Drømmen om Cuba.

Noen drømmer er veldig virkelige. Noen husker man bedre enn andre…

Det hadde begynt å regne tidlig på ettermiddagen, og regnet hadde fortsatt utover kvelden. Etter at jeg hadde gått til sengs ble jeg liggende og lytte til de ujevne dryppene mot vannbrettet, og forsøke å finne en rytme i det, et forsøk på å tømme hodet. Men det hjalp lite. I hodet mitt var det et sammensurium av tanker som ikke lot seg stoppe.  Det ene øyeblikket tenkte jeg på farmor, og i det neste tenkte jeg på hvor mye vann jeg egentlig bruker i løpet av en dag, så etter et kvarter ga jeg opp forsøket på å sove. Jeg kunne like godt stå opp igjen og skrive litt, selv om jeg var trøtt.
Det var ikke så mye annet å ta seg til klokken to om natten, så jeg laget en kopp te og åpnet et nytt dokument mens jeg lurte på hva jeg skulle skrive. Dagboken min var ajour. Illustrasjonene og layouten var ferdig. Jeg hadde blanke ark og ingenting å skrive.  Kanskje jeg skulle oppleve min første skrivesperre? Allerede nå, før jeg engang hadde blitt forfatter? Arket stod der og lyste hvitt og tomt.  Uten å nøle skrev jeg overskriften: Drømmen om Cuba.
Jeg har alltid hatt lyst til å reise til Cuba.  “Cuba er landet hvor tiden har stått stille “, har jeg tenkt hver gang jeg har sett bilder derfra. Man kan reise rett tilbake til 1950.
Det er noe fascinerende ved femtitallet. Arkitekturen, fuksjonalismen med sine elegante geometriske former… og bilene. Store åpne amerikanske biler med myk fjæring, som duvet av sted på stillegående myk asfalt og hadde sterk motor med overskuddskraft… akkurat som de som var unge på den tiden.
Regnet hadde blitt kraftigere, det kunne jeg høre.  Dråpene trommet mot vannbrettet, og hver gang det kom et lite vindkast kunne jeg høre vanndråpene som slo mot glasset.  Jeg tenkte på farmor og på hvordan det var i 1950 da hun duvet rundt i København.  Jeg kunne se henne for meg. Overdådige middager under tunge lysekroner i restauranten på D’Angleterre, og etterpå, i dempet belysning rundt småbordene i baren, hvor vakre høyhælte lykkejegere svermet rundt vellykkede forretningsmenn og berørte klærne deres med myke håndbevegelser mens de lyttet henført med halvåpen munn. Hvitkledte kelnere med et dusin champagneglass skjødesløst elegant balansert på høyt løftete sølvfat…

– Come on! We have to hurry!
Jeg forsøkte å holde følge.
– Why is it illegal to have previous lives?
– Because we can use them to escape!
– To escape?
– Of course!
Hun løp fort, og jeg hadde problemer med å følge henne.
– How?
– By reversing the name on the list… hurry!
– Wait!


Hva med de andre statuene  Var de også bare kopier?  Hva med alle soldatene? Det kunne ikke være bra.
-Don’t worry. They are here to protect you. We are all here to protect you.
Men hvorfor var smilet hennes så rart? Hva var det egentlig som skjedde med ansiktet hennes? Ble hun også en statue snart? Enn jeg? Kanskje jeg også kom til bli en kopi av meg selv?
Sjåføren startet motoren. Jeg kunne høre den dype motorlyden og kjenne hvordan det vibrerte under føttene. Men, hvor var skoene mine?  Jeg måtte ha mistet dem i tunnelen.  Rakk jeg å løpe tilbake for å hente dem? De var jo helt nye!  Angie avfeide meg med en mystisk latter og dyttet meg  inn i baksetet.  Hvem var sjåføren som jeg bare så øynene på i speilet?  Hvor hadde jeg sett ham før?
– Hvem er du? Kjenner jeg deg?
– Det skulle jeg mene. Det er jeg som hjelper damer i nød! Du husker da meg?
– Bjørn? Så kult!
Bjørn fra bensinstasjonen. Slangeklemmemannen. Da var jeg trygg.

Jeg måtte holde hodet lavt og ikke se opp da vi begynte å kjøre. Det kunne være kopierte spioner over alt. Det var heldigvis varmetråder i gulvet, så slapp jeg å fryse på føttene… og det hang noe under setet. En lapp. En gul post-it. Var det kanskje en beskjed til meg?  Get out? Det var lett for ham å si. I fart? Hvordan skulle jeg klare det?  Lappen var tørr. Jeg burte hatt litt vann å svelge den ned med. Hva var det forresten som buldret så voldsomt?  Jeg tok sjansen på å løfte hodet.
Kalesjen måtte ha blitt slått opp i mellomtiden, for nå styrtregnet det så det nesten ikke var sikt ut av frontvinduet. Hvordan turte han å kjøre så fort? Det gynget. Var vi på vannet? Jeg så at Bjørn hadde tatt på seg kapteins-lue. Det var altså en amfibiebil. Så kult. Kanskje banken lå på en øy?

Det gikk fort, og jeg kjente meg igjen da vi kom opp på land. Vi var på rivieraen. I Nice. Rett foran meg lå Hotell Negresco. Kalesjen måtte ha blitt foldet ned igjen, for nå var det sol og varmt. Men hvor var Angie?  Jeg måtte spørre Bjørn.
– Hvor er Angelina?
– I’m sorry?
– Angie?  … but, who are you?
Det var ikke lenger Bjørns trygge øyne i speilet.
– Get rid of the camera!
– What camera?
– Your camera! Throw it out! Now!
– But? I don’t have a camera!
– I said NOW!
Han snudde seg og pekte på kameraet som lå på setet der Angelina hadde sittet. Herregud! Det var Bruce Willis! Da var det best å gjøre som han sa. Jeg kastet kameraet bakover av all kraft, og det var ikke et øyeblikk for tidlig. Eksplosjonen var så voldsom at bilen vred seg sidelengs av lufttrykket, og  i sakte film kom en palme susende mot meg. Den landet med et brak rett bak bilen, grov seg ned i bakken og krøllet seg sammen., før den rettet seg ut som en fjær som har stått i spenn, og skjøt til værs som et lyn. Bruce  begynte å le, og Angelina stakk hodet opp og tørket seg rundt munnen.  Så det var der hun var.

Verdensbanken hadde overtatt Hotel Negresco, og vi ble ønsket velkommen av Condolezza Rice. Hun forsikret meg om at hun ikke var en kopi. Dessverre var heisene ute av funksjon, men det nye rørpost-systemet var dimensjonert  med henblikk på nettopp en slik situasjon, og dessuten var det langt tryggere.
– Señorita?
– Si?
– Please don’t resist. Relax.
Jeg satt i gynekologstolen. Mannen foran meg hadde hvit maske. Det var bare øynene som var synlige.
– We have to make a positiv identification.
– Of course.
Det måtte vel til. Det var tross alt Verdensbanken.  Men hvorfor trengte alle å være til stede? Hadde jeg visst at det kom så mange besøkende  skulle jeg ryddet opp litt. Hvor mange var det egentlig? Skulle alle soldatene også se på meg? Jo. Det skulle de visst, og alle nikket og smilte, bøyde seg ned og så, og nikket og smilte igjen etterpå.
– Is’t her.
– Good.
Legen krysset av i skjemaet sitt.
– But we need to be absolutely sure. Bring in the old man!
The old man?
Han smilte da han så meg.
– Victor?
Han bare nikket og så på legen.
– Jo! Det er henne! Jeg kenner henne, i bibelsk forstand, du!
Alle smilte. Fint. Da kunne jeg kanskje få papirene mine?
Ikke riktig. Det var bare én liten ting til som måtte ordnes før jeg kunne få papirene mine, det var en klausul i testamentet etter farmor som ingen hadde lagt merke til før: Jeg kunne ikke få papirene uten å være gravid. Det var altså helt nødvendig med en inseminasjon. Jeg forstod at det var Bruce Willis som skulle ordne det. Men hvorfor stod han med ryggen til? Hvorfor snudde han seg ikke? Var han sjenert?  Jeg forstod det da han snudde seg. Han hadde jo ingen… han var helt glatt!  Hvordan skulle han klare det da? Hva var det Angelina hadde gjort i forsetet egentlig? Hvorfor smilte hun med onde øyne?  Hadde hun…  hvorfor hadde hun sabotert? Jeg kunne jo ikke få verdipapirene før jeg var gravid! Det visste hun jo?  Kanskje Bjørn kunne hjelpe meg?  Men Angelina bare ristet sakte på hodet og smilte. Jeg kjente at jeg ble sint. Hvis det skulle være sånn, så var vel det samme for meg. Jeg hadde sekstini tidligere liv på en lapp i vesken. Jeg kunne bare bruke ett av dem, og så var jeg borte. Det begynte å buldre igjen. Var det regnvær?  Hvordan kunne Angelina egentlig vite om mine sekstini tidligere liv? Skulle det aldri slutte å regne?  På skjermen foran meg stod det plutselig klart og tydelig:

… og teen min hadde  blitt kald.

::::

1
 
 
 
 
This entry was posted in Eksperiment, hjernen, Tekst and tagged , . Bookmark the permalink.

20 Responses to Drømmen om Cuba.

  1. avatar geitost says:

    Det som er mest forvirrende med “virkelige” drømmer, er at, lenge etterpå, man husker dem som om de hadde vært virkelige hendelser (f. eks. jeg husker ganske bra i dag at jeg pleide, lenge siden, å fly midt i natten, oppå gaten hvor jeg bodde !).
    Skal du i fremtiden huske ditt drømt opphold i Cuba som en vanlig reise (bortsett fra den måten å identifisere kundene, kanskje…).

    Noe merkelig er at, for en uke siden, jeg kjente omkring ingenting om Cuba. Men i løpet til siste uke fikk jeg sjansen til å lytte til en 15 timer radiosending om Cuba (5 ganger 3 timer).
    Så lærte jeg at Cuba har et sterkt “speil-forhold” med Miami.
    Og nå lurer jeg på om dette har noe med din fin drøm å gjøre.





    • avatar geitost says:

      (Hmm … jeg har sikkert kommentert for fort : en natt etterpå ser jeg at det finnes en åpenbar forbindelse… )
      Tusen takk for et veldig fint innlegg, uansett :)





    • avatar Cecilia says:

      Dersom jeg noen gang reiser til Cuba, noe jeg håper, så vil jeg nok dokumentere det ganske grundig :)

      Hver gang jeg husker en drøm passer jeg på å lese inn det jeg husker på diktafonen min når jeg våkner. Det er en liten rutine som jeg utfører nesten automatisk, og mest for å holde litt rede på hva hjernen min sysler med på egenhånd.
      Jeg legger ikke noe særlig vekt på drømmene, egentlig, og jeg forsøker sjelden å “tyde” dem. Det normale er at jeg husker svært lite, og mange ganger husker jeg ikke engang at jeg har drømt noe. Men denne var så virkelig at den satt igjen langt utover dagen, og det jeg har skrevet her er bare et par siders utdrag fra dagboken min. Jeg tenkte det kunne være morsomt å bruke en drøm til å eksperimentere litt med layout. Alle illustrasjonene er fra dagboken min, men det er selvfølgelig umulig å gjenskape layouten ettersom dagboken min er i magasinform og har tilstøtende sider, noe som gir meg liggende A3-format å boltre meg på. Det øverste bildet blir forøvrig dobbelt så stort dersom man klikker på det. I dagboken min har det også masse tekst, men den har jeg fjernet her.
      Jeg er litt til og fra på bloggen min for tiden, men jeg sjekker den hver dag.
      Takk for kommentar en sen natt. :)





  2. avatar marthon says:

    Og alt dette drømte du i en drøm – med alle disse detaljene?
    Underholdende, i alle fall.
    :-)





    • avatar Cecilia says:

      Alt dette? Egentlig var det mye mer :)
      Teksten er basert på det jeg leste inn da jeg våknet, og på de bildene jeg husket… og drøm er jo fantasi, uansett…

      En drøm blir alltid en erindring, og en erindring må gjøres litterær dersom den skal ha noen verdi som gjenfortelling. I dagboken min er dette ni sider, og jeg ser på det som en ren skriveøvelse. (Legg merke til at det er skrevet i fortid, noe du tidligere har etterlyst :) )

      Som jeg sier i svaret til Geitost, er dette et eksperiment med layout, men det er også et forsøk på bevege meg litt inn på et område jeg ikke er så flink til: Hvordan skape fremdrift i teksten. Når jeg ikke er begrenset av virkeligheten har jeg jo all verdens mulighet til å påvirke fremstillingen min, og ettersom jeg selv har diktet alle detaljene og hendelsesforløpet underveis i drømmen, så er det heller ingen krav til nøyaktighet, slik jeg føler at det er i det jeg vanligvis skriver om. Det er ingen ting som trenger å forklares, og det virker fullstendig naturlig at T-banen har holdeplass i Forestier Gardens. Jeg husker fortsatt, en uke etterpå, at det var Linje 4 og at den hadde tre vogner, og jeg kan se bildet for meg. For meg var det som å være med i en film, og det er den følelsen jeg har forøkt å få frem i teksten. Jeg kunne jobbet mer med den, men på ett tidspunkt må man si stopp.
      Den delen som jeg har utelatt skjedde da jeg reiste i rørpost, og det er fordi jeg rett og slett ikke klarer å beskrive det. Jeg har gjort et forsøk i dagboken min, med det ble så fullt av klisjeer at jeg valgte å utelate det her.
      Som sagt, det er mest en øvelse, men det er skrevet for å publiseres, så jeg har gjort mitt beste.
      Så da er jeg glad for at det var underholdende :)





      • avatar geitost says:

        Det finnes mye mer og større illustrasjoner i dagboken din ???
        For et tap, dersom bare du har sjansen til å se dem !

        Det finnes noe som overrasker meg i dine illustrasjoner : siden du er utdannet i kunst og fotografi, så tror jeg du kan perfekt bruke de geometriske verktoyer som er nødvendige for å skape et nøyaktig tegnet perspektiv. Men når du selv tegner rammen til et nytt bilde, så bruker du et fritt og deformert perspektivsystem, som hjelper deg å vise samtidig flere forskjellige scener (minst to som i det øverste bildet) sett fra et ene synspunkt, på en høyt subjektiv måte. (litt som i den Teatro Olimpico).
        Det er forbausende at du klarer å bruke samtidig disse to representasjonsystemer, som vanlig utelukker hverandre i éns sinn, fordi de vanlig representerer to forskjellige måter å tanke og oppfatte verden.





        • avatar Cecilia says:

          Veldig spennende at du nevner perpektivet.
          Teatro Olimpico …. The Cabinet of Dr. Caligari… teaterets muliget for å skape transparente rom med uendelighetsperpektiv og parallelle handlinger.
          Det handler om alt det jeg aldri kan klare å skape med tekst. Mulighetene for å skrive med to eller flere forsvinningspunkt eksister kun som en drøm.
          Distorted perspective – det lille elementet av fremmedgjøring brukt som et illustrativt grep, er noe jeg stadig anvender. Å tøye grensene, men allikevel holde det innenfor et område som man kan føle uten å se det… for meg er poenget å skjule snarere enn å avsløre, slik at perspektivet ikke blir en begivenhet i seg selv, men bare bidrar til å forsterke en følelse av at noe er uvirkelig. Og det spennende er jo å trekke det så langt som mulig, spesielt i det bildet du nevner.
          Her er et alternativ : http://cecilia.bloghog.no/files/2011/08/dream-alt.jpg hvor jeg har et annet og litt mer subtilt perpektiv.
          Jeg illustrerer fordi jeg liker å gjøre det. Det gir plass til mange tanker å sitte med små detaljer og pirke for å få til det uttrykket jeg leter etter.
          Selv om jeg aldri når målene mine så har jeg en historie. Den ligger i dagboken min og vil være der for dem som kommer etter meg… hvis jeg ikke blir så modig at jeg tør å vise det frem før… :)





  3. avatar sirenia says:

    Absolutt underholdende Cec. for en skisse til drøm,
    og for en drøm å tolke 😉
    Tror nå drømmer er mer enn rene fantasier,
    de kan fortelle mye til oss og om oss.





    • avatar Cecilia says:

      Jeg har alltid drømt mye. Da jeg var liten var jeg veldig flink til å huske drømmene mine og pleide å fortelle om dem. Men interessen var egentlig ganske laber, og da mistet jeg interessen selv også.
      Senere har interessen våknet igjen, og dersom jeg husker noe så leser jeg det inn på diktafon når jeg våkner.
      Jeg har ikke funnet så mye fornuft i drømmene mine etter at jeg begynte å skrive dem ned. At hjernen bearbeider opplevelser og problemer mens vi sover tror jeg nok er riktig, men jeg er ikke så sikker på at det skjer mens vi drømmer. Eller kanskje det skjer i de drømmene vi ikke husker?
      Vi drømmer jo egentlig i ganske korte sekvenser. Jeg har lest et sted at drømmene våre er en del av hjernens testrutiner. Vi får bilder og opplevelser som gjør at vi føler det naturlig at ting skjer med kroppen vår, som f.eks. at hjertefrekvensen økes og senkes.
      Kanskje jeg skulle lese litt mer om det… :)





  4. avatar Breiflabben says:

    Herlig lesning om en herlig og vill drøm. Men de fleste drømmer er vel litt ville.

    En ting er sikkert, man kan i hvert fall forfytte seg hurtig i drøm, fra Cuba til Fresno i et nanosekund.

    Underholdende lesning Cecilia :-)





  5. avatar adrian says:

    Spennende å lese det du skriver, Cecilia, men du bør forsøke å holde deg på ett kontinent om gangen når du drømmer! Får assosiasjoner til filmen “Mannen med den nakne pistol” når du skriver om Cuba, og den filmen ble litt vel fantastisk for meg.

    Blir veldig fengslet av dine skriverier, mest av historiene fra ditt liv. Om de er ekte eller ikke er jeg usikker på, men de virker troverdige. Dersom det er fiction er du hvertfall veldig god til å levendegjøre fantasiene dine :-) Som forfatter tror jeg du ville gjøre det bra! Ikke nødvendig å vente lengre, dersom du skal drøye til det blir mer perfekt enn det du har prestert så langt, er jeg redd du må vente lenge……





    • avatar Cecilia says:

      Adrian… ukjent, eller bare nytt nick? Eller er jeg bare glemsk?
      Jeg blir jo nysgjerrig, for det virker som om du har lest en del hos meg.

      Jeg har ikke peiling på Cuba. Alt jeg vet om Cuba er fra det andre har skrevet og fortalt, men jeg vet at jeg har veldig lyst til å reise dit, før det blir helt moderne. Cuba er en drøm… og resten? Fakta – fiction… hvem vet? Er det troverdig så har det vel et slags snev av sannhet i seg… alle forfattere skriver jo utfra egen erfaring, og det er jo forfatter jeg streber mot å bli… en gang. Ikke ennå, for jeg lærer for mye fortsatt, og jeg leser bokanmeldelser.

      Tusen takk for hyggelig kommentar, og god søndag :)





      • avatar adrian says:

        God søndag til deg også! Litt sent å skrive nå kanskje…..

        Hyggelig at du ble nysgjerrig! Men glemsk er du nok ikke. Ikke slik jeg “kjenner” deg! Har lest mye av det du har skrevet, og kan vel si at du har lært meg mye også. Både direkte og indirekte.

        Hørt denne før?
        “Sot i fjeset, men ingen feier, hatt med fjer, bue og pil, men ingen jeger, kjole og slør, kanet med sølv, men ingen prinsesse”





        • avatar Cecilia says:

          Jepp! …og nå er det snart jul :)
          Men, er det en gåte? Et spor? En skjult melding?
          Hmm…
          Så jeg er altså fortsatt nysgjerrig…

          Det er aldri for sent å skrive :)





  6. avatar artemisia says:

    Spennende tekst, morsom og ellevill. Liker måten du skriver på.:) La også merke til den fine lay-outen, og visste ikke før jeg leste kommentarene at du driver med slikt. Flink du.:)

    Jeg synes selv at drømmer er spennende, og har jobbet mye med mine egen drømmer- da jeg tror de kan bety mye. Hvertfall har jeg i perioder hatt stor nytte av å jobbe mer aktivt med dem. Men drømmer kan også absolutt brukes kreativt, som i tekster etc. Kan bli mye spennende ut av det.:) Diktafon er et flott hjelpemiddel, har en selv som jeg kjøpte til det bruket. Et tips jeg fikk av Merethe Morken Andersen, en gang jeg gikk skrivekurs hos henn.





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *