R.I.P. Fortjener man sitt ettermæle?

Så har Steve Jobs gått bort.
R.I.P. Steve.

Han etterlater seg kone og barn… og litt pikkpakk av en viss verdi.
Kondolansene kommer, sammen med de fine ordene fra mennesker som kjente ham.
For de fleste av oss etterlater han seg bare et minne om en generøs og innovativ person.
Jeg vet lite om Jobs,  men jeg legger merke til at han får god karakter på livet sitt: BESTÅTT.

:::

Og så blir jeg sittede og drodle litt … selv om jeg egentlig burde gjort noe annet…

Det er vanligvis spennende for meg å få karakterer som elev i  ”livets skole”.  Jeg setter pris på å bli vurdert, og jeg liker å få karakterer på det jeg gjør. Er det dårlig, er det så vidt bra nok, er det bestått, eller får jeg til og med skryt?
Tilbakemeldingene er som regel som fortjent: Noe er dårlig, noe får skryt, det meste ligger altså på normalfordelingskurven. Og det er jeg glad for å få høre, men selvsagt ikke fornøyd med. Ferdighetene mine øker, det merker jeg, men samtidig øker kravene til ytelse. Og da strekker jeg meg etter neste trinn og forsøker å legge listen så høyt at den blir vanskelig å komme over.
Og av og til kommer jeg i tanker om hvor karakteren kommer fra, og hvilke kvalifikasjoner som ligger bak vurderingen, særlig når det er meg selv som menneske som blir karakterisert. Hva vet egentlig vedkommende som karakteriserer meg?  Skal jeg ta dette alvorlig og investere tid i å forbedre meg selv på et område, vil jeg jo vite om kritikken kommer fra kvalifisert hold. Hva er bakgrunnen hans/hennes, og ikke minst: Hva er motivene?   Det er nemlig slik at jeg ikke alltid er så sikker på om jeg er ødelagt og trenger reparasjon, når enkelte påstår det. Hvordan står det egentlig til med avsenderen? Det kan jeg jo undersøke ved å stille noen spørsmål… en liten kvalitetskontroll kan jeg lære mye av.
Mennesket higer etter å lære. Men higer vi lenge nok, eller stagnerer vi et sted underveis og tenker at nok er nok; nå har jeg så det holder for resten av livet?  Hvor langt er man kommet innen man setter strek, lener seg selvgod og makelig tilbake  … og promper høylytt?

___

I ”livets skole”, dette litt forslitte begrepet som egentlig ikke sier annet enn at man lærer i den skolen man går i,  finnes det ingen offentlig eksamen med sensur. Man gjør opp status selv på den ytterste dag, og så glir man inn i evigheten med vitnemålet sitt før man får en kort oppsummerende minnetale og ens jordiske godt blir fordelt. Men man etterlater seg et minne om den personen man en gang var, og et minne om den personen man endte som… på godt og vondt. Kanskje etterlater man seg minnet om en person som prompet høylytt og forpestet omgivelsene sine de siste årene av livet… for kanskje man rett og slett ”ga faen” i hva man etterlot  seg… eller kanskje var man nettopp så ignorant som folk trodde?
I spennet mellom ytterpunktene, første-inntrykket og siste-inntrykket, ligger et liv. Hva ble karakteren?

Det er kanskje litt tidlig å grunne over disse spørsmålene, men jeg gjør det allikevel. Det er jo dit jeg skal en gang, og for meg er livet også et spørsmål om hvordan jeg skal klare å navigere meg frem til best mulig sluttkarakter.
Får jeg ”Bestått ” på min endelige eksamen?
Hvordan skal man ende opp på best mulig måte og etterlate seg et positivt minne i tillegg til sitt  sammenspinkete jordiske pikkpakk?
– Du må bare stille spørsmål, Cecilia, det slik man lærer, sa farfar.
Jeg husker ham som en klok mann.
”Det er slik  man lærer”, var altså omkvedet i min familie. Ingen spørsmål var for dumme til at de kunne besvares, og enkelte spørsmål hadde selvsagt ingen svar.
Og jeg spurte og grov.
I visse deler av verden er det regnet for uhøflig å stille spørsmål, fordi man da kan risikere å sette noen i forlegenhet, dersom de ikke kan svare.  Et menneske skal kke konfronteres med sin uvitenhet.  Et menneske har krav på å kunne få gå gjennom livet uten  å bli stillet ubehagelige spørsmål det ikke kan svare på.  Det er normal høflighet, i visse  deler av verden. Det er vel ikke sånn her?

I barndomshjemmet fikk jeg positive reaksjoner på spørsmålene mine. På barneskolen fikk jeg negativ oppmerksomhet da jeg stilte spørsmål., men i studietiden fikk jeg derimot igjen positiv oppmerksomhet, og jeg fikk svar, dersom de fantes. Og kunnskapen min økte.
Men nå er jeg ikke på universitetet lenger.
Kan man da tillate seg å surfe på gratis kunnskap gjennom å utbe seg svar fra folk som er eldre og mer erfarne? Det skal vel koste noe å lære… er det ikke derfor man skal ta opp studielån og betale semesteravgift på universitetet?
Enkelte mener visst det, og da kommer den lett hånlige og nedlatende holdningen jeg husker så godt fra barneskolen:  Jeg får ikke svar, men jeg blir ilagt en karakter, som menneske: Ikke bestått!  Sensuren faller som en øks. Den hugger av meg det bustete hodet jeg har stukket frem, og bøddelen slipper en promp og humrer fornøyd.
Er en ulv farlig? Det vet man best når man blir spist av den det, skjønner du … lille venn.

Livet er en vanskelig øvelse. Det vet alle som har levd en stund, og aller best de som er eldst og vet best. Det er dem man skal spørre, for der får man motstand og kan prøve ut sine egne meninger og holdninger, mot et klokt menneske fylt til randen av kunnskap og visdom – et menneske som vet hva det snakker om og har både tålmodighet og visdom nok til å kunne veilede oss noviser.
Dette har jeg fått innprentet mang en gang, helst av dem som er eldre enn meg. Jeg har for så vidt også vært enig i det, og har alltid hatt sans for ”de vises råd” etter indiansk skikk. Men kan man virkelig trekke en linje gjennom kunnskap, erfaring og alder, og konkludere med at den ender i visdom og klokskap?  Blir man automatisk vis i kraft av at man har levd et langt liv?  Det kommer vel an på når man setter strek og lener seg tilbake.
Så ikke alle blir kloke, det vil jeg tørre å påstå. Av ung erfaring. Kanskje av litt for ung erfaring? Kanskje jeg rett og slett forandrer mening senere, når jeg også kommer til skjells år og alder, og resolutt slår fast at nå er det nok kunnskap:  Alt jeg vet er riktig og jeg vet alt best!
Jeg frykter den dagen. Jeg tror det er min største frykt å nå det punktet i livet hvor det som ligger foran meg ikke lenger er verdt å investere i… for da kommer kanskje jeg også til å ”gi faen”,  og prompe høylytt i min inngrodde forståelse av at jeg er innehaver av en suveren rett til å forpeste omgivelsene etter eget forgodtbefinnende… for det lukter ikke så verst under min egen dyne, nemlig!

Når utblåsningene mine stinker, håper jeg noen forteller meg det. Høytt og tydelig, og rett inn i høreluren, for jeg vil helst ha en påskrift på minnestenen som sier følgende:

R.I.P.  Cecilia.
Livet generelt :
BESTÅTT.

Det er et fint mål å ha.
Nå går turen til København… for å stille noen spørsmål til en eldre, klok mann.

:::

1
 
 
 
 
This entry was posted in Tanker and tagged . Bookmark the permalink.

21 Responses to R.I.P. Fortjener man sitt ettermæle?

  1. avatar argus37 says:

    Det ville være fint å kunne si at alle får et ettermæle som fortjent, men det er antagelig så langt fra tilfellet? Men i motsetning til mange, fikk jo Jobs utrettet mye i sitt liv.
    Bl.a. “Jobs” (for mange)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg tror nok de fleste får som fortjent, men det er nok mange som tror de fortjener bedre :)

      Jobs har skapt seg et slags evig liv i historien. Det er vel fortjent. Han unnslapp før han klarte å ødelegge ettermælet sitt…





      • avatar argus37 says:

        Og så er det nok en del som går i graven med et ettermæle som kanskje burde figurert i kriminalstatistikken, men sånn er livet.
        Og “fisket” (Noen – de sleipeste – slipper unna)





        • avatar Cecilia says:

          Joda… men kriminalitet er ofte et produkt av loven. I folks øyne et det mye kriminalitet som ikke “teller” for omdømmet. Robin Hood har jo et fantastisk ettermæle… :)





          • avatar argus37 says:

            Gjest Baardsen også, men senere informasjon har vist at han stjal fra fattig så vel som rik om han fant noe av verdi.
            Men en slags nasjonalhelt har han vel blitt likevel.





    • avatar artemisia says:

      Enig! Han var en genial grunder. At han som alle mennesker hadde flere sider, viser vel at han bare var et menneske også. Men særdeles innovativ , ja- og skapte stor utvikling og endring for mange-ja!





  2. avatar LeylaM says:

    Jobs fortjener aa faa et godt ettermaele. Ikke at jeg har hatt et spesielt forhold til ham, heller orker jeg ikke lese/hoere paa de som til tider har kommet med noen temmelige “sure” og tildels veldig stygge utsagn om ham, men slikt lytter jeg ikke paa. Jeg kjente ham ikke, kun ut fra hva han har utrettet, og det staar det respekt av!

    Vel fortjent at han har skapt seg et navn i historien.





    • avatar artemisia says:

      At hans konkurrenter som Bill Gates bl.a også sier de vi savne han, sier vel sitt. :)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg er selvsagt enig. Jobs fortjener sitt ettermæle. Han får BESTÅTT. :)

      Men hva med alle dem som ikke får “Bestått” i folks omdømme, fordi de i sine siste år rett og slett raserer sitt eget ettermæle? Skal vi forsøke å huske dem slik de en gang var, før de gikk i stokk?





  3. avatar sirenia says:

    Hei Cecilia, mange gode spørsmål og betrakninger her :)
    Kommer sterkere tilbake senere i dag med noen flere spørsmål og synspunkt.
    God reise og tur tilbake :)





  4. avatar sirenia says:

    Skrev kommentaren i et eget innlegg jeg Cec, utfra hukommelsen.
    Håper det var greit, litt på siden men allikvel inspirert av tanker jeg gikk med
    og innlegget ditt. Kan jo tilføye mer jeg :)

    Som bloggforfatter eller forfatter ellers, tenker vel noen målgruppe.
    Hvem henvender jeg meg til,
    hvem ønsker jeg respons fra
    og ikke minst hva slags respons ønsker jeg?

    Tenker litt på debatten som har vært i mediene i det siste
    om dameromaner bla og middelaldrende damers (kjerringer) respons på litteratur.
    En forfatter, mann, viste visst både forakt og hersketeknikk overfor denne gruppa lesere.

    Jeg tenker at en forfatter må være ydmyk i forhold til sine lesere,
    være glad for å bli lest overhodet,
    særlig når markedet oversvømmes av litteratur.

    Det er få bøker jeg leser med argusøyne,
    hvorfor skulle jeg det,
    hvorfor skal jeg ikke lese med åpenhet og interesse?
    Hva er vitsen med å lese bøker
    hvis en skal slakte dem?
    Er ikke det temmelig dårlig tidtrøyte?
    Eller er det slik at litteraturkritikk
    øker i seriøsitet hvis en leser og kommenterer
    kun svakhetene?
    Eller er det kritikerens tilkortkomming
    fordi han egentlig ønsker å kunne skrive litteratur selv
    som skinner gjennom i form av misunnelse?

    Bare spør, spør og spør :)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg leste, og har kommentert innlegget ditt. Veldig bra :)
      Jeg har, som du vel har merket, vært litt fra værende på BH noen dager. Litt morsom (og strevsom) reisevirksomhet har imidlertid medført ny innsikt i både etterkrigstidens Danmark, og min egen herkomst. Begge deler ganske spennende og verdifullt.

      Hvem man ønsker respons fra tviler jeg på at man kan styre, og det syns jeg heller ikke er det viktigste elementet, selv om man selvsagt ønsker respons fra personer som har noe å bidra med. Hyggelige meldinger fra folk som liker det jeg skriver, er jeg glad i , for det booster selvtilliten, men konstruktiv kritikk eller imøtegåelse av påstander og synsinger, setter jeg absolutt også pris på. For, som du skriver: en forfatter (også en blogg-forfatter) må være ydmyk i forhold til sine lesere og være glad for å bli lest overhodet. Og da handler det jo stort sett om hvordan man tilnærmer seg publikum og hvilken respekt man utviser i forhold til leserne sine. Egentlig handler det vel om gangsyn, akkurat som ellers i livet. :)

      Å anmelde en bok syns jeg er vanskelig, og det tror jeg de fleste anmeldere syns også. De henfaller ofte, som du nevner, til å lese med et helt spesielt blikk, og jeg er ganske ofte i tvil om det jeg leser er en ærlig anmeldelse eller ren posering fra anmelderens side. Det finnes mange posører blant anmelderne, vil jeg tro.

      Det er bare å spørre.
      Det er kan være verre å svare…

      God søndag :)





  5. avatar marthon says:

    Er det en underliggende historie her?
    Noen som har prøvd å avskilte deg?
    Min svigermormor pleide å si på sine eldre dager: ”Nå er jeg så gammel at nå gjør jeg som jeg vil.”
    Det synes jeg i grunnen høres litt sunt ut. Når ungene har blitt voksne og ikke lenger trenger like klippefaste fyrtårn å peile kursen etter, kan man slakke litt på kravene, si hva man mener, slurpe suppe rett fra bollen, ta seg et glass portvin til frokost og prompe litt i godt selskap.
    Man kan uansett ikke være sikker på å få et godt ettermæle før det er for sent (og man ligger under gravmælet). Vi får bare mele våre kaker så godt vi kan. Ettermelingen er vi nødt til å overlate til andre. Og resultatet avhenger ikke bare av melingen, men også av hevingen, eltingen og formingen etterpå, og om noen tar seg bryet med å legge på glasur og pynter med tente lys. Det er et risikoprosjekt å bli gammel. Hamsun, f.eks., strøk i praksisdelen av etikkfaget rett før han gikk ut av livets skole, men hans laudable skriftlige arbeid blir likevel stående og lyse på vitnemålet.

    Selvfølgelig har du bestått, Cecilia – både i RLE, praktisk edb, norsk, samfunnskunnskap, filosofi, psykologi, biografi, tankegymnastikk, form og farge – og ikke minst kunsten å være deg!





    • avatar Cecilia says:

      Avskilting fordrer vel en viss autoritet vil jeg tro, så vi er ikke helt der ennå :)
      Det var bare noen tanker som passerte mens jeg satt og ventet på å komme meg av sted til København med kveldsflyet. Jeg hadde skrevet CV-en min og mailet den til ham jeg skulle treffe, og så kom altså tankene om hva som ville stå på CV-en min om ti år, og hva som ville stå på den aller siste CV-en min, den man gjerne leverer fra seg i Perleporten. Steve Jobs hadde unnsluppet, og nå kom de fine ordene på rekke og rad. Han hadde nok en ganske kul CV med seg til St Peter.
      Jeg var på vei for å snakke med en gammel mann.
      Jeg har veldig sans for eldre menn generelt, for det skjer mye spennende med menn etter hvert som de blir eldre. Men det motsatte skjer jo også, dessverre. Noen blir selvgode besserwissere som vet og kan alt, og tyr til snusfornuft og personkarakteristikker dersom man våger å stille spørsmål ved noe av det de har latt dryppe over oss, hist og pist. Man burde vel helst la disse få holde på med sitt i fred? Jo, definitivt, og det blir for det meste til at jeg gjør det. Men så hender det jo jeg møter på noen innlegg som kritiserer både noe og noen, og da tenker jeg som så at det må være lov å påpeke et par momenter som kanskje setter det kritikkverdige i et litt annet lys. Jeg faller altså dessverre for fristelsen til å bry meg. Og så får jeg et mystisk svar, og da kan jeg ikke stå i mot fristelsen til å ha det litt moro… altså skriver jeg kommentarer som blir for lange og vanskelige for enkelte hjerner, og slikt skal man jo helst ikke gjøre, for det er langt fra morsomt for alle å måtte slite seg gjennom noe så vanskelig som flere setningsledd, og sågar en innskutt bi-setning.
      Jeg kan høre dem for meg:
      ”Man må da kunne fortelle at man er uenig, uten å måtte presisere hvorfor!”
      Perfekt kommentar:
      Uenig.
      Perfekt svar:
      Du har mye å lære enda, lille venn.

      Jeg burde skrive en lapp til meg selv: Ta geriatriske hensyn. Kommuniser med enstavelsesord, store bokstaver og dobbel linjeavstand!
      Det var noe slikt jeg tenkte mens jeg kritisk gjennomgikk listen min over det jeg skulle spørre om i København. Og så kom tankene automatisk inn på hvor stor forskjell det er på eldre menn. Og så tenkte jeg litt på om de selv er klar over hvordan de forandrer seg; om de gjør det bevisst – eller om det bare er noe som skjer av seg selv når hjernen har fått nok.
      Det var ikke ment som noe annet enn det, samt at jeg selvsagt er opptatt av hvordan det skal gå meg i livet…

      Vel.
      Geneve var en liten by i høstfarver, omkranset av snødekte fjelltopper, og Købenshavns rake motsetning, på flere områder. Illusjonen om å være ved havet ble for såvidt ivaretatt av den pytten som en gang het Gjenferd-sjøen i mitt vokabular, men en tur langs kaien var ikke akkurat det samme.

      De viste ”The Billion Dollar Hotel” på hotell-TV, og det syns jeg var så kuriøst at jeg måtte se den igjen, selv om jeg hadde sett den før, og den kan nå anbefales å sees to ganger…
      … og vel tilbake på Majorstuen var tre jodelknaben med grønne alpehatter som røkte sigaretter og sjanglet sjarmerende ustøtt, antagelig på vei hjem fra et drøyt nachspiel, det første som møtte meg.

      Nå skal inntrykk etterbehandles, og kanskje komme til uttrykk…

      Jodeli-dei. :)





      • avatar marthon says:

        Morsomt at du har påtruffet “Jodelknaben” i hjemtraktene. Jeg traff to stk. i Bogstadveien for to uker siden. Det er nok tyske geseller/lærlinger som følger en gammel tradisjon. De må gå i tradisjonelle klær, må tilbringe læretiden utenfor sin egen delstat og har ikke lov å ta imot lønn, bare kost og losji. Det innebærer at de ofte får betalt i øl og schnaps, så når de er ferdige med en større jobb, hender det at de blir litt ustødige.





        • avatar Cecilia says:

          Aha! Jeg tenkte de var fotball-tilhengere, men det er kanskje ikke sesong for slikt nå?
          De var på ingen måte ufine, bare glade gutter. Grønne hatter, hvite skjorter ( med godvilje) og brune läderhosen, om jeg ikke husker feil. Og de jodlet ikke.





          • avatar marthon says:

            Jeg måtte google litt når jeg kom i nærheten av en PC: http://en.wikipedia.org/wiki/Journeyman_years). En “Wandergeselle” er vel det korrekte tyske uttrykket. Det har nok lite med jodling å gjøre, ja, og gesellene har vel strengt tatt ikke skikkelige Lederhosen heller.
            “journeymen are required to wear a specific costume (German: Tracht) and to present themselves in a clean and friendly manner in public”, står det (på engelsk). Om de var vennlige, var det i hvert fall én av to.
            Men det kan jo være at de hadde vært på karneval eller bare delte en litt spesiell fetisj for alt jeg vet …





  6. Det er bedre å stille et spørsmål for mye og virke dum i fem minutter enn å ikke stille spørsmålet og være dum resten av livet….

    Jeg tror ikke det er for tidlig å fundere over hvilken karakter man ender opp med på livet sitt selv om man tilsynelatende har årevis igjen av det. Man kan jo bli overkjørt av en buss allerede i morgen.. 😉





  7. avatar Drosseldaisy says:

    ps,

    Anbefaler deg novelleeventyret til H. C Andersen:

    Pigen, som traadte paa Brødet

    Den handler blandt annet om “pigen som trådte på brødet”s omtale etter døden….

    Et av mine virkelig yndlingseventyr av H.C. Andersen. Og siden du er dansk og kan lese godt dansk, så er du priviligert som kan lese det på orginalsspråket….:-)

    god lesning…





    • avatar Cecilia says:

      Jeg husker det. Lille Inger som kom til Helvede.
      Jeg har stålsatt meg… selv om helvete er slukket for tiden så kan det jo tenkes at det fyres opp igjen… :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *