Ansikt til ansikt

Sorg, sinne, fortvilelse og avmakt. Følelsene er mange. Barn og ungdom med hele livet foran seg er systematisk og målrettet frarøvet den mest verdifulle gaven naturen kan gi, og vi som sitter tilbake kan kun forsøke å forstå hvilke drømmer som ble knust i løpet av en times ufattelig terror. Ansikt til ansikt med bøddelen, kledt i en uniform som vi alle respekterer og er trygge på, ble drømmene knust og det største marerittet til virkelighet.
”Vi står sammen og føler en bunnløs sorg. Tragedien har rammet det fineste vi har. Dere er i vår sorg, dere er i våre tårer.” sier Dilek Ayhan i sin appell på Rådhusplassen.
Vi er tre blant mange som trykker oss sammen foran fredssenteret og spisser ører. ”Dere er i vår sorg, dere er i våre tårer”. Det gir gjenklang. Det er ikke bare ordene hennes, slynget ut gjennom store høyttalere, som gir ekko og fester seg. På storskjermen får vi også et glimt av henne. Hun gjemmer seg ikke bak noen skrevet tale, og hun gjemmer ikke følelsene sine. Det er ingen store ord, bare sorg og tårer. Vi ser bilder av Mette-Marit med et lommetørkle i øyekroken. Jeg har ikke noe lommetørkle og lar bare tårene renne. Dilek Ayhan snakker til oss alle, og hun glemmer at det er kongelige tilstede da hun takker oss for oppmøtet. ”Tusen takk dere”, sier hun med tårer i øynene før hun forlater podiet, og jeg står tilbake med den lille familien min og tenker på hva jeg selv ville sagt om jeg hadde fått sjansen. Jeg ville nok sagt akkurat det samme: ”Vi står sammen i bunnløs sorg”.
Vi har ingen roser vi kan løfte når folkehavet hyller henne. Våre egne små lilla blomster fra verandakassen er det vi har, og de henger allerede med hodet.

Det skulle vært høst og gatene skulle vært dekket av gule blader. Det skulle vært en lav og forsiktig sol med gyllent lys, og en mild vind skulle strøket oss varsomt og fortalt oss at alt ville bli bra. Naturen burde bedt oss om unnskyldning for at den har frembrakt et slikt monster… tenker jeg et øyeblikk, før det går opp for meg at det er akkurat det den gjør. Det er jo derfor vi er her, alle sammen. Det er vi som er naturen. Det er vi som ber hverandre om tilgivelse.
”Mitt lille land”. Stemmen svikter litt og hun strever med å treffe tonen. Naken inn til margen gir hun oss seg selv.

– His eyes are sad, sa Shaya da hun så bildet av ham.
Hun smilte da hun så alle blomstene foran domkirken. Jeg forsøkte å smile tilbake så godt jeg kunne. I en annen verden i en annen tid… da hadde det kanskje vært noen som hadde funnet det maktpåliggende å skyte henne… bare fordi…
– His eyes are sad!
Hva er det hun ser? Hun har ingen oversikt, ingen gjennomgripende ide om hva som har skjedd. Hun vet bare at han har drept mange mennesker. Hun vet ikke at det var mennesker som ble drept i sin blomstrende ungdom… eller vet hun det?
– His eyes are sad…
Visste han det da han lot seg avbilde? Visste han allerede da at han kom til å se håpet om en fremtid bli slukket i øynene på dem han siktet på?
Vi roper ikke på hevn, vi ber heller om tilgivelse.
– His eyes are sad…

Setningen forfølger meg…
Aner vi en tristhet i bøddelens øyne? Har han trukket masken for ansiktet for å beskytte seg selv eller oss?

:::

1
 
 
 
 
This entry was posted in Tanker. Bookmark the permalink.

19 Responses to Ansikt til ansikt

  1. avatar Effjusikay says:

    Som vanlig følsomt og nydelig, Cecilia.





  2. avatar carpediem says:

    harde øyne ser jeg.. døde øyne.. syke øyne…

    men barnet har nok rett, det er bare sorg.

    Jeg sto der jeg også, på den andre siden av scenen, nærmere rådhuset..





  3. avatar smultron says:

    Følsomt. Og innsiktsfullt spørrende, Cecilia. Selv om det gjør vondt. Tomler deg igjen.





  4. avatar smultron says:

    Fant ingen plass å gi deg stjerner, men full pott ville du fått fra meg.





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk :)
      Jeg har nok ingen tommelmulighet, men jeg skal vurdere det til høsten. Det er jo hyggelig med noen små oppmuntringer…





  5. avatar emte says:

    Enig med Shaya eg, augene hans er triste.
    Det er uforståeleg og tragisk det som har skjedd,for alle partar.

    Å sjå på tv hjertevarmen som viser seg frå alle mennesker,gir håp om ein bedre kvardag. Måtte vi sjå den enkelte i alle våre kvardagar.

    Marieklem





  6. avatar Breiflabben says:

    Jeg synes øynene hans er døde og falske. Ser faktisk ikke noe tristhet i dem.
    Men det er et fårete og litt triumferende utsyn i det blikket vi ser fra bilen.

    Jeg får nesten grøssninger når jeg nå vet hva han har gjort, for jeg legger det til i hva jeg ser i blikket.

    Så kanskje Shaya likevel ser og tolker blikket riktig. Hun kan jo ikke fatte hva som har skjedd.





    • avatar Cecilian says:

      Jeg tror det er viktig å passe på at vi ikke går i svart og forblir der. “Norge skal være gjenkjennelig etter dette”, hevdet Støre, og så langt har alle støttet ham i det. At det er fostret et monster er det ingen tvil om, og det er slik vi ser ham, vi som vet hva han har gjort. Vissheten preger blikket vårt.
      Sett gjennom et barns øyne er ikke monsteret synlig, selv om hun kanskje hadde en slags forståelse av hva han har gjort. Vi måtte jo fortelle litt og forklare hvorfor vi reiste tilbake fra fjellet, at “bestemoren”, altså min mor, trengte oss fordi det hadde skjedd noe fryktelig.
      Hvor mye skal man fortelle et barn, og hvor mye kan det forstå? Det er klart vi vurderte det før vi snakket med henne. Hun vet godt forskjell på liv og død, men ser hun det store bildet? Nei. Det ser hun ikke. Det som har skjedd rammer ikke henne. Hun har ikke mistet noe. Livet hennes er egentlig ikke forandret i det hele tatt. Reaksjonen hennes var umiddelbar da hun så bildet. Hun så triste øyne og syns litt synd på ham, fordi han hadde gjort noe dumt. Kanskje hun tenkte på seg selv og hvor lei seg hun blir når hun gjør dumme ting, eller brukte erfaringen sin fra barnehaven der alle blir lei seg hvis de får tilsnakk? Hun visste ikke at bidet ble tatt før ugjerningen ble begått. Hun så kanskje spesielt etter denne tristheten? Hun er vár for slikt. Empatisk er et ord hun har blitt beskrevet med i barnehaven. Hun er trøstende og støttende når noen er lei seg.
      Vi voksne kan vanskelig forestille oss noe positivt ved et menneske som har begått en slik handling. Vi orker rett og slett ikke å se etter det en gang. Vi kan ikke ha noen medfølelse med et monster.
      I blant kan det kanskje være sunt å observere barn. Ikke for å ta etter, snarere for å se oss selv og våre egne reaksjoner i et litt annet perspektiv.





      • avatar Breiflabben says:

        Jeg forstår godt hva du beskriver rundt dette og Shayas oppfatning.
        Da min edste datter var syv måtte hun gjennomgå en stor hjerneoperasjon og hadde en liten søster, to år og bare et sjarmtroll.
        Da det endelig ble hverdag for oss etter operasjonen og ting skulle forklares for den eldstes skolekamerater og medelever og forsåvidt lillesøsteren også, fikk vi hjelp av en pedagog og spesialist ved Statens senter for epilepsi hvor vi mer eller mindre bodde med vår datter i to år. Barna må få sannheten og virkeligheten var hjelpen og rådet, og det stemmer hele veien. Barna tar sannheten og virkeligheten mye bedre enn de som har levd noen år lenger og har mer viten.

        Jeg lærte noe dengang, og det er at jo yngre man er jo lettere tar man virkeligheten ut i fra den situasjonen. Det er først når vi blir mye eldre at vi har ballast nok til å takle den igjen.
        Noen gjør det dessverre aldri.

        Fortell alltid sannheten til barn, de tåler og forstår mye mer enn man tror.
        Jeg vokste opp med en syk mor som døde da jeg var syv. Forsto ikke så mye da, men jeg visste vel hva som foregikk rundt meg på et vis, men dengang fikk jeg ikke lov til å besøke min mor på sykehus, jeg var ikke “gammel” nok og det påvirket meg nok noen ganger som gutt og tenåring.

        Det ble mye Cecilia, kanskje det er flere av oss som trenger å skrive eller snakke litt i disse dager. Jeg har vært på jobb og ikke sammen med de jeg helst ville være sammen med, men jeg fikser da det.

        Nå skal jeg snart på ferie med min elskede og da skal jeg elske, spise og drikke meg gjennom deilige dager og netter :-)





        • avatar emte says:

          Berre eit lite hei i dagen Flabben her på Cecilias blogg. Det å vere langt frå dei ein ynskjer vere sanman med i slike tøffe dagar er ikkje kjekt,det kan eg forstå godt.
          Tenkjer det er mange som har sete/sit på kvar si tue og har det vondt. Det har vore så fint å sett på tv varmen og omtanken og “svaret” alle har gitt på den grufulle hendinga.
          Tenkjer at om ein sjølv ikkje er direkte ramma av dette forferdelige,så kan eg/du/alle relatere oss til smerten, nett på grunnlag av slike ting som du beskriv her i kommentaren din,våre eigne tap og sorg i livet.

          Klem i dagen din veg :)





  7. avatar Hilde says:

    Nydelig skrevet… om noe så utrolig vanskelig å fatte.
    His eyes are sad. Det synes jeg også jeg ser.

    Det hele er så forferdelig trist.





    • avatar Cecilia says:

      Ja. Det er trist. Og det er vanskelig å skyve det bort, men det er man nødt til å gjøre når det er barn tilstede. Det må være rom for både smil og latter og andre normale ting midt i sorgen. Barn lever i en annen tid. De påvirkes akkurat i øyeblikket, så glemmer de det etter en stund, eller fortrenger det. De har et liv som skal leves og en lek som skal lekes. De kan ikke pålegges å ha en “passende” sorgperiode, slik vi voksne ofte pålegger oss selv. Barn vet ikke hva som er “korrekt” og “dannet” oppførsel. Egentlig er jeg glad for det, for det gir oss litt hvile og litt avsporing. Det tror jeg egentlig alle trenger.





  8. avatar marthon says:

    Hei,

    Vil bare si at jeg er her (og har fulgt bloggen din sporadisk i hele sommer), men har ikke fått meg til å skrive noe på lenge. Jeg har vært på ferie, møtt folk, lest bøker og hatt tankene helt andre steder.

    På vei hjem fra Sverige forrige fredag slo jeg på radioen, og de forferdelige nyhetene begynte å komme inn. Etter det har tankene mine blitt enda fjernere. Jeg klarer ikke en gang å uttrykke hva jeg tenker og føler. Uvirkelighet, avsky, en enorm skuffelse …

    Jeg er en vanligvis rolig og avbalansert humanist og dødsstraffmotstander som får dagdrømmer om å stappe en flisete piggtrådstaur opp i arslet hans, sparke ham i skrittet og ansiktet til han drukner i sitt eget blod. Det er visst ikke i pakt med norsk lynne og offisielle kultur, og jeg innrømmer at det nok ikke ville bidra positivt i forbindelse med rettssaken eller endret hans paranoide verdensbilde.

    Det er så mye meningsløs lidelse, så mye som er blitt skadd og besudlet, som nå vil bli forbundet med dette groteske lavmålet for menneskelige handlinger.

    Det er også noe annet som plager meg. Jeg har sett en liten flik av det miljøet som Behring Breivik har hentet sine forkvaklede forestillinger og alt hatet fra. Mange av oss, som har deltatt litt i nettdebatter og vært innom en del blogger, har sett det utvikle seg. Jeg har diskutert og debattert, og følt at jeg har møtt en kompakt vegg av fordommer – og taushet fra resten. Det aller meste av slike ytringer passerer fint innenfor ytringfriheten – det er jo ikke forbudt å overdrive, ha sterke meninger, ljuge, ha manglende evne til kildekritikk eller å være gjennomført naiv og dum, men så kommer det én person som tar alt grumset på alvor … og. Nei, jeg klarer ikke si noe om dette nå.

    Klem, Marthon





    • avatar Cecilia says:

      Det ufattelige har skjedd, og det er ingen ting som kan forandre det.
      Har vi vært naive i Norge? Burde vi sett dette komme? Det spørsmålet kommer nok opp. Spørsmål om øket sikkerhet gjennom øket overvåkning vil også komme. Strengere sikkerhetstiltak rundt storting og regjering, strengere grensekontroll er allerede iverksatt, selv om det altså dreier seg om en etnisk nordmann.
      Vi vil snart se denne saken brukt politisk. Myndighetene vil bruke den som alibi for ytterligere innskrenkning av friheten vår. Og det vil vi godta. Alle store ord om utvidet demokrati kommer til å forbli bare store ord. Det motsatte vil skje. Terroren vinner alltid. Ved hvert eneste terrorangrep blir vår frihet mer og mer innskrenket. Nye stengsler oppføres, nye regler innføres, nye overvåkingsområder etableres. Det rehabiliterte regjerningskvarteret blir nok en uinntagelig festning. Sikkerhetssonen rundt Stortinget og Slottet blir kanskje utvidet. Folk blir reddere og reddere for hvert nytt fort som reises. Hva skal vi med fort om vi ikke er i krig? Hvor er fienden? Er det naboen? Postmannen? Kanskje politipatruljen som kommer glidende stille forbi huset vårt om natten egentlig bare er utkledte terrorister? Hva skal vi tørre å mene?

      Norge reiser seg neppe etter dette dersom vi ikke tør å gjøre oss sårbare. Å opprettholde et demokrati betyr ikke at vi etterlates med alternativer som befinner seg innenfor avgrensete rammer, passende for et flertall av befolkningen. Vår uinnskrenkede rett til offentlig utveksling av tanker og ideer, åpner også muligheten for nettopp slike tanker som denne gjerningsmannen har blitt så fascinert av. Er det demokratisk å forby nazistisk propaganda, slik det er gjort i Tyskland? Lang ifra! Men det tyske folk godtar det. Det er en farlig vei, og den fører bort fra demokrati. Demokrati og frihet innebærer nettopp en risiko. Jeg tviler på om det norske folk er villige til å ta den risikoen. Selv om jeg håper, viser historien at det motsatte skjer. Vi har utryddet farlige rovdyr i Norge. Folk risikerer ikke lenger å bli drept av ulv og bjørn. Farlige hunder er forbudt. Vi ønsker ikke risiko… vi utrydder den der vi kan. Vi kan ikke forby enkelte mennesker… ikke ennå. Men snart kan vi kartlegge hvem som bør forbys… dersom folket vil? Har folket noe de skal ha sagt?
      I USA, frihetens land, opprettholdes frykten etter 9-11. Vi kan nok belage oss på at det samme kommer til å skje her. 22-07 kan bli et viktig verktøy for makthaverne dersom vi tillater det, og historien viser at det kommer vi til å gjøre. Av frykt. For selv om enkeltindividet ikke føler seg truet, vil den kollektive bevisstheten styre oss. Hva med våre nærmeste? Barn, ektefelle, kjæreste… foreldre, venner… er de trygge? Klarer de å ta vare på seg selv dersom noe skjer? Selv klarer vi oss, selvfølgelig… det skjer jo ikke noe med oss…

      Mennesker er døde. De etterlatte sitter tilbake og stirrer rett inn i en medievegg som ikke et øyeblikk lar dem få hvile… Vi sitter egentlig alle og stirrer på den samme veggen, fordi den er rundt oss uansett hvor vi snur blikket. Da blir det vanskelig å tenke egne tanker.
      Vi har grått våre tårer, og helt naturlig, uten å tenke, har vi sendt vår medfølelse til hvert eneste offer og hver eneste etterlatte.
      Vi må ha påfyll nå. Vi kan ikke fortsette å gi når det er tomt, det er det ingen som tjener på. Vi stryker til fjells igjen for å hente energi. Det er det beste vi kan kan gjøre.

      Tusen takk for kommentar, og klem fra Cecilia.





  9. avatar sirenia says:

    Barn har en egen naturlig intuitiv evne til å se,
    å sanse mer enn voksne.
    – His eyes are sad…
    Vi får tro på det, det er best så.





    • avatar Cecilia says:

      Ja. Barn har ikke blitt blindet ennå, slik som oss voksne. De har fortsatt både intuisjonen og kreativiteten intakt… en stund til. Helt til skolen dreper begge deler… hvis ikke foreldrene klarer å veie opp. Vi har tenkt å gjøre vårt ytterste…





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *