Hija de la Luna. (…når jeg later som om jeg er meg selv)

Ta meg til et sted hvor jeg slipper å tenke. Ta meg dit hvor lykken bor. La meg sveve lykkelig rundt i mitt eget perfekte nirvana, hvor dagen er en duftende blomst som åpner seg og anger mildt. Gi meg et kyss som er mykt og varmt og vått, og smaker av modne epler…  og  la meg ligge i en lat hengekøye av friske palmeblader, kledt i silke, på en strand hvor barn leker og ler.
La meg bli der, helt til jeg er så lei av lykken at jeg blir kvalm.
Har jeg lest det et sted, eller er det mine egne tanker? Jeg vet ikke lenger hva jeg tenker selv og hva jeg har lært å tenke. Det kanskje det er det som er velsignelsen?  Gjenfortelling av en opplevd virkelighet blir jo uansett aldri annet enn et post-resonert manifest. Virkeligheten fortettes, sminkes, kles i passende gevanter og gis riktig lys, før  den fremstilles for publikum som en forestilling, eller bankes opp på veggen.
Og er man heldig kommer kulturministeren på åpningen…

___

En torsdag ettermiddag i januar 2007 står jeg i kø for å få et glass musserende vin på Stenersenmuseet. Det nikkes og smiles rundt meg, og på ekte norsk vis haster det mest å komme frem til baren. Når man først har fått seg sitt lille gratis plastglass med boblevann, så haster det ikke lenger. Da blir man gjerne stående der med største selvfølgelighet, og har helt glemt at man selv for et øyeblikk siden stod i køen og irriterte seg over alle de stupide menneskene som bare ble stående der… med største selvfølgelighet.
Så ser jeg henne. Kunstneren. Hun er opptatt og omsvermet, og alle skal ha en bit av henne. Folk flokker seg rundt henne og skal klemme, og etterpå blir de stående. Jeg lurer på hvordan det er å være henne akkurat nå. Er det hennes store øyeblikk? Føler hun seg litt viktig når folk automatisk trekker seg til side og skaper rom, slik at selveste Trond Giske slipper frem? Jeg ville følt meg viktig, selv om jeg ikke liker ham spesielt godt, for på en måte ligger det jo en anerkjennelse i at kulturministeren er til stede og kaster glans over åpningen. Det blinker i blitzer. Kunstneren smiler pent og ser naturlig nok lykkelig ut. Antagelig har nervene løsnet litt nå som hun ser at det har kommet så mye folk. Hva om det ikke hadde kommet noen? I verste fall kunne hun risikert å bli stående der alene , sammen med kulturministeren… og meg.
Hun har sikkert tenkt tanken i de kaotiske timene rett før åpningen. Nervøs har hun gått fra rom til rom og sett på sine egne bilder… burde hun kanskje bytte plass på de to portrettene? Det er noe med blikkretningen, de bør kanskje heller se mot hverandre enn i hver sin retning… er det passe høy lyd? Vil folk egentlig høre lyden? Folk vil helst snakke når de er på åpning. Da er det kanskje dumt at lyden står på… men den er jo en del av utstillingen… er det mørkt nok i videorommet? Det burde kanskje vært litt mørkere.
Hun har nok bekymret seg over små detaljer som ingen andre legger merke til, for det er akkurat det man gjør i siste liten. Man kan ikke bare sette seg ned og slappe av, for da forsvinner energien ut av forestillingen.
Det er i morgen kritikken kommer, etterpå blir det stille. Stillere enn noen sinne.

I den innerste salen er det video. Det er mørkt, og mulighet til å sitte. Riktignok uten ryggstøtte, men man slipper å stå. Og det er bra, for det varer og varer. Folk kommer og går. De kommer inn døren som silhuetter. Skarpe og klart avtegnet mot lyskilden bak dem. Men så skjer det noe etter hvert som lyset fra videoveggen treffer dem. Trekkene begynner å synes, og ansiktene opplyses og farges av det lyset og den fargen som til en hver tid er dominerende i projeksjonen. Fenomenet er interessant i seg selv. Noen bare snur i døren, men noen blir stående i mange minutter. Noen snakker. Selv om det er lyd fra høyttalerne og det er flere som har satt seg for å følge med, er det alltid noen som snakker. En litt stor mann får en telefon og forteller med høy stemme at det passer ham dårlig å snakke… men han gjør likevel en avtale om å treffes for en drink senere. Det er sånne mennesker som tar stor plass, tenker jeg.
Mon tro hva de ser, alle de som kommer på åpningen? Det finnes kanskje en katalog hvor de kan sjekke det senere, eller kanskje Dagens Næringsliv gir dem en innføring i hva de skal mene? Folk titter innom. De ser på i noen sekunder og ser seg rundt om det er noen de kjenner. Så går de ut igjen. Og etter hvert begynner jeg å se det hele som en forestilling, en egen performance i utstillingen, hvor publikum ufrivillig blir aktører i et absurd teater. Mimikk og plastikk…
Jeg vil se bedre og flytter meg da det blir en ledig plass lengst vekk fra døren. Jeg lener meg skrått mot veggen og blir tilskuer… eller kanskje jeg selv også er deltager? Hva om noen betrakter meg? Noen som legger merke til at jeg bare betrakter uten å delta… da blir jeg jo automatisk en deltager i en annens forestilling… en forestilling med så mange plan at selv ikke den dyktigste regissør kunne regissert den. Og det er da det begynner å bli spennende. Hvem er det som betrakter meg? Er det mulig for meg å kunne skille ut betrakteren. Er det han som står rett innenfor døren? Han som jeg ikke klarer å se ordentlig fordi ansiktet hans ligger i skyggen? Jeg kan umulig være den eneste personen tilstede som tenker som meg… kanskje det ikke engang er mine egne tanker jeg tenker? Hva om det bare er noe jeg har lest… et manus jeg har fått utdelt på en utspekulert måte slik at jeg ikke skal forstå at det er et manus? Og nå står han der og ser om jeg spiller rollen min riktig. Hvordan vil han reagere dersom jeg avslører ham? Vil han nekte? Kanskje han vil forsøke å le det bort… kanskje han vil si at jeg er gal, eller la det falle noen ord om at det er den dårligste sjekkereplikken han har hørt… eller den beste? Begge deler er selvsagt bare et spill for at jeg ikke skal tro at jeg har avslørt ham. Han er smart. Jeg har forstått det nå. Uansett hva jeg sier så vil det antagelig stå i manuset allerede:

:::

Plutselig går jeg rett på henne. Kunstneren. Astrid heter hun, og har svart kjole og langt blondt hår. Hun er mye høyere enn meg og det passer bra. Jeg liker å se opp til folk jeg beundrer… de er alltid litt større enn meg.
– Hei! Tusen takk for invitasjonen.
Jeg kan se på blikket hennes at hun ikke vet hvem jeg er, og det er ikke så rart, for hun har aldri sett meg før. Hun svarer automatisk, med en frase hun sikkert har sagt noen hundre ganger tidligere i kveld.
– Hyggelig at du kunne komme.
Hun ser seg rundt, leter hun etter en utvei?
– Jeg har sett på åpningen, og det var ganske spennende.
– Så hyggelig.
Blikket hennes vandrer fortsatt.
– Jeg skal komme tilbake å se på utstillingen senere.
Hun ser på meg et øyeblikk, og så kommer det et stort og ekte smil. Hun forstår.
– Jeg forstår hva du mener. Det er alltid litt skravlete på sånne åpninger.
– Det var det jeg tenkte.
– Har jeg sett deg før?
– Kanskje? Jeg vet ikke hvem du har sett. Kommer du til å huske alle som har vært her i kveld?
Hun ler så høyt at folk snur seg.
– Du er rar. Hva gjør du?
– Sirkulerer.
– Smart.
Og så får jeg en klem. Og etterpå, da jeg tar et glass vin på cafeen, ser hun meg på avstand og hever glasset sitt til en skål.
Det er hennes kveld. Hun er omsvermet og populær. Alle vil ha en bit av henne… i dag… i kveld… i natt.

Jeg har invitasjonen stående på peishyllen. En utesko i en murtrapp, og et gammel brev, delvis skult av kvister og kvas…

_____

Det er første gang jeg er i Gøteborg.
Alice er på seminar, så jeg har dagen for meg selv.  Det er ingen som krever meg.  Jeg kan gjøre hva jeg vil.  Så jeg ligger lenge… helt til jeg blir sulten.
Det er en cafe i første etasje av hotellet. Lunsjmenyen er som en hel middag, og selvsagt altfor mye. Jeg skeier ut med et glass Cava og nøyer meg med en slags oksehalesuppe, som egentlig er en forrett. Etter så mange år i Norge har jeg vendt meg av med å spise middag til lunsj, så jeg står over hovedretten og tar eplepai og kaffe til dessert. Det er trådløst internett, så jeg får lest nyhetene på iPad mens jeg spiser, og så er det tid for en tur ut. Været er grått, men det er opphold, og Gøteborg er sikkert en spennende by og gå på oppdagelsesvandring i.

Jeg kommer akkurat tredve meter før det begynner å regne. Jeg ser meg rundt. Hvor kan jeg kjøpe en paraply? Kanskje Saluhallen har paraplyer?
Smör – ost – ägg – fläsk – ägg –ost – smör.
Ingen paraplyer.
Det er like greit å spørre noen.
– Unnskyld… vet du hvor jeg får kjøpt en paraply?
– Ja-a. I paraplyaffären.
– Hvor ligger den?
– Ne-ej. Det vet jag inte.
Jeg får vel spørre en annen. En mann.
– Unnskyld… vet du hvor jeg får kjøpt en paraply?
– En paraply? I nogon klädaffär vil jag tro.
– Er det noen i nærheten?
– Då måste du nog fråga nogon annan.
Han haster videre
Og så kommer flaksen min meg til unnsetning.
– Du kan få denne.
Han er rundt tyve år og smiler med store hvite tenner.
– Så utrolig snilt. Tusen takk!
– Vi nordmenn må hjelpe hverandre. Jeg må stikke.
Vi nordmenn… det er til og med en norsk paraply, med reklame for Fagforbundet, hva nå enn det er. Han har altså hatt den med seg fra Norge, og så bare gir han den bort til noen han ikke kjenner, bare fordi vi nordmenn må hjelpe hverandre. Det er søtt.
Paraplyen er ikke helt patent. En av spilene en litt skjev, og jeg må jobbe litt før jeg får slått den opp, men det spiller ingen rolle. Den gjør absolutt nytten sin.
Jeg rekker å gå omtrent ett hundre og femti meter før jeg kjenner det… jeg er kvalm. Veldig kvalm. Jeg må kaste opp. Nå. Jeg kommer ikke til å rekke hotellrommet i tide, det er bare å se etter en sølerist og la det stå til, så får folk heller glane. Kanskje de tror jeg er gravid…

Hva nå? Jeg bør vel sende en melding til Alice. Jeg finner frem telefonen i heisen, men slipper den tilbake i vesken når jeg kjenner at neste omgang er på vei. Håper jeg rekker opp på rommet. Var det oxsvans-soppan eller eplepaien? Dette passer meg dårlig. Svært dårlig. Hadde jeg vært i Miami skulle jeg saksøkt noen. Hvorfor har svenskene så utrolig saktegående heiser… det kommer ikke til å holde.
Det holder akkurat til heisen stopper. Jeg legger det i sophinken utenfor heisen. Det er bedre enn på gulvteppet. Sophinken kan tømmes.  Jeg får ta den med på rommet og vaske den.

Jeg hører stemmen hennes idet jeg låser meg inn.
– Siss? Du burde ikke komme inn. Jeg har fått omgangssyke!
– Omgangssyke? Da har jeg det jeg også…
Hun forsøker å smile da hun stikker hodet ut fra badet.
– Har du også fått det?
– Mmm… jeg har litt av den her, i sophinken. Jeg må vaske den.
– Vær rask da.

Det er ingen grunn til å gå så voldsomt i detalj.
Jeg annekterer sophinken så vi har én hver, og så legger vi oss på sengen – med hver vår sophink innen rekkevidde. Det er ikke noe annet å gjøre, det første kvarteret. Å kaste opp er ille, og det vel ingenting som er verre enn å være kvalm, bortsett fra å være kvalm å måtte på toalettet samtidig… og det blir ikke noe bedre av at man er to, når det bare finnes ett toalett.  Tacka Gud för sophinken.
Vi ser på TV, og jeg forstår hvorfor jeg aldri gjør det. Den som rekker toalettet først slipper å bruke sophinken. Vi åpner vinduene og henger “Don’t disturb” på døren. Det er lurt…
– Hvor lenge varer det tror du?
– Tre dager.
– Tre dager? Jeg har hørt at hjelper med Cola.
– Skal du gå å kjøpe?
– Roomservice?
– De kommer til å besvime når vi åpner døren.

Jeg forsøker å lese Sofi Oxanen… det er ikke helt passende lektyre, men det er det jeg har. Alice sovner. Det burde jeg også gjøre.

___

“Heathcliffe… it`s me, Cathy,
I’ve come home now…
I’m so cold, let me in your window

Jeg fryser og er sikker på at jeg har feber når jeg våkner. Klokken er såvidt halv ett.  Jeg må ha sovet en knapp time.
Jeg husker jeg stod foran speilet og øvde meg på å være Kate Bush… nysminket og med store øyne som jeg beveget dramatisk fra side til side. Lignet jeg ikke litt? Jeg var nok litt for lav. Er det ikke noe man kan gjøre for å få lengre ben? Man kan jo operere alt… Heathcliffe, it’s me… jeg må være obs på hendene mine, vite nøyaktig hva jeg gjør med dem, og bruke blikket, akkurat som Kate Bush. Hvis man ikke er flink så må man late som, sier pappa…

– Man kan vel ikke late som om man er dyktig?
– Det kan man vel.
– Men, man blir vel ikke noe dyktigere av det?
– Jo. Man blir dyktigere til å late som… det er det jeg gjør når jeg har kundepresentasjoner, da later jeg som om jeg presenterer det beste som finnes.
– Hvorfor det?
– Fordi kundene skal bli fornøyde. Du må fortelle folk hva de skal syns, og da må du forklare dem hvorfor… det er slik man selger en idè.
– Hvorfor vil noen kjøpe en idè?
– Fordi de ikke har noen ideer selv. Sånn er det med reklame. Det er noen som har noe de vil selge, og så er det vi som selger dem muligheten til å selge det de har… forstår du? Det er ingen som kjøper noe dersom de ikke vet at det finnes.
– Er det hele ideen med reklame?
– Nei, ideen med reklame er å tjene penger.
– Men, hvis det koster noe å selge, da må jo varene blir dyrere, ellers tjener man mindre.
– Selvfølgelig.
– Så det ville blitt billigere uten reklame?
– Nei. Tenk deg en miksmaster, og så tenker du på hvor mye det koster å designe den. Den skal lages i en prototyp, og så skal den testes og kanskje forbedres noen ganger. Når man skal selge den må alt inn i prisen, og fordeles på det antall man tror man selger. Og uten reklame så selger man færre, og da må utviklingskostnadene deles på færre solgte eksemplarer for at det skal gi fortjeneste. Men med reklame kan man selge langt flere, kanskje tusen ganger så mange. Ikke sant?
– Mm… men hvorfor må du late som? Er ikke ideene dine gode nok?
– Jo. Men man må gjøre dem bedre. Det må være energi i presentasjonen. Du må tro at ideen din er den beste… eller late som om du tror det, for dersom det ikke er noe entusiasme eller energi i presentasjonen, så er det heller ingen som vil kjøpe ideen. Man må klappe for sin egen ide. Man kan ikke komme med luen i hånden og si at dette kanskje er bra idé… man må være sin egen klakør. Forstår du? Det gjelder alt man gjør. Dersom man later som om man er dyktig, så vil folk helst tro du er dyktig…

Kan man late som om man ikke er syk? Jeg er sikker på at jeg har feber. Er Alice like varm som meg?
– Hva gjør du?
– Jeg ville bare kjenne om du er varm. Jeg tror jeg har feber.
– Få kjenne.
Hånden hennes føles kald mot pannen.
– Du er kald på hendene. Har du kjent på deg selv?
– Er du morsom?
– På pannen! …om du har feber. Du er ganske varm du også.
– Jeg har ikke feber… ikke du heller…god natt!
– God natt…

Det hjelper å lukke vinduet.
Ja, ja… det ordner seg sikkert.
Ting har en tendens til å ordne seg.

___

Hovmesteren spør etter legitimasjon da jeg skal signere på regningen.
Jeg tenker fort og desperat. Legitimasjon… det kan han ikke få, for da ser han jo at jeg bare er seksten år gammel.
– Eh… nå skal du høre. Jeg har blitt frastjålet alle kortene mine. Det var derfor min far reserverte bord til oss. Jeg har ikke engang førerkortet mitt.
– Men din venninne har kanskje legitimasjon?
Det er faren til Alice som redder oss..
– Skal dere ut og gjøre byen utrygg?
Han stikker hodet ut fra kjøkkenet.
– Ja. Det var det vi hadde tenkt.
Hovmesteren virker fornøyd.
– Kjenner du dem?
– Om jeg kjenner dem?  Cecilia har jeg kjent siden hun var fem, og Alice er…
– Men så er det jo ikke noe problem…
Jeg signerer og vi sjangler lattermilde opp trappen.
– Hva skal vi gjøre nå? Jeg har lyst til å finne på noe. Skal vi gå på Mojo?
– Nå?
– Hvorfor ikke? Det er ikke så langt unna. Rett her borte. Vi kan gå.
– Er vi ikke litt feil kledt?
– Jo, men det gjør ikke noe. Da blir vi sett. Skal vi? Jeg har lyst til å danse.
– Er det ikke tyveårs-grense?  Vi slipper ikke inn.
– Hvorfor er du så negativ? Det er klart vi slipper inn.  Aldersgrensen gjelder bare  for gutter.

Alice har rett. Det blir ikke noe spørsmål om alder. De bare smiler da vi kommer glidende i våre sorte kjoler. Alice har tydeligvis vært der før.
– Hei Martin. Hvem er det som spiller i kveld?
– Gumbo, men det blir nok jamming utpå natten hvis du vil synge. Det er bare å gå inn. Dere trenger ikke betale.
Vi hører bandet i bakgrunnen. Dype basstoner og saksofon.
– Synger du?
– Ja, hvis det er jam.
– Hva synger du da?
– Standardlåter. Sånne som alle kan.
– Jeg visste ikke at du kunne synge.
– Der ser du. Jeg visste ikke et du var så flink å spille heller.
– Kanskje vi kan gjøre noe sammen?
– Kan du spille jazz?
– Jeg kan lese noter.
– Det er ikke det samme… okei… nå må vi gå ordentlig.
– Hvor er toalettet?
– I andre enden av lokalet. Vi må gå inn først. Er du klar?

Mojo club er stedet dersom man er ute etter oppmerksomhet, særlig hvis man kommer i selskapskjole klokken halv elleve. Vi får all den oppmerksomheten vi ønsker – fra de omtrent tyve som er tilstede, inkludert orkesteret.
– Vi er visst litt tidlig ute.
– Hvor er toalettet?
– Innerst forbi scenen. Jeg går i baren. Skal jeg bestille noe til deg? Jeg har forresten ingen penger, har du?
– Jeg har bare kort. Da ser de hvor gamle vi er.
– Det går bra. Vi får nok noen til å spandere etter hvert…

Jeg ser Alice med en gang jeg kommer tilbake. Hun snakker med saksofonisten som har gått ned i knestående på scenekanten. Det virker som om de kjenner hverandre godt.

– Der er du jo. Du må hilse på Torben. Han vil spille noe sexy for oss hvis vi danser.
Torben smiler.
– Jeg vet ikke akkurat hva Alice mener med sexy. Kanskje du vet det?
– Jeg tror hun mener noe jazz.
– Hva liker du?
– Jeg? Alt mulig.
– Det kan jeg se på deg. Hvor gammel er du?
– Tjueto. Og du?
– Man spør da ikke en voksen mann om hans alder!
– Unnskyld.
– Ta dere en drink i baren så skal jeg tenke på noe å spille i mens… jeg spanderer. Bare si fra i baren så skal jeg nikke.

– Hvorfor spurte han om alderen min?
– Han vet godt at vi bare er seksten. Det er bare for å ha vitner på at han har spurt.
– Hva snakket dere om?
– Musikk.
Jeg vet ikke hvorfor jeg er sjalu. Egentlig er jeg litt sjalu på hele stedet fordi alle kjenner Alice… en annen Alice enn den jeg kjenner.

Det har skjedd så mye med henne etter at jeg flyttet til Oslo. Hun har blitt voksen på en måte. Kanskje jeg også har det?
– Syns du har skjedd noe med meg etter at jeg flyttet til Oslo?
– Ikke noe spesielt…. jo, du har blitt mer sexy.
– Har jeg blitt voksnere?
– Ja.
– Det har du også… har du ligget med ham?
– Med ham? Nei!

– Han har nok lyst på deg, tror du ikke?
– På meg? Det er jo deg han har lyst på. Det så jeg med en gang.
– Tror du det? Han er veldig gammel.
– Femti, tror jeg.
– Da er han eldre enn faren min.
– Og så?
– Ikke få noen ideer!
– Det var du som begynte å snakke om det.

Det kommer stadig flere gjester, selv om det fortsatt er ganske tomt. Når Torben gir signal om at han er klar, føler jeg at alle ser på oss mens vi går ut på dansegulvet. Det er bare oss, som danser. Alle de andre henger i baren.
Bassisten begynner å spille en rytmisk bassgang.
Så kommer basstrommen snikende før det kommer et oppslag på trommene, og så er det hele i gang.
Gitaren kommer inn og saksofonenn begynner å spille. Det er fortsatt bare Alice og jeg på dansegulvet… det er bare oss de spiller for.
Trommene begynner å bli mer intense og takten øker.
Følger de oss? Eller er det vi som følger dem?
Torben hopper ned fra scenen og kommer tettere mens han spiller. Det er som om han snakker til meg gjennom saksofonen, som om om han sier ”Ikke hold tilbake! Gi alt du har, akkurat som jeg… gi, og du skal få!”

Jeg kjenner hendene til Alice rundt livet og lar henne føre.
Det skal være energi i presentasjonen… lat som om du er dyktig…”
Så er vi tett et øyeblikk, og på en innskytelse kysser jeg henne fort. Jeg hører tilrop fra baren. De likte visst det. Saksofonisten likte det visst også, og Alice har visst ikke noe imot å kysse, selv om folk ser på. Vi gjør det en gang til… litt lengre denne gangen. Jeg lukker øynene og hører på saksofonen…  gi, så skal du få, ikke hold tilbake…

Vi danser tett igjen og Alice begynner å trekke kjolestroppene mine ned over skuldrene. Vil hun kle av meg?
– Skal du kle av meg nå?
– Er det ikke det du vil?
– Jo…
Det er noe med rytmen i bassen som er hypnotisk.  Jeg hører noen som plystrer og klapper, og et øyeblikk er det som om jeg river et lag av virkeligheten tilside, som i en drøm hvor jeg leser en bok, og bare trenger å rive et hull i papiret for å gå inn i handlingen.
Hva skjer om jeg kryper inn?  Jeg er en fremmed, med et helt orkester som spiller bak meg, og saksofonisten er en indisk slangetemmer. Jeg blir slangen som bukter seg opp av krukken og beveger til musikken, akkurat slik han vil. Kanskje han spiller noen toner han aldri før har tenkt på å spille… bare fordi jeg danser for ham?   “…ikke hold tilbake!”

Jeg senker skuldrene og lar henne trekke kjolen min ned til livet.
– Du kan godt løsne hekten også hvis du vil.
– Er du helt sikker?
– Ja.

:::

:::

Ville de likt oss like godt idag… nå som vi er dobbelt så gamle?  Det er jeg ikke så sikker på.
Nei, det er nok lurt å ha noe i bakhånd hvis man er stripper…  eller kanskje man kan være stripper hele livet dersom man bare later som? Det finnes jo en åtti år gammel stripper i Vegas som fortsatt trekker fulle hus. Tempest Storm …hun forteller at hun har et bilde av seg selv i hodet når hun opptrer i forestillingen sin.
Alice har sovnet igjen. Hun har alltid sovnet lett.  I tjueseks år har vi kjent hverandre. og tålt hverandre…  det er lenge.  Alt det rare vi har gjort, sammen – og med hverandre.  Jeg får plutselig en strofe i hodet.
“Idiot qui ne comprend pas la lgend’ …

Hun het Ana, hun det var bilde av på coveret.  Jeg syns hun var veldig pen…

Jeg har sett platen mange ganger. Tatt den ut og sett på coveret, og satt den tilbake i hyllen. Mecano. Et spansk pop-band. Er det noe jeg legger til side så er det spanske pop-band. Men i dag fester jeg meg ved bildet. Det er noe ved henne. Noe vakkert og sensuelt. Det er noe i blikket hennes.  Hun poserer, som alle gjør når de skal avbildes på et cover.  Det er det som gjør bildet til noe spesielt. Må man ikke være litt smart for å kunne posere? Hvor dum kan man egentlig være og samtidig klare å gi oss ett spennende blikk,  som ikke bare er deilig?
Ana. Kortklipt. Jeg har tenkt på det mange ganger, om jeg skal tørre å klippe meg kort, men det er liksom ikke meg. Det er ikke den jeg ønsker å fremstå som, er vel rettere sagt, for det er jo dét vi egentlig gjør; forsøker å etterligne vårt eget idealbilde av oss selv… later som om vi er den vi ønsker å være.
Ana kler det korte håret. Hun har en fin hodeform, og hun har fine øyne. Kanskje jeg skal høre på henne allikevel?
Det er fint, og det åpner forsiktig. Det ligner ikke på min idé om spansk pop-musikk, og dessuten synger hun på fransk, selv om tittelen er spansk. Jeg ser at den har en fransk tittel også, når jeg snur coveret: ”Dis-moi Lune d´Argent ” – Fortell meg, sølvskimrende måne.
Jeg må spille den en gang til. Det er ett eller annet ved den som jeg liker veldig godt. 1988 er den innspilt. Den er altså tolv år gammel. Det står pappas navn på den.

Jeg husker at jeg forsøkte å etterligne henne ved pianoet i stuen da mamma kom inn, helt uventet.

– Jeg trodde ikke du likte å synge… hva er det for en sang?
– Hva gjør du hjemme så tidlig?
– Kan jeg ikke komme hjem når jeg vil, til mitt eget hjem?
– Hvorfor er du ikke på jobben?
– Jeg kan gå på kjøkkenet hvis du vil være alene.

Jeg likte ikke at noen hørte meg synge. Det har alltid vært sånn, så lenge jeg kan huske.  Jeg har ikke noen fin sangstemme. Jeg vet det godt. Jeg har egentlig alltid visst det. Kanskje det er derfor?
“Hijo de la luna.

Det ingen måne i Gøteborg, bare en slags tåkete glimt et sted der oppe blant skyene. Jeg ser på Alice i det svake lyset. En gang trodde jeg det det skulle bli oss – at det var Alice og jeg som skulle være sammen, for alltid. Sånn ble det ikke, men det gjør ikke noe. Det er alltid sånn med meg – jeg tror på den evige kjærligheten, selv om det bare er en sommerforelskelse.
Hijo de la luna – månens sønn.

Hija de la luna – månens datter.

Noen ganger full – andre ganger null – den lille multiplikasjonstabellen fra Cecilias Omreisende Universitet (COU, uttales cow…).   Jeg hadde visst et snev av selvironi, den gangen. Eller var den kanskje påtatt?  A Part of the Act… APA…  èn snakker ikke –  én ser ikke – én hører ikke. Så kan man sette meg på nattbordet, og se på meg som en pyntegjenstand  som kan fortolkes.
Ingen lysende måne – bare et slags tåkete glimt et sted der opp blant skyene.

Hvis man ikke er flink så må man late som.
Jeg er trøtt, men tør ikke sove. Maven min er urolig.  Jeg er redd for å drite meg ut.

Sett i ettertid var det kanskje litt over kanten å leie et selskapslokale til å feire bursdagen min. Jeg hadde ikke så mange venner igjen etter at jeg flyttet til Oslo. Men jeg inviterte kreti og pleti, og ba alle ta med seg venner og bekjente  –  og bød på fifty-fifty sponset bar til midnatt, i håp om at det kom flere.  Jeg var redd for at det ikke skulle komme noen, så jeg var forberedt på det verste.  Alice hadde kommet fra Køben. Det var jeg glad for. Da ble jeg jo uansett ikke helt alene på festen min…
Lokalet var egentlig en gammel fabrikk som var bygget om, og det var høyt under taket. Det var trapper opp til en mesanin hvor det var noen små garderober, og der var det satt av et rom til meg hvor jeg kunne gjøre meg klar. Å gjøre meg klar betød å sitte og være nervøs,. På én måte ville jeg at det skulle komme så mange som mulig, men på en annen måte hadde det vært behagelig om det ikke kom så mange. Jeg hadde lagt listen høyt for meg selv; jeg skulle synge. Jeg hadde leid et flygel og en venn av broren min hadde lånt meg et sanganlegg med en liten mikser. Jeg trengte å få litt klang på den spinkle stemmen min.
Jeg syns det hørtes flott ut på generalprøven,  men Alice hadde tatt det opp, og så var jeg så dum at jeg hørte på opptaket etterpå. Jeg hørtes ut som en femåring. Det var en ganske nærliggende tanke å avlyse hele opptredenen, eller bare spille det instrumentalt  –  men samtidig følte jeg at dette var noe jeg måtte gjøre. Egentlig var det bra jeg fikk høre hvor dårlig jeg var, for da måtte jeg forsøke å gjøre det bedre.

Jeg var fullstendig uforberedt da jeg kom nystriglet ned fra annen etasje og så folkehavet. Jeg kjente nesten ingen, og det var nesten ingen som visste hvem jeg var. Det var naturlig nok fullt rundt baren, men folk slapp meg frem da de forstod at det var min fest. Jeg fikk en gin-tonic med alt for mye gin, og begynte å se etter Alice. Avtalen var at vi skulle treffes i baren før opptredenen. Hun var ikke å se.
Musikken dundret…

1
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

24 Responses to Hija de la Luna. (…når jeg later som om jeg er meg selv)

  1. avatar sirenia says:

    Cecilia. Lest og likt :) nytt spennet i tid og rom.

    Får noen tanker om lykken, den flyktige gjesten, som beærer oss med selskap, lar oss kjenne på roen, på nærværet av harmoni og dyp tilfredshet. Før igjen hverdagen innhenter oss, en sak som må løses, valgene som må taes, litt stress og uro. Igjen. Slik veksler det.

    Andre tanker om spillet, om roller, om leken. Jeg tror at uten det blir vi fattigere, grunnere, at vi gjennom den søkende utprøvingen finner andre bunner, andre rom å utforske. At utforskingen er viktigere enn hva vi finner, det vil jo allikevel bare være et stopp på veien videre. At ektheten og ærligheten må være tilstede for å berøre andre dypt også seg selv?





    • avatar Cecilia says:

      Rollespill og lek er viktig. Mennesket elsker forestillinger, og vi ser på gamle hulemalerier at menneskets behov for å uttrykke seg er et behov vi har hatt siden ur-tiden.
      Forskjellen mellom løgn og fantasi er hårfin. Vi flytter gjerne hendelser til en annen tid og et annet sted for å synliggjøre budskapet vårt, som i folke-eventyrene, og lignelsene i Bibelen. En god forteller gjør historier til forestillinger.
      En god forestilling er ikke nødvendigvis en sann forestilling, men sannheten ligger der allikevel, i form av et budskap… og så bringer vi verden budskapet om hvem vi vil være gjennom forestillingene våre. Lyver vi da, eller avslører vi egentlig vårt sanne jeg? Det er spørsmålet jeg egentlig stiller, for etter mitt syn er vår egen idé om oss selv nettopp den vi er. Vi er kun en idé som vi forsøker å leve opp til, og det er selve målet vårt vi forsøker å avsløre gjennom forestillingene vi gir hverandre.
      Tenker jeg…





  2. avatar adrian says:

    Før spilte jeg et spill hvor målet var å bli akseptert. Jeg ville være slik de andre forventet. Det var før. Så spilte jeg den rollen som jeg drømte om å være. Det snudde opp ned på alt. Med negativt fortegn. Nå spiller jeg på en slik måte at ingen skal få noe å utsette på meg.

    Du har rett Cecilia. Livet er et spill. En rolle i et skuespill. Og vi vil aldri helt kunne føle oss komfortable med vår rolle, uansett er det noen samenhenger hvor rollen ikke passer helt.





    • avatar Cecilia says:

      ”På en slik måte at ingen har noe å utsette på meg”.
      Det gir meg tanker om utilbørlig påvirkning og utradering… egentlig ganske triste tanker.
      For meg er livet altfor verdifullt til at det skal tilpasses andres forventninger. I et miljø eller et forhold der andre stiller krav eller har forventninger om at jeg skal være eller bli en annen enn den jeg selv vil være, kunne jeg aldri slått meg til ro. Jeg ville følt meg som en fange og bare lett etter en vei ut.

      Hvor mye av seg selv kan man tåle å utradere og fortsatt ha essensen i behold?
      Den grensen er nok tøyelig til en viss grad, og det er sikkert individuelle forskjeller, men det er neppe tvil om at det sentrale punktet er trivsel.

      For meg blir det som å spekulere i hvor lite man kan vanne en plante og fortsatt holde liv i den. Selve planten kan man holde liv i ganske lenge, men uten nok vann, så mister den blomsten… det fineste den har, og hva er da poenget med å ta vare på den? Var det ikke nettopp på grunn av den fine blomsten man i utgangspunktet ville ha denne planten?

      Den planten tror jeg ligger dårlig an i det lange løp. Den kommer til å sture, og så blir den slappere og slappere, før den bøyer seg fullstendig… og da blir den kastet.

      Tenker jeg.

      Ha en velsignet dag :)





      • avatar adrian says:

        Du har helt rett. Og slik lever de fleste. Jeg lever mye slik, men mindre nå enn i september. Mye har blitt bedre. Det mest synlige er måten jeg kler meg på, det får mange til å sperre øynene opp, men det er også mange som gir meg komplimenter :-) Og mange som sier at “slik skulle jeg også ønske at jeg kunne kle meg, men det er så mange i familien (eller i kirken, eller på jobben, eller på skolen, …..) som ville reagert negativt. Eller reagerte negativt da jeg forsøkte….

        Likevel spør jeg ofte:
        Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?





  3. avatar marthon says:

    Jeg finner henne drapert i florlett silke, dovent vuggende i en hengekøye oppspent mellom to palmer som lener seg ut over stranden som kjærtegnes forsiktig av late dønninger som ruller inn fra det asurblå havet. Den varme ettermiddagsbrisen fører med seg lyden av frydefull barnelatter og en duft av lavendel, roser og kaprifoler.
    Jeg ser henne ligge der … mens et smil brer seg over ansiktet hennes. Jeg tenker at akkurat nå er hun et sted hvor ingen tanker eksisterer, hvor hun bare ER. Et sted hinsides nirvana …

    *****

    Jeg har hatt en langsom aha-opplevelse siden i sommer. (Ikke først og fremst fordi min svigerinne pekte ut huset til Morten Harket i Hurum – eller i alle fall ett av dem, hvor han tilbringer enkelte dager sammen med enkelte av sine barn og kanskje en kvinne som akkurat da spiller rollen som hans kone), men fordi jeg altså fordypet meg litt i labyrintene til denne Jorge Luis Borges, og oppdaget at han har spøkt i kulissene og lekt gjemsel mellom linjene i veldig mye jeg har lest helt siden 12-årsalderen. At Tor Åge Bringsværd aldri ville ha vært Tor Åge Bringsværd, Allen Stewart Konigsberg kanskje ikke ville ha vært den samme Woody Allen, og Cecilia ikke ville ha vært helt den samme Cecilia, uten denne merkelige, multidimensjonale, verdensvante argentineren, som føler seg like hjemme på pampasen i Argentina som i irsk historie, norrøn mytologi, Londons underverden – og i Uqbar … om dette nå skulle være en gammel by i Lilleasia eller en planet langt ute i verdensrommet.

    Hadde f.eks. Cecilia sittet på en vernisage og betraktet en videoinstallasjon, og mistenkt at hun bare er en performanceartist i en forestilling som er iscenesatt av mannen ved døren, som på sin side spiller hovedrollen i en enakter regissert av skuespilleren som spiller regissøren som inngår i det manuset som er skrevet som et eksperiment av kunstnerens teaterinteresserte venninne Marianne – på oppdrag av Cecilia (eller noe slikt). Og når Cecilia har nøstet seg helt ned til bunnen av metanivåene, ringer telefonen, og Cecilia må prøve å finne tilbake gjennom labyrinten til det nivået hvor virkeligheten utspiller seg, litt som når man skal finne fram til en leilighet i en stor bygård og bare husker omtrent hvor den lå i forhold til trappen, men ikke i hvilken etasje. Så overbeviser man seg selv til slutt om at man står foran den rette døren i den rette etasjen, ringer på og spør om det er her Marianne bor, og det gjør hun, kanskje, selv om det er en annen Marianne, men siden hun er omtrent like søt, så går man inn og blir kjent med henne og får telefonnummeret hennes, men i det øyeblikket man skal legge det inn på telefonen, blir man oppmerksom på at den fortsatt ringer, og at man har rotet seg bort på feil nivå, at man fortsatt bare befinner seg i en metahistorie som ligger én etasje under virkeligheten. Og når man til slutt tar telefonen, og det viser seg å være rørleggeren, som hevder at du har ringt ham, og at han ringer tilbake for å finne ut hva det gjaldt, tar det litt tid å prøve å huske at det gjaldt den vannlekkasjen på kjøkkenet som gjør at du er våt på beina. Eller noe slikt. (Det kan selvfølgelig også være helt omvendt.)

    Når du sitter og spinner og vever sammen disse intrikate historiene dine, og virkeligheten brøyter seg på – du må ta telefoner, hente i barnehagen, lage middag og besøke mamma – klarer du å legge dem til sides da, eller føler du deg av og til litt fjern og ukonsentrert?

    *****

    Samtidig, et sted i Karibien (på Isla Saona, tror jeg det er), ser jeg at Cecilia setter seg opp, at hun vipper de solbrune leggene elegant ut over kanten av hengekøyen og stikker tærne ned i den kritthvite sanden.
    Er det nå hun skal rekke fram armen og by meg det eplet?
    Jeg ser at hun går noen skritt fremover. Jeg ser at hun holder seg på magen, krøker seg sammen – og spyr.
    – Overdose av lykke?, spør jeg.
    – OMGANGSSYKE, hikster hun.

    Hvis det hadde vært meningen at du skulle slippe å tenke, hadde du vært født som nepe eller, kålrabi, Cecilia. Men da hadde verden gått glipp av mange tanker som bare du kunne ha tenkt.

    Takk for poesien, manuset og konserten (hørte du ikke at vi ropte på mer?)
    :-)





    • avatar Cecilia says:

      Venteværelset er tomt, bortsett fra en liten pike med gul hårbøyle som sitter på en pinnestol og sparker nervøst i stolbenet. Hun skal på synstest. Hun syns ikke selv hun ser dårlig, men hun har jo ikke noe å sammenligne med.
      En uke senere henter hun de nye brillene sine. Hun setter dem på, og verden forandrer seg. Finnes det virkelig så mange detaljer? Bitte små ting er plutselig helt skarpe og tydelige. For første gang kan hun se hvor skitten hun er under neglene.
      Mange år senere er det en ny verden som åpner seg. Hun åpner en bok. “Ficciones” – en novellesamling av Jorge Luis Borges. Hun leser om Uqbar og Tløn, om haven med ganger som forgrener seg og om mannen med den totale hukommelsen som ligger i et mørkt rom fordi han ikke orker annet. Hun lærer at virkeligheten kan bendes, strekkes og tøyes i det uendelige. Hun finner kunstbøker i det store biblioteket, med Miró og Picasso, og leser flere bøker… Robert Heinlein forteller om huset som var bygget som en tesseract og om Lazarus Long, mannen med evig liv – Kurt Vonnegut forteller om Kazak, hunden som er fanget i ”The chronosynclastic infundibulum” og Ray Bradbury forteller om etterlatte telefonsvarere som begynner å legge igjen beskjeder hos hverandre – Isac Asimov forteller om roboter med Positronic Brains og robotspykologen Susan, og om koloniseringen av verdensrommet i ”Foundation and Empire” … , og så får hun ”Merk Verden” av Tor Nørretranders i presang. Nørretranders forteller om alt man egentlig burde vite. Om Maxwells demon og det halve sekundets forsinkelse… med kildeangivelser. Og Cecilia går til kildene.
      Hun rangerer bøkene slik:
      1. Ficciones.
      2. Merk verden.
      3. Bibelen.
      4. Caplex
      De fire viktigste bøkene i verden, tenker hun…
      Nei. Cecilia hadde neppe sittet på vernisage på Stenersenmuseet i det hele tatt om hun ikke hadde fått briller og lest bøker.
      ______

      Å komme seg ut av labyrinten er sjelden noe problem. Jeg går aldri dit uten å trekke en tråd fra inngangen. Men å komme seg inn igjen og finne tilbake til det samme stedet, kan være ganske vanskelig.
      Jeg er full av beundring for mennesker som tenker nye tanker og skaper nye bilder. Jeg syns det er vanskelig å tenke noe som ikke er inspirert av andre. Det eneste jeg har som er originalt, er livet mitt, så jeg må hente det meste der. Jeg lurer stadig på hvor Borges og de andre hentet inspirasjonen fra. De må ha hatt noen visjoner…
      At de har preget måten jeg tenker på, er jeg overbevist om, og jeg har også sett sporene etter dem i flere bøker jeg har lest.
      Jeg har vært så heldig å vokse opp med bøker i bugnende hyller, og jeg er fortsatt heldig, for her er det også et velfylt bibliotek. Gamle bøker som farfaren til Siv har samlet gjennom et langt liv, og nyere bøker som har kommet til etterhvert. Det er tidsskrifter, flere årganger med Vinduet. The Whole Eart Catalogue i 4 utgaver… det er bare å gå på oppdagelsesferd, for i motsetning til mitt barndoms bibliotek som var systematisk katalogisert, så finnes det ingen oversikt over hva som finnes her. Jeg fant Adorno & Horkheimer “Kulturindustri – opplysning om massebedrag” her for et par dager siden, og den har jeg puttet i vesken. Den er så tynn at jeg kan lese den på flyet – København venter på meg.

      Takk for flott kommentar :)





  4. avatar marthon says:

    Det er … et fantastisk svar.
    :-)





    • avatar Cecilia says:

      Takk:)
      I tilfelle du ikke har oppdaget det: Noen av bildene kan alltid klikkes på… :)





      • avatar marthon says:

        Men hold kæft!!!
        Man blir jo blassert her inne etter hvert, så man rent glemmer å kommentere Xyllo-grafier med galna hattar och trasiga lampor og andre mer eller mindre grafiske illustrasjoner – ja ikke en gang legger merke til at de kan være interaktive. Ha en fin Køben-tur!
        :-)





        • avatar Cecilia says:

          Takk :)
          Tildragelsene dro seg til da jeg dro til Køben, så jeg måtte dra tilbake. Det ble en kort tur, dessverre. Jeg må nok dra en gang til, og håpe det beste…

          Ha en flott dag :)





          • avatar marthon says:

            Ja, jeg fikk på følelsen at det var noe eller noen som dro i deg, for du var stille overraskende lenge. Det med “hold kæft” var jo ikke slik ment … bare på en sånn uskyldig dansk måte …
            Hvis du fortsatt er i det frække hjørnet … Har du fulgt med på debatten om Mattels leketøy “Harry Potter Broomstick” (f.eks. her: http://bananbra.wordpress.com/2011/08/31/vibrator-sa-du-for-barn-vibrator-for-barn/#comments)?
            :-)





            • avatar Cecilia says:

              He-he- heeee!
              En sånn skal jeg kjøpe :)

              Det ble litt stille fra meg, og det kommer kanskje til å være litt stille fra meg i tiden som kommer også. Jeg er i en skriveprosess som jeg virkelig nyter å være i, og leser masse om etterkrigstiden i Danmark og Norge for å lære så mye som mulig.
              Det ble litt vanskelig i Køben. Umulig å konsentrere seg og et par intervjuobjekter som hadde dollartegn i øynene. Sånne folk gidder jeg ikke snakke med. Da får de heller ta med seg all kunnskapen sin og historien sin og plaske rundt i den i sitt evige øyeblikk, i full forvisning om at de blir glemt.

              Ha en fortreffelig kveld :)





              • avatar marthon says:

                Må nok skuffe deg med at Mattel har trukket akkurat det produktet fra markedet, men det kan jo være noen humørløse foreldre som er ivrige etter å få solgt vibro-sopelima brukt, slik at de får veslejenta ut av pikerommet igjen.
                :-)
                Jeg synes det høres flott ut at du konsentrerer deg om å skrive noe du har litt ambisjoner med – utover å publisere det på en blogg, og enda flottere at du er ”i flyt”, for det er en deilig følelse (i alle fall når en bare kan tenke på seg selv).
                En bokserie som kan være veldig nyttig hvis du trenger å vite litt om tidskoloritt og detaljer fra en periode, er ”Barndom” (50-tallet/60-tallet/70-tallet/80-tallet) av Kristin von Hirsch. Her kan du f.eks. fordype deg tematisk i mat, godteri, fritidsaktiviteter, kjendiser osv. som var typisk for hvert enkelt tiår. (Se http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2721360.)

                Nå har jeg fått bestilt varmepumpe, laget middag, gått tur med en hund i marka, drukket mangosmoothie, hjulpet ungene med norsklekse og brøkregning, fått dem i loppekassa og oppdatert meg på blogger, så jeg har fått en del ut av kvelden så langt. Nyt skrivingen!
                :-)





                • avatar Cecilia says:

                  Jeg skulle absolutt likt å hatt en sånn da jeg var liten. Jeg måtte nøye meg med bordkanter og slikt som var i passende høyde.

                  Takk for tips.
                  Jeg har sjekket linken og skal få tak i den.
                  Jeg konsentrerer meg mest om årene 1939 – 1954, men avslutningen er først i 1961.
                  Jeg pløyer for tiden Jens Chr Hauges biografi på jakt etter detaljer, oger kommer til side 313 hvor jeg kan fordype meg i Svalbardkrisen. (Gjesp) Det mest spennende er hvordan den kalde krigen startet, og oppbyggingen av overvåkingpolitiet. Merkelig hvordan russerne gikk fra å være helter til å bli fiender på så kort tid. Noen ganger kan man lure på om ikke verden hadde vært langt bedre uten amerikanerne…

                  Vel, vel… et par knekkebrød med camembert og gul paprika, samt en kopp HONEYBUSH-te fra Valkyrien Kaffe og tehus, virker som akkurat passelig kveldsmat. Kvelden er ennå ung, og så har jeg hele natten foran meg og skal skrive litt roman tikk i skyggen av rehabiliteringen av Hotel D’Angleterre. Er jeg heldig så består nattens skriblerier et kritisk blikk i morgen, hvis ikke kommer det alltids en natt til…

                  :)





                • avatar marthon says:

                  Det høres ut til at du virkelig går i dybden. Det er selvfølgelig imponerende og fascinerende, og selv kaster jeg meg over alt som gjelder historie og har en hyllemeter med bøker som dekker krigs- og etterkrigs-historien. (Det var du som begynte å skryte av bokhyllene dine!)

                  Sovjetunionen tok det største offeret når det gjaldt å knuse Nazi-Tyskland, og de befridde Finnmark (for øvrig omtrent det eneste erobrede området de trakk seg ut av etter krigen). Nitti prosent av den tyske militærmakten blødde og frøs i hjel på Østfronten. Prisen russerne betalte i menneskeliv og lidelse, var ufattelig, og det var oss i det frie Vest-Europa som fikk glede av det – ikke befolkningen i Sovjetunionen. Den kalde krigen gjorde det politisk uspiselig å erkjenne dette. Men det er ikke rart at russerne raskt gikk over til å bli betraktet som fiender da seiersrusen la seg. Stalins Sovjetunionen var like grusomt og menneske-foraktende og en like stor trussel som Nazi-Tyskland, så de var aldri (og burde aldri har blitt) noe annet enn nødvendige allierte mot en felles fiende. I et totalitært system der alle som ikke var villige til å springe mot de tyske stillingene for Stalin og Fedrelandet (om nødvendig uten våpen når de var i manko, eller bare for at en offiser skulle se hvor de tyske kulene kom fra) ble skutt i ryggen av sine egne, er det litt vanskelig å finne ordentlige helter.

                  Men … med mindre du skriver om personer som var veldig politisk engasjert på den tiden, blir vel slike ting som forholdet til Sovjetunonen, Kråkerøytalen og Kings Bay-saken relativt perifer bakgrunns-informasjon? Altså hvis det er mest hverdagsliv/bohemliv/romantikk/familiehistorie du skriver om …

                  Apropos Valkyrien Kaffe- og Tehus og rehab.
                  Det er vel på ”Hare Krishna-hjørnet” / i Vinkelgården? Blir det noe av den oppussingen, slik at dette triste, vanskjøttede bygget får tilbake sin fordums funkis-glans?

                  Jeg sitter på ”hjemmekontoret” med en rykende varm cappuccino – i en lun fønvind fra den nyinstallerte varmepumpa. Nå skal jeg ut og plante om rosebuskene.
                  :-)





                • avatar Cecilia says:

                  Jeg går nedenunder. Her blir det for trangt:)





  5. avatar marthon says:

    Veldig flott høst-blogg-header, forresten!





  6. avatar Breiflabben says:

    Her var det mye, mye å lese og oppdage. Jeg ble overrasket av et forferdelig regnvær i Gøteborg en gang, men heldigvis var det en bar ved siden av meg på trottuaren som dom seier. Jeg ble ikke vårt og heller ikke måtte jeg kaste opp :-)

    Fin performance du ga oss Cecilia, helt tilden siste akkord :-)





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk for det :)
      Det ble ingen bar-besøk i Gøteborg. Bare toalettbesøk.
      Men det er sikkert en trivelig by. Jeg får nok se den en gang senere… og togreisen ned var jo hyggelig. Neste gang har de sikkert fått internett på toget også, for det skulle jo komme i løpet av høsten, og det er jo nå høsten løper…

      Jeg vil straks komme på besøk… må bare svare på kommentarer først…

      Måtte solen skinne på din vei. :)





  7. avatar Breiflabben says:

    Glemte selvfølgelig å nevne det, men det var noen fine illustrasjoner :-)





  8. avatar Cecilia says:

    @marthon:

    Vinkelgården skal pusses opp ja, for å ta det først. Jeg snakket med damene på Vakyrien Kaffe senest i går, og lille julaften er det slutt. Da må de ut. Og hvor de ender vet de ikke ennå. Mayblomsten, den flotte blomsterforretningen i Valkyriegaten, ble nedlagt i april, og nå er det Baker Hansen der, med rød løper og kaffeservering, akkurat som på Samson, tvers over gaten. Husleie: 70.000 i måneden. Valkyrien Kaffe har 50.000 nå, og det er akkurat på håret så de greier seg, sier de hyggelige damene.
    Vi har endt opp med 8 kaffebarer og 4 bakerier innen en omkrets på 100 meter, og mistet verdifulle forretninger som Mayblomsten, Smør-Pettersen og snart Valkyrien Kaffe-og tehus. Samtidig øker supermarkedene kaffeutvalget og blomsterutvalget, I dag finnes det to uavhengige spesialforretning på Majorstuen: Fromageriet og Oslos beste fiskeforretning, som har et så vanlig navn at jeg aldri klarer å huske hva den heter- et øyeblikk… Nilsen! Georg Nilsen.
    Er det fint for beboerne? Nei. Men det er selvsagt fint for travle mennesker som har omstigning på Majorstuen og rekker en rask kaffe og en bagett i ventetiden.
    – Interessen for råvarer er sterkt økende, særlig i Oslo. Det gjelder å fremvise matkulturell kompetanse, sier matforsker i SIFO, Annechen Bugge.
    Hvor i Oslo skal de fremvise dette? Ikke på Majorstuen i hvert fall. Der har ingen uavhengige spesialforretninger med kvalitetsvareutvalg råd til å etablere seg.

    Jeg ser sjelden at det står i avisene at det ikke var kollisjon i Kirkeveien eller at Sarkozy ikke var utro natt til 16. september, selv om det er det helt normalt at det ikke skjer kollisjoner i Kirkeveien og nesten like normalt at Sarkozy ikke er utro natt til 16 september.
    Det er alltid noen som skriver historien. – Utallige rapporter kan bekrefte… bla bla. Det de utallige rapporten bekrefter er det noen ønsker skal bli bekreftet. Jeg har så smått lært meg å lese historie med øynene halvt lukket. Men det kan jo tenkes jeg åpner dem igjen om noen når. Er det ikke sånn det er? Man kommer over mye rart når man fordyper seg…

    Kings Bay var akkurat litt for sent. Jeg forlater Norge for godt i 1959 og avslutter i Danmark 1961 på en overfylt grå Scania Vabis rutebuss mellom Slagelse og København, hvor jeg får lov å sitte på den innvendige motorkassen.
    (Det kommer kanskje en spin-off-historie fra Norge i det neste helgeinnlegget mitt, dersom overflødighetshornet ikke blir tett.)

    Og det kom selvfølgelig en telefonsamtale akkurat idet jeg gikk nedenunder… og nå har jeg glemt hva jeg skulle si, men det er veldig hyggelig at du stikker innom :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *