A4

Det hender jeg blir overveldet av en voldsom trang til å avsløre noe om meg selv.


Jeg har en følelse av at jeg har fått vite mye mer enn jeg liker, og  tankene mine rundt  den innholdsrike turen til Geneve fyller etter hvert over femti sider i dagboken min.  Det meste er mine egne tanker. Opplysningene jeg har fått er i seg selv enkle å fatte, men implikasjonene tar litt lengre tid.
Vi vet alle at vi kommer fra et sted. Vi har forfedre, og de har hatt sin gjøren og laden. Mange er klar over hvor de kommer fra. Mange har full oversikt og kan spore seg tilbake til trauste og flotte samfunnsborgere som har gjort sin samfunnsplikt og bidratt til at både etterkommet og vi andre har det så bra som det vi faktisk har det i dag. Men enkelte av oss har en litt mer brokete forsamling forfedre. Forfedre som både på uetisk og uærlig vis har tilranet seg rikdommer de ikke burde vært berettiget til. Men var de selv klar over hva de gjorde? Fulgte de ikke bare det som var datidens kutyme?
Jeg tror de var fullt klar over hva de gjorde. De kan ikke ha vært dumme.

– Plager det deg ikke, Helena, å vite hvor pengene kommer fra?
– Ikke til daglig. Plager det deg?
– Jeg har ikke fått noe av det.
– Det er vel ikke helt riktig? Du eksisterer jo som en konsekvens av det. Det virker ikke som om du har det akkurat trangt?
– Det kommer ikke derfra.
– Noe kommer vel derfra?
– Dypest sett gjør det vel det, men det er… jo, kanskje du har rett.
– Det er ikke viktig.
– Er det ikke?
– Nei. Det er hva vi gjør som er viktig, ikke hvor vi kommer fra.
– Hva er det vi gjør da?  Sitter i en luksusleilighet i Geneve og røyker marihuana…
– Du må se deg selv i din egen funksjon.
– Og hva er det?
– Det vet bare du… men du bidrar ikke til å fjerne urettferdigheten ved å påføre deg selv et dårligere liv enn du kan ha.
– Jeg gjør ikke det.
– Men hvorfor leter du etter det negative?
– Gjør jeg det? Syns det virkelig så godt?
– Jeg tror du famler etter noe. Noe som kan gjøre vondt …  har du skadet deg selv noen gang?
– Ikke fysisk. Det er jeg altfor pysete til… nei, jeg leter ikke egentlig etter noe smertefullt. Jeg aner ikke helt hva jeg leter etter… kanskje en bekreftelse på ett eller annet?
– Som hva da? At du eksisterer?
– Nei, nei. Ikke noe så dypsindig… det er bare noe som er litt løst og som trenger å festes. Det skrangler litt når jeg beveger meg, akkurat som…  en gang jeg var i Amsterdam gikk jeg på loppemarkedet og kjøpte tolv forskjellige armringer i metall, bare fordi jeg likte hun som solgte det. Jeg husker hun hadde en afghansk mynde med et halstørkle helt likt sitt eget, og det er faktisk den eneste hunden jeg noen gang har likt.  Hun satt seks armbånd på hvert av håndleddene mine i det hun påstod var en spesiell rekkefølge som skulle være perfekt for en som meg. Og etterpå skranglet det hver gang jeg rørte på armene. Det skranglet så mye at jeg tok dem av og kastet dem i vannet. Hun tok helt feil av meg…
– Tar jeg også feil av deg?
– Det vet jeg ikke. Jeg tror ikke det.
– Og nå plager det deg at vi har skitne penger.
– Ja. Det plager meg.
– Det burde det ikke. Er det bedre om gir bort alt? Hundre Euro til hver av etterkommerne etter alle slekten din har gjort urett mot? Eller kanskje det ikke engang blir så mye når du fordeler det? Jeg aner ikke hvor mye du har…
– Jeg har ingenting. Det er ikke mine penger. Men man kan ikke bare se det sånn. Man er nødt til å se et litt større bilde, Helena.
– Og da skal man gå rundt og ha dårlig samvittighet?
– Nei, det er ikke det jeg mener. Men man skal tåle å være litt ydmyk.
– Hva betyr det?
– Hva det betyr? Det betyr vel…
– At man skal ha litt dårlig samvittighet?
– Jeg aner ikke. Jeg snakker bare sludder. Det er klart du har rett. Det er ikke noe vi kan gå rundt og plages over. Det er uansett ikke vi som har gjort det. Har du noe mer vin?
– Ja…?
– Er det noe å spare på?
– Nei.
– La oss bare drikke litt mer vin og glemme hele dritten.
– Okei?  …mener du det?
– Hva tror du?

___

It’s a beautiful day...

Engelsk tekst hentet fra Wikipedia.

Jeg graver meg ned i historien. Leser alt jeg kommer over og leter etter eventuelle spor.  Da ”Isadora” ble senket ved kai i Port Natal i Brasil i 1867, markerte det slutten på en epoke for min tipp-tipp- tipp-oldefar. Da var det siste av slaveskipene hans satt ut av drift. En epoke med eventyrlige inntekter var over. Etter det jeg har fått vite, ble skipet stukket i brann mens det ble rengjort av slaver etter å ha overlevert rundt 300 levende afrikanske menn og kvinner til den lokale slaveauksjonen i Natal. Opprøret som ledet til frigjøringen av slaver i Paraguay hadde så smått bredt seg til Brasil, hvor myndighetene fortsatt lukket øynene for den ulovlige slavehandelen. I Portugal hadde slaveriet blitt bannlyst allerede i 1761, men da Brasil fikk selvstyre i 1822, mistet portugiserne gradvis innflytelse.  Brasil hadde enorme sukkerplantasjer, alle eid av portugisiske landeiere. De lokale indianerne var så godt som utryddet av sykdommer som Portugiserne hadde bragt med seg. Dessuten var de dårlige slaver. Indianerne hadde levd etter kommunistiske (eller anarkistiske?) prinsipper i tyve tusen år, og anså naturen for å være et spiskammer de kunne forsyne seg av etter behov. Naturen var ikke noe man skulle drive rovdrift på og selve ideen om å arbeide for andre var dem så fjernt at de ikke klarte å tilpasse seg de nye portugisiske landeiernes krav. I løpet av bare noen ti-år var halve befolkningen utradert  av sykdommer eller pisket til døde. Det trengtes ny arbeidskraft. Portugal hadde kolonier i Afrika, og Afrika var fullt av sterke og utholdende arbeidere. De portugisiske landeierne innså fort at det lønte seg å investere i slaver. Hvor lenge holdt en slave? Kanskje tredve år? Kanskje mer? Det var et enkelt regnestykke: En slave ville etter hvert gå i pluss, rent økonomisk, ettersom han tjente inn prisen sin på omtrent tre år. En ung slave var en god investering for fremtiden, og de kunne sågar produsere avkom…
Brasil var altså fortsatt en slags frihavn for slavehandel i 1867, selv om det i prinsippet var forbudt, også der.

Notat:

“Hadde noen sendt meg tilbake i tid til Natal i 1867,
ville jeg vært med på å stikke skipet i brann.”

___

Det er få spor. Av alle slaveskipene som fantes, er det bare 65 som er gjort rede for. Mange ble oppbragt av den engelske marinen, som hadde inngått en avtale med Portugal. De skipene finnes det en fortegnelse over. Resten finnes nok også, men ikke på nettet. Var Isadora portugisisk, eller spansk? Det er det ingen som kan svare på. Men en ting er sikkert; det fantes ingen unnskyldning for fortsatt slavehandel i 1867. Det var kriminell virksomhet.
Det plager meg mer enn jeg liker å tenke på at min slekt har profittert på det som er den største skampletten i den hvite manns historie, og jeg fortrenger nok litt mer enn jeg er klar over når jeg forteller meg selv at jeg ikke har fått noen del av profitten.  Det må ha vært eventyrlige summer å tjene. En slave kostet verdien av tre årsverk. Det vil si tre års lønn pluss fortjeneste… kanskje rundt 1 million i dag?  Med over tre hundre sulteforede slaver ombord på et skip i et par måneder ville altså fortjenesten kunne bli temmelig høy. Hva var utgiftene? Så lave som mulig, tydeligvis. Var det begrensninger i tonnasjen som gjorde at slavene ble sulteforet?  Hvert eneste svar gir nye spørsmål. Spørsmål det ikke finnes svar på. Men jeg lærer etter hvert at bildet ikke er fullt så svart-hvitt som jeg trodde. Kunne slavehandelen ha skjedd uten at de innfødte selv deltok på en eller annen måte? Nei. I hvert fall ikke i et slikt omfang. Slavehandlerne var altså avhengig av de innfødte. Slavene var gjerne krigsfanger. En stamme kunne overfalle nabostammen og selge hele stammen til slavehandlere… og så fikk de pyntegjenstander som betaling. Ble de lykkelige av det, eller var det noen som stilte spørsmål?  Menneskets vugge stod visst i Afrika.
Hvor mange var det som ble solgt? 16 millioner?
På slavekysten gikk livet videre… og det var pent vær.
“De svarte var primitive mennesker”, kan jeg lese, “de var primitive mennesker uten moral og etikk”.  Det var bare de hvite slavehandlerne som hadde slike kultiverte egenskaper.

_

___

___

Amsterdam, september 2001.
Det hender jeg blir overveldet av en voldsom trang til å avsløre noe om meg selv. Helst noe jeg tror det vil falle litt vanskelig å svelge for den jeg er sammen med.  Jeg har for lengst slått fast i min egen analyse av meg selv at dette skyldes et ønske om å skape reaksjon, gjerne negativ reaksjon, og at det alltid skjer når jeg kjeder meg i selskap med den jeg er sammen med.  Jeg vil ikke være luft, men jeg vil heller ikke beundres som et ikon.  Begge deler er kjedelig. Tomt prat er også kjedelig.
Det er alltid menn det går ut over, for det er omtrent alltid menn som kjeder meg.  Og så får jeg alltid en forventet reaksjon fra menn. Ikke en voldsom reaksjon, ikke utvendig. Men jeg kan se at det foregår noe i dem mens de kjemper seg til å holde fasaden. Da har jeg oppnådd det jeg vil:  Full oppmerksomhet.

I dag fortalte jeg Peter at jeg hadde onanert en fremmed mann jeg traff i parken.  Det var løgn, men jeg hadde alle detaljene klare og beskrev alt med lav stemme og et forventningsfullt smil, som om jeg regnet med at han skulle like å høre det.  Jeg tror han ble litt rystet. Han sluttet i hvert fall å snakke om sin ekskone og sine barn.
– Gjør du virkelig sånt?
– Syns du det er dumt?
– Dumt? Man gjør da ikke sånt?
– Har du aldri opplevd det?
– Nei, vet du hva, det har jeg da aldri.
– Ville du ikke likt det?
– Du kunne blitt… smittet!
– Av hva da? Han kom ikke på meg. Han kom på en busk.
– Jeg vil ikke snakke mer om det.
– Du fortalte om ekskonen din. Dere var på museum i Kairo?
– Det kan være det samme.

Jeg venter på at sansene skal treffe meg. Jeg venter på at Peter skal si nøyaktig det jeg vil at han skal si. Fingrene mine kommer borti kanten av duken og jeg trekker neglen langs sømmen og forsøker å tenke på det ekleste jeg vet. Og så er jeg tilbake i barndommen og husker da jeg tygget på et sølvpapir. Det gikk et smertestøt fra fortennene og helt inn i ryggmargen.
Det er det jeg venter på. Smertestøtet som jeg håper skal treffe der det gjør mest vondt. Jeg har lyst til å kjenne noe. Jeg har lyst til å gråte. Jeg har fantasert om å stå på utstilling i Red-Light District og ta imot de aller ekleste mennene. Det var der jeg var i dag. Jeg stod og så på kundene som kom smygende i den trange gaten og kastet  forte blikk over skulderen før de banket på en dør. Det var fristende å gjøre det samme, bare banke på en dør og se hvem som åpnet.
En gang jeg hadde pianotime var det en voksen dame tilstede som hadde spurt om å få overvære timen. Hun vurderte om hun skulle ta timer selv. Jeg hadde ikke noe i mot det. Helt på slutten av timen begynte hun plutselig å gråte mens jeg spilte. Hun hulket ikke, men jeg så at tårene hennes trillet og at hun tørket seg med et lommetørkle. Etterpå ville hun følge meg til bussen, og da fikk jeg vite at hun hadde vært hore i Amsterdam og at hun skulle dø av aids.  Jeg vet ikke hvorfor hun fortalte det, men jeg ble veldig sjokkert. Jeg tror det var meningen. Jeg hadde berørt et punkt hos henne og nå hevnet hun seg. På bussen hjem tenkte jeg at det var løgn.

Peter sa ikke det jeg ville høre. Istedet fylte han opp tekoppen min og tok i to skjeer sukker, akkurat som jeg liker, og så rørte han forsiktig. Var det demonstrerende forsiktig eller var det omsorgsfullt forsiktig? Han vet at jeg ikke liker lyden av metall mot porselen, selv om vi bare har vært sammen i to uker.
– Jeg skal ha ungene til helgen.
– Jaha?
– De har lyst til å treffe deg. Jeg vil gjerne at du skal være her, men jeg må vite om det er trygt.
– Hva tror du?

Jeg begynner å innse at jeg er i ferd med å bli et kjedelig menneske. Jakten på opplevelser skjer i historien, ikke i min egen virkelighet. For bare noen år siden kunne jeg bestemme meg for å oppleve noe. Det var nok å gå ut. Gå på bar, treffe noen, ha samtaler… og så skjedde det alltid noe. Det måtte skje noe hele tiden. Jeg måtte jo ha noe å fylle dagboken min med.
Hvorfor går jeg ikke ut lenger? Nå har jeg vært alene i syv uker og har kunnet gjøre akkurat som jeg har villet. Hvorfor kommer først tankene nå når jeg er ødelagt av influensa? Jeg kjenner at jeg blir rastløs når jeg ikke har muligheten. Nå er det influensaen som begrenser meg. Jeg kan ikke velge gå ut om jeg vil. Jeg tror det er mye som ligger der. Jeg hater å bli stengt og styrt. Jeg vil kunne velge selv uten at noen hindrer meg. Men når jeg har alle muligheter velger jeg allikevel å ikke bruke dem.  Det er kanskje helt normalt når man begynner å innse at man har noe man ikke vil miste?  Jeg lurer på om Siv har visst det hele tiden, at jeg kom til å falle til ro av meg selv. Det skulle ikke forundre meg.

___

Når Carl ringer lar han seg ikke avfeie av dårlige unnskyldninger. Jeg får besøk, selv om jeg bedyrer at jeg både er dårlig selskap og antagelig smittefarlig. Han ser sunn og frisk ut,  og handlet for meg har han også. Melk, ferskt brød, en sixpack med Corona  – “fordi jeg drakk den forrige” – og en stor blomsterbukett.
– Værsågod. Blomster til vertinnen.
– Nei? Så utrolig hyggelig! Jeg kan ikke huske sist jeg fikk blomster. Tusen takk!
– Da er det jo på tide. Har du noe luktesans igjen?
– En smule. Det er verre med synet. Jeg orker ikke kontaktlinser når jeg har influensa.
– Du ser at det er meg?
– Jeg kjenner deg på stemmen.
Carl har kjøpt røkelaks og lager varme bagetter til oss mens jeg forsøker å stelle meg litt så jeg står bedre i stil til de fine blomstene. Vi spiser og småprater om alt og ingenting, og jeg kjenner hvor heldig jeg egentlig er som har venner som bare ser tvers gjennom meg når jeg påstår at jeg er dårlig selskap og ikke verdt et besøk. Jeg forteller om Geneve og om alt som skjedde, og han forteller om den nye bilen sin, en liten Audi A4.
– Det var bare tull å ha den store bilen. Den har stått i garasjen og kostet penger i fem år.
Det er bare jeg som er litt misfornøyd. Det var praktisk å låne bilen hans på fjellet. Selv er han storfornøyd, og ser slik ut også.
– Du ser godt ut? Har du truffet noen?
– Nei. Det er så mye pes ute for tiden.
– Er det? Jeg har helt sluttet å gå ut. Går du ut fortsatt?
– Ikke så ofte som før. Men det hender.
– Hjelper det?
– Om jeg fortsatt klarer å lurer med meg noen hjem?
– Det var ikke det jeg…  gjør du det?
– Er lille frøken nysgjerrig?
– Veldig… og litt sjalu.
– Ikke så ofte som før. Dessuten blir man mer kresen med alderen.
– Jeg trodde det var omvendt?
– Er det omvendt med deg?
– Det tror jeg ikke… men de helt store utskeielsene mine er nok over uansett Jeg tenkte på det rett før du kom. Jeg har sluttet å jakte på opplevelser. Det betyr ikke så mye lenger. Jeg tror rett og slett jeg er i ferd med å bli en helt vanlig A4 husmor.
– Au da! Men det der går i rykk og napp. Det kan jeg underskrive på.
– Opplever du epoker i livet ditt? Jeg tenker på sånne ganske klare skiller som på en måte definerer at nå kommer en ny tid med et nytt innhold.
– Jeg tror jeg akkurat har opplevd det faktisk. En ny tid uten innhold er kanskje riktigere.
– Du tenker på jobbing du nå.
– Jo, men er det ikke det som er livet? Man skal vel helst fylle opp den tiden man har med noe meningfullt.
– Og det kan du ikke gjøre uten å jobbe?
– Jeg har jo kjøpt ny bil. Det er kanskje derfor.
– Har du lyst til å bli med til London?
– Når da?
– Om to uker. Etter bursdagen min… hvis jeg er frisk.
– Det var da optimistisk?
– Nei, men vil du?
– Har det skjedd noe?
– Jeg har blitt tante.
– Det er ikke derfor du vil ha meg med til London?
– Jo.
– Nei.
– Nei,  det er ikke derfor.  Det er fordi jeg har lyst til at vi to skal reise til London og bo på hotell og gå på restaurant og på pub og på utstillinger. Det har vi ikke gjort på lenge. Jeg husker hvor fint det var. Vi kan bli i London noen dager, og så reiser jeg videre til Miami etterpå.
– Er dette noe du har tenkt på?
– Nei. Jeg tenkte på det akkurat nå, mens vi snakket om epoker. Jeg føler at det har begynt en ny epoke, og at den forrige var veldig rar og veldig kort.
– Hva er forskjellen? Nytt innhold?
– Ja. Jeg har det bra.  Det er kanskje aller første gang siden jeg var liten at har jeg det ordentlig bra med meg selv. Det begynte egentlig mens jeg var i Geneve, og så har det bare vokst.
– Så det er bare koketteri at du plages over forfedrene dine?
– Det kan jeg da ikke noe for. Alle har lov å ha forfedre, uansett hvor mye snusk de har funnet på. Har ikke du noe snusk i slekten din?
– Ikke det jeg vet.
– Tenk om det finnes en morder der? En gal massemorder som du ikke vet om?
– Det kan godt tenkes. Det er visst ganske store sjanser for at vi begge stammer fra Djengis Khan.
– Han myrdet sin egen sønn, gjorde han ikke det? Det lærte jeg i hvertfall på skolen.
– Akkurat der er jeg fullstendig blank.
– Jo, han myrdet sin egen sønn fordi han hadde planer om å danne en allianse med muslimene. Han brukte gift. Og så ble han selv drept like etterpå av en prinsesse han hadde røvet. Hun drepte ham med en saks.
– Du verden hva du vet!
– Jeg vet ikke om det er sant. Kanskje jeg bare har funnet det på… blir du med til London?
– No hanky panky?
– Jeg skal ikke legge meg opp i hva du bedriver hvis det er det…
– Lover du det?
– Nei.

___

Det er kanskje ikke så rart jeg faller til ro.  Jeg er fornøyd.  Jeg har alt jeg kan ønske meg, pluss influensa, men jeg har jo…  det hadde jeg glemt! Jeg har jo en hel eske med Paralgin Forte etter farmoren til Siv…

Hvor er jeg egentlig i dag, i forhold til det jeg engang drømte om? Hva drømte jeg egentlig om?  Det meste var nok symboler mer enn konkrete drømmer, og selv det konkrete var nok bare symboler. Jeg kunne jo ikke forestille meg noe jeg ikke ante hva var. Ingen kan det. Men jeg hadde nok en drøm som ikke avvek noe særlig fra den virkeligheten jeg vokste opp i. Nærhet til sjøen,  mann og barn… og pent vær.
Var mine drømmer egentlig så forskjellige fra det andre drømmer om?

___

1929
En elleve å gammel pike løper ut på gårdsplassen og legger seg på ryggen under tuntreet. Over seg ser hun skyene som driver forbi bak det grenene, og hun hører lyden av vinden og elven. Det er april 1929, og det er mildt. Hun har tatt på seg fine klær, for det er søndag og da skal de gå i kirken. I hodet hennes er det drømmer om fremtiden; mann, barn og lykkelige dager med hester og pent vær.

1997.
En 79 år gammel dame sitter alene på verandaen utenfor det falleferdige huset foreldrene etterlot henne.  Hun forsøker å hente krefter til å ta inn eggene som hun skal selge på markedet. Det er april og hun har tatt på seg det skjørtet hun alltid bruker. Hun kan høre hvordan aprilvinden suser i det store tuntreet. Hun lukker øynene og tenker tilbake. Det ble ingen mann. Ingen barn. Ingen hester. Det ble noen griser og et par dusin høner.
Et øyeblikk ser hun opp på skyene som fortsatt driver over himmelen,  og hun kan skimte solen bak skyene før hun lukker øynene for godt.
Ja, ja… det blir i hvertfall pent vær.

___

Mamma lyttet interessert da jeg fortalte om turen til Geneve, men hun var langt fra interessert å fortelle om sin egen oppvekst.
– Hvorfor ikke mamma?
– Det kan da umulig være interessant… jeg hadde en helt normal oppvekst. Jeg kan nesten ikke huske at det skjedde noe spesielt.
– Men du flyttet jo. Var ikke det litt spesielt å flytte fra Bergen og langt ut på landet?
– Nei… det ble bare litt lengre vei til skolen.
– Vennene dine da?
– Vi flyttet i sommerferien mens alle var bortreist.
– Syns du det var fint å bo på landet?
– Jeg tenkte ikke så mye over det.
– Fortell om morfar da.
– Det er ikke noe å fortelle… du traff ham jo.
– Jada. Men jeg husker en hel masse fra sommerferiene mine, og du husker liksom ingen ting?
– Jo, jeg husker mye…    … men det skjedde jo ingen ting.

___

1
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

23 Responses to A4

  1. avatar emte says:

    A4 liv er ikkje så dumt :)

    Eg stammmar frå spanjolane som rak i land på kysten eingong i hine hårde dagar,så der er nok forskjellig rart på godt og vondt der bak i tid einstad :)

    Godt tenkt og skrive Cecilia !
    Marieklem





  2. avatar emte says:

    Så bra :)





  3. avatar Breiflabben says:

    Er jeg heldig, så får jeg en jeg og ………………….. en Marieklem altså :-)

    Igjen spennende lesing Cecilia. Har jeg mistet noe om dine forfedre? Eller skal jeg bare trekke den slutningen at noen av de var danske skippere og reder. Danskene var jo blant de verste slavefrakterne.

    For mange er livet Audi og da A4. Ditt kommer aldri til å bli hverken det ene eller andre.

    Eg håbe du ble kvitt ‘flunså :-)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg så nettopp at du hadde fått en Marieklem du også, så da er jo den saken ordnet. :)

      Det er faktisk ikke mange dansker blant mine forfedre. Spania, Tyskland og Holland på farssiden, og Norge på morssiden. Hadde jeg vært en hund hadde nok bastard vært et dekkende begrep.
      Det kom vel frem noe av dette i det innlegget som hadde innlagt røykepause.

      Nå har det tydeligvis kommet noe godt ut av denne gravingen som jeg har bedrevet. Ryktene om meg og gravingen min har tydeligvis spredd seg , og jeg har akkurat fått en veldig hyggelig og positiv mail med masse nye opplysninger, og tanken om å ha et slektstreff en gang neste år blir luftet. Det viser seg at det altså er langt flere enn meg som har interesse av dette. Det kan bli veldig spennende.

      Influensaen går sin gang foran peisen. Jeg har hatt besøk av en hyggelig mann som har båret ved fra kjelleren, så nå er det bare å stelle pent med seg selv til det løsner.
      Ha en fin helg :)





  4. avatar sirenia says:

    Lest, tenkt litt og kommenterer.
    Tenker at vi er i ulike faser i livet på ulik tid, noen går tidlig på “trynet” og søker tidlig a4 livet, andre må nesten bli gammel før det virker litt tiltrekkende.

    Å bruke energi på helt unødvendige saker som feks å bekymre seg for økonomi, mange må det, reduserer energi som kunne vært brukt kreativt eller konstruktivt. Å ja, a4 i bunn, siden større armslag så å si. 😉

    Å skamme seg og fordømme slektas blod, synes jeg høres ut som misbruk av følelser og tanker. De levde livene utfra andre forutsetninger og syn enn vi har i dag, feks hvalfangst og smugling som jeg har bakover i arven i omvendt rekkefølge.

    Dessuten er det gråsonene da, mange opererer og sjonglerer der, ikke ulovlig etter lovene men moralsk?

    Har nevnt det før, fordi vi ikke kjenner hvilket mål du har med skriveporsjektet ditt, er det vanskelig å vurdere “kommunikasjonsbevisstheten” din :)

    Da svarer du at hvert enkelt skrivestykke kan stå alene, ok, men vanskelig da å vurdere. Får etterhvert litt følelsen av for mye sidekantskriving, for mye utdyping av fakta som mest interesserer deg, eks slavehandelen her. Spennende nok, men litt vel mye?

    Nå må du ikke bli fornærmet håper jeg :)





    • avatar Cecilia says:

      Ulike faser i livet er nok i mange tilfeller knyttet til økonomi og miljøtilhørighet. Samfunnet setter sitt preg og arbeidssituasjonen vil ofte gjøre at man lett faller inn i et mønster med et fast arbeid som skal utføres til faste tider, og da påvirker det selvfølgelig også fritiden. Og selve ordet fritid får også en helt reell betydning.
      De fleste etablerer seg, får barn og betaler ned husgjelden mens de er unge og fulle av energi, og så kan de slappe av mer og mer etter hvert som de blir eldre. De ser fremover og sikrer sin alderdom gjennom å investere i seg selv og sine barn. Man går inn i den rollen samfunnet legger opp til at man skal spille. Det er den normale modellen og det som vel kan kalles A4.
      Så finnes det altså noen som faller litt utenfor og ikke helt passer inn i modellen, ettersom de ikke bekymrer seg så mye om å sikre alderdommen. Begrepet fritid kan tøyes og leken fra barndommen kan egentlig bare fortsettes, og det er klart at dette medfører tid til å sysle med ting som andre syns er overflødig og bortkastet tid. Og det er egentlig helt nødvendig at slike oppfatninger hersker, for etter den industrielle revolusjonen har mennesket blitt redusert til brikker i produksjonssystemet. Uten arbeidere vil produksjonen stanse, og programmeringen er nødvendig for å opprettholde illusjonen om at det er dette mennesket er skapt for. De som faller utenfor er de unormale.

      Å skamme seg over sitt opphav eller fordømme handlingene deres kan nok virke som misbruk av følelser og tid, men er det egentlig det?
      Jeg mener nei. Jeg mener faktisk at dette er en prosess man ikke selv kan kontrollere, og at det er et helt grunnleggende trekk ved mennesket å ville være stolt av både sitt opphav og sitt avkom. Dette opplever vi stadig eksempler på. Media graver i kjente menneskers slektskap og pøser ut informasjon, og mange velger å holde kortene tett inntil brystet dersom de har en far som er massemorder eller var nazist under krigen. Hvorfor skulle dette skje dersom det ikke vedgår andre enn dem selv og således ikke har den ringeste interesse?
      Og hvorfor har det interesse? Er det ikke nettopp fordi vi alle egentlig bærer i oss en arv fra fortiden og at vi faktisk også dømmes utfra folks kunnskap om det?

      Hvor kommer rikdommen din fra?
      Jasså? Din bestefar plyndret jøder under krigen… sier du det? Burde du ikke skamme deg over å leve i luksus på stålet gods?

      Hvor langt tilbake i slekten skal man gå før det er såpass utvannet at det ikke er nødvendig å skamme seg? Akkurat det får bli opp til den enkelte, etter min mening. Samfunnet kan verken pålegge oss eller kontrollere den typen følelser foreløpig. Etter min mening burde vi i vesten ha en kollektiv skamfølelse for den grådigheten vi utviser gjennom å tilrane oss 80% av verdens resurser, både på vegne av oss selv og på vegne av våre forfedre som startet det hele.

      Nok om det .

      Kommunikasjonsbevisstheten min er selvfølgelig ikke det den burde være. Det må det jobbes med og det forsøker jeg etter beste evne, og derfor er det fint å få tilbakemeldinger.

      Jo, det er vanskelig å vite hva jeg skal ta med og ikke i et slikt innlegg. At innleggene skal kommunisere som frittstående er et mål, men slik denne bloggen fungerer syns jeg det er vanskelig. Jeg tenker at ettersom jeg selv ikke visste så mye om slavehandel, så er det kanskje flere som ikke vet så mye, og så tar jeg med litt info med en helt spesiell hensikt. Nå vet nok de fleste mye om dette allerede, men jeg har altså lest meg opp i en helt spesiell hensikt: Å finne ut litt om årstall og lovlighet, og derav finne ut om det var “akseptert og lovlig virksomhet” eller om det var kriminelt og således moralsk forkastelig, noe som for meg er et vesentlig poeng.
      Jeg så det som relevant informasjon for å forklare mine egne følelser rundt det, men det aspektet kunne selvsagt vært forklart mye kortere og i klartekst i stedet for å la øse ut fakta og la leseren trekke sine egne konklusjoner. Jeg har fått innspill på dette tidligere. Jeg underkommuniserer og overkommuniserer på samme tid. Det som jeg oppfatter som underliggende, logisk og lett forståelig kan gå folk hus forbi, mens det jeg tror trenger en dypere forklaring ofte er så selvinnlysende at forklaringen blir smør på flesk. Jeg sliter litt med det.
      Jeg kunne skrevet det kortere og lettere : “Min tipp-tipp-tippoldefar tjente seg rik på slavehandel etter at det hadde blitt forbudt, og var derfor en kriminell og umoralsk person. Derfor har jeg grunn til å skamme meg.”
      Men det samme kunne jeg forsåvidt ha gjort med all teksten min…
      ___

      Neida, jeg blir slett ikke fornærmet. Jeg setter pris på at folk sier det de mener, og dine vurderinger liker jeg alltid å få, uansett retning.
      Nå skal jeg i min febrile tilstand forsøke å lese de siste par hundre sidene av Njølstads murstein om Jens Chr. Hauge, og da dupper jeg nok av foran peisen.
      Ha en fin helg :)





      • avatar sirenia says:

        Bra at du ikke blir fornærmet for det er ikke meningen :)
        Jeg skal bruke litt mer tid på å lese gjennom engang til for å evn kunne komme med forslag til hva du evn kan gjøre.

        Mulig det er blandingen mellom søken etter fortiden, sammen med sakprosa om div, litterært og sak som forvirrer eller ikke kommer klart nok fram?
        ——————————–
        vi i vesten ha en kollektiv skamfølelse for den grådigheten vi utviser gjennom å tilrane oss 80% av verdens resurser, både på vegne av oss selv og på vegne av våre forfedre som startet det hele.
        ——————————–
        Hva vi gjør nå kan jeg være enig i at vi kan føle skam over, men hva våre forfedre gjorde? At evn oldemora mi fikk lausunge med en storkar, eller at storkaren ga meg både hovmot og gener for lite ydmykhet?

        Det er mye vi kan lese av arven vår men skam? For våre forfedres synder? Hva skulle det tjene de ranede at vi følte skam? Hva annet kan vi gjøre enn å bli mindre fordomsfulle? Mer generøse?





        • avatar Cecilia says:

          En lausunge er ikke noe man skammer seg over, men dersom man lever i luksus på stjålet gods som forfedrene kanskje har myrdet for å tilegne seg, så kan man nok forsvare en viss skamfølelse.

          Skamfølelse tjener ikke dem det har blitt gjort urett mot, og det tjener heller ikke dem som føler skam. Men hvorfor har vi da denne følelsen… denne fullstendig ubrukelige og hensiktsløse evnen til å skjemmes over vår egen familie?
          Hvorfor går foreldrene til ABB i dekning?
          Hvorfor grafser ukebladene i Drottning Silvia’s forfedres rikdommer og fortid?

          Jeg tror ikke vi kan annet enn å gi naturen skylden for dette.

          Jeg tar gjerne imot forslag til forbedring :)





          • avatar sirenia says:

            Foreldrene til ABB er jo medvirkere til at sønnen ble den han ble, at de føler skam er vel ikke vanskelig å forstå?

            Men skam over forfedres ugjerninger, nei det skjønner jeg ikke, men jeg forstår det var mer tabubelagt før.
            Det du evn kunne bekymre deg over, er vel heller arven til å sette deg over andre? Bruke andre? Kjøre over andre? I den grad du gjør det da, jeg synes vel av og til at det skinner litt gjennom av det…biter negler og spør om du tåler ærligheten?

            Min farfar skiftet navn på alle sønnene pga av sitt hemmelige opphav som var fullstendig forbudt å snakke om og spekulere i.
            Jeg har som eneste skiftet tilbake, før jeg visste hvor ille det var altså.





      • avatar Marthon says:

        Bare en kort replikk i natten. Du skriver:
        “Min tipp-tipp-tippoldefar tjente seg rik på slavehandel etter at det hadde blitt forbudt, og var derfor en kriminell og umoralsk person. Derfor har jeg grunn til å skamme meg.”

        Du gir nesten inntrykk av at han a) bare er DIN tipp-tipp-tippoldefar, og b) var din eneste tipp-tipp-tippoldefar. Men han var bare én av dine totalt 32 tipp-tipp-tippoldefedre eller totalt 64 tipp-tipp-tippoldeFORELDRE (og én av dine totalt 126 forfedre/-mødre som du er like mye eller mer i slekt med).
        Dersom denne tippoldefaren og etterkommerne hans fikk nokså gjennomsnittlig med barn for tiden de levde i, er det sannsynligvis et firesifret antall mennesker som er like mye i slekt med ham som deg – eller mer.
        HVIS du mener vi skulle behøve å føle skam for fæle ting noen av våre forfedre har gjort (eller rett til å ta æren for det ev. gode de har gjort), er det da slik at dette skal fordeles jevnt på etterkommerne? Med din statistiske firetusendel (?) av en slavehandler (eller noe sånt) på samvittigheten kommer du neppe noe over gjennomsnittlig arvesynd for menneskeheten.
        Men slik tørr matematikk vil vel kanskje ødelegge den gode historien?
        😉





        • avatar Cecilia says:

          Det ødelegger ikke noe av historien. Det bare forteller meg at man skal føle mindre skyld og få mindre straff dersom man begår en forbrytelse sammen med andre. Jo flere som er med på et drap, desto kortere soning pr. deltager. Et godt prinsipp som definitivt burde komme påtalemakten for øre :)

          Samvittigheten min har jeg liten kontroll over. Den er ikke fornuftsbasert og den lytter ikke til gode argumenter eller matematikk. Store verdier, tilkommet på urettmessig måte gjennom en kriminell handling, har blitt fordelt og investert i landeiendommer og bestikkelser, og disse verdiene er fortsatt innen slektens eie. Det er ikke snakk om noe firesifret antall slektninger. Vi er faktisk bare femten (15) direkte etterkommere etter ham på “min” side, inklusive min lille niese på to uker. På den andre siden er rundt 60. Det var enebarn i rett linje frem til min tippoldefar som fikk tre barn, hvorav ett døde. Formuen ble delt i to da han døde, og min oldefar og oldemor fikk tre barn (ett tok livet av seg) Farmor arvet halvparten, altså en fjerdedel av den opprinnelige formuen. Men hun ga vekk det meste av arven. Det er først i det siste jeg har forstått hvorfor. Hun ville ikke ha blodpengene. Hun beholdt bare det som var etter hennes mor.

          Den plager meg ikke hver time på dagen og det er ikke noe jeg går rundt og tenker på, men vissheten om at det er en fordeling og nødvendigvis en utvanning av genene, gjør det ikke mindre plagsomt. Jeg kan godt være bærer av de samme egenskapene som gjorde forfedrene mine til det de var. Jeg ser ikke på det som gode egenskaper, men de er kanskje nødvendige i en verden der rikdom og makt er det som betyr noe?

          Ellers er det jo hyggelig at du stikker innom :)





          • avatar Marthon says:

            Man bærer over hodet ingen skyld for forfedrenes (eller –mødrenes) synder. At noen føler, eller blir påført, skam for noe slektninger har gjort, er en annen ting. Sønnen til Henry Rinnan, som ble født under krigen, ble f.eks. knekt psykisk av mobbingen han ble utsatt for, ikke minst av voksne, som burde ha visst atskillig bedre. Ei jente jeg kjenner til, ble mobbet bare fordi hun hadde det samme etternavnet – etter at læreren hadde vært så ”smart” å få hele klassen til å lese ”Og tok de enn vårt liv”, og virkelig sørget for å gni inn hva slags monster Rinnan var. Noen av guttene i klassen hennes kastet like godt skolesekken hennes i elva for å straffe henne fordi de mente hun var i slekt med ham, noe som bare var tull. Senere ble et familiemedlem den rene nasjonalhelten – så de fikk prøve det også.
            At man får mye mindre straff dersom man begår en forbrytelse sammen med andre, er nok (og bør nok være) et prinsipp med en del modifikasjoner. Dersom en hel organisasjon på 50 personer hadde planlagt og utført 22. juli-terroren, burde de definitivt ikke fått 30 års fengsel (eller hva nå ABB får) på deling, for en slik organisert terrorhandling hadde vært minst like alvorlig og minst like viktig å straffe. Straffen for alle som var direkte delaktige, burde nok da likevel ligge på eller helt oppunder maksimumsgrensen, slik at summen hadde blitt mange hundre år.
            Det er mulig det matematiske anslaget mitt for din 3 x tippoldefars etterkommere var litt i overkant. Men hvis det virkelig bare er 75 etterkommere etter seks generasjoner, har du ei lite fruktbar slekt på farssiden. Jeg har en bok med oversikt over alle etterkommerne etter en tipp-tippoldefar (tror jeg det er) i Trysil, og den er så innholdsrik at det ser ut til at han planla å befolke mesteparten av Skandinavia og store deler av Amerika med etterkommerne sine.
            Ellers tillegger du vel genetikken litt vel mye betydning når du skriver ”Jeg kan godt være bærer av de samme egenskapene som gjorde forfedrene mine til det de var.” Det er vel ikke sånn at du behøver å være redd for at latente gener skal slå ut og få deg til å springe etter alle mørkhudede du påtreffer i Bogstadveien for å lenke dem sammen og marsjere dem ned til havna? Riktignok har jeg nettopp lest ”Født sånn eller blitt sånn?” av Harald Eia, men jeg synes nok du tar det litt langt …
            😉





            • avatar Marthon says:

              Apropos … En slektning av meg har skrevet en ungdomsroman om en gutt som rømmer til København på 1700-tallet og får hyre på et dansk skip som tar ombord slaver på Gullkysten (Danmark-Norge hadde jo en slags mini-koloni der, et fort som het Christiansborg). Slavene blir fraktet til Dansk Vest-India, hvor de blir solgt – men hovedpersonen rømmer sammen med ei slavejente …
              Vel, jeg vet ikke akkurat om det er litteratur jeg vil anbefale (den var delvis litt irriterende), men jeg vet han jobbet mye med researchen.





            • avatar Cecilia says:

              Man har ingen skyld, men finnes det noen måte å fortelle det til samvittigheten på? Da jeg fikk vite at farmor ga bort arven sin så forstod jeg ikke hvorfor. Jeg tenkte det var en konflikt med faren. Nå har jeg forstått hvorfor.
              Følelsene som oppstår er det ingen ting å gjøre noe med, uansett hvor mange ganger man forteller meg at man ikke SKAL føle slik eller slik. Hadde det vært så enkelt så hadde alle homofile vært ”kurert” med en enkel setning. :)

              Straffefordelingen var et (dårlig) forsøk på å være morsom fra min side. Selvsagt kan man ikke fordele straff på den måten. Kanskje ved tyveri eller smugling, ettersom man da kan fordele det ned til et mindre kvantum pr. person?

              Når folk tar livet av seg synker jo forplantningsevnen drastisk etter hva jeg har forstått, med mindre man altså etterlater seg noen egg og sånt i en bøtte i en Frigolette eller på Østlandske Fryserier. To generasjoner med enebarn, så to generasjoner med to barn. Farmor fikk ett barn; min far. Min far fikk to barn, og nå har broren min fått barn og jeg har blitt en tante som ikke har spesielt lyst til å eksportere negerslaver fra Bogstadveien. Men det er ideen om det kriminelle, umoralske og griske, og ikke minst den totale bristen på empati som kan virke bekymrende. Dette er egenskaper jeg helst ikke vil at mine barn skal ha.

              Huff ja, det er alltid irriterende når hovedpersonen stikker av med en slavejente. Det vitner om dyrisk begjær og manglende karakter. :)





    • avatar Cecilia says:

      Ideen til tittelen på dette innlegget kom forøvrig av at Carl hadde kjøpt seg ny bil. Jeg syns det var en morsom parallell…





  5. avatar Cecilia says:

    @sirenia:

    Du skal ikke se bort fra at jeg bekymrer meg over arven min. Jeg forsøker å se meg selv og mine egne svakheter og styrker, men jeg er fullstendig avhengig av tilbakemeldinger, både positive og negative, for det de eneste verktøyene jeg har for å danne meg et så riktig bilde av meg selv som mulig. I dag føler jeg meg ganske trygg på hvor jeg kommer fra, og selv om jeg ikke er spesielt stolt over det, så gir det meg et godt fotfeste, og en langt større mulighet til å finne de punktene der jeg har mest motstand og hvor mine dårlige sider kommer til uttrykk. De gode sidene mine regner jeg med at jeg har oversikt over; det er de som ikke blir kommentert. Det får vente til bisettelsen, for meg som for alle andre, og det har ikke noe hastverk.

    Å sette meg over andre og å anse meg selv for å være bedre håper jeg ikke at jeg gjør, men jeg aner jo ikke hva folk snakker om når jeg ikke er tilstede.
    Jeg er nok ikke spesielt flink til å se meg selv utenfra, ikke i øyeblikket i hvert fall, men jeg tror ikke jeg er spesielt dårlig til det heller. Hvordan vi virker på andre er jo også veldig individuelt og situasjonsbestemt. Du nevnte over/under-mennesker i en kommentar til meg. Jeg går ut fra at det var som en konsekvens av din oppfatning av meg, og det må jeg jo ta til etterretning. Jeg har aldri engang tenkt i de baner, ettersom det aldri har vært et tema hverken i oppveksten min eller senere, men hvordan underbevisstheten arbeider er det vanskelig å vite. Kanskje jeg setter meg over andre uten å være klar over det? Jeg ser ikke bort fra at du har rett, men jeg ser heller ikke bort fra at det er slike tanker du er opptatt av, og at du derfor har en viss erfaring i å lete etter anledninger til å påpeke nettopp slikt. Man kan alltid se ting fra flere sider, og Einstein påpekte jo at all observasjon er styrt utfra et ønske om et bestemt resultat, noe som vel de fleste idag er enige i.
    Bruker jeg andre?
    Ja, det gjør jeg.
    Vi bruker vel alle hverandre, men det kan godt tenkes jeg gjør det i større grad enn de fleste. Slikt kan man ikke se selv, og derfor er det viktig å få det påpekt.
    Nå er jeg heller ikke så redd for å utlevere meg selv, på godt og vondt, og jeg tror ikke jeg tegner et glansbilde av meg i mine innlegg eller kommentarer.
    Jeg prøver ut meningene mine i debatter. De kommer jo fra et sted, så da kan de like godt være riktige som gale. Jeg gir alltid meningene mine 50% sjanse. Gi meg gode og holdbare argumenter, så kan jeg godt forandre mening, men jeg snur aldri kappen etter vinden, og jeg gir ikke opp meningene mine uten motstand. Vis meg at jeg tar feil eller har gjort feil, så blir jeg faktisk glad. Det er bare det som skal til, og jeg trenger ikke gå så langt tilbake i dagboken min for å se sist det skjedde. (1 uke siden, her på BH.)
    Jeg har fått reaksjoner på min egen væremåte mange ganger. Det er to helt spesielle reaksjoner, mottatt med kort mellomrom, som har hjulpet meg mye.
    “Du aner ikke hva du snakker om”, var den ene.
    “Du burde stille heller spørsmål i stedet for å komme med påstander”, var den andre.
    Den første ble jeg bare lei meg over. Den andre, derimot, var det jeg vil kalle en konstruktiv tilbakemelding.
    “Når folk ikke svarer på spørsmålene dine i en debatt er de enten veldig gode, eller så er de så tåpelige at de ikke fortjener noe svar. Det siste alternativet kan du stort sett se bort fra, for de færreste lar en god anledning gå fra seg”, fikk jeg også høre. Det hender jeg tenker på dette og smiler litt for meg selv. Kanskje det var vranglære fra ende til annen? Kanskje jeg har blitt lurt? Det er mange små piker som har blitt lurt.

    Jeg forstår at du ikke klarer eller har noen grunn til å føle skam over noe forfedrene dine har gjort, og jeg skulle ønske jeg kunne slippe det selv. Men så enkelt er det ikke.
    Det nok enklere å holde det for seg selv, og det er kanskje lurere også, men det er akkurat i den delen av forestillingen jeg har litt problemer med å spille rollen min riktig.
    Det er det visst flere enn meg som har, tenker Dagbladet: http://www.dagbladet.no/2011/10/22/nyheter/film/innenriks/annen_verdenskrig/vidkun_quisling/18724466/

    Man skal være stolt over og hedre sine forfedre i følge den norske nasjonalsangen. Den er gammel. Det var vel slik mann tenkte på den tiden.
    Jeg er oppvokst i et gammelt hus med gamle tradisjoner, og bærer nok preg av det. Jeg har vokst opp med korreksjoner og kritikk av min egen oppførsel, og lært at mennesket må tilpasse seg omgivelsene sine for å oppnå et mest mulig harmonisk og godt liv. Kanskje det er helt feil lærdom, og da kan det tenkes jeg lever etter helt feil prinsipper. Jeg er åpen for å revurdere barnelærdommen min, men jeg er redd for konsekvensene. En Cecilia i fullt opprør og på kant med samfunnet tror jeg ikke noen vil være tjent med.

    Jeg sliter med influensaen her og håper dette gir mening og har en viss sammenheng.
    Tusen takk for kommentarer :)





    • avatar sirenia says:

      Vi setter oss over andre på de områdene vi har mest kunnskap
      det er en faglig autoritet vi har rett på
      men det betyr ikke at andre kan mene noe eller komme med spørsmål.

      Debatten om røykeloven feks, der du mener at det er den som ikke tåler røyk som må innrette seg etter røykeren, mener jeg er en fordomsfull og over/underholdning. Min frihet viktigere enn andres plage-holdning.

      Men du oppfører deg nå godt på nett du da, så langt jeg kan se :) Hvis jeg blir litt usaklig, så kan det være for å få opp temperaturen litt. Den begynner å bli litt vel søvning etter min smak.





      • avatar Cecilia says:

        Nei, jeg mener ikke at de som ikke tåler røyk må innrette seg etter røykerne. Jeg mener de må innrette seg etter samfunnet og gjeldende lover, akkurat som oss andre.

        Det er hyggelig at du syns jeg oppfører ordentlig på nett :)
        Jeg liker godt å ta en debatt, og som nevnt, jeg kan skifte mening.





        • avatar sirenia says:

          Ja selvsagt må de det, :), den tilpasningen er grei
          bare ikke etter røyking overalt og til sjenanse for andre.
          Viktig forskjeller, røyking og røykere, røykelov og røykere.





          • avatar Cecilia says:

            Nei nei.
            Det blir som å si at man selvfølgelig skal innrette seg etter trafikkreglene, bare ikke når det er dårlige sjåfører på veien som er til sjenanse for resten av trafikken. :)





  6. avatar emte says:

    God og tankevekkande kommentartråd i innlegget her !





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *