En tynn, blank hinne.

Dette innlegget har innlagt røkepause.



_:
___________

Det er en flue i vinduet. Noen ganger surrer den, og noen ganger spaserer den bare rundt på måfå. Enten er det fluen som vekket meg, eller så er det de høye stemmene nedenfra. I dag er de litt høyere enn normalt, og gjenklangen fra hallen og trapperommet gir dem en bølgende, surrealistisk klang, som små brokker av melodier og verselinjer fra en moderne opera…  eller en ødelagt salme.
Det kan forresten godt tenkes at jeg våknet av meg selv. Jeg pleier å våkne på denne tiden.
En tynn strime av sol slipper inn gjennom glippen mellom gardinen og vinduskarmen. Det er nok litt vind i dag, for det er et mønster i solstrålene som får meg til å tenke at de er en flytende bekk som glir over skrivebordet før de renner ned på gulvteppet. Når jeg løfter hodet kan jeg se hvor langt de når. Forrige gang det var sol tenkte jeg at det lignet et spyd eller en urviser, men da var det helt vindstille og ingen bevegelser i det store treet utenfor vinduet. Hva krangler de om nå? Det samme som forrige gang?
Idag ligner solstrålene på en slange.  Den har beveget seg. Ikke mye, men nå  treffer den gulvlisten foran klesskapet mitt og peker rett mot det hemmelige stedet hvor jeg gjemmer alt jeg ikke vil at noen skal finne. Hvis vi flytter må jeg finne meg et nytt hemmelig sted.
Jeg vet at mamma vil flytte. Det er alltid det de krangler om. Jeg har ikke lyst til å flytte. Ikke til Norge. Norge er et land man drar på besøk til. Ikke et land man bor i.

Så har den flyttet seg igjen, uten at jeg har sett det.  Det må bety at noe er på et annet sted nå enn det var for ett minutt siden, akkurat som når jeg lyser under sengen med en lommelykt. Men da er det lyset som beveger seg. Nå er det vi som beveger oss. Hele jorden beveger seg. Opp og ned og rundt og rundt, men det går så sakte at vi ikke kan kjenne det.

Fluen i vinduet surrer igjen. Den leter sikkert etter en utvei. Jeg er nødt til å slippe den ut. Den kommer til å dø dersom den blir værende i vinduet, og innerst inne vet jeg at det er mitt ansvar å slippe den ut, selv om den har kommet seg inn på egenhånd.  For en flue må det være helt merkelig at det plutselig dukker opp slike ugjennomtrengelige  stengsler.  Kanskje det er liten mann? En liten fluemann som kan se friheten rett foran seg, bare en fluelengde unna… og så spaserer han rundt og leter etter en åpning, iherdig og tålmodig, uten evne til å forstå at han aldri vil finne utgangen til friheten… ikke uten hjelp fra oss som er ansvarlige for stengselet. Blir han redd hvis jeg kommer og slipper ham ut?
Hva hadde jeg tenkt selv om jeg hadde vært fanget og det hadde kommet noe som var enormt stort… akkurat som meg i forhold til en flue? Da hadde jeg sikkert blitt redd, før jeg skjønte at det bare var for å hjelpe meg.

Det er sikkert sånn en flue tenker også.
Den ser bare noe som er større en seg,
uten at den forstår hva det er.
Akkurat som oss.

_

_

____

_

Sånn tenkte jeg da.
På den tiden følte jeg ikke at jeg fløt uforankret rundt i verdensrommet på en svevende planet, selv om jeg visste at det forholdt seg slik. Jeg reflekterte i det hele tatt ikke så mye over ankerfester og faste holdepunkter. Slike ting var en så naturlig del av livet mitt at jeg tok dem for gitt.  Verden rundt meg var solid og trygg, så om jeg mistet fotfestet eller balansen kunne jeg holde meg fast i alt som var tyngre enn meg, og det var egentlig ganske mye, for jeg var et lite menneske, også av vekst.
Men jeg hadde ambisjoner om å vokse.

___

:::

Vi vil minne om at du har en ubetalt faktura på kr 63.-”  står det i en sms fra Brilleland.  Så har jeg altså glemt det.  Uff!  Jeg hater å skylde penger… da er det noen som eier en del av meg.  Det er best å betale med en gang.
Ordene er lett å lese på kodekalkulatoren når jeg forsøker å logge meg inn på nettbanken.  BYTT BATT! . Det er et kalkulat-ord. Jeg husker godt at broren min var opptatt av slike kalkulat-ord.  ”Snu telefonen opp ned!” skrev han på sms,  og jeg snudde den og forsøkte å lese hva han hadde skrevet i setningen under.  Det var selvfølgelig komplett uforståelig.
– Man må forstå kodene, Siss! Når jeg skriver 4U, så betyr det  ”for you” … altså ”for deg”.  Det er hvordan man uttaler det som skaper betydningen. Tenk engelsk.
– Så U2 betyr altså ”deg også”?
– Ikke sant?
Jeg hadde hatt mobiltelefon i tre måneder. SMS-språket var ikke lett å forstå, dersom man ikke kunne kodene. Jeg sendte en morsom melding til Alice, og fikk et spørsmålstegn tilbake. Fremskrittet hadde tydeligvis ikke kommet til København ennå.
Men i dag har fremskrittet kommet til København også. Både sms-språk og engelsk er gangbart.

_

Det er kveld når jeg lander på Kastrup.
Jeg er ulysten på å overnatte hos pappa og den nye samboeren, så jeg har valgt å overnatte på hotell. Han vet ikke en gang at jeg er her.
Det er alltid hyggelig å besøke pappa, og samboeren hans er kjempesøt, det er ikke det, men jeg liker ikke å bli eid, og jeg får lett følelsen av å stå i en slags takknemlighetsgjeld når jeg kommer uanmeldt på besøk bare for å overnatte. Dessuten er det tynne vegger mellom soverommene.  Etter planen skal jeg videre til Geneve i morgen tidlig.  Jeg trenger å sove, og det frister ikke å måtte overhøre andres private utfoldelser.
Når pappa ringer tenker jeg først at jeg ikke skal svare, men så gjør jeg det allikevel.

– Hei pappa.  Jeg er i København, på Marriot.
– Hvorfor er du ikke her?
– Jeg er ikke noe godt selskap, dessuten er det sent. Jeg skal videre til Geneve i morgen.
– Du. Jeg har nyheter til deg!
– Jaha? Har det skjedd noe?
– Det kan man trygt si. Du har fått en niese!
– Nei? Er det sant? Allerede?
– Kissa ringte for et par timer siden. Han fikk ikke tak i deg.
– Jeg var på flyet.
– Men nå vet du det altså, og alle tre har det bra.
– Og du har endelig blitt bestefar. Gratulerer!
– Gratulerer selv. Jeg har forresten en presang til deg her, om du har tid å hente den.
– En presang? Hva da?
– Det får du vite når du kommer.
– Jeg kan komme innom på vei tilbake fra Geneve. På lørdag. Og så blir jeg over til søndag?
– Hva skal du i Geneve?
– Treffe Helena.
– Vår Helena?
– Ja. Hva er vi egentlig, hun og jeg?
– Nei, det der har jeg aldri blitt klok på. Firmenninger kanskje? Nei, ikke spør. Du må hilse… hun er en søt pike…

Jeg har blitt tante!
Så har mamma endelig blitt bestemor, akkurat som vi snakket om rett før jeg dro. Håper hun har fått vite det. Kissa har sikkert ringt.  Shaya må få vite det også… det blir jo nesten en kusine for henne. En fillekusine?
Det jeg egentlig hadde tenkt å konsentrere meg om blir plutselig helt uvesentlig. Det er ennå tidlig på kvelden, etter min standard. Montro om baren er åpen?

Jeg finner den i første etasje, og ved siden av baren er det utgang til en terrasse langs  vannet. Der sitter det et par og røyker.  Det ser fristende ut. Jeg har vel lov å feire at jeg har blitt tante? Jeg bestiller en Mohito og får bommet en sigarett av bartenderen.  Tante… det er noe ordentlig over det. Jeg føler meg litt mere høyreist når jeg går ut på terrassen. Se, her kommer en tante!  Antagelig ser jeg ut akkurat som før, og dessuten er det ingen her som aner hvordan jeg så ut før jeg ble tante.
Helena er en søt pike, sa pappa. Jeg både gleder meg og gruer meg til å treffe henne.
Vi ble ikke akkurat perlevenner sist vi møttes. Men det er over femten år siden.

Det blir midnatt innen jeg kommer tilbake til rommet. Jeg har ikke ork til å skrive, og egentlig venter jeg bare på at Kissa skal ringe.  Jeg kan like godt se en film på TV.

We call this real life! …

En av de filmene som gjorde inntrykk på meg i mine tapte år var Wim Wenders  “The Million Dollar Hotel”.  Merkelig nok er den tilgjengelig på hotell-TV. Det er sikkert ment som en morsomhet fra hotellets side på grunn av tittelen, men for meg er det en helt utmerket anledning til et gjensyn med en film jeg ikke engang husket at jeg hadde glemt.
Filmen handler om en senator som ikke vil tro at sønnen hans har begått selvmord, så han leier en etterforsker, Mel Gibson, for å avsløre morderen. Morderen skal befinne seg på et hotell; The Million Dollar Hotel, som i praksis er en psykiatrisk avdeling, eller kanskje snarere en slags oppbevaringsanstalt for utflippa mentalskaller som aldri har hatt råd til helseforsikring. En av dem tror han er John Lennon, og er til forveksling lik, både av utseende, fremtoning og verbalt.  Jeg forstod nok ikke all humoren forrige gang jeg så den… og så er det Milla Jovovich, og hun alene er grunn nok til å se den på nytt.

Hotell-TV har visst blitt min greie etter Gøteborg, og nå er jeg ikke engang kvalm. Bare litt… stinn,  av flymat.
Kissa melder seg omsider, akkurat mens Mel Gibson forsøker som best å se veldig kul ut med støttebandasje rundt nakken. Jeg er full av idiotiske spørsmål:

– Har hun svart hår og fullt utvokste hjørnetenner ?
– Selvfølgelig! Og hun har verdens søteste hale.
– Sammenvokste øyenbryn?
– Akkurat som deg.
– Høres lovende ut. Når får jeg se henne?
– På Skype. Over helgen. Det er ikke lov med mobil inne.
– Hva med iPad? Du kan filme med den.
– Du får vente til mandag. Hva gjør du forresten?
– Jeg er i København. Jeg skal til Geneve i morgen.
– Geneve? Du som har høydeskrekk?
– Det er da ikke så høyt.
– Hva gjør du i København?
– Ser på TV.
..
_
Tanter ser på TV, og jeg er tante. Jeg er tante til Vera Benedicte, et lite nurk som jeg kun har fått beskrevet som verdens vakreste barn, hvilket hun utvilsomt er,  i sin fars øyne.  Det var ingen komplikasjoner rundt fødselen. Vera Benedicte meldte sin ankomst halvannen uke for tidlig utelukkende på grunn av  hastverk, og hun gjorde sin entre ved å gli nesten smertefritt ut av sin mors liv,  fiks ferdig med antydning til hår og med velutviklet lungekapasitet. “Hello world! Here I am! …og den kuvøsen der kan dere bare sette bort! Kuvøse er for pingler!”
Skal jeg se resten av filmen? Jeg må tidlig opp. Det går bare to direktefly fra København til Geneve, og mitt fly går kl 0850 i morgen tidlig. Det neste går ikke før 1715 , og det blir for sent. Alle de andre avgangene har mellomlanding i Frankfurt, og det er jeg ikke spesielt interessert i.  Fire timer og et kvarter er for lenge. To timer er akkurat passe. Da kan jeg sove på flyet…

… den presangen pappa snakket om, det må være bursdagspresangen min. Jeg lurer på hva det er…

… han kunne godt fortalt hva det er,  syns jeg…

… det er hans skyld at jeg er født så nysgjerrig…

… jeg fikk en presang for et par dager siden også…. ved en tilfeldighet …
_

_

Det er tirsdag. Jeg skal ha fødselsdagsselskap om et par uker. Jeg har laget invitasjon og mailet i god tid, og nå tikker svarene inn.  Alle kommer. Da blir vi 12 til bords. Hvordan står det til i barskapet?  Jeg må huske å kjøpe noe god dessertvin, og jeg begynner å slippe opp for sigaretter.  Det er alltid lurt å ha sigaretter i barskapet når man skal ha selskap. Selv om ingen offisielt røyker lenger er det allikevel mange som får lyst på en sigarett når maten og vinen begynner å virke. Og dersom først én går ut for å røyke, så følger gjerne resten med. Og så kan jeg rydde av bordet i ro og fred, så det er ryddig og fint til de kommer tilbake.
Jeg må handle, og så må jeg besøke mamma.

Jeg går innom kiosken først. Når man kjøper en hel kartong med sigaretter får man en pakke på kjøpet, samt en plastlighter.  Altså ti prosent rabatt, sånn cirka. Det heter kvantumsrabatt, sier mannen bak disken.
– Hvorfor får man det egentlig?
– Det har alltid vært sånn, lenge før jeg overtok.
– Men taper du ikke penger på det?
– Nei. Det koster meg også litt hver gang noen bruker kort.
– Hm… kvantumsrabatt. Det hadde vært noe for polet.
– Ha ha! Du sier noe. Men den dagen kan du skyte en hvit pinn etter!
Det er det uttrykket igjen. Jeg har hørt det før, men hva betyr det egentlig?
– Hva betyr det egentlig å skyte en hvit pinn?
Han ler litt,  rister på hodet og trekker på skuldrene.
– Nå spør du jammen vanskelig. Det betyr vel egentlig at det ikke noen vits i å tro på. Jeg har hørt det siden jeg var gutt.
Han forteller plutselig og helt uoppfordret at han er fra Senja.
– Det er Norges vakreste sted,
sier han.
Egentlig er jeg mest opptatt av den hvite pinn og tenker på at jeg må slå opp på nettet, men jeg svarer høflig og forbereder meg på å gå.
– Jeg har sett bilder. Masse høye fjell. Veldig vakkert. Vi har ikke fjell i Danmark.
– Er du dansk? Det kan man ikke høre.
– Jeg kan ikke høre at du er nordfra heller.
– Jeg kan hvis jeg vil…
Plutselig står vi der og snakker nordnorsk og dansk sammen og så henter han en pakke fra bakrommet.
– Kan du ikke hjelpe meg å bli kvitt denne.
Det er en liten rektangulær eske som er pakket inn i julepapir.
– Hvorfor det?
Han trekker på skuldrene.
– Den har ligget her siden i fjor jul. Det er ingen som har spurt etter den. Bare ta den.
– Hva er det?
– Det vet jeg ikke. En overraskelse…
– Skal vi ikke åpne den? Hvis det er for menn så tar du den, og hvis det er for damer så tar jeg den.

_
_
Det var en aspargesskreller. Jeg tok den.

___

– En ASPARGESSKRELLER.. ?
– Mamma!  Jeg har ikke fått rabies!  Det er ingen grunn til å gå i fistel!
– Men hva i alle dager skal du med en aspargesskreller?
– Skrelle asparges!
– Hva i alle dager skal det være godt for?
– Å fjerne skallet, mamma.
– Det er da ikke skall på asparges?
– Kall det hva du vil.
– Tøv, vil jeg kalle det.
– Like tøvete som å stryke lommetørklær?
– Det kan ikke sammenlignes.
– Det syns jeg. Jeg vil heller skrelle asparges enn å stryke lommetørklær som folk bare skal snyte seg i.
– Ja, nei… du får nå gjøre som du vil. Jeg skal ikke legge meg opp i…
At jeg aldri lærer. Det er nesten så jeg får lyst til å konfrontere henne med at hun har avlet et tungnemt barn. Men hun er lett å avlede, akkurat som meg.
– Mamma,  den tøyrullen du har i kjelleren. Bruker du den?
– Det må være flere år siden.
– Jeg har jo noen damaskduker. De bør vel rulles?
– Du må gjerne komme og rulle dem her. Det er bare å ta dem med.
– Jeg vet ikke hvordan man gjør.
– Det er så enkelt så,  man må bare passe på strammingen…
– Du må vise meg, når jeg kommer tilbake.
– TILBAKE?
– Mamma! Slapp av!  Jeg må en liten tur til… Geneve.  Jeg skal treffe noen.
Jeg tør ikke å si København. Jeg er ikke sikker på om hjertet hennes tåler det i dag.
– Hvem da?
– En slektning…. langt ute i slekten… etter farmor. En dame. Hun vet masse om slekten.
– Holder du på med det der ennå?
– Jeg reiser i morgen, men jeg har en… bruker du fortsatt den datamaskinen du kjøpte?
– Den står på kjøkkenet. I vindusposten.
– Betaler du regningene dine med den?
– Det er jo derfor jeg har den.
– Kan du betale en regning for meg?
– Det kan jeg da alltids… trenger du penger?
– Nei, det er bare 63 kroner! Jeg kommer ikke inn i nettbanken min.
Mamma liker at hun kan gjøre noe for meg, at det er noe jeg trenger hjelp til.
– Nå skal vi se… den må bare startes først…. så skal jeg nok få betalt den regningen for deg… sekstitre kroner? Det var da ikke stort?
– Jeg må ha skrevet feil beløp på den forrige jeg betalte.
– Du handler så mye hele tiden…
– Mamma, det er kontaktlinsene mine! Det er bare en gang hvert halvår…
– Ja, ja… nå er det snart ordnet.
Etterpå lager hun te.
Vi snakker litt om da vi flyttet inn, om hvor forandret alt har blitt. Hun snakker om å bli gammel, for det er det hun er mest opptatt av.  Jeg ser at hun har forandret seg. Jeg har nok hatt et håp om at det var midlertidig og at hun etter hvert ville bli slik hun var før hun fikk slag. Men jeg må vel innse at hun aldri kommer helt tilbake. Hun har nok innsett det selv også. De store forandringene har begynt. Nå kommer det til bare til å akselerere.

Det har begynt å bli mørkt mens vi har snakket, og mamma tenner lyset på ventilatoren over komfyren,  akkurat som mormor pleide å gjøre da jeg var liten.  Jeg tenker på da jeg satt på kjøkkenet hos mormor, i det svake lyset fra den nye ventilatoren som hun var stolt over. Mormor og jeg. Det var høst, akkurat sånn som nå, og det var  akkurat like mørkt utenfor. Vi bare satt og var stille sammen, og jeg hørte hvordan det tikket i varmeovnen under vinduet når termostaten gikk av og på.  Tikk …   tikk…  og vegguret tikket i utakt gjennom den åpne stuedøren. Det var fint å bare sitte der sammen med henne.
Mormor bakte nesten alltid prinsessekake når jeg kom på besøk. Tykke hvetesnurrer med kanel og rosiner i, og masse eggekrem. Hun lot det være rikelig med eggekrem igjen i bollen, og så satt vi ved kjøkkenborden mens jeg slikket i meg eggekremen og ventet på at kaken skulle bli stekt. Og da den var ferdig spiste vi den mens den var varm. Rett fra formen.
– Du eter som en kar”,
sa hun , – åssen har du plass til alt detta?
Jeg hadde svaret klart:
– Eg har dessertmave. Alle barn har dessertmave.
Hvor gammel var jeg da? Ni år?  Det var høst og varmeovnen tikket. Tikk… tikk…  Det var den høsten  jeg fant en stor veps uten vinger. Den var så stor at den ikke fikk ordentlig plass i en fyrstikkeske. Jeg var veldig forsiktig da jeg bar den med meg inn på kjøkkenet.
– Se, mormor. Den kan ikke fly, stakkar.
– Cecilia! Få den ut med en gang!
– Men den lever! Den kan bare ikke fly.
– Den har fløgi nok!
Jeg bar den ut og la den pent fra meg ved roten av et tre, og så la jeg et gult løvblad oppå den for at fuglene ikke skulle se den. Den skjønte nok aldri hva som skjedde

– Har du snakket med Kissa i det siste?
– Mm. Vi skypet i går natt.  Om et par uker blir du farmor.
– Den femtende. Var det ikke det hun sa?
– Var det ikke i slutten av måneden? Kanskje det blir en skorpion… akkurat som meg…
– Nei. Det er vår i Australia nå.
– Man kan bli skorpion allikevel, selv om det er vår.
– Men det blir ikke et vinterbarn.
– Det er sant.  Tenkte du på det da du fikk meg?
– Ikke under fødselen… da var det storm.
– Det har jeg hørt.
– Vet du, det var et stort tre som blåste overende akkurat mens du ble født. Med et voldsomt brak.
– Det har du aldri fortalt.
– Det falt oppå taket. Etterpå måtte vi ha bøtter på loftet, fordi det hadde blitt lekkasje.
Jeg regner meg tilbake. 37 uker før 27. oktober, nå er det uke 40, da blir det uke 3 pluss 2 uker, altså uke 5.  Det blir i begynnelsen av februar…  unnfanget i vannmannens tegn… født i skorpionen.  Men jeg vil ikke spørre om noe. Jeg var et ønsket barn. Jeg vet at de ville ha meg. Det er det som betyr noe.
– Men etterpå tenkte du på det?
– På at du var et vinterbarn?
– Ja.
– Nei.
Merkelig. Enkelte minner kommer helt av seg selv og helt plutselig får jeg et glimt av Edvin, broren til mormor. Han kjørte lastebil og det hendte han kom innom for å få en kaffe. Han var helt glatt i ansiktet og hadde nesten ikke noe hår under skyggeluen. En gang satt han igjen en tilhenger på gårdsplassen. Toten Transport, stod det med store bokstaver. Det var veldig skummelt for en liten pike som kunne tysk. Det var bra den var tom.

Jeg tenker fortsatt på sommerferiene hos mormor og morfar. De var en opplevelse da jeg var liten. Jeg kunne snike meg ut i skogen tidlig om morgenen før de andre våknet, og oppleve eventyret blant de høye trærne med de nakne stammene. Bildet av solstrålene gjennom det nesten ugjennomskinnelige tette taket av grener og granbar er fortsatt ett av de fineste minnene jeg har.  Det luktet varm skog, og skogen hadde en helt egen lyd.  Den var både fjern og nær på samme tid, og helt gjennomsiktig. Å komme til Norge var litt som når Lotta pusset vinduene om våren, bare enda mer gjennomsiktig. Jeg pleide å tenke at jeg ville bo hos mormor når jeg ble voksen… når jeg ble så stor at hun hadde bruk for meg… når jeg ble sterk nok til å kunne bære ved for henne og voksen nok til å kunne gå på butikken og handle alene. Å få lov å bo så tett inntil skogen at jeg kunne besøke den hver eneste morgen… hva kunne vel være bedre enn det? 

– Gleder du deg til å bli farmor? Det må jo være litt tilfredsstillende å få et barnebarn?
– Joda… men jeg får nok ikke sett så mye til det… de bor jo i Australia.
– Det kan godt tenkes at du blir mormor også en gang.
– Hvordan skulle det gå til?
– Det tror jeg du vet?
Det nesten rart å se henne smile. Hun smiler ikke så mye lenger.
– Du vet godt hva jeg tenker på.
Jo, jeg vet hva hun tenker på. Hun har alltid tenkt sitt om Siv og meg. Selv om hun aldri har sagt det, så vet jeg instinktivt at hun syns jeg har valgt en blindvei i livet mitt. Heldigvis har hun aldri latt det gå ut over andre enn meg, og innerst inne vet jeg at hun er veldig glad i Siv, og i Shaya. Kanskje aller mest i Shaya. Men de er ikke en del av familien hennes. Allikevel har hun denne forestillingen om utroskap… at jeg skal være trofast mot mine egne valg, selv om hun ikke er enig i dem. Jeg har respekt for det. Det definerer henne som et ordentlig menneske. At hun hverken forstår valget mitt eller anerkjenner betingelsene er egentlig som forventet… akkurat like forventet som at pappa forstår og aksepterer begge deler. De er på hver sin planet og har egentlig alltid vært det. Gudene vet hva de så i hverandre… det er det ingen av dem som vil snakke om.
Jo… jeg vet hva hun tenker, akkurat nå, men jeg vet ikke ha hun tenker når hun er alene. Hun løser kryssord. Kryssordbladene ligger i vindusposten. Hun sitter nok mye her, alene på kjøkkenet. Akkurat som mormor gjorde etter at morfar døde. Hun løste også kryssord, helt til de ble uforståelige, og hun begynte å fylle ut med merkelige ord. Da turte vi ikke la henne bo alene lenger.
– Hva er å skyte en hvit pinn, mamma?
– Å skyte en hvit pinn? Jo, det skal eg fortelle deg. Det er å overdra noe til noen annen. Når man har skutt en hvit pinn på noen så har man for alltid frasagt seg retten til det stedet man skyter fra.
– Hm… mannen i kiosken mente det var et utrykk for det uoppnåelige.
– Det er vel det, i bunn og grunn. Det uoppnåelige kan man bare skyte fra seg, for det får man aldri.

_______________


____

Til Geneve,  …og så?

::__

___

Fredag formiddag ligger Geneve grå og kald utenfor hotellvinduet. Mobilen min må lades. Jeg holder meg på hotellrommet og går på nett for å lese litt om byen mens jeg venter på at Helena skal ringe. Hun tok ikke telefonen da jeg ringte, så jeg sendte henne en melding. “Er i Geneve. Gleder meg til å treffe deg. Ring når du får tid. ”
Geneve er ingen stor by. Den er mindre enn Bergen. Jeg finner litt varierende tall: Mens Vikipedia påstår at det er 191,415 innbyggere, sier de offisielle turistsidene 179.500.  Men Geneve har mye å slå i bordet med. Byen skryter av å være  verdens mest kulturelle by, samt å være verdens tredje største finansielle sentrum, etter London og Zürich.
Geneve ligger idyllisk plassert ved enden av Genfersjøen, på en tarm som stikker inn i Frankrike, og innbyggerne snakker stort sett fransk. Kun 25% av befolkningen behersker engelsk (hvor er parløren min?), og det er dyrt å handle med Euro ettersom de helst bruker sin egen valuta. Jeg har ikke tenkt å handle noe.
Helena snakker engelsk. Heldigvis.
I hodet mitt har jeg fått det for meg at hun er førti åtte…

– Cecilia?
Jeg snur meg og ser rett inn noe som nesten kunne vært mitt eget speilbilde.
– Oui.
– Bon jour.  Je suis Helena.
Tennene hennes er perfekte,  det er merkelig nok min første tanke.
– Bon jour!  I thought you were…
– Older?
– Yes.
Latteren sitter løst hos oss begge og jeg liker henne umiddelbart. Det virker som om det er gjensidig.  Vi blir stående et øyeblikk og betrakte hverandre før hun tar meg i armen. Hun har allerede sittet her en stund, og har et vindusbord innerst i lokalet.
Forrige gang vi traff hverandre hadde hun helt lyst hår. Nå er hun mørk, akkurat som meg. Hun husker at hun har truffet meg før.
– Vi har truffet hverandre før. Husker du det?
– Du var på godset etter at farfar døde.
– Du var ikke særlig blid.
– Det var ikke du heller.
– Nei.
Og så ler vi igjen og oppsummerer at det er fint vi har blitt voksne.
Helena har dårlige nyheter. Hun har nettopp blitt hasteinnkalt for å være stedfortreder på en audition, og aner ikke helt hvor lang tid det vil  ta. Alt fra én til fire timer.
– Det kommer an på hvor mange som kommer.  Jeg er bare helt nødt til å stille opp.
– Ikke tenk på det.  Jeg har lyst til og se meg litt rundt. Bare ring når du vil treffes.
– Kan jeg få invitere deg ut i kveld? Jeg føler at jeg har behov for å… gjøre noe.
Det kjenner jeg meg igjen i. Nå skal jeg bare smile og takke. Da blir hun glad.
– Veldig gjerne. Jeg gleder meg allerede.
– Jeg og, men nå må vi spise lunsj. Det rekker jeg akkurat.
Maten kommer, og hun betrakter meg når jeg legger servietten  i fanget.
– Du har danset ballett?
– I fire år. Da jeg var liten.
– Det kan jeg se.
– Du er pedagog?
– Ja. Jeg sluttet å danse aktivt for ti år siden. Da var både kiropraktoren og jeg så leie av hverandre at det fikk være nok.
– Var det rart å slutte?
– Det var helt fryktelig. Jeg dro til Goa og ble der i 18 måneder. Så døde onkel Wictor, og da dro jeg tilbake. Og så begynte jeg å undervise.
– Atten måneder? Hvordan var det?
– Det forandret livet mitt…


Etter lunsj tok vi følge til taxiholdeplassen. Helena så litt bekymret på meg.
– Du går deg ikke vill?
– Jeg har googlemaps på telefonen.
– Selvfølgelig.
– Jeg gleder meg til i kveld.
– Jeg også.
Ett fort kyss på hvert kinn før hun satt seg inn i taxien.
Jeg ble stående litt og se etter henne.
Jeg gledet meg til å se henne igjen.

På Valkyrie Plass har det begynt å regne.
Jeg ser på familietreet vi forsøkte å konstruere sammen og tenker jeg vil lage en ny versjon på norsk. Det var utrolig så mye Helena visste, men så satt hun jo midt i smørøyet også. Bestefaren hennes var tydeligvis slektens mest sentrale person på et tidspunkt. Jeg plasserer ham midt på arket. Det er der han hører hjemme.  Det er merkelig å være tilbake, både merkelig og fint. Jeg lukker balkongdøren. Det er kaldt. Det var det i Geneve også. Grått og kaldt. Perfekt vær for å gå på restaurant.
I Geneve spiser man fondue dersom man er der for første gang. Å påstå at et fondue-set står øverst på ønskelisten min vil være en overdrivelse, men at det er en utmerket intim-øvelse spesielt velegnet for å videreutvikle et gryende vennskap, kan jeg underskrive på. Kjellerlokalet var både rustikt og moderne på samme tid, og vinen var god. Den kom i store karafler, og det var bare å ta for seg. Det gjorde vi , til gangs.

– Men hør… Helena, … altså, hvis din oldemor er min tippoldemor, hva blir vi da?
– Blir vi noe i det hele tatt?
– Vi må jo bli noe…  min oldefar blir grandonkel til din mor.
– Grande uncle? Nå tuller du? Er det noe som heter det?
– Jeg aner da ikke hva sånt heter på annet enn dansk… jeg bare oversetter direkte.
– Har du ikke translate på telefonen din?
– Jo. Selvfølgelig…  hah! Se! Det heter grand-oncle på fransk!
– På fransk ja… jeg trodde du snakket engelsk… se hva det heter på hollandsk.
– Finnes det hollandsk på google?  Er ikke det et veldig lite språk?  Jeg kan ikke se det…
– Prøv dutch.
– Det er det jeg gjør… oudoom, heter det… det er litt dommedag over det
.
– Det er en grunn til at vi bruker tresko.
– For ikke å synke?
– For å ha noe å fyre med. Vi må lage nødbluss når vi synker. Det er derfor vi har dem hengende rundt halsen på alle turistbildene.
– Men du…seriøst… tror du ikke vi er noe?  Vi er jo i familie. Vi må jo bli noe ?
– Jeg syns vi har blitt ganske mye allerede.


Farmor må jo ha fått det fra et sted, det jeg har arvet etter henne.  Jo mer jeg observerte Helena,  jo sterkere ble følelsen av at det måtte finnes en eller annen person tidligere i slekten som må ha hatt veldig dominante gener. Jeg tror ingen ville stusset om vi hadde fortalt vi var søsken. Hun var litt høyere enn meg og veldig slank. En søt pike, sa pappa.  Hvis jeg ser sånn ut om ti år så vil jeg være lykkelig.
Den følelsen som hadde begynt veldig forsiktig tidligere på dagen, hadde vokst. Det var noe veldig riktig ved å sitte her sammen med henne… det var noe som begynte å falle på plass inni meg. Jeg var både oppspilt og rolig, på samme tid. Men det var noe mer også.  Følelsen av at jeg var i nærheten av fast grunn. Terra firma. Jeg hadde det rett og slett veldig bra. Bedre enn jeg kunne huske å ha hatt det på lenge…

– Har du det bra, Cecilia?
– Jeg satt akkurat og tenkte på det. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde det sånn. Jeg har det faktisk veldig bra.
– Jeg også.
Jeg kjenner at jeg er litt blank i øynene og gjemmer meg bak vinglasset. Nå må jeg ikke sende feil signaler. Helena smiler og tømmer glasset.
– Skal vi bestille en vin til?
– Tror du de har vin på glass?
Jeg har allerede drukket det jeg bør. Et glass vin til er på grensen.  Men jeg vil ikke at det skal slutte. Vi må ikke bli ferdige og gå hvert til vårt på lenge ennå.
– Du skal kanskje tidlig avsted i morgen?
– Nei… ikke før… vent,  jeg har det på…
– Tungen?
– På telefonen… jeg må bare finne…
– Bare ta den tiden du trenger…
– Her står det.
– Hva da?
– Det husker jeg ikke… har du bestilt mere vin?
– Jeg har ventet på deg.
– Vi klarer en vin til…



Det var fortsatt ganske tidlig på kvelden da vi småsjanglet ut av restauranten.
Utenfor var det mørkt og tåkete. Ingen av oss hadde lyst til å avslutte kvelden.
– Hvor bor du?
– På Longbeau eller noe sånt. Det er rett her nede. Jeg vet hvordan jeg finner det.
– Du har googlemaps.
– Ja.
Det var ikke det minste morsomt, men vi lo allikevel.
– Det heter Longemalle! Kan du si det?
– Nei. Jeg tror du må bli med til hotellet. Jeg trenger et franskkurs.
– Skal vi heller dra hjem til meg?
– Hvofforikke… jeg har alltid vært lett å ta med hjem… trenger jeg noe? Bortsett fra et franskkurs?
– En gåstol kanskje?
– Nei, nei, nei…jeg trenger nye sko… du aner ikke hvor dårlig balanse disse skoene har…

Det var ikke langt, men vi tok en taxi for sikkerhets skyld. Jeg forstod godt at hun hadde lyst til å ta meg med hjem. Det var langt bedre der enn på hotellet. Vi stod litt på balkongen og så ut over byen.  Hva visste vi egentlig om hverandre? At vi lever forskjellige liv er i hvert fall sikkert.  Jeg aner ikke hva man tjener som ballettpedagog, men jeg tviler på at det er nok til å holde en sånn leilighet. Det neppe særlig billigere i Geneve enn i Oslo. Prisene i butikkvinduene tydet på det motsatte.
– Er det din leilighet?
– Offisielt er det min mors, men i praksis er den min.

– Hva er det for en statue der nede?
– Det vet jeg faktisk ikke.  Jeg har bare bodd her i to år.
– Hvor bodde du før?
– I Amsterdam.
– Det er litt tryggere her, i høyden.
– Ja. Man slipper å bli våt på bena…  vin? Eller noe annet?
– Hva da?
– Jeg har herbe… liker du det?
– Marihuana?
– Oui.
– Let’s find out.

Hun har kunst på veggene. Store fotografier. At er veldig moderne og et par av bildene er av henne. På en hylle står en gammel ramme med bilde av en mann.
– Hvem er det?
– Onkel Abbie. Han er din… ett eller annet. Han er min morfar, Leo, eller onkel Abbie om du vil. Har du hørt om han?
– Ikke det jeg husker… burde jeg det?
– Absolutt. Han var din oldefars bror. Din oldefar har du hørt om?
– Jeg kan fortsatt såvidt analysere meg frem til at jeg må ha hatt en oldefar… han het Christian og hadde noen fabrikker, som farmor ikke ville ha.
– Sammen med brødrene sine.
– Hvor mange var de?
– Tre. Men den mellomste døde tidlig. Har ingen fortalt deg om det?
– Nei.
– Så rart?
– Kanskje de ikke trodde jeg tålte det. Jeg var visst en sart og følsom pike som liten.
– Jeg har hørt det motsatte.
– Har du hørt om meg? Hvem av?
– Min mor. Husker du henne ikke?
– Nei.
Lever hun ennå?
– I beste velgående. Du har helt sikkert sett henne på TV. Hun er skuespiller.
– Kjent?
– Hun var mer kjent på sekstitallet, før jeg ble født.  Jeg ble født i seksti åtte.
– Da er du…
– Førti tre.
– Det syns ikke.
– Takk. Det kommer ikke til å syns på deg heller.
– Det syns allerede… men hvor er forbindelsen?
Hvordan vet din mor så mye om meg?
– Er det virkelig ingen som har fortalt deg noen ting?
– Nei.

Og så faller det endel brikker på plass.

Hun finner frem en stor A3 skisseblokk og blar til en ledig side.
– Tegner du?
– Bare skisser.
– Får jeg se?
– Etterpå… se her.
Hun streker fort opp noen linjer og skriver inn navn. Hvordan klarer hun å være så konsentrert? Hvorfor blir hun ikke sint på meg når jeg bare fjaser? Jeg må forsøke å skjerpe meg. Drikke litt vann.
– Det er mange flere, men det tar vi senere… her er Leo, Bernhard og Christian… barna til Charlotte og Erwald, som vi begge stammer fra… og… her er Benedicte, din oldemor, og hun fikk tre barn. Ett med onkel Abbie, og ett med din oldefar, Christian og…
– Med onkel Abbie?
– Det er ikke så mange som vet det, og det var bare onkel Abbie som visste hvor barnet ble av,  for det ble tatt hånd om av hennes familie. Hun var bare seksten.
– Hvor gammel var han?
– Ti år eldre.
– Så onkel Abbie var på barnerov. Hvorfor forundrer det meg ikke?
– Og så giftet hun seg med Bernhard, fire år senere.
– Med Bernhard? Ikke med oldefar?
– Nei. Ikke før etter at Bernhard døde.
– Hva døde han av?
– En ulykke. Han kom i skade for å skyte seg selv gjennom hodet med et gevær, åtte måneder etter at han giftet seg.
– Mon dieu! Selvmord?
– It runs in the family.
– Jeg har hørt rykter om det. Men, hva er det jeg ikke forstår? Jo,  hvorfor giftet hun seg ikke med onkel Abbie?
– Kanskje fordi han hadde rømt?
– Fra hva da?
– Du kan jo gjette hvem man rømmer fra når man har satt barn på en femtenåring.
– Familien hennes?
– Onkel Abbie flyktet til England og giftet seg med en sydame som han fikk to barn med, James og Susan.  De har jeg satt her… men, så kommer det morsomme, nemlig grunnen til at han heter onkel Abbie.
– Jeg tenkte nok det lå en historie der. Het han egentlig Leo?
– Leopold. Men det kunne han ikke fortsette med, ikke når han hadde en flokk hevngjerrige tyrefektere etter seg.
– Så han tok et annet navn?
– Abraham Roosevelt.
– Derfor onkel Abbie.
– Han ble aldri avslørt og levde stille, rolig og skattefritt i London sammen med sydamen og de to ungene.
– Men… altså, onkel Abbie er din bestefar?
– Ja. Da sydamen hans døde var han 60 år, og tenkte det var trygt å komme tilbake. Og så fikk han selvfølgelig et barn til, med min bestemor som da var noen og tyve.
– Det der er et urettferdig privilegium som bare menn har…
– Det får vi unne dem.
– Traff du ham?
– Onkel Abbie ja. Han døde da jeg var elleve. Da var han hundre og to. Hadde det ikke vært for ham så hadde vi ikke visst noen ting. Det var han som fortalte.

Jeg ser det når jeg legger inn notatene på det provisoriske familietreet. Fire forfattere, tre kunstmalere,  to homofile musikere, en pianistinne,  en rundbrenner, en industrimagnat, en advokat, en skuespiller og en prest.  Og fem selvmord, samtlige på venstre side, der farmor kommer fra. På høyre side er Mogens familie. Den har jeg hatt en viss oversikt over en stund. Bare fryd og gammen. Forretningsfolk leger og arkitekter. Velrespekterte mennesker.  Veldig kjedelig.
Oldemor stammer altså fra Spania. Jeg tenkte at fargene mine kom fra mamma, arven fra hansatiden i Bergen. Det kan altså like gjerne komme fra min oldemor… eller fra begge steder.  Det som bekymrer meg er selvmordene…

– Har du aldri bekymret deg over alle selvmordene?
– Jo. Da jeg var yngre. Jeg var redd for at mamma skulle gjøre det.  Onkel Abbie mente at Bernhard skjøt seg fordi han ikke kunne få barn.
– Det er kanskje best jeg forter meg litt da?
– Nei, det er nok ikke der det ligger. Din farmor hadde jo barn da hun…
– Jeg er slett ikke sikker på at det var selvmord!
– Neivel? Fordi?
– Fordi det ikke har garantert dødelig utgang å falle ned en trapp.
– Poeng. Det har jeg ikke tenkt på.
– Ingen andre heller, tydeligvis. Ikke engang min far. Han har alltid visst at det finnes en viss tradisjon for selvmord på farmors side, men det satt veldig langt inne. Jeg tror ikke han hadde lyst til å fortelle meg om det.
– Alle vet det. Det er sikkert noen som tror jeg blir den neste.
– Det våger du ikke! Da kommer jeg etter deg!
– Det verste er at jeg tror deg.

Nei. Det verste er at jeg nesten tror det selv også.  Det skulle eksistert et hittegodskontor for savnede slektninger. Et sted vi kunne gått når vi følte oss alene.
Foreldrene våre har vi en stund, men er det nok? Jeg ser jo hvilken vei det går. De blir borte. Og hva da? Skal vi stå alene? Trenger vi å stå alene?

– Du har aldri giftet deg?
– Nei…  ikke du heller?
– Jo. Med en jente.
– Er du lesbisk?
– Litt. Hva med deg?
– Litt…
– Det er kanskje også noe som går i arv?
– Det er ikke noe man snakker om.
– Det er rensligere med selvmord.
– Mye rensligere. Kan man gifte seg i Danmark?
– Det vet jeg ikke. Vi gjorde det i USA. Hun er amerikaner.
– Er hun sånn ordentlig lesbisk, med kort hår og store lommer?
– Nei. Hun er streit. Hun har barn. Jeg har bilder…

Det er mye å fordøye.
Allianser, transaksjoner, uskrevne avtaler, hemmelige overenskomster, hemmeligheter som alle har visst, bortsett fra pappa og meg. “Famileklenodiene” som ble hentet da Mogens døde, og hemmeligheten som Victor ikke ville ut med… alt kommer for en dag. Bildet begynner å falle på plass. Jeg har en arv som ikke er noe særlig å skryte av. Det er i hvert fall sikkert.
Men det er et punkt inni meg som har vokst. Som om noe tapt og vissent har våknet til liv og har begynt å feste røtter igjen. I det store speilet på soverommet kan jeg se at jeg smiler, selv om jeg ikke merker det selv. Og jeg kan se noe annet også når jeg går nærmere.  Det syns at jeg har det bra.
Terra firma. Fast grunn.
Jeg har en gang vært på sjøen alene og måttet stå ved roret i over elleve timer.
Allerede halvveis var jeg så sliten at jeg gråt, og bare lengtet etter et sted å fortøye, om så bare for en liten stund. Men jeg måtte hjem før det ble mørkt, så jeg hadde ikke noe valg, og jeg kunne ikke kjøre for fort, for da ville jeg bruke opp drivstoffet.
Da jeg endelig fikk fortøyd og kjente fast grunn under føttene, ble jeg bare sittende lenge på moloen og kjenne på min egen vekt mot det trygge underlaget. Og der og da bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle ut på sjøen alene. Aldri.

Men det er ikke alt man kan bestemme selv. Noen valg er det andre som tar, og så er man kanskje på sjøen igjen, uten selv å være klar over det. Det er først når man på nytt får trygg grunn under føttene at tanken begynner å melde seg…. tanken om at man har vært på en lang seilas, men at man endelig har funnet en fortøyningspåle. En trygg og solid påle som er støpt fast i grunnfjellet. Og da kommer sjøgangen, og den kan faktisk være ganske behagelig. Man vet hva den skyldes.

Jeg henger tegningen slik at jeg kan se den fra sengen. Den passer fint.
Er det ikke egentlig en veldig fin dag i dag?  Selv om det regner.
Jeg husker at jeg har følt akkurat dette en gang før. En gang for lenge siden. En gang da jeg var tolv år og stod igjen på gårdsplassen mens baklysene på pappas bil ble mindre og mindre, helt til de ble borte i mørket. Da lysene ble borte gikk jeg inn og hadde vondt i maven… sånn vondt som også er godt.  Jeg hadde ikke trengt å bli sittende oppe og vente på ham, jeg trengte egentlig ikke å spørre pappa om hvem hun var. Jeg visste hvem hun var,  akkurat som jeg visste hvem Helena var da vi stod lattermilde utenfor restauranten og hutret i høstkvelden. Vi kunne ikke skilles der. Ingen av oss ville det.
Det er mulig det var vinen, men det kan ha svært sjøgangen som gjorde meg ustø. Da jeg fant hånden hennes i taxien, klemte hun den, og hun slapp meg ikke. Jeg fikk lov å være liten. Jeg fikk lov å hvile hodet på skulderen hennes.  Da vi stoppet et øyeblikk rett utenfor et opplyst butikkvindu, så jeg at taxisjåføren smilte til meg i speilet. Han hadde et fint smil. Alt var fint. Hele verden var fin. Jeg visste ikke helt hvorfor det gynget, men det var behagelig.

Etterpå hadde vi ikke tid til å være stille. Vi snakket og snakket og berørte hverandre med små lette bevegelser. Det var som en forelskelse uten nærvær av Eros.
Og så betraktet vi hverandre. Vi lot som om vi var blinde og befølte hverandre med hendene… studerte hverandre og laget et mentalt kart over hverandre, og etterpå satt vi med ryggen mot hverandre og røyket tynne Moore mentholsigaretter, for å hvile sansene.
Har du også forskjellige lillefingre? …kan du gjøre sånn med tommelen? … vi har jo helt like hender… jeg er også venstrehendt…  jeg har et søkk i korsryggen… gjør det en gang til, få se! … gud, så høye vrister du har!  … har du lyst til å tegne meg?
Vi tegnet hverandre. Det begynte å bli lyst. Helena laget kaffe og vi satt oss på balkongen og ventet på soloppgangen som aldri kom. Vi hadde altfor liten tid, selv om jeg byttet billett til det seneste flyet. Jeg hadde begynt å få en gryende forståelse av jeg var på fast grunn. Jeg var ikke alene. Det var én til som kom fra samme sted som meg, og antagelig er det flere av oss. Jeg er bare én av mange.
Fast grunn… terra firma.

– Vi må holde kontakten. Ringe hverandre.
– Det må vi.
– Du må bare komme til Oslo når du vil.
– Det har jeg alltid hatt lyst til.
– Avtale?
– Oui!

Hun fulgte meg til flyplassen. Et fort kyss på begge kinn. Blikk. Smil. Jeg savnet henne allerede, mens hun fortsatt var der.
– Tusen takk, Helena, for alt… og for den flotte tegningen. Jeg skulle hatt noe til deg.
– Ikke tenk på det. Nå må du forte deg.
– Jeg vet det. Jeg hater avskjeder.
– Jeg også.  En av oss er nødt til å gå.

Jeg vet ikke helt hva som foregikk inni hodet mitt mens jeg så etter ryggen hennes.
– Helena! Vent!    … jeg har noe…
Hun snudde og kom tilbake så jeg skulle slippe å gå så langt med bagasjen.
– Det er ikke noe verdifullt…
Jeg kjente det langt inni meg da jeg la alabast-egget i hånden hennes og lukket den rundt det. Jeg følte meg tolv år gammel. Hvordan kunne vel hun forstå verdien av det?
Men hun forstod. Hun så at jeg var blank i øynene.
– Cecilia. Du trenger ikke gi meg det.
– Jo.

:::

1
 
 
 
 
This entry was posted in Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

9 Responses to En tynn, blank hinne.

  1. avatar Breiflabben says:

    Trengte ingen røykepause Cecilia. Jeg har lest og likte det jeg leste.
    Var litt artig da jeg tenkte; “Jøss, var mormora hennes Totning?”
    “Den har fløgi nok” var kjent dialekt for en som har bodd på Gjøvik og vært gift med ei fra distriktet.
    Uansett, dette er spennende lesning Cecilia og du skuffer ikke ditt publikum.
    Ha en fin weekend :-)
    Jeg skal være kokk og servitør for min kjære og hennes venninne i helgen. Tror jeg skal skjemme dem bort skikkelig :-)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg la inn en røkepause, for å være på den sikre siden. :)

      Det er langt, men jeg følte at jeg ikke kunne dele det opp, for det er en lang linje fra start til slutt, og jeg vil at den skal være synlig.
      Joda, mormor var fra Lena. Morfar var fra Bergen. Mamma vokste opp i Bergen, men de flyttet på landet da hun var rundt ti år.
      Jeg løp rundt i Hadelands-skogene og fikk ormebitt og vepsestikk hver sommerferie da jeg var liten, og jeg falt og slo hodet mitt mot en sten så jeg besvimte, uten at jeg tok min død av det… jeg bare døde av skam da jeg ble båret naken hjem av en gutt som var litt eldre enn meg… så det var vel skaperens mening at jeg skulle vokse opp.

      Vi får vel full rapport om trekantmiddagen over helgen?

      Tusen takk for kommentar. Hyggelig at du leser. :)





      • avatar sirenia says:

        Greide meg godt uten røykepause jeg også, men måtte ta en lur før tilbakemelding.
        Gammel dame vet du :) lik din mor :) tenker og innstiller meg på nye overganger :)

        Kjente forresten igjen den mammastemmen som sier jammen du må da ikke, burde ikke osv. Mulig det lå i deres oppdragelse det, å vite så mye bedre enn særlig sine døtre, at deres liv ikke skulle være så mye annerledes enn deres?

        Tenker også på det med røtter du bringer fram her, hvordan kjennskap til dem trygger gjennom viten, å kjenne igjen trekk oa annet.
        Tenker at deres fortielser, tabuer og hemmeligheter hadde mye med skam og fasade å gjøre men også misforstått beskyttelse. Barn hadde best av å ikke vite, isteden blåser vi det opp til større dimensjoner enn det fortjente.
        Som regel er det meste jo fryktelig normalt :)

        Lest, likt og sovet på, hva kan vel være bedre enn det? :)
        God fredagskveld Cecilia!





        • avatar Cecilia says:

          Min mor ga ikke etter for internett før i 2009 :)

          Nå skal det vel i all rettferdighets navn nevnes at min mor vokste opp på en tid da man stort sett kunne stole på media. Men det forandret seg jo…
          Sensasjonsoverskriftene florerte da internet begynte å bli utbredt, og mytologiseringen bare fortsatte og fortsatte. Internett var et sted hvor man ble lurt til å se porno. Min mor trodde det. Internett var djevelens verk, akkurat som de fleste andre nymotens oppfinnelser som media kunne si noe negativt om.
          Min mor var oppriktig bekymret for at jeg skulle få kreft i hjernen da jeg fikk mobiltelefon i 1995. Mikrobølgeovnen hun fikk i 1996 står fortsatt uåpnet i kjelleren. “Den skal ALDRI inn på mitt kjøkken!” Mobiltelefoner og mikrobølgeover er nemlig farlige. Det har stått i avisen.

          Som regel er det meste fryktelig normalt. Rett og slett, som regel… :)

          Tusen takk for kommentar og god fredagskveld til deg og.

          Veldig hyggelig





      • avatar sirenia says:

        Glemte å gratulere med dagen Cecilia :)
        og at du var blitt tante! Det er jo gøy å være.
        Mitt tantebarn, det første, ble født samme året som sønnen min, så de vokste jo opp nesten som søsken. Det var fint siden han er enebarn.

        Når det gjelder oss “gamliser”, så tror jeg neppe
        trangen til å beskytte avkommet noengang vil bli borte
        og avkommets behov for å se oss som klippe og base.

        Når det gjelder media før og nå, så tror jeg vel propagandaen var vel så sterk under den kalde krigen. Hvorvidt flere stolte på mediene før og nå? Tja, mulig det at mediene har endret seg og at vi har fått flere kilder som har gjort flere kritiske?





        • avatar Cecilia says:

          Takk :) Det er stas å være tante.

          Nyhetsbildet har nok forandret seg radikalt. Jeg ser det lett nå når jeg gjennomgår gamle avisarkiver fra femti-tallet i forbindelese med et skriveprosjekt. Politisk propaganda kunne man på den tiden lett skille ut, ettersom avisene hadde partitilhørighet og således også presenterte propagandaen med en forventet vinkling.
          Redaksjonelle katastrofeoverskrifter om helsefare og skadelige virkninger av forskjellige husholdningsprodukter eller underholdningstilbud, fantes ikke. Slikt ble presentert som kronikker (i seriøse aviser som Aftenposten, Dagbladet og Arbeiderbladet).
          De kristne fikk mene at TV var djevelens verk, men henvist til kronikkplass inni avisen.

          Men etter hvert har jo et hvert lite host fra en ukvalifisert synser blitt nok til at det produseres krigsoverskifter om hvor farlig det er å bruke mobiltelefon eller spise gulrøtter.
          Det er en tydelig utvikling mot stadig mer fordummende innhold i media. Kanskje det ligger en plan bak det ? :)





  2. avatar jadajada says:

    Cec……

    jeg pauser etter Toten Transport – som heldigvis var tom :)





  3. avatar geitost says:

    Hei Cecilia.
    Innleggene dine er et annet vindu jeg er vant til å åpne for å la inn en bølge av frisk luft i rommet mitt, og å puste dypt. Tusen takk for dine nydelige og følsomme lange fortellinger.
    Jeg følte en særlig stor empati med jenta som ikke ville flytte til Norge.
    (Noen barn sier at de har det mye finere i Afrika, husker jeg. Kanskje er det er bare få franske barns fantasi å drømme av Norge som et land å bo i, hvem vet … :) )
    God helg.





    • avatar Cecilia says:

      Et hei i natten.
      Foran meg på skrivebordet ligger fem Langton A3 akvarellblokker. De er mine og har vært borte siden jeg kolliderte i Niels Juels gate for mange år siden. Jeg trodde de var tapt for all tid, men nå ligger de foran meg på skrivebordet og jeg kan bla tilbake til 1996 og se på den aller første akvarellen min: Naboens klesvask, sett fra terrassen utenfor det nyinnflyttede huset i Norge. . Den henger på et stativ som kan dreies rundt, som to y-er satt sammen så de danner fire hjørner med snorer mellom, hvor klærne henger til tørk.
      Jeg lytter til ”Coeur de pirate” i natt. De spiller i bakgrunnen mens jeg skriver dette, og på en merkelig måte finner jeg en tråd gjennom alt, fra den spinkle, metriske spilledåsemusikken i nåtid og helt tilbake til den lille piken som gruet seg til å flytte… og egentlig har følt seg hjemløs i 15 år.
      Norge er nok et fint land å bo i, men det er ikke hjemlandet mitt, uansett hvor mye jeg forsøker å fortelle meg selv det. Jeg vil fortsatt ikke bo her. Kanskje det bare har blitt en fiks idé? Jeg tror ikke det. Jeg vil bo et annet sted, kanskje i en husbåt i Amsterdam eller i en landsby i Sør-Frankrike. Norge er et land hvor tanken har trange kår. Den kontinentale forståelsen mangler totalt i store deler av befolkningen.

      Jean Paul Sartre:
      ”En atomfysiker er ingen intellektuell. Det blir han først når han, med risiko for å miste både jobb og kollegers respekt, offentlig tar standpunkt mot spredning av kjernefysiske våpen. For da tar han side for den svake part (folket) mot den sterke (makten). ”

      Nordmenn flest har en innebygget motstand mot å dekonstruere sine grunnleggende forestillinger. Forskalingen bankes på plass og sementen fylles på under den første delen av modningsperioden, og så lar man den tørke og herde til den blir stiv og hard. Og så er man fornøyd og forblir der. Og dersom noen begynner å brekke løs biter og kanskje sette dem sammen som en mosaikk, så blir de skult på og hånet som de idiotene de er.
      Jeg syns det blir for trangt…

      Samfunnet er et skuespill. En forestilling som vi tar del i. I forståelsen av hva man er med på ligger også muligheten til å improvisere. Det må være lov å løfte blikket fra manus og gjøre noe helt annet, dersom man har forstått meningen med forestillingen.
      Tenker jeg i natten.

      Hyggelig at du er innom. Jeg skylder deg et svar på en tidligere kommentar (Digresjoner3), det kommer… :)

      Hvor akvarellblokkene mine var?
      Jo, de var i bilen til Carl (den jeg kjørte da jeg kolliderte) og hadde glidd inn under forsetet. Og der har de ligget uten at noen har oppdaget dem, helt til han solgte bilen i går. :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *