Illusjonen om Nirvana.

Drømmene falmer fort når man blir konfrontert med virkeligheten.

Jeg har blitt litt tankefull etter å ha lest et viktig blogginnlegg:  http://arcticgirl.bloghog.no/2011/10/14/ensomt-i-oslo/ som jeg syns utmerket godt illustrer noe av den håpløsheten man kan oppleve når man flytter.  Jeg føler at jeg en gang hadde mye til felles med de tankene som kommer frem der, og en del av de tankene har jeg fortsatt.  Noe av dette kom også til uttrykk i det forrige innlegget mitt, men tankene har fortsatt å surre etter at jeg kom tilbake fra Geneve.  Full av ny kunnskap om slekten min, og med en demrende kunnskap om en side ved meg selv som jeg ikke har klart å få øye på gjennom de femten hjemløse årene som har gått etter at jeg ble tvangsflyttet til Oslo, har jeg forsøkt å la tankene spinne litt… og da går det som det går: Det blir et sammensurium av tanker.
Hvordan skal man klare å uttrykke noe klart, kort og konsist når man hele tiden tenker på minst to ting samtidig?

Jeg tenker på hvordan vi tilpasser oss.
Mennesket har en innebygget evne til akklimatisering. Vi kan leve under veldig forskjellige forhold. Noen lever i førti graders varme, og andre i førti graders kulde. Det er et spenn på 80 grader, og vi tåler faktisk mer enn det også, bare vi innretter oss etter forholdene.
Da jeg så jenter på gatene i London som vaklet tynnkledde på høye hæler i snøslapset en desember formiddag, tenkte jeg at det var til pass for dem dersom de fikk blærekatarr.  Men etterpå, tilbake i varmen på loungen på flyplassen, ble tankene snudd og jeg tenkte at det egentlig var litt synd på dem og at de hadde blitt straffet nok ettersom de ikke var utstyrt med det nødvendige tankeomløpet til å forstå at man må tilpasse seg.
Og sånn kan tankene og digresjonene fortsette…
Hvorfor er det noen som tilpasser seg mens andre kjemper i mot?

Å tilbringe tid i høyden gjør at man presterer bedre når man kommer tilbake til lavlandet, og sportsutøvere reiser til høydehus for å kunne stille sterkere i konkurransen om de gjeveste medaljene. Det anses hverken som doping eller juks. Men det koster noe. Både innsats og arbeid… og det kreves dersom man vil bli synlig i det miljøet man vil være en del av. Og det vil man jo… uansett hvilket miljø man er i… eller?
Trekker jeg det langt? Jo, det kan tenkes, men hvorfor ikke? Er det egentlig så stor forskjell på ambisjonene våre, når det kommer til stykket? Ønsker vi ikke alle å bli synlige innen det miljøet vi har valgt å være i? Hvorfor opplever man ellers usynligheten som et problem?
Jeg ble, som nevnt, tvangsflyttet til et sted jeg helst ikke ville være. Til Oslo. Da var jeg femten år. I begynnelsen ble jeg synlig fordi jeg skilte meg ut, både med språk og klær. Men det var ikke den formen for synlighet jeg ville ha. Jeg ville bli sett som menneske.
Det tok tid før jeg forstod at jeg ikke kunne kjempe mot overmakten og insistere på å bli sett slik jeg ønsket å bli sett; jeg måtte først tilpasse meg. Etterpå kunne jeg begynne å jobbe med synligheten. Nå er vel en femtenåring ganske tilpasningsdyktig og ganske lettpåvirkelig, men allikevel tok det sin tid før jeg fattet kodene. Da begynte ting å skje. Jeg sluttet å skille meg ut. Jeg tilpasset meg og iførte meg den samme uniformen som alle de andre… og så ble jeg faktisk ganske usynlig. Hva var det jeg gjorde feil?

”Vi er alle like, noen mer enn andre. ”

Jeg har glemt hvor jeg har det fra, men jeg husker at jeg leste det et sted. Og på mange måter ble det en beskrivelse av Norge, eller Oslo, for meg.

”Oslo – byen som har puls uten å ha hjerte!”

skrev jeg i dagboken min, samt som et sitat på utsiden av en skrivebok.
En ”morsom” fyr i klassen så sitt snitt til å gjøre en tilføyelse i et ubevoktet øyeblikk:
” Cecilia – dama som har pult uten å ha hjerte!”

Jeg lot det stå, for jeg syns det oppsummerte meg ganske bra. Og merkelig nok fikk jeg cred for å la det stå.

Hva om man er utstyrt med andre kvaliteter?
Hva om naturen har utstyrt deg med noe annet enn evnen til å løpe fort eller til å sparke en rutete ball inn i ett nett?  Hva om du havner i et miljø du ikke forstår, enten av valg eller av tvang?
Jeg hadde ingen forventninger. Jeg gruet meg litt.  Jeg hadde blitt utstyrt med mine nedarvede talenter og lært å bruke dem gjennom oppvekstmiljøet mitt. Jeg hadde utviklet et ganske bra skriftspråk, men på dansk.
”Dansk er ikke språk – det er en sykdom! ”
”Dansker klarer ikke å svelge – så de har satt poteten i halsen!”
Miljøet møtte meg som nesten et hvert miljø møter fremmede: med nedlatenhet og litt frykt. Nedlatende fordi jeg snakket annerledes og ikke klarte å hevde meg i diskusjoner ettersom jeg ikke alltid forstod den interne terminologien, og dessuten brukte jeg briller. Tykke briller. Nærsynte piker med skjeve hornhinner var ikke noe verdt. De hadde en skavank.
Frykten kom fordi jeg hadde både historiske kunnskaper på et langt høyere nivå enn dem, og fordi jeg var musikalsk og flink i språk, bare ikke norsk. Og jeg hevnet meg ved å flire litt av håpløse setningskonstruksjoner og bondsk uttale… og fikk uvenner.

Tankene spinner… og viddene venter.

Hva om du har blitt utstyrt med et tiltalende ytre eller et tiltalende intellekt? Eller sågar begge deler?
Nei, da vanker det nok ingen gratisopphold i høydehus.
Og hvis man selv klatrer opp i høyden, fordi man er nysgjerrig, så er man en streber, eller en gold-digger.  Eller en jævla fitte.
To tanker på samme tid:
Hvordan har det blitt et skjellsord å strebe etter noe, eller å grave etter gull? Og hvorfor har akkurat den delen av meg som menn flest er mest opptatt av blitt til et skjellsord? Er det fordi de er misunnelige? Skulle de gjerne hatt en selv?
“My pussy is a cat!”
Skrev jeg i dagboken min.
Hun maler når pelsen blir strøket medhårs…
“But my cat is no pussy…”

___
“Enhver gris er lykkelig i sin tro.”
“Ignorance is bliss.”
“Salig er de saktmodige, for de skal arve jorden
.”
Tre utsagn, hvorav det siste er det mest interessante, fordi det ikke inneholder spor av humor. Det er dønn seriøst ment.
Hvem konstruerer ett slikt utsagn, og hvorfor?

I den fornuftiges idyll formes kravet:
Give me a reason to love you!

I min verden er det omvendt:
Give me a reason not to fall in love.
Give me a reason to stop loving.
Give me one good, sensible reason for not loving,
and watch my heart tear it apart…

Og så?
Så vakler man videre i forsøket på å tilpasse seg.
Hva gjør de andre? Hva er kodene? Hva kan jeg tillate meg? Hva kan jeg IKKE tillate meg?

Det innebærer en risiko å by på seg selv. Man avslører seg og gjør seg selv sårbar.
På den ene siden:
Vil jeg egentlig være med i denne forestillingen? Eller kanskje spørsmålene heller er: Tør jeg å kle meg ut og opptre? Klarer jeg spille en troverdig rolle? Har jeg talent nok? Skal jeg tørre å kanskje drite meg ut?

På den andre siden:
Er de andre egentlig noe flinkere en meg? Har de ikke bare mere trening… lengre opphold i høydehus? Det handler jo bare om å fremstå i riktig kostyme og med riktig pynt… om å ta på seg uniformen og adlyde ordre.

På stedet MARSJ! HVIL! SMIL! FØL!
Og så klakker man hælene sammen og gjør som man blir bedt.
– Cecilia! Opp med armene!
Og så stod jeg der, på scenen, naken, mens alle kunne se meg og vurdere meg… og snakket norsk, for det hadde jeg lært meg i påskeferien…

Tilpasning:
–  Go with the flow
–  When in Rome; do as the romans.
–  Vær en god nordmann; bevar gjerne deg selv innenfor vesten, men hold det der dersom du vil bli godtatt. Øst er øst og vest er vest, særlig i Oslo. Ikke glem hvor du kommer fra!
– Hvor jeg kommer fra? Jeg kommer jo fra et annet sted!
– Se hvor du bor!
– På landet?
– Oslo vest, lille frøken! Oslo VEST!

Trenger jeg et høydehusopphold?
Nei. Det holder med tredje etasje på Valkyrie Plass.
Man velger minste motstands vei, dersom den er åpen. Og minste motstands vei er kunnskap. Kunnskap om miljøet man lever i. Og den er tilgjengelig. Det er bare å observere omgivelsene.
Ønsker man å være en del av forestillingen? Har man egentlig noe valg dersom man vil gjøre det beste ut av situasjonen?   Skal jeg fortsette å insistere på at det er minus førti når det faktisk er pluss førti på gradestokken?

Jeg valgte å tilpasse meg, for min egen del.  Jeg valgte å spille i samme forestilling og iførte meg uniformen, selv om den var litt ubehagelig til å begynne med. Jeg observerte og lyttet, og forstod mer og mer:  De tillærte frasene som betyr nada, de  små signalene, tegnene, pynten, kodene… alt det som kun har verdi i akkurat den forestillingen man er med i, og som definerer deg som en del av den.
Hvor mange er vi som bare spiller med?
Jeg tror vi er mange. De aller fleste, vil jeg tro.
Men alle har sine egne særegenheter, og alle ser nødvendigvis ned på dem som vektlegger andre verdier. Sånn har det alltid vært og sånn vil det alltid være. Og alle mener selvsagt at deres verdier og særegenheter er det eneste riktige… for hva skulle de ellers mene? I det man tviler på styrken og bærekraften i sin egen plattform så begynner man å tvile på seg selv… og da slippes Fanden løs. Så vi spiller med, for å opprettholde vår egen illusjon om at vår egen miserable lykke er det beste alternativet, og det er uforståelig at alle de andre diotene ikke forstår det.
Effy snakker om å eksponere seg selv i ett av innleggene sine.
Hun snakker om reaksjonene hun får.
Skolerevyene konkurrer om å ha den beste forestillingen.
Miljøene konkurrerer om å ha den beste forestillingen.
Øst mot vest, by mot bygd, blå mot rød, PC mot Mac… i en lang og fordummende kamp hvor de fleste ikke evner eller ønsker å se forbi det umiddelbare: at vi alle er deltagere i en forestilling, konkurrer alle allikevel om å ha den beste forestillingen.
Skal man virkelig eksponere seg på den måten som Effy gjør?
Adrian skriver i en flott kommentar til meg :
“Dette burde du vel forstå at man ikke gjør, du er vel ikke så dum?”
Det er en link mellom kommentaren fra Adrian og innlegget til Effy, og samtidig en liten innsikt i hvorfor jeg hegner om anonymiteten min.

“Vær deg selv, men vær det for deg selv”
Innlegget til Effy er lærerikt og viktig, for det sier noe om å være seg selv som individ i en forestilling som tilsynelatende åpner for individuell improvisasjon.  Det tilsynelatende utmerker seg alltid ved å være tilsetede som en eksplisitt diffusjon: “Du er deg selv! Det er bare du som er deg. Vi er alle like.”
Et vakkert bilde av en flott dame… sånn gjør man ikke! Hvordan skal vi alle kunne være like når du viser oss at vi ikke er det? Det er modeller som skal se sånn ut! Ikke vanlige mennesker!
Et lettkjøpt poeng?
Hva så? Er det så mye tyngre og dypere alt det andre som serveres?


Drømmene falmer fort når man blir konfrontert med virkeligheten.

Det grønne gresset… de eviggrønne beitemarkene som alltid finnes ett annet sted… min egen lengsel etter barndomshjemmet som for all tid er tapt…  Illusjonen om Nirvana.
Det får bli overskriften på dette innlegget som er skrevet med touch og autokorrektur i Word for Mac.

Lord have mercy…
…og god helg!

1
 
 
 
 
This entry was posted in Skriblerier. Bookmark the permalink.

14 Responses to Illusjonen om Nirvana.

  1. avatar LeylaM says:

    Et godt innlegg Cecilia.

    Det hadde vaert en ganske kjedelig verden dersom man ikke var ulike. Alle har vi vel et behov for aa bli sett, lagt merke til eller hoert, i en eller annen form. Jeg faar kanskje moderere meg litt og korrigere meg: Noen har ikke behov for det, men de aller fleste i en eller annen grad. Dette fordi hvordan kan vi ellers vite hvor vi staar i forhold til andre mennesker, alle trenger en sort for anerkjennelse. Noen eksponerer seg mer enn andre, mens andre har mindre behov. Begge deler er helt og totalt greit. det er slik vi mennesker er.

    Akk ja, det var iallefall mine tanker paa en del av det du skrev her :)

    Ha en fortsatt fin loerdagskveld Cecilia :)





    • avatar Cecilia says:

      I lige så LeylaM!

      Jeg tror ikke du trenger å moderere deg. ”Alle” er et dekkende begrep. Selv de som hardnakket påstår at de ikke eier filla av oppmerksomhetsbehov ville blitt ødelagte innen kort tid dersom de ble ignorert :)





  2. avatar Luringen says:

    Jeg leste litt i stad, og nå igjen. Leste også innlegget til arcticgirl. Og det fikk meg til å tenke. Jeg er også på plasser der jeg ikke helt passer inn; jeg passer ikke så godt inn på facebook som jeg gjør på blogg. Jeg passer godt inn på arbeidsplassen min, men ikke i det løpsmiljøet jeg (prøver?) er en del av. Det er koder, og uniformer. Kanskje gjør jeg ikke nok for å tilpasse meg? Men aller mest tror jeg det er, som hos arcticgirl, at jeg ikke vil. Jeg vil være meg, og ønsker at verden skal like meg for den jeg er. Litt småharry, litt kommersiell. Selv om jeg har vanvittig mye alvor og seriøsitet i meg. Også. Men bruker det så mye på de rette plassene, på disse jeg nevner vil jeg helt enkelt være meg selv. Jeg har tenkt tanken på at jeg ikke passer inn. Nå tenker jeg mere på det. Tror innlegget ditt vil gjøre meg tankefull noen dager.

    Et bra innlegg med andre ord. Og du skriver utrolig bra!





    • avatar Cecilia says:

      Når slutter man å være seg selv?
      Når man opptrer i en skoleforestilling? Når man gjør gode mine til slett spill i møte med en viktig forretningsforbindelse? Når man går på bar en sen natt for å finne seg en eller annen som man kan bli med hjem for å få stimulert fantasiene sine?
      Eller når man ifører seg dagens image og møter verden?
      Raper vi høylydt på restaurant selv om vi har lyst?

      Men vi nekter allikevel på prinsipielt grunnlag å innrømme at vi tilpasser oss.
      Hva skjer med dem som ikke tilpasser seg?
      Er de virkelig seg selv eller er de bare lite tilpasningsdyktige mennesker som anser det for å være en kvalitet å ikke tilpasse seg… for å bevare selvtilliten?

      Jeg ville ikke skrevet dette innlegget for en uke siden… tror jeg.

      Tusen takk for kommentar :)





  3. avatar Luringen says:

    Hm, nå fikk du meg til å tenke ennå mer. Vi tilpasser oss vel alle er mer eller mindre grad. Og det kommer vel kanskje likke mye an på hvor mye vi vil passe inn, i forhold til hvor mye vi vil tilpasse oss (hvor langt er vi villige til å gå). Mulig vi forlater oss selv litt, om dette gapet blir for stort? En løpevenninne av meg sa forleden at bare man er god i idrett så går alt bra (hun er sterkt inne i dette miljøet med familie, venner osv). For meg (som ikke er idrettsjente) ble dette en litt merksnodig ting å si. Betyr ikke dette bare at det er deres trøst? Når de ikke fikser skole og de har lavere hyller å plukke fra når det gjelder arbeid. Eller er det slik? At om du ikke mestrer annet, så betyr det lite, så lenge du kan hevde deg der? Vi ser jo mange eksempler på det daglig i media og på lokale idrettsarenaer. Mange av de får seg jo fine jobber etterhvert, klatrer fra den siden i stedet. Men det er vel allikevel ikke sånn at det definerer lykke noe mer enn om man er en skoleflink elev (som suger i sport), og som får seg en bra jobb i et spennende miljø.

    Tror jeg roter meg litt bort her. Men poenget er vel at så lenge vi mennesker er så komplekse og med ulike egenskaper, så vil vi vel alltid komme til steder/mennesker/arneaer hvor vi ikke passer inn. Og da er det opp til oss om vi vil tilpasse oss(late som ), eller gi blanke og forlate det hele. For som oftest har vi vel et valg.





    • avatar Cecilia says:

      Selvfølgelig har vi et valg ( som voksne).
      Men at vi har et valg betyr ikke at vi alltid velger det som er det rette for oss. Det kan være ulike motiver som gjør at vi tiltrekkes av enkelte miljøer eller steder. Vi tror vi ser muligheter for oss selv, men så blir vi overmannet av mismotet når vi forstår at det krevet noe av oss som vi kanskje på prinsipielt grunnlag ikke er villige til å gi. Og hva gjør vi da? Gir vi opp eller forlater vi prinsippene våre?
      Det vil alltid koste noe, tenker jeg. Jeg kan velge om det er verdt prisen å investere av tiden min på å lære meg et nytt sett med spilleregler for å kunne delta i det nye sosiale spillet, eller jeg kan dra tilbake til det trygge miljøet jeg kjenner og hvor jeg kjenner spillereglene.
      Men mennesket har utferdstrang… :)





  4. avatar sirenia says:

    Hmm, mye å tenke over her og mye meninger også :)
    Tror vel alt faller tilbake på frykten for ekthet og ærlighet?
    At når tilpasning blir skuespill så kan det bli dårlig og påtatt og gjennomskuet?

    Mine erfaringer gjennom årene i ulike miljø er vel å akseptere annerledesheten,
    men ikke flagge den for mye, forsøke å akseptere andres annerledeshet fra en selv og være positive til den? Så kan en håpe at den kan bli gjensidig?

    For vi søker vel de fleste aksept og ikke motstand, iallfall mest. Men den aksepten må bygge på ærlighet, uten blir det bare ytre skinn av gjesidighet.

    Noen søker andre for å få bekreftet seg selv, det ytre altså, andre søker for å bekrefte ideer og tanker.

    Bare noen tanker, tror store byer kan virke fremmede og kalde på mange. Jeg bodde en kort periode i Oslo ang jobb som 20-åring men flyttet raskt hjem, det ble for overveldende og hektisk.
    Har alltid likt det langsomme livet nær naturen og elementene. Det har vært veldig lettere å tilpasse seg enn det urbane. Sikkert fordi det står nærmest den jeg er, den jeg vil være og det jeg tror er rett for meg.
    På jakt i jaktklær, svett og møkkete og våt, i havet i dykkermaske og svømmeføtter, på vidda på ski eller på snøscooter, der er jeg ett med det jeg vil være ett med. Eller var da 😉
    Byen gjør meg redd, liten og sårbar, hvorfor søke dit da?





    • avatar Cecilia says:

      Jeg tror alle spiller ganske mye skuespill i sosiale sammenhenger, og jeg tror også vi er nødt til det. Vi legger bånd på oss og bruker våre sosiale antenner for lese omgivelsene og for å fange opp de små signalene (korreksjonene?) vi får.

      Det sosiale spillet er det som former et hvert miljø og gjør det så vanskelig å hoppe inn i et miljø man ikke kjenner. Det tar tid å plukke opp signalene og å lære seg kodene. Pygmalion / My fair lady er et utmerket eksempel på hva jeg tenker på.

      Jeg ser ingen grunn til å oppsøke byen dersom den ikke er tiltalende, og det gjelder egentlig ethvert miljø.
      Trives man ikke så har man faktisk bare to reelle valg: Tilpasning eller flukt. :)





  5. avatar jadajada says:

    Nirvana er da en rockegruppe og en sinnstilstand – og sannelig drar du ikke inn noe
    Asbjørnsen og Moe i billedform … og enda har jeg ikke lest stykket ditt……

    men det er nok en sammenheng er et sted…… tror jeg …

    Høydehus er forbudt i Norge – i vår iver etter å bekjempe alt som lukter av doping..
    dog tilliatt ’alle’ andre steder…

    den danske poteten er noe nordmenn fortsatt ikke klarer å svelge etter så mange år som ’best’ i Danmark

    jeg så en reprise av Skavlan i dag – en muslimsk jente sa at muslimene er sin egen største fiende. Slik er de innad fordi det finnes så mange oppfaninger og grupper og radikale der også. Og det samme med alle oss andre – ngen av oss ’andre’ tørr å kristisere dem for da er vi hetsere og hatere og rasehatere og det meste. Sannhetene og fakta må fram, mente hun… ingen avtaler kan hvile på en løgn. og alle må godta at slik er det.

    sammenhengen kan da bli at musikk kan føre deg inn i den beste sinnstilstand og føre deg inn i en verden som overgær et hvert høydehus….. bytt ut våpnene med spotify :)

    3 etg er den beste :)





    • avatar Cecilia says:

      Eventyret er viktig. Gutten som ser mot soloppgangen og ser Soria Moria slott er en flott illustrasjon. Sammenhengen er der.

      Jo, jeg er helt enig i at det er bedre å flytte pengebruken fra våpenindustrien til musikkindustrien. Alternativt kan man spille selv :)





  6. avatar Drosseldaisy says:

    http://deliriumdelight.wordpress.com/2011/10/17/award-for-a-vaere-meg/

    Du får award av meg! 😀

    om du vil følge den opp, er opp til deg. Men award fortjener du.





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk :)

      Veldig hyggelig å få award, og så skjer det akkurat på den første dagen hvor jeg har gjort et eksperiment og åpnet bloggen for kommentarer fra uinnloggede. Så får vi se om jeg fortsetter å holde den åpen eller om jeg får så mye spam at jeg stenger igjen.

      Jeg følger opp ved å komme på besøk :)





  7. avatar Drosseldaisy says:

    Ps,

    hva er forskjellen på å være omgjengelig og tilpassningsdyktig?

    Mitt svar på det:

    En som er omgjengelig, er seg selv uten å miste seg selv i omgivelsene. En som er tilpassningsdyktig, er en som tilpasser seg så mye at det ikke er seg selv lenger men omgivelsene..

    Men…det var vel kanskje et litt vel svart/hvit svar? For man er vel litt begge deler alt ettersom…

    Som vanlig, så er det veldig mange fine kommentarer her også.

    Forresten: min far ble også skikkelig mobba for å være dansk da han bodde i Sverige. Da han endelig kunne godt nok svensk til at man ikke hørte dansken hans lenger, flyttet han til Norge. Og i Norge ble han for “svensk”, så da måtte han lære seg norsk.

    Så nå prater han, om ikke annet, flytende dansk, norsk og svensk som følge av tilpassning tilpasset mobberne. Er det et gode? Kanskje, han lærte nordisk språk om ikke annet…:-/





    • avatar Cecilia says:

      Tilpasningsdyktig er et svært vidt begrep, ettersom det også favner klima, mat, boforhold osv.
      Omgjengelig uten å miste seg selv er en bra betegnelse. Man trenger ikke miste seg selv gjennom å delta i det sosiale rollespillet.

      He he… å bli mobbet til å lære seg språk er kanskje et gode? Du får spørre hva han syns.

      Tusen takk for kommentar.
      Ha en fin dag :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *