Jeg vil ha solregn fra skyfri himmel…

… med lette regndråper som fordamper idet de treffer bakken. Jeg vil sitte naken på stranden og sprike med tærne, lese tomme aviser med blanke, hvite sider og høre latteren fra barn som leker i vannkanten, kjenne vind mot naken hud. Etter en stund vil jeg reise meg og gå ned til vannet og kjenne at føttene mine blir fuktige og føle hvordan underlaget forandrer seg mens jeg går sakte utover og vannet bølger svakt rundt leggene og lårene mine… helt til jeg ikke lenger klarer å holde balansen. Da vil jeg la meg falle bakover for å kjenne om jeg flyter, eller om jeg fortsatt er for tungt lastet. Jeg har en ide om at det koster mye å holde seg flytende dersom man veier mer enn summen av seg selv…   …over tid.

________

:::

– Hva gjør du?
– Leser de siste brevene jeg fikk fra Vennes.
– Moren din ringte. Hun lurte på om vi kom til middag i morgen. Jeg sa ja.
– Ville hun ikke snakke med meg?
– Du var på badet.
Ja, jeg var på badet og registrerte det jeg hadde en mistanke om; at naturen går sin gang. Tikk…tikk. Tiden går bare fortere og fortere. Jeg må slutte å tenke på det.
– Jeg har fått mensen.
– Det ante meg…

:::Det kommer en vind, og så begynner det helt plutselig å styrtregne. Folk søker tilflukt under paraplyer og markiser, og det trommer på balkongen. Vannspruten står meterhøyt fra en passerende taxi, og folk snubler i bena på hverandre for å komme seg unna. Jeg observerer det automatisk og merker at jeg er sliten. Jeg ville smilt av det for en uke siden, men nå bare observerer jeg. Regnet varer bare noen minutter. Så er det over, og folk våger seg ut fra portrommene og frem fra markisene de har gjemt seg under. Livet går videre igjen og det drypper saktere og saktere mot vannbrettet.

– Syns du jeg har blitt gammel?
– Hva slags spørsmål er det? Da har vel jeg også blitt gammel?
– Du er yngre enn meg.
– Marginalt.
Jeg ser på henne i det skarpe lyset. Merkelig… er det ene øyet hennes mindre enn det andre?
– Øynene dine er ikke like store.
– Har du ikke sett det før?
– Nei. Hvordan er mine? Er de like store?
– Ja.
– Går tiden fortere nå syns du?
– Mm. Mye fortere.
– Det er fordi vi har blitt gamle. Det er derfor tiden går fortere.
– Vet du hva mamma sa da hun ble syk? At det lå en naturlig velsignelse i hvordan vi oppfatter tiden.
– Fordi hun var syk?
– Tiden går sakte når man er barn, så går den litt fortere når man blir ungdom, og når man passerer femti så har man egentlig levd tre fjerdedeler av livet sitt.
– Tror du på det?
– Ja.
– Så nå har vi altså levd omtrent halvparten av livet vårt? Rent tidsmessig?
– Jeg tror det er det som er meningen.
– Det virker jo logisk… så slipper vi å være gamle så lenge.
– Syns du ikke det er lenge siden du var liten?
– Egentlig ikke… det er kanskje fordi jeg skriver dagbok?
– Jeg syns til og med det er lenge siden vi traff hverandre.
– Tenker du aldri på at tiden går og at vi nesten aldri ser hverandre? Vi får kortere og kortere tid sammen…
– Det er et valg vi har tatt… sammen.
– Jeg vet det… det er ikke noe problem… jeg er bare overspist og kvalm av ubrukelig informasjon.  Jeg har ikke evne til å absorbere mer. Jeg skal skjerpe meg…
– Kanskje vi heller skal dra til Miami?
– Mm… kanskje det?  Nei… jeg vet ikke… kan vi ikke bare dra på fjellet, nå?
– Vi skal jo til middag i morgen. Eller vil du ikke?
– Jo… det blir sikkert hyggelig.

____

:::

____

Herr Vennes var unnskyldende da han ringte. Det var noen brev han dessverre hadde glemt å legge i den siste konvolutten. Han hadde forsøkt å levere dem to ganger, men jeg hadde ikke vært hjemme, så nå ville han ringe og høre når det passet før han kom med dem.
– Jeg har bare godt av å gå litt, men jeg er ikke så rask for tiden. De må ha falt ut eller blitt glemt, det var noen ord der jeg stusset over, han var jo ikke akkurat flytende i tysk, i hvert fall ikke skriftlig, hvordan passer det om jeg kommer på onsdag? Jeg skal forbi da.
Det passet fint. Jeg løp ned da han ringte på, så han skulle slippe å gå opp trappene. Han så litt sliten ut da han ga meg brevene.
– Tusen takk. Jeg kunne jo kommet og hentet dem… har du lyst til å ta en kaffe med meg? Vi kan gå på cafè?
– Takk for tilbudet, men jeg er nødt til å takke nei. Dessverre.
– En annen gang kanskje?
– Gjerne det. Jeg vil gjerne ha det til gode.
– Jeg har hatt veldig nytte av de andre brevene du har oversatt, bare så du er klar over det. Jeg er utrolig takknemlig for det du har gjort. Jeg skulle ønske du ville la meg… kan jeg få lov å lage et bilde til deg?
– Et bilde? Det vil jeg gjerne. Er du også kunstmaler?
– Nei. Ikke som farmor. Jeg lager andre slags bilder. På data. Jeg kan lage et jeg tror du liker. Jeg har tenkt på det en stund…

Jeg la konvolutten med de to brevene på skrivebordet uten å åpne den. Jeg trodde jeg visste hva brevene inneholdt, at det var det samme som i de andre brevene, bare kjærlighetsbrev. Det var først da jeg hentet frem kassen for å arkivere dem sammen med de andre at jeg åpnet konvolutten. Systematisk som jeg er, måtte jeg jo se på datoen for å legge dem i riktig rekkefølge. Det ene var fra november 1943, det andre var fra september 1944.
Det var det første brevet som fikk meg til å ringe Alice…

– Det var forskjell på jøder under krigen. De som var danske statsborgere ble behandlet helt annerledes enn de som var flyktninger.
– Hvordan vet du det?
– Fra min far.
– Vi har da aldri vært jødefiendtlige i Danmark?
– Nei. Ikke mot danske jøder. Men besteforeldrene mine var ikke riktig danske. De var flyktninger,  fra Italia.
– Var det jødehat i Italia?
– Ikke ordentlig, men Italia var faktisk i krig allerede i 1936, med Etiopia.  Farfar var 23 år og flyver. Selv om jødene fortsatt kunne være medlemmer av fascistpartiet, så ante han sikkert hva som var i anmarsj. Mussolini la jo ikke fingrene i mellom da han snakket om jødene. Egentlig ville farfar flykte til Amerika, men så endte de altså her.
– Var han desertør?
– Ja. Men det var det ingen her som visste.
– Så hvorfor ble de behandlet annerledes?
– Det var ikke bare de som ble behandlet annerledes. Farfar og farmor ble aldri varslet.  Det var bare de danske som ble varslet. Hadde de vært hjemme da tyskerne kom, så hadde de blitt tatt.
– Hvordan kom de i kontakt med Mogens. Kjente han dem?
– Nei. Ikke da. Ikke før han kom med beskyldningene sine da de kom tilbake. Men de fikk vel et tips. Alle visste hva Mogens drev med.
– Betalte de for transporten?
– Nei. Jeg tror heller ikke de hadde noe å betale med. De fikk heller ingenting av flyktninghjelpen, sånn som de danske fikk, og huset deres ble stående tomt, uten tilsyn.
– Da er det jo ikke i helt utenkelig at de benyttet sjansen til å ta noen penger?
– Nei. Men min far sier at de ikke gjorde det.
– Hvorfor skulle Mogens lyve om det?
– Det vet jeg ikke … men hvorfor skulle han egentlig ha masse penger liggende i båten?
– Godt spørsmål.
– Hva om det aldri var noen penger i båten? Det er jo akkurat like sannsynlig, ikke sant?
– Nå må vi passe på å ikke gjøre dette vanskelig for oss, Alice. Dette er ikke personlig. Jeg bare graver fordi jeg er nysgjerrig.
– For oss? Det gjør vi da ikke? Det er like meget hvem som tok dem for meg. Det var jo ingen av oss, uansett.
– Men det må ha vært en belastning… det må jo ha vært folkesnakk, etterpå?
– Nej. Det er det som er så merkelig. Min far sier at det aldri ble snakket om det. Det var visst ingen utenom som fikk vite om det.
– Hm. Og så nektet han deg å komme inn i huset vårt…  førti år etter at det skjedde.
– Vi tok det jo igjen…
– Mm… det gjorde vi.
– Får jeg se deg snart? Hvordan går det med din mor?
– Hun er ganske frisk. Kan du ikke komme en tur? Hun ville satt pris på å se deg.
– Jeg har ikke sett henne siden begravelsen. Tror du hun kjenner meg igjen?

Det var sommer da moren til Alice døde. Det var strålende sol og varmt, og jeg hadde løpt ned og plukket syriner i bakgården i bare nattkjolen. Hvite og lilla syriner, som jeg hadde satt i en keramikkvase på det runde marmorbordet på takterrassen. Gjennom døren til soverommet kunne jeg se at Thomas hadde kommet fra dusjen og at han begynte å kle på seg foran det store speilet. Han likte å se på seg selv mens han kledde på seg, og jeg kunne se hvordan han poserte. Jeg smilte for meg selv og tenkte at vi egentlig er ganske like…. like forelsket i oss selv som vi er i hverandre.
Det luktet nystekt fra ovnen nede på kjøkkenet og jeg fortet meg å sette ut frokosttallerkener og kopper. Jeg ville at alt skulle være perfekt og at frokosten skulle være klar så vi rakk å spise sammen før han måtte gå. Vi hadde vært sammen i snart åtte måneder og jeg var fortsatt forelsket. Det var ny rekord… med en mann.
Jeg hadde akkurat rukket å dekke på da timeren ringte, og jeg hadde akkurat rukket å ta rundstykkene ut av oven da telefonen min ringte.
Det var Alice.
– Det er over, sa hun.
Jeg forstod hva som var over. Femten års ventetid på det uunngåelige.
– Når er begravelsen?
– Det vet jeg ikke ennå. Kan du gi beskjed til din mor?

Det var en ny epoke i livet mitt som startet den dagen, selv om jeg ikke var klar over det da. Jeg merket at jeg var fjern og tenkte på Alice mens vi spiste frokost. Men Thomas hadde egentlig forlengst gått på jobben, selv om han rent fysisk var til stede, så han merket ikke noe. Han så ikke engang syrinene jeg hadde plukket. Han la avisen til side og snakket bare for å konversere.
– Hva syns du? Skal vi feiere bursdagen min her eller skal vi reise bort?
– Hva har du mest lyst til? Det er jo fint å ha selskap?
– Okei. Så gjør vi det….tenk på hvem du vil invitere… jeg er tilbake i morgen.
– I morgen?
– Ja. Jeg skal til Amsterdam. Har jeg glemt å si det?
– Ringer du senere?
– Selvfølgelig. Hvis du kjører meg på jobben så kan du ha bilen i mens…
Jeg pakket syrinene i en brødpose med litt vann i og tok dem med til mamma, sammen med resten av de nystekte rundstykkene. Utenfor Bar & Restaurant i Sørkedalsveien vinket eieren til meg. Vi hadde vært der kvelden før, og jeg husker jeg syns han lignet på en maskulin utgave av Trond Giske, i den grad det er mulig… det var sikkert bare fordi han var høyere og kraftigere. Det virket som en evighet siden… i et annens liv.
– Hva slags doning er dette? spurte mamma.
– Moren til Alice er død.
– Hva er det du sier?
Det er merkelig hvordan man i blant aner at noe er i ferd med å forandre seg. At moren til Alice døde var på ingen måte uventet, og det var heller ikke derfor jeg var urolig. Jeg trodde først jeg var trist på mammas vegne. De hadde jo vært venninner tidligere.
– Jeg har med noen nystekte rundstykker. Vil du ha?
Vi satt oss på terrassen og jeg kunne se ned på Thomas sin nye Chrysler. Den hadde taket nede og det kremgule skinninteriøret så lekkert ut mot det røde metallet. “Apple Blossom Red, den eneste i Norge”, sa han stolt, “den kler deg!” Han hadde solbrillene i håret og leste Dagens Næringsliv da jeg kjørte ham til Aker Brygge. To unge gutter snudde seg etter oss da jeg slapp dem over fotgjengerfeltet ved Solli Plass, og jeg følte meg stolt et øyeblikk. Stolt over hvor bra jeg hadde ordnet livet mitt…
Mamma ble glad for syrinene.
– Det lukter sommer. Husker du vi hadde syriner da du var liten?
– Mm, hos morfar… du har aldri fortalt meg hvordan bu traff henne.
– Vi studerte sammen.
– I Norge?
– Ja. Hun skulle bli veterinær.
– Er det lenge siden?
– Å ja. Det var tidlig på søttitallet.
– Besøkte du henne i Danmark? Var det da du traff pappa?
– Ja.
– Kjente de hverandre?
– Nei. Det var tilfeldig. Vi var et sted…
– Er det noe mer jeg bør vite før begravelsen?
– Ja. Hun var gudmoren din.
– Er det ikke litt sent å få vite det nå?
– Jo.

Begravelsen ble merkelig. Mamma og pappa satt på hver sin side av meg i kirken. Jeg ville ikke eksistert om de ikke en gang hadde blitt forelsket i hverandre. Allikevel hadde jeg blitt en mur mellom dem. En skillevegg de selv hadde bygget. Ikke ett ord vekslet de i løpet av begravelsen. Ikke ett blikk.  Jeg var urolig fordi Thomas ikke hadde ringt. Mamma ville tilbake til Oslo samme kveld. Jeg også.
– Hvor nære venner var dere egentlig? Du snakket aldri om henne.
– Det skjedde noe da hun ble syk. Vi snakket ikke så mye etter det. Jeg har ikke snakket med henne siden vi flyttet til Norge.
– Hvorfor ikke?
– Det skjedde noe. Hun trengte noe jeg ikke kunne gi henne.
– Hva da?
– Hun ble for krevende… jeg hadde jobb, og dere. Jeg kunne ikke være den hun ville jeg skulle være. Jeg hadde rett og slett ikke tid.
– Vet Alice det?
– Vi har snakket om det…
– Var du noen gang forelsket i henne?
Det var første gang jeg så henne smile siden vi reiste fra Oslo.
– Hvordan kan du komme på en slik ide?
– Var du?
– Ikke sånn som du tror…
Det var turbulens på flyet, og vi måtte holde på koppene våre. Vi hadde fått en liten melkesjokolade hver, og som vanlig puttet mamma den i vesken. Så langt tilbake jeg kunne huske hadde hun alltid en fly- sjokolade i vesken som hun kunne bestikke meg med.
– Sparer du den til meg fortsatt?
Hun smilte litt igjen. Jeg kunne se at hun tenkte på noe.
– Du og Alice er…  dere må ta godt vare på det vennskapet.
– Vi gjør det… vi tar veldig godt vare på det.

– Jeg tror helt sikkert hun kjenner deg igjen. Hun har ikke mistet hukommelsen.
– Det er noe mer også. Ryktene gikk om at Mogens tjente masse penger på å smugle. jøder til Sverige. Det var det folk snakket om, etterpå.
– Hm. Det er interessant. Men han tok altså ikke betalt for å frakte familien din…
– Det var det noen andre som betalte. Han hadde passasjerer som det var viktig å få til Sverige.
– Hvordan vet du så mye om dette?
– Min farfar fortalte masse. Han var full av historier.
– Vet du hvem de svenskene var?
– Nei. Kanskje min far vet det
– Tror du han kunne tenke seg og snakke med meg, eller er han fortsatt sur på meg?
– Nei. det tror jeg ikke. Jeg kan godt spørre. Han vet jo at vi fortsatt er venner.

____

Laks og eggerøre, nystekte bagetter og Arild Nyquist på CD-spilleren. Vi spiser lunsj på kjøkkenet og sjekker været på nettet. Det skal bli regn i fjellet på mandag. Helgen ser fin ut. ”Vi har tatt landet vårt tilbake”, hevder Eskil Pedersen i en tale. Jeg lurer på hvem som har hatt det i mellomtiden…
– Kanskje det er dumt å vente til mandag?
– Hallo? Vi skal jo i middag i morgen!
– Ja. Jeg er litt…
Jeg har tankene mine et annet sted. Kanskje jeg trenger ferie? En tur til København og treffe Alice og snakke med faren hennes hadde vært fint… en tur alene. Kanskje når Siv reiser?  Hun kan jo ta med seg Shaya og ha henne et par uker, og så kan jeg komme og hente henne.
Jeg må tenke på det…

– Jeg har fått vannblemme på tommelen.
– La den være. Det dummeste du kan gjøre å stikke hull på den.
– Det er for sent.
– Få se…
Hun har rett. Det svir. Jeg lærer aldri.
– Hvordan har du klart å få vannblemme?
– Jeg har spilt bass. Men det kan jeg jo bare glemme nå.
– Når gjorde du det?
– I natt. Mens jeg så på film. Etter at du hadde sovnet.
– Hvorfor vekket du meg ikke?
– Hvorfor det? Da hadde jo ikke du heller fått sove.
– Hva så du på?
– Legally Blond
– Hjalp det?
– Jeg lo i hvert fall…

:::Spinoza snakker om ”ratio”. Blandingen av følelser og fornuft. Hva med samvittigheten? Hvor kommer den inn, og hvorfor plager den meg? Skal jeg ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å omfavne ideen om at Norge trenger å tas tilbake… fordi jeg har gått i metning av detaljer om en forrykt morder?
– Hvorfor tror nordmenn at de har mistet Norge?
– Jeg husker den første leiligheten pappa hadde i Miami. Det var innbrudd der, og etterpå klarte jeg ikke bo der lenger.
– Hvorfor sier du det?
– Det er noen som har invadert oss. Det sitter igjen i veggene. Har du aldri hatt det sånn?
– Nei. Jeg er egentlig ferdig med det. Jeg orker ikke lenger åpne nettavisene… … er jeg ufølsom syns du? Er det fordi jeg ikke er norsk?
– Det er du som er psykologen…
– Hva syns du da? Er det liksom viktigere å få vite… hvor mange ble myrdet i USA i fjor?   Ti tusen kanskje?
– Du kan ikke sammenligne det…
– Neida, men allikevel. Alle liv er jo like mye verdt, enten de blir tatt av forskjellige mordere eller av den samme… er de ikke det? Hadde alle i USA blitt myrdet av den samme mannen, så hadde det vel vært lettere å fokusere hatet? Er det ikke akkurat det som skjer? Så lenge det bare finnes ett monster så kan alt hatet plasseres på samme sted? Hva med alle de andre som blir myrdet i Norge? Er de helt uvesentlige?
– Nei. Men det blir tydeligere når det blir konsentrert. Hadde alle katastrofer i verden rammet samtidig så hadde ingen overlevet. Menneskene benytter sjansen til å reagere når den byr seg. Når omfanget blir så stort at det ikke lenger er enkeltindivider det dreier seg om så er muligheten tilstede for å utvise kollektiv deltagelse. Man kan ikke forsvare å stoppe et land i ett helt minutt for å minnes en knivstukket svigermor i Ålesund! Men hvis noen knivstikker alle svigermødrene i Ålesund på samme tid, da blir det noe helt annet. Det er ikke enkeltmennesket det sørges over! Det sørges kollektivt, både fordi ofrene er mange nok og fordi det skjedde i en og samme hendelse. Det er konsentrasjonen som gjør det til en nasjonal katastrofe. De andre førti eller femti drapsofrene i Norge kommer aldri til å få samme oppmerksomhet, nettopp fordi de ikke oppfyller kravene til katastrofe. De har ikke konsentrert seg, og da har de ikke samme slagkraft. Hvis du deler opp bomben foran regjeringsbygget i ti tusen deler, så gjør de ikke mer skade enn kinaputter hver for seg. Det er konsentrasjonen, Siss! Det er den som alltid er utslagsgivende for effekten. En massemorder er alltid langt verre enn ti vanlige mordere til sammen.
– Kanskje jeg bør gå til psykolog?
– Kanskje du bør gå en tur? Skal vi gå rundt Sognsvann? Shaya trenger å komme seg ut litt…
– Dere kan gå dere, så kan jeg male ferdig rommet hennes. Jeg trenger å konsentrere meg…


Det føyer seg godt inn i mønsteret. Jeg tror Mogens var blakk. Rett og slett. Han må ha gjort noen uheldige disposisjoner og mistet hele formuen på et tidspunkt. Hvor var resten av familien hans? Bodde de på godset?
Skrivebordet mitt flyter igjen. Jeg lager pulverkaffe med sukker og melk og får tilbake litt av følelsen fra studietiden. “Du er ikke nysgjerrig,  du er vitebegjærlig”, sa mormor.
Hun sa det sikkert for å være snill.  Jeg er absolutt nysgjerrig. Jeg blar i notatene mine og tenker. Det er mye som har falt på plass. Plutselig har jeg forstått etternavnet til Alice også Det har jeg aldri tenkt over før. Faren til Alice vet kanskje langt mer enn jeg aner. Så farfaren hennes deserterte, og så flyktet han med kjæresten sin… treogtyve år gammel. Hun var yngre. Kanskje under tyve. Det må ha vært skummelt. Hva gjorde man med desertører i Italia i nitten tretti seks…
Jeg leser om Mussolini og okkupasjonen av Etiopia da Siv og Shaya kommer tilbake.
– Fikk du konsentrert deg mens vi var borte?
– Mm…
– Kan vi ha noe annet en fisk til middag i dag?
– Spør Shaya.
– Har du ikke tid til å snakke med oss?
– Nei…

Hvilke svenske skuespillere fantes under krigen? Han hadde en påfallende ung kjæreste, altså må han ha vært eldre enn henne… antagelig vesentlig eldre… og hvorfor reiste de ikke bare med toget eller tok fergen? Var det fordi ingen skulle vite at de hadde vært i utlandet? Eller var det bare så enkelt at han egentlig var gift og var utro med en liten søtsak…?  Men det kunne han da vært i Sverige…  var han nazisympatisør? Spion? Da ville det jo være perfekt skalkeskjul å være med på å smugle jøder.  De betalte jo for turen… hva om…
– Har du tid til å spise middag med oss?
– Mm… hva skal vi ha?
– Fiskepinner.

:::

1
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

9 Responses to Jeg vil ha solregn fra skyfri himmel…

  1. Dette blir lesing på verandaen for meg i morgen tidlig:)





  2. avatar Hilde says:

    Har lest og kost meg, Cecilia.
    Og sitter nå med mange tanker… :)





  3. avatar Hilde says:

    Å der trykket jeg på feil knapp…igjen.

    For, kost meg, er et uttrykk som ikke passer helt om enkelte av tingene du her tar opp. Som hvordan jødene ble behandlet og forskjellsbehandlet. Og om alle de som blir drept, enten det er her eller der.
    Men jeg må bare innrømme det, jeg koser meg når jeg leser tekstene dine. Sånn er det bare. Jeg kan klø meg i hodet og sitte igjen med mange tanker eller spørmål. Jeg kan le eller gråte.
    Men det er alltid givende. Og det liker jeg :)





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk!
      Det er jeg veldig glad for å høre.
      Det er kanskje litt feil tidspunkt å komme trekkende med jødene nå, men på en måte var det litt befriende for meg å begynne å grave i fortiden igjen. Jeg merket plutselig at jeg fikk noe av gnisten tilbake da jeg satt meg ned for å skrive dagbok etter å ha snakket med Alice, og så ledet det ene til det andre. Å lese historie er egentlig veldig spennende, selv om det handler om grusomme begivenheter og gjerne om krig og fandenskap. Jeg har aldri lest noe særlig om den italienske okkupasjonen av Etiopia, og at den jødiske bosettingen i Italia var så gammel og så omfattende, visste jeg heller ikke før jeg begynte å sjekke litt leksikon og nettartikler.
      Og så ble det et innlegg av det… og det kommer nok fler vil jeg tro. Men neppe med det første, for i morgen venter fjellet på oss… med regn.

      Tusen takk for kommentar :)





  4. Sånn der fikk jeg den tiden jeg trengte for å lese:) Begynte i går, men startet å male og da gikk dagen:/ Jeg er like begeistret som vanlig når jeg leser. Tror jeg har mistet et “kapittel”eller to i ferien, men det er vel bare å bla seg bakover her så finner jeg ut av det. Av en eller annen grunn begynte jeg å tenke på Max Manus

    Vel, tilbake til malingen. Ha en strålende solskinnsdag!





    • avatar Cecilia says:

      Max Manus ja, den filmen burde jeg kanskje se en gang til.
      Her er det solskinn og 17 grader, og helt stille. Og internett virker!

      Tusen takk for hyggelig kommentar, og kos deg med malingen. Jeg har nettopp malt Afrika på barnerommet og vet hvor hyggelig det er når man blir ferdig :)





  5. avatar sirenia says:

    Har vært inne og oppdatert meg litt,
    må jo følge fortellingene dine,
    like godt å lese hver gang.

    Tenker noen tanker om helhet kontra enkeltbiter,
    du er inne på det her også.
    Kanskje det går an å tenke seg en puslespillmetafor?
    At vi ikke trenger bitene alle for å se bildet,
    men tilstrekkelig for å ane,
    alle for å se alt?





    • avatar Cecilia says:

      Hyggelig at du henger med til tross for at det er sommer og ganske dødt i bloggland :)

      Bit for bit… joda, det er absolutt på sin plass med en puslespillmetafor.
      Jeg jo selvfølgelig noen flere biter enn de jeg har lagt på bordet, men jeg mangler fortsatt mange.
      På en måte er det ganske spennende å trekke inn alle de mange løse trådene og finne ut om hva som er festet i andre enden, eller om det i det hele tatt er festet noe der. At det får lov å modnes under veis er også veldig sunt tror jeg. Det gir mulighet for å bearbeide, og ikke minst ha lange samtaler med pappa. Han er like mye i mørket som det jeg er, og nå har han omsider våknet litt og begynt å få mere interesse for prosjektet mitt. Det er fortsatt mange kroker å lete i…
      Fortsatt fin kveld til deg :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *