Le Cygne

Det må være fint å spille cello og kjenne at den vibrerer.  Piano blir ikke det samme. Det vibrerer jo bare bare i fingrene…

Fargene har forandret seg. Ikke mye, men den lave ettermiddagssolen skinner ikke lenger skrått inn av vinduene som den gjorde da jeg kom. Rommet oppleves allikevel ikke som mørkere, det er bare kontrastene som har jevnet seg ut så de mørke krokene virker lysere, fordi de ikke lenger ligger i skyggen. Kong Frederik henger på veggen og dronning Ingrid står i vinduskarmen. Vennene mine. De er gode å ha når trenger å feste blikket et sted. Men nå skal vi spise, i spisestuen. Da må jeg finne noe annet å hvile blikket på… hvordan er det med skallet mitt? Og følehornene? Gregor lå på ryggen og lyttet… fordi han ikke kunne snu seg… Lærte han noe?  Er det der jeg ender opp i kveld…på ryggen… lyttende… etter hva?

_____

Jeg sjekker diskre at opptaket fortsatt går, og tar håndvesken med meg inn. Det er ingen som reagerer på at jeg henger den over stolryggen. Menn er så vant til at vi ikke slipper håndvesken vår av syne, at jeg sikkert kunne lagt den på bordet uten at de hadde reagert. Preben har plassert oss på den delen av spisebordet som er lengst vekk fra stuen. Victor sitter ved enden og Preben har plassert seg slik at det blir lettest for ham å reise seg hvis noe skal hentes på kjøkkenet. Jeg sitter med ryggen mot vinduet, slik at jeg har Viktor på venstre side. Jeg er litt ukomfortabel med å sitte med ryggen mot vinduet. Det virker som om han leser tankene mine.
– Vil du jeg skal trekke for gardinen bak deg? Det er mange som ikke liker å sitte med ryggen mot et vindu.
– Ja takk. Det hadde vært fint.
Han løsner på et bånd så gardinen blir hengende rett ned. Så sitter jeg trygt og vi smiler til hverandre.
Det er indrefilet av lam, og en spansk vin jeg ikke kjenner. Victor har vært litt stille, men nå våkner han igjen.
– Jo. Nå som vi alle har fått noe på tallerkenen, og i glasset, så vil jeg få ønske velkommen til bords, og spesielt til den unge damen.
Jeg noterer meg at han ikke sier navnet mitt. Enten husker han det ikke, eller så vil han ikke bruke det. Han husket det da han ringte… men det kan jo også tenkes han hadde brevet mitt foran seg… men han husket jo å ringe.
Vinen er farlig god, og jeg drikker litt for fort. Preben er rask til å gi meg påfyll.
Victor skåler igjen, og jeg skryter av maten.
– Jo. Preben er kjøkkensjef. På en restaurant.
Preben smiler.
– Nei! Det er en stund siden. Tre år, for å være presis.
– Så hva gjør du nå?
– Nå driver jeg dank… og spiller cello.
– Så får jeg kanskje høre deg spille etterpå?
– Vi kan spille sammen?
– Hvordan vet du at jeg spiller?
– Det skrev du jo.
– Ja. Du skrev på norsk!
– Var det på norsk? Det beklager jeg.
– Vi var jo i Norge. I februar, femtito. Vi reiste til Oslo. Med tog. For å se på skøyteløp. Det var olympiade. Du var jo selv en racer. Men det blev ingen suksess for Holland. Det var en nordmann som tok det hele… det likte din far svært dårligt.
– Min far?
– Ja. Han kom for å se på olympiaden.
Han har altså truffet oldefar også. Da må det ha vært rett før han døde…
– Hvordan var han?
– Han var ikke mulig å forstå. Selv ikke når han snakket engelsk. Men det var koldt. Vi havde et stadion midt i byen, så vi kunne gå fra hotellet. Og så var det kunstskøjteløb om aftenen… der var en fransk dreng vi jublede over … men det røg over styr… han gik omkul! Og så blev han nummer otte eller ni, og så måtte vi trøste os med et glas, men nej, det var meget støjende… så vi næsten ikke kunne høre musikken. Det var et orkester… jeg blev tilbudt en udstoppet ugle du! …af én der ville låne halvtreds kroner, på toilettet. Han sae den var udenfor i bilen og ventede. Han var fløjte gal…
Jeg ler, Preben ler og Victor ler med.
– Vi fikk skjerf. På hotellet. Det kom godt med da vi stod ved havnen.

Det er absurd. Jeg er tilstede i et teater hvor jeg riktig ikke vet om jeg er publikum eller medvirkende. Små historier kommer flytende forbi. Løsrevne setninger, usammenhengende og springende historier som ikke har noe poeng i seg selv, men som til sammen bidrar til å tegne et skarpere bilde. Jeg lytter… absorberer og bearbeider samtidig. Drikker litt for mye, men unnskylder meg med at det er for å ha noe å beskjeftige meg med. Noe å klamre meg til. Og så får jeg påfyll av en smilende Preben, som fortsatt bare er halvveis i det første glasset. Hva tenker han om meg? Jeg tror han er homofil… det er noe distansert i blikket hans når han ser på meg… og de små feminine bevegelsene hans når han forsyner seg med mere saus er typiske. Jeg får høre at jeg har vært på skiferie i Norge med Ingrid, og at vi reiste med båt til England etterpå. Victor har spart på et postkort jeg har sendt fra London, og en skisseblokk med tegninger fra et slott i Edinburg. Det kommer en flaske til på bordet, og Preben henter mer mat på kjøkkenet. Så må jeg fortelle om meg selv. Jeg er usikker og forteller om steder jeg har vært. Om Gaudi-parken, som de kjenner og om Fillippi, der  Brutus møtte sitt endelikt etter å drept sin bror, Cesar, og triumviratet vant… akkurat som i Metamorfose, hvor kakerlakken lot seg dø til fordel for de tre gjenværende… og så snakker vi om Kafka og det mystiske Kafka-museet, og alle ler, for alle har vært der. Jeg går i sirkel og danser med meg selv. Drikker litt mer og tenker på graffitien på veggen utenfor.  Metamorfose, og to skyggeaktige ansiketer.  Er det en parallell, eller er det bare fordi jeg overtolker hver minste detalj?  Ser de at jeg sitter urolig? Jeg er varm. Kan man virkelig føle seg så… seksuell, uten å ha noen grunn til det? Kanskje de har smuglet afrodisiak i vinen min?  Det hadde vært spennende…

– Skål Wicky! Det er virkelig deilig å ha deg tilbake .
Jeg ser på Preben. Han blunker til meg og rister forsiktig på hodet med et lite smil før vi skåler. Victor ser på oss etter tur da vi setter ned glassene.
– Har vi spist dessert, Preben?
– Nei. Ikke ennå.
– Det var godt å høre.
Jeg kjenner at jeg har drukket nok. Nå må jeg stoppe….snart.

Jeg insisterer på å få hjelpe til når bordet skal ryddes, og får Preben litt for meg selv på kjøkkenet.
– Bruker han medisiner? Han hørtes ganske skrall ut da han ringte.
– Det går litt opp og ned. I dag er han veldig fin, heldigvis.
– Hva gjorde han før han ble pensjonert?
– Ikke det skapte grann. Han arvet noen foretak som har holdt ham i live.
– Han giftet seg ikke?
– Nei.
– Det virker som om han husker godt?
– Han husker det som skjedde før, og ting som er viktige. Men han husket altså ikke om vi hadde spist dessert.
– Bor du her?
– Ja. Han klarer seg ikke alene. Han glemmer tekjelen på komfyren til den har kokt tørr, og glemmer at vannet renner fra kranen hvis han snur seg etter håndkledet….

Jeg går på badet litt, og åpner vinduet for å få litt luft. Jeg er  klam. Trenger jeg egentlig ha noe under kjolen?  Vi sitter jo ved spisebordet. Nei. Det blir litt… dristig uten behå. Det er innkikk…
Det er en nesten flytende varme i spisestuen da jeg kommer tilbake. Er det bare fordi jeg har drukket? Viktor løfter blikket da jeg tar av meg sjalet og henger det over stolen. Er jeg veldig naken? Han forsøker ikke engang å skjule at han ser på meg. Han må forresten ha godt syn… han brukte ikke briller da vi så på bildene…
– Vi skal snart ha dessert.
Sier han det for å konversere eller vil han ha meg? Jeg smiler fort. Hva om han vil?
– Det var en veldig god vin. Jeg har ikke smakt den før.
– Jo. Den er fra Spania. Vi drakk den i Helsinki.
– Jaha? Når da?
– Vi tok fly… i fireogfemti. Det var en fin reise… de spilte musikk på høyttaleren, ”Melody of love”… minst fem ganger . Vi bodde på Kämp. Melody of love… det passet jo…
Preben kommer med desserten, og Victor blir stille. Det er hjemmelaget karamellpudding med krem og karamellsaus, og en søt portugisisk sterkvin som passer perfekt. Jeg burde ikke drikke mer, men jeg syns ikke det passer seg å avslå. Helsingfors er glemt. Victor memorerer om Khrusjtsjov og den kalde krigen, og Preben smiler og skåler. Og så har jeg plutselig fått mer i glasset.
Etterpå er det kaffe og Armagnac, og jeg er varm.
– Det er en Laubade… fra fireogtyve.
– Oj! Den er god.
– Jo. Det var det året jeg ble født… det var en presang til min femtiårsdag… fra Robert Galley.
– Hvem er det?
– Robert Galley var en skurk.
Preben smiler.
– Fransk utenriksminister.
– Du verden? Det var celebert.
Jaha? Så han fikk presanger fra den franske utenriksministeren? Hvorfor det? Det er vel ikke hvem, som helst som får det?
– Nåja.. det var jo bare noe snusk … men armagnacen er god nok. Er det ikke litt varmt her?

Jeg er litt ustø når jeg går på toalettet igjen. De merker det sikkert ikke, men jeg må stoppe, nå, før blir det merkbart. Det ville være ufint. Man skal ikke drikke seg full i middagsselskap. Preben er ram til å fylle meg opp, og jeg drikker jo med begge hender… jeg må da kunne si nei takk nå uten at det virker uhøflig?
Jeg trekker ned kjolen til livet og tar litt kaldt vann på en gjestehåndkle. Det hjelper. Jeg burde egentlig klippe meg litt. Har jeg ikke et hårbånd i vesken?
Melody of love… gikk det begge veier, eller var det bare han som elsket? Det spørsmålet skal jeg nok la ligge. Han vil uansett ikke kunne svare…
Jeg har visst ikke noe hårbånd. Jeg tar av meg behåen og legger den også i vesken. Kanskje det hjelper. Kjolen føles klam da jeg trekker den opp igjen. Tør jeg gå uten behå? Hvorfor ikke… jeg lurer på hva de gjorde i Helsinki…

– Det var på Statsrådtovet, foran universitetet, og din mann var reist til flåtestasjonen for å treffe noen som skulle selge en båt…
– Var Mogens med? Kjente du ham?
– Det var jo ingen hemmelighet.
– Dere reiste sammen?
– Ja… med fly… han var på flåtestasjonen for å forhandle om en transport da vi gikk til Statsrådstorvet.
– Var du hjemme hos oss også?
– Nei… det passet seg ikke. Du ville se Den lille havfrue, men det var nok bare en unnskyldning, for til flåtestasjonen ville du ikke. Vi kjøpte is, fra en meget liten vogn… under en altfor stor parasoll… og så var det noen parkerte biler parkerte biler foran trappen, deriblant en stor convertible… en gul Pontiac som hadde tatt taket ned. Den ville du absolutt se. Jo, vi hadde også drukket champagne, det hadde jeg glemt, på hotellet…. en hel flaske.
Helt plutselig kommer det et lite drag i luften som får stearinlysene til å blafre litt. Vi ser på det alle sammen. Det er Preben som har åpnet vinduet. Jeg hadde helt glemt at han fortsatt var her. Skal han være her? Viktor smiler.
– Nå kommer kveldsbrisen.
– Hvorfor tror du Mogens lot deg være med?
– Nei, det må spørre ham om. Han er vel den rette å spørre.
– Han døde i nittifire.
– Jo. Jeg var i begravelsen, men ikke i mottagelsen. Jeg var ikke invitert.
– Jeg har ingen andre enn deg å spørre.
– Folk skal få ha sine hemmeligheter i fred.
Hva er det som kan ha vært galt med Mogens? Han kan ikke ha vært impotent, for han fikk jo barn i nitten femtitre.
– Mogens fikk jo barn i treogfemti… var det med til Helsinki?
– Nei. Barnet var hjemme på godset. Det var en gutt.
– Hm.. hva skjedde i Helsingfors? På parkeringsplassen.
– Nei, det var på Statsrådsplassen…det var en Pontiac med hvite skinnseter som du absolutt ville prøve, og så klatret du inn og satt deg bak rattet… og så ville du ha meg inn ved siden av. Men jeg sa nei… og det fikk jeg angre.
– Hvordan da?
– For da begynte du å kle av deg, og satt der i bar overkropp, mens folk stirret. Og så kom han som eide bilen.
Han har begynt å se på meg hele tiden mens han snakker. Ser han noe? Kan han se at jeg ikke har behå? Jeg er glad jeg har notatboken min å hvile blikket i og noterer en setning helt automatisk. “Jeg har lyst til at han skal se på mens jeg kler av meg”. Jeg må svelge da jeg leser den etterpå. Det skulle han visst. Jeg kan jo “glemme” notatboken min slik at han kan lese det… neste gang jeg går på badet…
– Du spurte om han var russer… men, det var han jo ikke. Han var nemlig en svensk professor, om du så absolutt måtte vite det, og det syns du var ustyrtelig festlig. Du ville at han skulle ta oss med på en runde rundt plassen i den russiske bilen hans, hvis ikke truet du med å kle av deg resten. Men han ble sint… forståelig nok, for bilen var jo ikke russisk… Men du bare lo…og så kledde du av deg, selvfølgelig…i det fine skinnsetet… Det var mange folk som stoppet for å se. De trodde nok det var filminnspilling. Men så kom politiet. Og da kastet du alle klærne vekk… langt vekk, i forskjellige retninger. Og så stod du naken i forsetet og lo når politifolkene løp for å hente dem…  vi ble arrestert.
– Hva sa Mogens til det?
– Mogens? Nei, han fikk aldri vite om det. Du hadde jo penger selv til å betale oss ut… hvor mye er klokken, Preben?
Vil han at jeg skal gå? Allerede? Jeg har ennå ikke fått vite hva som skjedde senere… kanskje han er sliten?
– Den er halv ti.
– Godt. Da må vi musisere.

Så det var det som var planen. Det er sikkert derfor Preben har blitt sittende.
Han har visst forberedt det, for notene ligger klare. Camille Saint-Saëns – Le Cygne. Svanen – et glansnummer for cello.
Det ser ganske enkelt ut på notene. Tempo er adagio. Det passer bra. Adagio er akkurat halvparten av tempoet på pulsen min når jeg er nervøs… men jeg er noe annet også… jeg har en slags forventning om noe.
Det er tre ark, og de ligger etter hverandre. Da slipper jeg å bla. Jeg hører på klangen mens han sjekker stemmingen og kjenner at det vibrerer fra C-strengen. Det er alltid spennende å spille sammen med noen for første gang, særlig et stykke med så varierende tempo… jeg få følge så godt jeg klarer, det er hans tempo som gjelder. Det hadde vært lettere hvis jeg kunne se ham, men da må jeg snu meg, for pianoet står inntil veggen. Jeg får lytte…
Jeg har studert notene og merker ikke at Victor har kommet før jeg kjenner en lett berøring på skulderen. Jeg må trekke pusten litt ekstra da fingrene glir opp mot hårfestet. Det er nok litt fuktig under håret… jeg kan kjenne det. Preben er ferdig å stemme, og angir tempo med hånden. Vil han ha den så sakte? Jeg teller inni meg, trekker pusten og begynner. Nå må jeg passe på å ikke øke, men det er lettere sagt enn gjort når pulsen min fyker av sted fordi det står en mann og kjeler meg i nakken og sikkert ser ned på brystene mine. De må være helt synlige fra der han står, spesielt når jeg bøyer meg litt frem… og det gjør jeg jo… så godt jeg kan.
Jeg hører det allerede på måten han smyger inn den første tonen. Den kommer som fra ingensteds og vokser med en liten vibrato, og så forstår jeg hvorfor han vil ha den så sakte; tonen hans har autoritet. Masse autoritet. Nok til og ta meg med… til et hav med svake dønninger, hvor jeg vil lukke øynene og flyte…. sakte opp og ned mens tonene bølger og varme fingre stryker meg i nakken. Det er fint. Det må være deilig å kunne spille ccello, og kjenne hvordan den vibrerer. Vi duver lett sammen og fingrene mine løper av seg selv. Det er bare å la dem løpe… helt til den gode følelsen kommer og naturen gjør meg klar og legger meg på stranden. Så kan bølgene komme og fukte sanden så den blir våt… før de trekker seg til bake… men bare for å erte meg… de kommer igjen, og igjen. Jeg kjenner hånden hans bevege seg lett på skulderen min… vil den gli sakte ned? Tør han det? Kanskje hvis jeg lager en liten lyd…men det er snart slutt og jeg har ikke lyst til at det skal slutte… Saint-Saëns burde ha laget den dobbelt så lang… minst. Det er bare tre sider, og så er det ferdig… selv om jeg bare så vidt har blitt lagt ned på stranden. Er det slutt allerede? Er det ingen flere bølger?
Jeg vil ha mer… det kan ikke slutte nå som jeg vil at det skal vokse.

1
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

13 Responses to Le Cygne

  1. avatar LeylaM says:

    Og jeg vil gjerne ogsaa ha mer av dine skriverier Cecilia..
    Jeg leser, men noen ganger kommenterer jeg ikke fordi jeg ikke helt vet hva jeg skal si. Det er fordi jeg trenger lang tid paa aa “fordoeye” tekstene, kjenne paa dem og tenke over dem. De er dype og de er meget gode, derfor gjoer jeg det slik. Bare vit at jeg leser :)

    Ha en fortsatt flott sommer og en klem sendes deg :)





  2. avatar sirenia says:

    Siste avsnittet sukk, så skjønt å lese :)
    hører musikken i ordene.

    Kan godt forstå interessen for å få vite
    hvor vi kommer fra,
    særlig dem det var hemmeligheter rundt.
    Vi er enten vi vil eller ikke, også,
    produkter av vårt blod.
    Å godta det, på godt og vondt,
    er vel nøkkelen til å leve tryggere og rikere liv,
    tror jeg.





    • avatar Cecilia says:

      Hei, Sirenia.

      Beklager veldig sent svar. Jeg har vært i min egen verden et par dager.
      Men nå er jeg tilbake.
      Veldig hyggelig at du likte det.
      Jeg tror det er veldig lurt å grave litt der det finnes hemmeligheter, og jeg er veldig glad for at jeg har gjort det. Jeg har lært enormt mye, men det er alltid sånn at ethvert spørsmål man får svar på alltid generer nye spørsmål, og så blir jeg dåren som spør om det de vise ofte har feil svar på.

      Tusen takk for hyggelige ord, og særlig om siste avsnitt. :)





  3. avatar Breiflabben says:

    Spennende Cecilia, og veldig fint fremført. Overgangene her var vel så fine som i cellostykket jeg spilte av etter å ha lest.
    Du pirrer både nyskjerrigheten og fantasien til en mann.

    Fint skildret :-)





    • avatar Cecilia says:

      Le Cygne er kanskje det vakreste som er skrevet for cello. Så jeg la ved en video, ettersom det er mange som ikke vet hva det heter. Det er mange som tror den heter “Svanens død”, men det er balletten som Mikhail Fokin laget senere.

      Veldig hyggelig at du like det, og at nysgjerrigheten din ble pirret er jo helt strålende. Tusen takk for kommentar :)





  4. avatar geitost says:

    Er det du som er forført, som du en gang hevde ? Det tenker jeg ikke.
    Tvert imot, du har den gaven å tiltrekke den hele verdenen rundt omkring til deg.
    Selv om din møte med Victor hadde din farmors liv som grunn, det er forbausende hvor fort og lett du nøyde å ta hennes plass i Victors blikk, og hvor glad du var med å føle et fysisk forhold med henne gjennom hans øyne og hender.
    Og det er så spennende at du hadde valgt å ikke forbli en nøytral journalist, lenge siden !

    Jeg er overbevist at allt som skjer i livet ditt er (mer eller mindre) normalt.
    Med det som er rart med deg er din talent i ditt virkelig liv for å forvandle en hendelse, som ville virket “normal” i noen annens virkelighet, til en enestående opplevelse, og din stor talent for å gi den et skrevelig uttrykk som trollbinder dine lesere.
    Jeg ikke er en kvinne, men du fikk meg skjelve intenst likevel …

    (Er det vanskelig å skrive relevante kommentarer til din blogg ? Ja, selvfølgelig. Men den er i overkant en grenseløs kilde for inspirasjon. )

    Tusen takk for et utrolig flott innlegg.





    • avatar Cecilia says:

      Å bli forført er en deilig opplevelse. Jeg elsker å bli forført. Men i blant må man forføre seg selv først, og det var vel det jeg gjorde.
      Jeg merket det med en gang jeg så ham, kanskje allerede da jeg ble klar over at han eksisterte, at jeg hadde lyst til å bli forført. Farmor hadde valgt ham, og det måtte det være en grunn til. Det i seg selv gjorde ham spennende, og i etterkant forstår jeg godt hvorfor jeg trodde jeg var nervøs for å treffe ham. Det er lett å blande sammen forventning og nervøsitet. Jeg alltid trodd jeg var nervøs da jeg skulle på date, men egentlig var det jo forventning… akkurat som nå. Jeg skulle på date, men daten visste det ikke. Det måtte han få vite.
      Jeg syns det var utrolig spennende at han valgte å se på meg som henne. Og at det var et valg han gjorde, skjønte jeg etter hvert. Å fortelle deres felles historie til meg som om jeg var henne, tror jeg gjorde det enklere for ham. De ble en personlig beretning… en slags -down memory lane- for oss, selv om jeg var en annen. Et rollespill… en måte å distansere seg på gjennom å gjøre det motsatte… hvis det gir noen mening.

      Jeg har valgt ut de delene av teksten som har relevans. Det jeg forsøker å beskrive her er min egen opplevelse. Min egen reise og tanker rundt det jeg opplevde, i nuet. Der og da, hva jeg tenkte. I lange perioder hvor han snakket, lyttet jeg bare med et halvt øre mens jeg noterte det jeg selv tenkte, og hva jeg opplevde. Det han sa hadde jeg allikevel opptak av, og det er derfor jeg syns dette er en historie det er verdt å fortelle.

      Det normale er alt det livet består av, og for meg er livet en eneste lang enestående opplevelse.
      Nysgjerrighet og undring er jo de største gavene vi har fått, og livet byr på utallige muligheter hver eneste dag, til å benytte begge deler. Det er bare å se seg rundt. Alt har en historie, tenker jeg, og er sjeleglad for at mamma lærte meg å skrive touch, for da er det bare å la tankene fyke… ut gjennom fingrene.

      Det jeg tror hjelper meg en god del er at jeg ikke tenker helt normalt, for da handler jeg ikke alltid helt normalt heller. Jeg avviker fra normalen på mange måter. Jeg ville for eksempel aldri finne på å smekke en flue som irriterer meg, og så bare gå videre i livet med ett irritasjonsmoment mindre. Jeg mangler denne automatiske refleksen som gjør at folk flest dreper insekter, selv om de er helt harmløse. Så hva gjør jeg dersom en flue irriterer meg? Jo, jeg lurer på hvorfor. Jeg lurer på hva den driver med, og jeg lurer på hvorfor jeg gidder på irritere meg. Hva gjør fluer? Hva sier wikipedia om fluer? Kan fluer kommunisere med hverandre? Hva snakker de om? Været?
      Spørsmål og undring. Det er det mest spennende i verden. Det er dessverre dette mange mister i voksen alder, og da slutter de å fascineres av at buksvømmeren kan lage en lyd på 99,8 decibel bare ved å gni penis mot en flate som er kortere en bredden på et hårstrå…

      Men noen bevarer barnet i seg hele livet, og jeg tror jeg er så heldig å være en av dem.

      Tusen takk for kommentar :)





  5. avatar emte says:

    Musikkstykke er alldeles nydelig til teksta di her Cecilia, cello-tonane smyg seg inni og mellom linjene,det skrivne og det uskrivne. Celloen er det mest sensuelle instrument eg veit om,det fangar alle stemningar og kjensler.Tekstene dine likeså :)





    • avatar Cecilia says:

      Tusen takk!
      Katica Illényi, hun som spiller cello, har helt utrolige hender. Da jeg lette på youtube, for jeg tenkte det var fint å la folk få høre den melodien vi spilte, så tenkte jeg egentlig på Yo-Yo Ma, men så kom jeg over henne helt tilfeldig. Jeg visste om søsteren hennes, Aniko Illenyi, som spiller jazz-filolin og synger, men Katica syns jeg var utrolig flott. Og hun har en helt nydelig tone, selv om hun har et par små “sild” underveis.
      Men se på de hendene… jeg blir litt skjelven når hun vibrerer på høy b med pekefingeren :)





      • avatar emte says:

        I dag har du vist meg til to nye kunstnerar som eg vil høyre meir på,to systre som formidlar musikk etter mitt hjerte :)

        For noko som fortonar seg som hundre år sidan spelte eg på min cello som no berre har ein plass i kråa på soverommet mitt :)

        God dag til deg.
        Marieklem





        • avatar Cecilia says:

          Ta celloen frem igjen! Du kommer fort tilbake på nivå, og ofte mye lenger enn det, selv etter en lang pause.
          Det er bare å prøve… :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *