Digresjoner 3

Jeg har fått en åpenbaring.  Nå vet jeg hvorfor det ikke er lov å tegne Muhammed!
Det er kaldt, og jeg skrur alle ovnene på fullt.  Jeg er kald på hendene, og jeg fryser på føttene selv om jeg har tøfler på meg. Kanskje jeg brygger på noe? Har jeg feber?  Nede i kjelleren, inni et metall-skap med nummer 301 skrevet på døren,  er det en sølvtråd som begynner å bli varm. Mye varmere enn meg.
Jeg syns det er kaldt på kjøkkenet også, så jeg finner en vifteovn og skrur den på fullt  før jeg setter den under kjøkkenbordet sånn at den varmer mest mulig på føttene mine mens jeg sitter og leser… og en kopp te nå ville vært perfekt. Jeg skrur platen på fullt og fyller vannkjelen. Nede i kjelleren begynner sølvtråden å gløde, og sanden den er pakket inn i begynner å bli ganske varm. Hadde jeg sett på strømmåleren ville jeg sett at jeg brukte over ti tusen watt, allerede før jeg skrudde på stekeovnen for å varme en bagett, og før jeg skrudde på en plate til for å varme en boks med Campbells oksehalesuppe. Nede i skapet i kjelleren gløder sølvtråden sterkere og sterkere etterhvert som belastningen øker. Hvor mye tåler den før den ryker? Den har tålt langt høyere belastninger før, men den begynner å bli gammel og sliten. Det er vel på tide å slippe unna nå.
Snapp!
Det blir mørkt i hele leiligheten. Så mørkt og stille som det bare kan bli dersom strømmen går.
Jeg ser automatisk ut av vinduet for å sjekke. Jo, det lyser over alt ellers, altså er det ikke strømutkobling, og det er bra.  Men,  jeg har ikke flere sikringer. Ikke sånne store gammeldagse 60 A, og det er ikke bra.

:::::
Noen ganger lurer jeg  på hvordan livet mitt ville blitt om jeg ikke hadde vært så frossen akkurat den kvelden.

____

:::

Jeg har vært på Humac og handlet. På skrivebordet står en ny Macbook Pro, samt en 27” Apple Cinema Display – en skjerm med et svartnivå jeg ikke har sett maken til.  Bildet er sylskarpt, og skjermen har innebygget kamera. I tillegg har den tre USB-porter og lader for den nye MacBook-en, samt utrolig bra lyd.  Helt perfekt – for oss litt tilbakestående som liker Mac – dette misfosteret av en maskin som putter oss i lomma på en kreftsyk gammel amerikaner som overvåker oss med argusøyne så han til en hver tid vet akkurat hvor vi er og hva vi gjør. Tenk på hvor mange mann han må ha i arbeid bare for å følge med på hva jeg bedriver.  Han trenger  minst tre skift, bare for meg. Hmm… kanskje han kan se meg også? Kanskje det er derfor han har plassert et kamera i den nye skjermen, for å kunne holde bedre øye med meg…?

Det er nesten litt vemodig da jeg starter den gamle maskinen for å overføre dataene. 750 GB interndisk har jeg nå, og da har plass til all verden, tenker jeg. Men hvor lenge? Jeg tenkte jo akkurat det samme da pappa ga meg en 1,2 GB harddisk for 16 år siden.
Den trofaste gamle arbeidshesten virker helt utmerket, og den skal fortsatt brukes. Den skal få bedre dager nå. Nå skal den tømmes og re-installeres, og få fast plass i solnedgangen på kjøkkenet, med enkle oppgaver som å formidle de store hendelsene i verden samt å fore kjøkkenradioen med lette formiddagstoner, så jeg har underholdning når jeg svinser rundt og gjør husmorpliktene mine. Det blir vel en verdig pensjonisttilværelse…

Tjuestyv tommer, det er nesten for stort. Jeg må vende meg til å flytte blikket over lange avstander.  Jeg hadde egentlig tenkt meg en 24”, men det lages ikke lenger.  Verden vil visst ha stort og smått, og mellomstørrelser er ut.
Hah,  det dukker opp et lite norsk flagg på menylinjen når installasjonene er ferdig.  Det er enten for å vise at jeg bruker norsk tastatur eller har valgt norsk stavekontroll. Stavekontroll trenger jeg, for rettskrivningen min er tidvis en mølje av dansk og norsk, noe som visstnok kan få meg til å fremstå som en olding i følge Aftenposten. De har greie på sånt… og hvem vil vel fremstå som en olding i en ung og ekspansiv verden? I hvert fall ikke jeg. Jeg vil være ung og dynamisk med et korrekt og trendy konservativt språk, uten a-endelser,  som det sømmer seg når man bor på Majorstuen.

Men operativsystemet er engelsk. Jeg er nødt til å ha engelsk operativsystem, for noe annet kommer jeg aldri til å forstå, selv om norsk dataspråk glimrer med sin oppfinnsomhet.  ”Enheter for menneskelig grensesnitt”. Det høres ut som noe skummelt man kan bli tilbudt av tvilsomme eksistenser dersom man forviller seg inn i uvaskete bakgater på Grünerløkka etter mørkets frembrudd. Velbekomme… jeg holder meg klokelig unna Grünerløkka, selv på dagtid… så nå gjenstår det bare å sjekke om kameraet virker. Jeg åpner Skype. Hvem skal jeg ringe? Siv er ikke online, ikke broren min heller, men det er ikke så rart; det er midt på natten i Melbourne.  Hvem er vel online en torsdags kveld… jøss!  Kan det være mulig? Carl?
Det må undersøkes…

– Hallo?
– Cecilia? Er det deg?
– Hei. Hører du meg?
– Hva er klokken?
– Halv syv.
– Er det morgen eller kveld?
– Definitivt! Hva det er hos deg kommer an på hvor du er.
– Jeg er hjemme.
– Du verden! Når kom du tilbake?
– I går, tror jeg.
– Så fint…kan du se meg?
– Gjerne, men jeg har ikke stått opp ennå.
– Jeg mener på skjermen!
– På skjermen? Nei.
– Jeg kan ikke se deg heller.
– Det skal du være glad for.

Det har blitt merkbart kaldere. Balkongdøren står på gløtt, og jeg kjenner den kalde trekken som kommer krypende langs gulvet og samler seg rundt føttene mine. På tide å finne frem tøfler, eller lukke balkongdøren.
Åtte grader. Det lukter høst på balkongen. Høsten har sin egen lukt. Jeg burde vel egentlig gått en tur ut, men det kan jeg heller gjøre i København,  i morgen.  Nå kommer snart Carl, og han har sikkert mye å fortelle. Er det for tidlig å fyre på peisen? Jeg har masse ved i kjelleren.

Jeg husker det fra jeg var liten. Da lastebilen kom, fikk jeg alltid forventninger, for det betød at det snart ble kaldt nok til at farfar ville fyre i peisen. Lastebilen var grønn, og veden kom i store brune sekker av nylon. To sterke, skitne menn med grå arbeidshansker rev sekkene ned fra lasteplanet og husket litt på seg da de fikk dem på ryggen. Det var for å få veden til å fordele seg, slik at den ikke skulle stikke dem i ryggen, sa farfar.
De slapp å ta av seg på bena da de gikk inn, selv om det var sølete ute. De gikk bare rett ned i kjelleren med støvlene på. Det fikk aldri jeg lov til. Mogens tømte sekkene og stablet veden sammen med herr Andresen, for det var pant på sekkene. Fem kroner for hver sekk. Jo flere sekker de klarte å tømme, jo mindre ble det å betale. Det som ikke fikk plass i kjelleren ble båret i garasjen. De sekkene var det pappa som måtte bære i kjelleren, senere,  når det ble behov for dem,  for Andresen var litt dårlig til bens og kunne visst ikke bære noe særlig.
Det luktet godt av veden. I mange dager etterpå kunne jeg kjenne lukten av ved når jeg kom ned baktrappen fra andre etasje, og jeg syns at ved var noe av det som luktet best i hele verden. Det luktet nesten like godt som juletreet.

:::

Det er mørkt i kjellerboden. Lyspæren har gått igjen, selv om det ikke er så lenge siden jeg skiftet den. Hvorfor er det alltid lyspærene mine som går? Alle de andre lyser alltid…  men, hallo? Noen må ha byttet pære med meg. Jeg har vel aldri hatt gjennomsiktig lyspære noen gang? Er det mulig? I en gård hvor folk kjører Mercedes, Audi og BMW ser man seg altså nødt til å stjele andres lyspærer?  Hvem er det som gjør sånt? Hva koster en lyspære? Tyve kroner? En halv times parkering…
De får bare holde på med sitt, stakkars. Det kan godt være mørkt hos meg. Jeg kan begynne å ta med meg lommelykt… eller kanskje jeg skal kjøpe en hel kasse med lyspærer og sette den i kjellergangen, men en lapp – ” Vær så god, gratis lyspærer, Cecilia spanderer, så slipper dere å være tyver.”
Det er egentlig et helt idiotisk system at lyspærene står sånn plassert at man rekker dem fra gangen. Jeg har aldri forstått poenget ved det systemet. Det er skåret ut et lite kvadrat av toppen på døren, og så står sokkelen festet i dørkarmen slik at den lyser både inn i boden og ut på gangen. Og da kan selvsagt hvem som helst stjele lyspærer etter behag. Hvis man har en kjeltring i magen kan man altså skaffe seg gratis lyspærer hele livet. Noen trenger kanskje det… bensinprisen tatt i betraktning?

Røkke smiler som bare Røkke kan på forsiden av DN.  Dagens Næringsliv, onsdag 27. februar 2008 – en tørr avis som brenner utmerket… og snart knitrer det lystig i den ny-inspiserte og godkjente peisen mens jeg synker ned i lenestolen og gjenvinner pusten. Det tar på å være lat. Jeg burde begynne å trene, jeg har vært støttemedlem på Elixia altfor lenge.

Det er skjermspareren som får meg ut av dvalen. Hele fargespekteret begynner plutselig å bukte seg rundt på den store skjermen, og eksploderende røykbomber legger et tåkeaktig slør over løpske meteoritter som flasher  i noen sekunder med et intenst lys før de dør hen og overlater scenen til den neste.
Jeg har helt glemt at jeg må sjekke om kameraet virker. Jeg får prøve med Photo Booth.
Lyssettingen i rommet er lav ettermiddagssol….
Himmel og hav! Jeg ser jo ut som søstera til Frida Kahlo!
Det er tydeligvis lenge siden jeg har kvistet i neanterthal-skogen… low-brow er et dekkende begrep. Hm… en gul flekk på den ene fortannen.. den har jeg ikke sett før …og den andre fortannen må jeg snart gjøre noe med. Siv har klaget… uten å klage. Det er sånn hun klager. Hvordan ordner man egentlig det? Må jeg få ny tann, eller går det an å lime på en bit der det er hakk?  Det er altså sånn jeg egentlig ser ut i sollys.  Ja, ja.  Jeg bør nok få bedre lys på badet. Det er bra det blir tidlig mørkt. Det er sikkert derfor jeg liker høsten.

Hva gjør jeg nå? Skal jeg rydde opp i brynene mine, eller skal jeg bare sitte her å stirre på den nye skjermen? Det er sikkert andre steder jeg burde rydde opp litt også, når jeg tenker meg om. Det vokser fort til dersom jeg ikke er flittig med kantklipperen. Hvordan er det med poselens-leggene mine? Rasp! Jeg lurer på hva man gjorde før – lot man det gro? Kanskje steinalderkonene hadde prydvekst i armhulen som steinaldermannen  tvinnet mellom fingrene når han koste seg?  Jeg husker en vits fra Playboy-samlingen til pappa – det var en prest som så en naken dame for første gang. ” Å, salighet! Hun hadde ikke bare én i skrittet, hun hadde én under hver arm også! ” utbrøt han bestyrtet til en kollega dagen etter…

Jeg burde kanskje lage noe mat? Carl er sikkert sulten. Det er lenge siden jeg har sett ham. Over to måneder. Kommer han til å bry seg om at jeg ligner på Frida Kahlo, både her og der? Neppe. Jeg skal gå i kjelleren og hente en flaske god vin… det skal jeg gjøre. Kanskje jeg skal ta to… og så må jeg huske lommelykt.

____

– Nå… hva syns du?
– Stilig. Den er veldig blank.
– Den har et helt utrolig svartnivå!
– Jeg ser det. Hvorfor er den blank?
– Jeg liker at den er blank.
– Har du kjøpt ny maskin også?
– Ja.
– Hvorfor det?
– Fordi jeg skal ha den med til Danmark, og da trenger jeg en som er kraftigere. Jeg må jobbe med bildene mine mens jeg er der.
– Er det jobb?
– Bildene er ikke egentlig jobb, men jeg skal gjøre litt researh. Det kan man godt kalle jobb.
– Til boken din?
– Begge deler. Jeg graver jo fortsatt.
– Har du funnet ut noe mer?
– Jeg har noen fjerne slektninger som har fortalt litt. Jeg skal treffe en av dem ganske snart.
– Du har nok å holde på med?
– Ja. Egentlig mer enn nok… hvis jeg gidder. Jeg er litt lat.

Det er som om samtalen vår ikke helt kommer i gang. Vi sitter litt foran peisen, til Carl har lyst til å røyke, og så vi går på balkongen. Det er mørkt og helt vindstille. Han lener seg over rekkverket og ser ned på gaten mens han røyker. Profilen han er tydelig mot de opplyste butikkvinduene, og røyken stiger sakte oppover i den vindstille kveldluften. Den lager en liten lokal tåkesky som farges av lyset fra reklameskiltene. Han smiler når han legger merke til at jeg ser på ham.
– Det har blitt kaldere.
– Ja. Kjenner du at det lukter høst?
Han nikker.
– Hvorfor ser du sånn på meg? Har jeg forandret meg?
– Litt kanskje?
– Blitt eldre?
– Det var ikke det jeg tenkte… du har blitt… hva skal jeg si, roligere?
– Det går vel ut på ett.
– Du kan godt røyke inne hvis du vil.
– Er ikke det dumt?
– Ikke nå som Shaya ikke er her… vil du ha en whisky?
– Kanskje det?  Det kunne vært godt.
– Skal vi gå inn?
– Snart.
– Liker du høsten?
– Jeg likte den bedre før…  men du liker den fortsatt?
– Ja.
– Du må bare gå inn hvis du fryser.
– Jeg vil stå her sammen med deg.

Det er fint å se ham igjen, men jeg aner ikke hva som har skjedd mens han har vært borte. For alt jeg vet har han truffet noen han har måttet reise i fra. Kanskje han savner noen? Har han kjærlighetssorg på sine gamle dager, eller vi bare litt sjenerte for hverandre fordi det har gått så lang tid?
Vi snakker forsiktig, men lave stemmer.
– Fortell da. Var det noe action i Vancouver?
– Ikke for meg. Jeg bodde på landet. I West Bay. Der er ikke mye som skjer der…
Han dreier på glasset og ser på innholdet… vipper det litt fra side til side.
– Jobbet du hele tiden?
– Det var ikke noe særlig annet å gjøre.
– Ble dere ferdige?
– Ja.
– Fornøyd?
– Ja. Ganske fornøyd. Det bli fint.
Jeg henter et askebeger så han forstår at han bare må røyke så mye han vil. Han smiler litt da jeg setter det foran ham.
– Vil du ha en sigarett?
– Kanskje etterpå. Er du sulten? Skal jeg lage litt mat?
– Ikke noe spesielt… hva slags whisky er det?
– Ardbeg. Vil du heller ha en annen?
– Nei. Den er fin.
Det tydelig at det er noe han tenker på. Jeg føler at jeg må hale svarene ut av ham.
Jeg demper belysningen og tenner stearinlys, og lytter til knitringen fra peisen…
::::

Jeg hadde begynt i fjerde klasse. De hadde flyttet meg opp fra andre, og plutselig var jeg den yngste i klassen. Før jeg begynte hadde jeg lest gjennom tredjeklassepensum. Det var ikke så mye jeg ikke kunne, og farfar hadde hjulpet meg masse. Da satt jeg på kontoret hans og han hadde lærebøkene foran seg mens han fortalte. Jeg pleide å ta opp samtalene våre, og så hørte jeg på dem senere. Han hadde fin stemme. Jeg likte å høre på stemmen hans med øreplugger. Det var egentlig bedre enn å snakke med ham, for han var så intens… han så på meg hele tiden når vi snakket. Jeg kunne nesten ikke røre meg uten at han la merke til det.
– Nu er du altså nødt til at koncentrere sig, Cecilia. Hvad jeg siger er vigtigt!
– Jeg gør det.
– Nej. Du sidder og piller!
– Jeg har en sårskorpe der ikke vil gro… på knæet.
– Gør den ondt?
– Nej… men den henger seg fast i strømpebuksen.
– Tag den af.
– Jeg har ikke noget under. Jeg er nøgen.
– Jeg er din bedstefar, Cecilia!
Det var bedre å sitte foran peisen og høre ham i ørepluggene. Da kunne jeg pille så mye jeg ville, uten at han la merke til det.

::::

– Takk for kortet forresten. Shaya ble glad for det. Hun har det på veggen.
– Så dere fikk det? Jeg tenkte på det etterpå, jeg burde kanskje ha lagt det i en konvolutt. Da hadde sikkert kommet fortere frem.
– Det var et fint bilde.
– Ja.
– Skal vi sette oss på kjøkkenet? Så får jeg selskap mens jeg lager mat?
– Det kan vi godt.

Hvorfor er jeg så desperat etter å snakke? Kan vi ikke bare være stille sammen? Vi har jo kunnet det før. Har jeg fått munndiaré av å være så mye alene? Jeg merker at jeg er alene… jeg merker savnet. Særlig rundt leggetid. Det er bare midlertidig, forteller jeg meg selv, du får jo se henne igjen, hun glemmer deg jo ikke.  Kanskje hun ikke savner meg?  Hun har sikkert mye annet som opptar henne… miss Turtle som tar henne med på shopping… og på tennis…. og da treffer hun andre barn. Og så er hun sammen med Siv. Det er jo det beste for henne… er det ikke? De to har noe sammen som jeg aldri kan bli en del av… uansett hvor mye “mamy” jeg er.

– Du ble så stille… hva tenker du på?
– Jeg tenkte på Shaya.
– Hun vokser fort nå.
– Ja. Og hun har fått en dybde som jeg ikke helt klarer å dykke ned i.
– Akkurat som Siv?
– Ja… men det plager meg egentlig ikke… jeg syns det er fint.  Jeg håper hun har fått masse etter Siv… eller jeg vet hun har det.
– Hun har nok en del etter faren sin også.
– Mm… han var ikke noe tilfeldig valg.
– Det tror ikke jeg heller.

Jeg har skrevet i dagboken min at jeg reagerte positivt… at jeg syns det var fint at hun hadde blitt gravid. Det bekreftet på en måte forholdet vårt, intensjonene våre…  kanskje jeg tok det som en bekreftelse på at jeg kunne gjøre det samme? Men trengte jeg egentlig den bekreftelsen? Vi var jo klare på det fra begynnelsen.

Alt for sent leste jeg Edy Poppy’s “Anatomi – Monotoni”. Den kom i 2006, men jeg leste den ikke før i 2010, etter at jeg hadde truffet forfatteren på Litteraturhuset. Utfordringen hennes var å vinne en konkurranse om den beste kjærlighetsromanen i 2005…  var det drivkraften hennes da hun skrev? Skrev hun for å vinne? Det aner jeg ikke. Men hun vant.
Ragnhild het hun. Det er ingen hemmelighet. Pseudonymet hennes var kanskje en bevisst måte å bruke anonymiteten på… for å gjøre det mer… autentisk?
Jeg skriver også om meg selv, anonymt, men ikke mer anonymt enn at at alle som kjenner meg forstår hvem jeg er. Jeg kan alltids si det er fiction, akkurat som henne… men hvor mye kan man egentlig la hovedpersonen fantasere uten at man selv kjenner fantasiene? Er Ragnhild faktisk seksuelt tiltrukket av faren sin, eller er det fiksjon?  Hva med meg?  Er jeg seksuelt tiltrukket av faren min? Tanken har slått meg, men bare som en fantasi… da jeg var femten.  Jeg har hatt mine stunder da jeg var sjalu på mamma… og på elskerinnene hans. Hvorfor trengte han dem,  når jeg var i rommet ved siden av?
Er det noe å skrive en roman om?  Nei, det er en parentes i livet mitt. Det ville blitt en kort roman.
– Pappa… jeg har vært tiltrukket av deg.
– Nåh… sier du det?
– Jeg var seksuelt tiltrukket av deg, da jeg var femten.
– Joja… men du har jo alltid vært noe for deg selv.
– Er det alt du har å si?
– Vil du ha Créme Brülée til dessert?

Det kunne godt vært sånn en samtale forløp. Det hadde vært hele romanen.
Men nei, vi har ikke snakket om det, og vi kommer aldri til å snakke om det. Det eksisterte ikke og det ville aldri ha skjedd noe, uansett hvor mye jeg ville… en kort periode. Vil det ikke alltid være et spesielt forhold mellom far og datter? Alle opplever vel en tiltrekning på ett eller annet tidspunkt… og har en fantasi. Det er vel bare journalister og anmeldere som ser det oppsiktsvekkende… i sin skitne tilstedeværelse.
– Korsfæst, korsfæst! Der er altid dem, der råber højest, der har mest at skjule.
– Skal de ikke hellere være stille?
– Nej. Det er ikke sådan det virker. Man skal spille overrasket og tage stærkt afstand for at bevise, at man selv mener det modsatte.

Kanskje Muhammed ved en tilfeldighet kom til å se et speilbilde av seg selv,  i et stille tjern, eller i en ørkendam –  en gang han gikk i sine egne tanker, og kanskje spekulerte litt på om han skulle bruke konjunksjon eller infinitivsmerke. Det var nemlig viktig å skrive Koranen presist,  men, på den annen side skulle den ikke være perfekt, for da ble det konflikt med Allah:  Bare Allah er perfekt.  Det står i Koranen, så han hadde et dilemma: Dersom Koranen ikke skulle være perfekt, noe den altså ikke kunne være, så ville jo folk kanskje fundere over hva som var riktig og hva som var galt, for noe galt måtte det jo stå der… ellers ville Koranen være perfekt… akkurat som Allah, og da kunne det jo ikke stå i Koranen at bare Allah er perfekt…  det var i sannhet et dilemma. Dessuten hadde strømpene hans glidd ned, og han hadde vondt i ryggen.
Det var da det skjedde, helt plutselig, akkurat idet han bøyde seg ned for å hvile ryggen litt, og det er da jeg tenker at han kanskje hadde det litt sånn som meg da jeg prøvde det nye kameraet.
“Bevare meg vel!  Jeg ser jo ut som søstera til Frida Kahlo! “
, tenkte han.
Og så ble det tegneforbud.

______
:::

– Blir du hjemme en stund nå?
– Det regner jeg med. Enn du?
– Jeg skal reise til Køben og Geneve, og så skal jeg til Miami og hente Shaya. Kanskje jeg blir der litt
– Har du fått skrevet noe?
– Ja litt… men jeg vet ikke om det er bra nok. Orker du lese det?
– Veldig gjerne.
– Det er over hundre sider.
– Jeg har god tid.
– Jøss. Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle høre fra deg.
– Ikke jeg heller.
– Har det skjedd noe?
– Nei. det har skjedd nøyaktig ingenting. Jeg har faktisk ikke noen planer. Det er vel den veien det går nå.
– Hva mener du?
– Det er ikke akkurat noen overraskelse.
– Hva da?
– At det blir færre og færre jobber etter hvert som man blir eldre. Og akkurat nå er det ingen.
– Men er ikke det litt deilig da? Du har jo aldri hatt noe særlig tid til deg selv.
– Joda, på en måte er det litt deilig, men det er også litt foruroligende. Hva om det ikke kommer flere jobber?
– Det gjør vel det?
– Det vet jeg faktisk ikke. Det er første gangen på trettifem år at jeg ikke har noe på kalenderen. Kanskje jeg har gjort min siste jobb?
– Det er vel litt tidlig å pensjonere seg allerede?
– Det er det kundene som bestemmer. Det kommer nye krefter hele tiden. Unge mennesker som tar over de kreative jobbene, nye AD-er, nye regissører… folk som ikke kjenner meg. De har sine egne favoritter, og det forstår jeg godt. Hva skal de med en utbrent sekstiåring? Jeg må bare innse det…
– Du er da vel ikke utbrent! Er det så mange som kan det bedre enn deg?
– Det handler aldri om hvem som kan det bedre! Det handler om hvem man kjenner, og om de kan det bra nok. Bra nok har etter hvert blitt godt nok i den bransjen. Kundene er mer påholdende med pengene… det er en ny generasjon som har overtatt… det er bare sånn det er. Jeg tror ikke det finnes noen over femti i bransjen lenger, og jeg er altfor gammel til å leke tredve-åring.
– Så erfaring er ikke noen kvalifikasjon?
– Nei. Ungdom er en kvalifikasjon. Jeg skjønner det godt…
– Det gjør ikke jeg.
– Det er morsomt så lenge det varer… det er gode penger, men det er ikke er en bransje man blir gammel i.
– Så hva gjør du da?
– Det aner jeg ikke. Venter og ser.
– Du er ikke bare pessimistisk da, for å være på den sikre siden?
– Det kan godt tenkes… men det er nødt til å slutte en gang, og slutten kommer nærmere og nærmere.
– Det gjør den jo for alle.
– Selvfølgelig, men det er annerledes å oppleve det enn å bare være klar over det…

Så det er det som plager ham. For en som er vant til å jobbe fjorten-femten timer i døgnet er det sikkert veldig uvant. Det må være rart å sitte inne med spisskompetanse som ingen har bruk for, bare fordi man er blitt for gammel…
– Det er ganske merkelig å ikke vite hva jeg skal gjøre i morgen,  eller dagen etter.
– Det forstår jeg.
– Tiden har gått fort. Jeg syns ikke det er så lenge siden jeg traff dere, og nå er Shaya allerede tre år. Snart begynner hun på skolen.
– Det er ennå et par år til det…
– Byr du på en liten en til?
– Jeg skal hente flasken.

Jeg husker vi snakket om det.
”Du har kjent meg lengre enn jeg har kjent deg”, sa han, ” du har kjent meg en sjettedel av livet ditt, mens jeg bare har kjent deg en tiendedel av livet mitt.”
Det er sant, men for meg er det som om jeg har kjent ham nesten hele livet.
Jeg kan se at han har litt eldre i løpet av de fem årene… men jeg har jo også blitt eldre. Det er lett å se det hver gang jeg leser i dagboken min.
Jeg var ganske desperat da jeg traff Carl…

:

Jeg hadde bestemt meg: Jeg ville ikke ha jenter lenger. Etter at Janne forlot meg, var jeg helt sikker på det. Når jeg ikke fikk Janne så ville jeg ha en mann. Jeg følte meg ikke ensom, men jeg savnet noen å komme hjem til.  Det som drev meg inn i et nytt forhold var rett og slett savnet.
Jeg var tjuefem år og kunne være fryktelig sjarmerende, særlig blant menn som var nærmere førti og var lei av forholdet de var i – de som var klare for andre runde. Det var en helt bevisst tankegang fra min side. Jeg ville bli etablert. Jeg var lei av å streife rundt etter tilfeldige forhold.  Jeg ville ha noe mer. Mann og barn. Jeg tenkte det var en helt grei plan: Jeg skulle finne meg en mann. En etablert, vellykket og rik mann… en mann som forgudet meg. Da kom nok resten av seg selv…

Jeg traff ham på byen, på Aker Brygge. Det var dit man gikk hvis man ville treffe folk. Han var syvogtredve, nyskilt og veldig klar for et nytt forhold. Var jeg forelsket i ham? Nei. Men trengte jeg å være forelsket? Holdt det ikke at jeg tålte ham?  Han var ganske flott og vi så fine ut sammen. Jeg bestemte meg for at jeg tålte ham, og så flyttet jeg inn. Han bodde på Valkyrie Plass.
En ny epoke startet. Jeg hadde begynt på hovedfag i psykologi og ville fordype meg. Han var lite hjemme, og det passet meg utmerket, for så fikk jeg tid til å lese og å skrive på hovedoppgaven min… det som jeg så for meg skulle bli mitt geniale mesterverk. Jeg ville skrive om sosiale medier, og om hvordan anonyme personer knyttet forhold på nettet. Jeg begynte å gjøre research. Jeg brukte mellomnavnet mitt som nick, og la igjen kommentarer her og der, mens jeg forsynte meg grundig av det rikholdige barskapet. Og så kom jeg over et innlegg som ble anbefalt på en annen blogg: En Iren(E) hadde skrevet et innlegg på VGB om et møte med en parkeringsvakt. Jeg syns det var et morsomt innlegg og la igjen en kommentar. Så fikk jeg et hyggelig svar. Vgb var Norges største bloggportal med over ti tusen brukere. En annen av dem var Carl, men det visste jeg ikke da.

:

– Her. Jeg tok med en Lagavulin også, så kan du velge.
– Jeg tror jeg skal prøve den.
– Du har aldri fortalt noe om deg og Siv.
– Har jeg ikke?
– Nei. Ikke Siv heller.
– Hm… sier du det?
– Hvorfor vil dere ikke snakke om det?
– Har du noe øl? Det er godt med en øl ved siden av.
– Jeg har bare Corona.
– Det går bra… hvorfor spør du om det akkurat nå?
– Fordi jeg kom til å tenke på det.

Det var kanskje skjebnen som ville at jeg skulle treffe dem den kvelden jeg var alene da hovedsikringen gikk?
Jeg hadde ingen i reserve, og ante ikke hvor jeg kunne få kjøpt nye. Antagelig i en elektrisk forretning, men de var stengt for lengst.
Det var for tidlig å legge seg, og jeg kunne ikke godt sitte i mørket uten internett. Dessuten kom det til å bli kaldt.  Jeg kunne vel spørre naboen? Jeg kjente ham ikke, men vi hadde jo sett hverandre i gangen ved et par anledninger. Han visste nok hvem jeg var. Jeg visste at han var hjemme, for jeg hadde hørt at han kom hjem; det var masse gjenklang i oppgangen, og utgangsdørene var gamle med god lyd-gjennomgang. Det var ikke vanskelig å høre når noen gikk i trappen.
Jeg vet ikke hvorfor, men jeg ble stående på gangen og lytte litt før jeg ringte på. Jeg tenkte kanskje på om det var for sent, eller om jeg kanskje forstyrret ham midt i en film….
Jeg ville ringe på bare én gang. Om han ikke åpnet med det samme, ville jeg forsøke dem under, og i verste fall fikk jeg dra hjem til mamma.
Det slapp jeg.

Han hadde besøk. En ung jente. Hun satt foran en hvit iBook ved kjøkkenbordet og jeg så ansiktet hennes i det blå lyset fra skjermen. Hun smilte da hun så meg.  Jeg smilte tilbake.
Etterpå ble jeg invitert på vin. Det var først da jeg forstod hvem de var. Hun het Siv. Siv Iren. Hun hadde nick på vgb: Iren(E). Nicket hadde hun tatt  fordi en gutt hun hadde vært kjæreste med en gang hadde feilskrevet navnet hennes da han fikk det tatovert på skulderen.

Siv hadde også en tatovering. En liten blå sommerfugl på ankelen.  Men den fikk jeg ikke se før mange måneder senere.

___

:

– Jeg har hentet rødvin kjelleren. Har du lyst på? Jeg kan lage litt mat til oss hvis du er sulten?
– Nei takk. Jeg er ikke så sulten, Men jeg kan godt ta et glass med deg hvis du vil.
– Bare ett? Jeg kan ikke drikke resten alene.
– Hva skjer da?
– Da kommer jeg til å forføre deg.
– Holder du på med sånt ennå?
– Jeg blir aldri voksen. Vil du smake?
– Mmm,   … lukter godt. Hva er det?
– En Amarone. Nesten like gammel som meg.
– Like ung?  Hva er anledningen?
– Oss. Du og jeg. Jeg har ikke sett deg på … tre måneder? Trenger vi noe mer enn det?
– Ikke noe jeg kan komme på i farten… kanskje noe mat?
– Dust.
– Skål da, kjære…

:

Siv og jeg var enige om det meste. Man kan ikke sperre noen inne og holde dem i bur uten at de forsøker å flykte. Et forhold skal aldri være et bur, særlig ikke vårt forhold. Det mente vi begge. Å gå inn i et forhold er en risiko man må ta. Risikoen er ikke noe man egentlig trenger å verbalisere… det ligger i kortene at et hvert forhold får utfordringer.
“Den man älskar, träffer en annan… sånt er livet…”
Jeg er ikke den som stikker, ikke når jeg har bestemt meg. Sånn er jeg skapt. Jeg kan bli forelsket i andre, men jeg forblir der jeg har bestemt meg for å bli,  for det er bare bestemmelsen det står på… bare den.  Forelskelser kommer og går, hvis man gir seg selv lov, og det skal man gjøre.  Men det finnes noe som er større, hvis man er så heldig å oppleve det… om man da er i stand til å se det.
Og da bestemmer man seg.
Da er det for alltid.
Jeg har bestemt meg.
Det har Siv også.

:::

– Hva vil du vite?
– Ikke noe spesielt… jeg er bare nysgjerring. Du har aldri snakket om henne.
– Vi var egentlig ikke sammen… vi var venner.
– Pulevenner?
– Det kan du godt kalle det.
– Hvordan traff du henne?
– På Kaffebrenneriet. Vi kom i snakk… det bare skjedde.
– Var dere ikke kjærester?
– Vi bodde i hver vår leilighet.
– Var du forelsket i henne?
– Det var mest vennskap.
– Mest sex?
– Det var mer enn det.
– Enn meg da? Var du forelsket i meg?
– I deg?  Jeg visste at det ikke ville vare…
– Det er ikke noe svar.
– Det er det eneste jeg har.
– Så du ble ikke lei deg da jeg flyttet?
– Det var nok mest forfengeligheten som ble såret.
– Var du forelsket i meg?
– Hvorfor vil du absolutt vite det?
– Kanskje av forfengelighet?
– Hva om jeg sier nei?
– Da begår jeg rituelt harakiri på kjøkkengulvet!
Endelig kommer det et smil.
– Det vil jeg tro…

:::

Quoi qu’il arrive.
Man skal ha gode øyne eller kontaktlinser for å klare å lese det, for skriften er liten og snirklete på innsiden av ringen . Carl holder den opp mot lyset for å lese.
–  Quoi qu’il arrive,   … hva som kommer?
– Mm.  …eller uansett hva som skjer.
– Det er en ganske kraftig melding.
– Siv var litt bekymret.
– Jasså?
– Ja. Hun var bekymret for at de ikke skulle klare å skrive det riktig. Hun fikk dem laget i London, og engelskmenn er ikke akkurat språkgenier.
– Men det ble jo riktig?
– Ja. Det ser sånn ut… og du er jo litt ansvarlig da.
– Jeg? For hva da?
– Det var du som introduserte oss.
– Jo. Det var fordi du kom på døren.
– Det var fordi sikringen gikk.
– Så da er det vel egentlig ikke jeg som er ansvarlig, men vi kan godt si det sånn..
– Har du noen gang angret?
– Ikke et sekund.
– Men du mistet jo oss begge.
– Mistet! Jeg var glad for å bli kvitt dere!
– Hah! Det tror jeg…   …har du lyst til å ligge med meg?
– Er du full?
– Nei. Men jeg kan godt bli det hvis jeg drikker litt til. Syns du jeg deiligere når jeg er full?
– Hvorfor har jeg en følelse av at dette er planlagt… at du bare ventet på en anledning til…
– Ta det helt med ro. Jeg blir ikke gravid,  jeg er i min sikre periode.
– Det sier de alle…

:::::

– Du kan forresten droppe den harakirien…. jeg har faktisk alltid vært litt forelsket i deg.
– Det var det jeg visste…

:::
–  …var du forelsket i Siv også…?

:::

1
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

13 Responses to Digresjoner 3

  1. avatar Breiflabben says:

    WOW, her ruller det opp gitt. Spennende, fornøyelig og alvorlig, vet ikke riktig hvor jeg havner på hva som fenget meg mest.
    Men som i de fleste tilfellene så er det hele rekken som du spinner så fint sammen.

    Og litt bedre kjent blir vi jo, tror jeg 😉





    • avatar Cecilia says:

      Det er en tråd her et sted , tror jeg: Gamle ting byttes ut, kanskje litt for tidlig i noen tilfeller, og litt for sent i andre tilfeller. Overgangen til noe nytt kan være både positiv og negativ…
      :)





  2. avatar Hilde says:

    Spennende
    og bra skrevet, som vanlig :)

    Tenk, dere møttes gjennom vgb dere tre, ja tenk det… 😉





    • avatar Cecilia says:

      Det er mange som har møtt hverandre gjennom Vgb… Det var en gang Norges beste og største bloggsamfunn, men VG klarte helt utmerket å drepe det.
      Så er det bra vi har BlogHog!
      Tusen takk for hyggelig kommentar :)





  3. avatar LeylaM says:

    Veldig bra skrevet igjen Cecilia. Denne gangen lot jeg bare tankene flyte med i stroemmen av ord, og det var fornoeyelig! Du fletter alt saa godt sammen, hopper mellom hendelser, men klarer likevel aa binde alt sammen og det er virkelig noe jeg er veldig imponert over :)

    Skriv mer, jeg liker det!

    Ha en fin uke :)





    • avatar Cecilia says:

      Hyggelig at du har lest. Jeg er jo alltid litt spent på om noen gidder å lese de laaange drodlingene mine, men de triller ut av et overflødighetshorn for tiden og jeg koser meg i skriveprosessen min. Jeg skriver nok innleggene mine på samme måte som du leser ; lar bare tankene flyte og hamrer løs på tastaturet…

      Tusen takk for kommentar :)





  4. Lisens Lisens says:

    De dagene jeg kan leser jeg de laaaaaaaaaaaaaaaaange innleggene dine. Men den skrollingen liker ikke svimlingen min.(eller omvendt) :)
    Så når du kommer ut med bok, da lover jeg å kjøpe (og mer enn en for jeg kjenner noen som jeg tror også vil sette pris på dine fantastiske skriverier og tanker)
    Takk for denne gang :)





    • avatar Cecilia says:

      Hei Lisens :)

      Jeg har forstått at noen printer meg ut og tar meg med i sengen.
      Hadde jeg funnet ut hvordan man lager en e-bok, så kunne jo laget innleggene mine på en helt annen måte. da kunne man bladd fra side til side, og jeg kunne gjort mye mer med layout og presentasjon.
      Noen bok kommer nok ikke med det første, men jeg driver på med noe som jeg tror på… vi får se.
      Jeg burde kanskje lære meg å lage e-bok…

      Hyggelig at du leser og er innom med kommentarer. Tusen takk for det :)





  5. avatar artemisia says:

    Hei! Så her du også med dine fine skriverier. Når jeg får bedre tid/eller ro over meg, skal jeg lese mer av dem.:)





    • avatar Cecilia says:

      Jepp, her er jeg også! Det er jo her man må være.
      Jeg skal også lese mer på din blogg etter hvert. Jeg har ikke oppdaget den før.

      Tak for kommentar :)





  6. avatar sirenia says:

    Leser og leser og kommer inn i det :)
    hvis du forstår?
    En må fanges på en måte,
    komme inn i stemningen ordene gir.

    Fordi vi ikke kjenner skriveprosjektet ditt,
    må vi rives med i hvert innlegg.
    Det er en krevende oppgave for deg
    men du klarer det igjen og igjen.
    Bravo!

    Veldig pussig å ha delt så mye tid/historie/tekst sammen forresten,
    siden 2006 da jeg begynte og du rett etterpå?
    Veldig moro å følge både tekstutvikling og annen modning.





    • avatar Cecilia says:

      Joda, vi har en historie, Sirenia. Jeg begynte å kommentere i 2005, men med et helt annet nick. StBenedict var det første nicket mitt, og jeg diskuterte masse med bl. a. en som het christianculture om religion og hundekjøring…. jeg er Iditarod-fan, og det var han også. Men det var før jeg fikk min egen blogg.
      Du har jo også hatt en modning… eller er det bare meg?
      Vi kom jo litt skjevt ut en gang, husker jeg. I dag tar jeg det lett på min kappe. Jeg var en oppfarende og sint ung dame som trampet i gulvet når argumentene mine ikke nyttet. Det har jeg nok vokst av meg… nesten.

      Veldig hyggelige ord du skriver. Jeg er alltid litt spent på om det jeg legger ut er forståelig, for selv kjenner jeg jo hele historien. Jeg tror jeg husker sånn noenlunde hva jeg har lagt ut tidligere, så det burde være referanser nok å hente for dem som har fulgt meg en stund, men jeg skjønner at jeg muligens stiller litt for store krav til leserne; det er tross alt ikke mange som har fulgt meg så lenge som du har gjort.

      Tusen takk for fin kommentar :)





      • avatar sirenia says:

        Visst har jeg også hatt modning eller vekst om vi vil :) skulle bare mangle. Da jeg begynte å blogge var jeg rimelig traumatisert pga div omstendigheter.
        Bråket sommeren 2006 på VGB ble derfir veldig tøft, skjønte så lite også datateknisk bla linker. Men der fant jeg jo link til ptsd, og det ble viktig, viktigere enn konfliktene og de konsekvensene.
        Hva og hvem og din rolle, har jeg forlengst glemt det meste.

        Som du sier nettet er både en lekeplass og en læringsplass, to sider av samme sak. Lek og læring hånd i hånd. Ta med seg det beste og bruk mørke briller på det verste. Akkurat som i livet ellers. Velg lyset og sov i mørket.

        Ja, jeg har fulgt deg lenge men ikke alltid like tett fordi vi har blogget ulike plasser. Så tror jeg vel også at de man har vært i konflikt med, de kommer man tettere på etterpå enn andre. Å kunne gå videre etter uro og ubehag er tegn på styrke og vilje i mine øyne. Fornærmede og krenkede personer som velger å være i det og aldri går videre, er lite interessante for meg.





  7. avatar geitost says:

    Den første kommentaren jeg hadde skrevet til innlegget ovenfor var litt dekanterende da jeg begynte å lure på hvilke referanser jeg kunne koble til dette uttrykket. Jeg faktisk kunne finne bare én.
    Jeg spurte rundt meg om uttrykket. Det brukes helt vanlig, men ingen klarer å finne en relevant litterær/kulturell lenke til den heller, bortsett fra den jeg hadde opprinelig tenkt på : når jeg nevner den, det er forbausende hvor mange folk plutselig bekrefter at de deler den samme referansen, uten å kunne tenke på den spontant.

    Den er en låt, som var en hit på 80-tallet, og heter “Pars”. Den er skrevet og sung av artisten Jacques Higelin.
    Låten er veldig forvirrende : musikken er festlig og litt knugende samtidig. Og ordene høres ganske mørk ut. Til den aller siste setningen. Da forstår man at hele låten er dypt håpefull, og begeistrende, noe man ikke kunne ha følt før.
    Låten manipulerer våre følelser, og får oss, ved enden, å tvile om våre dypeste frykter (adskillelse, et barns død, …), og tenke med tillit på fremtiden.

    Et vers i midt av sangen gir den hovedsakelig meningen :
    “Quoiqu’il arrive, je serai toujours avec toi”.
    Det var merkelig for meg å oppdage hvor mange folk her til lands husker dette verset godt.

    “Reise bort, ikke se deg tilbake, gjør hva du skulle, uten meg.
    Uansett hva som skjer, jeg vil alltid være med deg.
    Så reise bort, ikke se deg tilbake,
    Reise bort. ….Og komm tilbake til meg. Raskt.”

    Jeg aner ikke hvis Siv kjenner låten. Men jeg liker idéen at den inspirerte henne, fordi låtens ordene er det jeg hører bak uttrykket hun fikk skrive inni i ringen din.
    De oppsummerer, på en lysende måte, hva som jeg forstår av hennes så særlig forhold til deg, og som imponerer meg mer enn jeg kunne si.

    http://www.dailymotion.com/video/x2q2i7_pars_music#rel-page-3





    • avatar Cecilia says:

      Det ligger nok en helt annen historie bak, som jeg kanskje forteller en gang, hvis jeg tør…
      Jeg har spurt Siv. Hun kjenner ikke låten, og jeg hadde aldri hørt den heller. Men nå har jeg den, takket være linken, og så har jeg funnet teksten på nettet og limt den inn i dagboken min.

      Jeg er tydeligvis elendig til å svare på kommentarer dersom jeg ikke gjør det med én gang. Denne ventet jeg litt med, og så glemte jeg den, selvfølgelig. Sånn er det.
      Sorry :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *