Don’t panic!

Det er vanskelig å fly når man er for tung. Noen små helgetanker fra Cecilia
Det er fint å sitte i overgangslyset og lytte. Regnet er veldig lett og nesten gjennomsiktig og det  knitrer svakt hver gang en vanndråpe treffer en hard flate. Men de fleste dråpene faller mykt i gresset og gir ingen distinkt lyd. Bare et jevnt sus. På gården nedenfor er det en hund som bjeffer litt. Fire eller fem bjeff. Så blir den stille. Lytter den etter svar?  Jeg har sett den. Den er grå og har halvlang pels. Litt mindre enn en schæfer. Jeg aner ikke hva slags rase det er. Kanskje det er en bastard. Bastarder har visst godt gemytt og blir sjelden syke, har jeg lest et sted.  Ellers er jo bastard et skjellsord…

过渡

Det er nesten merkelig hvor rolig jeg blir av å være her. Å se på skyformasjonene som bare så vidt beveger seg over landskapet er noe helt annet enn å se ned på Valkyrie Plass med et mylder av mennesker som haster forbi på vei til ett eller annet mål.  Alle skal et sted og nesten alle holder høyt tempo.  Her er det ingenting som haster.  Fjellvåken ligger stille og svever på en oppadgående luftstrøm og har all verdens tid. En kråke sitter dørgende stille  på et møne, i perfekt silhuett mot Rondane. Det eneste som beveger seg fort er de bleke frontlysene fra tungtransporten nede på riksveien. Jeg ser lysene først, og så kommer lyden etter, i bølger. Den svever litt uvirkelig rundt etter hvert som det kommer ekko fra de forskjellige husene rundt meg. Det ene øyeblikket kan jeg høre den fra tømmerlaftet på Maristua, og rett etterpå blir den reflektert fra sideveggen på den grå og halvt nedfalne låven i henget borte ved bekken. Så er det som om lyden er overalt på samme gang en liten stund,  helt til lysene blir borte bak lerketreet idet veien gjør en sving rett etter bensinstasjonen. Da samler lyden seg til en slags trakt og blir borte, like brått som den kom.
En gang i blant kan det komme en motorsykkel. Da drønner det i veggene, selv her oppe. Et brøl fylt av testosteron og forgangen ungdomstid  legger seg som rullende torden i dalbunnen, og selv fuglene blir stumme og setter seg tafatt innerst på en gren mens de venter på  at dette monstrøse fortidsuhyret skal komme seg videre og heller plage neste dalføre. Men også motorsyklene forsvinner etter hvert. I bakken etter veikrysset legger de igjen et siste maskulint rap før bare et fjernt ekko blir igjen etter dem, hvis ikke vindretningen er slik at vi får en fjern reprise når de skifter gir på toppen av bakken.
:::::Det kommer en ny serie med korte bjeff fra bastarden til naboen.  Jeg ser at utelyset blir tent og hører en dør som åpnes og en kort kommando før den lukkes igjen. Og så er det igjen bare lyden av det lette regnet. Et svakt sus over landskapet.
Hadde jeg kunnet separere ut hvert eneste drypp, ville hørt at alle hadde sin egen lyd. Men regn som faller høres bare ut som regn som faller.  Alle dråpene blir like… som kinesere, muslimer, kommunister, byråkrater… parkeringsvakter, kunstnere, homofile… og turister. Sånne som meg.  Alt blir regn som faller, fordi jeg ikke har evne til å separere dem.  Men jeg blir like våt av hver eneste dråpe, og det er kanskje ikke så rart, for alt kommer vel fra samme sted og inneholder det samme?
Hva er egentlig forskjellen på meg og en kineser? Er vi helt like, på avstand? Hva ser en astronaut når han ser på Kina? Eller ser han ikke på Kina? Kanskje han bare ser jorden, som en helhet… det stedet han kommer fra?  Et sted man ikke gjør forskjell på svarte og brune hester. En klode hvor hester har høy verdi…
::::::Så blir det med ett helt stille. Det er som om naturen vil understreke tankene mine. Regnet har stoppet, og igjen oppstår dette store, gjennomsiktige lydbildet som bare naturen klarer å lage. Et rom med plass i alle retninger … plass til tanker. Elektriske tanker. Små elektriske impulser og kjemiske reaksjoner…  har jeg ikke lest et sted at delfiner kan se elektrisitet… at de kan se forskjell på to metallplater dersom den ene er strømførende? Kanskje de kan se tankene våre også?    “Thank’s for all the fish…

同性

Kineserne har visst ganske mye tid. Mye tid til å arbeide. Mye produktiv tid.  Det er sikkert sunt for økonomien.  Kineserne har kanskje valgt den beste løsningen? Bare ett barn i hver familie, og helst ikke jenter, for de ikke så produktive. Dessuten koster det mye når de skal gifte seg…  Gutter er bedre. Og når det nesten ikke finnes jenter så kan guttene jobbe i stedet for å ha sex. Det var sikkert en god tanke en gang…  et morsomt sosialt eksperiment, akkurat som mennesket?  Hva nå?  Burde Kina åpne for flermenneri? Jeg tenker slik som man gjør andre steder i verden, altså flerkoneri, bare omvendt. Mormonerne  kunne få en kinesisk avdeling. Farfanerne ?  Det hadde vært noe… en harem av menn, så kunne man bare velge. Kanskje Kina kommer til å bli en matriarkalsk stat om ikke lenge? Når det er så få kvinner så får de vel mer makt ettersom de har noe alle nesten menn trenger?
Nei, det blir vel som i fengslene… menn klarer seg jo utmerket med hverandre, når de ikke har noe annet. Makten og æren bør nok bli der den er…  det finnes da glidemiddel.
::::

透明度

Overgangslyset er nesten borte. I det fjerne kan jeg se fjellene igjen nå som regnet har stoppet. Hvor langt unna er fjellene? Fem mil? Ti?  Jeg flytter blikket mellom nær og fjernt. Bildet er skarpt med en gang. Mennesket har kanskje en uendelig oppløsning både på bilde og lyd? Hva slags overveldende presisjonsinstrumenter er det naturen har utstyrt oss med?  Det er kanskje ikke så voldsomt når jeg tenker etter.  Antagelig har vi bare fått akkurat det vi trenger for å overleve.  Akkurat det vi trenger. Så hvorfor har vi ikke fått mer? Hvorfor har vi ikke fått et fornuftig tankesett med på kjøpet?  Er det fordi det ligger en kilde til selvutslettelse hos oss fra naturens side? En slags naturens sikkerhetsventil?  Er vi programmert til selvutslettelse dersom vi ikke skikker oss på den måten naturen krever?
– Hva gjør du?
– Jeg bare sitter her.
– Skal vi ha litt kveldsmat?
– Om en stund kanskje… har du tid til å sitte litt?
– Er det noe galt?
– Nei… kan du ikke bare holde litt på meg.
Lukt av menneske, berøring… noen å lene seg til. Det er deilig. Jeg synker litt sammen, som om jeg forsøker å synke helt inn i henne. Kjenner på varmen… lukten.
– Du lukter så godt.
– Særlig. Jeg har ikke dusjet på to dager.
– Det er derfor du lukter så godt.
– Du pleier å si det…
– Det er fordi jeg mener det. Jeg elsker lukten av deg når du ikke har dusjet. Særlig her.
– Hvorfor er det bedre når vi er her?
– Hvorfor?  Det er vel fordi jeg er sjalu.
– Sjalu?
– Ja… jeg vil jo ikke at alle andre skal få kjenne hvor godt du egentlig lukter.
– Du er rar.
– Mm…   …er det ikke derfor du elsker meg… ?
Det er bare et svakt skjær igjen av dagslyset, og konturene i landskapet viskes ut. Et par ganger kan vi se lys fra biler som passerer i dalbunnen, og noen sekunder senere kan vi høre lyden. Jeg er trygg. Nå kan de bare komme, alle tussene og trollene som skjuler seg i lyngen. Bare kom. Jeg er ikke redd dere. Ikke nå.
Vinden har løyet. Det er så stille at vi automatisk senker stemmene når vi snakker.
– Tror du mennesket er programmert til selvdestruksjon?
– Ja. Det tror jeg.
– Syns du ikke det er trist?
– Nei. Det er bare nødvendig. Jeg tror alle mennesker innerst inne er klar over at vi ikke kommer til å overleve. De tankene finner vi flere steder i gamle indianske kulturer…
– Hvordan tror du det kommer til å skje? I en krig?
– Nei. Jeg tror det har begynt allerede. Det er flere og flere som ikke klarer å forplante seg lenger. Det er sånn det skjer.
– Du tror ikke det kommer noen krig?
– Det er krig hele tiden. Det er derfor det skjer. Det er krig om resursene… om pengene. Vi forgifter oss selv. Herregud! Maten vår er jo bare genmanipulert papp! Det er nødt til å gå galt.
– Men vil det ikke forandre seg når mange nok har dødd?
– Antageligvis ikke. De griske vil alltid flytte seg dit resursene finnes. Det har gått for langt allerede. Det er ingen som vil akseptere lavere standard. Alle vil ha mer.
– Da er det kanskje dumt av meg å ville ha barn?
– Nei. Det syns jeg absolutt ikke. Da har man jo gitt opp alt. Det gjør vi ikke. Det er litt som Berlin i mellomkrigstiden. Full fart mot undergangen. Det moderne mennesket i et nøtteskall. Vi maksimerer… trykker opp mer penger for å holde illusjonen oppe, akkurat som i Tyskland under krigen, bortsett fra at det går saktere… det går så sakte at alle tror det er helt naturlig at alt blir dyrere og dyrere. Naturlig liksom? Det er bare naturlig for kapitalismen. Ikke for menneskene.
– Vi tenker jo sånn vi også?
– Ikke sant? Vi kan ikke bare melde oss ut. Alle tenker bare på penger.  Alt kan omsettes og skape vekst. Hva gjør vi med forurensningen? Vi transformerer den til penger! Vi selger klimakvoter og spekulerer i klimautslipp. Klimakvoter er blitt noe man kan handle med på børsen. Gjør det noe med klimaet? Ja, dessverre. Det gjør det bare verre, fordi det gis bonuspoeng og lettelser til selskaper som planlegger klimatiltak. Men når tiltakene ikke gjennomføres så trekkes ikke bonusen tilbake. Det utarbeides bare en ny rapport med en ny pakke, og så får de flere bonuspoeng som de kan bruke i markedsføringen, og selge videre etterpå…
– Det der er for gjennomskuelig.
– Det er nettopp det som er hele poenget! Det skal være så gjennomskuelig at det blir absurd, for da er det ingen som tror på det. Hvem kan si noe i dag uten at konspirasjonskortet trekkes? Falske konspirasjoner er storindustri.
– Det er vel også bare en konspirasjonsteori…
– Nettopp! Det er det som er det geniale. Ingen tror lenger på noe. Er konspirasjonsteorien virkelig eller er den en konstruksjon for å vise hvor latterlige konspirasjonsteorier er?  Det er det ingen som vet lenger.  En konspirasjonsteori kan like godt være et falsum, produsert for å diskreditere alle som gidder å grave i gjørma. Konspirasjoner må eksistere for at løgnen skal bli troverdig.  Så når det kommer ubehagelige spørsmål popper det plutselig opp en konspirasjonsteori med en form og et innhold som det i ettertid er lett å tilbakevise, og så kan man bare trekke på skuldrene og avfeie alt annet som måtte dukke opp senere.  I dag kan man avsløre hva som helst uten at det får konsekvenser. Tror du folk reagerte da det ble avslørt at all elektronikk er laget bevisst med programmert kort levetid? Nei.  De tenkte bare “Kult! Morsom teori! Er det noe annet morsomt på TV montro?”. Vi aksepterer det med en slags fatalistisk optimisme om at systemet funker og at det er lenge til undergangen. Og så kjøper alle lyspærer uten å tenke mer over at de er laget for å gå istykker. Alt er laget med henblikk på at det ikke skal vare.
– Hvorfor gjør vi ikke noe med det?
– Det kan du spørre om. Fordi vi synker og vi vet det. Men vi skal synke i overflod, vi som kan.
– Men allikevel skal vi ha barn?
– Ja. Det er vårt eneste håp.
– Så det er altså håp?
– Nei. Men det vet ikke barna…  det er derfor det er håp…
– Det skjønner jeg ikke.
– Ikke jeg heller. Det er sånn det er å håpe…

拉拉

Man må være ganske upopulær hvis man er lesbisk i Kina. Var det ikke snakk om å tillate homofile ekteskap blant menn der for noen år siden?  Kina har jo lange tradisjoner med homofili. Det kan man se på gamle malerier… de få som er igjen etter kulturrevolusjonen.  Det er en historie om en kjent mannlig skuespiller som flyttet sammen med en mann og ble hans kone… Li Guiguan het han. Det var på søttenhundre-tallet. Man kan lese om i det i Chen Sen’s roman Precious Mirror of Ranking Flowers. Men det var før Østen ble rød.
I dag er Østen kanskje litt blekere, men den er fortsatt litt rød i Kina. Kineserne er fortsatt like gule,  og like som to dråper regn…  sett på avstand.
Vi bør kanskje slutte å se dem på avstand? De eier jo snart hele USA…
– Hva skal jeg tro på?
– På det som passer deg best. Alt er like sant…
– Jeg kan ikke bare melde meg ut heller.
– Det kommer du aldri til å gjøre.
– Hvordan kan du være så sikker på det?
– Det er det jeg velger å tro…

再见

En gang på søttenhundre-tallet fantes det fugl som het Dodo. Den kunne ikke fly, fordi den var for tung. Til slutt var det bare èn eneste levende dodo-fugl igjen på hele jorden. Kanskje den sang i solnedgangen?  Den visste nok ikke at den var helt alene og at det hjalp lite om den ropte etter en partner i solnedgangen. Det var ingen som svarte. Men den sang nok både om dagen og om kvelden. Og så lyttet den etter svar…  helt til den døde.
Hva vil det siste mennesket tenke?  Vil det forstå at det er det siste mennesket på hele jorden, eller vil det håpe?
Kanskje det siste mennesket er en liten pike i gul kjole?
Kanskje hun vet og godtar, slik barn gjør…   og bruker den siste tiden til å ta farvel… på vegne av oss alle.

::::

不要惊慌!

:::

:::

1
 
 
 
 
This entry was posted in Tanker. Bookmark the permalink.

10 Responses to Don’t panic!

  1. avatar jadajada says:

    du store, Cec……
    her var det mange stikkord å gripe fatt i
    men de er ikke lette å fange
    de svever liksom i alle sine hjørner

    jeg begynte liksom
    in a governmentyard in Trenchtown

    for å ende med Dodo og hennes Dodo’s


    The video cannot be shown at the moment. Please try again later.

    alt i mellom ble en reise mellom kinesiske radiopremier for bare ett barn
    lyspærer,tyskland og krig, klima og konspirasjoner og all verden…..

    springende .. men artig – kanskje fordi :)





    • avatar Cecilia says:

      Det er en linje…. tror jeg. Overgang, fra noe som er til noe som blir. Og et lite rop om nærhet, fra ensomme kinesiske menn som ikke finner seg noen kone… fra bastarden på nabogården som blir hysjet på midt under kveldsbjeffet… fra den siste gjenlevende dodo-fuglen… og fra meg.
      “Hold på meg… jeg trenger å holdes litt”. Jeg er ikke svak, det er ikke derfor. Jeg har bare litt problemer med å forstå hvorfor hester er mer verdifulle enn mennesker og hvorfor vi aksepterer illusjonen…
      Vi trenger en ny generasjon unge mennesker. Vi må lage flere barn. Noen som gidder å ta opp kampen. Ikke sånne som oss… vi som bare lar oss lure hele tiden, fordi vi drømmer i våken tilstand og håper at skjærsilden er redusert til en askehaug.
      Og det er den nok også… kirkens skjærsild. Men sjelen kan pines allikevel…

      Det hele er kanskje litt fragmentarisk, men jeg ble levert uten bruksanvisning…

      Takk for fin link!
      … og kommentar :)





  2. avatar sjalle says:

    Lommerusk er viktig… Kan ikke lese så mye i kveld… 42 ? Yess…





  3. avatar Xiste says:

    Jeg tror Hilde har sagt det før, men det skader ikke å si det igjen: Du har en egen evne til å etterlate oss i undring.
    Det ligger noe sårt i avslutningen av dette innlegget. Noe udefinerbart rørende som jeg merkelig nok oppfatter som gammelt. Et blikk inn i en tankeverden sikkert mange har streifet innom men få har den samme evnen til å formulere.
    Jeg sjekket selvfølgelig de kinesiske tegnene på google. Morsom ide :)

    Det er litt hektisk rundt meg for tiden, så jeg er dessverre ikke så ofte innom som jeg har lyst til. Det er flere av de siste innleggene dine jeg gjerne skulle kommentert. Jeg vil bare nevne at jeg blir imponert over de flotte illustrasjonene dine. Du har et godt blikk for layout og bildene dine kler tekstene godt.
    Nå har jeg hatt en fin stund med søndagslønsj og Cecilias blogg. Takk for det :)
    Ha en fin dag på fjellet, alle tre.





    • avatar Cecilia says:

      Jeg har ikke glemt deg :)

      Jo, det ligger noe sårt i avslutningen. Det virker litt sårere nå som jeg leser det på nytt , men det har vel noe med sinnstemninger å gjøre. Innlegget var egentlig tenkt som et forsøk på å fange litt av den stemningen som er på fjellet… det er som å være i en teaterforestilling med gjennomsiktige rom og parallelle handlinger. Men jeg hadde akkurat lest en kronikk om Kina og den blandet seg inn og fikk meg til å tenke på hvilke mekanismer det er som styrer oss, for eksempel hva som får det kinesiske folket til å velge bort jenter dersom de bare får lov å ha ett barn i hver familie, og hvorfor de finner seg i slike voldsomme overgrep. Og så ble det som det ble, et slags sammensurium av tanker og spørsmål. Og bak det hele ligger selvfølgelig ønsket om å videreføre meg selv. Det er ikke til å unngå…

      Nå er vi tilbake i byen, men det er ganske feriestille i blogg-verdenen fortsatt. Da er det ekstra hyggelig at du er innom og tar deg tid til å legge igjen en melding til meg . Tusen takk for det. God arbeidslyst og fortsatt god sommer :)





  4. avatar marthon says:

    Det var litt trist, dette …





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *