Rammet av skjebnens tilfeldigheter – God Sommer!

I skrivende stund skjer det sikkert noe uforventet ett eller annet sted. For livet har sine øyeblikk…. det vet alle vi som gjennom oppveksten har blitt tvangsforet med ”Svantes lykkelig dag”. Det kan nemlig komme en edderkopp spaserende, og det kan tenkes at en flokk med fugler klarer å samle seg slik at de kan fly av sted og vise oss lykken, særlig dersom det i tillegg er utsikter til en kopp kaffe, og at noen med våt hud snart kommer ut av dusjen…

Forventninger om lykke ligger i forutsigeligheten, og forutsigeligheten ligger i forvisningen om at når en spesiell hendelse inntreffer så oppstår lykken. Noen ganger vet vi at lykken oppstår, fordi øyeblikket er forhåndsladet med lykke og forhåndsprogrammert til å inntreffe…altså dersom det ikke skjer noe uforutsigelig, som en tilfeldighet eller kanskje en skjebnens inngripen.
Ideen om den uventede lykken er derimot basert på utsiktene til at det helt plutselig kan oppstå bittesmå forandringer i naturen. Disse uventede øyeblikkene av lykke er det vanskelig å kalkulere seg frem til, fordi de enten er skjebnebestemte eller er avhengige av tilfeldigheter. Noen tror de oppstår på grunn av tallet syv, som merkelig nok også er den mest sannsynlige tall-kombinasjonen dersom man triller to spill-terninger. (Jo, det må være to terninger, det krever dualismen.) De som velger å tro at de har kontroll over livet sitt, forkaster skjebnen, men de forkaster ikke sannsynlighetsregningen. Det er neppe tilfeldig.

Tror jeg på skjebnen? Nja? Jeg velger å tro at dersom jeg tror på det meste så har jeg et morsommere liv enn hvis jeg tviler på det meste. Så jo. Jeg tror på julenissen og påskeharen, og da ligger vel skjebnen rett bak døren og venter… lunefull som den er. Skjebnen har nemlig mange egenskaper. Skjebnen har ironi, skjebnen skaper lykketreff  skjebnen er lunefull og skjebnens makt er stor… og ikke minst: Skjebnen rammer alle (uha!)

Jeg skriver:
Tilfeldighetene har villet at skjebnen har rammet en rekke innsekter jeg ikke kjenner  –  tilfeldighetene har fått meg til å besegle deres skjebner!

Tilfeldighetene eller skjebnen vil ha det til at det skiftes port-telefoner hos oss denne uken. Arbeidet skulle egentlig gjøres første uken i september, men en serie av tilfeldigheter, eller skjebnens luner, har ført til en fremskyndelse. Hvor langt tilbake i historien vi skal gå for å forklare det, er et spørsmål om plass og interesse, men vi kan nok slå fast at det ikke hadde skjedd dersom ikke jorden hadde blitt dannet. (Så kan de som ønsker å nøste seg videre bakover i historien , om så helt til universets begynnelse, gjøre det på egen hånd). Firmaet som monterer de nye port-telefonene våre har blitt lurt. En leveranse har uteblitt og et omfattende monteringsarbeid har måttet utsettes, og så har vi blitt skjøvet frem i køen, slik at det nå er våre port-telefoner som blir skiftet.

Den nye dørklokken vår sier ding-dong. En behagelig lyd som skaper både nysgjerrignet og oppstemthet. Aha? Kommer det besøk? Så hyggelig.
Men for et par dager siden sa den ikke ding-dong lenger. Ved en tilfeldighet, eller ved et skjebnens lune, alt tatt i betraktning, sa den bare drr, og så virket det som om noe løsnet inni den. Og etter det har den bare laget et slags elektronisk hikk som ikke har vært så lett å høre.

Det er derfor dypest sett en ren tilfeldighet, eventuelt et skjebnens lune, at vi ikke hører ringeklokken mens vi lager middag på kjøkkenet og venter på at malingen skal tørke. Etter middag skal vi male sjiraffer. Sjablongene er allerede klare; mor og barn i silhuett mot solnedgangen. Akkurat det er et bevisst valg.
Så hverken Shaya eller jeg hører altså at dørklokken hikker, naturlig nok, selv om Shaya stadig vekk får et litt lyttende uttrykk og ser seg rundt.
– Someone is coming! sier hun plutselig da torskemiddagen omsider er klar og vi forsøker å skrelle poteter uten å brenne oss på fingrene.
– Siv kommer ikke før på søndag.
– Someone else. Det er noen som kommer!
– Hvem da?
– I don’t know.
Og så ringer telefonen.
– Er dere ikke hjemme? spør stemmen i andre enden.
Det er Kissa!
– Jo! Hvor er du?
– Utenfor!
Stakkars. De har stått og ringt på lenge, med tonnevis av bagasje, og de kommer tre dager for tidlig, ved en tilfeldighet.

Men hvilken betydning har nå denne dørklokken?
Jo. Hadde dørklokken virket som den skulle, så hadde ikke Kissa med gravid kone blitt stående utenfor og vente, og så hadde de ikke trengt å låne en mobiltelefon av en tilfeldig fremmed… og da hadde jeg ikke blitt vekket i natt fordi den tilfeldigvis repeterte sist oppringte nummer av seg selv fra en eller annen fremmeds lomme eller veske presis klokken 04:16, og igjen klokken 04:21, … og da hadde jeg ikke sittet her og skrevet dette innlegget en tidlig søndags morgen, mens skyene samler seg faretruende i horisonten og en fjellvåk skriker som en katt mens den henger stillestående i luften høyt over naboens uthus. Og da hadde jeg kanskje ikke tenkt på mattelæreren min på videregående som forsøkte å lære oss sannsynlighetsregning og ble dritsur fordi jeg bare sa svaret uten å tenke.
– Seks.
– Jeg spurte ikke deg! sa han.
– Men du jo så på meg da du spurte!
– Det er bare fordi du ikke har behå på deg! , kom det surt fra en jente bakerst i klassen.
Og hun tenker jeg på, for hun skulle jeg gjerne drept, derfor tenkte jeg på sannsynlighetsregning, fordi jeg i grunnen funderte over sannsynligheten for at en mygg ble drept mot en frontrute. Men så glemte jeg det, ettersom det plutselig ble mer interessant å se hvor mange ganger jeg måtte trille to spillterninger før jeg fikk syv.
Jeg fikk syv på første forsøk. Hva er sannsynligheten for at jeg får syv på andre forsøk også? Eller på ti forsøk etter hverandre? Og så skriker fjellvåken, som en katt. Så jeg legger terningene vekk og fortsetter å skrive mens soloppgangen drister seg litt og termometeret viser 3 grader. Det var kanskje derfor jeg frøs på bena da jeg gikk på toalettet? I mitt stille sinn har jeg fantasert om å nedsenke meg i kulpen… det er mulig det blir med fantasien. Tre grader… vel, det er jo plussgrader, tross alt. Siv mener det har vært snøstorm her en sommer da hun var liten…

Altså:

At Kissa dukker opp er egentlig helt perfekt. Øyeblikket av tilfeldig lykke er komplett. Edderkoppen fra ”Svantes lykkelige dag” kan trygt komme frem fra skjulestedet sitt og vandre rolig over gulvet for å bekrefte lykken. At torskemiddagen blir kald på kjøkkenet mens Australia-gavene blir pakket opp, får stå sin prøve. Hvem tenker vel på middag i en sådan stund? I hvert fall ikke en treåring som har fått Afrika på veggen, så Afrikarommet må selvfølgelig inspiseres og Shaya understreker viktigheten av at de besøkende forstår at det er hun som bor på gjesterommet nå… i tilfelle de har noen ideer om å overnatte. Men det har de ikke. De skal til mamma og sove der. Kenguruer og boomeranger blir pakket ut… klemmer blir distribuert og den gravide magen blir behørig kost med. Lykken er til å ta og føle på, og fuglene er i ferd med å flokke seg og snart mange nok til å lette, da skjebnen vil at det flyr en engel gjennom rommet. Helt uten videre oppstår dette øyeblikket av stillhet… dette lille sekundet når ikke en eneste lyd lages. Dette øyeblikket mens alle venter på hvem som skal si det neste ordet og alle lurer på hva som kommer til å bli sagt… …og akkurat da, mens alle trekker pusten og venter, hører vi det lille hikket fra ringeklokken.
– Someone is coming!
Alt tyder på det. Men hvem?

Det kan være fristende å gå tilbake til universets opprinnelse, men det vil ta for lang tid. Jeg kan velge å gå tilbake til første mars nitten åttien, da hun ble født, men det ville også være å tøye leserens tålmodighet, så jeg nøyer meg med å gå tilbake til onsdag 13 juli, 2011, altså to dager tidligere, da en gjesteforeleser fikk skolissene sine hektet i sykkelkjedet og braste inn i en gruppe studenter som satt fredfylt og intetanende på en plen. Og så pådro han seg hjernerystelse. Fordi han ikke husket koden til døren på gjestekontoret sitt, og således syklet uten hjelm, og en av studentene tilfeldigvis hadde en flaske vin i vesken sin, som han slo hodet mot. Og derfor ble semesterets siste forelesning avlyst.
For selvfølgelig er det Siv som kommer. Også hun tre dager for tidlig. Hvorfor har hun ikke ringt?
– Jeg tenkte jeg skulle overraske dere. Er du ikke glad?
– Glad? Jeg er perfekt lykkelig!
Edderkoppen spaserer fredfylt over gulvet og løfter litt på hatten, og sommerfuglene er mange nok til å fly i flokk inni maven min.
Det blir nesten for mye uventet lykke.

:::

Jo, det var disse insektene….
Man kan ikke reise til fjells med bil uten at det stryker med noen innsekter. Dette høyst beklagelige faktum er det imidlertid lite jeg kan gjøre med, og selv om jeg hadde valgt å spasere, så jeg hadde jeg sikkert tråkket på noen, og altså bare parallellforskjøvet problemet, for å si det sånn. Det er ikke til å komme bort fra at det får konsekvenser for noen av våre bevingede sameksistenser at vi har valgt å dra til fjells to dager tidligere enn planlagt, og at dette skyldes en glemsom herre i Miami. Skjebnen rammer dem som minst aner det.
Derfor var det noen helt andre innsekter, noen som kanskje ellers ville ha gått en helt annen skjebne i møte, som fikk endret status fra fuglemat eller et slaraffenliv i en tilliggende campinghytte, til en flekk på frontruten vår, og ble vasket vekk på en bensinstasjon ved Koppang.
Skjebnen (eller tilfeldighetene) kan altså ramme hårdt og brutalt.

:::

Se opp for skjebnen, og God Sommer!

1
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

6 Responses to Rammet av skjebnens tilfeldigheter – God Sommer!

  1. avatar LeylaM says:

    Skjebnen ja.. Jeg tror paa den jeg! Trenger ikke gaa innpaa hvorfor, jeg har bare mine veldige gode grunner til aa tro paa at skjebnen spiller mye mer inn i ens liv enn man kanskje vil tro…eller toer aa tro paa. Jeg vet, og velger aa tro paa at den iallefall har spilt en stor rolle i mitt liv :)

    Ha en flott sommer du ogsaa Cecilia :)





    • avatar Cecilia says:

      Både skjebnen og lykken må man tro på, for det store spørsmålet er jo om tilfeldighetene egentlig er så tilfeldige som vi tror.

      Det regner på fjellet, men det lever vi med. Det regner visst i byen også :)





  2. avatar Breiflabben says:

    Jeg ble nesten anpusten jeg. Jeg leser så intenst noen av dine innlegg at jeg har på følelsen at jeg holder pusten. Det var i hvert fall en liten tilfeldighet at jeg oppdaget dette innlegget nå.
    Hadde ikke sett det før 😉
    Er du sikker på at det var en fjellvåk? 😉

    Håper du får en fin sommer framover :-)





    • avatar Cecilia says:

      Uff. Det var dette med pustepauser… jeg glemmer det…
      Nei, jeg er langt fra sikker på at det var en fjellvåk. Jeg ante ikke engang hva en fjellvåk var, men de fastboende var rimelig skråsikre. 😉

      God sommer videre til deg og.





      • avatar Breiflabben says:

        Hvis de fastboende sier det, så er det nok en fjellvåk.
        Jeg har fått igjen pusten nå og skal snart ut på en liten trimtur. Tretti kilometer på sykkelen en drøy times tid.
        Det gjør godt sies det :-)





  3. avatar jadajada says:

    hei Cec….

    skal si det skjer ting – som om det var det nyhet – som i for seg like gjerne kan være gamle – nyhetene dine altså…

    dette minnet meg om herr Krebs – det var kun skæbnens ironi at legge skylden på.

    fortsatt god sommer :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *