Mona Lisa, Mona Lisa, men have loved you…

Noen ganger når jeg ser på ikonmaleriet av Jomfru Maria på peishyllen, får jeg en underlig følelse…
Kan det ha vært akkurat her hun satt? Kan det være at jeg nå befinner meg på eksakt det samme stedet som hennes kropp en gang befant seg? Jeg forsøker å kjenne etter om jeg føler noe.
:::
Hun har sikkert sett en refleks av seg selv i vinduet; sort krøllete hår rundt et ovalt ansikt med sterke farger og store brune øyne. Selve øyenfargen kunne hun nok ikke se, men hun skimtet nok konturene av utringningen og de nakne armene, og kanskje det glimtet i et halskjede… i et kors?
Selvfølgelig er det meg selv jeg beskriver. Det er meg selv i 1946, med et glass champagne i hånden, akkurat her, under prismekronene på Hotel D’Angleterre. Det er høst i København og løvet har blitt gult i Kongens Have. På efterårsmenyen finnes stek av krondyr, og den lette pianomusikken skaper en dempet og behagelig atmosfære, slik at man kan føre diskrete samtaler uten å bli overhørt av nabobordet. Med et lite smil lener jeg meg over bordet mot en pent antrukket ung mann.
– Jeg har bestilt oss et rom for natten.
Han smiler tilbake og rister på hodet.
– Du er gal. Hvor lenge skal vi holde på med dette?
– Så lenge vi har lyst.
– Jeg forstår ikke at han tillater det.
– Han har ikke noe valg.
– Jeg forstår ikke hva du tenkte på da du giftet deg med ham.
– Dette har vi snakket om, Victor. Vinker du på kelneren er du snill? Jeg vil ha dessert…

___

Restauranten på Hotel D’Angleterre har fortsatt en behagelig dempet atmosfære, og det er fortsatt en pianist som sørger for at samtalene forblir i intimsfæren rundt bordet.
– Jeg skulle vært førti år, du.
– Du er perfekt som du er. Du ser godt ut.
Victor har lagt hånden sin over min. En gang, for over seksti år siden, lå den over farmors hånd, kanskje akkurat her ved det samme bordet, men det kan han ikke bekrefte.
– Jeg har ikke vært her på… femti år, du.
– Er det rart å komme tilbake?
– Ja. Det var snilt av deg.
– Jeg tenkte kanskje, men bare hvis du orker det, at vi kunne kjøre til Holbæk i morgen?
– Til Holbæk?
– Kunne du ha lyst til det? Jeg skulle likt å se hvor dere holdt til.
– Jeg tror ikke det stedet eksisterer lenger. Jeg vet ikke om jeg ville være i stand til å finne veien… vi får snakke om det i morgen.
Jeg ser i øyekroken at kelneren er på vei, og rister diskret på hodet før han kommer frem til bordet. Han smiler fort og nikker forståelsesfullt før han trekker seg tilbake. Jeg har lyst til å bli i øyeblikket litt til før vi ser på menyen. Jeg har lyst til å sitte her og kjenne Victors hånd som ligger over min.
Mellom oss er en tynn magisk streng som strekker seg gjennom tid og rom. En tids-tunnel hvor jeg kan gjenskape hans minner i min fantasi. Det er som å sitte på en nedlagt kino med et falmet lerret, hvor hver eneste projeksjon har lagt igjen spor etter seg, og med ett kommer bildene til syne, som fragmenter av lys og lyd – og den gamle kinoen våkner til live en siste gang, med en kavalkade over sine største øyeblikk… og jeg sitter undrende i mørket og puster forsiktig mens bildene strømmer mot meg. Lekre unge damer med hatter røker sigaretter med lange munnstykker, og ler med hvite tenner av kavalerenes overdrevne komplimenter mens de skåler i champagne. Var farmor en av dem?
– Nei. Hun var slett ikke tøvete. I all sin galskap var hun faktisk meget seriøs.
– Men hun var ganske utagerende?
– Jo. Det var hun så visst, men hun dillet ikke. Det var en form for protest fra hennes side. Hun drev gjøn med sine egne, og med seg selv.
– Hvordan da?
– På flere måter. Hun kunne godt holde en tale hvor hun ga det etablerte aristokratiet det glatte lag. Og så ba hun om påfyll av champagne men hun talte. Hun hadde humor og selvironi…   … og gjestene syns det var rett underholdende.
– Gjorde hun det her?
– Både her og andre steder. Også i private sammenhenger. Jeg vet hun forberedte seg. Hun kunne sitte i timevis på hotellrommet og notere… men hun hadde aldri manuskript. Hun hadde det hele i hodet.
– Og så kledte hun av seg?
– Nei. Sjelden.
– I Helsinki gjorde hun det.
– Jo. Men det var ikke vanlig.
– Aldri her?
– Ikke i restauranten, nei. Aldri der folk spiste. Det tror jeg bød henne i mot . Hun hadde aldri noe ønske om å ruinere kvelden for folk.
– Var hun politisk?
– Jo. Jeg tror trygt man kan si det.  Hun var nok det man kan kalle en radikal overklasse- pike som leflet med sosialismen.  Hun var ram til å blottstille sin egen klasse.
– På hvilken måte?
-Hun kunne godt avsløre hvordan overklassen så ned på arbeiderklassen, uten å legge fingrene i mellom. “Vi er selvfølgelig glade for at de eksisterer, men vi ser helst at de eksisterer i det skjulte”, kunne hun si.
– Og det fant man underholdende?
– Å ja. “Hva skulle vi gjort uten arbeiderklassen? Skulle vi arbeidet selv?  Jeg syns jeg ser oss! Arbeiderklassen er så absolutt en skål verdt! La meg få litt mer champagne så jeg kan skikkelig skåle!” kunne hun si. Og latteren runget.  Det var jo kun overklassen som hadde råd til steder som dette, og da var det heller ingen som ble fornærmet. Det var ikke alltid de forstod at hun drev gjøn…
– Men kelnerne var jo her?
– Jo. Men de elsket henne uansett. Hun var et generøst menneske… og de forstod jo at hun bare drev med dem…

Han blander oss ikke sammen lenger. Jeg er ikke Vicky lenger. Jeg er meg. Det er både fint og litt farlig, for jeg ser at han er forelsket i meg. Jeg merker det på blikket hans og på berøringene. Jeg vet hva det betyr når han sier han skulle ønske han var førti år. Jeg er glad han ikke er det. Det hadde gjort det vanskelig. Men samtidig liker jeg det.  Jeg liker at han er forelsket i meg. Jeg får små ilinger når jeg møter blikket hans og ser de klare blå øynene hans….  og så tenker jeg på bildene av ham som ung. Han var en flott mann. Det må ha vært noe helt spesielt mellom ham og farmor.  Hvorfor valgte hun en mann på bare tjuetre år?  Var det bare sex?  Jeg har vanskelig for å tro det. Han må ha hatt noe mer å by på – han må ha hatt et intellekt…  …og hvorfor valgte han henne? Hun var jo både gift og mye eldre enn ham.  Hva var det egentlig de ble tiltrukket av hos hverandre?
Det er som om han leser tankene mine.
– Hun likte å diskutere, særlig kunst. Hun likte at jeg var en teoretiker mer en enn praktiker, for så var jeg ingen konkurrent.
– Var det sånn dere møttes? I diskusjoner?
– Det var nok sånn det startet. Lange netter på kjøkkenet i Holbæk. Hun var et natt-menneske, din farmor, og det var jeg også. Vi drakk vin…

Jeg rister diskret på hodet til kelneren når jeg ser at han stopper opp litt på avstand og ser spørrende på meg.  Han smiler og nikker litt på skrå, og trekker seg tilbake. Det er slett ikke fullt, så vi opptar neppe noens plass, tenker jeg. Hva er klokken egentlig?
Klokken på mobilen er halv ni. Da er det jo ennå tidlig… så hun likte også å være oppe om natten? Det visste jeg ikke. Det er kanskje der jeg har det fra, det også? Er jeg sikker på at jeg ser mitt eget speilbilde i vinduet?
– Dere drakk vin?
– Jo… og så satt vi oppe hele natten og snakket og tegnet skisser til hverandre… helt til det ble lyst.
– Sov dere sammen?
– Nei! Hun var jo gift… og hun sov alltid sammen med Ingrid.
– Men det stoppet dere ikke senere?
– Da var vi jo bedre kjent…
– Og så var dere her… og så skjedde det.
– Jo.  Vi ble forelsket. Det er noe man ikke kan kontrollere… men det vet du jo?
– Mm.
Han klemmer hånden min og kaster et blikk mot sidebordene. Jeg følger blikket hans og ser det samme som ham;  det er ingen som legger merke til oss. Nesten umerkelig lener han seg litt frem, og ser på meg som om han vil si noe fortrolig.
– Jeg har tenkt meget på deg etter ditt forrige besøk.
– Jeg også. Jeg er glad du ville treffe meg igjen.
– Jeg trodde ikke jeg skulle få se deg mer.
– Og nå sitter vi her, hvor det hele startet.
– Ja. Og det er jeg meget takknemlig for.
Det er han takknemlig for… han er takknemlig for å få sitte her sammen med meg. Utnytter jeg ham? Setter jeg min egen egoisme først og ser bort fra at det kanskje ikke er så bra for ham å bli utsatt for meg? Kanskje jeg forkorter livet hans ved å dra ham med meg ut… kanskje jeg forkorter livet hans ved å oppsøke ham i det hele tatt? Eller kanskje jeg bringer noe inn i livet hans?  Han er vel gammel nok til å ta sine egne avgjørelser. Han er gammel nok til å forstå… er han ikke? Jeg må velge å tro det. Man kan ikke oppdra gamle menn, man skal ikke engang forsøke.
Nabobordet smiler til meg når de møter blikket mitt. De tror sikkert jeg er ute med bestefaren min. De skulle bare visst… da er det ikke sikkert de hadde smilt.
Jeg senker stemmen litt, helt automatisk.
– Jeg har ikke bestilt rom til oss… ennå.
– Nei, det håper jeg da virkelig ikke.
Han har en liten latter i stemmen, og så ser han seg rundt igjen, som for å forsikre seg om at ingen hører oss. Jeg hører at stemmen hans har blitt lavere når han snakker til meg.
– Det var en fin stund vi hadde, ikke sant?
– Jo. Jeg tenkte på det hele veien hjem etterpå.
– Jeg tror vi skal la det være med det. Tror du ikke?
– Jo. Det tror jeg er lurt.
Hvis noen ser blikkene våre nå så forstår de alt, tenker jeg. Men hvorfor skulle noen se på oss? Den eneste som ser på oss er kelneren, og han forstår at vi ikke vil bli forstyrret.
– Du har gode hender. Du vet det?
Han smiler og gir meg et ekstra lite trykk før han slipper hånden min.
– Du bor hos din far?
– Ja.
– Dere har et godt forhold, har jeg forstått?
– Ja. Svært godt.
– Og han har gjort det godt?
– Absolutt. Og han har endelig fått seg en samboer. En tysk dame. Det tror jeg han har godt av.
– Jeg så ham i begravelsen, men vi bare hilste kort på hverandre da jeg kondolerte. Jeg hadde ikke sett ham siden han var dreng, men jeg gjenkjente ham med en gang. Han var seg selv lik…    … du ligner ikke så meget på ham.
– Nei. Ikke av utseende.
– Du ligner din farmor, og det skal du slett ikke være ked af.
Så er hånden hans der igjen, og blikket hans, og jeg kan fornemme at farmor er tilstede sammen med oss… jeg som ikke tror på sånt. ”Gi meg et tegn hvis du er her ” tenker jeg, og i det samme dør det ene te-lyset ut og jeg grøsser på ryggen. Er det mulig?  Nei. Det ville sloknet akkurat da, uansett, for det har brent helt ned. Men allikevel blir følelsen værende,  helt til han slipper hånden min igjen.
– Nei… vi kan ikke ikke godt sitte her og oppføre oss som to turtelduer. skal vi ikke se på menyen?
– Jo.
– Det er krondyr. Hva tror du om det?

Kelneren ser lettet ut da jeg omsider vinker på ham.
– Vi vil gjerne ha krondyr til hovedrett.
– Det er et godt valg.
– Er det balsamico i den?
– Nei! Det er det da ikke.
– Godt…

Jeg har blitt behagelig beruset. Vi drikker Brunello og spiser krondyr med rødbeter og omgivelsene begynner å bli utydelige. Av og til kaster jeg et blikk mot vinduet, bare for å forsikre meg om at jeg fortsatt er tilstede i virkeligheten. Er det refleksen min jeg ser mot Kongens Nytorv?  Begynner jeg ikke å bli litt utydelig?  Et blekt ansikt og en dyprød kjole. Det er meg… den personen han er takknemlig for å være ute sammen med.  Hva ville jeg gjort om han var førti år? Jeg ville nok ha bestilt et rom…  bare for å døyve nysgjerrigheten min. Når han har så gode hender… hvordan er da resten? Jeg tenker på hvordan det ville vært å se inn i de nydelige blå øynene hans… og bare sveve av sted mot den syvende bølgen.
Det er egentlig ikke meg han vil ha. Jeg er bare det perfekte substitutt. Vi vet det begge to. Jeg er nok, men bare nok. Jeg ligner, men jeg er ikke originalen og jeg vil aldri kunne bli originalen, ikke for noen som kjenner den. Jeg er bare en utvannet kopi.  Jeg er vannfarver i stedet for oljemaling… blek og glansløs, streket opp med altfor tydelige linjer. Jeg burde heller vært refleksen min, for den er dus og full av forløpninger, og akkurat passe mystisk og utydelig… akkurat som henne. Jeg er bare ung og dum, og forelsket  i det utydelige bildet av min egen farmor…  hvor patetisk er ikke det…?

– Vil du fortsatt ikke fortelle meg grunnen til at Mogens lot dere være elskere?
– Nei. Det kan jeg ikke.
– Mogens ville sikkert fortalt meg det dersom jeg hadde spurt ham.
– Nei. Det tror jeg ikke. Det ville vært et brudd på…
Han stopper midt i setningen. Ett brudd på hva?
– Et brudd?
– Jeg kan ikke si mer.
– Men du forstår at jeg er nysgjerrig?
– Jo. Men det får ikke hjelpe. Skal vi ikke ha dessert?

___

Tilbake i Oslo plukker jeg frem alle gamle brev på nytt. Det må da finnes en eller annen indikasjon på noe… et spor, et eller annet. Jeg forstår ikke hvorfor han ikke kan fortelle det. Det føles som om den eneste nøkkelen til nøkkelskapet er innelåst i nøkkelskapet, og hvis jeg bare får dirket det opp så finner jeg alle nøklene jeg trenger.
Men det finnes ingen dirk å spore i brevene. Den eneste veien inn er gjennom Victor, og den er tydeligvis låst. Så tar han altså hemmeligheten med seg dit han drar, til sitt evige øyeblikk, om han ikke kommer på bedre tanker.

Han hadde for øvrig helt rett . I Holbæk hadde det kommet ny bebyggelse, og det var laget bilvei helt ned til den gamle stranden. Det var ingenting igjen av den idyllen Victor husket. Det var nakent og åpent. Naturen var drevet på flukt, for en stund.
Vi gikk på en cafe og spiste lunsj. Quesadillas…  og en liten Tuborg, for å muntre oss opp.
– For femti år siden ville vi fått røkt ål og lun leverpostei. Men øllet er heldigvis det samme, sa Victor.
Maten var flat og utflytende, egentlig litt som jeg selv følte meg. Det var en fullstendig bortkastet tur som jeg hadde dratt med meg en gammel og skrøpelig mann på, litt mot hans vilje… og nå satt vi på en café som var et ganske dårlig valg, tatt av meg, og spiste vassen Quesedillas. Det var enda godt øllet falt i smak.

Jeg holdt meg godt under fartsgrensen på vei tilbake til København. Noen dager er det best å ikke utfordre skjebnen. Det hadde blitt tidlig ettermiddag da jeg parkerte utenfor døren hans. Merkelig nok virket han fornøyd.
– Det var en fin tur, du.
– Syns du? Den var ikke litt bortkastet da?
– Nei. Det er en fin bil din far har.
– Ja. Jeg liker den.
– Han har god smak. Han jobber innen reklame, gjør han ikke?
– Ikke så mye nå lenger. Han jobber mest med design. Har du lyst til å hilse på ham? Du må gjerne bli med en tur hvis du vil? Så kan jeg kjøre deg hjem etterpå.
– Nei takk… jeg må ta medisinene mine… men du må så gjerne gi ham mitt telefonnummer, om han vil ringe. Hvor lenge blir du?
– Til i morgen.

Det var ingen grunn til å bli i København lengre enn det. Primært var det ikke Victor jeg hadde reist for å treffe, men jeg er egentlig glad det ble som det ble.  Folk som skal ha betalt for å dele historien sin får fortelle den til noen andre, eller ta den med til det hinsidige.
– Er det til en bok?
– Ja. En roman.
– Da vil du vel tjene penger på den?
– Det tror jeg ikke, men jeg håper jo at den blir utgitt.
– Hva syns du det er verdt?
– Verdt? Hvordan da?
– Hvilken verdi har det for deg at jeg forteller?
– I penger mener du?
– Du skal jo tjene noe på dette, og da er det vel bare rett og rimelig?
– Du kan få to prosent av overskuddet pluss kreditering.
– Jeg kunne heller tenke meg et kontant oppgjør.

Nei, det var ingen grunn til å bli i København. Alice var opptatt og pappa var opptatt. Alle var opptatt, og han jeg egentlig skulle snakke med var bare opptatt av penger. Han kunne godt ha fått noen penger dersom han hadde vært en fattig stakkar, men det var han ikke. Han bodde flott og han hadde overflod av det meste. Det eneste han manglet var en familie.
– Det er sjelden jeg får gjester… vi får sitte på kjøkkenet. Jeg har stengt av resten for vinteren.
– Bor du alene?
– Ja. Min kone døde noen år tilbake. Hun hadde lungeemfysem.
Jeg blir alltid litt utilpass når jeg hører sånt. Hva skal jeg si?  Jeg syns jo det er trist.
– Det var leitt å høre.
– Nå ja. Det var til det beste. Jeg har laget kaffe til oss.
– Har du barn?
– Nei.

Jeg gidder ikke ha dårlig samvittighet.
– Han er fotograf. Han har en helt unik samling av bilder fra København i femti og seksti-årene, sa Alice.
Jeg syns det var spennende, men jeg skulle jo ikke bruke noen av bildene hans. Jeg skriver en roman, jeg lager ikke en bildebok. Jeg ville bare se og høre.
– Jeg har hørt at du har mange bilder fra København rett etter krigen?
– Jeg har mange tusen bilder. Du må gjerne se dem, men først må vi komme til en avtale…

Jeg syns to prosent var et godt tilbud. Han var i god form og var bare 85 år. Han ville leve lenge nok til å få royalties dersom det ble noen, dessuten trengte han det ikke. Han hadde mer enn nok som han hadde.
Hvem skal fortelle hans historie etter at han er død? Hvem skal arve bildene hans? Blir de overhodet tatt vare på? Hvem vet?  Kanskje han testamenterer det hele til en veldedig organisasjon, som ikke ser verdien i billedmaterialet og får en skraphandler til å rydde opp i dødsboet… og hva skjer da?
Herregud så dum jeg var!  Jeg kunne da godt ha betalt ham? Det var jo selve livsverket sitt han tilbød meg adgang til. Hvor stupid har jeg egentlig lov å være? Hva er klokken? Er det for sent å ringe?

– Det er Paulsen.
– Det er meg, Cecilia. Jeg som ikke ville betale.
– Å! Er det deg! Det var fint du ringte. Jeg har tenkt meg om…
– Det har jeg også…
– Jeg trenger slett ingen penger…
– Men jeg vil gjerne betale…
– Men det trenger du altså ikke…
– Kan vi treffes igjen? Begynne på nytt?
– Svært gjerne. Når du vil.

Jeg ser på Jomfru Maria på peishyllen og tenker at jeg egentlig aldri har blitt klok på det Mona Lisa-smilet hennes.

2
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

59 Responses to Mona Lisa, Mona Lisa, men have loved you…

  1. avatar sirenia says:

    Da jeg leste overskriften nettopp, tenkte jeg på ordtaket “Stillest vann har dypest bunn”. Det er jeg slettets ikke sikker på at stemmer 😉
    Nå skal jeg lese innlegget.





    • avatar Cecilia says:

      Det er en gammel sang som Alice og jeg pleide å høre på en gang… for et halvt liv siden. Den knitret veldig og sangen var morsommere når vi avspilte den på 45 rpm. Da forsøkte vi å synge med, med ekornstemmene våre… og…

      Herregud! Er det lov å bli nostalgisk når man er trettien? (Okei, snart trettito… hvor ble det egentlig av ungdommen min…? Jeg føler meg plutselig voksen. )





      • avatar sirenia says:

        Husker den jeg også uten at jeg har bestemte minner om den, kanskje fra ønskekonserten :)

        Jeg oppfatter deg nok eldre en du er, så ja, du har klart lov til å bli nostalgisk. Tror du nesten alltid har vært litt veslevoksen og gammelklok 😉 Og fått erfaringer de færreste får så tidlig? Og da tenker jeg bredt.





        • avatar marthon says:

          Nat King Cole

          The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

          :-)





          • avatar sirenia says:

            Tusen takk, nå ble jeg visst nostalgisk jeg også :)
            Så tror jeg vel også at våre minner nært eller i borgerskapets “skap”, med baller, side kjoler og handsker i høytidelig polynese, er milevidt fra dagens omgangsformer.
            Det er derfor Cecilia kan virke litt gammelmodig kanskje? :) fordi hun bringer bilder av det tilbake?





            • avatar marthon says:

              Nå kjenner jeg at jeg ble mer nysgjerrig enn nostalgisk mht. den kombinasjonen av baller, kjoler og noe som høres ut som en sydhavspåvirket selskapsdans. Men jeg er kanskje for ung eller for lite borgerlig til å ha noen minner om dette?
              :-)





              • avatar sirenia says:

                Sikkert for ung Marthon, er du ikke småbarnsfar da?

                Hele ungdomstiden, på gymnaset, på danseskolen og også i privat klubb, gikk vi på ball til jul. Polynesen var inngangsmarsjen. To og to, fire og fire osv, veldig stilig med hvite handsker på herrene(guttene) og lange til albuen på damene i gull, sølv, sort eller hvitt.

                Skrev et innlegg på vgb om det engang, da kavaleren og venninnens kavaler ble utvist fra polynesen pga for lite alvor. Den ene ble lege, den andre forfatter, den tredje storbonde og fjerde blogger på sine gamle dager.

                Loftet er full av selskapskjoler fra det forgagne, lange og korte. Det var tider det ja :)





                • avatar marthon says:

                  Jeg kan jo si at i studentkoret jeg sto i, var alle oppsatt med kjole & hvitt og hvite hansker. Å inneha baller var et ufravikelig krav, og måtte dokumenteres under den høytidelige opptakssermonien for å kunne bli “med-lem” …
                  Damekoret vi hang med, dyrket tyvetallets “flapper”-image: smale, knelange kjoler, pannebånd med fjær, sigarettmunnstykker og hvite hansker opp til albuene.

                  Dessverre ødela sekstiåtterne en del ritualer før min generasjon rakk å få dem med seg. I den alderen da mange i din generasjon skled elegant over parketten i mørke dresser og lekre ballkjoler, ble vi traumatisert av skjeggete lærere med snusbrune ullvester og fjollete lærerinner med Sigrun Berg-sjal og kjernelærsvesker som var mest opptatt av å tvangssolidarisere oss med samer og den tredje verden, indoktrinere oss med protestsanger, arrangere skoleskirenn på idealtid og aktivisere oss med peddikfletting og makramé. Jeg har aldri siden hatt bruk for å kunne makramé! Å kunne danse, derimot.
                  Det var alt for lite kroppsnære selskapskjoler å se i min oppvekst, og alt for mye ballongbukser, angora-gensere, puddelhår og kjønnsløse dressjakker med skulderputer. (Da kan du plassere meg aldersmessig, tenker jeg.)
                  Jeg har derfor bare fått vært med på polonese to ganger, ved senere anledninger. Det er en fin måte å få oversikt over festdeltakerne på.





                • avatar emte says:

                  gjenkjennelig *ler*





                • avatar sirenia says:

                  Javisst er det forskjell på ball og baller :) oppdaget jo det også etterhvert.

                  Regnet med at du lå mellom meg og Cecilia i alder et sted og nå vet jeg vel litt mer ja.

                  Da du var gutt og ble traumatisert av de første raddisene på skolen med fotformsko, lilla skjef eller palestina, satt jeg i klemme på skolebenken sammen med suffer i forsøksgymnas på dagtid og vanket i andre miljø på kveldtid og i helgene. Rimelig sterke ytterkanter det for en middelklassejente. En var verken fugl eller fisk da.

                  Men siden vi var en pen bukett jenter med en viss dose dannelse og samme dose rampete nysgjerrighet ga det jo verdifulle innsikter i alle miljøer fra det øverste borgerlige skiktet til raddisrødvinsgjengen.

                  Polonese ja, ikke poly, det var nok hensikten som du sier å gi oversikt over aktuelle kandidater. Mulig det kommer fra tiden med debutantball?

                  Er det forreste ikke så at noen unge i dag på enkelte skoler har tatt opp i seg ritualene? Noen av dem? Passer jo den nyrike vulgære livsformen å få noen gode alibi :) for å vise seg fram.





                • avatar marthon says:

                  Vi skal ikke undervurdere verdien av ritualer, og det å gjøre forskjell på hverdag og fest.

                  Og hvor mange ganger i ungdommen var jeg ikke av bitter erfaring nødt til å si strengt til meg selv: – Marthon, du MÅ skaffe deg oversikt over menyen før du begynner å ta for deg av retttene! Hvis hver fest hadde vært innledet med en ordentlig visning av kandidatene, som du skriver, kunne mange pinligheter ha vært unngått.





            • avatar Cecilia says:

              Alice og jeg fant en kasse med gamle LP-er på loftet. Merkelig nok har jeg ikke notert meg hvem som sang akkurat denne sangen ( jeg må ha vært beruset), for vi spilte den ganske mye. Det var en annen vi spilte ganske mye også… “Let me tell you ’bout the bird and the bees and the flowers and the trees and the… wind ? and the breeze ? … and at thing called lo-o-ove!”
              Det var en hes dame som sang, og vi sang med og forsøkte å danse veldig sexy foran speilbildet av oss selv i balkongdørene…





          • avatar Cecilia says:

            Nei, det er ikke den versjonen, selv om det er den riktige sangen. Denne versjonen er altfor rubato, som en slags misforstått “forbedring” av originalen. Den jeg husker var helt metrisk og veldig fin, og helt uten jåleri med rytmiske fordrøyninger (eller hva den nå heter på norsk).





            • avatar marthon says:

              Er ikke noen ekspert på Nat King Cole eller gamle crooner-svisker …

              Jeg noterer meg at du har litt strammere grep på denne teksten enn du pleier.
              Jeg skrev et svar til deg ang. språket ditt hos meg i går (under det innlegget hvor jeg prøvde å sette rekord i lang overskrift). Jeg morer meg (som du vet) litt over å se at det dukker opp noen danske spor hos deg når du har vært i, eller tenker på, Danmark.

              “gjestene syns det var rett underholdende”
              ”efterårsmenyen”
              ”Hun hadde det hele i hodet.”
              ”det skal du slett ikke være ked af”

              Det er litt sjarmerende fordi det viser at tekstene ikke er overbearbeidet. Det gir dem et tilskudd av autentisitet og personlighet – selv om det er utilsiktet.

              De dialogene dine, ja. Er det Edirolen som gjør dem så gode? At deler av dem muligens er helt autentisk gjengitt?

              Må legge meg nå. :-)





              • avatar Cecilia says:

                Edirolen? Hallo? Give me some cred, man!

                Selvsagt er det Edirolen… dessverre.
                Du ser det jo selv. De autentiske dialogene er i en helt annen klasse enn de jeg forsøker å skrive selv, som i steinalderfortellingen.
                Det er det som er så fortærende….





        • avatar Cecilia says:

          Nå høres du akkurat ut som min mor… :)

          Det er vel det som skjer når man vokser opp i et gammelt hus med en gammel farfar og en hushjelp å snakke med. man blir lett litt veslevoksen, og leken blir preget av omgivelsene.
          Jeg lærte bare voksne ting. Jeg lærte å skrive og å lese, i den rekkefølgen, og jeg lærte å regne. Jeg lærte å seile. Selv om jeg uavlatelig falt over bord og måtte gå med tau rundt livet, så kom kunnskapen krypende, og jeg lærte å lese havet. Jeg tror vi har evnen til å lære fort, og fortere jo yngre vi er.
          På ferie i Norge lærte jeg å gå meg vill i skogen. Det er min barndoms skog i Norge jeg skrev om det forrige innlegget. Og der var det også bare voksne…

          Jeg har gått min skole. Cecilias Omreisende Universitet, COU (uttales cow), kan både anbefales og frarådes… jeg er ikke helt sikker på hva som er det beste. :)





          • avatar sirenia says:

            Jammen jeg kunne jo vært din mor :)
            Selvom ikke jeg føler det slik.

            Du har gått din skole, og som forfatterskole mer enn nok duger den.

            Og ja, særlig noen suger til seg lærdom som en svamp eller som en slikkepinne. Det skal vi være glad for ikke lei oss for, selvom livsskolen kan være i tøffeste laget noen ganger.





    • avatar jadajada says:

      sirenia…

      skal aldri undervurderes……





  2. avatar jadajada says:

    Cec….

    jeg sitter her som jeg var der

    og det er vel ikke annerledes enn vanlig…..





  3. avatar sirenia says:

    Hmm, hvorfor gjør folk som de gjør, i dette tilfelle gjør seg kostbar kanskje?
    At det ikke var pengene som var grunnen?
    Uansett denne historien liker jeg veldig godt, jakten på både fortid og røtter og egen selvforståelse også?

    Men sier dere forresten krondyr i Danmark? Vi bruker kronhjort og kapitalhjort for de største og beste. Men kapitalhjortene er nok noen seige beist å spise, bare flotte å se på :)





    • avatar Cecilia says:

      Krondyr… heter det ikke det på norsk? Nei, det gjør det jo såmenn ikke. Det heter hjort! Selvfølgelig! Akkurat det burde jeg visst, for jeg vet jo til og med hva hunnen heter på norsk, og hun har et vakkert navn. Hvis jeg noen gang får en datter så har jeg lyst til å kalle henne Hind.

      Kapitalhjort høres ganske seigt ut :)

      Noen ganger plumper man i sine egne prinsipper og forstår det ikke før det er for sent… men noen ganger, i et velsignet øyeblikk av klarhet, forstår man det heldigvis før det er for sent. Og da takker jeg ikonmaleriet av Jomfru Maria… fordi jeg i all ydmykhet føler at jeg bør takke.

      Egentlig burde man ha som prinsipp at man ikke skal ha noen prinsipper… i den grad det gir noen mening. :)





      • avatar sirenia says:

        Kapitalhjorter er alle storviltjegeres store våte drøm, de drømmer til og med om den om natten, så sterkt lever drømmen om å overliste den flotte bukken.
        Den som har enerett på hindflokken, den som overvinner ungdyra, den som har de største gevirene med flest tagger. Den som overlister jegeren fordi den varer fare som ingen annen.
        Å ja, kapitalhjorten er flott!
        Har skrevet et dikt til han men har ikke tilgang på de gamle dokumentene ennå.
        Hind som jentenavn høres vakkert og flott ut! Gå for det!

        Prinsipper, stahet, vel vel vi er som vi er, på vei 😉 og det er heldigvis, ikke i mine øyne, aldri forsent å snu eller beklage eller rekke ut ei hand. Men ikke så mange ganger da…





        • avatar Cecilia says:

          Jeg vet ikke… man skal vel rekke ut en hånd når man innser at man har tatt feil… selv om det er vanskelig?
          Jeg setter alltid pris på å få en utstrakt hånd… det vitner om storhet og avføder respekt hos meg når noen tør innrømme noe… for jeg vet hvor vanskelig det er, av erfaring.





          • avatar sirenia says:

            Jeg synes ikke det er så vanskelig jeg, det vanskelige er hvor mange sjanser noen skal få?
            Hvor mange ganger hånden skal strekkes ut?
            Avhengig av betydningen av relasjonen kanskje? Og ikke minst av godene som følger med? For alt har vel en pris og en kostnad? Tenker utenom blogging nå.





            • avatar Cecilia says:

              Jeg har nok fortsatt ett stykke vei å gå. Jeg forstår det med hodet, men i praksis koster det noen ganger for mye. Men at jeg i hvert fall forstår det er jo et fremskritt.

              Det blir nok lettere etter hvert, når stoltheten ikke lenger er så viktig.
              Det er vel det som er fordelen ved å bli eldre… så får heller rynkene være velkomne. De lar seg jo uansett ikke stoppe.





              • avatar sirenia says:

                Ja det er klart det har med alder å gjøre, jeg var nok staere før.
                Men det er rart med det, når årene går ser en annerledes på ting.

                Rynker er som årringer, gjør oss bare vakrere det indre skinner ut :) verre med vekten 😉

                Skryt skryt…:)





      • avatar sirenia says:

        Jeg fant diktet på google :)
        ————————–
        Kapitalhjort

        Vakker, vill og var,

        driver du søkende omkring

        Rank, sprek og utfordrende,

        er du kongen over alle

        Dirrende, sky og nervøs,

        skvetter du raskt unna

        Lysten, leken og lekker,

        markerer du dine krav

        Sterk, stolt og stor,

        tar du deg til rette
        —————————
        Det ble skrevet til en potensiell kapitalhjort engang :)





        • avatar Cecilia says:

          Til en potensiell kapitalhjort… det er en utmerket tittel på en roman… eller en diktsamling.

          Jeg leser potensen i diktet, og hyllesten.
          Sukk…





  4. avatar marthon says:

    (Forts. fra ovenfor.)

    Med fiktive dialoger kan man drive handlingen dit man vil. I engelske 1800-tallsromaner, f.eks. Wuthering Heights, lar forfatteren hovedpersonene snakke uforstyrret etter tur i tjue sider om gangen. Da får de sagt alt forfatteren vil de skal si. De hadde kanskje større tålmodighet på den tiden, men direkte troverdig virker det vel ikke.

    Med autentiske dialoger basert på opptak får man kanskje troverdighet, men ikke nødvendigvis framdrift eller sammenheng i handlingen (tenker jeg, som ikke har noen erfaring med dette). Folk flest klarer ikke holde seg til én ting om gangen. De lever ikke livet som en lineær historie der alle trådene nøstes opp til slutt.

    [Vi hører lyden av en dør som åpnes og lukkes.]
    – Hallooooo? Der var du, ja.
    – Hei, hva er det du ser på?
    – Det er …
    – Det er hva?
    – Vent …
    – Vi må få kjøpt flere kleshengere i garderoben, forresten.
    – Jeg blei bare litt distrahert, for han … Det må være så utrolig pinlig. Hvordan skal du unnskylde deg, lissom?
    – Ser du på sosialpornografi igjen?
    – Det er om tourettes. Du skulle sett han ene i sta! Han klarer ikke la være å skjelle ut folk! Husker du han vi satt bak på toget til Røros? Han som ropte pikk hele tida. Han må ha hatt tourettes. Du er sein, forresten. Hørte du at faren til Tor-Åge er død?
    – Hæ! Han mista jo nettopp mora si også. Jeg ble stående fast i kø i Kongens gate fordi de jobber på trikkesporet. Faren også, ja. Det var …
    – Infarkt. Blei finni i senga av broren.
    – … tragisk. Begge to i løpet av en måned. Da må vi ringe og avtale med Jo og Irene om blomster igjen. Få en nuss, da! [smask!] Fikk du kjøpt den testen?
    – Ja, jeg tok den i sta.
    – Oj … Nå er jeg veldig spent på …
    – Det var blått i det ene vinduet, men ettersom jeg kunne skjønne av bruksanvisningen så tror jeg ikke … [telefonen ringer] Vent, må ta den. Sikkert mamma. Hu venter på svar. Det der må være et Oslo-nummer … Hei, det er Susanne? Ja …. Nei, vi har andre ting vi gir til. Nei …. Nei, jeg er ikke interessert. Ha det! Ikke knekk sånn med fingrene, Kjetil!
    – Greit det, hvis du slutter å riste på foten. Kan du dempe lyden litt?
    – Kunne du merke at jeg gjorde det nå? Åh, vi må få bytta batteriet i fjernkontrollen!
    – Klart jeg merka det. Bordet rister! Så du tror ikke at du er … Nei, nei. Det blir forresten ikke noe av det møtet i Oslo på fredag. Reza er sykemeldt fortsatt. Pokker så dumt at det trekker sånn ut før jeg veit om jeg får den jobben. Gikk det greit å få levert Herman i bursdagen? Var det hos Noah?
    – Nei, Leo. Du veit han med hu mora som jobber ved siden av…
    – Hu frisøren? Hu vi traff på parkeringsplassen som ble så flau da hun oppdaget at hun hadde glemt å ta av seg blåposene?
    – Ha, ha, ha! Så du det? Hu kona hans må være ganske hardhuda hvis hu virkelig tåler at han kaller henne fucking bitch annethvert minutt når de sitter ute på en restaurant. Har spart igjen litt av lasagnaen. Den står i ovnen. Jeg tror elektrikeren …
    – Mmmm, det lukter godt. Har du laget bechamel-saus også?
    – Ja. Det er salat i skapet. Og parmesan. Jeg tror elektrikeren har sendt purring på det gamle beløpet, forresten, med …
    – Au, det var varmt!
    … feil arbeidstimer. Trodde du hadde betalt den, jeg. Ser du ikke at jeg har klippet meg?

    Er ikke dialoger omtrent slik i virkeligheten – av og til? Bare et virvar av løse tråder og obskure referanser. (Og du vil aldri få vite noe mer. Aldri!) Poenget er i hvert fall at i enhver dialog vil det være mye som må lukes bort, som dreier seg om ting som er irrelevant for handlingen, eller uforståelig uten masse bakgrunnskunnskap. Prøver man å ta med alt, drukner historien man prøver å fortelle i uvesentligheter. Samtidig må det viktige framheves, og referanser og implisitt informasjon tydeliggjøres. Det man sitter igjen med til slutt, vil være kraftig redigert. Og der ligger kunsten. Så det blir uansett mye mer Cecilia enn Edirol i historiene dine … tenker jeg. :-)





    • avatar Cecilia says:

      Dialogen din gir jo en mening da, selv om den er litt… springende.
      Det er kanskje slik man snakker sammen?

      I dagligdagse samtaler mellom mennesker med nære relasjoner er det nok mange slike spontane digresjoner som har en naturlig plass, ettersom referanserammene er felles. Innskytelsene kommer og det blir viktig å sette ord på dem mens de fortsatt er i minnet, for distraksjonene kommer akkurat like lett. Plutselig er de viktige strøtankene strødd utover den overkokte spagettien sammen med Rapesan-erstatningen man ved en feiltagelse rasket med seg fra Rimi-hyllen i troen på at det var ekte kvernet Parmesan, og ikke ”gølvsop” fra en fabrikk for fremstilling av soyabasert pizzaost-erstatning for studenter med mager økonomi.

      Men selvsagt har du rett. Virkeligheten må absolutt etter-redigeres og regisseres. Man styrer forsøksvis samtalene underveis, og flikker på dem etterpå. Men språket bevares, i den grad det er mulig. I virkeligheten kan det jo ta flere timer å føre en samtale som i den redigerte versjonen leses på noen minutter.
      Når man skriver dialogen selv, så er man seg selv når man snakker, uansett hvor mye man forsøker å skifte hatt. Man diskuterer med seg selv i stedet for å bli konfrontert med virkelige argumenter og påstander, og da blir heller ikke dialogen så full av liv som man ønsker. Det er et dilemma…

      Så, jo. Det er mye Cecilia i Edirol-historiene.
      Redaktøren drar nå til Køben og Geneve, og blir nok kun litt sporadisk på BH. Vi får se… jeg har ikke forberedt noe helge-innlegg, men jeg har jo alltids noe liggende.





      • avatar marthon says:

        He, he … Jeg skulle egentlig bare skrive noen få linjer for å eksemplifisere, men Susanne og Kjetil hadde plutselig veldig mye på hjertet og tok litt over. De kunne sikkert ha snakket slik en hel fredagskveld. Kanskje helt til Kjetil ville se Nytt på Nytt, og Susanne ble sur fordi hun ikke fikk kontakt med ham. Og så hadde kvelden gått uten at Kjetil fikk det opptaket av Den store samtalen om livet, døden, kjærligheten, gleden ved å bli foreldre eller hva han nå hadde i tankene. Kanskje uten at de kom på at de måtte hente Herman hos Leo også, for alt jeg veit.

        Takk for godt svar. Jeg savner vel egentlig flere uoppstykkede og sammenhengende samtaler sånn i det daglige, men det funker ikke alltid å styre samtaler man har med andre enn seg selv …
        Kos deg på Kontinentet! :-)





  5. avatar sirenia says:

    @marthon. Nei, en skal såvisst ikke undervurdere å skille på hverdag og fest.
    Ei heller på kodene i de ulike skarpe klasseskillene vi engang hadde,
    det er godt å kunne føre seg trygt i ulike lag
    hvis en er trygg i det en kommer fra
    og ikke forsøker å strebe etter noe annet.

    Snobberiet fra de såkalte oppkomlingene var til tider svært morsomt,
    fordi de var usikre på kodene og strebet oppover,
    jeg kunne nevnt navn men gjør det ei.

    Når det gjelder “visninger” er jeg redd vi ville blitt forført av den ytre innpakningen i så ung alder, for skinnet kan som kjent bedra 😉 Ett til, en skal ikke skue hunden på hårene, heller gjennomskue ulver i fårklær…

    Forresten så ville du vel neppe funnet huldra i ballomgivelsene, ei heller villmenn og urmannen, da må en på vidda eller havet eller i skogen, for bare i naturen viser det ærlige og sanne seg for å være litt småfilosofisk og høytidelig?
    Vilt, vakkert og vått, er godt!





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *