Historien om dagboken min 2 – Cecilia goes electric

En av fordelene ved å ha en data-amatør til storebror, er at man har noen å lære av. I dag kan hvem-som-helst bruke en datamaskin, men i 1986 var det slett ikke normalt at foreldrene kunne data. I min familie var det Kissa som var eksperten, selv om pappa brukte data på kontoret og hadde hatt en slags datamaskin lenge. Den hadde en liten skjerm med grønn skrift og var ikke særlig spennende. Da min bror kom hjem med sin nye datamaskin, var det derimot noe helt annet. Jeg fikk mast meg inn på rommet hans etter at han hadde montert den.

– What is your name?
Jeg skvatt. Kunne den snakke?
– Skal du ikke svare?  spurte Kissa og skrev litt til.
– Cecilia, svarte jeg forsiktig.
– Hello, Cecilia! How are you?
Var det mulig?
– Pleased to meet you. My name is Amiga.

Jeg har i voksen alder forstått at jeg ikke var den første som ble forelsket i en datamaskin.

“Mandag 8. september. 1986.
Nummer 7.  Kissa har fått data. Den snakket til meg.

Vi spilte Flight Simulator og jeg krasjet allerede under take-off, men han var tålmodig og lot meg forsøke igjen. Og til slutt klarte jeg å lette. Landingen gikk dårligere, men jeg hadde klart det da han omsider jaget meg ut, lenge etter leggetid.
Jeg tror jeg drømte om Amiga. Selv navnet var flott. Amiga 1000.  Det var nødt til å være en jente, selv om den snakket som en mann.  Det var ingen ting i verden jeg ønsket meg mer. Selv Filofaxen min kunne jeg byttet mot en Amiga.

:::

:::

1987

Livet lå omtrent på frysepunktet. Den ene skolissen min hadde røket på bussen på vei til skolen. Og da jeg var på vei hjem var skoen blitt så vid og vaklete at jeg snublet,  og tråkket rett ned i grøfta. Det var med andre ord en slik dag hvor det henger sorte tordenskyer over hodet ditt og alt du foretar deg får katastrofale følger. I tillegg var det høst og grått, og grøfta var full av gjørme. Og skoen min ble selvfølgelig igjen der nede da jeg krabbet opp.  Det var bare å knipe munnen sammen og forsøke å hente den, for å gå i sokkelesten på den steinete grusveien kom ikke på tale. Å bøye seg langt frem med skolesekk på ryggen er ikke noe sjakktrekk. Jeg mistet selvfølgelig balansen. Det var en ganske gjørmete pike som låste seg inn kjøkkendøren. Jeg hadde en bitende replikk klar og innøvd i tilfelle fru Harring hadde tenkt å si noe, men hun var heldigvis ikke til stede. Jeg tok av meg de gjørmete skoene og tuslet opp baktrappen. En riktig kjedelig fredags ettermiddag. Det eneste lyspunktet i livet mitt var at jeg hadde fri i to dager.
– Hvordan i all verden er det du ser ut?
Jeg var helt på nippet til å buse ut med den innøvde replikken min før jeg forstod at det var mamma og fikk holdt igjen.
– Jeg falt i grøfta.
– Uff da.
Hun stoppet meg da jeg ville gå forbi.
– Jeg tror du skal vaske deg før du går på rommet ditt.
– Jeg må legge fra meg først.
– Gå og vask deg først, du.  Så skal jeg ta sekken og skoene dine.
Jeg forstod hvorfor da jeg åpnet døren til rommet mitt litt senere.

Fredag 23 oktober 1987. Nummer 8. Jeg har fått AMIGA!

Jeg trykket inn på-knappen og så at de skjedde ting på skjermen. Og så hørte jeg stemmen
– Hello, Cecilia. What can I do for you?
Det var en stemme jeg skulle høre flere ganger om dagen i mange år.
Det var fredag. Jeg hadde fri i to hele dager. Nærmere himmelen kom jeg ikke.
Da Kissa gløttet på døren min en time senere ble det klemming. Lenge. Og så fortalte han hvorfor jeg fikk den. Han hadde vunnet en konkurranse, og premien var en enda større og finere Amiga.
– Det er egentlig bursdagspresang, sa han, – men jeg tenkte det var best du fikk den nå.
Det var jeg helt enig med ham i. Bursdagen min var ikke før tirsdag, men nå hadde jeg hele helgen til å lære meg maskinen ordentlig.

Det var to ting jeg måtte lære. Det ene var å bruke disketter, og det andre var skriveprogrammet som het VizaWrite. Det måtte jeg laste inn fra en diskett. Og etterpå måtte jeg bytte diskett, og sette inn min egen diskett. Det var den jeg skulle jobbe på.
Jeg visste heldigvis mye fra før. Broren min syns faktisk det var fint at jeg satt og så på at han spilte, for da fikk han vist frem hvor flink han var.
Og nå satt han tålmodig sammen med meg og sørget for at jeg lærte alt grundig, og innimellom fortalte han om hvordan alt virket.  Egentlig hadde vi en avtale om at jeg ikke skulle ta opp lyd når han var tilstede, for det likte han ikke, med nå gjorde vi et unntak, og det var jeg glad for. For da kunne jeg høre på opptaket senere hvis det var noe jeg hadde glemt. Den kassetten ble aldri slettet. Jeg har den fortsatt.
Jeg hadde hodet fullt av tanker og ideer om hvor fint det skulle bli da jeg ble kommandert i seng.  At jeg noen timer tidlige hadde ligget i en grøft ofret jeg ikke en tanke. Hvem bryr seg vel om sånt når det står et skinnende vidunder på skrivebordet og bare venter på å bli brukt.

Det gikk mange år før jeg forstod hvor utrolig mye den maskinen kunne, men det er først nå som jeg har lest litt mer om den på nettet, at jeg virkelig forstår hvor avansert den var.  Andy Warhol demonstrerte Amiga under en presentasjon i 1986. Mens PC-en fortsatt hadde grønn skjerm med grønn skrift, og Mac såvidt hadde begynt med gråtoner, kunne Warhol foran et et entusiastisk publikum kontrollere et digitalt kamera og ta et snapshot av Debbie Harry rett inn på en datamaskinen,  og umiddelbart begynne å manipulere det i kjent Warhol-stil.  Dette vet jeg fordi jeg fant en film av det på youtube:

Amiga 1000 hadde 2M memory allerede før Bill Gates sa sine berømte ord: Ingen vil noen sinne komme til å trenge mer en 512 k.   Amiga kunne behandle både bilder og tekst på en måte som ingen annen hjemmemaskin var i nærheten av med en prosessor på 16 MHz. Men jeg var fullstendig uvitende om alt dette. Det eneste jeg visste var at jeg var forelsket i en datamaskin, og at den var min beste venn.
Hello, Cecilia, what can I do for you?

Lørdag 24 oktober 1987.
Jeg skriver dette på min nye Amiga datamaskin. Den har jeg fått av Kissa. Det er den fineste presangen jeg har fått.

Jeg lette meg frem til bokstavene på tastaturet og irriterte meg over at det ikke var alfabetisk. Hva slags system var egentlig dette? Jeg så overhodet ikke noe system. I tillegg var det noen taster man for en hver pris måtte unngå. Det forstod jeg av erfaring.
Det tok lengre tid å skrive på tastatur enn for hånd, men fordelen var at jeg kunne rett opp når jeg skrev noe feil. Jeg skrev min første side og avsluttet med å skrive min vanlige kode, som da var nummer 8 – glad og grått. Men jeg var skjødesløs og trykket på feil tast, og plutselig forsvant hele programmet.
Var det mulig?
– Hello Cecilia, what can I do for you?
Jeg knep leppene sammen og unnlot å svare.

Søndag 25 oktober 1987.
Nummer 2.  Jeg må ikke trykke på knapp nummer fire.

Filofaxen var fortsatt det tryggeste.
Jeg måtte hentes med makt da middagen var klar, og forsøkte å hoste med stor overbevisning da mandagen kom og jeg måtte på skolen. Jeg ville heller være hjemme. Men jeg hostet ikke nok, så det var ingen bønn.
Da jeg kom hjem gikk jeg systematisk til verks og trykket på alle knappene jeg ikke visste hva var til, og så skrev jeg i Filofaxen hva som skjedde. Min egen bruksanvisning tok form og ble langt bedre enn de to hundre sidene med tett skrift som fulgte med maskinen, selv den bare var på tre håndskrevne Filofax-ark. Syns jeg.

:::

Dagbøkene mine ble elektriske og passordbeskyttet. Jeg trengte ikke lenger være redd for at noen skulle lese dem, og da ble jeg dristigere. Dagbøkene mine vokste, og jeg begynte så smått å fylle ut med mine egne tanker mellom faktaopplysninger og samtaler. Og i blant trykket jeg feil.
– Hello Cecilia, what can I do for you?
Stønn! Hårbøylen satt veldig løst et par ganger, men jeg var fortsatt så forelsket at jeg tålte det meste. Jeg klaget i Filofaxen, for jeg var ikke helt overbevist om at maskinen ikke forstod hva jeg skrev. Hvordan kan en maskin snakke om den ikke har forstand?

Så Filofaxen var med meg overalt. Den fikk nye sider hvert år, og de gamle sidene ble holdt sammen ved hjelp av julebånd i gull, som ble tredd gjennom hullene med en heklenål under en enkel seremoni første nyttårsdag.  Jeg klaget en fin sløyfe og la det i den hemmelige skoesken i klesskapet sammen med disketten med min første elektriske dagbok. Så tenkte jeg meg om og fant et hemmelig sted på loftet.  …. men ikke uten en advarsel på lokket, for sikkerhets skyld: Dersom du åpner denne esken vil du angre resten av livet.
Årets oppsumering og siste visdomsord hadde en logikk man antagelig må være åtte år for å skjønne:

“Hvis det skal være så kaldt kan det være det samme!”

:::

1988

Tittelen på den første dagboken som ble skrevet på data var “XysL”. Det var dataspråk og  betød ingenting, for jeg tenkte at dersom noen skulle finne disketten min så ville de tro det var en datadiskett, og så ville den ikke være av interesse. En enkel logikk i et enkelt hode.
Den neste dagboken het selvsagt XysL2 . Den vokste og vokste.  Jeg skrev om Alice og og om mamma. Jeg kranglet med mamma om alt mulig og bestemte meg for at jeg egentlig bare elsket pappa. Jeg ble sågar sjalu når mamma og pappa hadde det hyggelig sammen. Og så skrev jeg om fru Harring. Det stod mange stygge ting i dagboken min.
I desember var det så mange sider at det tok forferdelig lang tid å åpne den. Disketten stod og hakket. Lyden beskrev jeg sånn:

Klakko  –   buzzzzklikk  –  zip?    Skyyv…
// Kasong-song-song-song-klåkk.   song-song-song-klåkk  // (gjenta lenge)
Klakkah!    -Helt stille – Enda stillere    …klåp?

Svært nervepirrende. Jeg begynte å bli redd for at disketten en dag ikke skulle la seg åpne, og klaget min nød til Kissa. Og så lærte jeg å ta backup. Problemet med backup var at da måtte jeg bytte diskett og lagre to ganger. Og noen ganger ble det tre ganger. Og så lagret jeg feil fil over en som var riktig. Og da jeg skulle rette det opp mistet jeg oversikten og trykket i vanvare på knapp nummer 4.
-Hello. Cecilia, what can I do for you?
Jeg hadde noen forslag på tungen , men jeg knep leppene sammen og nøyde meg med å kyle hårbøylen i veggen.  Mitt største mareritt var et faktum.

Lørdag 12 desember 1988:  Nummer null 3. Jeg har mistet alt! Jeg vil dø!

Det var bare ett håp: Kissa.
Jeg visste at Kissa hadde et program som kunne finne ting som var slettet. Jeg vurderte for og i mot. Dagen etter orket jeg ikke engang slå på maskinen. Jeg ville ikke høre at den snakket til meg. Det var bare få det overstått.
Jeg gikk inn til Kissa med diskettene i hånden og tett sammenknepen munn. Han fikk dem uten et ord, og så la jeg hendene i kors over brystet og stålsatte meg.  Mine helt private og innerste hemmeligheter ville antagelig snart komme opp på skjermen hans, men jeg hadde ikke noe valg.  Det visste jeg. Dette var til og med verre en da jeg måtte veldig bæsje mens jeg satt på bussen til skolen og bussen stoppet et sted hvor det var umulig å gjemme seg bort. Det var bare å la det stå til mens alle passasjerene hang i vinduet og så på meg.

Det første jeg skrev i Filofaxen min da jeg kom tilbake på rommet mitt etterpå, kom fra hjertet:

Søndag 13 desember 1988;  Nummer 8.  Jeg elsker Kissa “

Han så godt hvordan jeg hadde det. Etter at han hadde startet programmet og puttet inn disketten min, overlot han resten til meg mens han stod lent mot veggen og ikke kunne se skjermen. Han fortalte meg akkurat hva jeg skulle gjøre. Han forstod. Det har han forresten alltid gjort…
Etterpå utbroderte han med innlevelse og ekle detaljer sine teorier fru Harring og Mogens påståtte forhold. Han hadde nemlig fått det for seg at hun utførte enkelte tjenester for Mogens som jeg syntes måtte være det aller ekleste i verden. Jeg ble kvalm bare ved å tenke på det, men jeg skrev det ned etter hukommelsen og lot kveldsmaten stå urørt på tallerkenen.
Ellers holdt jeg meg til fakta. Noterte hva jeg hadde i lekser og hvordan været var. Jeg  sturet, og det skjedde egentlig ikke så mye i livet mitt. Årets siste setning:

“Hvis du dreper noe skal du spise det!”

:::

1
 
 
 
 
This entry was posted in Skriblerier. Bookmark the permalink.

3 Responses to Historien om dagboken min 2 – Cecilia goes electric

  1. avatar Hilde says:

    Herlig lesing Cecilia!
    …om forelskelse i en maskin, løse hårbøyler og feil knapp 😉





  2. avatar Breiflabben says:

    He he, and Ceci goes electric. WOW det var litt av en maskin. 2M og 16 MHz i 86, det var litt av en kraftkar ja.
    Jeg kom først borti en datamaskin i 89 og det var noen kraftige HP maskiner med Winchester harddisk. Husker ikke kapasitet, men husker tekstbehandlingsprogrammet WordStar 2000. Men jeg var grønn altså.

    Artig å lese dagboka di Cecilia, og nå åpner det seg en ny verden forstår jeg :-)

    Let it roll 😉





  3. avatar terje says:

    Ah – memories :)
    Jeg hadde selv Amiga da den kom. Var så heldig å jobbe i en databutikk på den tiden, og kunne fråtse i alt av maskiner og tilbehør. Byttet i ny maskin etter hvert som en ny modell kom. Den var vel på mange måter banebrytende denne, for “mannen og dama i gata”. Plutselig var det en maskin som kunne brukes til noe – for en overkommelig pris.

    Artig innlegg :)





    • avatar Cecilia says:

      Den store fordelen med å få datamaskin i ung alder har jeg først innsett etter at jeg ble voksen. Faren min jobbet i et miljø der man brukte Silicion graphics maskiner til mange millioner, men han har aldri forstått hvordan maskinene virker. En maskin som Amiga, som forøvrig var basert på samme prosessortype som SGI , var genial for enhver som trengte en hjemmecomputer. Den var relativt billig, og ganske driftsikker, samt at den var alle konkurrentene totalt overlegen som den eneste hjemmemaskinen som kunne multitasking.
      I det neste innlegget i denne serien ser jeg tilbake på overgangen til Windows 95.

      Tusen takk for kommentar :)





  4. avatar aktmodell2 says:

    I 1986 begynte jeg på ingeniørhøgskolen. Der fantes det en HP3000 stormaskin med terminaler over hele skolen som forøvrig var spredt over hele Kongsberg i ulik bygninger. Og vi hadde tilgang på 8086-maskiner med 5 1/4″ floppy. Den første datatimen fikk vi beskjed om å kjøpe en floppy hver hvor vi skulle legge inn oppstartsfiler og det mest nødvendige for opplæringen. Harddisk var et ukjent begrep den første tiden på skolen.

    De mest populære maskinene hadde to diskettstasjoner, disse var greie når man skulle kopiere. Det fantes også et par maskiner med extended memory, hele 640 kB minne tilsammen!

    I 1988 begynte jeg i tredje klasse med fordypning i mikroelektronikk. Vår klasse var priviligert, vi hadde behov for mye datakraft da hovedfordypningen var å lage en integrert krets, bestille den og få det ferdige resultatet tilbake for test i mai. Derfor hadde vi to superraske 286-maskiner med utvidet minne og Unix istedenfor MS-DOS. Det var helt nødvendig da et minne på hele 20 MB skulle håndteres, noe Bill Gates hadde problemer med på den tiden.

    Vi fikk også en 286-maskin med 20 MB harddisk ved juletider. Luksus! Tenk for en enorm lagringskapasitet! Og tre slike supre datamaskiner på 15 elever, ingen andre hadde vel like gode privilegier som oss!





    • avatar Cecilia says:

      Det har skjedd mye og fort. I dag kan telefonene våre mer enn vanlige datamaskiner kunne for 25 år siden.*Dere hadde 640 k mens jeg hadde 2M i Amiga samme året. Amiga brukte forøvrig Motorola prosessorer. 4 stykker. Intels 8086 hadde vært fullstendig ubrukelig i en slik maskin.
      Ekstmem drev jo Gates med til langt opp på nittitallet. Jeg fikk utvidet memory da jeg fikk Photoshop til Windows 95 , jeg tror det var 256 m ekstra ram. På Idag har jeg 16 Giga ram i Macen min og 1,3 terra på to interne harddisker, samt en 2 terra eksternt.

      Så du videoen forresten?
      Det er helt rått at dette ble gjort på en billig hjemmemaskin. Bill Gates må ha vært en fremragende selger som faktisk klarte å utkonkurrere en maskin han selv ikke klarte å lage noe i nærheten av før ti år senere. Det er bare å ta av seg hatten :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *