Digresjoner – del 2. Om steinalderkonen og steinaldermannen… og sånt.

Jeg lå på Rut, jeg lå på Rut, jeg lå på rutebilens tak. Jeg hadde stå, jeg hadde stå, jeg hadde ståplass bak. (Barnerim)
En gang for lenge siden, kanskje i steinalderen, tenkte steinaldermannen at han ville finne ut hva som skjedde dersom han varmet opp vann. Han hadde for lengst funnet ut at stenene rundt bålet ble varme, og han hadde sett hvordan det freste da det kom vann på dem… så da han fant en merkelig sten som lignet på en kjele, tenkte han at det var akkurat det han trengte. Han fylte den med vann fra innsjøen og fikk plassert den over flammene, og så ble han sittende og se med tålmodig undring på hvordan det etterhvert begynte å boble da vannet ble varmt, og kanskje han tenkte: Hvorfor begynner det å boble når det blir varmt? Og hvordan kan jeg finne ut akkurat hvilken del av vannet som kommer til å boble først? Han motstod instinktivt lysten til å stikke fingeren ned i vannet.
“Men hva skjer om jeg putter en frosk oppi…eller et eple… en kvist eller en sten?” tenkte han. Den første kokeren hadde altså en uendelighet av muligheter foran seg, og satt og kokte til sent på natt.

Steinalderkonen hadde sysselsatt seg selv med å riste bjørnefellen og samle frisk timotei til steinaldersengen hele ettermiddagen. Steinaldermannen hennes hadde vært lenge borte, men det var hun vant til. Hun håpet bare han ikke var altfor sliten etter dagens arbeid, for hun hadde en forventning om en akkurat passende brutal hyrdestund på det velduftende nye leiet. Og noen gjærede plommer hadde hun også funnet. Det var rart med det, steinaldermannen hennes ble gjerne litt amorøs når hun blandet slikt i kveldsmaten. Etterpå hadde hun gått ned til sjøen og vasket seg godt og grundig både her og der,  så hun skulle lukte nyvasket og ren,. Og så hadde hun spist et eple, for da får man frisk pust. Det visste steinalderkonen at steinaldermannen hennes likte… steinalderkoner var nemlig ikke dumme.
Men det ble sent før steinaldermannen kom i tanker om at det kanskje var best han tuslet hjem til familiehulen. Uff…det var visst allerede månelyst… allerede før han kom hjem. Han burde nok ha passet tiden.
Steinalderkonen hadde naturlig nok blitt engstelig for at steinaldermannen hennes hadde blitt spist av de ville , eller enda verre; paret seg med dem. Så da han ikke hadde kommet hjem til avtalt tid hadde hun tråkket hvileløst rundt på den nystelte plenen foran steinalderhulen og engstet seg. Hun var oppbrakt, naturlig nok, og den nyplukkede timoteien hadde allerede begynt å visne.
Hun var olm i blikket da hun hørte tuslende skritt og kjente den ramme lukten av brann.
– Hvordan er det du lukter? Er dette noen tid å komme hjem på?
– Jeg har kokt!
– Næmen jasså! Så du har kokt? Skal det liksom være noen unnskyldning?
– Unnskyldning? Nei, jeg har kokt en frosk. Det tok tid før den ble mør.
– Jaha? Jeg skal gi deg mør!
Bonk!
– Au!
– Du vet hva det betyr?
– At jeg ikke får lov å koke?

Stenaldermannen var en klok mann med kloke tanker, men han var kanskje litt lemfeldige med å passe tiden. Slikt straffer seg…

____

– La oss høre, Cecilia. Hvordan går det med skrivingen?
Det er Andreas som spør og det blir stille rundt bordet. Alle ser på meg. Jeg har sittet mest i mine egne tanker og har ikke vært så aktiv i samtalene. Det er ikke akkurat det emnet jeg helst vil snakke om.
– Jeg syns det er komplisert.
– Står du fast?
– Nei… jeg står ikke akkurat fast, men det gjenstår en del research.
– Det er farmoren din du skriver om, er det ikke?
– Både ja og nei… det er ingen biografi.
– Fortell litt da.
Andreas er en av de ”gamle” vennene mine. Arkitekt, intelligent, rik. Rundt fem og førti. En av dem jeg traff gjennom Thomas og som jeg har holdt kontakten med… eller det er vel egentlig omvendt; det er han som har holdt kontakten med meg. Han er flink til å invitere meg i selskap, og selv om jeg ofte er nødt til å avslå så kommer det invitasjon neste gang allikevel. Han forstår situasjonen min, og jeg står nok på mailing-listen hans. Jeg har notert meg at jeg må huske å invitere ham i bursdagen min. Det burde jeg egentlig gjort for lenge siden. Man bør ta vare på de ekte vennene sine, og Andreas har etter hver blitt en ekte venn. Jeg liker Andreas. Han er en av dem som tør å være frekk med meg. Han er heller ikke redd for at jeg skal bruke ham, og han setter faktisk pris på at jeg erter ham i blant. Noe av det jeg liker best ved Andreas er at han er en av dem som gjør helt uventede ting. En gang vi var på Markveien Mat & Vinhus og spiste middag, la han en femhundrelapp under vinflasken, bare fordi han syns servitrisen var så søt og hyggelig. En annen gang, da jeg traff ham helt tilfeldig på gaten, kapret han meg og tok meg med til Frognerseteren for å drikke kakao og røke sigar.
Jeg kan godt innrømme at jeg blir sjarmert av menn som gjør sånt.
Denne gangen har jeg funnet tid til å takke ja til invitasjonen hans. Alle de andre er faste gjester. Egentlig kjenner jeg dem ikke så godt, og de kjenner antagelig heller ikke meg som annet enn hun som en gang i blant dukker opp på festene og spiller firhendig piano med Andreas. Av de tilstedeværende er det egentlig bare Andreas og Henrik jeg kan si at jeg kjenner. Resten er ”bekjente” som jeg neppe ville gjenkjent om jeg traff dem på gaten.
– Det er ikke så mye å fortelle egentlig… jeg-personen, altså hovedpersonen, forsøker å spore opp sin farmors fortid, og ender opp med å lære mye om sin egen familiehistorie, men mest om seg selv. Det er i grunnen det som er ideen… og jeg er egentlig litt usikker på om den er så god.
– Jeg syns det høres ut som en utmerket ide. Personlige reiser er alltid spennende.
Det bifalles rundt bordet.
– Hva er det du opplever som komplisert?
-Herregud…hvor skal jeg begynne? Det jeg syns er mest komplisert er å finne målgruppen. Hvem skal jeg skrive for? Hvem er det jeg skal henvende meg til? Hvor mye skal jeg regne med at folk vet… hvor detaljert skal jeg være, hvor mye må forklares? Hvor stor interesse har folk for etterkrigstiden i Danmark? Jeg har ikke lyst til å skrive en lærebok. Det er meningen at det skal kunne leses som en roman.
– En historisk roman?
– På en måte. Det historiske må jo stemme. Jeg er nødt til å intervjue mennesker som var unge på den tiden, og det er ikke så lett å finne dem. Jeg trenger flere kilder…
– Du kan ikke legge det til Oslo da? Vil ikke det gjøre det lettere?
– Det har jeg faktisk tenkt på, og det er ikke for sent, for det eneste jeg har skrevet så langt er rammefortellingen, altså min egen historie, eller hovedpersonenes historie … og den er ikke så stedsbunnen at den ikke kan flyttes… Men skal vi egentlig kjede alle disse menneskene med dette da Andreas? Skal vi ikke ha dessert?
– Jo! Det skal vi så menn! Og det er ikke tilfeldig at Cecilia nevner desserten. Skal du fortelle litt om den, Cecilia? Jeg syns du skal reise deg.
Andreas har plassert meg ved den ene bordenden, og seg selv ved den andre. Det først nå jeg forstår at han har gjort det med vilje. Han blunker til meg idet jeg reiser meg. Okei. Gulvet er mitt. Da får jeg gjøre noe ut av det.
– Naturalmente, Andreas. La meg fortelle litt om Zabaglione. Har noen av dere smakt det?
Det ristes på hodet.
– Er det italiensk?
– Absolutt, Henrik! Molto bene! Una delicatezza italiano. Det har seg nemlig slik at Andreas og jeg har inngått en pakt.
– Bryllup?
– Vel… bigami er merkelig nok fortsatt forbudt.
– Hvorfor er det så merkelig?
– Ikke avbryt! Nå skal vi snakke om desserten.
– Det var du som sa det var merkelig.
– Er det et emne jeg bør utdype før jeg går videre?
– Definitivt!
– Okei. Jeg kan godt si noe om mitt syn på bigami, som jeg faktisk er positiv til. Veldig enkelt:  Det finnes altså ingen lov som sier at man ikke kan ha flere samboere eller flere elskere, så hvorfor skal man ikke kunne gifte seg med flere menn?
– Menn? Et rent feministisk standpunkt altså?
– Nei. Ikke nødvendigvis. Jeg sa flere menn bare fordi bigamister tradisjonelt er menn som har flere koner. Det er bare for å vise at det også kan gå den andre veien.
– Så du kunne tenke deg å ha flere menn?
– En mann og en kone kanskje? Det hadde vel dekket mine primære behov. Jeg ser ingen grunn til at det skal være ulovlig å gifte seg med flere så lenge det ikke finnes noen lov som hindrer tilsvarende papirløse forhold. Homofile har jo rett til å gifte seg… eller i hvert fall inngå partnerskap.
– Ikke med flere enn én.
– Nei. Nettopp. Men tre eller fire eller fem kan godt leve helt utmerket sammen, noe også dagens dessert vil vise, for å komme tilbake til utgangspunktet.
– Det vil bli et problem med arv.
– Selvfølgelig. Men er det uløselig? Praktiske problem vil det alltid være. Man må ha en trippelseng eller en kvadruppelseng… egentlig akkurat som med desserten. Kan jeg så gå videre?
– Men rent moralsk er det vel et problem?
– For noen… men ikke noe større problem enn det er slik det er i dag. Det er bare formaliteter og papirer. Hvem som helst kan velge å leve sammen i hvilken som helst form for samliv de ønsker med loven i hånd. Så hvorfor er bigami forbudt?
– Jeg ser poenget ditt.
– Grazie, Enriko! Altså, Zabaglione. Andreas og jeg har ikke tenkt å bli bigamister, men vi har inngått en slags pakt allikevel. En veldig enkel pakt: Dersom jeg klarer å lage en tilfeldig valgt dessert, så skal jeg slippe å spille piano…
– Slippe?
– Nei. Det var litt dårlig ordbruk… jeg skal altså ikke slippe å spille piano, men jeg skal få lov å spille bass i stedet, og Andreas har lovt å lære seg å spille noe jeg har laget.
– Og det angrer jeg på allerede!
– Altså…  Zabaglione ble valgt etter følgende metode… det har for øvrig en liten forhistorie: Hva gir man i bursdagsgave til en mann som har alt?
– En champagnevisp!
– Det har han. I platina.
– En nesehårklipper?
– Det har han også… flere forslag, Henrik?
– Fallskjermhopp!
– Det ville han aldri turt… okei, det han ikke hadde var nemlig The Silver Palate Desserts Recipes… i lommeformat. Den ser slik ut.

– Så det han gjorde var å begynne å bla, og så skulle jeg si stopp. Og så ble det Zabaglione. Helt tilfeldig. Det kunne egentlig blitt hva som helst, for innholdet er ikke sortert alfabetisk, men det ble altså Zabaglione, noe Andreas syns var litt urettferdig. Men en deal er en deal. Zabaglione er, som Henrik sa, en italiensk dessert. Den kan serveres varm eller kald, og jeg har valgt å servere den varme varianten, både fordi det er den største utfordringen og fordi jeg selv syns den er best varm. Så nå trenger jeg altså noen minutter på kjøkkenet, og Andreas trenger jeg som assistent og bærehjelp. Så kan dere som fortsatt tør å innrømme at dere røyker gå en tur på terrassen…
– Får vi ikke se på?
– Nei! Gå og ta deg en røyk!

Jeg bør vel innrømme at jeg har jukset litt og øvd meg hjemme, og funnet ut at det vanskeligste er å få riktig konsistens. Det skal være tykt, men ikke så tykt at det blir eggerøre, og da må man huske på at varmen fortsatt henger igjen etter at man har tatt kokekaret av platen. Egentlig skal man varme det over kokende vann, men jeg har valgt å bruke en teflonbelagt vok direkte på platen. Det er ganske risky, men dersom man er forsiktig så går det bra. Til ti personer trenger jeg 14 eggeplommer, en drøy kopp med sukker og nesten like mye Marsala.  Marsala er en slags italiensk portvin, bare mye bedre.
Nå er utvalget av Marsala dessverre ganske snevert på Vinmonopolet. De har bare én: Pellegrino Marsala Superiore Dolce til 170 kroner. Men den er helt okei, selv om den er langt fra Marsala slik jeg husker det fra Danmark.
Å lage Zabaglione krever litt konsentrasjon. Man blander eggeplommer, sukker og Marsala sammen, og visper fort med en trevisp mens det varmes. Det tar omtrent tre minutter. Jeg tar voken litt av og på den varme platen, og visper til jeg syns det har blitt passe tykt.
Jeg har allerede forberedt serveringen. Preben har noen helt perfekte håndlagede dessertskåler i glass med blå kant, og jeg har kjøpt blåbær, bringebær og jordbær på Centra. Jordbærene har jeg delt i to og fjernet hamsene. De andre bærene er hele, og alt er fordelt i bunnen av skålene… og så har jeg tilført min egen litt spesielle variant: Litchi – kinesisk kjærlighetsfrukt. Den har et stivt og taggete rødt skall som lett lar seg fjerne, og under skallet befinner det seg en hvit frukt med en glatt konsistens som ikke er til å ta feil av. Den skal legges på toppen, ferdig skrelt, men med stenen inni.

Det ble vellykket. Jeg tror jeg kan si såpass uten å ta munnen for full. Resten av Marsalaen serverte vi i små glass ved siden av, og etterpå serverte vi Caffé Corretto med Grappa.
– Dere er det perfekte ektepar, og jeg er snurt over ikke å ha hatt vertinnen til bords, sa Henrik da holdt takk-for-maten-talen, – Cecilia har sagt sitt om bigami. Det gjelder å kjenne sin besøkelsestid, Andreas! Takk for maten! Begge to! Nå kan vi røyke på terrassen, og etterpå blir det underholdning!

Jeg burde egentlig ikke ha drukket så mye, men samtidig burde jeg ha drukket mer, for jeg var nervøs da vi skulle spille. Jeg hadde vært på 4-sound og kjøpt meg en liten Peavey-forsterker, og en liten sub-woofer, akkurat sterk nok til at de dypeste tonene vibrerer i mellomgulvet. Gjestene kom inn fra terrassen allerede idet de hørte at vi stemte. Vi fikk altså ingen sjans til å spille igjennom.
– Vil du si noe først? hvisket Andreas da alle hadde samlet seg.
Jeg burde kanskje det.
– Okei… ikke ta dette for alvorlig. Vanligvis pleier vi å spille firhendig på piano, og det skal vi nok gjøre etterpå, men i år har jeg lyst til å spille noe annet. Noe jeg har laget. Det har seg slik at jeg en gang hadde en halvsøster. Jeg traff henne bare en eneste gang… men i løpet av de få timene vi fikk være sammen lærte jeg henne å kjenne… tror jeg. Vi var omtrent like gamle… det var faktisk bare en uke som skilte oss i alder. Hun lærte meg å skrive navnet mitt i semafor… dere vet sånne tegn man brukte for å sende meldinger i gamle dager, med to flagg som ble holdt på en spesiell måte. Jeg har sett på semaforalfabetet og forsøkt å oversette det til musikk. Hvor forståelig det har blitt aner jeg ikke, men det ligger et budskap der… til henne… egentlig burde jeg vel bare holde kjeft… er du klar Andreas?

Jeg var tilbake i København mens jeg spilte.
Det hadde vært på nyhetene.
Tre ungdommer har omkommet i en campingvogn fordi det har lekket gass.  Og så ser jeg navnene og tror det må være en annen. Helt til jeg ser bildene. Det siger inn… sakte. Jeg stirrer på alle jeg møter. Setter meg på hovedbanegården og ser på togene som drar av sted, fulle av mennesker som er på vei mot noe. Mennesker med fremtiden foran seg? Det er jo det vi alle tror og håper på, at vi har en fremtid som vil bringe oss lykke. Hva om toget sporer av?
Borte… B O R T E.  Jeg har talt bokstaver og skrevet noter…
Jeg har vondt, både i sjelen og i fingertuppene, men jeg tvinger meg selv til å smile, og jeg får smil tilbake.
Det skal ikke være lett! Det skal koste noe…

:::

Tog fra Oslo S til Gøteborg. Avgang klokken 17, beregnet ankomst klokken 20:57. NSB er nøye med å passe tiden. I våre dager bør man ikke være forsinket, for da får det politiske konsekvenser. Men det holder ikke. Vi er allerede for sent ute da jeg kjenner at det rykker, og vi glir ut fra stasjonen omtrent 23 sekunder etter skjema.
Det betyr nok samferdselsministerens avgang… fred være med hennes minne.

Jeg har tre dager på meg før jeg må være tilbake, for da er det branninspeksjon. Jeg kunne selvsagt valgt å bli i Oslo, men jeg er rastløs, og dessuten savner jeg Alice. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ta noen dager i København, men Alice tok ikke telefonen da jeg ringte, og jeg rakk å sende henne to tekstmeldinger før hun omsider ringte tilbake.
– Kommer du til Køben nå? Det var da dumt, for jeg er på seminar i Gøteborg. Det var derfor jeg ikke svarte.
– Å… hvor lenge blir du?
– Hele uken.
– Jeg hadde så lyst til å se deg… jeg har ferie.
– Er du alene? Kan du ikke komme hit? Jeg kan sikkert bytte til et dobbeltrom, det hadde vært helt perfekt om du kom til Gøteborg. Det er jo den samme avstanden… nei, det er faktisk kortere. Kan du ikke komme til Gøteborg?
– Kanskje det? Jeg har aldri vært i Gøteborg. Er det noe fint der?
– Ja. Jeg er jo her.
– Det er sant.
Etter at jeg hadde snakket med Alice ble jeg sittende og tenke litt… på Alice og på togreisene våre…  hva med å ta toget til Gøteborg? Til Gøteborg er det egentlig ikke noe særlig tid å spare på å ta fly… det tar uansett tre kvarter til Gardermoen med T-bane og tog, og så bør man være der en time før flyet går. Og så må man vente på bagasjen og komme seg til sentrum i Gøteborg… nei, toget er tingen, selv om det tar en knapp time lenger tid. En time jeg kan bruke på å skrive, og drikke te og spise sjokolade fra automaten…

___

Steinaldermannen ga ikke opp selv om det ble månelyst da han kom hjem. Da steinalderkonen hadde fått sitt, snek han seg ut i natten. Han var bitt av kokebasillen og ville koke mer. I fantasien så han for seg enorme gryter hvor elefanter og store trær lå og boblet side ved side. Elefantsuppe… da ville nok steinalderkonen bli imponert…. elefantsuppe med granbar og ferske kongler. Kanskje han kunne krydre med roser? Men ikke for mye.
Han kunne finne opp helt nye retter… sette en helt ny standard… kanskje få stjerner oppkalt etter seg. Hva med en en kokt kongle? Nei, det var slett ikke godt. Kanskje han skulle prøve å koke en ål… og kanskje noen blåskjell… med hvitløk?

Jeg har fått dele kupe med en mann i førtiårene. Han virker sjenert og gjemmer seg bak Dagens Næringsliv. Han tør ikke se på meg. Han går av på Rygge, og jeg ser ham på perrongen like etterpå. Han strever med å slå opp paraplyen i det lette regnet. Han ser morsom ut, så jeg knipser et bilde av ham med mobilen gjennom vinduet. Det blir veldig uskarpt, men da jeg vil ta ett til, er han borte.
Jeg har hatt en forestilling om at det er internett på toget, men det er det ikke. Ikke på denne avgangen. Konduktøren sier at det kommer i løpet av høsten. Heldigvis er det lett å bruke iPhone som modem, selv om det går litt tregt.
Men toget går fort. Det suser gjennom landskapet på nesten lydløse skinner mens jeg fordyper meg i dypsindigheter i nettavisenes kommentarspalter.
Verden sliter. Uff ja. Men løsningene finnes jo… det er plenty av smarte mennesker som har løsninger på det meste. Jeg leser kommentarspaltene og funderer over hvor lite jeg egentlig kan.
Det er visst så mye man må kunne i dag for å kunne ytre seg med tyngde i debattene som raser i kommentarfeltene. Folk som meg, vi som altså ikke klarer å løse USA’s økonomiske problemer over natten, og ikke engang har klart å forutse dem allerede for ti år siden, har lite å bidra med. Dagens debattnivå er så høyt at det tydeligvis bare  er de aller mest kunnskapsrike og intelligente som er kvalifiserte til å delta. Jeg, som verken kan lande en jumbojet bedre enn kapteinen eller holde vitenskapelige foredrag om kvantemekanikk, jeg som ikke kan slå fast med sikkerhet at det ikke finnes intelligent liv i Senterpartiet, og ikke engang klarer noe så enkelt som å lage et bedre statsbudsjett enn regjeringen… nei… jeg har nok ingenting i debatten å gjøre. Det er best å overlate den til folk som vet hva de snakker om.  Folk med kunnskap og innsikt hinsides enhver forstand som uten å tvile kan løse all verdens problemer og med letthet kan omfavne både det ene og det andre partiet, fordi det må da være åpenbart, selv for enhver idiot, at dette partiet er best. Det er slike mennesker Norge trenger. Mennesker som uten anstrøk av tvil kan slå fast hva som gagner landet best. Utlendinger som tillater seg å så tvil om kunnskapsnivået til norske studenter burde ta seg en titt på blogginnleggene, for ikke å snakke om kommentarfeltene i nettavisene. Da ville nok pipen fått en annen lyd. Er det noen som virkelig vet hva de snakker om så er det vel nordmenn! Og til alt overmål deler de raust kunnskapen sin. Det er slike mennesker verden trenger!
Burde jeg ikke egentlig være litt betenkt over å ta toget? Hva om det er en helt vanlig lokfører som kjører? Burde det ikke egentlig vært en av disse ufeilbarlige og kunnskapsrike som stod bak spakene? Men de har kanskje ikke tid til å sysle med slike uvesentligheter? De skal muligens holde foredrag for finanseliten i USA eller korrigere Hawking slik at han kommer på rett spor…. eller kanskje de bare skal ha en slapp dag og belære oss ignoranter om hvilke jagerfly Norge burde kjøpe, eller hvordan man integrerer pakistanere, avskaffer helsekøene og gjør fotball-landslaget til verdensmestre… sånne småting. Uff… de må ha det travelt, stakkars… i motsetning til meg.
Jeg tror jeg heller vil flykte inn i en innbilt trygghet og forsøke å nyte landskapet som farer forbi, mens jeg fortsatt kan… for Gud hjelpe meg, det kan jo tenkes at det er en helt vanlig mann som styrer toget… eller en kvinne? Himmel og hav! En kvinne? Kjære jomfru Maria. Se i nåde til meg…du vet at jeg har forsøkt å være et godt menneske… ikke la en kvinne spore oss av.

Jeg har lest et sted at dersom man plasserer en ape foran en skrivemaskin og lar ham skive i all evighet, så vil han etter hvert skrive bibelen på swahili. Jeg har egentlig aldri forstått poenget med å ofre en evighet på det… det hadde vært langt mer spennende om han skrev en helt ny kokebok. Jeg lurer på hva de allvitende ville hatt å si til det… ville en ape i evigheten kanskje kunne bli en ny Hellstrøm? Kanskje de som kan så mye burde skape et syntetisk univers med en syntetisk evighet, og en syntetisk ape… og så kunne de bare sette opp hastigheten og se hva han produserte.
Selv produserer jeg bare minner mens toget snor seg gjennom landskapet med behagelig søvndyssende klikkelyder… minner om en annen togtur, fra Marseilles til Nice…

Det er grått. Grått og nesten fargeløst, og det virker som om det preger alle jeg treffer. Kelneren var utålmodig da jeg spiste lunsj. Han nektet å forstå engelsk, og snakket så fort at jeg ikke klarte å forstå hva han mente. Da jeg ba ham snakke slitt saktere, bare forsvant han i ti minutter, og så lurte han på om jeg hadde omsider hadde bestemt meg da han kom tilbake…. og taxisjåføren satt meg av helt nederst, selv om jeg hadde både min egen og Alice sin bagasje å drasse på. Og nå er jeg urolig. Alice har ikke kommet. Hun skulle vært her for tyve minutter siden. Rekker vi ikke toget, rekker vi heller ikke å hente leiebilen. Kan det ha skjedd noe med henne? Telefonen hennes er avskrudd, men det trenger ikke bety noe. Den har sikkert gått tom, for hun gidder jo aldri lade den; det er billigere å bruke min, for da er det pappa som betaler.
– Does anyone speak english around here?
Stemmen hennes er oppgitt. Så oppgitt som bare amerikanere klarer å bli.
– Sure! What’s your problem?
Hun viser meg billetten sin.
– This track doesn’t exist!
– No…that’s the number of the train. You have to look at the board… wait, your’e going to Nice? So am I. You are in the right place.
– Thank God! I’m Linda, nice to meet you.
Jeg ser at hun har et hovent øye når hun tar av seg solbrillene.
– I was mugged… but since I had nothing to steal, they decided to hit me instead. Is that how they do it here?
– I don’t know. I’m danish. Did you have someone look at it? Let me see…
Linda er noen endel eldre enn meg, kanskje trettifem, og veldig amerikansk, noe hun ikke forsøker å skjule. Amerikansk flagg på ryggsekken og stars and stripes på genseren.

Mennesket må gå et stykke i andres sko for å forstå hvordan de har det, har jeg lest et sted. Min egen evne til forståelse vil således alltid være begrenset av at jeg går i mine egne sko, men vissheten om at det er andre som har det annerledes er alltid tilstedeværende på en måte, selv om evnen til å sette meg inn i andres situasjon altså er begrenset. Et sår i pannen gjør vondt, såpass kan jeg forstå. Men det nedverdigende i å bli slått bare fordi man ikke anses som annet enn bortkastet tid ettersom man ikke besitter noe som det er verdt å stjele, har jeg aldri reflektert over.

– It’s not the bruise that bothers me, it’s way they looked at me… like my life was worth shit! They could have killed me… but someone came, and they ran.
– Guess you were lucky, after all.
– Yeah, guess I was… do you think I will get a scar?
– No… but you should see a doctor, in Nice. Just to be on the safe side. How long are you staying?
– I don’t know… I would like to see Paris. Have you been to Paris?

Toget er klart til avgang. Jeg er nødt til å bestemme meg. Alice har ikke kommet, men hun vet hvor vi skal bo i Nice. Å bli sittende og vente på jernbanestasjonen er uansett bare dumt.. Hva er alternativet? Å melde henne savnet fordi hun er en halv time for sent ute? Hvem gidder vel å reagere på det? Nei, jeg kan like godt dra. Hun vet hvor jeg er…
Landskapet er flatt og grått, og helt fargeløst. Det lette regnet lager små striper på vinduet mens vi farer av sted gjennom åkerlandskapet. Her og der kan jeg se noen hus. Spredt bebyggelse, heter det vel. Vi passerer et hus med gamle kjerrehjul som pynter opp fasaden… er det en brukthandel, eller syns de bare det er fint? Kanskje de pynter det med fargerike lys i julen? Men hvem er jeg til å bestemme hva som er fint? Er jeg ikke bare et produkt av den verden jeg lever i… akkurat som Linda …?

– What’s it like i Denmark? It’s a very small country, isn’t it?
– Yes. It’s not very big. We’re like five million people, and just over one million live in Copenhagen, the capital.
– I know the song… ”Wonderful, wonderful, Copenhagen”… is that where you live?
– No… actually I live in Norway.
– That’s in Sweden, isn’t it?
– No. Norway is a country. They had the winter olympics i ninteen ninty-four. It was a great event.
– Oh, you mean Lillyhammer! Is that in Norway?
Lillyhammer… jeg er nødt til å smile.
– Lillehammer. It’s a city in Norway.
– Say it again…
– Lillehammer.
– Is that norwegian or danish? I mean, do you speak norwegian or danish?
– Something in between I guess… it’s basically the same language, only it’s like italian and spanish… the same family, but very different…
– Yeah…like me and my brother.

Steinalderkonen våknet alene.
– Stein? Hvor er du?
Intet svar, og hun kjente at det var kaldt på hans siden av sengen. Hadde han gått? Uten tillatelse og uten å si i fra? Hun så raskt etter klubben. Dette måtte det bli en slutt på. Her skulle det bli månelyst, selv ved høyløys dag.
– Stein! Hvor er du?
Stemmen hennes ga gjenklang i morgenstillheten da hun ropte fra huleåpningen. Over innsjøen lå det er slør av dis, og vannet var så stille at hun kunne se et perfekt speilbilde av seg selv da hun gikk ned til stranden. Hadde han forlatt henne? Var hun ikke attraktiv nok?
– Stein!
Ropet hennes ga gjenklang, og et par fugler lettet pliktskyldigst fra trærne på motsatt bredd, som for å understreke ensomheten hennes.
Hvor mange fullmåner hadde det gått siden han jaktet henne ned og trakk henne med seg til hulen sin? Det var mere enn tre.. sikkert også mere enn tre ganger tre. Hva kommer egentlig etter tre? Mange? Mange ganger tre?
Det var egentlig ganske lenge siden, så lenge at hun ikke lenger savnet flokken sin. Hun hadde likt lukten hans. Det var egentlig derfor hun ikke hadde flyktet. Og så var han jo ganske snill, selv om han tenkte mye. Han hadde underlige tanker. Tanker hun ikke forstod. Han sa ”vi” hele tiden: ”Vi” er en familie, ”vi” skal holde sammen… det er ”vi to” som står for fremskrittet og skal føre slekten til nye høyder… Hvorfor sa han hele tiden ”vi” når det bare var han som egentlig bestemte alt? … bortsett fra i hulen, for den var hennes ansvar.
”Vi” må få barn… forplante ”oss”, sa han… det var visst ikke så lett.
”Vi”… det var alltid ”vi” som hadde et problem når han hadde et problem… det var aldri ”vi” når det var hennes problem. Da var det “du”.
Hun så utover landskapet og tilbake på speilbildet sitt i vannet. Det var kanskje slik menn var laget? Det var vel bare å akseptere det, alternativet tatt i betrakning.
Men det plaget henne at han ikke hadde kommentert hvor fint hun hadde gjort det i hulen. Han hadde kanskje ikke lagt merke til at hun hadde skiftet ut den gamle timoteien med ny?  Hun burde kanskje ikke slått ham i hodet med klubben… men, det var jo bare et uttrykk for at hun hadde vært engstelig… en ren kjærlighetserklæring… han forstod vel det? Man må jo teste forholdet for å se om det er noe verdt… gjør ikke alle det?  Det er kanskje ikke helt stuerene steinaldertanker?

Jeg tror alle mennesker på ett eller annet tidspunkt i løpet av ungdommen blir klar over om de er i besittelse av en naturlig tiltrekningskraft eller ikke. Jeg ble ganske tidlig klar over at jeg hadde en ganske stor tiltrekningskraft på mennesker av mitt eget kjønn, men det betød ikke at jeg ble godt likt i plenum, snarere tvert i mot. På tomannshånd derimot, kunne jeg være magnetisk.
– Du er både myk og hard på samme tid… akkurat som en gutt, sa Laura, en av klassevenninnene mine. Hun hadde fått scooter i bursdagspresang og så hadde hun sluppet opp for bensin. Hun måtte trille scooteren hjem fra skolen, og jeg tok henne igjen rett før trikkeholdeplassen ved Hygea…
– Vil den ikke starte?
– Jeg har kjørt tom for bensin.
– Bor du langt unna?
– Ganske. I Tiedemanns gate. Vet du hvor det er?
– Nei.
– Det er like ved Frognerparken.
– Det er en bensinstasjon rett her nede.
– Jeg har ingen penger på meg.
– Jeg har kort. Du kan godt låne av meg.
Det var egentlig ikke lov å kjøre to på scooteren hennes, men hun ville gjerne kjøre meg hjem. Det var et ganske lite sete, så vi satt tett og jeg måtte holde meg fast med armene rundt henne og lene meg mot ryggen hennes. Hun luktet godt.
– Vil du bli med inn og ta en cola, eller en kopp te? Vi kan gjøre lekser sammen…
– Det kan jeg godt… men vi gidder ikke gjøre lekser. Må vi det?
– Ikke for min del.
Vi laget te på kjøkkenet, og etterpå gikk vi opp på rommet mitt.
– Er det en krystallkule du har der?
– Ja.
– Den er ganske liten.
– Den trenger ikke være så stor…
– Kan jeg se i den?
– Selvfølgelig.
Vi satt oss på sengen og hun holdt den opp mot ettermiddagssolen som falt skrått inn av vinduet.
– Ser du noe? spurte hun, og lente seg litt nærmere så jeg også kunne se.
– Nei… bare tåke. Det er ikke alltid man kan se noe…
– Har du noen gang sett noe som har skjedd? På forhånd mener jeg?
– Bare i fantasien… ikke noe som har skjedd i virkeligheten.
– Men, tror du den virker?
– Kanskje… hvis man vet hva man skal se etter.
– Er det sant at du er en heks?
– En heks? Hva mener du med det?
– Jeg vet ikke… det er mange som sier at du er en heks.
– Syns du jeg ser ut som en heks?
– Ja, litt. Men jeg liker hekser.
– Hva er det liker med hekser?
– At de er farlige.
– Syns du jeg er farlig?
– Ja.
– Hvorfor det?
– Fordi jeg får lyst til å kysse deg.
– Det kan du vel…

”Vi”. Steinalderkonen likte det ordet. Det hun likte var at det var inkluderende.  Når steinaldermannen hennes sa “vi” var hun også med. Og han var flink til å inkludere henne… når han hadde bruk for det.
– Vi må finne ved, sa han.
Da gikk de sammen i skogen og fant tørre kvister. Hun bar så mange hun klarte, og han skrøt av henne etterpå.
– Nå var vi flinke… se så mye vi klarte å finne!
Da ble hun stolt. Jo, de hadde vært flinke… og da hadde ”vi” en betydning. Hun ville gjerne snakke om det.
– Du sier så ofte ”vi”, selv om jeg ikke er med.
– Gjør jeg det? Men vi er jo sammen?
– Joda… vi er sammen når det passer deg, og vi gjør ting sammen når det passer deg, men vi er ikke ”vi” hele tiden. Ikke når du koker.
– Men det har du jo ingen forstand for… du slår meg i hodet med klubben!
– Det er jo bare fordi jeg er redd…

– Do you mind if I sit next to you?
Linda likte ikke å sitte med ryggen mot kjøreretningen. Det forstyrret noe hos henne… noe jeg ikke helt forstod, men som jeg ikke gadd å grave dypere i, men det hadde visst noe med hastighetsfølelsen å gjøre… etter hva jeg forstod.
– I like your perfume, which one is it?
– I don’t wear any…
Jeg hadde vært på toalettet og vasket hendene. Det var sikkert det hun luktet.
Jeg har opplevd det før. Det er alltid slik det begynner. Forsiktig.
Selv liker jeg noen ganger å sitte med ryggen mot kjøreretningen. Det skjer en slags absurd virkelighetsfordreining nå man opplever nedbremsing som akselerasjon… og omvendt. Men da må man lukke øynene… ellers virker det ikke…

Jeg aner ikke hvor tankene mine kommer fra. De bare dukker opp, helt av seg selv. Er det landskapet som  inspirerer meg? Det ensformige siget av flatt landskap… eller kanskje det er lyden? Uansett hva det er så kommer tankene… og minnene…

-Det er ingen grunn til å skjule noe for fru Harring. Hun er bare en ansatt.
– Bare en ansatt? Det er vel ikke bare?
– Let’s face it, Alice! Vi kan ikke bo her og være kjærester uten at fru Harring forstår det.
– Hva om hun sladrer?
– Til hvem?
– Til alle!
– Det gjør hun ikke.
– Hvordan kan du være så sikker på det?
– Ansatte har ikke lov å si noe. Det har jeg lest et sted. Hvis de sladrer så er det ingen som vil ansette dem. Da er de illojale.
– Hvor har du lest det?
– Det vet jeg ikke… sikkert i en bok på biblioteket. Det er en æressak. Tjenere skal ikke sladre… tror du Dronning Margrethes tjenere sladrer på henne?
– Hva om da?
– Om hva som helst… kanskje hun har damebesøk i sengen sin?
– Dronning Margrethe?
– Ja. Hvorfor ikke? Men det vet vi altså ikke, fordi tjenerne hennes ikke er illojale.
– Fru Harring er ikke noen tjener… hun er hushjelp.
– Hva er forskjellen? Hun tjener jo penger?
– Det gjør jo alle som arbeider.
– Ja… men så er jo alle tjenere. Ingen har lov å være illojale mot dem man tjener hos.
– Men alle sladrer allikevel!
– Fru Harring har aldri sladret! Aldri på meg i hvert fall, og det har hun hatt all mulighet til, særlig hvis Kissa har rett.
– Tror du på det?
– Jeg vet ikke… vi kan jo spørre henne.
– Nei! Er du gal!
– Hvorfor ikke? Vi trenger ikke spørre direkte. Vi kan bare fiske litt?
– Nei. Det gjør du bare ikke! Da kommer jeg til å få latteranfall.
– Jeg tror nok hun har en slags anstendighetsfølelse, selv om hun bare er sur. Hun sa jo ikke noe om vinen. Da ville pappa sagt det.
– Forteller han deg alt?
– I hvert fall alt som har med meg å gjøre…
– Han er egentlig ganske cool.
– Ikke sant? Det var jo det jeg sa.
– Tror du han har elskerinner?
– Det har han nok. Han har det i hvert fall i Norge, selv om han tror ingen vet det.
– Det kan jeg godt forstå. Jeg hadde ikke hatt noe imot…
– Alice! Du kan bare våge!
– Hva er det som er så galt med det?
– Det gidder jeg ikke å svare på en gang!

Fredrikstad. Reisefølget mitt siden Moss har vært en dame i førtiårene som har skrevet og fått tekstmeldinger i ett sett. Nå går hun av, og jeg blir sittende alene. Det passer meg utmerket, så jeg breier meg alt jeg kan. Det er massevis av ledig plass i vognen, så jeg har ikke dårlig samvittighet når jeg legger bagen og jakken min i det motstående setet. Neste stasjon, Sarpsborg, på tide med en kopp te…

Det er over en uke siden Alice var hjemme. Laderen til telefonen hennes ligger i gangen med en lapp på. ” Husk å ringe. Far. ”
Far… jeg har alltid sagt pappa. Det er sikkert fordi jeg har vokst opp med det. Mamma alltid har sagt det. Jeg syns det er koseligere med mamma og pappa… mer personlig.
– Hva syns du? Det er ikke akkurat noe palass. Vil du se rommet mitt?
– Det hyggelig her.
– Det var det vi hadde råd til. Men det fint å bo i byen. Jeg har fått det fineste rommet… det har utsikt mot gaten. Hvordan er rommet ditt? Har du utsikt mot gaten?
– Nei. Det er ingen gater der jeg bor. Bare en vei. Jeg bor i annen etasje….
– Bor du på landet? Jeg trodde du bodde i Oslo?
– Jo. Men vi bor ikke i sentrum.
– Men det er et stort hus?
– Ganske stort. To etasjer… syns du ikke det er vanskelig å sove her?
– Hvorfor det? Liker du sengen min?
Sengen hennes er stor og med høye messingvanger. Mye større enn min. Den står i det hjørnet som er lengst fra vinduet og er pent oppredd med hvitt sengeteppe og lysebrune pynteputer.
– Sov dere i samme seng? Du og hun…
– Egidya? Ja. Selvfølgelig.
– Så det var liksom helt greit? Hva sa faren din til det?
– Men hun hadde jo kjæreste! Det visste han jo. Han hadde jo truffet ham.
– Hvorfor er det så viktig at ingen får vite at du er lesbisk?
– Men det er jeg da ikke!
– Biseksuell da… hvorfor er det så viktig at ingen får vite det?
– Fordi jeg vil vite det selv først!
– Vet du ikke det allerede?
– Nei. Det er det jeg finner ut nå.
– Så jeg er bare et eksperiment?
– Nei, det er du da ikke! Hvordan kan du si det?
– Hva er jeg da?
– Det vet du! Du er den jeg elsker. Er ikke det nok?
Jeg har en følelse av at det er noe galt med logikken.

Et par gutter rundt femten- seksten kommer på og setter seg på andre siden. De har vært på trening og snakker høylytt om ishockey og mopeder. Jeg skjønner omtrent bare halvparten av hva de sier, så jeg tar på meg head-set og stenger dem ute. Lift Off, Jay-Z & Kanye West, akkurat passe akkompagnement da vi glir ut fra stasjonen. Twenty seconds and counting… we have lift-off…
Sarpsborg er en by jeg vet lite om. På nettet kan jeg lese at Sarpsborg har fostret prominente personer som Arnardo og Lene Alexandra Øien… sirkus og glamour.

Kjøkkenet er ganske lite, men det er det mest velutstyrte kjøkkenet jeg har sett.
– Dette er laboratoriet. Min fars stolthet.
– Det kan jeg forstå.
– Vil du ha kaffe? Jeg kan lage verdens beste kaffe. Det sier min far også… jeg er bedre enn ham… ekte italiensk espresso fra Italia. Han importerer den selv…
– Gjerne.
– Har du sett en sånn? Det er en italiensk parmesankvern, og dette er en pastamaskin… og denne er til å skjære mozzarella med, i akkurat passende skiver… vet du at mozzarella er laget av bøffelmelk?
– Nei… er det bøffel i Italia?
– Ja. Vannbøffel … vil du ha en latte? Dobbel?
– Ja takk…gjerne.

Guttene går av i Halden, og ingen kommer på. Jeg er akkurat så mistenksom at jeg ikke har turt å gå fra tingene mine for å handle på automaten. Nå kan jeg ta sjansen, men jeg tar med meg mobilen og minnepinnen min, i tilfelle…

Det er en hel kjøkkenhage av urter i den brede vindusposten, og på balkongen utenfor kan jeg se tomatplanter med små grønne kart, sammen med noen planter jeg ikke aner hva er. Balkongen ligger i halvmørke og det kan neppe komme noe særlig sol ned i den trange bakgården. Jeg forstår ikke helt hvorfor de flyttet. De må jo ha hatt det mye bedre på landet.
– Hvorfor flyttet dere?
– Det var ikke noe gjøre der… det var for langt til byen.
– Trives han her… din far?
– Det tror jeg. Vil du ha sukker?
– Ja takk. En liten bit…
– Min far sier at det alltid skal være litt sukker i espressoen for å balansere bitterheten… men jeg drikker den helst uten sukker. Sukker er ikke sunt…
– Det smaker bedre med litt sukker.
– Bare hvis man er vant til det.
– Han er en dyktig kokk, din far?
– Meget dyktig. Jeg syns han er den beste.
– Er det dyrt å spise der han jobber?
– Ja.
– Har du spist der?
– Ja. Men ikke i restauranten. Bare på kjøkkenet.
– Skal vi gå dit og spise i kveld? Jeg kan betale.
– Seriøst? Det er veldig dyrt…
– Da er det vel verdt det? Kanskje pappa vil betale…

Jeg må ha duppet av litt og drømt noe rart, for jeg aner ikke helt hvor jeg er når noen tar meg forsiktig i skulderen.
– Ursäkta.
– Sorry… I… what’s the problem?
– Have you anything to declare?
– Yes… ?
Det blir noen trøtte smil og litt frem og tilbake før jeg forstår at det er tollkontroll.
– Er det noen som gidder å smugle noe til Sverige da? Smugler man ikke andre veien?,  er det naturlige spørsmålet, og de har hørt det før. De er profesjonelt enige i det, men de kontrollerer allikevel. Det hender de finner noe hasj og noen penger… men jeg har vel ikke noe sånt med meg?
– Nei, skal jeg pakke ut bagen min?
Jeg gjesper og smiler unnskyldende. De smiler tilbake og rister på hodet.
– Förlåt att jag väckte dig. Ha en trevlig resa.
Jeg er altså i Sverige. Er det mulig å se forskjell? Hvordan visste man at man var i Sverige når man flyktet under krigen? Var ikke dette en del av Norge en gang? Egentlig burde Norge og Sverige slå seg sammen… med Danmark… eller kanskje ikke, for da ville det blitt vanskelig og velge Oslo som hovedstad. Oslo er egentlig en veldig fin by, selv om den er full av svensker.

Linda hadde en pappboks med is-te i en av lommene på ryggsekken sin. Jeg tenkte på Cecilia, halvsøsteren min, da hun stakk sugerøret i den.
Det er to ting jeg syns er virkelig ekkelt. Det ekleste er menn med skjegg som smatter mens de spiser, og særlig hvis de spiser majones. Menn med skjegg som spiser majones er nok det aller ekleste jeg vet. Det andre jeg syns er ekkelt er å drikke av noe som andre har drukket av. Selv om jeg kan råkline med folk jeg ikke kjenner, syns jeg det er ekkelt å drikke av samme flaske som dem. Jeg aner ikke hvorfor jeg syns det er ekkelt , det er bare sånn det er. Det byr meg imot å drikke av et glass som andre har drukket av, selv om det er en person jeg har har suget på tungen til for noen minutter siden.
Jeg hadde ikke suget på tungen til Linda, og jeg hadde heller ingen intensjoner om å gjøre det. Jeg var ferdig med jenter. Det var en erfaring, noe jeg hadde hatt. Jenter var deilige, men jeg ville heller ha en mann. En mann som kom ferdig utstyrt med alt jeg drømte om; et blodfylt og bankende kjønnsorgan som passet perfekt og gled motstandsløst inn når jeg ble glatt… det var jo det som var den egentlige meningen med livet… det var slik Gud hadde skapt meg. Å ha sex med jenter var bare noe man gjorde fordi det var deilig. Det hadde ingen mening, utover nytelsen. Det var ren hedonisme…
Linda smakte litt som modne plommer. Eller kanskje det var is-te. Leppene hennes var myke og hendene hennes var søkende. Hun visste hva hun gjorde og stoppet ikke før jeg skjøv henne bort.
– Ikke… jeg kan ikke.
– Sorry?
– Some other time… maybe.
– I see…
Jeg ristet automatisk på hodet da hun bød meg is-teen.

Egentlig vet jeg altfor lite om Sverige. På nettet kan jeg lese at Skandinavia kommer fra det gamle navnet på Skåne – Scania, og at de skandinaviske språkene er å betrakte som dialekter snarere enn som egne språk. Nordmenn er mest vant til dialekter, og nordmenn forstår de to andre språkene best, men alle skandinavene forstår for det meste hverandres språk veldig bra, med to unntak: Dersom man kommer fra Stockholm eller København. Det er kanskje sånn med folk som tror de kommer fra metropoler?
Hvordan er det med Google… klarer de å oversette mon tro?
Interessant…
Öxnered. Det ser svensk ut. Jeg har sluppet opp for mynter, og automaten tar ikke kort… okei… ingen kaffe. Det får jeg huske til neste gang.
Jeg har et eple i vesken…

– I have an apple…would you like half of it? I can split it without a knife.
– Really?
– Yes. Watch this.
Det tok henne omtrent fem sekunder. Hun holdt eplet med begge hendene mot lårene, og bare rev det i to helt perfekte halvdeler, uten noe særlig anstrengelse.
– Wow! How did you do that?
– My father tought me. It’s really very simple. You just apply some pressure on both sides, and it splits right down the middle.
– Just like politics?
– Exactly…

Det har begynt å bli mørkt, og det har begynt å regne lett. Etter utsikten å bedømme kunne jeg like gjerne befunnet meg i Danmark. Det er flatt, flatt og flatt. Den eneste forskjellen er at vognen er så godt som tom. Det kan jeg ikke huske å ha opplevd i Danmark. Der er vognene fulle. Det er nesten rart at det kan lønne seg å kjøre så mange tog mellom Oslo og Gøteborg når det er så få passasjerer. Men det er kanskje politikk?
På Trollhättan kommer det en tekstmelding fra Alice. Hun lurer på hvor jeg er. Vi avtaler å møtes på stasjonen. Det har blitt mørkt. Et glimt av rødt lys farer forbi utenfor vinduet og lyden forandrer seg et øyeblikk. Kjører vi over en bro kanskje… eller gjennom et skar? Er det en steinmur jeg kan skimte der borte?  Kanskje den har ligget der siden vikingetiden…kanskje siden steinalderen.

– Snälla… hämta lite vatten. Jag mår illa.
– Jag sade ju du inte skulle koka allt möjligt! Man skall inte äta grodor!
– Men det är ju en delikatess.
– Inte här! Vi är inte groda-ätare,  som barbarerna i Frankrike.
– Det tar bara ett tag att vänja sig vid. Grodor smakar inte illa, när du först lära känna det.
– Bullshit!

Bullshit? Hvorfor sa steinalderkonen det? Hvor hadde hun det fra… og hva er egentlig bullshit? Skitsnack eller oksebæsj?
Det er fint å ha Wikipedia…

Bullshit (also bullcrap, bullplop, bullbutter) is a common English expletive which may be shortened to the euphemism bull or the initialism B.S.
(Euphemism is a substitution for an expression that may offend or suggest something unpleasant to the receiver, using instead an agreeable or less offensive expression,[1] or to make it less troublesome for the speaker.)
British English, “bollocks” is a comparable expletive, although bullshit is commonly used in British English. As with many expletives, it can be used as an interjection or as many other parts of speech, and can carry a wide variety of meanings. It can be used either as a noun or as a verb. Used as an interjection, it protests the use of misleading, disingenuous, or false language. While the word is generally used in a deprecating sense, it may imply a measure of respect for language skills, or frivolity, among various other benign usages. In philosophy, Harry Frankfurt, among others, analyzed the concept of bullshit as related to but distinct from lying.

Du verden. Jeg tviler på at steinalderkonen var helt klar over hva hun sa. Harry Frankfurt var jo ikke engang født på den tiden.

Jeg føler meg nesten litt uskikkelig… som om jeg gjør noe jeg ikke har lov til. Jeg har ingen annen hensikt med turen enn å treffe Alice… ingen intervjuer å gjøre, ingen research. Jeg kan vel alltids ta noen bilder i Gøteborg, og kanskje treffe noen tilfeldige mennesker, på en benk eller på en café. Men jeg har ikke så lett for å ta kontakt med fremmede nå. Ikke sånn som jeg hadde for bare et par år siden. Før kunne jeg snakke til hvem som helst jeg traff. Nå er jeg mer reservert, og føler at jeg trenger et påskudd for å snakke til fremmede. Mennesker jeg treffer når jeg går tur kaster bare et kort blikk på meg før de ser en annen vei, og jeg har merket at jeg har fått en tendens til å gjøre det samme. Det er vel sånn den norske væremåten er. Jeg har jo merket at folk har smilt litt og nikket når jeg har sagt hei, men etterpå har de kanskje tenkt at jeg var litt rar? Kan jeg har blitt norsk, rett og slett? Eller er det kanskje bare Oslo-folk som ikke hilser på hverandre?
Fra jeg var liten har jeg alltid blitt oppdratt til å hilse på dem jeg møter. Man skal si God morgen, God dag eller God kveld, og smile litt – vise at man er høflig og vennlig innstilt. Da blir man møtt på samme måte.
Da jeg gikk kveldstur med Mogens langs Strandveien, løftet han alltid hånden til luen eller hatten hvis vi møtte noen. Noen ganger bare smilte han, og andre ganger sa han ” God Kveld – for en deilig kveld” , “nå er det jammen kaldt,” eller “nå er det snart sommer, fru Aronsen.” … og så videre.

Restauranten ligner litt på et drivhus. Det er store vinduer og bordene står på litt forskjellig nivåer. Vi har funnet hver vår sorte kjole i skapet til Alice og jeg har tatt på meg brillene mine for å virke eldre. Jeg var litt nervøs da vi gikk ned de fem trinnene til inngangen. Pappa hadde lovt å bestille bord, og vi skulle bare signere på regningen så ville den sendt til firmaet hans. Han kjente restauranten godt og hadde vært en av de faste gjestene i flere år. Det burde jeg vel forstått.
Hovmesteren finner reservasjonen og vi blir geleidet til et flott bord med utsikt. Vil damene ha noe å drikke mens de ser på menyen? Kanskje en dry martini? Jo takk. Det vil vi gjerne. Så han mistenker altså ikke at vi bare er seksten år. Det lover godt.
– Det er dyrt, hvisker Alice da hun ser menyen.
– Vi kan ta akkurat hva vi vil. Ikke tenk på det. Hva vil du ha? Et kyss?
– Er du gal?
– Bare et lite ett? Det er ingen som ser oss…
– Okei…
Jeg lener meg over bordet og fanger tungespissen hennes mellom leppene. Så henger hun fast et øyeblikk før jeg slipper henne. Det smaker Alice, det beste jeg vet. En utmerket forrett.
Når kelneren kommer følger vi anbefalingen. Fire retter og vinmeny. Det kommer ingen spørsmål om alderen vår, og vi begynner å slappe av litt mer mens vi spiser haneskjell fra Svalbard. Det er godt, men vi er fortsatt mer opptatt av hverandre enn av maten, helt til den første hovedretten kommer.
Havabbor med fikenblader og paprika tortellini.
Vi får en Riesling i glasset.
– Herregud! Er det faren din som har laget dette?
– Det tror jeg.
– Kan du lage det?
– Nei! Er du gal… kanskje om ti år.
– Vil du lage det til meg om ti år?
– Hvis vi fortsatt kjenner hverandre…
– Hvorfor skulle vi ikke det?
– Ti år… det er lenge til. Hvor mange kjenner du fra du var seks? Eller fra skolen?
– Bare deg.
– Det er sånn det er…
Så kommer kelneren og fyller glassene våre.
– Har herskapet det bra?
– Takk, vi kunne ikke hatt det bedre.
Vi får brassert kylling med kreps i cognacsaus. De er generøse med vinen. Det kommer påfyll allerede før glasset mitt er tomt, og jeg må jeg passe på å ikke bli fnisete. Det tar seg ikke ut. Dessuten er det ikke bare lang vei til toalettet, det er også et par trappetrinn på veien. Det er snart på tide med et besøk, og jeg vet hvor usjarmerende jeg ser ut når jeg er ustø.
– Hvor lenge tror du det vil vare?
– At vi kjenner hverandre?
– At vi er kjærester.
– Det vil vare til høsten.
– Kan vi bare slutte å elske hverandre til høsten?
– Vi må det. Da reiser jeg til Oslo.
– Kommer du til å ha kjærester i Norge?
– Det gjør jeg sikkert.
– Det gjør ikke noe. Jeg kan elske deg selv om du har andre…
Vi drikker for mye. Det er umulig å la være. Kelneren heller vin fra Sareptas krukke, og det blir aldri tomt. Jeg tenker på faren til Alice som kan lage så god mat. Han burde gi fru Harring et kurs… og kanskje meg også. Han må være flink med hendene sine…
Det er som om Alice leser tankene mine.
– Hvorfor blir du sjalu hvis jeg ligger med din far?
– Hvorfor? Kanskje fordi dere opplever noe fint sammen som jeg ikke får være med på…
– Det kan du vel!
– Alice! Et sted går grensen!
– Jeg bare fleiper!
– Det er jeg ikke så sikker på.
– Gi meg et kyss.
Det er bare fint om folk ser at vi kysser… det har de godt av, alle besteborgerne… bare se… bare tenk alle de skitne tankene dere vil om hva vi kommer til å gjøre etterpå, for dere er ikke i nærheten…vi kommer til å gjøre ting dere aldri kan forestille dere…

Så kommer det kaffe. En presskanne med Blå Bali.
– La den stå et par minutter, sier kelneren, – er det noe mer dere ønsker? En cognac kanskje?
– Nei takk… men, hadde det vært mulig å få hilse på kokken?
Alice gaper og rister på hodet.
– Er du fra vettet? hvisker hun, – hvis pappa kommer så vet alle at vi ikke er gamle nok til å drikke alkohol!
– Tror du han kommer til å sladre?
– Det trenger han ikke. Alle vet at han har en seksten år gammel datter… og det er faktisk meg! Dessuten vet han ikke at jeg drikker… jeg får ikke lov å drikke.
– Opps… det tenkte jeg ikke på.
– Hva tenkte du egentlig på? Tenkte du i det hele tatt?
– Kanskje du skal løpe på toalettet før han kommer?
Det er for sent. Jeg ser det på blikket hennes.
– Alice? Det var en overraskelse.
– Ja… husker du Cecilia?
– Jo… hei. Det er lenge siden.
– Ja. Det er mange år. Jeg hadde bare lyst til å si at dette var den beste maten jeg noen sinne har smakt.
– Nåh, men så hyggelig! Så dere har altså spist?
– Ja takk. Fire retter. Alice har fortalt så mye om deg så jeg hadde lyst til å finne ut om hun snakket sant. Og det gjorde hun så absolutt. Egentlig var hun altfor beskjeden. Dette er det beste måltidet jeg noen gang har spist Det var egentlig bare det jeg ville si.
– Mange takk.
– Jeg tenker at det er så altfor sjelden man får anledning til å si hvor fornøyd man er til den rette personen. Som regel sier man det bare til kelneren, og så er det han som får all rosen, men man kan jo aldri vite om han bringer det videre.
– De gjør det her… det tror jeg nok de gjør. Men, mange takk. Det var veldig hyggelig sagt. Jeg får gå tilbake til kjøkkenet. Blir du hjemme i natt, Alice?
– I natt? Jeg tror det… du er ikke sint?
-Nei, hvordan kan du tro det? Dere får bare kose dere… jeg skal si fra til hovmesteren så dere får en hyggeligere pris.
Nei, det må han ikke gjøre… jeg tenker fort.
– Nei, nei! Ikke gjør det, da…da ødelegger du opplevelsen.
– Sier du det… da får jeg vel la det være…
Så går han, og Alice sukker med åpen munn.
– Han sa ingenting om at vi hadde drukket.
– Han så det sikkert ikke. Det er ingen flasker på bordet.
– Tror du ikke?
– Nei. Forresten ville han aldri ha sagt noe til hovmesteren om han trodde vi drakk vin, for det er jo forbudt. Det ville han fått trøbbel.
– Kanskje du har rett… skal vi gå?
– Det er kanskje best.

Det er avstigning på høyre side. Et sted langt der fremme er det et tappert lokomotiv som har trukket oss hele veien fra Oslo til Gøteborg.
Et sted, en gang, i en stille steinaldermorgen var det en tapper liten steinalderkone som så på speilbildet sitt i vannet og lurte på om hun kanskje ikke var nok. En datidens ikke-eksisterende fru Hellstrøm, som pyntet seg med en krans av friske prestekraver og ble betatt av noen våte runde stener hun fant på stranden.
– ”Vad dom är vackra”, ville hun tenkt, dersom hun var svensk. Og hvorfor skulle hun ikke være svensk? Kanskje hun bodde her, i nærheten av Gøteborg.
Hun så på mønsteret og undret seg. Hvor kommer det fra, alt det vakre? Hvor kom hun selv fra? Skulle hun tørre å gå ut i vannet og ødelegge speilbildet? Det var ikke så ofte det var så stille. Skulle hun ta sjansen på å ødelegge stillheten?
– Stein! Er du her?
– Hysj! Du skremmer fisken! Hva er det du roper sånn etter?
Hun kvakk litt, for stemmen hans var rett bak henne.
– Du skremte meg.
– Jeg har kokt en ål. Vil du smake? Den er fortsatt varm.

____

NSB er presise. Svært presise. Det går  ikke an å være mer presis. Toget stopper eksakt  klokken 20:57.  Gjensynet med Alice er magisk. Jeg stopper idet jeg ser henne. Tenker masse tanker,  husker alt vi har delt, alt vi har opplevd… sammen. Vi to. Vi to har alltid vært ”vi”. Én felles handling og ett felles ansvar. Det som har skjedd, har skjedd fordi vi har vært sammen om det… nesten alltid.
Sakte begynner vi å gå mot hverandre. Jeg har egentlig lyst til å løpe, men jeg har også lyst til at øyeblikket skal vare. Forventningen.
– Alice, hvisker jeg når vi klemmer.
– Jeg vet. Ikke si noe.

___

Det ble kveld i steinalderhulen. Kveld og mørkt, akkurat som i Gøteborg. Steinalderkonen gikk ned til innsjøen og vasket seg, akkurat som jeg går på badet og gjør det samme. Jeg ser meg selv i speilet, akkurat som hun så seg selv reflektert i vannet…

Det luktet saueskinn og nyhøstet timotei av sengen hennes… og litt mann. Hun likte at han luktet mann… men hun likte det best når han hadde vasket seg… når han ikke luktet gammelt og harskt.
I kveld luktet han litt brann, men det kunne hun tåle.
Det var bare så vidt hun kunne skimte ham i det svake lyset fra bålet utenfor. Stemmen hans var mykere enn vanlig.
– Jeg har tenkt på det du sa… vi må bli flinkere til å være sammen.
– Vi?
– Fra og med i dag skal vi gjøre alt sammen… du og jeg. I morgen skal jeg lære deg å koke… jeg har nemlig funnet ut hvordan… du aner ikke hva man kan gjøre med varmt vann… og jeg har fått en ide… en ide om grønnsåpe… det vil komme til å revolusjonere renholdet… men det kan vi snakke om i morgen… god natt.
– Skal vi ikke…
– Pule? Nei. Jeg har vondt i hodet…

Vi kommer sikkert til å klemme hverandre når vi sier god natt. Skal jeg være naken eller skal jeg beholde undertøyet på? Skal jeg gi et signal om at jeg er tilgjengelig? Hva har jeg lov til… ikke etter loven, men rent moralsk?
Det er over ti år siden vi hadde sex med hverandre, og da var det bare fordi vi var sanseløst beruset på gratis cognac.
Det lukter nyvasket sengetøy da jeg kryper under dynen.
Stemmen hennes er myk.
– Er du naken?
– Ja. Helt naken…

____

Morgen i Gøteborg. Jeg våkner alene. Det kjennes kaldt når jeg kjenner med hånden der hun har ligget. Så har hun altså gått uten å vekke meg. Og hva så? Hvor viktig er det egentlig? Er det så viktig at jeg bør tvitre om det?
”Jag har legat med Alice.”
Det er kanskje akkurat like viktig som at Gaddaffi, Kadaffy, Godhafie, Ghadafy har flyktet til Algeria, Algerry. Algerie… eller at en fake syrisk lesbe har lurt en hel verden med bloggen sin…
“Jag är en falsk lesbe!” kan jeg twitre, og sikkert få hundrevis av followers…
En fake lesbe… unnskyld at jeg smiler… men kanskje det er akkurat det jeg er?
– Möjligen är jag just precis det; en fake lesbe! Vad jag verkligen vill ha är en kille! En kille med ståkuk! … a guy with a boner!
Nåh, det er noe å tvitre om…

Men jeg er en steinalderkone som ikke vet hva Twitter er… og ikke vil jeg vite det heller. Jeg vil heller være en anonym falsk lesbe… inntil videre. Inntil jeg blir avslørt…
Det er egentlig ikke ståpikken jeg har noe i mot… det er det den er festet i som oftest er mest plagsomt.
Sånn er det med den saken.

Jeg vil gå ut i verden, i Göteborg, og treffe steinalderkoner på café. Eller steinaldermenn. Det siste er sikkert lettest…

God søndag!

Noen av illustrasjonene  blir større hvis man klikker på dem…

1
 
 
 
 
This entry was posted in Minneboken, Tekst. Bookmark the permalink.

21 Responses to Digresjoner – del 2. Om steinalderkonen og steinaldermannen… og sånt.

  1. avatar Dag Eigil says:

    Det var da et meget langt og velskrevet innlegg! En godt voksen herremann kan bli rent ut inspirert av slikt. Avsnittene om steinaldermannen og steinalderkona var besnærende morsomme, da… :-)





  2. avatar sirenia says:

    Ja, her var det endelig nok å lese og nyte :)
    Digresjoner er jammen også flott Cecilia,
    særlig når de er sammensatte som her.
    Det øverste bildet var magisk,
    liker godt urbilder :)
    Jeg skal lese om igjen senere,
    se om jeg har spørsmål eller annet.





    • avatar Cecilia says:

      Steinalderbildet var det veldig morsomt å lage. Jeg liker å pusle litt med Photoshop og forsøke å skape en slags magisk realisme. Egentlig kunne jeg godt tenke meg å legge ut noen små filmsnutter som jeg har laget også, men jeg klarer ikke å finne ut hvordan jeg skal gjøre det, uten å publisere dem på Youtube først, og det vil jeg jo ikke. (Det skal være eksklusivt for BlogHog.)
      Jo, det ble visst langt denne gangen, i motsetning til forrige gang som kanskje ble litt for kort. Egentlig skulle dette blitt lengre, for det er noen tråder igjen å nøste opp… men det kommer vel i neste innlegg, tenker jeg.

      Fortsatt god søndag, og tusen takk for hyggelig kommentar :)





      • avatar sirenia says:

        Eksklusivt for BH :) ord blir av og til små i forhold til å kommentere hos deg, fordi du yter så mye og får så lite tilbake?
        Kjenner nå på det selv iallfall :)

        Men jeg tror at du har det i deg, både evnen og viljen til å besette andre med tekst. Som Knausgård, å være i flyten, og også kunne sette leseren i flyten. Der alt som eksisterer er ordene og egenopplevelsen.

        Leste du intervjuet med Knausgård “Et litterært selvmord”. Tror at det var i Dagbladet lørdag? Han er inne på det igjen, at siste boka skal toppe de andre, være større enn enn kanskje det han selv makter? Da setter han seg i skrivemodus, å bare være der, i timesvis, hvor omgivelsene slutter å eksistere og det er bare følelser og ord.

        Ble avbrutt her så jeg slutter av for nå.
        Ha det godt sålenge!





        • avatar Cecilia says:

          Jeg syns ikke jeg får lite tilbake. Jeg syns egentlig kommentarfeltet mitt er veldig bra, og langt over forventningene. Det hadde selvsagt vært hyggelig om alle som leste hadde hatt noe å melde, men det er ikke slik det fungerer, og mange melder på e-post, særlig etter at jeg stengte kommentarfeltet for uinnloggede. Jeg vurderer å åpne det igjen om en stund.

          Jeg fikk ikke lest om Knausgård, men jeg liker ham veldig godt. Han skriver utrolig fine og flytende tekster. Jeg husker jeg leste noe han hadde skrevet i Samtiden for noen år siden, og jeg ble veldig imponert allerede da.
          Det med å sette seg i “skrivemodus” forstår jeg. Det gjør jeg også. Da eksisterer ingenting annet rundt meg, og det er som å komme ut av en kokong i en annen verden når virkeligheten banker på døren.
          Man skal alltid forsøk å overgå seg selv. Jeg forsøker så godt jeg kan, og jeg forsøker også å velge den vanskeligste veien. Og så er jeg selvsagt alltid nervøs når noen skal lese noe jeg har skrevet, selv om det har blitt litt bedre de siste årene. Men det er fortsatt litt skummelt å trykke på Publish…

          Ha en fin natt :)





  3. avatar adrian says:

    Har bare lest noe. Ventet å høre mer om Alice…..

    Må sove, natta :-)





  4. Dette var ufattelig godt skrevet. Det var veldig langt å lese, men verdt det :)





  5. avatar maybee says:

    jeg skal lese det i morra,ble for langt nå:)jeg elsket steinalderbildet,det var helt meg:)fantstisk stemningsfult,og fikk meg til å tenke på en episode i livet mitt:)





  6. avatar ftganita says:

    JA! Hærrrli’ lesning! :-) TAKK!





  7. avatar geitost says:

    Jeg har telt : 21 sider, 10.880 ord, og 4 illustrasjoner ! En vanligdags gjennomsnittsproduksjon, ser jeg, Cecilia … :)
    Men også 26 ganger ordet “Alice”, plus en på illustrasjonen.
    Og endelig et eneste ord som oppsummeres det hele innlegget : “Forventningen”.

    Tusen takk for en veldig fint innlegg. Her klarer du å uttrykke utrolig godt hvordan man opplever hvordan tiden går i løpet av en lang reise på tog, hvordan våre tanker kommer og går, og seiler fra en observasjon av andre passasjerer eller landskapet, til lesningen av nyheter eller ei bok, fra det som er reisemålet vårt til gamle minner som plutselig dukker opp. Denne forbausende følelsen at tiden går, og ikke går, samtidig.
    Og bildet ditt fra inne kupéen forteller dette veldig bra.

    Angående inneholdet til innlegget, det finnes selvfølgelig mye å kommentere. Jeg vil gjerne si her at en målgrupp ikke finnes “ex nihilo”, men det er omvendt sannsynlig at mange vil ha interesse for en bok om etterkrigstiden i Danmark hvis det er du som skriver den !
    Min mening om “hvor detaljert skal jeg være” er at alt som ikke har et direkt forhold med det du skriver kan gjerne bli lagt til side. For meg er det ikke viktig at alt er godt presentert og forklart, og jeg tror at leserne skulle bringe sine egne forsvinningpunkter. Et eksempel : I en kommentar om “sommeren med Alice”, du hadde skrevet at du hadde nølt å fortelle at faren til Alice var kokk, og du hadde angret at du ikke hadde fått plass nok i teksten for å fortelle det. Men da jeg hadde lest innlegget, hadde jeg absolutt ikke trengt å vite hva var grunnen av hennes evne. Denne detaljen blir meningfull her, i ditt sist innlegg, på grunn om historien som hendt i restaurangen, men ikke da. Og slike detaljene må ikke nødvendigvis fortelles fra den hele begynnelsen, uansett. Det er altid en god følelse å oppdage etterpå hva fantes bak noe man ikke forstod umiddelbart.

    I tillegg, idéen at du har skrevet et stykk musikk med å bruke notene til ordet BORTE (på den må te BACH gjorde med sitt eget navn ?) er spennende, og jeg vil (veldig) gjerne høre den. Skal du la oss høre den ?
    God helg.





    • avatar Cecilia says:

      21 sider… ble det virkelig så mye?
      Kunsten å begrense seg… det kan kanskje bli et innlegg av det :)

      Jeg har nok en tendens til å overforklare. Det blir jo en bedre tekst dersom jeg kutter en del… og det gjør jeg faktisk – bare ikke nok. Volum er jo ikke noe mål dersom flyten blir bremset at unødvendige detaljer.
      Årsak – virkning. Jeg er nok litt for opphengt i det.

      Da jeg var liten lurte jeg alltid på hva som skjedde etterpå, etter at boken eller filmen var slutt… og dersom det var noen tråder som ikke ble nøstet opp, syns jeg at jeg ble lurt. Jeg ville vite alt. Det er kanskje det som henger igjen.
      Du har helt rett, og det er fint at du påpeker det: Det er en fin følelse å oppdage ting man kanskje ikke forstod etter hvert.

      B O R T E.
      Jeg brukte semafor som utgangspunkt, og lekte med et system hvor konsonanter og vokaler ble behandlet forskjellig. Konsonanter skulle på linjen, vokalene i mellom. C E G H(B) til konsonantene og D F A C til vokalene, med utgangspunkt i kammertonen ettersom dette flytter seg med oktavene, selv om trinnene ikke forandres. Modellen blir da: helt, helt , halvt, helt, helt, helt, halvt – i dur. Dette er ganske lett å se hvis man tenker piano. Og så kommer variasjonene. Alle de sekundære bokstavene i navnet mitt/hennes (de som altså ble dannet av det andre flagget) fikk en b foran seg (om mulig) og bestemte hvor neste tone skulle begynne: Ett trinn opp for vokaler, ett trinn ned for konsonanter. Med to unntak. Bokstaven C vil automatisk senke tredje, sjette og syvende tone et halv trinn, mens bokstaven A opphever ”moll-strukturen” ( i hermetegn fordi den er basert på et vilkårlig satt utgangspunkt).
      En enkelt tekst: CECILIA BORTE, vil da gi 12 toner, fordi semafor har to flagg. Og så bestemmes intervallene mellom tonene av hvordan disse flaggene står. Venstre flagg plasseres etter vokal-konsonantprinsippet, og det høyre flagget danner intervallet, etter samme prinsipp, justert for dur eller moll, uten å fravike prinsippet om ”på” og ”mellom” linjene.
      Det var utgangspunktet. Og så ble det en melodilinje av det, som skulle harmoniseres. Det gjorde jeg rett og slett på gehør, uten å ty til noen spesielle formler, og da fikk jeg et akkordskjema som jeg kunne ha som basis for å konstruere selve komposisjonen; den som skulle inneholde meldingen.
      Ganske morsomt prosjekt, som skal få premiere på BlogHog når jeg klarer å publisere Flash uten å måtte legge det på Youtube først. For det vil jeg ikke.

      Og etter dette blir det jo interessant å tenke på hvor detaljert man skal være…

      Ha en flott dag :)





      • avatar geitost says:

        Tusen takk for en lang og detaljert forklaring. Ditt musikalsk system høres veldig spennende ut, men uheldigvis, det virker ikke mye lettere å følge for meg enn slektskapforbindelsene beskrevet fra et strukturalistisk synspunkt …. Unnskyld. (Jeg ikke kjenner det semafor bokstavsystem ihvertfall, så kan jeg ikke koble det til systemet ditt.)
        Jeg håper uansett at du snart klarer å publisere komposisjonen din. Hva er problemet med å bruke youtube som middel ?

        Jeg håper uansett at du snart klarer å publisere komposisjonen din. Hva er problemet med å bruke youtube som middel ?





        • avatar Cecilia says:

          Problemet med youtube er oppmerksomhet. Jeg ønsker å publisere i engere fora.
          Hvem som helst kan rippe videoer fra youtube med f.eks. Sothink Video Downloader, og bruke både bilde og lyd til hva de vil, og det ser jeg stadig eksempler på, det ene mer hårreisende enn det neste.

          Semafor http://www.themeter.net/semaphore_e.htm
          Flaggene har åtte posisjoner på sirkelen: C D E F G A H C – en komplett oktav. Utgangsposisjon: C = kl 6 (rett ned)
          Bokstaven C gir noteverdi C med venstre hånd, og noteverdi F med høyre, mens bokstaven A gir noteverdi A med venstre hånd, og noteverdi C med høyre.
          Det er altså ikke så vanskelig som det virker som.
          CECILIA gir altså følgende noter:
          C-F / A-C / C-F / F-D / A-D / F-D / C-A
          Tenk deg en vals, med pausen på det tredje taktslaget, som f.eks. melodien til Hijo de la Luna (videoen i det neste innlegget mitt), så har du en indikasjon på hvordan det kan brukes.
          Og så kommer selvsagt variasjonsreglene mine til anvendelse…og da forandres skalaen ved hjelp av fortegn :)





  8. avatar Cecilia says:

    Tusen takk for alle kommentarer. Det er litt virak for tiden , men jeg kommer sterkere tilbake i løpet av helgen og kommenterer den enkelte da.





    • avatar marthon says:

      Hmmm … Jeg kom nettopp over “Nostalgisk ordbok” av Petter Wilhelm Blichfeldt Schjerven (no less!). Blant lett patinerte ord som PWBS hadde bitt seg merke i, og som han var redd skulle forsvinne, var altså blant annet “virak”, som jo ved siden av “hurlumhei” er helt uunnværlige betegnelser for å beskrive en bestemt type eksaltert atmosfære. Det er derfor betryggende å se at den unge generasjon holder dette ordet i hevd. :-)





      • avatar marthon says:

        Hva med hun som likte pikk…olomusikk? Skulle ikke hun få være med i regla?

        Og forresten likte jeg den historia om steinalderekteparet. Det var kanskje denne steinaldermannen som oppfant ursuppen (primordial soup) i ett av sine eksperimenter?





        • avatar Cecilia says:

          Vi får se hva steinaldermannen finner opp etter hvert… en reduksjon av ursuppen tror jeg ville være ganske… potent, apropos…

          Jeg fikk først bare de to versene.
          I en mail har jeg fått ett til:

          Jeg hadde pult,
          jeg hadde pult,
          jeg hadde pultost på min mat (nypult). :)





      • avatar Cecilia says:

        Petter en kul fyr. Jeg må nok kjøpe den boken.
        Det ville vært synd om de gode ordene forsvant. Hurlumhei har jeg aldri brukt. Det er jammen på tide :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *