Den Sorte Gudinne

Hun kommer alltid smygende uten en lyd, og hvisker at hun vil ha meg.  Og da får hun meg…

– Er jeg ensom?

Hvor kom det spørsmålet fra?
Det er da ikke jeg som har skrevet det?  Det bare stod der. Helt plutselig og helt av seg selv. Jeg var bare ukonsentrert et kort lite øyeblikk, og så stod det der.
Hvorfor står det der?
Har jeg glemt å fortelle meg selv hvor heldig jeg er? Har jeg glemt at jeg alltid finner noe å glede meg over dersom jeg tenker meg om? Jeg er da ikke ensom selv om jeg er fanget her hver kveld? Jeg sitter ved skrivebordet og ser ned på gaten. På alle som skal ut i natten og more seg, kose seg, treffe folk, drikke vin, flørte litt… og kanskje oppleve en fin natt med en eller annen. Det skal ikke jeg… men jeg er da ikke ensom for det? La meg straks stryke det dumme spørsmålet.
La meg skrive noe helt annet.

:::

Solnedgangen er vakker. Jeg kan kose meg med den… så lenge den varer. Jeg kan ta et glass vin… kanskje skeie ut med en sigarett på balkongen. Men, nei, det frister ikke. En koppe te, derimot, hadde vært fint. Men solnedgangen er spesielt vakker og jeg vil følge den til siste slutt. Helt til hun kommer, smygende, umerkelig. Da kan jeg tenne den grønne lampen og lage te… og være fange…

Det ligger i hauger foran meg. Brev, bilder, dokumenter. Lister med navn på personer jeg har ringt eller skal ringe. Hvor skal jeg begynne? Og orker jeg i det hel tatt mer? Jeg trodde svarene ville komme da jeg snakket med Victor, men så enkelt var det ikke. Det som kom var en haug med nye spørsmål, og nå er jeg redd det samme vil skje hver gang jeg snakker med noen.
Jeg har gjort detektivarbeidet mitt dårlig. Jeg er visst ikke Sherlock Holmes ukjente datter allikevel. Jeg har bare funnet tre levende personer i farmors slekt som det er  noe vits i å snakke med. Så vet kanskje de om noen andre.
Helena står øverst på listen. Barnebarn til min oldefars bror, altså langt ute i slekten. Hun er ballettpedagog i Wien og førti åtte år gammel. Jeg traff henne så vidt i 1997. Hun var med sin far for å hente noen gamle slekts-klenodier etter farmor i forbindelse med arveoppgjøret. Mogens hadde valgt å sitte i uskiftet bo, og det forstår jeg jo godt i lys av det jeg har fått vite. Hun vil snakke med meg, etter ferien.
Så er det Christian. Komponist i Lyon. 78 år gammel, og hans fetter Felix, som bor i London. Ingen av dem har mail, og ingen av dem har svart på brevene mine.
Hospitalet har jeg snakket med, uten resultat. Det er ingen gjenlevende av de fagansvarlige fra den tiden. Det er over femti år siden. De har ingen journaler eller nedtegnelser. Var jeg sikker på at jeg hadde kommet rett? Nei. Jeg var ikke sikker. Victor kan ha husket feil. Pappa mener hun var et sted på landet da de besøkte henne. Bortkastet arbeid.
Men jeg kunne godt like å vite hvor velstående farmor egentlig var, for Mogens tok jo opp lån da han bygget om huset i 1984. Hvorfor trengte han det, hvis farmors formue var så stor at hun bare kunne gi bort fabrikker og bryggerier til folk hun kjente? Hadde han brukt pengene til noe annet, eller var det noen klausuler med i bildet som begrenset pengebruken hans? Etterlot hun seg et testamente? Jeg vet ingen ting, og pappa vet ingen ting. Dersom det fantes noen papirer, så var det Mogens som hadde dem.

Carl har vært borte lenge. Jeg savner ham egentlig veldig. Han var mitt sosiale liv før han reiste, og barnevakt når jeg trengte å lufte meg. Brukte jeg ham? Jeg håper det var gjensidig… at vi var der for hverandre.
Jeg merker at jeg blir litt paralysert når det er for mange ting som skal gjøres. Det blir fort til at jeg gjør noe annet enn det jeg burde, for eksempel å skrive om hvor paralysert jeg blir, noe som er helt unødvendig og bare generer flere sider med intetsigende babbel i dagboken min… Kanskje det er terapi? Nok en unnskyldning. Nei. Jeg må begynne et sted! Shaya har hatt lyst til å male rommet sitt ganske lenge. Kanskje vi skal kjøpe maling og bare sette i gang? Å male rommet hennes er i hvert fall et prosjekt det er mulig å se en ende på, i motsetning til resten.
Solnedgangen er snart over, og jeg sitter bare og stirrer på kaoset som ligger foran meg, i stedet for å se på den vakre himmelen og nyte det fine øyeblikket.

Jeg har fått et svært komplisert forhold til Mogens. Nå som jeg endelig trodde jeg hadde begynt å forstå litt av ham, har hele bildet endret seg igjen. Skepsisen er tilbake. Er teorien min riktig? Nei, det vet jeg ikke, men det er faktisk den eneste muligheten jeg kan se. Pappa mente det godt kunne være hold i den. Etter å ha hørt på opptakene med Victor, har han også fått et helt annet bilde av farmor. Men Pappa vet omtrent ingenting om Mogens, og har aldri interessert seg så veldig for hvor han fikk pengene sine fra. Mest fordi Mogens aldri innbød til noen samtale om det, akkurat som han aldri innbød til noen samtaler om farmor. Det både han og jeg stusser litt over nå, er hvorfor Mogens sørget for meg på den måten han gjorde. Hvorfor var jeg hans øyensten? Han gjorde tross alt veldig mye positivt for meg. Var det dårlig samvittighet? Et ønske om å gjøre noe godt etter alt det han hadde gjort mot henne? Gikk han og bar på denne skyldfølelsen i alle disse årene? I over tredve år… kanskje han lurte på om det var verdt det? Jeg lurer også litt på om det var en lettelse eller en tragedie for ham at hun døde. Det var sikkert ikke det han så for seg. Men hva så han for seg? At hun skulle bli medisinert til lydighet… eller lobotomert? Drev man ikke med slikt på den tiden? Kanskje det var det de skulle… og så fikk hun vite om det og valgte en annen løsning? Hun var ikke dum. Hun visste nok godt hva lobotomi medførte. Et liv som lobotomert grønsak… nei. Det kunne hun ikke orke. Men det er jo bare spekulasjoner fra min side.
Jeg merker at jeg blir sint når jeg tenker på det. Haugen med dokumenter foran meg kan kanskje lede til noen flere svar, men jeg vet ikke om jeg egentlig vil ha noen fler. Jeg savner å være glad. Farmor var visst glad nesten hele tiden. I hvert fall mens hun var samen med Victor…

– Du var en blid og hyggelig person. Det var sjelden du sa et vondt ord til noen. Var det noen som ville krangle, så overså du dem.
– Var jeg aldri oppfarende?
– Nei. Du bare lo av dumme folk, men alltid i etterkant. Ikke så de la merke til det.
– Kranglet vi?
– Nei. Bare når jeg ikke ville være med på dine ville påfunn. Da sa du jeg hadde gått i stokk altfor tidlig og hadde blitt en -”konformist med lånte prinsipper”.
– Hva snakket vi om?
– Kunst. Mye om kunst. Du ble jo invitert på alle slags utstillinger og etterpå diskuterte vi. På restaurant. Og så tok vi et rom for natten, og da snakket du ikke så mye.
– Brukte jeg noen spesielle ord eller uttrykk mer enn andre?
– Nei. Men man kunne høre at du ikke var riktig dansk. Du snakket sånn som nå.
Jeg må smile litt. Jeg har nesten ikke snakket dansk på ti år, og merker at jeg kan bli litt sliten av det de første par dagene. Det er mindre slitsomt å snakke norsk på en måte. Man skal være veldig oppmerksom for å høre at jeg ikke er norsk, men så har jeg jo alltid snakket norsk med mamma… kanskje tonefallet er litt det samme på hollandsk? Kanskje dansk høres likt ut med norsk og hollandsk aksent?
– Gjorde jeg noe annet enn å male?
– Ja. Du spilte piano… og gikk på skøyter. Og så hadde du danset ballet. Du skrev også noe musikk. For piano.
– Har du noen noter?
– Nei. Du kunne det utenat.
– Jeg skrev ingen ting? Dikt eller noveller?
– Nei. Ikke det jeg vet.
– Ikke dagbok heller?
– Jo. Men den fikk jeg ikke se. Men du skrev noen brev. De har jeg fortsatt.

Det var kjærlighetsbrev til Victor, bortsett fra der hun skriver at hun også elsker Ingrid, og elsker å elske med henne. Kanskje det var Ingrid hun elsket?
Jeg orker ikke å tenke mer…
I mailboksen min ligger det over et dusin ignorerte meldinger. De siste to dagene har jeg ikke engang orket å åpne den. Det gir bare dårlig samvittighet og enda mer som må gjøres, og jeg mangler initiativ.
Er jeg utbrent? … det er jo så populært.
Nei. Jeg er bare ensom. Og sliten. Det har kostet å grave i fortiden, og det har kostet å sortere tankene. Akkurat nå skulle jeg ønske jeg hadde noen å dele dem med. Noen som kunne holde rundt meg. Noen som kunne lade meg opp.
Jeg trenger å få noe inn, ellers kommer det ingenting ut…

:::

Så er dagen slutt. Himmelen har spilt sitt forførende preludium til ende, og Den Sorte Gudinne har entret scenen. Silkemykt og dunkelt har hun trådt ut av skyggene og bredt kappen sin over meg.
– I natt må du dele tanker med meg, hvisker hun, – for i natt er du min.

Unnslipper jeg før dagen kommer…?

:::

 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

4 Responses to Den Sorte Gudinne

  1. avatar sylja says:

    Av og til er det slett ikkje unyttig å berre kjøpe maling for å å ta det prosjektet som let seg gjennomføre der og då.
    Kunsten er å la dette prosjektet verte til inspirasjon i staden for ein evig laurbærkrans. 😉

    Eg får så mange tankar etter å ha lese stykka dine. Eg les, eg heng med, men det så sjeldan ord att til å kommentere med det samme …





  2. avatar sirenia says:

    Bare innom med en liten hilsen
    og for å fortelle at jeg har lest :)
    du er ikke så alene heller da…
    Kommenterer mer siden :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *