Wenn die Musik spielt…

Er det noen som tror at ikke jenter kan spille bass? Denne helgen byr jeg, som vanlig, på masse sludder…
______________________________________


Det ble sent i går. Vi var på fado-restaurant i Bairro Alto.  Fado stod på listen over ting vi skulle oppleve, og jeg syns det var like godt å få det overstått først som sist. Det var som jeg tenkte: Grusomt kjedelig. Men nå er det gjort.
David har gått ut for å handle en ny skjorte og jeg har ikke giddet å stå opp ordentlig ennå. Jeg vil skrive om gårsdagen mens jeg husker det, så jeg setter meg i morgenkåpen på sofaen og skriver på mitt nye bærbare vidunder, IBM- Thinkpad. Det er varmt. 28 grader og sol fra skyfri himmel, og jeg har åpnet balkongdøren for å få litt luft. Morgentrafikken er støyende full av mopeder. Av en eller annen merkelig grunn er det alltid mopedene som bråker mest. Med en bitteliten symaskinmotor klarer de å lage mer bråk enn en ti tonns lastebil. Forstå det den som kan.
Jeg finner frem minidisken og tar på meg øreproppene. Fado er tross alt bedre enn mopedstøy.  Men så er jeg litt brå når jeg skal markere noe tekst, og så spretter selvfølgelig gummiknotten av tastaturet og ned på gulvet… og jeg ser med en gang hvor den vil: Den vil inn under sengen.
Stønn!
Når jeg legger meg på gulvet kan jeg se den. Den ligger helt inntil veggen og gliser, akkurat utenfor rekkevidde, selvfølgelig.  Jeg trenger noe langt. En stang… kanskje en kleshenger er tingen?
På Hotel Tivoli er man påpasselig  med kleshengerne. Hotellet har sikkert erfaring med at de blir stjålet, så de er festet på en rund metallstang og trenger et spesielt grep for å løsnes. De må løftes litt opp og vris til siden for at de skal løsne, og da får man løs selve kleshengeren, uten bøylen den henger i.  Jeg er kjent med systemet. Men etter hvert som det blir slitt kan kleshengerne løsne for et godt ord, og det er akkurat det som skjer. Tre jakker og to kjoler havner i en bylt nederst i skapet, og temperaturen stiger både innvendig og utvendig. Og minidisken er i veien. Og når jeg tar av meg ørepluggene er mopedene støyende, og morgenkåpen min har et påsydd belte som er i veien. Men hva skal jeg med morgenkåpe? Jeg slenger den på sofaen og føler meg svalere….en stund. For gummiknotten er ikke uten videre med på notene. Den er mildt sagt gjenstridig. Den vil heller henge fast i gulvteppet enn å følge med kleshengeren, og etter noen minutters streving er jeg svett og irritert. Svært irritert.  Så jeg gir den et velfortjent rapp.  Og da løsner den… og triller med utspekulert sadisme  inn under kommoden.
Er det mulig?
Kommoden har lave ben. Så lave at det ikke er mulig å få armen under den.
Naken, med enden i været, forsøker jeg å lirke den frem fra støvet.





:::::– I’m sorry, smiler han og skal til å gå.
:::::– No. Wait! Can you help me lift this?
:::::– Of course.

Sammen klarer vi å løfte kommoden ut fra veggen.
Jeg finner gummiknotten, og setter  den på plass.
Og så kommer David inn…
… og situasjonen er til å misforstå…

:::

Siv humrer mens hun leser.
– Typisk deg. Hva sa David?
– Han sa så lite som mulig. Jeg var ikke akkurat i strålende humør, for å si det sånn, og det var ikke han heller.  Men jeg fikk en liten forelesning senere. Han hadde ikke noe sans for at hvem som helst fikk se meg naken.
– Det er noen menn som er sånn.
– Ganske mange. Det er en sånn eiendomsgreie…
– Hvor lenge var dere sammen?
– Tre uker…
Jeg må si det nå. Jeg har tenkt og tenkt, og jeg er nødt til å gjøre det sånn.
– Jeg trenger å ha noen uker i Danmark, alene.
– Når da?
– Så fort som mulig.
– Vil du jeg skal ta Shaya ?
– Det var det jeg tenkte. Så kan jeg komme og hente henne senere, og kanskje være en liten stund, hvis du vil?
– Jeg må høre med pappa.
– Du har da råd til å ha dagmamma i Miami?
– Jada.  Det ordner seg.  Jeg tar henne med.
– Det er ikke for sent å få billett til henne?
– Det er alltid plass. Jeg kan sjekke etterpå.
– Syns du det er dumt?
– Nei. Jeg tror det er ganske fint for deg å få litt ferie.
– Men for deg?
– Det går bra. Jeg har bare orkesterprøver de første ukene, og det kan hun godt være med på…  hvor lang tid trenger du?
– Tre uker… kanskje fire.  Så kommer jeg og henter henne… og så får jeg sett deg litt mer…
– Skal du treffe Alice?
– Jeg må snakke med faren hennes…   … skal vi ta litt vin?

____

Når barnet er i seng, når kjøkkenet er ryddet, når trafikken begynner å stilne utenfor og folk flest sitter hjemme og ser på fjernsyn… det er da vi setter oss tett sammen i sofaen og setter på behagelig musikk. Rolig gyngende nøytral cafe-musikk uten tekst… musikk som tar farge av stemningen og som passer enten vi er triste eller glade.

Jeg husker da jeg oppdaget det.  Jeg hadde kopiert en samtale over til PC-en min, fordi jeg syns den var fin og viktig,  og jeg hadde lyst til å ta vare på den. Etterpå, da jeg skulle sjekke at kopien var i orden, oppdaget jeg at det lå musikk under hele samtalen. Jeg hadde kopiert lyden inn i et prosjekt hvor det allerede lå en Buddah Bar CD,  og nå lå musikken som et rolig bakteppe under hele samtalen. Det ble en aha-opplevelse. Plutselig oppdaget jeg nyanser i dialogen som jeg ikke hadde oppdaget under veis.  Det var en helt tilfeldig og normal samtale med en jente jeg bare så vidt kjente. Vi hadde spilt dobbel bordtennis, og etterpå ble vi sittende og snakke om hvor dumt det var å trenge briller.  Jeg måtte jo forklare hvorfor jeg traff så dårlig, ettersom det var min skyld at vi tapte.  Jeg var ikke vant til å spille med kontaktlinser. Det var første dagen jeg brukte det, og avstandsbedømmelsen var litt ymse.
Med musikk i bakgrunnen var det som å høre lydsporet til en film. Hver eneste setning ble liksom mer betydningsfull… mer emosjonell. Alt vi sa ble viktig på en måte.  Det var veldig spennende.
Hva ville skje dersom jeg la musikk under andre samtaler?
Det samme skjedde, i enda større grad.
Det var oppdagelsenes tid.
Jeg hadde oppdaget kontaktlinser. ”I’m going skin deep”, messet en sexy damestemme i reklamen, og døgnlinser forandret livet mitt… og nå hadde jeg gjort enda ny oppdagelse:  Musikk under dialog kan være som nykvernet parmesan på en kjedelig spagetti-rett…

Vi sitter tett, fordi vi liker det, og fordi vi vet vi ikke har så lang tid igjen, sammen. De fem ukene er snart over, og selv om vi har vi fått noen dager mer enn vi hadde regnet med er det fortsatt for lite.  Vi har fire dager igjen.  Fire dager til å snakke ferdig , fire dager til å elske ferdig…  fire dager til å forberede oss på avskjeden.  Har vi vært flinke nok til å holde rundt hverandre?  Har vi klart å bruke tiden vår godt?  Har vi elsket nok… sånn som vi gjorde da vi traff hverandre? Har vi glemt å danse?
– Husker du vi danset?
– Mm… jeg visste ikke helt hva jeg gjorde…
– Jeg visste veldig godt hva jeg gjorde.
– Du forførte meg.
– Det var omvendt… det var ditt initiativ…
Jeg venter mens hun tenker… hører på rytmen i musikken… venter på at hun skal trekke pusten forsiktig, slik hun pleier før hun sier noe.  Jeg husker hvordan hjertet mitt banket. den gangen… det kunne godt ha stoppet, der og da.  Om bare hele verden hadde stoppet og latt meg forbli for alltid i det samme øyeblikket, hadde jeg vært lykkelig.  Jeg klynget meg til henne og kysset henne på halsen, og kjente at hun holdt meg enda litt fastere…   i dagboken min har jeg beskrevet det som en mental orgasme. Det var nytt. Annerledes…
– Jeg ga deg sølvkorset mitt.
– Jeg har det alltid på meg… bortsett fra i badstuen.
Hun ler litt…   vi husker begge at det ble veldig varmt, og at jeg fikk et rødt merke etterpå. Korsets tegn, kalte vi det.
– Du hadde den blå kjolen til farmor. Husker du det?
– Mm… uten noe under.
– Vi spilte Goldfrapp…
– When the world stops…
– Jeg var redd.
– For meg?
– Nei, for meg selv.  Det hadde gått for fort…  fra fascinasjon til forelskelse skal ta litt tid… det skal ikke skje med en gang. Når jeg er forelsket kan jeg gi bort alt jeg har…
– Det var bare en kjole og et kors…
– Nei. Det var hele meg…

Mitt lengste forhold, og jeg kjenner fortsatt det samme når jeg ser på henne, fire år senere. Etter fem ukers ferie hvor vi ha vært sammen hele tiden får jeg fortsatt den samme følelsen når vi sitter tett. Det er ikke så mange jeg har klart å være så nær så lenge av gangen… eller det er vel kanskje ikke så mange som har orket meg over så lang tid?  Selv Thomas flyktet når jeg var urimelig. Siv gjør ikke det.
”Elsk meg mest når jeg fortjener det minst. For da trenger jeg det mest.”
Jeg husker ikke hvem som sa det, men jeg tror det er vanskelig… og jeg tror Siv klarer det langt bedre enn jeg.
”Den største lykken i livet er overbevisningen om at man er elsket for den en er, eller rettere; til tross for den en er. ”  Det sa Victor Hugo.  Til tross for?  Er vi sammen til tross for noe?
– Du har bestemt deg for dette du?
– Ja.
– Som et valg?
– Ja. Dette er det jeg vil.
– Du strekker deg langt… det er jeg glad for.
– Jeg syns ikke jeg gjør det. Jeg gjør bare det jeg har lyst til.
– Men du er litt konfliktsky…
– Nei. Jeg har bare ikke lyst til å krangle. Ikke om bagateller i hvert fall. Jeg vil heller se hva som skjer hvis jeg tenker på noe fint… på hvor fint vi har det, og hvor heldig jeg er som har deg.
– Klarer du alltid det?
– Ja.
– Du behandler meg litt som et barn i blant. Jeg vet godt hva du gjør.
– Det regner jeg med at du gjør… liker du det ikke?
– Jo. Det er det som er så rart…  kunne du behandlet en mann på samme måten?
– Det har jeg aldri prøvd.
– Har du noen ganger ønsket at jeg var en mann?
Hun smiler.
– Da hadde jeg kjøpt en strap-on til deg.
– En stor en?
– Kanskje…  nei. Jeg har aldri ønsket at du var mann. Det er bare en sexgreie.
– Tror du vi hadde vært venninner… hvis ikke…
– Jeg tror vi hadde havnet til sengs… det hadde egentlig ikke vært så stor forskjell. Jeg hadde blitt forelsket i deg uansett… skal du gjøre noe med den fortannen din?
– Kanskje… syns du det er ekkelt?
– Mmm… det må jeg tenke på…   vet du at mange får slått ut fortennene når de er i fengsel? Fordi en blowjob uten fortenner gjør det mye deiligere.
– Æsj!
– Hvis du hadde vært mann så hadde du ikke sagt æsj.
– Er det noe spesielt du tenker på? Noen spesiell grunn til at jeg skal ordne på fortannen min mener jeg?
– Ikke det du tror…  du er egentlig ganske søt som du er…
– Er jeg flink?
– Det må jeg tenke på…
– Dust!

Det er fint å ha musikken som en gyngende rytme å bevege seg til. Forsiktige bevegelser… hender som stryker… blikk… kyss…  smil.  Alt stemmer med rytmen. Vi beveger oss som i en koreografert myk dans.
– Skal vi danse?
– Ja. Det er lenge siden…


When the world stops for snow
When you laugh I’m inside …

::::::

Fire dager….  det gikk fort.  Nå har de reist, og jeg kjører sakte tilbake mot byen. Tilbake til tomheten… ensomheten… savnet.  Men jeg vet at jeg trenger det.  Det er lenge siden jeg var ordentlig alene med meg selv.   Klokken er halv seks og det er lørdag.  Kanskje jeg skal stoppe og kjøpe noen øl før det er for sent?  Jeg kan ikke godt åpne en flaske vin når jeg er alene. Det blir for mye.  Men en øl eller to er akkurat passe når jeg sitter og skriver.
Og jeg har gjort en oppdagelse:  En vinkjøler er like bra til øl som til vin.

Halv åtte… da er de kanskje i London allerede.
– Kommer du til å savne meg, Shaya?
– No.
– Jeg kommer til å savne deg…
– Jeg vil ikke savne deg, for da blir jeg bare lei meg.
– Jeg kommer snart og henter deg. Noen uker går fort.
– Yes.
Hun var tapper og kjempet mot tårene. Helt til køen for sikkerhetskontrollen. Da brast det – for oss begge.

Jeg merker tomheten i mellomgulvet da jeg går på kjøkkenet for å hente en øl til. Helt automatisk  gløtter jeg på døren for å se om Shaya sover rolig.  Tomt.  Det lille leselyset hennes står på og jeg kan se avtrykket på sengeteppet der hun lå og spilte spill på iPad mens vi gjorde oss klare til å kjøre til Gardermoen…  og  Ipad-en hennes ligger fortsatt på sengen.  Jaha. Så glemte hun den. Men hun får vel en ny, kjenner jeg Siv rett. Jeg får sende en melding så de ikke gjennomsøker bagasjen etter den.

”Gå til flasken med dine gleder, ikke med dine sorger”.
Jeg aner ikke hvem som en gang sa det.  Det er sikkert riktig.
Men pytt;  en øl til kan neppe gjøre noen skade.  Jeg blir vel bare litt mer sentimental.
Jeg sender melding.
Shaya har glemt iPad hjemme, så ikke let etter den!  Savner dere masse.
Det går bare et halv minutt før svaret kommer.
Takk! :)  Alt vel. Er på Berners. Savner deg massivt!
The Berners Hotel… pappas favoritthotell.
Jeg har også vært der en gang. I 2003…sammen med mannen i mitt liv.  Vi snakket om fremtiden…  om å være forelsket.  Jeg var så sikker på at det var han jeg ville ha. Vi drakk champagne-cocktail i baren og bestilte kveldsmat på rommet… og champagne til frokost…  Men det var da… for åtte år siden.
– De har fået et mekanisk klaver i lobbyen. Man kan se at tangenterne bevæger sig, men det er ikke nogen der spiller,  sa pappa en gang han kom hjem.
Jeg hadde sluttet å ta pianotimer. Jeg ville heller ha lange negler…

Det virker en stund. Vinkjøleren holder ølet kaldt i omtrent en time. Så må jeg bytte elementer, og da må jeg gå på kjøkkenet… forbi rommet til Shaya, og drømmen om Afrika.  Jeg skal gjøre det til en oppgave i livet mitt og sørge for at den drømmen går i oppfyllelse.
“If I ran away,  I’d never have the strength to go very far…
Teksten til Madonna kommer stadig tilbake til meg. Det var den jeg hørte på da jeg var tolv…  da jeg traff halvsøsteren min…
– Du er akkurat slik jeg tenkte du ville være,  sa hun…  den eneste gangen jeg traff henne.
Så døde hun og ble borte, akkurat som Thomas…  og som farmor, på sin måte.
”Vi bærer sorgen og tapet i våre hjerter, men vi vet at i Guds Himmel finnes verken sorg eller lidelse”,  messet presten, mens guttene tisket og hvisket på bakerste benk.  De forstod vel ikke så mye… det var andre ting som var viktigere enn noen døde klassekamerater. De byttet kort,  med bilder av fotballstjerner…
“La oss ikke glemme, i all vår sorg,  at når vårt jordiske liv er fullbrakt, så venter det oss en evighet…”
Jeg visste at hun var i evigheten, men jeg følte ingen glede over det… hva er vel evigheten verdt om man ikke har et liv å tenkte tilbake på?  Hva hadde hun opplevd? Hva drømte hun om? Hadde hun vært forelsket?  Rakk hun å oppleve kjærligheten før hun døde?

Alene, i min frivillige eremitt-tilværelse, banker ensomheten på døren allerede etter to timer.  Med store, tunge drønn som det er umulig å ignorere, insisterer hun og vil inn… og jeg er nødt til å åpne.
– Vær snill med meg,  hvisker jeg,  men det hjelper ikke.
Mennesker rundt meg blir borte. Thomas bare forsvant.  Jeg har hørt rykter om at han ble hivsmittet av en transvestitt i Amsterdam.  Så jeg var ikke nok allikevel?   ”Jeg har aldri vært utro mot deg” , skrev han.  Jeg vet ikke…   kanskje det skjedde før min tid… kanskje ikke.  Det er ikke så viktig for meg lenger. Det viktige var det vi hadde… den tiden det varte. Det er lettest å se det sånn. Tiden etterpå var tung.  Håp, tvil, tro… Jeg døde litt da han ble borte, og  jeg døde litt da halvsøsteren min ble borte… og da pappa flyttet… men er det dette jeg skal tenke på hele kvelden?
Nei!  Det er ikke slutten på livet om jeg er alene noen uker. Jeg skal jo ikke sitte i isolasjon heller.  Jeg har ting å gjøre… det er jo derfor jeg trenger å være alene. Jeg har valgt det selv.
Vannblemmen min har grodd.  Det er ikke spor etter den lenger.  Hvorfor ikke forsøke?
Jeg tar en øl til og finner frem bassen jeg har lånt av Carl.
“Jenter spiller ikke bass. Det er altfor tungt for de delikate små fingrene deres!
Joda, jeg har hørt det. Jenter skal spille piano… fiolin, til nød cello. Akkurat som om det er noe lettere?
– Hva sier du? Blir du skuffet om jeg spiller bass?
Ensomheten svarer ikke.
– Det var kanskje ikke det du hadde trodd?
Vel, hun får gjøre hva hun vil. Jeg har tenkt å spille bass, og jeg har tenkt å ta en øl til. Jenter som spiller bass kan drikke øl.
Halv ti. Da kan jeg koble meg på stereoanlegget…

Deilig! Det vibrerer i sub-wooferen og klirrer i barskapet når jeg spiller de dypeste tonene.  Jeg lar de dype tonene henge til de dør ut, og så begynner jeg på nytt… og i fantasien står jeg på scenen med salen full av jublende mennesker som kjenner vibrasjonene, akkurat som meg. Gang på gang treffer jeg den rette tonen og kjenner lyden som treffer både meg og publikum… og de elsker det… de også…

I see only what I want to see
I ‘ll be only what I want to be…
My blanket covers me…. covers me… covers me…

Ladies & Gentlemen, please welcome:  Jeff Beck and Imogen Heap!

Jepp!
Jenter kan spille bass. Tal Wilkenfield for eksempel kan spille bass.  Tal Wilkenfield eier det lille krøllete hodet som smiler så sjarmerende når hun kommer til syne en gang i blant bak Imogen. I 2007 var hun 21 år, og spilte med Jeff Beck!  Vi snakker altså THE Jeff Beck!  En av verdens mest legendariske gitarister…  Siv’s store forbilde. Tal Wilkenfield er mitt.
Jeg skulle gjerne vært der da Jeff Beck holdt konserter på Ronnie Scott Club i London høsten 2007.  Med Josh Stone, Imogen Heap og Eric Clapton som gjesteartister…’ and a sweet young lady on the bass ’ (!)
Hvem er hun? Hva gjør en liten jentunge blant kremen av kremen?
”No wonder he chose her.  She’s definitely very lovely ”,  var kommentaren fra en musikkjournalist da Jeff Beck valgte Tal som bassist på turneen sin. Fra før hadde han Winnie Colaiuta på trommer… også han nærmest legendarisk. To gamle ringrever. Jeff Beck, 63 år. Winnie Colaiuta  51 år. Begge rangert  blant verdens fem fremste utøvere innen sitt område. Tal Wilkenfield, 21 år og urangert.  Jo, de gamle grisene visste nok hvem de skulle velge: A succulent young girl!
Det var visst mange som tenkte sånn, helt til de hørte henne spille.   Da var det ikke lenger bare ungdommen og det sjarmerende smilet de trakk frem…

Nei,  jeg har ingen ambisjoner om å bli så flink.  Da måtte jeg vært dedikert, og begynt langt tidligere. I dag er jeg for redd.  Dessuten får jeg vannblemmer hvis jeg holder på for lenge… og jeg er for pysete til å ignorere det.
Men jeg har allikevel et snev av ambisjoner, og Siv syns jeg har blitt flink.
– De aller færreste musikerne du hører er blant verdens fremste. De trenger ikke være verdens beste for at vi skal like musikken deres.
– Nei? Så hvem er det du liker som ikke er blant verdens beste?
– Hm..  veldig godt spørsmål.
– Madonna er vel ikke blant verdens beste sangere…
– Jeg er ikke så glad i Madonna.
– Det er jeg.
– Hun er et bra eksempel.
– Du har ikke svart.
– Jeg har jo akkurat svart Madonna!
– Dust!

Jeg vet det bare er et spørsmål om tid. Alt herdes, også fingrene, bare jeg spiller nok. Vannblemmene blir til træler og musklene blir sterkere. Jeg kommer ikke til å trenge å skjelve med hele kroppen for å lage en vibrato, bare jeg får øvd meg litt mer… og skala-øvelser og arpeggioer er jo akkurat det samme som på piano: Vanskelig til å begynne med, og så går det lettere etter hvert. Det er bare muskeløvinger… ikke som å skrive. De mentale vannblemmene er det langt vanskeligere å øve bort.
”Man avslører seg aller mest når man lager musikk”, sier Siv.
Jeg er ikke så sikker på det…
Men det er bra vi har musikk, for da kan vi alltids kunne skjule oss i musikken… hver gang vi tror vi skriver noe av betydning… for det er jo det vi tror vi gjør… hver gang vi skriver noe.

Jeg har sett på den et par ganger. Den står akkurat slik til at den fanger oppmerksomheten. Det må være på grunn av lyset… for den snakker vel ikke til meg?
Ankerdram.  Aquavit… product of Norway.
Den er uåpnet. Det må være Siv som har kjøpt den, i tilfelle vi skulle ta en båttur.
Ankerdram…  Det høres litt trygt ut.  Når man har kastet anker har man et fortøyningspunkt og driver ikke hjelpeløst avsted for vær og vind. Man har en livline… en sikkerhet. Man kan legge seg til å sove, i trygg forvissning om at man er på samme sted når man våkner.

Ankerdram…  den smaker bryggedans og trekkspill og lyse sommerkvelder med bare føtter mot varmt treverk… og kanskje saltet torsk som henger til tørk på svabergene for å sendes til Portugal og bli til bacalhau.
Det var det vi spiste den gangen i Lisboa, David og jeg,  på en bortgjemt restaurant i en bakgate i Bairro Alto.
Det var fortsatt lyst da vi gikk forbi den lille parken hvor gamle menn spilte boccia med skinnende metallkuler, og kvinnene kaklet rundt småbordene. Vi drakk øl på uteserveringen. Amstel Bier. Det lokale ølet var visst ikke så populært, selv om Portugal har lange tradisjoner med ølbrygging.
I restauranten ble vi plasert ved et langbord sammen med et reiseselskap av hollandske turister. Det var tradisjonell kost på menyen.
– A portugese wife is expected to know one hundred and fifty recepies for bacalhau! The one you will be served tonight is made from genuine Norwegian cod, fished in the north-atlantic ocean and salted and dried in Lofoten in Norway.  We hope you enjoy your meal!
Hollenderne klappet.  Sceneteppet gikk til side og underholdningen var i gang.
Jeg syns det smakte salt, alt sammen.
– It’s rather embarrassing… I  had to come all the way to Portugal to taste this.
David måtte le.
– Do you like it?
– Do you?
Vi var vel enige om både fisken og fadoen. Litt kjedelig… litt som amatørenes glade trekkspillaften… mest underholdende for de opptredende.
Men ankerdrammen er god. Product of Norway…  jeg er vel litt forankret i Norge jeg også, når det passer meg.
“If I ran away,  I’d never have the strength to go very far…
Det er vel sånn det er.
På tross av, eller til tross for… på grunn av, eller av frykt for…  eller bare fordi jeg vil. Kanskje det er litt av alt.
Jeg har en stakkars kylling i kjøleskapet. Jeg har pasta og jeg har pesto. Og jeg har en pose med fersk champignon, maisolje og tørket chili. Og jeg har både parmesan og peccorino… og hvitløk…  og ankerdram.

Jeg tror hun gikk, ensomheten. Hun likte nok ikke at jeg spilte bass. Hun likte nok ikke at jeg drakk øl… og jeg tror hun mislikte det voldsomt at jeg tok en ankerdram.

____

“For å være ærlig”…  jeg aner ikke hvor det uttrykket stammer fra,  og jeg har ikke noe behov for å vite det, for det er noe av det dummeste jeg hører noen si… men,  altså: For å være helt ærlig… fullstendig ærlig… hvis jeg altså ikke skal fare med løgn, som jeg normalt gjør, og for en gangs skyld si sannheten, noe jeg altså ellers har store vanskeligheter med, så vil jeg bare si at én ting i hvert fall er helt sikkert: Nordmenn kan lage akevitt,  langt bedre enn dansker!

God Søndag!

1
 
 
 
 
This entry was posted in Minneboken, Tanker. Bookmark the permalink.

19 Responses to Wenn die Musik spielt…

  1. avatar Hilde says:

    For å være ærlig hehe, nei jeg tuller. Men den er god, den avslutningen din her 😉

    Som vanlig så leser jeg med interesse. Underveis så tenker jeg at det, det vil jeg kommentere, etter å ha lest litt til, så er det noe annet jeg får lyst til å kommentere.
    Men vet du, jeg nøyer meg med å si at jeg har lest og liker det jeg har lest. Liker det veldig godt.
    For å være helt ærlig 😉

    Og du, selvsagt kan jenter spille bass! :)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg må si jeg blir litt skeptisk når folk er nødt til å understreke at de plutselig skal begynne å si sannheten… :)

      Innleggene blir ofte litt springende fra min side. Det er som om de lever sitt eget liv, og tar en helt annen retning enn jeg hadde tenkt…





      • avatar Hilde says:

        Jeg hører hva du sier. Og ser at det er en måte å tolke de ordene på. Jeg både bruker dem og tolker, dem litt annerledes 😉

        Innleggene dine står støtt de. Springende, eget liv, ja hva man velger å kalle det. Det fungerer!
        :)





  2. avatar Breiflabben says:

    Og om dette innlegget hadde vært “helt på trynet”, noe det ikke var, så hadde du reddet deg inn med ditt siste avsnitt 😀

    Selvfølgelig kan vi lage akevitt bedre enn dansker. Langt bedre 😉

    Og hver gang jeg overnatter i London besøker jeg en viss jazz club, Ronnie Scotts :-)

    Herlig lesning som vanlig. ……………… og en happy søndagskveld til deg :-)





    • avatar Cecilia says:

      Ronnie Scotts står på listen min nå. Så neste gang jeg er i London skal jeg dit.
      Du var vel ikke på Jeff Beck-konserten? Da blir jeg dypt misunnelig :)





      • avatar Breiflabben says:

        Det fine med Ronnie Scotts er jo at det alltid er gode hørbare artister der. Jeg har faktisk hørt en kvinnlig bassist der, men det var i 97 eller 98.
        Og så er det jo en del bra restauranter i den bydelen, så etter et bedre måltid er det bare å nyte musikk :-)





        • avatar Breiflabben says:

          Vet du hva Cecilia, jeg tror faen meg jeg har opplevd dem hos Ronnie. Nå må jeg tenke altså.

          Dette var helt sprøtt, for jeg hørte ikke på sporet du hadde lagt ved før nå.

          Tenke tenke …………………





  3. avatar Breiflabben says:

    Ehh, du Cecilia, en portugisisk husmor skal kunne 365 forskjellige måter å tilberede bacalhau på.

    Har jeg hørt da 😉





    • avatar Cecilia says:

      Jeg har hørt noen andre si at det er 52, og noen sier 250. Det er sikkert bare et tall de finner på uansett. 365 er nok for de skal kunne servere en nye rett hver eneste dag i året… bortsett fra skuddår. Jeg mener jeg har spist 10 forskjellige, men den beste fikk jeg på en portugisisk restaurant i Miami. Der kryr det av dem :)





      • avatar Breiflabben says:

        Ja det er nok bare et tall, men det tallet bør jo helst ha noe med uker eller antall dager å gjøre da. Så vi sier 52 for et ukentlig måltid eller et hver dag.
        Da hadde jeg nok blitt lei bacalhau 😉

        Jeg lager forresten en knakende god en, det er noen her på bloggen som har smakt den :-)





  4. avatar Hilde says:

    “For å være ærlig” er i våre trakter å betrakte som : Nå skal jeg være direkte…. Eller: Jeg gjør en innrømmelse…
    Altså ikke som at man ellers er uærlig 😉





    • avatar Cecilia says:

      Aha! Litt sånn “rett fra levra” altså.
      Min mormor sa i blant “Ærlig talt!” når hun ble oppskjørtet. F. eks. dersom jeg gikk inn med sølete slagstøvler på det nyvaskete gulvet.
      Hun sa andre ting også… men det gjemmer jeg til senere :)





  5. avatar geitost says:

    Masse sludder ? For meg, en lang og hyggelig lesning, snarere.
    Litt vemodig også, og det kan forstås.
    “De mentale vannblemmene er det langt vanskeligere å øve bort.” er en vakker aforisme. Veldig musikal (8-8-4, jeg liker denne fine rytmen).
    Og jeg liker din illustrasjon med den Picasso-dame på veggen, og sitt misbilligende blikk ! En vakker prestasjon, både dynamisk og balansert.
    Stor klem.





    • avatar Cecilia says:

      Jo, litt trist. Det var mange tanker som føk gjennom hodet. Rart å være helt alene. Men humøret bedret seg etter hvert…
      Picasso-damen syns jeg passer helt perfekt 😉
      Nå har jeg vasket og ryddet, og snart drar jeg til København. Det gleder jeg meg til.
      Her er en link som kanskje interesserer deg. http://www.dagbladet.no/2011/08/20/kultur/bok/litteratur/hanne_orstavik/hyenene/17695840/
      Hanne Ørstavik har kommet med en ny roman, og hovedpersonen heter Siv. Dagbladet byr på et lite utdrag. Hun har et veldig fint språk…

      Ønsker deg en fin kveld / natt. Du er jo ofte lenge våken, har jeg sett… :)





      • avatar geitost says:

        Tusen tusen takk for en veldig spennende anbefaling, Cecilia.
        “… det er ikke lenger meningen i tekstene hun lytter til, men rytmen og tonene…”
        Hehe, det minner meg noe. Det virker at Ørstavik og sin Siv har vært litt påvirket av “den franske ånden”, en ganske analytisk måte å se på verden, ikke sant ? :)

        Lykke til med reisen til København.
        (Jeg har den følelsen at det finnes noe mer enn bare å møte faren til Alice, bak din lyst til å reise dit. Noe du skrev mellom linjene til “Drømmen om Cuba”. Jeg undrer på om det er bare jeg som føler det.)

        Ha det bra. Jeg gleder meg med å lese nye fortellinger fra deg.





        • avatar Cecilia says:

          Den franske ånden… er ikke franskmenn egentlig ganske følesesstyrte? Eller det er kanskje amorøse jeg mener?
          Jeg gleder meg til å lese Hanne, men hun får vente litt… jeg sliter fortsatt med Sofi Oksanen og har en 750 siders biografi om Jens Chr. Hauge som jeg må gjennom først.
          Men nå er det høst og mørke kvelder med fyr på peisen, og god tid til å lese… også i Danmark.

          God helg :)





  6. avatar adrian says:

    IBM Sucks! Man kan si hva man vil om IBM, men de fikk deg hvertfall til å kaste klærne. Og det akkurat rett før noen kom inn i rommet. Vil tro han ble overrasket. Sikkert ikke mindre overrasket over at du ikke kler deg før du ber ham bli for å hjelpe deg å løfte kommoden.

    For å være helt ærlig: Det overrasker ikke meg……





  7. avatar adrian says:

    Har tatt en titt (lytt) på videoene. Tal Wilkenfield imponerer! Hun minner meg om Abraham Laboriel i spillestil, han har blant annet spilt i Koinonia og er forøvrig studiomusiker. Og hvorfor skulle ikke jenter kunne spille bass? Jenter kan! Jenter er jo det ypperste i skaperverket, God’s final work!

    Så ei blondine med flette i går som passerte i en buss, hun førte bussen lekende lett ut i trafikken. Jeg pekte ut av vinduet og kommenterte henne og kjørtøyet. “Kult!” sa kompisen min.





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *