Dem vi aldri møter

Noen ser vi bare skyggen av… skygger som er malt på veggen og henger igjen etter at de har gått. Som en gjenstridig graffiti.

Skriften er enkel, i gull mot sort.

Wicky

Født: 20 . 10  1913.
Død : 21 . 03  1961.

Dybt savned

:::

…..Det finnes noen personer som morer meg, uten at de er klar over det selv. Ekspeditøren i blomsterbutikken er en sånn person. Da jeg kjenner på døren fire minutter på ni er den selvsagt låst, for åpningstiden er fra 0900. Ekspeditøren sitter pent på et stol bak disken og ser uttrykksløst på klokken. Jaha. Det er kanskje et atomur han ser på? En klokke med maksimum avvik på et milliontedels sekund i året, så han skal være brennsikker på at han åpner nøyaktig presis klokken 0900? Jeg går litt frem og tilbake foran vinduet og ser på hva han har utstilt. Tre på ni. Han enser meg ikke, selv om det bare er to meter mellom oss. Det er nesten som om han vil gjøre et poeng ut av at jeg ikke eksisterer. Hva ville skjedd om han åpnet døren to minutter for tidlig? Ville det utløse dommedag? Ville han få akutt pustebesvær og senere måtte behandles for posttraumatiske lidelser? Jeg er ikke helt edru. Å ikke være helt edru klokken ni om morgenen er lite sjarmerende, men det spennende ved det er at rusen påvirker sanseapparatet på en tid av døgnet som man normalt ikke ser i rus, og så kan man se andre ting og få andre tanker enn man er vant til…det er det som heter å tenke positivt. Ett på ni. Fortsatt ingen bevegelse bak disken.Jeg eksisterer ikke. Jeg er i beste fall en eterisk forstyrrelse… en promp. Kunden skal holdes på avstand, utenom den offisielle åpningstiden. Hva om jeg påstår at klokken hans går feil?  Vil han vikle seg inn i endeløs diskusjon om sveitsiske presisjonsur og ende opp med å ringe en urmaker for å få bekreftet nøyaktigheten på sin egen klokke? Hva slags bur er det mennesket har klart å låse seg selv inn i etter 4,2 millioner års utvikling?
Så. Endelig reiser han seg og går frem til døren, fortsatt uten å ense at jeg står rett utenfor. Det er mindre enn en halv meter mellom oss, men han stirrer fortsatt bare tomt inn i fremtiden med glasert blikk, og venter på det magiske øyeblikket: Metamorfosen. Øyeblikket hvor han transformeres fra å være en industriell robot til å bli et menneske. Jeg ser på klokken igjen. Jo. Det er ganske riktig femten sekunder igjen til det store øyeblikket. Når det er fem sekunder igjen legger han hånden på låsen, slik at han akkurat presis i det klokken viser 0900, er klar for å utføre sin høyt betrodde oppgave: Å låse opp døren.
Klakk!
Klokken er slagen. Metamorfosen er et faktum.
Han går raskt tilbake til disken, og hilser meg med et profesjonelt interessert blikk.
– Godmorgen. Hva kan jeg hjelpe med.
Jeg lener meg litt mot disken og snakker med lav og fortrolig stemme.
– Nå skal du høre. Jeg har ingen truse på meg, og det trekker. Har du en blomst som kan passe… med en litt kort og tykk stilk?

Det interessante med slike mennesker er at de også mangler humor. Jeg kunne like gjerne ha spurt en prest om å få låne sakristiet for å onanere… eller, nei; en prest ville sett humoren i det.
Jeg valgte en hvit rose og et hvitt lys, og forsøkte å ikke puste for mye på ham da jeg betalte. Han forstod etterhvert hva jeg skulle, for han smilte faktisk litt medfølende og ga meg et lite nikk da jeg gikk ut døren. Akkurat som en prest.

Nei, jeg er nok ikke helt edru ennå. Planen var å knele yndig. Jeg må smile litt når jeg mister balansen og faller bums på knærne foran gravstenen. Det er bra det er gress her, og det er bra ingen ser meg.  Jeg får tanker om en patetisk ung dame som besøker sin farmors grav i beruset tilstand.  Hva tror du, Wicky… er jeg patetisk?  Var jeg litt dum i går?  Ville du ikke gjort det samme, om du hadde vært meg?   Hm… interessant spørsmål egentlig…
Dette kan bli litt heavy… jeg hadde trengt en sigarett.

____

Jeg holder den siste tonen til den dør av seg selv. Så er det over, og det er ingen ting jeg kan gjøre med det. Preben setter celloen fra seg og smiler.
– Det gikk jo ikke så verst?
– Du spiller veldig bra.
– I lige måde.
Vil han spille mer? Nei. Han er visst fornøyd og legger buen i etuiet. Det er noe definitivt i måten han lukker det på. Viktor har helt umerkelig tatt hånden bort fra skulderen min og jeg tenker ikke over det før jeg ser ryggen hans på vei tilbake til spisestuen. Hva tenker han nå? Ingenting? Har han sagt noe jeg ikke har hørt og ikke svart på? Har jeg gjort noe jeg ikke burde?  Jeg gjorde jo ingenting. Det skjedde kanskje ikke en gang? Kanskje det bare var i tankene mine at det skjedde.  Hva nå?  Skal jeg ikke bare gå på badet og få det overstått? Det tar sikkert under et minutt… jeg kan være helt stille.

Jeg kan ikke være normal. Normale mennesker gjør ikke sånt… ikke når de er i selskap. Men dette er ikke et normalt selskap… dette er en film. Dette er et spill hvor drøm og virkelighet ikke vet forskjell på hverandre og tror de eksisterer i samme tid.  Kanskje de har skult kamera her inne… det hadde vært spennende. Kanskje de sitter ved spisebordet og ser på meg akkurat nå… kanskje de hele tiden bare har lekt med meg for å se hvor langt de klarer å få meg…  de tror kanskje de skal få meg til å kle av meg? Hah! Det har jeg tenkt å gjøre uansett! På spisebordet! …de aner ikke hvem de har med å gjøre… jeg har ikke engang låst døren…

– Er alt i orden?
Preben har allerede ryddet av bordet når jeg kommer tilbake.
– Ja, takk. Jeg har det fint.
Har jeg det fint? Sånn passe. Det ble egentlig ikke så vellykket. Jeg var for ukonsentrert og mekanisk.
– Preben øvet seg før du kom.
– Han spiller veldig fint.
– Ja. Han ryddet bordet mens vi ventet.
– Jeg ser det. Beklager.
– Det skal du ikke. Det var underholdende…
Hm. Kan de ha hørt meg? Jeg forsøkte å være stille, men jeg klarte det ikke helt… eller jeg ville det ikke helt. Det er vel riktigere.
– … for du er svært god til å spille.
Jeg er usikker på om han erter meg eller ikke. Det har jeg vært hele tiden.
– Takk.
Han skyver noen papirer over bordet til meg.
– Jo… jeg har funnet to brev, og avisutklippet… i skatollet.
Det har blitt en liten haug på bordet. Jeg har allerede valgt endel bilder før vi spiste, og han har tatt alt med inn på spisebordet. Da vil han sikkert at vi skal bli sittende her. Det er fint. Jeg liker det bedre enn å sitte i salongen, særlig når jeg ikke har noe under. Håper han ikke syns jeg har valgt for mange bilder… og nå får jeg i tillegg to brev. Det er nesten rart at han vil skille seg av med dem.
– Jeg kan kopiere dem, og sende originalene tilbake hvis du vil?
Han smiler og rister på hodet.
– Jeg vet jo hva det står.
– Du skrev et brev i nitten femtisyv. Husker du det?
– Ja. Til sykehuset. Du hadde blitt innlagt.
– Hvilket sykehus var det?
– Sankt Hans Hospital.
– I København?
– Ja, men så ble du flyttet. Til et lukket avsnitt. Men du skulle få brevene om jeg ville skrive… det ble jeg lovet.
– Husker du adressen?
– Det var samme adresse. Jeg sendte dem til hospitalet.
– Vet du hva diagnosen var?
– Nei. Men det var nok ikke så alvorlig, for seks måneder senere var du ute. Vi feiret på D’Angleterre. Du var helt normal. Alltid voldsomt opptatt av ett eller annet. Du ville diskutere paven.
– Paven?
– Ja. Han var død, og det mente du han burde fortsette med. Du var skarp, og det var få som turte å opponere mot deg.  Og denne paven mente du bare hadde kostet penger som heller skulle vært brukt med fornuft. Du hadde en lang monolog. Vi hadde champagne til maten. Det hadde du lært i Paris. Det var bare jeg som visste at du hadde vært innlagt.
Victor har et fint smil, og jeg får se det oftere og oftere. Tonefallet hans blir også mer og mer dynamisk. Understrekingene blir viktig. Han må ha vært et utmerket selskap…
– Hva skjedde forut for innleggelsen?
– Nei, det fikk jeg ikke vite. Du hadde begynt å male… på loftet.  Jo, forresten; din far døde! Det var begravelse i Holland, så da dro dere dit.
– Hvem?
– Det var i femtiseks. På etteråret. Du og Mogens og Ingrid og Rodney. De hadde nettopp blitt gift. Det var en ulykke.
–  At hun giftet seg?
–  Det óg, men det var en ulykke som tok livet av din far. Det var det de sa. Det gikk sterkt innpå deg. Og så mottok du en arv, som du ikke ville ha. Den ga du bort.
– Til hvem da?
– Til folk du kjente.

Så vet jeg det, endelig. Det skjedde altså noe som kunne utløse sykdommen hennes. Bare den opplysningen alene er verdt hele turen. Hva slags ulykke var det? Eller var det i det hele tatt en ulykke? Tok han livet av seg? Han også? Det er jo flere i den slekten som har gjort det. Og dette er det jo det motsatte av hva pappa fortalte. Hun ga altså bort hele arven… noe må hun ha beholdt. Og hun må jo ha hatt penger for å kunne leie suiter på D’Angleterre hver gang det falt henne inn. Mogens ville vel neppe ha finansiert utroskapen hennes. Det må ha vært noe…

Preben har satt igjen en kanne med kaffe. Det er jeg glad for. Jeg trenger noe å holde meg fast i.  Victor forteller om en fabrikk i Frankrike, en gård i Holland, en urmakerforretning i København, og et bryggeri i Bruges… som senere ble lagt ned, eller fusjonert. Det er det han husker. Og så møttes vi i blant. Vi… hele tiden vi. Og så ser han på meg og forteller etter hvert flere og mer intime detaljer. Som om han sjekker hvordan jeg reagerer.  han forteller om oss, på  D’Angleterre hvor vi drakk vin og elsket… og elsket og elsket igjen, for jeg var lidderlig og fikk aldri nok. Men han fikk nok, så da gjorde jeg det selv, med sprikende ben i vindusposten, for jeg likte å bli beglodd.  Jeg kjenner det igjen og smiler, og har lyst til å si at jeg fortsatt liker det. Men det er mer. Vi to på hemmelig ferie. To uker i Norge. Han husker detaljer. Vi tok fly til Bardufoss, og vi tok buss videre til Tromsø og bodde på Grand, og vi reiste med gondolheis i midnattsol til toppen av et fjell, og elsket i lyngen… og jeg pirket på meg en orgasme i gondolheisen på vei ned igjen. Også under frokosten på hotellet, og på flyet tilbake til Oslo, under en avis. Og hele tiden ser han på meg med et lite smil.

– Var jeg glad hele tiden?
– Helt til vi kom hjem. Da ble du innlagt igjen, i juli. Og så kom du ut i september. Du ville flytte til Provence for å male, men Mogens nektet. Han bygget ut ditt atelier på godset så du fikk mere lys. Du var nesten aldri å se. Men du kom til København og feiret fødselsdag. To måneder senere. Førtiåtte år, men det kunne ingen se på deg. Vi var på D’Angleterre, og tok et rom for natten. Du ville skilles og flytte til Provence eller Italia… og du ville ha meg med.  Det ble jo forpurret. Mogens klarte å få deg erklært uskikket da du ville skilles, og da var du fanget, for du ville ikke reise fra barnet. Men vi dro til Haarlem… og var der i to uker… på en gård. Så kom vi tilbake med toget… og det var siste gangen jeg så deg. På stasjonen. Det var mye støy fra noe anleggsarbeider og vi fikk nesten ikke snakket. Så kom en som skulle hjelpe deg med bagasjen. Og så var du vekk.

Og så var jeg vekk… fordi jeg fikk hjelp med bagasjen? Nei… det kan ikke stemme. Det ville ikke forhindret meg i noe som helst. Ikke en bagasjemann… Hva med den andre bagasjen?  Den virkelige tunge bagasjen? Hjalp noen meg med den? Hva gjorde Mogens? Han må jo ha gjort noen forsøk, hvis han da så hva jeg bar på. Jeg vet jo at han elsket meg… på sin merkelige måte. Han lot meg løpe fritt, og så hvor det bar. Og så strammet han tøylene. Kanskje han i uforstand elsket meg i hjel…
Det må være en annen grunn til at jeg lot Victor stå tilbake. Han var seksogtredve, så det var altså tolv års aldersforskjell. Han må ha elsket meg, kanskje mer enn Mogens. Enn jeg? Hvem elsket jeg? Victor? Var det gjensidig… og var det nok? Ville jeg forlate et barn? Et åtte år gammelt barn?  Jeg tror det, hvis jeg elsket nok,  for jeg forlot det jo allikevel, på min måte.
Nei… jeg kan ikke ha elsket ham nok.
Når tok jeg valget? På stasjonen eller på toget? Eller på gården i Haarlem?  Jeg hadde selvfølgelig tatt det før vi dro. Det var jo derfor vi dro. En siste avskjed… svanesangen. Så da vi kom tilbake i København var det slutt.  Kanskje jeg smilte trist, og snudde meg et øyeblikk rett før jeg rundet hjørnet med bagasjen min… og kanskje vekslet vi et siste blikk da. Det var ingen avskjed og ingen avtaler for fremtiden. Vi hadde ikke noen fremtid.  The Melody of Love… svanesangen… Le Cygne… alt var over, i det øyeblikket han som mest ønsket at det skulle vokse.  Det var planlagt. Jeg pakket buen ned og la lokket på, og så var jeg vekk…
Det må ha vært vanskelig for ham, og det er sikkert litt vanskelig for ham nå også. Jeg har lyst på noe… en sigarett… ikke mere kaffe. Jeg har egentlig lyst til å drikke mer. Lyset fra gatelykten faller på skrå inn av det åpne vinduet, og lager en strime over bordet, som en pil mot flasken med Armagnac. Jeg vil ikke se på den.
Lette han etter henne… forsøkte han å redde henne?

Tre av lysene har brent ned. De siste to kjemper fortsatt for å holde på flammen.
– Skrev du ikke mer?
– Jo. Da jeg hørte at du hadde blitt innlagt igjen. Men jeg fikk brevet i retur fra hospitalet, og det stod bare retur.
– Er det noe mer? Noe du tror jeg bør vite?
– Nei.
Det er et foruroligende spørsmål som har begynt å melde seg. Hadde hun råd til å gi bort arven sin?
– Vet du om Mogens var rik?
– Det kan jeg ikke svare på.
– Var jeg rik?
– Det kan man nok si. Hvis ikke så skjulte du det godt.
– Var jeg så rik at jeg kunne gi bort arven min uten å merke det? Bare fordi jeg ikke ville ha den?
– Ja. Det tror jeg bestemt. Du hadde ikke bruk for den.

Herregud! Kan det være så enkelt? Hva om det var hun som var rik, og ikke Mogens? Hva om det var hun som finansierte Mogens? Det kan forklare hvorfor hun fikk lov å gjøre som hun ville. Og så gir hun bort arven og så blir Mogens redd. Hadde de noen ektepakt? Særeie? Det hadde de sikkert. Og så blir hun erklært uskikket, slik at hun ikke skal kunne skille seg og ta med med seg barnet… og pengene. Og hva med den diagnosen hennes? Personlighetsforstyrrelser, sa pappa. Har jeg lett etter feil spor hele tiden? Det er jo sykdommen hennes som har vært det viktigste for meg å finne ut av… selve drivkraften. Jeg vil jo vite om jeg selv også er disponert for den. Jeg har jo vært helt blind. Personlighetsfortyrrelser?  Hva slags diagnose er det?
Personlighetsforstyrrelser er psykologens trøst! Det er den sekken man kan stappe hvem som helst i. Og den sekken er fin å ha dersom noen har behov for å få en diagnose på en førtiseks år gammel dame som har masse penger og et ekteskap hun vil ut av… og et barn hun ikke vil forlate. Det var perfekt. De kunne bruke farens selvmord som påskudd. Det hadde altså utløst sykdommen, og fått henne til å gi bort arven. Å Wicky! Hva er det de har gjort med deg?

Han ser plutselig veldig gammel ut. Jeg klarer ikke la være å ta på hånden hans. Han smiler og legger den andre hånden over min.
– Det godt å se deg.
– Deg og.
Jo, han elsker henne nok fortsatt. Skal jeg gå, eller skal jeg bli litt til? Jeg har ikke lyst til å gå.
– Vi hadde det fint, syns du ikke?
– Jo.
– Du skulle aldri gått tilbake til Mogens.
– Nei…  men jeg hadde ikke noe valg.

Hva skulle jeg gjøre? Hva var planen? Jeg var erklært uskikket, på grunn av personlighetsforstyrrelser. Diagnostisert utelukkende fordi jeg var utagerende og ekshibisjonistisk… og hadde hang til det teatrale. Var jeg upassende?  Jeg kan nok ha virket utfordrende, kanskje påtrengende naken. Hadde jeg problemer med å ha stabile forhold? Det virket ikke sånn. Jeg hadde jo flere “stabile” forhold. I hvert fall to, som jeg vet om. Hadde jeg kanskje fler? Jeg må ha gjort noe dumt. Kanskje laget skandaler i  Mogens sine forretnings-middager, eller strippet for menighetsrådet…
Jo. De kunne lett gi meg en diagnose. Man finner alltid en som passer. Folk var langt friskere før psykologene oppfant psykiatrien… medisinering genererer penger…  diagnoser kan selges pro rata over disk til den som vil betale. Mogens kunne betale… og da hadde han et papir… et verdipapir.

Planen min var selvfølgelig å rehabilitere meg selv. Jeg skulle vise verden at jeg ikke var syk. Å bli av med Victor var bare første skritt. Jeg skulle bli en god kone og få min status tilbake. Og så skulle jeg skilles når jeg var rehabilitert. I mellomtiden skulle jeg male, og holde godt på pengene mine. Det var en bommert! Jeg skulle vært kynisk. Jeg kunne ha betalt meg ut av det. Mogens kunne fått alt.  Det var nok av rike slektninger til at jeg hadde overlevd uten penger. I stedet ble jeg sperret inne. Og denne gangen skulle jeg ikke slippe ut igjen. Så hadde Mogens full kontroll…

– Hva tenker du på? Du ble litt borte.
– På oss…  om du syns det er underlig å ha meg her?
– Ja.
– Du vet hvem jeg er?
– Jo. Men du skifter.
– Jeg vet det. Det skjer av seg selv. Noen ganger er jeg henne. Kan du se det?
– Hele tiden du. Når du stryker håret bak øret, alltid på venstre side, og legger hodet litt på skakke når du noterer. Du er venstrehendt, akkurat som henne.  Du har det samme håret, de samme øynene og smilet, og så fingrer du med korset når du tenker. Teller du også? Hvor mange ganger du snur det hver vei?
– Ja.
Jeg har ikke noen vanskeligheter med å møte blikket hans lenger.
I blant kommer det små lyder fra gardinen, og et lite vinddrag, og den ene flammen som fortsatt brenner får skyggene til å danse i ansiktet hans. Så blir det rolig igjen. Hendene hans er varme. Vi sitter stille og ser på hverandre mens det siste lyset slokner med et siste blaff, og skyggene slutter å danse. Det er bare lyset fra gatelykten igjen, og det peker. Vi ser det begge.
– Skal vi ikke gjøre slutt på den flasken… den har da saktens ventet lenge nok.
– Da blir jeg full.
– Så får du heller sove på gjesterommet.
Hvorfor ikke. Flyet går jo ikke før klokken tre.
– Okei.
Avtale. Done deal… det er en pakt.

En time senere har jeg satt i nye stearinlys og hentet vann til oss på kjøkkenet. Vi har drukket og snakket, og sett på hverandre.  Vi har lett etter forskjeller, og funnet ut at egentlig er vi jo ikke så like, Wicky og jeg, og da Victor konkluderte med at det nok var meg han hadde sett hele tiden, ikke henne, visste jeg visst godt hva det betød, for det er jo viden kjent at man får et spesielt klarsyn av å drikke Armagnac…
Når Victor har fordelt de siste dråpene og vi skåler for Wicky, er planen klar. Jeg går på badet og vasker meg. Når jeg kommer tilbake løsner jeg stroppene fra skuldrene. Så trekker jeg kjolen sakte ned til livet og setter meg på Preben sin plass.
Han bare ser på meg med et lite smil…uten å si noe.
– Det er varmt her. Vil du se hva jeg har skrevet i notatblokken min?
Jeg skyver den over bordet.
– Jeg har ingenting under.
Han smiler igjen da han løfter blikket.
– Du får hjelpe meg opp.
Jeg kjenner hånden hans i livet da vi står ved siden av hverandre. Forsiktig, men bestemt. Han må ha holdt henne akkurat sånn, mange ganger… eller var det meg?  Jeg har vasket bort parfymen og lukter nesten bare såpe. Merker han det? Husker han hva han gjorde med henne? Hva hun likte? Hvor like er vi egentlig?
Han husker det lille uimotståelige grepet rundt overarmen, og bruker det når han trekker meg litt bort fra bordet og snur meg med ryggen til. Jeg lener hodet forsiktig bakover da han vil trekke kjolen min opp. Opp. Ikke ned, som hadde vært det enkleste. Han vet hva jeg liker. Han vet at jeg må løfte armene opp for å føle meg ordentlig naken, og at det mest spennende øyeblikket er akkurat idet jeg har kjolen foran øyene og armene mine er rett opp… når jeg er helt forsvarsløs og blind, og alle unntatt meg kan se at jeg er naken. Jeg trekker pusten i mørket og kjenner lukten min fra kjolen. Jeg er naken på stranden med armene over hodet og kjenner at den første bølgen allerede har gjort meg våt… og så kommer det fler… og den syvende er den største… det er den som skal løfte meg og trekke meg med ut…

Det er nesten litt rart at alt er så normalt. Trafikken går som den pleier og fuglene kvitrer. Det suser svakt fra det store treet som så vidt kaster skygge i den bleke morgensolen. Gravstenen står rett og fint, og det er ryddet og pent rundt den. Det er akkurat slik pappa sa det skulle være da han forklarte meg hvor det var. Jeg er alene. Det er bare jeg, og et par  fugler som følger med på hva jeg gjør. De virker ikke redde, og bare hopper til en ny gren når jeg går legger fra meg tingene mine på benken. Så hopper de tilbake til den første grenen når jeg går tilbake igjen. Lurer de på hva jeg gjør? Det er nok best å holde et øye med sånne som meg…
Pappa lurte også litt da jeg ba ham kjøre meg hit i morges. Han spurte om han skulle bli med, men jeg ville helst gå alene. Det kunne han forstå. Han kunne også forstå at jeg hadde drukket, men han nevnte det ikke med et ord, og han spurte ikke om noe, bare om jeg hadde hatt det fint. Jo. Det hadde jeg…

Jeg havnet ikke på ryggen. Det var nok for Victor at jeg klynket og presset meg mot hånden hans hver gang det kom en ny bølge. Og da den syvende bølgen kom, hylte jeg lykkelig mot gatelykten i nattemørket, for bølgen var så stor, så stor, og tok meg så langt, langt ut. Og Victor var med hele veien, over kanten ved verdens ende og inn i fritt fall, og han måtte støtte seg mot bordet da jeg vugget hoftene sakte fra side til side… lenge…  og  selv da jeg knep lårene hardt sammen for å hente de siste fargene før de forsvant, var han med.
Han hadde blitt godt oppdratt.
Da han lukket døren bak meg hadde jeg fått bærepose i sort papir. I den lå det bilder, to brev, et avisutklipp på finsk, en truse og en behå. Nede på gaten tok jeg av meg skoene og lurte på om han ville huske meg i morgen, og så stoppet jeg på broen og så den nye dagen komme. Nakne føtter mot varm brostein, en sol på vei opp, og to svaner som svømte hver sin vei.
– Var det sånn du gjorde med henne?
– Er ikke det et veldig privat spørsmål?
– Jo. …tusen takk!
– I lige måde.

Lyset blafrer og er nær ved å slokne før jeg får satt lokket på, men etterpå brenner det med en helt jevn flamme. Det skal brenne i femti timer. Jeg stikker rosen ned i gresset ved siden av. Den har vann i en liten beholder. Hvitt mot sort… jeg kan se refleksen i den blanke granitten. En liten flamme, en hvit rose… og meg selv i sort.  Man kan savne noen man aldri har truffet… visste du det Wicky?  Så jeg har lov til å gråte… dessuten er det noe jeg vil si.
– Jeg vet ikke hva som skjedde den siste dagen, men jeg tror jeg vet hvorfor du var sperret inne. Og jeg tror du visste det selv også. Hva tenkte du på den dagen? Falt du, eller var det meningen? Ville du skade deg selv for å komme på et normalt sykehus og få mulighet til å kontakte noen? For å slippe medisineringen? Eller hadde du bare fått nok? Men hva godt tjener det til å ta livet av seg? Du ville aldri gjort det… ikke hvis vi ligner hverandre så mye som jeg tror vi gjør. Du vet det jo ikke, men det er altså ditt barnebarn som sitter her nå… og jeg er veldig lik deg.  Men du trenger ikke å engste deg, for jeg er helt trygg. Ingen skal noen gang få lov å gjøre mot meg som de gjorde mot deg.  Jeg er litt full, og litt sentimental… og sikkert litt patetisk… men jeg savner deg så forferdelig at du aner det ikke, selv om jeg aldri har møtt deg.  Så nå vet du i hvert fall at det er en som tenker på deg. En du aldri møtte… men som du allikevel kjenner, og som kjenner deg. En gang skal hun også legges her, sammen med deg. Det lover jeg. Og om det finnes noe mer, noe etterpå, så treffer du henne da.
Tusen takk… for alt. For meg.

_________

1
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

14 Responses to Dem vi aldri møter

  1. avatar emte says:

    Vakkert !

    Marieklem





  2. avatar sirenia says:

    Klump i halsen over møtet både med fortiden og nåtiden,
    uansett hva du skriver så virker det bare naturlig og ekte,
    hvilken reise du tar oss med på :) takk :)





  3. avatar tvillingsjel says:

    Man kan definitivt savne noen en aldri har møtt..
    Vakkert.





    • avatar Cecilia says:

      Jeg har merket det nå. :)
      Det er veldig stor forskjell på en bestemor som blir gammel og en som dør ung. Jeg har hatt så lett for å tenke at besteforeldre er gamle mennesker. Det er de ikke. De er mennesker som har blitt gamle, og det er en vesentlig forskjell.





  4. avatar V i l j e n says:

    Du har noen personskildringer som rett og slett er breathtaking :)





  5. Lisens Lisens says:

    Nok en gang blir jeg dratt med til å lese deg og har jeg begynt kan jeg ikke stoppe!
    Du skriver så levende at jeg ser alt for meg og da mener jeg ALT! :)
    Tusen takk for de opplevelsene du gir meg!





  6. avatar geitost says:

    Hei, Cecilia.
    Bildet ditt er veldig vakkert, av en ny dag som begynner her …
    Fordi det er åpenbart at du skal lenge fortsette å bygge oppå denne opplevelsen av den minneverdige natten.

    Jeg lurer på om hvor mye du føler at det finnes lesere som ser over skuldren din, når du skriver for å dele dine erfaringer.
    For min del, jeg kjenner som et ekte privilegium å bli invitert å følge deg i ditt søk etter egen din historie, gjennom innleggene dine.

    For du rører meg dypt innerst, til tross min tykk hud. :)

    Og jeg håper du ikke blir for sint i meg, om jeg skriver : “Så nå vet du i hvert fall at det er folk som tenker på deg. Folk du skal aldri møte”

    Jeg ønsker deg en god helg. Og aller størst lykke.





    • avatar Cecilia says:

      Nei, jeg blir ikke sint på deg for at du legger igjen fine kommentarer til meg :)

      Det er meningen at folk skal se meg over skulderen. Jeg øver meg på å bli tøff, men merkelig nok ser det ut til å gå feil vei. Eller kanskje ikke ”feil” vei, men en annen vei, en annen enn jeg hadde tenkt. Men det går i hvert fall fremover, og det er det viktigste.
      En ny dag, men en litt vanskeligere dag også. Det kommer alltid mange tanker når man får ny kunnskap. Alt har sin pris, så nå trenger jeg å lades opp litt…

      God helg til deg også, og tusen takk for kommentar :)





  7. avatar Kirsti86 says:

    Du kan skrive så man blir berørt og får tårer i øynene. Vet du selv hvor flink du er til å fortelle? Dumt spørsmål sikkert, men jeg må nesten spørre siden du har valgt å ikke gi ut bøker. Jeg er glad det fortsatt er mye igjen her inne som jeg ikke har lest.
    Du har nevnt et sted at du har blogget i åtte år, men det første innlegget her er fra mars 2011. Finnes den forrige bloggen din et sted?

    Unnskyld hvis jeg maser :)





    • avatar Cecilia says:

      Du maser ikke. Jeg er veldig glad for å få kommentarer.

      Den forrige bloggen min er slettet, dessverre.
      Jeg har forsøksvis besvart den første delen av kommentaren din i den forrige kommentaren til deg.

      Lykke til i jakten på sommerjobb forresten. Håper det ordner seg :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *