Livet, slik det arter seg. På Valkyrie Plass… i steinalderen… og på landet.

Lett illustrert helge-lektyre – nesten uten dypere mening: Hvem sier hva?

___

Jeg har ikke lagt merke til dem før, alle skjærene som skvatrer rundt på Valkyrie Plass. Men etter at jeg begynte å legge merke til dem, syns jeg de har blitt mer og mer irriterende. De lager en lyd som minner meg om kaffekvernen på espressomaskinen min, når den går tom og bare kverner uten at den har noe å kverne. Hva er det skjærene kverner om hele tiden? Fugler er da ikke kåte om høsten? Jeg syns de burde lære av trekkfuglene: Italia er stedet. Jeg hadde likt det langt bedre om de satt i Toscana og skvatret i stedet for å spankulere bredbent rundt på Valkyrie Plass.

Jeg ser en av dem fra balkongen. Han har liksom lagt hendene på ryggen for å fremheve den velfødde vommen, og legger for dagen et ustoppelig oppmerksomhets-behov. Som en nyrik oppkomling fra Fetsund, skvatrer han om ingenting, bare for å skvatre.
– Skerr-err-err-err-err-err! , sier han, og skotter sideveis for å se om han får gehør.

– Hallo! Skerr-err-err errrrrr! Er det ingen som hører meg? Jeg lurer på om det er noe digg i den søplebøtta… en halvspist pølse hadde vært godt… gjerne med litt Dijon-sennep, men det er vel for mye  forlangt her i provinsen… og det forvokste måke-nautet som sitter og vagler ustøtt  på benken der borte… hun skulle hatt et nebb i planeten!  Er du ute og spasserer, mor? Snasent med svømmeføtter i byen, gitt!  Er det siste mote eller?  Plastskalle! Dere måker skriker jo som om dere får kollektiv orgasme bare noen ser et pølsepapir. Hvorfor er dere ikke på fiskebankene der dere hører hjemme? Er det fordi Nrk har sluttet å sende melding om fisket? T Jeg kan vedde på at det måkehelvetet hverken har sett en levende hektoliter mussa på stampen eller trosset kulingvarselet for strekningen Sylta til Skrævet…  hører du det!  Hei! Stemte du på Kystpartiet, eller? Din jævla sofamåke! En flyvende søppeldynge er det du er, og du driter ren syre. Radioaktiv syre! Tråkker man i den dritten skal fanden ha takk… ikke noe rart menneskene pakker inn fotbladene sine i plastikk.  Stakkars dem forresten, de tar jo aldri av. De bare vingler målløst rundt som pingviner… flapp, flapp, til de bikker over.  Bare se på henne der oppe! Hva er det hun glor på, hun på balkongen? Hallo? Tør du ikke fly?  Det er bare å kaste seg utfor det, snuppa, det er jo det første vi lærer. Jævla trangsynte fleskeberg! Begge øya rett fram… ikke rart du mangler vidsyn. Skerr-err-err errrrrr! Trekk til deg gluggene, ditt fjøsnek!   Selv dinosaurene trodde de var yndige! Sker-err!

Ser man det… en tale! Jeg vil også tale, tenker måke-mor:


:::

”Godtfolk, landsmenn og dere andre: Vi må alle… særlig vi få som er privilegerte, være klar over våre privilegier, og ikke minst den forpliktelsen det medfører. La oss alle slå et slag for byens mindre heldige, altså dere som dessverre ikke er så privilegerte som oss her på Majorstuen.  Vi må alle gi en håndsrekning og vise vår solidaritet! Og særlig nå, i disse vanskelige tider, er det viktig at vi står sammen. Vær med!  Jeg oppfordrer dere nå, til å benytte anledningen og vise at vi gir de fattige en håndsrekning. At vi lar det dryppe av vår overflod… av vårt fett!  Som den kunnskapsrike person jeg i all beskjedenhet kan hevde at jeg er, vil jeg opplyse dere om at skjærer historisk er å betrakte som fattigmanns jaktfalk. Kan vi ikke enes, kjære likesinnede, om å sende et signal til de fattige: Vi både kan og vil dele på godene! Kjære alle fattige! Våre venner fra Nordkapp til Sørkapp, fra Mandal til  Farsund, fra kysten Lindesnes til Hankø og fra Sarpsborg… og tilbake!  Dere må alle gjerne komme hit til Majorstuen og forsyne dere av våre skjærer, for vi her på Majorstuen , vi har ikke noe i mot at skjærene våre drar til andre jaktmarker… og gjerne til de evige. Ha, ha, ha!

… sa måke-mor.
Hun hadde nok en statsminister i maven – hun hadde i hvert fall plass til det.

:::

::::


– Du er rød som en kokt hummer! sa steinalderkonen, – hva har skjedd?
– Jeg har blitt malt!
– Næmenduverden?
– Ja.
Steinalderkonen ante ikke om hun skulle bli forskrekket eller sint… eller nysgjerrig. Han kunne da i det minste ha komplimentert henne for sammenligningen! Det var jammen ikke mange steinalderkoner som visste hvordan en kokt hummer så ut! Hun var kanskje den eneste steinalderkonen i hele verden som visste det.
– Og hvem er det som har malt deg, om jeg tør spørre?
– En krigsmaler.
– Næmenjasså? Og hva er en krigsmaler?
– En som maler med krigsmaling.
– Og da blir man altså rød… som en kokt hummer?
– Ja.

Krigsmaling? Hva skulle nå det være godt for? Renne rundt i verden og male folk, nei, det… hun som hadde gledet seg til at de skulle koke sammen noe. I stedet hadde hun blitt sittende i vannkanten og kukkelure… som en koncholog…. og så hadde hun kokt en hummer, bare på trass. Og den hadde blitt rød… som en kokt hummer, tenkte hun. Det var det eneste hun kunne sammenligne det med. Og nå var Stein også rød, som en kokt hummer. Krigsmaling? Hva skulle nå det være godt for? Hvem skulle han krige mot? Kongen?
– Skal du krige med Hans?
– Hans?
– Hans Majestet.
– Han er en neandertaler som burde abdisert for lenge siden!
– Han vant over deg i boccia.
– Det var bare fordi han kastet steinen på meg. Skulle tro han stammet fra apene.
– Du har ikke svart! Skal du krige? Kom så med det!
– Bare litt.
– Bare litt?
– Ja…
– Og hvordan kriger man bare litt?
– Vet du hva jeg drømte i natt? Jo nå skal du høre…
– Stein! Nå gjør du det igjen!
– Men jeg hadde en drøm! Det er helt sant… i farger. Jeg drømte om rosa dyr med lange snabler!
– Det gjør du alltid når du har spist for mange gjærede plommer!
– Ja men denne gangen var det annerledes. De var store! Ikke små…!
Huff. Steinalderkonen likte ikke disse avledningene hans, og nå hadde hun atter en gang latt seg avlede. Hun ville slett ikke høre mer om de vannvittige drømmeriene hans, verken om rosa dyr med lange snabler eller høye menn med flagrende gevanter som travet rundt i ørkenen og hugget brev til fremtiden på brennende steintavler. Hun kunne da finne på noe selv ! ?
Det var rart at det alltid var han som fant på ting. Og denne krigsmaleren… hvorfor malte han Stein? Stein…hm… man kunne vel male på stein? Hva med inni hulen? Hun kunne male selv – kanskje hun skulle bli hulemaler? Hulemalerinne… verdens første! Gudbedre… hun kunne male en kokt hummer! I rødt…    …slik at ettertiden kan studere hvordan vi lever, tenkte hun, for en gang kommer sikkert ettertiden… og noen vil finne opp ting som revolusjonerer utviklingen… noe som revolusjonerer… snur den rundt… som et… ?
Hun hadde det på tungen. Hva i all verden var det slags tanker hun hadde fått? Revolusjons-tanker… røde som kokt hummer… røde som blod.
Hun forstod hva hun måtte gjøre.
– Stein! Jeg vil male…!    Hallo? … Stein?
Han har vel sett sitt snitt til å snike seg ut, akkurat når jeg trenger ham, tenkte hun, typisk steinaldermannfolk!
Vel. Hun kunne klare seg selv.
Steinalderkoner var vant til å klare seg selv.

____

Hvem har vel tid til tanker om fuglelivet på Valkyrie Plass? Dessuten tok hun feil,  måkehelvetet:  Skjærer har aldri vært fattigmanns jaktfalk. Det er ravn! Det burde hun visst, hun som vil bli noe stort… men, på den andre siden; man trenger jo ikke vite så mye som statsminister. Det er nok å kunne lese, og så må man kunne smile…og bruke en saks.
Det er lette formiddagstoner på radioen.
“Främling, hva döljer’ru för mej…”
Främling…
Oslo hadde jo en ordfører som het Stranger, en gang for lenge siden. Han bodde i Lyder Sagens gate, rett nedenfor ”Blåsen”, har jeg lest… for jeg leser mye for tiden. Jeg leser alt jeg kommer over om Oslo etter krigen… jeg har nemlig en idé… en idé om skumle menn som listet seg nedover Nedre Vaskegang en mørk høstkveld i september 1959, for å kaste sensitive dokumenter i Akerselven.
Men de blir oppdaget av Oddvar, som er sjåfør , ansatt hos De Forenede Ullvarefabrikker på Grorud. Han kommer uventet sent hjem grunnet en opprivende punktering på Riksvei 4, akkurat ved avkjøringen til Glitre Sanatorium.
Nåja, Stranger var jo ikke ordfører i Oslo på den tiden. Det var det Brynjulf Bull som var, men han har altså ingenting med historien å gjøre. Stranger, derimot… Rolf Stranger, som ikke lenger var ordfører i Oslo, var nemlig disponent i Hansen & Berg As , et firma som drev med manufaktur. Og, Hansen & Berg As handlet varer hos De Forenede Ullvarefabrikker på Grorud, hvor altså Oddvar, vår mann, med bosted i Nedre Vaskegangen, et bratt, og på den tiden, unnselig smug på baksiden av Legevakten, arbeidet som sjåfør. Han kjørte en Bedford varevogn. Den var brun, og det var den som altså punkterte på høyre forhjul, fordi noen hersens unger med ignorante foreldre og uforløst spenningsbehov, hadde lagt pappstifter i veibanen.
Pappstifter i veibanen skulle akkurat denne dagen avløse en langt fredeligere syssel: Å notere bilnummer. Skrivekyndige rakkerunger på landsbygda pleide nemlig å sette seg i veikanten og notere bilnummer når de skulle gjøre noe fornuftig. Denne datidens tidlige variant av DLD var på ingen måte underlagt lov om innsamling og lagring av data, ettersom den foregikk på fullstendig privat basis, og lagringsmediet var analogt; typisk kopiblyant på linjert 60 gram skrivepapir, fra Union Bruk. Men hvor lenge var det interessant å notere bilnummer? Dessuten kostet det penger. En skriveblokk kunne koste en hel ukelønn. Pappstift derimot, kunne man usett raske med seg fra enhver byggeplass, og dem var det mange av. Det var byggetid i Norge. Pappstift var et takknemlig produkt for utspekulerte djevel-unger, ettersom pappstift hadde den egenskapen at de kunne stå oppreist og bli til en erigert spiss av galvanisert jern med sylskarp gjennomslagskraft, som med letthet penetrerte et passerende gummihjul, uten at sjåføren merket det minste… ikke før etter en stund.



Vi befinner oss på Rotnes, et veikryss i Nittedal.  Et sted med spredt bebyggelse som i 1959 hadde fastboende lensmann på lensmannsgården, en doktor som het  Andresen og kjørte folkevogn, samt en  drosjesjåfør bosatt på Slattum. Drosjesjåføren het Kristiansen og kjørte Volga.  Glømmi’s kolonial, lå i krysset ved riksveien, og hadde også en sports-avdeling. Det var ekteparet Glømmi som drev kolonialen, og sønnen som drev sportsforretningen. I dag der det kun sportsforretningen igjen, og den drives av sønnesønnen, som en gang var skihopper. Det sies at han er opphavet til følgende lille danskehistorie:
Dansker er ikke spesielt interesserte i ski, men en eldre dansk dame som fikk nyss om at innehaveren var en dyktig skihopper,  forsøkte å konversere hyggelig og verdensvant, som jo dansker gjør.
– Jeg har hørt, at du er en skihopper?
– Joa, det stemmer det. Jeg er på landslaget i hopp.
– Nåh. Det er jo simpelthen imponerende. Hvor højt hopper du?

På andre siden av riksveien, lå bensinstasjonen. Der fikk man bensin og kyndig hjelp dersom noe som var unormalt med bilen. Slikt var helt normalt på den tiden. Til tross for at bensinstasjoner ikke hadde matservering, var de et populært sted å henge for barske gutter med fritidsproblemer. De gikk jo bare på skolen annen hver dag, så noe måtte de fylle resten av uken med.
Våre gutter, Gunnar og Eddie, hang på bensinstasjonen på Rotnes-hjørnet, hvor følgende samtale fant sted omtrent da Oddvar passerte Kjuul, en dump som lå i skyggen av Skyøen-toppen og var mest kjent for å huse Ing. M. O. Schøyens Bilcentraler’s bussgarasje….

– Gunnar! Se hva jeg har stjælt!
– Pappspiker? Er du dust?
– Joa, men se her a:  Dem kan stå! På veien!
– Hvor lenge trur du dem får stå der a’ lissom?
– Til noen kjører på dem, og da punger dem. Og da kjører dem av veien i svingen ved sagbruket! Og da kan vi se på.
– Er det noe å se på a ? Skal vi  røyke peddik eller?
– Nei a.  Jeg blir så kvalm.
– Pyse!  Hva om dem dauer?
– Da stikker vi av.

Små gutter hadde en medfødt lidenskap for ulykker på den tiden. Noen har det fremdeles.
Planen var enkel og den ble iverksatt umiddelbart: Pappstiftene ble påpasselig distribuert i hjulsporet på riksveien i den lille stigningen rett etter Glømmi’s Kolonial , og guttene tok oppstilling på Esso-stasjonen på andre siden av krysset, i god avstand, men klare til å springe etter.
– Gunnar,  hva slags  bil tror du kommer først?
– Det veit vel ikke jeg! Sikkert en Volvo.
– Jeg tror det er en Folkevogn.
– Volvo! Bare vent ska du få se… bare det ikke kommer en lastebil…
– Da blir det en Volvo!
– Dust! Er det en lastebil blir det en Scania! Men da virker det ikke. Dem har for tjukke hjul.
De tok feil, begge to. Det var Oddvars Bedford, tilhørende De Forenede Ullvarefabrikker , som kom først, og den kom styggfort, for Oddvar hadde dårlig tid. Det smatret litt idet han passerte butikken, og guttene så på hverandre med ondskapsfull  begeistring. Edderkoppbilen hadde gått rett i garnet.

– Hørte du det, Gunnar? Dæven!
– Han kjørte jævlig fort! Vi tar sykker’n!
– Hvilken sykkel?
– Den utenfor Glømmi!
Å sykle på riksveien var uproblematisk i 1959. Det var ikke mange bilene på veien, for det var fortsatt bil-rasjonering etter krigen, og privatfolk flest hadde ikke bil.  “Sykker’n” var
en tungtrådd og umedgjørlig  Diamant herresykkel med 22 tommers ramme, som ble enda mer umedgjørlig av at Gunnar måtte stå inni ramma for å rekke ned til pedalene.
– Fortere, Gunnar, ellers får vi ikke sett at han kjører av!
– Den går ikke fortere! Drittsykkel!
– Skal jeg dytte?
Men, de var for sent ute, og ikke bare det; da de omsider kom til Sagbruket så de at Bedforden var i ferd med å forsvinne rundt svingen helt i andre enden av sletta, som om ingenting hadde skjedd.
– Dæven! Han punga ikke!
– Nei. Han kjørte for fort!
– Det var ikke derfor! Han hadde for tjukke hjul!

– Hadde det vært ei folkevogn så hadde den punga.
– En Volvo også.
– Vi gjør det en gang til…  det var ikke noen dum ide?  Syns du vel, Gunnar?
Det var bare å vende tilbake for å legge ut en ny ladning, og håpe at det kom en personbil neste gang…

___


Steinalderkonen fikk instinktivt en følelse av at det var noe som ikke stemte da hun tok et par skritt tilbake for å beskue sitt første verk. Det var forså vidt dekorativt, hun syns jo det, særlig på litt avstand. Hun hadde malt steinaldermannen, seg selv, og en kokt hummer. Det var slett ikke dårlig til å være verdens første hulemaleri, tenkte hun, men noe var galt. Noe hun ikke klarte å sette fingeren på. Fargen var ganske riktig, i hvert fall på hummeren, dessuten hadde hun ikke andre farger.

::::

Hun hadde hatt litt dårlig samvittighet da hun snek seg ut i skogen, men hun hadde ikke hatt noe valg. Hun kunne jo ikke godt male med sitt eget blod heller, så hun måtte finne et dyr, og det måtte bli en rev. Hun visste godt hvor de hadde hi, og satt stille og tålmodig og ventet, helt til en av dem stakk hodet frem.
Bonk!  Den fikk en klubbe i hatten, og forstod aldri at den skulle sette spor etter seg . Men slik er det jo ofte.  Tenker vi noen gang på ham som laget malingen når vi ser et maleri?  Reven ble ofret på det kunsthistoriske alter, og ble transformert til verdens første hulemaleri…  og ble utsatt for kunstnerens svært kritiske blikk:  Var det proporsjonene som ikke stemte? Hummeren var muligens litt for stor?

____
::

Man skal være snill mot dyr.
Jeg har alltid hatt respekt for naturen og alt dens vesen. Allerede som liten ble jeg innpodet viktigheten av det, og formaningen satt sine spor. Det fantes bare én unnskyldning for å drepe noe med vilje, og det var at det skulle spises.
– Hvis du dreper noe, skal du spise det!  fikk jeg høre.
Det kan selvfølgelig ha vært en motiverende faktor.
Jeg tror jeg kan påberope meg å aldri ha drept noe med vilje, ikke engang en flue har jeg gjort fortred. Men allikevel får jeg i blant tanker om å begå drap; veloverveid, planlagt, overlagt mord, på uskyldige.
Sir Walter Raleigh skrev i 1956 en bok som heter “Discovery of the Large, Rich, and Beautiful Empire of Guiana”, hvor han nevner noe interessant: Forgiftede piler som kan blåses mot offeret med blåserør. Pilene, hunne han fortelle, var dyppet i curare, et ekstrakt fra giftige planter, og offeret døde straks. Nå ble det visstnok senere reist tvil om hvorvidt det virkelig var curare Raleigh beskrev, men for meg er det hipp som happ hvilken gift jeg bruker. Idéen ble en gang sådd. Jeg kan godt bruke arsenikk. Det er sikkert bedre, for curare dreper visstnok ikke… ikke hvis Charles Waterton har rett. Allerede i 1825 beskrev han hvordan man holdt et hun-esel i live ved hjelp av kunstig åndedrett, etter at hun hadde blitt forgiftet med curare. Eksperimentet blir beskrevet som ”klassisk” på Wikipedia, så jeg ser ingen grunn til å betvile riktigheten av det.
Hm… det skulle tatt seg ut om jeg blåste en ladning curare inn i nakken på en skjære, og etterpå, av ren medlidenhet, ga den kunstig åndedrett for å holde den i live. Da ville nok folk sett rart på meg.  Det må ha vært verre med et esel.
Nei… det er bedre med arsenikk. Tzjong! En dart-pil med arsenikk i nakken, og vekk med dem. Man kan visstnok lage seg små piler av is, og da finnes det ikke spor igjen etterpå. Man kan ikke etterlate seg fingeravtrykk på is uten at de blir borte når isen smelter…
Den mystiske skjæremorderen på Valkyrie Plass. Hvem er han?
Hi hi… de tenker alltid HAN! Piker er ordentlige og pertentlige. De myrder i hvert fall ikke skjærer.  Og det bør heller ikke jeg gjøre. Jeg bør nok heller lese mer oppbyggelige skrifter  i fremtiden…  eller kanskje oppskrifter er tingen? Skjærer kan man vel spise?

___

Steinaldermannen var en fredsommelig mann, og tilhørte dem som trodde på forhandlingsløsninger. Han kunne bli litt irritert av å få en klubbe i pappen, men det anså han som helt naturlig. Irritert hadde han lov til å bli, men han gikk aldri til  håndgripeligheter, i hvert fall ikke mot kvinner… eller katter.  Steinaldermannen hadde en enkel og lettfattelig filosofi: Å skade en kvinne er som å skade en katt. Det gjør man ikke. Det er mulig de klorer, begge to, men sårene gror. At man fra naturens side var blitt utstyrt med kraft til å frakte dem begge dit pepper’n gror med et velrettet spark, innebar ikke at man var nødt. Nei, katter og kvinner skulle behandles med respekt og kjærlighet… ellers kunne det bli jamring… og egentlig var det jo ingen kunst å få dem til å male… tenkte han. Så hver gang han fikk en klobb i pappen, nøyde han seg med å si “Ai!”, og forsiktig utbe seg en forklaring. Og forklaringen var alltid enkelt og uforståelig: Han hadde gjort noe han ikke burde i henhold til et sett med uskrevne regler som  forandret seg fra dag til dag, sågar fra time til time.  Mer uforståelig kunne det altså ikke bli, enkelt og greitt.
Etter generasjoner med nedklubbinger, hadde naturen valgt å beskytte enkelte gjennom å la det utvikle seg en beskyttende hjelm: Tykt krøllete hår.  Steinaldermannen Stein var heldigvis en av dem som i så måte hadde blitt velsignet, og det var han glad for. Men steinalderkoner og katter ville han uansett aldri bli klok på, og det var best å vokte sin vei.
Han så på oteren han hadde fanget. Han burde nok ta med en torsk også, i tilfelle steinalderkonen heller ville ha fisk… ellers kunne det bli klobb.
Det ble sent på ettermiddagen innen steinaldermannen kom hjem.

___
:::

Jeg lurer på hvorfor skjærene plutselig har fått det for seg at det er så kult på Valkyrie Plass. Hadde jeg vært en skjære ville jeg heller dratt til Sognsvann. Der er det både mark og mus. Tja… hva spiser  egentlig skjærer?  Spiser de mus? Best å sjekke:
Skjærene er altetende og spiser både kompost og fugleegg. Et skjære-par holder ofte sammen livet ut. Lengste registrerte levealder for skjærer i Europa er litt over 15 år,
sier Hakkespettboken.
Så vet jeg det. Femten år, og trofaste hele livet – altetende og sikkert også snille på bunnen, ellers ville de neppe klart å holde sammen i femten år. Jeg får litt dårlig samvittighet.
– Hallo… pssst! Du der nede!  Det er egentlig kjempefint på Sognsvann, og masse maurtuer! Det er vel digg for en altetende skjære?

Selv om Oddvars lille tildragelse på Riksvei 4 kun er et biprodukt av den historien jeg egentlig skriver ,  syns jeg likevel det er rett og rimelig at jeg følger ham gjennom dette for ham lettere traumatiske hendelseforløpet. Stakkars man….

Det som skjer når et bilhjul penetreres av et dusin pappstifter, er at luften sakte begynner å sive ut. Det var akkurat det som skjedde med høyre forhjul på Bedforden. Luften sivet sakte ut og lufttrykket i dekket ble således gradvis redusert, og bilen begynte å trekke litt mot høyre.  At det trakk litt mot  høyre, var ikke noe Oddvar reflekterte over. Det gjorde ofte det på den tiden, trakk til høyre… eller til venstre, alt etter dagsformen.
Det var ikke før i svingen ved avkjørselen til Glitre Sanatorium at Oddvar fikk trøbbel. Bilen ville rett og slett ikke til venstre, selv om veien svingte.
– Oj, oj, oj, tenkte han.
Det var på det tidspunktet tre ting Oddvar la merke til: Det ene var en ku tilhørende Hexeberg Gård, det andre var et gjerde, også tilhørende Hexeberg gård, og det tredje var en grøft. Den tilhørte kommunen.

Man kan lett få inntrykk av at kuer er uintelligente. Mennesket med sine generasjoner av nedarvede fareinstinkter, vil automatisk trekke seg litt tilbake dersom det blir angrepet av en Bedford varevogn. En ku, derimot,  vil bare fortsette å beite. Men nå skal man kanskje ikke sette seg på sin høye hest og le, for hva om det ikke har noe med intelligens å gjøre?
En ku er jo opprinnelig et skogsdyr (!) og trenger i grunnen ikke å kunne se lengre enn til nærmeste tre. En ku kan faktisk hverken se opp eller ned, eller til siden for den saks skyld, uten å bevege på hele hodet. Og slikt tar tid. Kuer er ikke skapt for å speide etter løpske varebiler, og en ku som beiter langs riksveien syns sjelden det er oppsiktsvekkende at det kommer biler forbi. Erfaringen er  at bilene passerer uten å etterlate seg annet enn en eim av eksos, samt en lett during i ku-ørene…  og dersom en av dem skulle stoppe,  var det bare fordi det fantes by-mennesker inni som aldri tidligere hadde sett en ku. Da kunne det oppstå forventning om kos:
– Hva heter du da, kunne de spørre på vei ned den lille skråningen.
Hun rakk sjelden å svare at hun het Dagmar,  før by-menneskene fant ut at det luktet stramt og klukket liflig i ku-piss da de plumpet i grøfta. Og rett etterpå, da de lente seg mot gjerdet for å ta seg for, fant de ut at det var strømførende. Og så ble forventningene brutt.
– Helvete, sa de, og forsøkte å trampe av seg det verste sølet på riksveien, før dro videre.
Biler var altså rent erfaringsmessig fullstendig harmløse doninger som alltid hadde hastverk, så det var ingen grunn til å bruke energi på å bevege et helt kuhode selv om det kom en bil, tenkte Dagmar da hun hørte Bedforden komme slafsende med flatt dekk.
Hun tok det altså helt med ro. Ingen kuer hun kjente hadde noen sinne blitt angrepet av en slafsende Bedford. Hun var trygg bak strømgjerdet sitt, så lenge hun holdt passende avstand til det. Selv rampen fra Åneby holdt seg klokelig unna det gjerdet. Tryggere kunne hun ikke ha det, som ku, og dessuten var gresset langt grønnere på innsiden av gjerdet enn i grøfta utenfor. Hun tok en jafs til av timoteien, og viftet bort en klegg med haledusken.

____

Steinaldermannen stoppet nølende i huleåpningen. Det var et innbydende bilde som møtte ham.
– Sitter du der? spurte han, litt forfjamset.
Han følte en viss lettelse over å se henne sitte naken på spisebordet, for da stod hun ikke på lur med klubba. Men, det var erfaringsmessig best å holde seg på trygg avstand en stund til, så  han ble stående i huleåpningen.

– Jeg har fisket, sa han prøvende da han ikke fikk noe svar, – jeg har fisket en fisk.
– Jassåsierdudet? Hva annet kan man fiske?
– Hummer?
– Prøver du å være smart?
– Nei, nei… selvfølgelig , du har helt rett… man fisker fisk. Hummer fanger man. Hva vil du ha til middag, kjære?
– Det er noe som er feil.
– Ja. Det visst ofte det.
– Er du blind! Jeg har malt! På veggen! Se!
Næmen. Du verden! Så pent det var da, tenkte steinaldermannen. Han ante ikke at hun kunne male.
– Du verden!  Så pent det var da. Jeg ante ikke at du kunne male, sa han.
– Det er noe som er feil.
– Hvorfor er du naken?
– Det er fordi det ble varmt.
– Trenger du så mange fakler?
– Man trenger da lys når man er kunstner!  Hadde du vært noe til mann så hadde du hugget hull i taket for meg! En kunstner må stå i lyset!
– Det kan bli regn…
– Da legger vi bare noe over hullet. Stein, for eksempel – ser du ikke at det er noe som er feil?
Kunne det være hummeren hun tenkte på?
– Det er hummeren. Den har feil farge.
– Den er kokt! Det er derfor den er rød. Har du aldri kokt hummer?
– Nei.
– Det burde du prøve…   … hva slags fisk har du fisket?
– En hyse.
– Jeg tror hummeren er for stor.
– Ja. Den er mye større enn vanlig.  Skal jeg koke hysa?
Det var tydelig for steinaldermannen at steinalderkonen hans var i dårlig humør. Han tok stillheten som en bekreftelse og tuslet ned til kokeplassen. Kokt hyse… det hørtes godt ut. Kanskje han skulle finne noen blåskjell… hva med gulrøtter… og en skilpadde? Hva med to skilpadder… en til hver? Hyse-suppe med skilpadde, blåskjell og gulrøtter… servert i to skilpaddeskall… da ville hun nok male… som en katt.
Hadde hun virkelig kokt en hummer? Helt alene? Det var imponerende, men det kunne da umulig smake særlig godt.

____


Tid om annen får jeg en slags uimotståelig lyst på noe jeg ikke aner hva er. Jeg får bare lyst på noe… en lyst det er umulig på betvinge, og som gjør meg litt rastløs.
Det første jeg gjør er å åpne kjøleskapet. Etterpå leter jeg i skuffer og skap, men jeg finner selvsagt ikke noe jeg har lyst på.
Peanøttsmør, tenker jeg plutselig. Jeg aner ikke hvor det kommer fra, men jeg bare ha peanøttsmør, selv om klokken er halv tolv om kvelden.
Jeg kan umulig være normal, tenker jeg mens jeg sjekker speilbildet mitt. Kan jeg gå ut sånn? Jo. Det ser sånn tålelig bra ut, så jeg låser meg ut og løper ned trappene. 7-eleven har sikkert peanøttsmør. Jeg tenker på Oddvar.
Hva kan Oddvar ha tenkt da han forstod at han ikke ville greie svingen? Tenkte han at livet skulle ende og at han skulle finne sitt endelikt i en kommunal grøft ved Glitre?

Klokken var kvart over tre da Bedforden skar utfor veien, og som alltid i slike tilfeller skjedde det i sakte film.
– Nu går det åt skogen, tenkte Oddvar. Han hadde hatt svensk kjæreste på framhaldsskolen.
– Nu går det åt skogen! Jävlar, hvad det går åt skogen! , tenkte Oddvar i fistel, og tråkket på bremsen. Det var til ingen nytte. Han kjørte i grøfta. Som i sakte film ble Oddvars verden  snudd opp-ned.  Sølespruten kom i sakte film, Dagmar rautet  i sakte film, og det elektriske gjerdet gnistret i sakte film, alt mens sidedøren på Bedforden, som var av den typen som glir til side, åpnet seg i sakte film, og seksten edderkoppmerkede ederdunsdyner av beste kvalitet, forlot lasterommet med kurs for Dagmar.
– Mø! sa Dagmar.
– Er det blod eller motorolje? undret Oddvar da han kjente at det rant noe varmt over ryggen. Det luktet stramt.

___

:::
– Har dere peanøttsmør?
– Vet ikke,  hva det er?
Stønn!
– Har dere … noe annet? Kaviar?
– Se i hyllen, der.
Han er fra et annet sted, tenker jeg. Hva vet vel han om spontaneous cravings?
Jeg finner Maryland Cookies… det får gjøre nytten.
– Er pølsene varme?
Jeg løper tilbake med en pakke Maryland og en grillpølse i lompe. Jeg har Dijon-sennep i skapet. Den er så sterk at den kryper opp gjennom tårekanalene og rett inn i hjernen. Det er det jeg trenger nå, tenker jeg.

___

Steinaldermannen tenkte også. Han tenkte på steinalderkonen. ”Hun er pen”, tenkte han. Det var derfor han hadde røvet henne. “Hun er det peneste jeg noen gang hadde sett”, tenkte han den første gangen han så henne,  men den gangen visste han ikke at hun kunne være så urimelig. Det hadde rett og slett ikke falt ham inn at noen som var så pene kunne være så…
”Hun er verdt det!”
Han følte seg avbrutt av sine egne tanker. Hvor i alle dager kom de fra? Han gjentok det et par ganger for seg selv, som et mantra.
”Hun er verdt det! Hun er verdt det. Hun er verdt det…”
Det hjalp å tenke sånn. Tenk at tankene kom helt av seg selv. Han fikk en tanke til: Når man fanger noen så har man ansvaret for dem, tenkte han, og han ante fortsatt ikke hvor tankene kom fra. Og han lot tankene vandre videre. Han tenkte på Hans, Hans Majestet, den neandertaleren! Hvorfor skulle egentlig han være konge? Var det fordi han ikke dugde til noe annet? Hans hadde blitt konge bare fordi faren hans hadde vært konge. Ingen skulle være født til å være konge, tenkte han.  Det beste ville være om man valgte en konge, og så valgte man en ny dersom han ikke var bra nok…. …han? Hvorfor måtte det være en hann? Selv steinalderkonen hans ville vært en mye bedre konge… selv om hun var litt… humørsyk… en gang i mellom…. omtrent hver gang det var fullmåne.
Han så opp. Nei… det var bare halvmåne. Da måtte det være noe annet. Da var det best å gå stille i dørene.
Så var han ferdig å tenke.
Steinalderkonen tenkte også. Hun tenkte atter en gang på hvorfor hun hadde latt seg fange. Stein hadde sett så snill ut. Så sterk og trygg… og så var han jo ganske sexy også , særlig akkurat rundt hoftepartiet. Han minnet litt om favoritthunden hennes da hun var liten. Den var også litt sexy rundt hoftepartiet. Hun likte menn med sexy hofteparti. Det var ofte der hun lot blikket hvile til slutt, etter at hun hadde sett på øynene og hendene. Øynene, hendene og hoftepartiet. I den rekkefølgen. Det er fordi vi er hengslet på midten, tenkte hun.
Så var hun også ferdig med å tenke.

– Stein? Hva gjør du?
– Jeg koker hyse. Vil du heller ha oter?
Han hadde ikke lagt merke til at hun hadde kommet ned til vannet. Jo, hun var pen, særlig når hun var naken.
– Skal jeg koke oter i stedet?
– Jeg har tenkt. Syns du jeg er urimelig med deg?
– Jeg syns du er…
– Ja?
– Verdt det.
– Verdt det?
– Ja.
Hva mente han med det? Hva er det jeg er verdt?   tenkte steinalderkonen.
– Hva mener du med det? Hva er det jeg er verdt?
– Alt! Du er det mest verdifulle jeg har.
– Du har? Eier du meg? Er det sånn du tenker?
– Nei! Nei, nei… men vi har vel hverandre, har vi ikke det?
Steinalderkonen måtte tenke seg om litt.
Så det var det han mente? Jo, det hadde han vel rett i… vi har da hverandre. At det skulle være så vanskelig å forstå disse steinaldermennene, det hadde hun aldri drømt om.
– Jo, vi har hverandre. Hva koker du?
– Hyse-suppe med skilpadde og gulrøtter.
– Det høres deilig ut.
Vi har hverandre – så romantisk, tenkte hun. Vi burde ha et symbol. Et symbol for lykke… et eget tegn… noe romantisk.

___


Det hjalp med Dijon-sennep. Det var egentlig det som skulle til.

___

Oddvar lå opp ned i en grøft i en venstresving like ved avkjøringen til Glitre Sanatorium, og det samme gjorde Bedforden. Innholdet i Bedforden, seksten edderkoppmerkede ederdunsdyner som skulle vært levert til Gran Manufaktur på Gran, lå pakket rundt en ku, Dagmar, tilhørende Hexeberg gård… og hver gang Oddvar rørte seg fikk han støt. Han kjente at det rant noe varmt nedover ryggen. Var det blod eller  motorolje? Det var om å gjøre å holde seg fast i bakelitt-rattet og ikke komme nær metallet.  Var bunnen nådd nå? Han håpet det, for det var ikke mange centimeterne igjen før innholdet i grøfta ville begynne å sive inn i bilen.  Han forsøkte å ikke tenke på det. Han forsøkte å ikke tenke på Rolf Stranger heller.
Gran Manufaktur eies av Hansen & Berg As, det selskapet som Rolf Stranger disponerer i kraft av sin stilling som disponent. Stranger er ikke en mann man skuffer. Om man ligger opp-ned i en kommunal grøft sammen med en besvimt ku innpakket i seksten edderkoppmerkede edderdunsdyner og får støt hver gang man rører på seg, fikk være så sin sak. En privatsak. Privatsaker var en mann som Rolf Stranger uvedkommende. Varene skulle leveres, om så fra det hinsidige!
Det var fint lite Oddvar kunne gjøre, bortsett fra å sitte helt stille… opp-ned… og håpe på et mirakel. Og tiden gikk…

___
:::

Det ble kveld i steinalderhulen. Steinaldermann og steinalderkonen så på hulemaleriene. Verdens første hulemalerier, malt av verdens første hulemalerinne.
– Jeg vet at noe er feil… hva tror du det er, Stein?
– Jeg vet ikke… kanskje det er litt rart at det er en kokt hummer der?
– Hva mener du?
– Burde det ikke være et barn? … altså… jeg mener… dersom fremtidens arkeologer skal grave frem dette?
– Et barn?
– Arkeologene kunne de tro vi fikk en kokt hummer.
– Tror du det?
– Det kan godt være.  Kanskje de er like dumme som Hans.
– Kriget du med ham?
– Nei. Jeg bare vasket meg i bekken og gikk på jakt.
– Det var smart. Du er en klok mann.
Steinaldermannen følte seg plutselig stolt. Hun syns han var smart…. og klok. Det likte han å høre. Og det var jo sant.
– Du har nok rett i det…   …det mangler et barn, sa han.
– Var det jeg som sa det?
Ai… nå misforstod hun igjen, tenkte han… men vent litt. Det var kanskje like greit?
– Ja. Sa du du ikke det? Det hørte jeg da tydelig. Jeg kan da umulig ha det fra noen andre?
Steinalderkonen smilte.
Steinaldermannen hadde lært et triks.

___


Kristiansen var drosjesjåfør, og en ansvarsfull, edruelig og påpasselig bilist. Man måtte være det på den tiden, for å få drosjeløyve. Da han så to hjul som stakk opp fra grøfta stoppet han selvsagt.
– Trenger du hjelp? ropte han, for det var jo best å spørre.
Oddvar var et sekund overbevist om at Kristiansen var en engel.
Tacka Härren, tenkte han.
– Jeg sitter fast. Jeg får støt hvis jeg rører meg, svarte han.
Alle seriøse bilister hadde en velutstyrt verktøykasse i bilen på den tiden. Kristiansen  var seriøs, og hadde en avbitertang i verktøykassen. Den var av  produsert i Sverige, og var laget av  herdet stål. Den hadde isolerte gummihåndtak.
Har jeg blod på ryggen? var det første Oddvar tenkte da han slapp ut av bilen.
– Har jeg blod på ryggen? spurte han.
– Nei, svarte Kristiansen. Han tok litt på langfingeren og gned den mellom fingertuppene.
– Det er olje, slo han fast, – motorolje, og den burde vært skiftet.
Folk visste slikt på den tiden…

___

:::

– Du Stein?
– Mm?
– Sover du?
– Ikke nå lenger.
– Jeg drømte om noe… noe  jeg ikke vet hva er. Noe sterkt.
– En oter?
– Nei! Noe annet… kanskje peanøttsmør?
– Hva er det?
– Jeg vet ikke… det bare dukket opp på netthinnen, sammen med en tube kaviar en grillpølse og masse Dijon-sennep.
– En tube?
– Ikke spør så mye… det er noe jeg må fortelle deg…  jeg ville bare vente til jeg var helt sikker. Jeg skal ha barn.
– Hæ?
Var det alt han hadde å si? Ble han ikke glad? Hun hadde lyst på kaviar.
– Er det alt du har å si?
– Nei. Jeg..
– Men så gjør noe da mann! Gå og finn noe til meg! Noe sterkt! En grillpølse med sennep!


:::Det var stille utenfor steinalderhulen. Steinaldermannen var rådvill, og gjespet mot halvmånen. Hva var det hun ville ha? En grillpøse med sennep?
Han så mot skogen og svelget.
Tenk – hun skal ha barn…  … men,  da skal vel jeg ha barn også?  tenkte han.
Jo. Det måtte da være hans fortjeneste også?  Kanskje mest hans?
– Juhuu!
Han la ikke merke til at steinalderkonen stakk det bustete hodet sitt ut av huleåpningen og beundret utsikten. Hun så noe hun likte… noe inspirerende, og hun fikk en ide – en ide hun hadde ventet på. Hun måtte male det med en gang…

:::

:::

:::



Sukk…

_____________
Bilder merket med kan forstørres.


1
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

21 Responses to Livet, slik det arter seg. På Valkyrie Plass… i steinalderen… og på landet.

  1. avatar Hilde says:

    Dette er artig lesing Cecilia!
    Hummer…baby, hummer…baby
    hmmm jo, en baby var nok det som “manglet” i bildet.
    Som den siste og avgjørende biten i et puslespill
    😉

    Jeg vet jeg ofte tar ting for bokstavelig men altså… Cravings…baby nyheter…
    For real?
    Eller er det jeg som lar fantasien løpe løpsk? :)





    • avatar Cecilia says:

      Du lurer på om jeg er gravid. :)
      Jeg har vært det før, så jeg vet hvordan det er. Jeg aborterte dessverre.

      Hyggelig at du leser, og tusen takk for kommentar :)





      • avatar Hilde says:

        Det må ha vært vanskelig Cecilia.

        Klart jeg leser. Dette er “gobiter” jeg ikke går glipp av. Og illustrasjonene er flotte og spennende :)





        • avatar Cecilia says:

          Det er fire år siden, og var veldig trist. Mange tunge tanker etterpå.
          Jeg er litt utålmodig av natur og føler meg veldig klar nå, så kanskje det er litt positiv woodoo å skrive om andre som får det… :)





  2. avatar sirenia says:

    Lekent innlegg dette Cecilia, :),
    men også med muligheter for å tolke det metaforisk?

    Fugler er pene å se på for det meste
    men lager mye spetakkel
    særlig skjærene som er de frekkeste av dem alle.

    Skjønner utfra det du skriver
    at man må gå drastisk til verk
    for å redusere bestanden her.





    • avatar Cecilia says:

      Absolutt, Sirenia, dette kan tolkes metaforisk, ellers hadde jeg ikke hatt det så morsomt.
      Dette er et rent overskuddsprosjekt. Ny datamaskin og skjerm og nytt tegnebrett med nye muligheter, altså masse nytt som måtte lekes med, og det gjorde jeg.
      …og så gjorde jeg jo en oppdagelse under veis.

      Tusen takk for kommentar :)





  3. avatar LeylaM says:

    Jeg leser Cecilia, og jeg hygger meg..alltid. Noen ganger har jeg ikke saa mange ord, men jeg ville bare du skule vite at jeg er her, leser og legger igjen spor. Hvem kan vel unngaa aa ikke lese her inne, du skriver veldig godt,veldig godt!

    Ha en fin kveld og en fin uke :)





    • avatar Cecilia says:

      Veldig hyggelig, LeylaM :)
      Jeg ser på telleverket at det er ganske mange innom, og det er en bra inspirasjon, men det er ekstra hyggelig når noen legger igjen et lite spor, slik som du alltid gjør. Tusen takk for det :)





  4. avatar marthon says:

    Fantastiske kryssklippede historier og imponerende illustrasjoner. Rimer bra med det jeg først antok da jeg leste bloggkommentarene dine – at du var rundt seksti år og litt bløt i hodet. Du husker i alle fall detaljer fra sekstitallet uhyggelig godt :-)
    Leste helgeinnlegget ditt på søndag, men har ikke fått satt meg ned for å kommentere før nå. Har du tilfeldigvis det med bakelittrattet fra VG på lørdag?
    Jeg har vært fascinert av Isetta helt siden jeg så en nusselig blå en på Landfalløya i Drammen i 1986. Husker det var teipet opp en lapp i ruta: “IKKE til salgs!”. Men det var en BMW Isetta (de ble lisensprodusert av flere bilfabrikker), og det er ikke dine, som kanskje er produsert i Brasil (tror det bare er de som har det luftinntaket som ser ut som fiskegjeller). Lurer litt på hvor du fikk akkurat den inspirasjonen fra.

    Så det rumler litt i eggstokkene, ja. For øvrig: En av tre førstegangsgravide aborterer tidlig i svangerskapet. Det er bare å kaste seg ut i det igjen. (Men jeg håper du lar din sønn eller datter få muligheten til å bli kjent med pappaen sin.)





    • avatar Cecilia says:

      – Gud, så vakker eg var, utbrøt hun, og bladde videre i albumet, – se her står eg på Landås, og ser du han eg står ved siden av? Det skal eg si deg var litt av en type. Herr Messerscmitt, het han. Eg hadde et godt øye til ham!
      Isetta Brazil sukker henført med et lite smil.
      – Jeg trodde det var Pacer du hadde et godt øye til? antyder jeg.
      – Å jo. Hun også. Hun var en flott dame, men eg var nok litt for gammel for henne…

      Sånn var det dessverre. Frk. Pacer kom først i 1973, og ble en populær konebil for hjemmeværende husmødre i Holmenkollen, men den fikk ikke være med på illustrasjonen, uansett hvor mye jeg ville. Detaljene skulle ingen ta meg på, tenkte jeg. Men det ble noen anakronismer allikevel, har jeg forstått, selv om de ikke ble så himmelropende som et plastglass med Cola, som man finner i en scene i Ronja Røverdatter.

      Jeg lever i femti – seksti årene for tiden, og kommer over små anekdoter og pussigheter, som for eksempel at det var vanlig å gå på skolen annen hver dag og at rakkerungene på Rotnes la pappstifter i veien, og da triller det fort ut små spin-off historier mens jeg forsøker å konstruere de menneskene jeg skal skrive om.
      Jeg tror jeg har knekket koden: Alle karakterene må ha et liv og en historie som gjør den unike, og livet består av detaljer. Hva har satt sitt preg på dem, hvilke opplevelser har de hatt?
      Jeg konstruerer en mann, Anders Pilgaard, som sitter i granskningskommisjonen som skal avsløre dansker som kollaborerte med nazistene under krigen, og som kommer over opplysninger om at flere av studiekameratene hans i gamle dager er i søkelyset, også en pike han var veldig begeistret for. Folk han kjenner og respekterer, en kvinne han hadde et godt øye til…hvordan kunne de? Han snakker med dem, og så kommer tankene; var det egentlig så farlig? I 1953, da han kommer inn i historien min, eller i historien til hovedpersonen min, er kommisjonen i ferd med å avslutte arbeidet sitt, og han har en lang samtale med ”min farmor”. Hun har også noe å fortelle, om sin mann… ( dette er fri fantasi).

      Jeg leser historiebøker, kopierer avsnitt, noterer henvisninger… vår mann Pilgaard er en splittet person. Jeg plasserer ham i forskjellige settinger: Som brutal oppvigler under arbeideropprørene i København 45-46, og samtidig på dugnad for å bygge barnehjem i Slagelse. Hans mor dør, og han holder det hemmelig for å få rasjoneringskortene hennes som han gir videre til barnehjemmet. Han strever med tanker om skam rundt sin egen seksualitet ettersom han føler seg tiltrukket av begge kjønn, så han forsøker å fremstå som langt mer macho enn han er, og havner i sloss-kamper han helst vil unngå. Jeg begynner sakte å finne ut hvem han er, og så begynner jeg å få sympati med ham. Først da klarer jeg å legge de rette ordene i munnen hans, tenker jeg, når jeg vet hvem han er.

      Og sånn jobber jeg med alle karakterene mine. De får hver sin fortid.
      Og da triller det ut små historier som aldri skal bli med i den endelige fortellingen, som kanskje finner veien hit til BH. Gjennom å lage illustrasjoner skaper jeg meg et ganske godt inntrykk av hva som fantes og hvordan det så ut, og tiden blir til i min egen fantasi. Jeg finner gamle bilder, som av Rotnes-krysset en 17-mai i 1956, hvor folk står på boren og vifter med flagg og en liten gutt sitter på skulderen til faren sin og drikker Coca Cola av en bitte liten flaske.
      Jeg leser om en overfylt Chevrolet Cabriolet, med platespiller som spiller single-plater og ungdommer som drikker øl. Femtitallet er godt dokumentert, både gjennom biografier og gjennom oppslagsverk, og avisene har arkiver man til og med får tilgang til på nettet. Behovet for å snakke med folk er egentlig ikke så stort som jeg trodde. Men noen får jeg snakket med. Noen som husker og noen som har bilder og husker hva foreldrene har fortalt.
      Jeg kan ringe til en forretning og snakke med innehaveren, og få detaljer og historier som jeg så gjerne må gjøre til mine egne, “det er da bare hyggelig at noen vil skrive om det”… og så oppgraderer jeg meg selv fra seksti til nitti år i løpet av noen minutter.
      ___

      Innlegget var nok skrevet før VG på lørdag kom ut. Bakelittrattet har jeg fra Familieboken 1957, hvor jeg også har det meste andre fra. Jeg tenkte 57 var et passende utgangspunkt for landsbygda i Norge 1959, men det forekommer som nevnt noen anakronismer her. Jeg har vært litt slapp, med andre ord, og tatt med en Volga fra 1962. Det kan man se på grillen, har jeg fått beskjed om på epost, og traktoren, den grønne, er visst også et par år for ung.

      Joda, det rumler og tikker, men Sarah fikk jo vente til hun var nitti. :)
      Jeg er jo en del av den statistikken du nevner, og den bedrer seg radikalt ved andre forsøk. Dessuten tåler jeg en abort til; det er bare å kyle hårbøylen i veggen og forsøke på nytt. Forsøkene kan jo også være av en viss verdi.

      Men jeg er rimelig fornøyd med å ha funnet ut hvordan hjertesymbolet oppstod da… det må jeg si.

      Hyggelig med besøk :)





      • avatar marthon says:

        He,he …
        Jeg googlet. Det er definitivt en ekte, gjennomitaliensk Isetta 236 fra Iso SpA, aldeles ikke lisensprodusert. Ser ut til at den eies av en italiener i dag … Skal ikke gi inntrykk av at jeg er noen bilekspert – men det er jo noen søte små egg.
        Sjansen for å få med to stykker på et tilfeldig bilde fra den norske landsbygda i 1959, er nok liten, da bilrasjoneringen ikke var opphevet, og import av nyttekjøretøyer ble prioritert. Det gjaldt ikke russiske biler, så folk kjøpte Pobeda, Moskvitch og Volga i ren desperasjon.
        Interessant innblikk i skriveprosessen din, og kreativ teori om hjertesymbolets opprinnelse. Jeg har også funnet en viss glede i forsøkene. Det er jo hyggelig at naturen er slik innrettet at det ikke bare føles som arbeid …





        • avatar Cecilia says:

          Ja, den har en lang historie, den Isetta’en. Som du sier, tilfeldighetene har nok vært inne i bildet på det bildet. Kanskje Isetta’en ble kjørt til Norge av sin daværende eier, Sunil Kumo, en baker fra Jandakeda, og ved en tilfeldighet passerte akkurat mens denne orange BMW- Isetta’en stod parkert? I sannhet en tilfeldighet, men er det egentlig annet å vente nå jeg er involvert? :)





        • avatar Cecilia says:

          Hva har skjedd med innlegget ditt, forresten?
          Borte, borte…





          • avatar marthon says:

            Åhhh … så du det?
            Jeg likte det ikke, og hentet det tilbake. Håpet at ingen hadde rukket å lese. Jeg puttet inn alt for mye på en gang. Det fungerte ikke. Jeg skrev det om i går. Nå har jeg publisert det på nytt – i en litt annen versjon.





            • avatar marthon says:

              Etter å ha lest igjennom det på Bloghog ser jeg at jeg godt kunne ha kalt det “Skygger fra fortiden” og prøvd å selge det til et ukeblad. Det er et forsøk på å lage en sammenhengende historie ut fra noen skjebner og forhold jeg ble minnet om på en fest jeg var på forrige helg. Jeg er ikke så sentimental og utleverende som det virker …





  5. avatar Breiflabben says:

    Herlig lesing igjen Cecilia :-)
    Og så Isetta’en da gitt. En nabofrue hadde det, mora til Ole. De hadde også en stor Chevrolet, fine folk og godt med penger.
    Herlig å være inne og leke hos Ole, broren hans hadde skikkelig stort elektrisk tog med stasjoner, broer og all verdens utstyr.
    De hadde sikkert kokt hummer også :-)

    Virkelig fornøyelig. Takker 😀





  6. avatar Cecilia says:

    Bare så vidt?
    Jeg tar det til etterretning :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *