Historien om dagboken min 1 – Skriver du dagbok?

Kjære dagbok.

Oslo , 31.Mai  2011

“Jeg hadde vært full av forventning og hadde sett på klokken helt siden jeg våknet. Da jeg endelig så varebilen komme i en støvsky oppover gårdsveien, stormet jeg ned trappen for å ta den imot. I to dager hadde jeg ventet på den nye sykkelen min.
Den kom innpakket i en stor flat kasse av lys brun papp, og jeg stod og trippet utålmodig mens pappa hentet en kniv for å skjære over plastbåndene som hold kassen sammen. Sykkelen var lys rød med skinnende blanke skjermer, og et lite bagasjebrett.  I tillegg var det en kurv til å henge på… styret? Hvor var styret?  Det lå ikke i kassen.  Kan det ha blitt liggende igjen i butikken?
Det var lørdag. Jeg kunne ikke få styret mitt før mandag. Det var lenge å vente.
– Jeg vil ikke ha den! sa jeg og trampet ned til lysthuset.
Der kastet jeg hårbøylen min i veggen og skrev mitt aller første dagboksnotat med blå kulepenn.

Pappa mener bestemt han skal ha æren for at jeg begynte å skrive dagbok.
Som seksåring hadde jeg nemlig en oppfatning om at jeg husket alt svært godt. Mye bedre enn alle andre. Det var ikke alltid resten av familien delte min oppfatning, og så ble jeg selvsagt kjempesint da de mente jeg tok feil. Forurettede små piker er svært usjarmerende, særlig hvis de er langsinte av natur. Jeg kastet hårbøylen min i veggen og marsjerte opp på rommet mitt. Da ville de sikkert forstå at det var jeg som hadde rett. En besynderlig logikk, men pappa kom meg til unnsetning. Meget diplomatisk, og med utmerket sans for timing fortalte han at det var sjokoladepudding til dessert, og at han hadde en gave til meg som jeg skulle få når jeg kom ned igjen. En gave? Jeg glemte at jeg var langsint og tuslet pent ned på plassen min. Og der lå det en helt ny Filofax i brunt lær, men en rosa hårbøyle pent på toppen.
– Værsågod. Der kan du skrive ned alt som skjer hver eneste dag.  Så ser vi jo lett hvem som har rett!
Pappa hadde fått den i firmagave, og trengte den ikke. Den hadde kart som kunne brettes ut. Kart over Danmark og over hele verden. Telefonliste med ferdig utfylte nummer til viktige ting, og masse lommer til å legge ting i. Det føltes som å bli voksen på stedet. Hittil hadde jeg hatt en minnebok, men slikt var jo med ett bare for barn.
Jeg smilte med hele meg og hadde nesten ikke tid til å spise sjokoladepudding.
Etterpå satt jeg på rommet mitt og lurte på hva jeg skulle skrive. Det var best å vente til det skjedde noe viktig.
I livet mitt var det enten regn, grått eller sol. Jeg hadde tre hakk på følelses-skalaen: Sint, passe eller glad.  Det fant jeg ut ga ni kombinasjonsmuligheter da jeg nummererte dem fra 1 til ni:

1 –  sint og regn.
2 – sint og grått
3 – sint og sol

4 – passe og regn
5 –  passe og grått
6 – passe og sol

7 – glad og regn
8 – glad og grått
9 – glad og sol

Jeg hadde også null og ti som alternativer, men jeg brukte dem aldri. Da hadde jeg jo ikke noe å gå på.  Dette var egentlig det aller første jeg skrev i Filofaksen min, men jeg skrev det på de bakerste arkene, og da regnes det ikke som dagbok.

Lørdag 24 mai, 1986 skrev jeg min første entry:

” Nummer 3.
Jeg har fått sykkel.
Uten styre.”

Oslo , 31.Mai  2011

Det var Mogens som lærte meg å lese og skrive.  Da mamma begynte å arbeide var det bare Mogens, Lotte og jeg hjemme. Mogens var en opptatt mann, men ikke verre enn at han tok seg litt tid til meg når han så meg stående stille utenfor den halvåpne kontordøren hans, i litt for store hvite sko og gul kjole med lyse striper. (Nei. Jeg husker ikke dette. Det er blitt meg fortalt senere) Og så begynte han å lære meg å tegne bokstavene. Det skulle være en hemmelighet som ingen andre skulle få vite før jeg hadde lært det ordentlig. Da jeg var fem år kunne jeg skrive verdens søteste løkkeskrift, og mamma fikk tårer i øynene da jeg overrasket henne og leste et dikt jeg hadde skrevet selv på bursdagen hennes.

Til mamma.

Min mor er snill og grei
og passer på meg

En gang når jeg blir stor
skal jeg passe på min mor.

Gratulerer med dagen.

:::

Det forpliktet å ha Filofax.  Det var bare viktige mennesker som hadde det, så da måtte jeg  bruke den og fortjene den, og bevise at jeg var det viktige mennesket jeg var. Filofaxen min ble det fineste jeg eide. Jeg fant ut at den passet perfekt i en lekker liten plastpose jeg selvfølgelig hadde spart på, og bar den med meg over alt. Jeg bestemte meg for å skrive noe hver eneste dag. Jeg skrev nummer etter hvordan jeg hadde det, og kanskje litt til.  Det var ikke plass til så mye selv om jeg hadde en hel side til disposisjon. Skjønnskriften min var ganske plasskrevende. Men jeg ble en kløpper til å planlegge. Bakerst i Filofaxen var det massevis av blanke ark hvor jeg kunne kladde det jeg skulle skrive. Da kunne finne ut om det var plass nok på de viktige sidene, og de blanke arkene kunne jeg bare rive ut og kaste… eller nei. Det var nok best å ta vare på dem. Jeg la dem i en skoeske i klesskapet.

Skriften min ble mye bedre da jeg begynte på skolen samme høsten. Jeg sluttet å skrive løkkeskrift og da tok alt mindre plass. Jeg fikk plass til å skrive om helt vesentlige ting i tillegg til geniale nummersystemet .Jeg skrev om hvem jeg møtte, og hva vi gjorde. Jeg laget en liste med forkortelser og skrev i telegramstil.
Ma Mo Pa og K, var Mamma, Mogens, Pappa og Kissa , broren min.
A var bestevenninne Alice, og C var meg.

Lørdag 7. juni 1986 :  Nummer 5 .  Ma Mo Pa K og C til Tyskland med båten til Mo.  Ma  fikk ny kåpe og jeg fikk et spøkelse.

Jeg skrev nesten ikke noe om hva jeg tenkte eller hva jeg syns om ting.

Lørdag 5. juli 1986.  Nummer 9.  Jeg har fått kasettspiller.

Sony Walkman Recorder. At det var en opptaksmulighet på den, tror jeg ikke pappa var klar over. Jeg var heller ikke klar over det før jeg ved en tilfeldighet kom til å trykke på den røde knappen som jeg ikke viste hva var til. Og det var katastrofe, for musikken min kom ikke som vanlig. Jeg hørte bare alt jeg selv gjorde. Og etterpå kunne jeg hører på alt jeg hadde gjort. Hm. Katastrofen ble glemt, dette var mye mer spennende. Sony Walkman Recorder hadde mikrofoner innebygget i øreproppene. Øreproppene var små, og jeg hadde tett hår. Det var ingen som kunne se om jeg hadde på meg øreproppene hvis jeg tok ut hårbøylen og lot håret henge ned. Ledningen kunne jeg gjemme under genseren. Sony Walkman forandret frisyren min på stedet. Jeg var i utgangspunktet så lei av å ha krøller at jeg pleide å ha lue på meg etter at jeg hadde vasket håret, men nå var håret mitt helt perfekt.  Jeg tok opp lyd i all hemmelighet. Over alt. Og så hørte jeg på det da jeg kom hjem. Men kassettbånd var dyrt, og jeg hadde bare fire C-60 kassetter som det var mulig å ta opp på. De andre gikk det ikke an å ta opp på, heldigvis. Jeg kunne ikke ta vare på opptakene mine for bestandig. Jeg laget et slags sirkulasjonssystem. De nyeste opptakene ble lagt bakerst etterhvert som jeg tok opp nye ting, og så tok jeg opp oppå de eldste opptakene. Men alle system har sin svakhet. Jeg hadde hørt på et fint opptak av meg og Lotta, hushjelpen vår, og gledet meg til å høre på det en gang til senere.  Men selvfølgelig glemte jeg kassetten i spilleren, og alt ble slettet da jeg tok opp lyden av en lastebil som kom for å tømme septiktanken vår.
Det ble nummer 3 på skalaen, og hårbøylen i veggen.

Så jeg begynte å skrive av det jeg syns var fine samtaler, og det var da jeg begynte å skrive mikroskrift. Det ble så smått så smått. Det var om å gjøre å skrive så smått som mulig. Jeg hadde funnet ut hvordan man åpnet spiralene på Filofaxen, så jeg tok ut de blanke arkene bakerst og la dem på bordet mens jeg skrev på dem. Og da jeg var ferdig satt jeg dem inn på den dagen de skulle være. Det kunne være en vanskelig prosess.  Klemmene var veldig harde og vanskelig å få trykket inn, og var jeg ikke forsiktig så kunne det skje en katastrofe, noe det også gjorde. En Filofax inneholder mist 500 ark. Jeg husker ikke hva jeg tenkte da omtrent halvparten svevet stille og pent utover gulvet på rommet mitt i sakte film, men jeg tror jeg knep munnen hardt sammen, slik jeg pleide. Det hadde jeg lært av Mogens. Hvis man knep munnen hardt sammen kunne man ikke si stygge ting som Gud kunne høre. Men jeg sa sikkert noe inni meg, for jeg fikk min straff. Selvsagt ville ikke hårbøylen min sitte på plass da jeg bøyde meg over haugen av ark som måtte sorteres, og så hang den selvfølgelig fast i ledningen til Walkman da jeg rev den av hodet for å kaste den i veggen. Jeg vurderte sterkt om jeg skulle benytte meg av nummer null på skalaen til ti, men etter samråd med Jomfru Maria ble hendelsen arkivert som nummer 3 – sint og sol.

Det ble nesten riktig da jeg hadde satt alt inn igjen, men jeg husket ikke akkurat hvilke samtaler som skulle på hvilke dager. Sånn kunne det ikke være for fremtiden. Det var helt sikkert. Jeg måtte lage et nytt system.
Lotte, den snille og hyggelige hushjelpen vår sluttet,  og vi fikk en ny. En furie som het fru Harring. Jeg kunne ikke fordra henne.
I 1987 var jeg åtte år og avsluttet dagboken min med en kryptisk melding. Det er ikke tvil om hvem den var myntet på:

“Det er flere enn man tror som stammer fra apene!”

________________________________________________________________

::

::

Min mor har omsider flyttet hjem etter en lang rekonvalesens. Det er en tilvenningsprosess som fordrer at jeg er mye tilgjengelig for henne, noe som betyr at jeg ikke har så mye tid til å blogge.  Dette hadde jeg forutsett, så jeg hadde en reserveløsning i bakhånd: Historien om dagboken min fra A – Å.
:::  I det neste innlegget blir det elektrisk. Datamaskin og sånt kan by på utfordringer for en liten pike med hårbøyle.


1
 
 
 
 
This entry was posted in Minneboken, Tekst. Bookmark the permalink.

17 Responses to Historien om dagboken min 1 – Skriver du dagbok?

  1. avatar arcticgirl says:

    Dette var levende beskrivelser, kunne nesten se for meg hvordan det må ha vært.
    Har du gjenopptatt dagbokskrivingen? Her for litt siden så fant jeg en gammel dagbok. Noe av det jeg hadde skrevet var formet som brev til han som var kjæresten min da og senere ble min mann og eksmann.. han fikk aldri lest de da..





    • avatar Cecilia says:

      Komikk og panikk. Dagbok er morsomt når man er liten. De fleste som skriver dagbok gjør det i rykk og napp. Jeg har skrevet hver dag i 23 år, og har 250 dagbøker. Dagbøker skal man ikke vise til sin ex. Syns jeg. Men kanske du skulle gjøre et unntak ?





  2. avatar gressenka says:

    Som alltid velformulert fra deg.
    Jeg skrev dagbok en gang i verden, men det var skrevet så til de grader i koder at jeg ikke kunne fatte og begripe hva som sto der, da jeg mange år senere kom over dagboka igjen.
    Jeg kan huske at jg iallfall var livredd for at Mamma el. Pappa skulle komme til å lese i den for da ville de finne ut om en side av den søte lille engelen deres, som ville slå sprekker i imaget mitt til langt inn på 2000tallet..





    • avatar Cecilia says:

      Hva gullungen bedriver skal foreldrene aldri vite, men de vet det nok. Foreldre vet alt om å vokse opp. Dessverre.
      I Miami så jeg en dokumentar om pornoskuespillere med stolte foreldre som kom på prisutdelingen.
      – Mamma! Jeg har fått Deepthroat-prisen 2011!
      – Fett, jenta mi. Jeg visste nok du hadde det i deg!

      Jeg er fortsatt livredd for at hemmelighetene mine skal slippe ut :)





  3. avatar carpediem says:

    Jeg skriver dagbok i perioder av livet mitt. Som ungdom var det viktig, for da var det så mange tanker og følelser jeg skulle sortere. Da jeg ble skilt skrev jeg dagbok, da hadde den blitt digital..
    Etter at jeg begynte å blogge har det blitt mindre av dagbokskriving. Men jeg går av og til tilbake i dagbøkene mine og leser hva jeg har skrevet, da er jeg på et blunk tilbake og jeg kjenner på følelsene mine fra dengang..

    Morsomme de notatene dine! Tenk så heldig du var, da! Filofax! Wow! :)

    jeg blir inspirert av notatene dine.. lurer på om ikke et nytt innlegg kommer fra meg snart også… :)





    • avatar Cecilia says:

      Filofax var ingen spøk. Det var for viktige mennesker. Da ble det alvorlig.

      Blogging kan være et godt alternativ, hvis man klarer å trekke grensen mellom personlig og privat. Det er jo ikke alt man vil skrive i en dagbok som egner seg for bloggen:)
      Jeg liker godt å lese i dagboken min. Nå har jeg akkurat overført de eldste dagbøkene mine til Mac, så jeg har lest ganske mye. Alle de siste innleggene mine er inspirert av det arbeidet, og handler om oppveksten. Veldig spennende å se seg selv på nytt og hva slags tanker man får om seg selv, og ikke minst er det det spennende med alt som dukker opp fra minnet etter så mange år. Alt ligger der fortsatt, bare man finner det.





  4. avatar Hilde says:

    Dine tekster er som å gå på oppdagelsesreise. Jeg oppdager stadig nye ting :)

    Dagbøker. Jo, jeg har gjort det, men gjør det ikke lengre. De ligger på loftet, og der skal de få være. Sist jeg kikket i dem, så ble jeg regelrett flau over det overdramatiske og søtladne jeg fant der 😉
    Nå bruker jeg bloggen istedet. En annen form for dagbok :)





    • avatar Cecilia says:

      Jeg blir også flau når jeg leser om mye av det jeg gjorde og sa. Det er noen pinlige øyeblikk jeg ikke akkurat koser meg med , men det er en del av livet mitt og en del av erfaringsgrunnlaget mitt, og har selvsagt vært med på å forme meg. På godt og vondt :)

      Blogg er en helt annen form for dagbok. Den bør ikke bli privat.
      Jeg syns fortsatt det er viktig å ha et sted for mine helt private tanker.





  5. avatar Effjusikay says:

    Jeg begynte å skrive dagbok veldig tidlig og slutta dessverre etter et par år med eksen som sambo – det var liksom andre måter som frista for å avslutte dagene enn å skrive om dem… og nå legger jeg jo så mye her at jeg føler jeg tømmer meg både på jobben og bloggen, det har liksom – og desverre – blitt overflødig…





    • avatar Cecilia says:

      Du er en svært produktiv dame med både bokutgivelser og daglig blogging i tillegg til alt det andre. Jeg skjønner godt at du ikke har så mye tid til dagbok.
      Men jeg tenker også at man har godt av å samle seg litt en gang i blant. Tankene er der jo hele tiden, og de streifer som regel på kryss og tvers , uansett hva vi holder på med. Selv når vi setter oss ned for å tenke blir tankene våre ofte ustrukturerte og ufullendte. Vi slipper ikke unna inntrykkene selv om vi forsøker å tenke strukturert. Duken ligger litt skjevt, den planten må vannes, pappa har bursdag i morgen.
      Når jeg setter meg ned og skriver ned tankene mine er jeg nødt til å formulere dem og konkludere. Jeg skriver noe som ingen skal lese, så jeg trenger ikke ta språklige hensyn. Det er bare jeg som skal lese det, så det eneste som er viktig er at jeg selv forstår akkurat hva og hvordan jeg tenker. Jeg syns det hjelper veldig å ta en halv time med helt privat selvransakelse i blant. Da ser jeg hvor jeg faktisk er. Hvor mye som er følelsesstyrt og hvor mye som er rasjonelt. Og da kan konklusjonen min i blant bli overraskende. :)





  6. God morgen Cecilia.
    Jeg må være en av de få norske jentene som aldri har skrevet dagbok. Tror aldri jeg har eid ei dagbok heller. Jeg har skrevet mye rart likevel. Følelser. Masse. Tanker. Bøker. Dikt. Fortellinger. Jeg husker enda den første boka jeg skrev. Den handler om tvillingene Mads og Mia som skulle flytte. Ungene har skrevet dagbøker. Det er jeg glad for. Hvorfor skriver ikke gutter dagbøker? Eller gjør de det?

    Historien din i dag fikk også meg til å huske det glade 80-tall. Min første walkman, med Boy George i :) Aleksander skinnjakke og lange glinsende skjorter som har over strekkbuksene. Finnmarkssnoen som beit i kinnene, men vi var alltid ute likevel:)





    • avatar Cecilia says:

      Jøss. Jeg visste ikke at du har skrevet bøker. Så spennende. Egentlig forbauser det meg ikke, for du har et utrolig fint og levende fortellerspråk. Det har jeg lagt merke til ved flere anlledninger, så om jeg ikke har sagt det før…

      Å skrive dagbok ble vel en slags besettelse hos meg. Jeg har gått opp gamle stier i det siste og har laget noen innlegg om dagboken min fra starten og frem til i dag. De kommer med jevne mellomrom utover de neste ukene, dersom alt går etter planen.
      Boy George, ja. Det var noe av det første jeg gikk og sang på. Da var jeg vel fem år tror jeg. Jeg husker ham så vidt fra MTV. Var han ikke en ganske pen fyr i lang frakk? Herregud… jeg er nødt til å sjekke youtube med en gang.

      Tusen takk for kommentar :)





  7. avatar Breiflabben says:

    Artig lesing Cecilia og jeg ser tydelig for meg ei litt trassig jente noen ganger her.
    Men av en eller annen grunn så ser hun veldig søt ut også 😉

    Dette er godt skrevet og god underholdning :-)





  8. avatar cattaa says:

    Morsomt å lese om lille Cecilia! Jeg ser deg levende for meg.

    Jeg skrev dagbok som storebroren min til stadig leste. Det hjalp ikke hvor mye jeg gjemte den eller låste den, han fant den alltid og “dirket” den opp! Han rettet til og med skrivefeil 😀





    • avatar Cecilia says:

      Han var altså helt motsatt av broren min, noe som vil komme frem i det neste innlegget mitt.
      Men det er deilig å ha en storebror. Jeg ville sikkert tilgitt ham etterhvert dersom han hadde smugkikket i dagbøkene mine.

      Hyggelig at du er innom. :)





Leave a Reply to Hilde Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *