ser såpass forskjell på kommentarer fra menn og kvinner at det har dannet seg et mønster hvor jeg ser det selvbekreftende, men det betyr ikke at det gjelder alle, og selvfølgelig gjelder det også kvinner. Jeg ser det hos meg selv også. Men enkelte kommentarer er veldig tydelig maskuline og bærer preg av at det er en mann som kommenterer til en jente, selv om jeg ikke tror det nødvendigvis er tilsiktet. Det er nå engang sånn i enkeltes hjerner at jenter ikke skal vite så mye som voksne menn, og det kan nok være fristende å påpeke slikt mellom linjene… altså for enkelte. Kunnskapsrike personer som står på et trygt fundament er aldri redde for å diskutere. Grunnen til at de er kunnskapsrike ligger jo i evnen til å både lytte og lære, og hvor kunnskapen og lærdommen kommer fra, spiller aldri noen rolle. Kunnskap kan etterprøves og kvalitetssikres, uansett hvem eller hvor den kommer fra.

    Det er vel akkurat småpludringen min som diskvalifiserer meg i mange sammenhenger. Seriøse mennesker småpludrer ikke om sminke og hullete lilla ullsokker i samme åndedrag som de diskuterer Nabokovs analyse av Metamorfose. Og har man samtidig hang til det surrealistiske og spiller klassisk piano, lytter til Stockhausen frivillig og tenner lys for Jomfru Maria… da faller man vel stille og usynlig ned på Ikeateppet mellom de radikale salongers plysjstoler og en Stressless i ekte skai, og blir verken tatt seriøst av de seriøse eller forstått av de andre… og da er det jo bare særingene tilbake ☺.

    Jeg er søt når jeg liker Syd Barret… og nerdete når jeg liker Discourse on the Method of Rightly Using One’s Reason.

    Emily tries but misunderstands, ah ooh
    She’s often inclined to borrow somebody’s dreams till tomorrow.

    Hva ville jeg vel ikke gitt for en helaften med Syd Barret før han sa farvel til hodet sitt… jeg tror du hadde takket ja til å delta, du også ☺

    Jeg skrev vel i en bisetning at jeg hadde hatt en fin stund med Zelig, og det mente jeg, og jeg moret meg absolutt av psykohumoren. Og jeg visste (faktisk) tilfeldigvis når NYDM ble grunnlagt, fordi jeg har drevet litt research i gamle avisarkiver de siste månedene, så frem med leggvarmerne.
    Joda, selv om det strider mot elementær logikk å forsvare utydelig dialog i Zelig med at det også finnes utydelig dialog i norske filmer, så er jeg fullstendig enig. Troverdigheten må være tilstede, ellers brytes illusjonen. Verfremdungseffekt, er schpennende, men det må være tilsiktet. ☺

    Jeg er veldig enig i det du skriver: Noen ganske få filmer osv. har nettopp sin verdi i at de gir oss denne helt nye referansen som vi kan bruke som lettfattelige beskrivelser . Groundhog Day ( I got you babe… ) har absolutt elementer av visdom i seg. Jeg har sett den to ganger og liker den godt. Zelig var nok en helt annen film da den kom, og det er det lett å glemme. Referansene våre har forandret seg i mellomtiden og når man får førstegangsopplevelsen i 2011 blir den nok litt annerledes enn for dem som fikk den i 1983.

    Jeg er kjempeglad for at du både dyttet på meg Zelig, samt for alt annet du pådytter meg. Men det vet du.
    Nå er jeg bare litt lei meg for at denne kommentaren din aldri ble synlig i veikrysset, for den var en flott bursdagspresang. Den beste…

    Tusen takk!
    :)

    1





    • avatar marthon says:

      Kremt … Nå skal jeg lære deg litt om curling, unge dame. Man setter ikke en STEIN i boet, man setter en STEN i boet. Vi menn med livserfaring fra et fysisk krevende liv fylt med meningsløse konkurranseorienterte aktiviteter (så lenge noen ser på), vet jo at dette er den aller viktigste regelen i curling.
      1. Husk å si STEN. 2. Kost som faen hvis stei… stenen har for lite fart. 3. Ta gjerne på dere noen gøye, matchende bukser!
      Har jeg fortalt om den gangen jeg spilte curling på Oppdal? Flere ganger, sier du? Ja, og ellers … Bare spør meg hvis det er noe du lurer på. Det er slik du lærer!

      Jah … apropos lurer. Du lurer selvfølgelig på hvordan man kan bli like kunnskapsrik som meg?

      Svar: 1) du må ha mye tid, 2) du må være veldig intelligent (type Mensa-nivå), 3) du må være dedikert til å lære og ikke minst 4) du må være rasjonell, intellektuelt ærlig og lærevillig. Kombinasjonen av alle disse er uvanlig. Derfor er det relativt få mennesker med mitt kunnskapsnivå.

      Ville du ha gjettet at den som svarte slik på bloggen sin nylig, er en mann? (Avsnittet ovenfor er ordrett sitert, men det dreier seg ikke om en blogg på Bloghog …).

      Du må ikke ta menn så alvorlig. ”Mann” er jo tross alt bare en borderline-diagnose midtveis mellom kvinne og asperger – ifølge Harald Eia.

      Jeg tror allsidigheten din i stil og interesser gir deg den fordelen at du kan linke med de aller fleste, og gjør deg som skapt for blogg-formatet – men den kan nok gjøre det vanskelig for et forlag å plassere og markedsføre deg.

      ”… og da er det jo bare særingene tilbake ☺.”
      Ja, men vi er jo ikke så glade i store forsamlinger uansett, vet du.

      ”Jeg er søt når jeg liker Syd Barret… og nerdete når jeg liker Discourse on the Method of Rightly Using One’s Reason.” Nåja, men det ene utelukker da ikke det andre. :-)

      Jeg traff en Emily fra Bishop’s Stortford en gang, og ble nesten forelsket bare på grunn av navnet hennes – før jeg tok til vettet. Det er jo ikke så mye å bygge en romanse på.

      ”Hva ville jeg vel ikke gitt for en helaften med Syd Barret før han sa farvel til hodet sitt… jeg tror du hadde takket ja til å delta, du også ☺”
      Litt seint nå … Det har forresten versert noen seiglivede rykter om at han bodde i Mjøndalen periode på syttitallet. Det kunne selvfølgelig ha vært et klart bevis på at han faktisk var ravende gal, eventuelt en forklaring på hvorfor han ble det, men det er nok bare ei skrøne en mjøndaling har funnet på for å prøve å sette Mjøndalen på kartet.
      – Hvor er Mjøndalen? – sier du da. Mislykket strategi, altså.
      Kommer plutselig tilbake og kommenterer ett eller annet om noen dager!
      :-)





      • avatar Cecilia says:

        Den ultimate kommentar, avlevert med bergensk selvironi på et mjøndalsk ( hva faen det enn måtte være) markskrikersk parolespråk malt i lilla bokstaver på blekrosa bunn av en døvblind caligraf . Og du spør meg om hvor Mjøndalen ligger? Er det et lurespørsmål? Ikke engang Google vet det! Mjøndalen, Bakklandet, Rolvsøy og Valhall. Oppdiktede fantasisteder alt sammen, akkurat som Himmel og Helvete… nåja, helvete har visst blitt fyrt opp igjen har jeg lest et sted, av en forvorpen jentunge med gul hårbøyle…

        Sitatet du presenterer er jo selve essensen av mannens selvbilde… eller?
        Nei… enhver mann som ikke kvalifiserer til medlemskap i Mensa vil selvfølgelig utelukke denne sekteristiske klubben som et seriøst alternativ. Opptaksprøvene er kun for barnehagebarn… man kan da ikke seriøst forvente at intelligente mennesker skal bry hjernen sin med å analysere seg frem til hva som finnes på baksiden av en manglende del av en pyramide? Ett sted går det dog en grense, for ikke å snakke om mange grenser… for den virkelig intelligente. Det er i Dagbladets kommentarspalter den sanne intelligentsiaen huserer, det vet da alle.

        Harald Eia er ikke medlem av Mensa, og det er det kanskje en grunn til? En person som definerer seg selv som halvt kvinne og halvt pleietrengende vil få en skjellsettende opplevelse allerede i møte med den første opptaksprøven.
        Harald Eia er en entertainer. La ham leve lykkelig som det.

        Å bli forelsket i et navn er faktisk ikke så uvanlig. Noen navn tenner oss, andre navn er veldig turn-off. Jeg kunne aldri klart å bli forelsket i noen som heter Reidun… tror jeg… dersom hun ikke var medlem av Mensa…

        Kremt… jo, du kremter vel med rette. Jeg kommer med noen hjertesukk i blant. Sukk mitt hjerte, men brist ikke… joda, jeg kan resten også… min mor er fra Bergen.

        Jeg imøteser din plutselige tilbakekomst allerede. Jesus ventet bare tre dager, og det var på den tiden. Jeg forventer en langt hurtigere oppstandelse i våre moderne tider med digitale urverk og nådeløse alarmer…
        Blekt smil fra Cecilia ☺

        1





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *