Pas de deux

Pas de deux er en dans for to personer. En duett. Når musikken begynner må man danse. Er man alene må man danse med seg selv…:::
Telefonsamtalen var kort og svært uventet. “Om jeg kom til København på mandag, så var jeg velkommen til middag klokken syv”. Mannen i andre enden var tungpustet, og stemmen hans var svak og litt stakkato. Min første tanke var at dette kunne bli problematisk, så jeg takket ja før jeg rakk å tenke mer. Jeg hadde en følelse av at det kunne være min eneste sjanse til å se ham i live. Den sjansen ville jeg for alt i verden ikke gå glipp av.

_______

:::

Jeg ombestemmer meg og skifter for tredje gang. Jeg vil heller ha en kort sort kjole med tynne stropper, og sko med litt hæler. Det er fin temperatur. Jakken kan jeg ta over armen. Eller kanskje jeg skal ta et sort sjal.. det er fint.  Jeg skal treffe Victor, farmors elsker.  Jeg kan ikke huske sist jeg var så nervøs.
Det er snart to måneder siden pappa ga meg en konvolutt med noen brev og bilder etter farmor. Han hadde hatt dem liggende siden huset ble solgt i 1997, men hadde kommet i tanker om at jeg muligens hadde interesse av å ha dem. De fleste var skrevet på hollandsk og tysk mellom 1936 og 1940. Men det var også et par nyere brev, det siste fra nitten femti ni. Det var skrevet på dansk, og var undertegnet av en Victor, som jeg fikk inntrykk av var endel yngre enn farmor. Brevet indikerte at de hadde kjent hverandre en stund, og at de var svært gode venner.  Navnet var litt uvanlig, og da jeg sjekket i katalogen fant jeg ut at det var ganske få å velge blant. Jeg hadde ingen store forhåpninger om at han var i live, men jeg ville ikke helt avskrive muligheten, så jeg bestemte meg for at det var verdt forsøket. Jeg forfattet en enkel åpningsreplikk som jeg øvet meg på:

God kveld. Mitt navn er Cecilia X. Jeg søker en person som for lenge siden kjente min farmor, Wicky X, og ettersom denne personen har samme navn som eieren av dette telefonnummeret, har jeg tillatt meg å ringe. Håper det ikke er ubeleilig.

De tre første beklaget og ønsket meg lykke til videre, men så var det én som ble veldig stille. Lenge.
– Du har kommer rett, sa han etter en evighet, og hjertet mitt hoppet. Var det mulig?
Jo. Det var ikke tvil om at det var riktig person. Vi avtalte at jeg skulle sende ham et brev, og så skulle han ta kontakt når han hadde lest det. Jeg sendte et håndskrevet brev med min peneste skjønnskrift, og la ved telefonnummer, mail og adresse, samt et bilde hvor jeg så seriøs ut… og ventet på svar.
Og så hørte jeg altså ingen ting,  før denne plutselige telefonsamtalen…

Jeg tar en siste sjekk i speilet, og ombestemmer meg en gang til. Jeg er oversminket. Jeg kan ikke gå sånn. Det hadde vært bedre om jeg hadde vært førti år. Ordentlig voksen… seriøs.  Jeg ser ut som en bimbo på femogtyve. Hva har man på seg når man er seriøs? Jeg burde heller ta på meg noe brunt. Alle seriøse journalister bruker jordfarger. En brun jakke er bedre… kanskje en hvit bluse inni? Jeg må ha noe å notere på, og kanskje finne frem de gamle brillene mine…  Men altså… jeg er jo invitert til middag?  Da forventes det vel at jeg pynter meg litt? Kanskje sminken er helt fin som den er? Klokken er allerede halv syv.  Å komme for sent i hvert fall useriøst. Er det noe jeg har glemt? Fotoapparatet. Det ligger i Oslo. Skal jeg ta med meg iPad? Kanskje han ikke vet hva det er og gjerne vil se en… og da kan jeg kanskje ta noen bilder med den, ta video kanskje… Uff! Ta den bare med!  Ikke tenk så mye.
Er alt i orden? Går det bra med Shaya?  Hun sitter på kjøkkenet og snakker engelsk med samboeren til pappa. Hun vet at hun skal sove her. Hvorfor er jeg så nervøs?
-Er jeg fin? Kan jeg gå sånn?
Juryens kjennelse er enstemmig: Jeg er fin. Jeg kan gå sånn. Da er det avgjort.

_______

Taxien har visst sluppet meg av utenfor nummer tretten selv om jeg sa nummer to. Nummer to må være den hvite gården lengst nederst i gaten, den eneste som fortsatt har litt sol. Resten av gaten ligger i skyggen. Det er brostein og litt vondt å gå, og det er så stille at jeg hører gjenklangen av skrittene mine hver gang jeg tråkker litt feil.  Nå skal jeg altså få se ham, og snakke med ham. Den eneste nålevende personen som kjente farmor. Pappa teller ikke. Han var bare ni år da hun døde og han kjente henne bare som mor, ikke som… elskerinne? Eller var de kjærester?  Viktor sa de kjente hverandre i tretten år da jeg snakket med ham på telefonen. Farmor var altså utro i tretten år.
Det er rart hvordan jeg tenker. Jeg kan godt se for meg eldre menn som har sex, men ikke eldre damer. Er det bare kulturelt, eller er det naturen? Hva når jeg selv er søtti… eller åtti? Jeg kan ikke forestille meg mormor som utro. Ikke snille gamle mormor, men med farmor er det nesten helt naturlig. Farmor ble aldri noen snill gammel dame. Hun var ung hele tiden… var hun egentlig slem? Er det slemt å være utro? Jeg lurer på hvor mye Mogens egentlig visste…
Jeg stopper litt da jeg nærmer meg døren. Den er sort.  Når jeg kommer ut av den døren om noen timer, vil jeg vite noe jeg ikke visste da jeg gikk inn. Kanskje også noe jeg ikke vil vite…


Metamorfose, har noen skrevet på veggen, og laget en grafitti av to utydelige ansikter ved siden av. Hva kan de ha ment med det? Jeg tenker uvilkårlig på Kafka og Gregor… han som ikke fikk sove fordi han var blitt et insekt over natten. Han kunne bare sove når han lå på siden, og det kunne han ikke lenger. Så han lå på ryggen og lyttet…
Klokken er bare fem på. Det er uhøflig å komme for tidlig, men jeg kan ikke bli stående her, for da kan han se meg fra vinduet. Det er best å gå bort til døren. Fem minutter, da rekker jeg å sjekke at opptageren min virker som den skal… Gregor lå og hørte på alle dørene som ble åpnet og lukket, og søsteren som spilte violin på kjøkkenet…og så kom det tre losjerende. Det var noe med tallet tre… jeg bør lese den på nytt.
Et lite kremt før jeg ringer på. Jeg må sjekke at stemmen min virker.
– Ja?
– Det er Cecilia. Vi snakket på telefonen!
Jeg hører at jeg roper, og skvetter litt da en måke plutselig letter og skriker sårt i stillheten.
– Det er første sal!
Så kommer det et kraftig klikk og en summelyd.  Det er første sal, altså andre etasje … pust med maven og gå sakte opp trappen. Trappen er sort. Gelenderet er også sort. Skoene og den korte kjolen min er sort, og det tynne silkesjalet er sort.  Det kommer lyd av en dør som åpnes der oppe, og jeg ser en liten strime av lys på avsatsen idet jeg kommer rundt svingen. Så kommer det en skygge i døren. Jeg er nervøs.
– Wicky? Er det virkelig deg?
– Hei.
Stemmen min er ugjenkjennelig. For noen utrolig vakre øyne. De er helt klare og blå. Hånden hans er tørr og varm.
– Du er jo helt den samme.
– Ja…
– Jeg er dessverre ikke så frisk lenger. Som du ser.
– Du ser godt ut…
Det er fortsatt bare så vidt jeg hører min egen stemme. Skal han ikke slippe hånden min? Han må gjerne holde den…
– Har du ingen kåpe?
– Nei. Det er jo varmt.
– Javisst… det er jo sommer.
– Jeg er ikke for tidlig?
– Nei. Du er perfekt… som alltid.
– Takk…
Jeg er ør og forsøker å kremte. Jeg må være seriøs… journalist. Hva opplever han nå? Kanskje han har det slik som roboten i The Millennium man da han fikk se Little Miss? Jeg kremter en gang til.
– Jeg heter Cecilia. Wicky var min farmor. Vi snakket på telefonen…
Omsider slipper han hånden min.
– Jo. La oss ikke bli stående på gangen.
Hvorfor presenterer han seg ikke? Han vet jo at jeg kjenner navnet hans, men det er da vanlig å presentere seg allikevel… jeg bør tenke på noe helt dagligdags. Konsentrere meg. Han virker langt fra kortpustet nå, og stemmen hans er sterk og mye klarere enn på telefonen. Han må ha blitt medisinert. Kanskje han går på sterke medisiner som gjør ham litt ustabil?

Jeg hadde trodd vi skulle være alene, og blir litt overrasket da en middelaldrende mann tar oss imot i stuen. Viktor presenterer ham som Preben.
– Du husker nok ikke Preben. Han var jo ikke født…
Vi håndhilser. Han må være rundt femti, og jeg noterer meg at han har et fint smil og en behagelig stemme.
– Min far er litt glemsk, og det hender han blir stille. Da får du bare spørre ham om noe, ellers kan han faktisk glemme at du er der.
– Skal ikke du være der?
Han smiler og rister på hodet.
– Jeg skal bare hjelpe til med middagen og servere te. Du må bare sitte…

Det er tre ganske store sammenhengende rom med åpne skyvedører mellom. Det er høye vinduer med hvite gardiner og rommene er konsekvent møblert i femtitalls-stil. I rommet ved siden av kan jeg se at det står et lite sort piano og en cello.
– Jeg ser du har piano. Spiller du?
– Ikke stort nå lenger. Fingrene mine er ikke… men Preben spiller, han er cellist. Men du spiller vel fortsatt?
– Ja…

Hvordan vet han det? Men selvfølgelig vet han det… han kjenner meg jo. Det ser jeg i blikket hans når han ser på meg. Jeg klarer nesten ikke slippe øynene hans. Jeg er i en drøm. Jeg er i nitten femti. Alt er fra nitten femti. Jeg også. Preben serverer te fra en lys grønn keramikk-kanne med hvitt strekmønster langs kanten. Koppene er i samme stil, også sukkerskålen. Sukkerskjeen har et emaljert bilde av slottet med kronen fra rigsvåpenet øverst. På veggen henger et keramikk-fat med portrett av kong Frederik,  og Dannebrog har landet i en flaggstang av hvitt porselen på et ovalt settbord som er trukket litt fra hverandre i en bue, slik at det blir tre nivåer. Historien har blitt omskrevet og tiden har stoppet. Den må ha glemt at den skal videre. Var det allerede farger i nitten femti? Jeg trodde ikke fargene kom før senere. Det var jo bare sort og hvitt i gamle dager…

– Pappa? Når kom det farver?
– Hva mener du?
– Når ble det farver…på alt?
– Det har det da alltid vært?
– Nei. Ikke i gamle dager. Da var det bare svart og hvitt.
– Nåh, på fotografier. Det kan jeg neimen ikke huske. Det var nok før min tid…

::::

Preben lar kannen stå og smiler til meg da han lukker døren bak seg. Det er lyden av døren som tar meg tilbake til virkeligheten, selv om jeg fortsatt er i nitten femti. Gjennom den andre døren ser jeg spisestuen. Det er dekket til tre, så da skal sikkert Preben spise med oss, og det står vin på bordet… da må jeg passe meg.

_______

– Jo. Det var først på akademiet. Jeg hadde sett deg tidligere, men du kom altså sammen med Jesper, og han fra Holland, Rodney het han, han uten hake. Det var en fredag, og vi gikk langs bryggen for å møte Mats. Vi skulle til Holbæk å bli over helgen, som vi ofte gjorde… Det var den første gangen du skulle bli med, og den første gangen vi snakket sammen, i bilen til Mats. Det var en Ford. En stor varebil som vi kunne sitte bak i. Jo, men så ville du plutselig ikke bli med allikevel, og hoppet av i Roskilde… og det var skuffende. Hvordan du fant frem vet jeg ikke, for helgen efter, da kom du på sykkel. Jeg trodde du hadde syklet hele veien fra København, men du hadde visst bare funnet en sykkel i Holbæk… og lånt den litt.
Han blir stille og ser ned på tekoppen. Er det nå jeg må spørre for å få ham videre?
– Hun kom på sykkel?
– Hvem? Nei. Du hadde med en venninne. Det var en sykkel dere hadde funnet..
– Hvem var det?
– Det var Ingrid… vi var ved fjorden. Hos Mats.
– Hvem var Mats?
– Mats var svensk… det er jo ingen hemmelighet at han var litt…
Han gjør en liten feminin bevegelse med hånden.
– Han var homofil?
– Ja. Visst var han det… men det var jo en del av det hele…  Mats var svensk, men det sa jeg jo. Han malte plakater og slikt… på hus.
Han blir stille igjen. Skal jeg spørre om noe eller skal jeg vente?
– Jo, men så dro vi til København, og gikk i teateret for å se på Karin. Det var den natten det skjedde.
Han konsentrer seg litt om tekoppen. Den står visst ikke presis riktig på skålen.
– Hva var det som skjedde?
– Det var oss to, og Rodney og Ingrid… det var Rigoletto. Karin var Ingrids venninne, det var derfor.
– Husker du når det var?
– Niogførr.
– Da var hun gift.
– Ingrid? Nei, ikke ennå, men du var gift. Med han tynne.
– Mogens.
– En streng fyr.  Er det til avisen?
– Nei. Jeg bare noterer for meg selv. Jeg kan godt la være.
– Det må jo godt stå i avisen. Det gjør du med som du vil… men det var altså senere. Vi var også i Holbæk året innen.
Jeg noterer egentlig ikke. Det er bare for å ha noe å holde på med. Det er lenge siden jeg har hatt så lyst på en sigarett. Hvor mye detaljer kan jeg spørre om? Det er bare å prøve seg frem.
– Jo, det var Rigoletto, og så gikk vi på hotellet og drakk vin med venninnen til Ingrid, i restauranten… men hun ble ikke lenge, Karin… hun var sangerinne… Hun skulle reise til Amsterdam… du likte henne ikke.
Igjen flytter han litt på tekoppen og trekker pusten. Er det vanskelig for ham å snakke om dette, eller tenker han bare tilbake?
– Hvilket hotell var det?
– D ‘Angleterre selvfølgelig. Det var dit vi alltid gikk, selv om det var byggearbeider og stillas.. de ble jo aldri ferdige… vi trodde ikke du var helt normal da du bestilt en suite, for vi visste jo ikke du hadde penger til å betale for den. Men det hadde du jo… det var det bare Ingrid som visste. Det ble verre da du ville ut på stillaset, uten klær, og ville ha oss andre med…
Jeg og Kong Frederik ser på hverandre. Jeg ser på ham fordi jeg trenger noe å feste blikket på, og han stirrer tilbake på meg fra keramikkfatet på veggen, som om han er bestyret over hva undersåttene bedrev i kongeriket. Jeg er ikke bestyrtet, men jeg får tanker. Var hun syk allerede da? Var det på grunn av sykdommen… har jeg den også?
– Jeg fikk jo en støkk, men du bare lo…  så fikk du visst nok og ville sove, og da måtte vi gå. Men så kom du ut, da vi var langt nede i trappen, helt naken, og ropte at jeg skulle komme tilbake…  det ble en fin natt du?
Han ser på meg igjen og smiler. Det er bare så vidt jeg tør å holde blikket hans et par sekunder før jeg må late som om jeg noterer. Jeg har lyst til å si ja. Jeg har lyst til å si at det var en fin natt og at jeg skulle ønske det hadde vært meg.

Han retter på tekoppen igjen. Snur hanken til den andre siden og tilbake. Teen hans er kanskje blitt kald?
– Skal jeg skjenke mer te?
– Nei takk. Jeg har ennå… jeg vet aldri hvor mye sukker jeg skal ha i etterpå dersom jeg får påfyll…
Vi ser på hverandre igjen. Smiler. Jeg må si noe. Ett eller annet.
– Tok du noen bilder? Fotografier?
– Ikke på hotellet. Mats tok mange… ute på Holbæk. Jeg har kopier…vil du se dem?
Han strever litt med å reise seg, og jeg forter meg å hjelpe ham opp.
Jeg kjenner armen hans rundt livet, og hånden hans… armen som må ha ligget rundt farmors liv på akkurat samme måten, mange ganger. Han kan godt få holde meg litt… det gjør jo ingenting… det er egentlig deilig. Det er lenge siden noen holdt meg sånn. Puster jeg fortere? Merker han det?
– Tenk at du er helt den samme… du har en annen parfyme?
– Ja.
– Det er sandeltre i den, og jasmin?
– Ja.
– Ja.  … det ligger noen album i skatollet. I den øverste skuffen. Du er kanskje snill å hente dem selv?

Det er tre store album i brun plast. Han ser på meg mens jeg blar. De fleste bildene er av ham. Han er en flott mann. Litt feminine trekk, men høy og slank. Det er spesielt ett bilde jeg legger merke til. Han har på seg en lang frakk og en alpelue, og står foran et vann med månen i bakgrunnen.  Det kunne godt vært en kvinne som hadde kledd seg ut.
– Fint bilde, det med månen.
– Ja. Mats var en dyktig fotograf. Men de første sidene må du godt bla forbi, de er fra før du kom.
Og så ser jeg henne. Hun sitter ved et bord, tett sammen med en kvinne som sikkert må være Ingrid. De er nakne på overkroppen og holder rundt hverandre. Dette er et helt annet bilde av henne enn de andre jeg har sett. Det er uretusjert, og de poserer neppe, for de har blikket mot noen på andre siden av bordet og smiler. Vi er ganske like ja. Hvor gammel var hun i nitten førtini?  Trettiseks? Fire år eldre enn jeg er nå.
– Hvilket år er det tatt?
– Det første albumet er fra syvogførti.

Da er hun trettifire. Bare to år eldre enn meg. Gift… i nitten førtifem. I juni. Enogtredve år gammel, for hun har også bursdag i oktober, syv dager før meg… og så fikk hun barn i femtitre. Da var hun trettini. Så jeg har fortsatt sjansen… hvor gammel var han? Han må ha vært vesentlig yngre enn henne.
– Hvor gammel er du her?
– Da var jeg treogtyve.
Hun hadde bare vært gift i to år, og så hadde hun altså en affære allerede. Kanskje hun hadde flere? Og Ingrid? Var de også elskere? Kanskje jeg har det også etter farmor…
– De neste bildene er mer vovet, som du ser.
De er nakne. To jenter og to gutter, oppstilt foran langveggen på et uthus.
-Hva gjør dere?
– Vi lager bokstaver. Det står ”love”. Mats hadde vært i Oslo med Wilhelm Reich… før krigen. De hadde en slags relasjon, tror jeg… Reich hadde mange ideer som Mats likte. Seksuell frihet var en av dem. Mats skulle lage en plakat. Love your body. Det finnes et bilde av den et sted.
– Mats var eldre enn dere?
–  Å ja, var han ikke femti mon tro? Men han holdt seg godt. Det var en ide bak det. Vi skulle være nakne hele tiden, hvis det var varmt nok, også inne. Det var terapi. Man skulle bli helt fri og utvungen av det. Det ble vi jo også… og Mats hadde planer om å gjøre Holbæk til et fristed for naturister og holde kurs i seksualitet. Han averterte. Det var meningen at han skulle holde et sommerkurs… men naboen fikk nyss om det, det falt dem nok tung for brystet, så vi ble jaget vekk innen det skjedde. Det var noen som mente barna ble skremt, så… så da ble han sagt opp, og vi måtte ut… og etter det ble jo ingenting det samme… der er du, i sengen sammen med Ingrid.

:::
Ja. Der er de. Halvnakne eller nakne under et tynt laken, med armene rundt hverandre.
– Var Ingrid der ofte?
– Dere kom alltid sammen. Hun var der aldri uten deg.
– Hvem var hun egentlig?
– Ingrid var norsk, kunstmaler. Hun ble jo gift med Rodney, mannen uten hake, etter at han var lur nok til å få seg skjegg…
– Var alle malere?
– Malere? Nei. Vi var en gjeng med talentløse døgenikter, alle unntatt deg og Mats… men han reiste tilbake til Sverige da vi ble kastet ut. Han ble visst satt på museum… innen han rakk å dø.
– Hvor gammel var Ingrid? Kan det tenkes hun lever fortsatt?
– Nei. Hun er for lengst borte…

Jeg begynner å se meg selv i bildene. Jeg er på bilder av en frokost ved et langbord og poserer naken nede ved vannet,  jeg vasker tøy med Ingrid og lager mat på kjøkkenet, og en kveld har vi bål nede ved vannet og sitter nakne sammen under store pledd, mens det spilles gitar og munnspill. Og så er vi i København. I tivoli og skyter på blink og i karusellen, på restaurant nede ved sjøen, hvor det er orkester utendørs og musikerne har hvite jakker. Jeg kan se meg selv, i en tid jeg aldri har vært, på et sted jeg aldri har vært. Hva sier du, Kong Frederik? Var du også der? Så du meg? Eller var du hjemme og leste eventyr om prinsesser for prinsesse Margrethe, og lot Ingrid få ta seg en tur på byen? Nei, du lot nok ikke henne løpe fritt. Det turte du nok ikke… hun var jo den søteste av hele Bernadotte-slekten… det kan man se på bildet i vindusposten…

– Du kan bare ta de du vil ha, jeg ser aldri på dem lenger.
– Vil ikke Preben ha dem, tror du?
– Nei. Han har ingen interesse av dem.
– Han er din sønn?
– Jo. Men ikke offisielt.  Men,  det skal vi ikke snakke om. Nå skal vi ha middag, og snakke om deg.

::::

::::::

Det begynner å danne seg et bilde nå. Det var altså sånn hun var, og det overrasker meg ikke. Jeg har alltid hatt en følelse av henne, og har alltid likte henne, selv om hun bare har vært et bilde i hodet mitt, men nå begynner det å ta form, og jeg liker henne egentlig bare bedre og bedre. Og Victor virker som en akkurat passende adspredelse for henne. Hun må jo ha falt for det blikket. Det er noe magnetisk i blikket hans. Hvem er han egentlig? Hva er bakgrunnen hans? Han sier ingenting om det. Han snakker med meg som om han frisker opp hukommelsen min, som om dette er noe jeg allerede vet. Gjør han det bevisst? Leker han med meg? Det kan godt tenkes, men jeg kan godt leke jeg også… det tror jeg han har forstått.
Det lille ekstra trykket av hånden hans da han sendte meg for å hente albumene var ikke til å misforstå.
Han merket nok at jeg pustet.
Erfarne menn er farlige… ___________
:::
Jeg benytter sjansen til å gå på badet og tenke litt, og ser meg selv i speilet. Er jeg der? Det har ikke skjedd noen forandring. Skallet er fortsatt på plass og følehornene er på plass. Jeg er altså fortsatt en kakerlakk, selv om nervøsiteten har begynt å avta.
____
Hvor mye er sant av det han forteller? Det lar seg neppe sjekke, så det jeg får vite nå kommer til å bli min sannhet om henne. Hans sannhet flytter inn i meg og lever videre der når han er borte.
Det er best jeg noterer noen spørsmål mens jeg husker det. Jeg må finne ut hva de snakket om… hva de  diskuterte og var opptatt av, og jeg må finne ut litt mer om Viktor. Vi skal drikke vin… og snakke om meg.
_____
Hvem er jeg da?

:::

1
 
 
 
 
This entry was posted in Tekst. Bookmark the permalink.

14 Responses to Pas de deux

  1. avatar Effjusikay says:

    Metafarmorfose…
    *liker.





  2. avatar Breiflabben says:

    Spennende Cecilia, virkelig spennende å komme nærmere.
    Man kan danse alene også, fylle inn tomrommene mellom de gangene man er par. Blir kanskje litt friere og fantasifullt alene, men dansen går.
    Kommer til å følge med helt til man bukker og neier og går hver til sitt :-)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg tenkte alle var på ferie nå, så jeg hadde faktisk tenkt å droppe helgeinnlegget mitt. Men så har vi blitt litt forkjølet i sommervarmen og holder oss i teltet. Og da må man jo holde på med noe. Så nå holder vi på med vårt. Shaya ser på en Disneyfilm, en slags sci-fi-parafrase over “Skatten på sjørøverøya”, og er så oppslukt at hun har glemt å drikke kakaoen sin, selv om hun har sett den mange ganger før, og jeg pusler litt med illustrasjonene til neste del av kvelden med Victor…
      Hyggelig at du er innom, og takk igjen for dette med “rev”. Jeg har rettet det opp i teksten, og det ble mye finere med rev enn med skjær. Til mitt forsvar må det anføres at heller ikke min far visste forskjellen. Han trodde også at skjær på norsk var det vi kaller rev på dansk. Men nå vet jeg bedre.
      Du har kanskje et tips til denne setningen også:
      “Det skulle han skam ikke have noget for, for det havde været så hyggeligt.

      Det ville vært skammelig å ta betalt? Men det er ikke riktig hva det betyr.

      “Han blev dræbt af en fuser.”
      Fuser ? Google foreslår fikseringsenheten? Det kan jeg ikke forstå? Det er vel når noe går galt og ikke virker som det skal at det er en fuser? Jeg leter i ordboken og finner ingenting … (sukk)

      Ha en flott søndag :)





      • avatar Breiflabben says:

        Hei igjen,
        det å oversette ord og mening, blir jo ikke helt riktig uansett hvordan man gjør det da.
        “Det skulle han skam ikke ….” er nok en måte å beskrive på som er mer vanlig i dansk språk enn norsk.
        Men på norsk ville vi vel brukt “for skam skyld” i en eller annen vending.
        “Det skulle han for skam skyld ikke …..”

        Jeg ville brukt en helt annen vinkling i mitt enkle språk:
        “Det skulle han jaggu ikke ……”

        Fuser har vi vel ikke et godt ord for, men du har ikke en god Dansk-Engelsk ordbok da, engelsk er jo et forholdsvis rikt språk og der burde det være en betydning som du igjen kan forsøke å bruke på norsk.

        Jeg skal undersøke med broder’n som er dansk om noen dager da vi skal ha frokost sammen. Det pleier å løsne godt på stemme- og språkbruken ved de anledninger :-)





        • avatar Cecilia says:

          Det er jaggu ikke lett. :)
          Ordene man bruker avslører jo mye om personligheten.

          Jeg skriver om etter beste evne. Så får det heller komme et skjær en gang i mellom :)





  3. avatar emte says:

    Las denne tidlegare i dag og no.Du skriv og beskriv nært og vakkert.Tenkjer eg veit lite om mine besteforeldre.Tenkjer òg at det er ikkje alt vi skal vite.Ein balansegang det der.

    Fylgjer med vidare :)





    • avatar Cecilia says:

      Det er ikke alt man trenger å vite. Det er jeg enig i.
      Jeg tror imidlertid det er fint å vite hvor man kommer fra.
      Jeg visste ikke engang farmors fulle navn før jeg ble 31. Hun har vært en nærmest mytisk person i livet mitt. En person ingen har snakket om. Men etterhvert har jeg blitt nysgjerrig på hvor interessene og talentene mine kommer fra, ettersom hverken min mor eller far synes å være opphavet til dem. Og så finner jeg ut at farmor kommer fra en meget kunstnerisk slekt hvor det finnes musikere, kunstmalere, ballettdansere, koreografer, komponister og forfattere. Da blir jeg nysgjerrig. Veldig nysgjerrig. Farmor døde da hun var 48. Tredve år før jeg ble født. Jeg har ikke noe bilde av henne som en bestemor. Hun rakk ikke å bli det. Jeg har et bilde av henne som en ung kvinne, som jeg har arvet langt mer enn bare utseende etter, tydeligvis. Det er hennes slekt jeg er av. Det er hennes gener jeg har arvet, ved et naturens lune. Det er derfor hun plutselig har blitt så viktig for meg :)





  4. avatar Hilde says:

    Bare innom for å si at jeg har lest og…. jeg liker det :)





  5. avatar Lilleyam says:

    Så mange spennende historier i livet ditt :)
    Koser meg med å lese.





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *