Gjenferd & spagetti…

Manndomsprøve heter det på norsk, denne prøvelsen man skal bestå for å oppgradere sin sosiale status fra gutt til mann. Gutten som stirrer dragen i hvitøyet, og overlever, og gutten som har sitt første samleie, og overlever. Begge kommer ut som mann på andre siden… hvis de overlever.
Finnes det noe tilsvarende for kvinner? Vi trenger kanskje ikke bevise så mye… for andre enn oss selv?
Det er mulig det var et ubevisst ønske hos meg den gangen, men det er slike tanker jeg kan jeg tenke nå. Det var ikke sånn jeg tenkte da. Den dagen tenkte jeg egentlig at alt var et spill, og jeg ville se om jeg klarte å spille så godt at ingen merket at jeg løy. Det var ikke tenkt som noen manndomsprøve, selv om jeg gjorde noe jeg aldri før hadde turt. Jeg kastet også gullkjedet mitt med kors på. Det jeg hadde fått i dåpspresang og aldri hadde tatt av meg. Jeg bare kastet det og fant det aldri igjen. Tolv år senere fikk jeg et nytt. Av Siv. Det skal jeg aldri kaste… kors på halsen.

Det er rart å låse seg inn på kontoret til Mogens. Gardinene er halvveis trukket for. Det er nesten litt skummelt. Det lukter gammelt. Det har sikkert ikke vært luftet her på en stund. Jeg går bort til døren og ser inn på sengen hans, kanskje for å forsikre meg om at han ikke ligger der fortsatt. Sengen er full av esker med permer og konvolutter. Regnskap 1987, står det på den ene esken. Det er sikkert pappa som har begynt å rydde i papirene hans. Kanskje han har tatt nøklene også?
– Hva døde han av egentlig?
Alice ser på portrettet som henger på langveggen.
– Det var noe med lungene hans. Han pustet ikke så bra.
– Han var ganske gammel?
– Femogåtti… nesten.
Jeg setter meg ved skrivebordet og åpner den tynne skuffen i midten. Joda, nøklene er her fortsatt. Kanskje det bare er jeg som vet om den skuffen? Man ser den ikke hvis man ikke vet at den er der. Hva mer er det her? Et trekkpapir og et stempel… og et bilde som må være av farmor. Så pen hun var. Det står ingenting på baksiden. Det er i hvert fall én ting jeg skal huske på når jeg tar bilder; jeg skal alltid skrive på når og hvor det er tatt.
Alice vil se hele huset. Hun har aldri sett alle rommene.
Det er rart å vite at vi er alene her. Bare oss to. Et øyeblikk tenker jeg at dette er huset mitt. At det er her jeg skal bo… jeg og Alice kanskje?

Biblioteket er pakket. Alle bøkene står i kasser på gulvet, merket med A til Å. Hyllene er tomme og uvaskede. Jeg forsøker noen av nøklene i døren inn til finstuen, men finner ingen som passer.
– Vi må prøve den andre døren.
Men heller ikke der er det noen av nøklene som passer. Så rart?
– Er det ingen som passer?
– Nei… det var da merkelig… la oss prøve røkeværelset.
Og der kommer vi inn.
Det lukter gammel tobakk. Jeg vet hvor barskapet står og går rett dit.
– Har du lyst på en drink, Lady Alice? Hva kan jeg by på?
Jeg forsøker å spille fin frue. Hun stirrer med store øyne.
Otard, Hennesy, Laubade, Chivas Regal, Guy de Bersac, Léopold Gourmel, Château du Breuil, De Luze. Gordons Dry, Kirsch, Jack Daniels, Hardy XO, Oban, Johnny Walker, Aalborg. Smirnof…  skapet er fullt, og mange av flaskene er uåpnet.
– Tør vi det da?
– Er det noe å tørre? Hva med en liten vodka? Det smaker ingenting…
Jeg finner to glass og heller litt Smirnof i hvert. Så setter vi oss i hver vår stol ved det runde bordet.
– Det var her de spilte kort og røkte sigarer.
– Spilte han kort? Er ikke det synd?
– Det er bare synd å spille om penger. De spilte Bridge.
– Men det er synd å drikke.
– Det er det vel ikke!
– Ikke brennevin heller?
– Nei, det tror jeg da ikke… da ville Mogens aldri gjort det.
Mogens tok ikke lett på synd og straff. Det var bibelens ord som gjaldt. Den smale sti. Moraliseringen begrenset han dog til hjemmefronten, og meg i særdeleshet. Det var jeg som var den fortape sjel han skulle frelse. I dag forstår jeg mer av motivene hans. Den gangen oppfattet jeg bare at det meste jeg gjorde var syndig, og på en eller annen måte i strid med Guds vilje. Formaninger ble en del av hverdagen min, selv om jeg ikke helt klarte å forstå at Gud kunne bli sint på meg for at jeg lekte med vedkubber på gulvteppet, eller fordi jeg snublet i telefonledningen så det måtte komme en reparatør. Å reparere meg var ikke så vanskelig. Et plaster i pannen var alt som skulle til. En hel dag uten telefon var langt verre. Men Mogens var generøs med forretningsforbindelsene sine. Det hendte de både bannet og var høyrøstete, uten at Mogens fant noen grunn til å skjenne på dem.

Det er to skuffer i bordet. I den ene ligger det sigaretter og pipetobakk.
Capstan, Latakia, Ye Old Pipe, Mac Barens, Rothmans, JPS, Richmond, Pall Mall, Dunhill, Galouises, Craven A, Peter Stuyvesant, Marlboro.
– Vil du ha en sigarett?
– Har du begynt å røyke?
– En gang i blant. Har du aldri prøvd?
– Jo, men jeg vil ikke ha.
Vi smaker på vodkaen og hiver etter pusten.
Jeg vil forsøke om en av nøklene passer i døren til finstuen. Etter å ha forsøkt et par nøkler finner jeg ut at døren faktisk er ulåst. Det er bare å gå inn.
Dette er forbudt område. Tankene kommer av seg selv. Jeg lurer på hva Mogens ville tenkt om han visste… kanskje han ville syns det var helt greit? Kanskje han ville likt at Alice og jeg lekte i det fine huset hans? Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror han ville blitt sint om han så oss nå.
Hva tenkte han egentlig før han døde? Tenkte han på alt han eide og at noen andre kom til å arve det? Han må jo ha tenkt på det, ellers ville han ikke ha gitt meg de tingene jeg fikk… og han skrev at de var til meg, så ingen kunne ta dem fra meg etterpå. Hva med alle de andre tingene han har samlet på… alt det som ikke har noen verdi for noen andre og sikkert bare blir kastet? Tenkte han på det? Et helt liv fullt av minner blir bare puttet i plastsekker og kjørt på fyllingen eller gitt til et loppemarked. Hva blir egentlig igjen etter oss?
Hva kommer til å skje med alt dette?
På finstuen er ingenting pakket ned. Alt står pent på plass. Jeg må huske på å ta et bilde.
– Alice? Kommer du?
– Jeg er her.
Hun smiler litt rart og lener seg mot dørkarmen.
– Skal vi gå ut på altanen? Få litt luft?
Hun nikker.
Jeg forstår egentlig godt hvorfor Mogens ikke ville la meg går inn hit. Gulvet er speilblankt. Det er som å se det gjennom en glassplate. Langt der nede ligger gulvet, perfekt bevart under et ferniss av klarlakk. Det er nesten ikke en stripe å se noe sted. Bare noen små tynne mønster, som om noen har slept en silkemyk pels over gulvet. Hva skal man egentlig med et så fint rom som man aldri bruker?
Alice har satt seg i trappen. Jeg ser at badminton-nettet er tatt ned og ligger under benken. Jeg må sette det opp igjen når det blir fint vær. Jeg setter meg ved tett siden av henne og legger armen rundt livet hennes.
– Husker du vi satt her sammen med Gerda? spør hun plutselig.
– Ja.
– Jeg var misunnelig på deg. På at hun skulle bo her.
– Det sa du aldri.
– Nei. Men jeg var det. Jeg tror hun var forelsket i deg.
– Nei? Hvorfor tror du det?
– Jeg så det… på konfirmasjonsdagen din. Hun så på deg hele tiden.
– Nei? Det skulle jeg ha visst… har du lyst til å se loftet?
– Hva ville du gjort om du visste det?
– Ingenting, tror jeg. Det ville jeg ikke turt… skal vi gå?
– Til morderværelset?

Det var to rom i huset jeg ikke likte. Det ene var fyrrommet, husets private skjærsild. Der var det varmt og mørkt, og der stod det en helt uforutsigelig oljebrenner som startet opp akkurat når den fant det for godt, og det gjorde den gjerne når jeg dristet meg til å gå inn. Jeg veide alvorlig for og i mot de få gangene jeg tok sjansen, og det skjedde kun når jeg måtte til lekerommet for å hente noe jeg absolutt trengte.
Jeg gikk alltid kjøkkeninngangen, for hovedinngangen var som regel låst, og det var ikke spesielt populært å ringe på. Alternativet til å gå gjennom fyrrommet var å gå gjennom anretningen og hallen, og så ned kjellertrappen. Det var langt å gå når man led av hastverk, og hastverk hadde jeg alltid. Så da hendte det jeg tok sjansen og løp gjennom fyrrommet så fort jeg klarte. Jeg turte ikke engang se på oljebrenneren av frykt for at den skulle starte, men den merket visst at jeg var der, og da kunne jeg høre det første varselet; et klikk, som når man vrir på en gammeldags lysbryter.  Rett etter klikket kom det et slags sukk inni maskinenes indre, og da var det best å komme seg ut, fortere enn svint.

Det andre rommet lå på loftet. Grunnen til at det rommet var skummelt var at det en gang bodde en mann der som het Andresen. Andresen var en slags altmuligmann, og grunnen til at han bodde der var at han ikke hadde noe sted å bo. Noe jeg husker er at han hostet stygt om morgenen. Jeg kunne høre når han stod opp. Først hørte jeg hosten hans, og etterpå hørte jeg at han tråkket litt rundt. Og så gikk han ned trappen. Da hørte jeg ham ikke lenger, men jeg visste at han skulle ned i kjelleren for å dusje. Men den egentlige grunnen til at jeg husker ham, er en opplevelse jeg hadde rett etter at jeg begynte på skolen. Jeg satt på kjøkkenet og hjalp Lotte med å skjære opp grønnsaker da han plutselig kom stormende inn kjøkkendøren og gikk rett inn på toalettet. Da han var ferdig sa han ”Unnskyld” før han gikk ut igjen, og det syns jeg var rart.
– Hvorfor sa han unnskyld?
– Det var nok fordi han egentlig ikke må bruke det toalettet. Han skal bruke det som er i verkstedet.
– Hvorfor det?
– Det vet jeg ikke. Det er bare sånn reglene er her.
– Men du kan bruke toalettet?
– Ja. Jeg kan bruke alle toalettene. Ellers kan jeg jo ikke vaske dem.
– Det er mange regler her.
– Det må være regler i et stort hus.
Like etterpå skulle Lotte gå på toalettet. Det er det jeg husker best.
Hun åpnet døren og rygget tilbake. Så lukket hun døren fort og viftet hendene for ansiktet.
– Fri og bevares! Den mannen kan ikke ha lenge igjen!

Etterpå fortalte hun at Andresen hadde sittet i fengsel. Han hadde visstnok kastet en mann på havet så han druknet. Lotte lente seg over bordet og snakket med lav stemme. Vi hadde skåret opp alle grønnsakene og hadde laget appelsinsaft i en mugge. Hun mente vi fortjente å kose oss litt, etter så mye arbeid.
– Jeg tror han er en tyv også!
– Hvorfor det?
– Mogens sa jeg måtte passe på å holde sølvtøyet innelåst når det ikke er i bruk, den dagen han begynte her. Men du må aldri si at jeg har sagt det, for det er hemmelig.

Etter det var Andresen en skummel mann. Alice og jeg spionerte på ham etter skoletid for å se hva han drev med, og så rapporterte vi til Lotte mens vi drakk appelsinsaft og snakket med lave stemmer.
– Han har bandasje på benet!
– Er det sant?
– Ja. På det høyre. Kanskje han er spedalsk!
– Spedalsk? Hva er egentlig det?
– Det er sånn man blir når man oppfører seg stygt. Det står i bibelen…
Et par måneder senere var han borte. Alle tingene hans var igjen på loftet. Han ble bare borte. Lotte sluttet også, så jeg fikk aldri noen forklaring på hva som hadde skjedd. Det kom en ny mann i verkstedet, man hadde bodde et annet sted, og kom aldri inn i huset. Jeg var glad til. Så slapp jeg å ha noen som hostet på loftet.

Det er mørkt. Det eneste lyset kommer fra et lite, rundt vindu som vender ut mot parkeringsplassen. Bortsett fra en jernseng er det helt tomt. Sengen er svartmalt med grå spiralfjærer over kyss og tvers,  og står i det mørkeste hjørnet helt innerst i det minste av de to rommene. Den mangler madrass.
– Var det her han bodde?
– Mm.
– Det er ganske trangt. Tenk at han sov der inne.
– Han hadde madrass. Det var madrass der forrige gang jeg var her.
– Er alle tingene hans borte?
– Det er lenge siden. Det kom noen og hentet dem.
– Døde han?
– Aner ikke. Jeg liker meg ikke her.
– Ikke jeg heller. Tenk at det har bodd en morder her. Rett over hodet ditt.
– Det er ikke sikkert det var sant. Lotte hadde god fantasi.
– Tenk om han bare gjemte seg her og lurte alle sammen?
– Og spiste fluer?
– Han kunne snike seg ned trappen om natten.
– Helt sikkert… uten at jeg hørte det?
– Hva om han gikk den andre veien? Tenk om han er her fortsatt?
– Hm… kanskje det!  Det er nok derfor jeg fortsatt hører skritt her oppefra.
– Tuller du?
– Ser jeg ut som en der tuller?
– Ja.
– Godt! Så har du i alle fall en rest av fornuft i deg. Skal vi gå ned i kjelleren, eller vil du bli igjen her oppe, sammen med morderen… uha!
– Det er ikke noe å spøke med!
– Blir du med?

Det er det samme i kjelleren som ellers. Det meste er pakket og det er ingenting å se lenger. Jeg åpner den tunge døren til fyrrommet, og det er faktisk ikke så skummelt som det engang var. Det er første gangen jeg ikke er engstelig når jeg er der. Det er kanskje fordi vi er to, og fordi jeg har drukket litt vodka?
– Dette var det skumleste rommet da jeg var liten.
– Det er skumlere på loftet. Her er det ingen som kan gjemme seg.
– Nei, men den maskinen er ganske skummel. Den sukker.
– Hva gjør den?
– Lager varmt vann. Det er det jeg savner mest i Norge, at det aldri blir kaldt vann i dusjen.
– Hva er det under lokket?
– En kum, i tilfelle det blir lekkasje.
– Har du sett hva som er under lokket?
– Nei.
– Kan noen gjemme seg der?
– Det tror jeg bestemt, Alice! Du skal se det er en hel familie av edderkopper der nede. Skal vi sjekke?
– Nej tak.

En av nøklene på nøkkelknippet er ganske liten. Jeg prøver den på et skap i matboden. Det første jeg tenker er at vi kunne ha spart oss å kjøpe vin på bensinstasjonen. Her er det vin i mengder, og Champagne.
Vi drikker Lanson, 1985 og leser oppskrifter i kokeboken… pasta med muslinger, sopp, purre og Bechamelsous, overdrysset med Parmesan eller Peccorino.
– Det er godt, sier Alice.
Så da er det avgjort.
Etter at Lotte sluttet har både kjøkkenet og spiskammeret blitt omorganisert. Ting er ikke lenger der jeg husker at de var. Vi er flirete og holder hverandre rundt livet når vi går i kjelleren for å se hva som finnes i matboden.
– Det står champignon i oppskriften , Alice.
– Kantarell er langt bedre. Tro meg!
– Javel?
– Hvor har dere muslinger?
– Kanskje i fryserommet?
– Frosne?
– Det er ikke for sent å handle ennå.
– Nei, det gidder vi ikke. La oss heller se hva vi finner. Vi trenger ikke følge oppskriften…
Alice tar kommandoen. Hun finner king crab i fryseren og syns det må være med, og scampi er godt… og selvsagt muslinger. Vi er søkklastet da vi kommer tilbake til kjøkkenet.
– Vi er bare to, Alice…
– Og så? Vi bare legger tilbake det vi ikke bruker.
– Er du sikker på at vi trenger pepperoni?
– Selvfølgelig … er det mer champagne?

Det har sluttet å regne. Når jeg kommer inn på spisestuen kan jeg se at det er sol utenfor vinduene. Hvis det var mitt hus ville jeg tatt ned de tykke gardinene. Kanskje jeg ikke ville hatt gardiner i det hele tatt? Jeg setter lys i stakene og lurer på om jeg skal legge på en duk eller om vi kan klare oss med brikker. Det er kanskje beste med brikker… de er lettere å vaske. Vår første middag sammen. Bare oss to. Den første av mange… en hel uke alene. En evighet.
Jeg får det ikke til å se ut akkurat ut slik som jeg vil ha det. Vi må sitte tvers overfor hverandre på langsiden, ikke i hver vår ende, for da kommer vi for langt unna hverandre. Det er bare gamle ektepar som sitter ved hver sin ende av spisebordet. Og vi må sitte på midten, slik at vi har masse plass på hver side. Men hva er det som mangler? Hva var det som gjorde selskapene til Mogens så overdådige? Det var alltid så voksent og spennende når det kom gjester. Hvis jeg ventet til de var godt i gang med middagen, kunne jeg snike meg ned trappen og inn på kjøkkenet til Lotte, og så kunne jeg kikke inn av døren når hun gikk inn med et nytt fat. Da var det ingen som så meg, for alle så bare på Lotte og hva hun hadde på fatet. Og da kunne jeg se hvordan det var. Det var alltid hvit duk som rakk nesten ned til gulvet, og varetrekket var tatt av stolene. Men jeg vil ikke ha duk. Jeg husker hvordan Lotte klaget når det var stearinflekker over hele duken. Fru Harring skal slippe å få noe å klage på meg for. Det holder med brikker. Egentlig er det kjempefint som det er. Det som mangler får bare mangle. Kanskje jeg skal trekke for gardinene så det ikke er så lyst her? Det var alltid mørkt når Mogens hadde selskap. Var det fordi det var mørkt ute eller var det fordi han hadde trukket for gardinene?
Jeg vil plassere Alice med ryggen mot veggen. Det er den beste plassen. Solen har allerede gått bak trærne, så det er ingen vits i å trekke for gardinene. Det kommer til å bli mørkt og koselig om en liten stund.

– Så fint du har dekket på!
– Vår første middag sammen. Det blir enda finere når det blir mørkt.
Vår første middag sammen. Jeg liker den tanken. Jeg tenner lysene og skjenker vin. Vi ser på hverandre og skåler. Jeg får en rar tanke om at vi burde være nakne. Det hadde vært den perfekte hevn over Mogens og hans moralistiske tyranni. Hva om jeg river av varetrekkene og sitter naken i finstolene hans, og kanskje tar på meg selv, mens jeg drikker vin og røyker sigaretter? Tenk om han kunne se det i sitt evige øyeblikk? Hva ville han tenkt da? At jeg ble akkurat som han hadde fryktet… til tross for, eller på grunn av?  Ville jeg blitt annerledes om jeg hadde sluppet å skubbe neglene mine før jeg spiste, eller om jeg hadde fått slippe å be bordbønn høyt mens alle hørte på. Alice har alltid vært mer skikkelig en meg, selv om hun aldri har måttet be bordbønn.
– Hva tenker du på? spør hun, og river meg ut av tankene mine
– På deg.
– Du så ut som om du var et annet sted.
– Jeg var det… har du lyst til å være naken?
– Nå?
– Vi kan være nakne når vi spiser.
– Med gardinene åpne? … så alle kan se oss?
– Det kommer aldri noen hit. Hva skulle de gjøre her?
– Da må jeg drikke litt mer først.
Jeg skjenker vin og tenker. Hva om vi lager flekker på de fine stolene hans og etterpå bare legger varetrekket på… så er de der for alltid uten at noen vet hva det er. Alice ler. Hører hun hva jeg tenker?
– Pasta la tutta nuda! Husker du vi var på jernbanestasjonen?
– Ja. Skal vi?
– Kle av oss?
– Mm…
– Er du sikker på at det ikke kommer noen?
– Garantert. Ikke engang gjenferdet til Andresen tør å komme hit.
Jeg ser med en gang at det var feil replikk. Smilet hennes forsvinner og hun setter det tomme glasset fra seg.
– Tror du slemme mennesker kan være mørkeredde?
– Det har jeg aldri tenkt på.
– Hva om det bare er snille mennesker som er mørkeredde?
– Det tror jeg ikke.
– Det er alltid de slemme som gjør skumle ting i mørket. Aldri de snille.
– Det er bare på film, Alice. Ikke i virkeligheten.
– Er du mørkeredd?
– Nei. Vil du ha litt mer vin?
Hun nikker og løfter glasset. Det er bare så vidt noen dråper igjen i flasken.
– Jeg skal hente en til.
– Jeg blir med.
– Da må vi blåse ut alle lysene.
– Hvorfor det?
– Man skal aldri gå fra levende lys. Det kan bli brann.
– Ikke på to minutter?
– Hvorfor kan du ikke bare vente her? Jeg går ikke fra levende lys!
– Hva om det kommer noen?
– Hvem skulle det være?
– Et gjenferd. Det er ofte gjenferd i gamle hus…
– Skjerp deg! Hvis det kommer et gjenferd mens jeg er borte skal du få tusen kroner! Du kan stå i døren. Så kan du rope hvis det kommer noen. Okei?
– Okei… fort deg da.

Det knirker litt i kjellertrappen. Akkurat som det gjør i spøkelsesfilmer. Gjenferd… da hadde jeg vel sett det for lenge siden… hadde jeg ikke det? Dessuten er det bare min familie som har bodd her. De ville aldri gjøre meg noe… og ikke Alice heller. Ingen i min familie er slemme. Hadde det vært noen gjenferd her så hadde sikkert pappa visst om det… og da hadde han ikke latt meg være alene her… det er sikkert ingen som merker at jeg tar en vin til.

– Det er rødvin, Siss! Du vet jeg ikke liker rødvin!
– Jeg bare tok den første jeg fant. Jeg kan godt bytte den…
– Nei! Da kan jeg heller drikke rødvin.
– Rødvin er ganske godt.
– Det er surt! Det minner meg om blod! Hvor skal du?
– Hente en opptrekker. På kjøkkenet. Okei?
Stønn! Jeg hadde aldri tenkt meg at hun var så mørkeredd. Jeg har jo måttet følge henne hjem før, men jeg har aldri tenkt over at det var derfor… det er da ikke noe farlig i mørket? Det bare fordi man ikke kan se… fordi man ikke har oversikt over hvem som kommer… fordi man ikke vet hvem som er der… hvorfor er det så farlig liksom? Må vi alltid vite hvem som er der? Hvorfor ville pappa egentlig ha meg med til London? Hvorfor ville han ikke at jeg skulle være her alene? Er det noe her? Noe som han ikke vil fortelle meg?
– Alice?
– Jeg står i døren.
– Fint. Jeg kommer snart… jeg… er du der?
– Ja. Jeg står i døren.
– Passer du på lysene?
– Ja.
– Fint… jeg har funnet den…
Hvis det er et gjenferd her… hvem er det da? Det må være noen jeg ikke kjenner… kanskje oldefar? Vet han hvem jeg er? Kanskje han ikke vet hvem jeg er… og hva om han er senil? Da hjelper det jo ikke hva jeg sier. Jeg har lest om senile mennesker. De kjenner ikke igjen familien sin engang… hva om det er Andresen?
– Alice?
– Jeg venter… kommer du snart?
– Jeg skal bare ta rene glass…
Hvorfor er Alice så redd? Det er noen som kan føle når noe er galt… kanskje Alice kan føle det? Det er mange steder å gjemme seg her…
Alice skriker når telefonen plutselig ringer. Jeg blir stående helt stiv et lite øyeblikk før jeg forstår at det er jeg som må ta den.
– Jeg må ta den! Du står der og passer på lysene. Okei?
Det er helt mørkt i hallen, men jeg vet hvor telefonen står.
-Hei skat!
Det er pappa. Heldigvis.
– Hva gjør dere?
– Spiser middag.
– Går det bra? Du savner meg ikke?
– Nei.
– Godt. Er fru Harring der fortsatt?
– Nei. Jeg ba henne ta fri. Vi har laget mat selv.
– Du verden… da ble hun vel glad?
– Ja.
– Men du, be henne ringe meg i morgen.
– Hun kommer ikke i morgen. Jeg sa hun kunne ta fri hele uken.
– Gjorde du det? Hvorfor?
– Fordi hun har fødselsdag, og fordi vi klarer oss selv.
– Har hun fødselsdag? Det visste jeg ikke… hvor gammel blir hun?
– Fem hundre kanskje?
– Du har ikke drukket noe?
– Jo. En hel masse! Det kommer nok en regning fra vannverket.
– Godt. Vel… bare ring på hvis det er noe.
– Det skal jeg nok… …pappa?
– Jeg er her.
– Er det noe du ikke har fortalt meg?
– Hva tenker du på?
– Om huset, noe jeg bør vite?
– Ikke som jeg vet… jo, forresten. Koden til alarmen.
– Er det alarm her?
– Ja. Den er i gangen… vent litt… 88.. nei… 9388. Har du noe å skrive med?
– Jeg husker det, 9388. Hva skjedde med Andresen? Han som bodde på loftet?
– Han fikk koldbrann og måtte amputere benet. Hvorfor spør du om det?
– Ikke for noe spesielt… vi har stjålet en flaske vin i kjelleren. Gjør det noe?
– Nei. Men ikke ta flere er du snill. De er verdifulle. Var den god?
– Ja.
– Godt. Bare ring om det er noe.

– Er det mer vin?
– Vi fikk ikke lov å ta flere… de er dyre.
– Fortalte du at vi hadde tatt vin?
– Pappa blir aldri sint på meg. Han syns ikke… å være sånn som meg er ikke så farlig som alle vil ha det til. Han sa nei, og da vet han at jeg ikke tar flere.
– Hva med vodka?
– Det sa han ikke noe om… vil du ha?
– Mm. Jeg kan godt røyke også.
– Vi kan røyke på altanen… helt nakne, og se på sjøen.
Gjenferdene ble amputert sammen med benet til Andresen. Alarmen vil beskytte oss når vi skal sove, og Gud passer nok på meg, selv om jeg er syndig og fordervet. Jeg er Guds barn. Jeg kan angre og be om tilgivelse, så han har egentlig ikke noe valg.
Alice er full. Det er jeg også.
– Det er mentolsigarett!
– Ja. Fryser du? Skal vi kle på oss?
– Nei…bare i halsen … …hva er vi egentlig nå, Siss?
– Du og jeg?
– Ja…er vi kjærester?
– Bare hvis du vil
– Jeg vil ikke at noen skal vite det.
– Ikke jeg heller.
Det er løgn, men da føler hun seg trygg. Det er det eneste jeg vil, at Alice skal være trygg… at hun skal ha det fint. Jeg kan godt si at jeg elsker henne , hvis det er det hun vil høre.. Jeg kan si akkurat hva som helst hun vil at jeg skal si. Hva som helst… det er bare ord. Jeg kan sikkert leve et lykkelig liv i løgn…
Det er varmt, fuktig og vindstille. Det er ingenting som rører seg. Sjøen er svart og blikkstille. Et enslig hvitt blink kommer med jevne mellomrom og speiler seg helt synkront i vannet. Hadde vi hatt et finere sanseapparat hadde vi sett at det var en tidsforskjell. Lyset bruker 1/10 sekund på å gå rundt jorden, lærte vi på skolen. Det er jo helt feil. Lyset vil aldri kunne gå rundt jorden på egenhånd. Det må fraktes. Jeg kan altså bevege meg fortere rundt jorden enn lyset, dersom det ikke får hjelp…
– Tar du aldri av deg halskjedet?
– Nei.
– Hvorfor ikke?
– Jeg vet ikke. Jeg tror jeg har hatt det på meg siden jeg ble døpt.
– Hva skjer om du tar det av?
– Ingenting. Det er bare et kjede.
Jeg tar det av og kaster ned mot muren.
– Sånn! Nå er det væk.

Noen har montert oljebrenneren på rommet mitt, rett foran døren. Hvordan skal jeg komme meg på do? Jeg kan ikke tisse ut av vinduet, for det står altfor høyt opp på veggen. Det skal ikke være sånn. Noen har skiftet vinduer på rommet mitt og flyttet det opp på loftet. Jeg må ta på meg kjedet mitt med en gang. Mogens liker ikke at jeg ikke har på meg kjedet mitt. Jeg skulle ikke tatt det av meg, og jeg skulle hvert fall ikke hengt det på oljebrenneren. Tenk om den begynner å sukke. Det er best jeg skrur på alarmen, ellers kan Andresen komme opp fra kjelleren. Det er en dør bak sengen min som jeg ikke husker. Kanskje den går til toalettet. Jeg kan godt bruke toalettet på loftet, hvis det ikke er opptatt, kanskje Andresen er der…men jeg kan ikke gå naken. Da blir Mogens sint. Sukker den nå? Uten at jeg har hentet kjedet mitt? Tenk om det er noen bak døren som jeg ikke vil se. Gud, jeg må tisse. Det er bare Lotte som vet … jeg er nødt til å ha kjedet mitt…

Jeg vet at det er for sent da jeg våkner. Det har allerede startet. Herregud så full jeg er…
– Alice!
– Mm
– Jeg tisset på meg!
– Jeg vet det.
– Vi må stå opp!
– Mm… snart… vi venter til det blir kaldt…

– Alice?
– Hysssj…

– Alice!!
– Nå er det varmt en stund til…

Ekstra notater:
Jeg har skrevet at Alice og jeg måtte ha tjenere. Ikke sånne som fru Harring, men hyggelige tjenere som bodde sammen med oss og var en del av familien. Den eneste forskjellen var at de fikk lønn for å rydde opp etter oss og lage mat og vaske og sånt. Ellers skulle de være like unge som oss og være sammen med oss når de ikke jobbet. Vi skulle tjene penger på å selge eksklusive gamle brukte ting, og skulle åpne en butikk i det gamle verkstedet. Vi skulle begynne med å selge ting vi ikke trengte, og etterpå skulle vi reise rundt og kjøpe forskjellige gamle ting som folk ikke trengte lenger. Og så skulle vi selge kaffe og vafler og ha kunstutstillinger i stuen, med åpne dører så folk kunne gå ut på altanen og sitte der og se hvor fin utsikten var.
For noen uker siden hadde jeg en samtale med pappa:
– Vi hadde fire tjenere da jeg var liten. Det var to som bodde i kjelleren, der det var hobbyrom da du vokste opp. Det var de som gjorde det meste. Erika, hun som var sjefen, bodde på rommet til Kissa. Hun var norsk… fra Sørlandet. Else, hun som passet meg, bodde under loftstrappen, der hvor Gerda bodde. Husker du Gerda?
– Ja. Fire tjenere?
– Det var mange som trengte arbeid på femtitallet.
– Hva jobbet farfar med egentlig?
– Import, mest fra Frankrike og England, men også fra Tyskland, litt senere.
– Hva slags import?
– Forskjellige ting. Nesten alle møblene kom fra firmaet hans. Lampene, teppene…
– Jobbet du for ham?
– Nei.
– Så du har ikke arvet firmaet etter ham?
– Ikke direkte… han investerte i det.
– Hva skjedde med firmaet hans?
– Det blev… omorganisered.
– Til hvad?
– Det skal vi snakke om når din bror er tilstede.
– Hvorfor sluttet dere å ha tjenere?
– Det var Mogens den eneste der visste…måske fordi din farmor var syg… måske fordi hans forretning gik dårligt… har du fået det jeg sendte?
– Ja. Jeg har hentet det. Tusen takk.
Bilder. Omtrent hundre små kopier og over hundre negativer, alle i format 5,5 x 5,6 cm. Jeg har funnet en teknikk: Hvis jeg legger negativene på et hvitt papir med en glassplate over, kan jeg fotografere dem og invertere dem i Photoshop. Da ser jeg bildene helt perfekt.
Jeg kan kjenne igjen Mogens og farmor. Er det pappa hun holder på armen og viser frem? Hun ser stolt ut. Hvorfor er ikke Mogens på bildet? Er det han som tar det? På neste bilde er de begge to, uten barn. Pent ved siden av hverandre på altanen. På det neste bildet er det et barn på et isbjørnskinn ute på plenen. Antagelig pappa, selv om han ser bort. Negativene er delt opp i remser med fire bilder. Alle bildene må altså være tatt på omtrent samme tid, og etter at pappa ble født…altså på midten eller slutten av femtitallet. Rett før hun ble syk og falt ned trappen… farmor må ha vært rundt førti da disse bildene ble tatt.
På disse bildene ser jeg nesten enda tydeligere hvor mye jeg ligner på henne. Dette er negativer som ingen har retusjert. Hun er bare mye penere… en vakker utgave av meg… akkurat sånn som jeg ville sett ut hvis jeg hadde fått lov å velge. Mogens har nok sett det veldig godt og veldig tidlig. Han har sett henne i meg. Det var nok derfor jeg ble så viktig for ham… og så tok det helt feil retning.
Jeg skulle gitt hva som helst for å kunne gå tilbake. Bare en time til med farfar før han døde… det hadde vært alt jeg hadde trengt. Kanskje han også hadde trengt det…

Pasta a la tutta nuda ( Pasta med kantarell, muslinger, reker, krabbe, pepperoni og eple,  –  i hvit saus med en dash champagne. )
Kan ikke anbefales.

.

.

2
 
 
 
 
This entry was posted in Minneboken. Bookmark the permalink.

33 Responses to Gjenferd & spagetti…

  1. Herlig og spennende. Gjentar meg selv hver lørdagsmorgen, men du tåler å høre det når du fortjener det; du skriver helt rått. Kan du samle alle disse “snuttene”, så blir det en bok vi kan lese?:)
    Ha en fin lørdag!





    • avatar Cecilia says:

      Du er tidlig oppe en lørdagsmorgen. Jeg var innom deg og leste om den stille timen din. Da er det ekstra hyggelig at du bruker den til å lese mine skriverier :)

      Tusen takk for hyggelig kommentar, og god lørdag :)





  2. avatar Breiflabben says:

    Herlig å starte lørdagen med litt lesing fra din penn. Flotte bilder du igjen tegner av en spennende barndom, ja og så litt opp i ungdommen da 😉

    Har ikke kommet noe nærmere i plasseringen av “godset”, men kommet fram til at jeg må vest for København skal dine retninger på kartet være riktig. Og det regner jeg med de er.

    Jeg har forøvrig min fars del av stamtavlen fra Stevs Klint, men jeg må ikke så langt vekk fra byen :-)

    Enjoy your Saturday :-)





    • avatar Cecilia says:

      Stevns Klint… det er ved Højerup det.
      Du er litt opptatt av hvor dette er, forstår jeg. Nå skal du huske at kysten bukter seg og at veiene slynger seg, og at dette er ikke ment som en gåte som noen skal løse. Det ligger bevisst feilinformasjon i teksten, av rent familiære årsaker. Men solens gang er et stadig tilbakevendene element i tekstene mine, så det ville vært veldig upraktisk for meg å villede med hensyn til himmelretningen. Den er altså korrekt.
      Tusen takk for kommentar og veldig hyggelig at du leser :)





      • avatar Breiflabben says:

        Jeg er litt opptatt av det fordi jeg er kjent i området og ganske god til å lese kart og “geografi”. Har jeg vært et sted kjenner jeg meg nesten alltid igjen eller kan finne det ved hjelp av kart.

        Og ja Højerup kirke er rett bortenfor der min farfar vokste opp.





  3. avatar MT says:

    Takk for nok ein tur i di verd,både den bokstavleg og billedlege.Det er annaleis og finfint å lese.
    Marieklem





  4. avatar aktmodell2 says:

    Forferdelig dårlig gjort Cecilia! Kvinnelist! Jeg skulle lese Meteorologi fordi jeg skal ha eksamen på tirsdag, og så måtte jeg bare innom for å se etter deg. Hvorfor MÅ jeg det hele tiden? Plutselig har jeg lest alt. Masse tanker og følelser raser gjennom kroppen min.





    • avatar Cecilia says:

      Meteorologi til flylappen?
      Kanskje jeg er vanedannende? :)
      Jeg legger ofte ut helgeinnlegg lørdags morgen, så herved er du advart.

      Tusen takk for hyggelig kommentar og lykke til med meteorologien. :)





  5. noen ganger skriver du helt fantastisk, Cecilia. eller – du skriver egentlig alltid helt fantastisk, men noen ganger, som her, er det ennå bedre,

    (det er en lengre tekst til som du publiserte for litt siden som jeg også er veldig svak for, men som jeg ikke har kommentert ennå. kanskje du kan gjette hvilken?)

    for jeg elsker hvordan denne tilsynelatende “enkle” teksten om en pike som tar kjæresten sin med til sin avdøde farfars tomme hjem og der … ser de seg litt om, snakker om løst og fast, spiser middag og drikker seg fulle kan åpne seg å bli noe mer. jeg elsker hvordan tidsplanene sklir over i hverandre, jeg elsker fortellerens retrospeksjon, introspeksjon …. skjørhet, stahet og styrke.

    lag masse lyd når boken kommer, C….





  6. avatar Cecilia says:

    Noen avsløringer er veldig pinlige, og da blir det mye motstand i teksten. Jeg må velge, omskrive, velge pånytt og skrive om på nytt. Hva skal jeg si direkte og hva skal jeg la ligge mellom linjene… hvor grafisk må jeg beskrive intime detaljer for å få frem tankene mine? Jeg har voldsom motstand mot å beskrive det mest intime, og kan lett bli pinlig berørt av å lese andres intime avsløringer om seg selv. Det blir en kamp mellom meg og ordene, for jeg er nødt til å avsløre så mye at teksten får mening. Og da må jeg jobbe med teksten på en sånn måte at jeg ikke plutselig presenterer en helt annen tekstmessig og stilmessig verden når det vanskelige skal fortelles. Det må forberedes, slik at det ikke står ut, men faller naturlig inn i teksten uten en gang å virke som en avsløring. Jo mer motstand, jo mer gjennomarbeidet blir det. Denne teksten har blitt pusset litt på, til og med etter at den ble publisert, og hadde jeg ikke hatt for vane å legge ut et helgeinnlegg, så hadde jeg nok sittet litt lenger med den… og kanskje fortalt mer enn jeg turte.
    Tusen takk for hyggelig kommentar. :)





  7. avatar Marthon says:

    Mormoren min var en ganske tradisjonell dame, oppdratt med nøysomhet og selvoppofrelse som moralsk fundament, med et korsstingsbrodert bibelsitat i svart ramme på veggen i stua. ”Jeg og mit Hus vi ville tjene Herren”.
    Jeg trodde det var fordi hun var eldgammel og kristen at hun ikke likte kortspill. At det var fordi det var SYND. Mange år senere fikk jeg høre noe som nok forklarte en del.
    Da hun var liten, for over hundre år siden, skulle moren hennes, min oldemor, en tur til noen slektninger. Faren hennes, altså min oldefar, skulle passe ungene. Det var en bra flokk fra to til åtte år. Imidlertid fikk han det for seg at han skulle stikke over til naboen en tur. Og der ble han sittende. Imens falt veslejenta inn i en åpen peis og ble alvorlig forbrent. Et par av de største søsknene sprang over og fikk hentet oldefar – som satt og spilte kort.
    Det var ikke så mye han kunne gjøre. Jenta døde av skadene. Det må ha vært et stort traume for hele familien. Og jeg ser for meg at det må ha vanket en del bebreidelser av oldefar som ungene overhørte.
    Mormor utdannet seg til sykepleier – og avskydde kortspill. En betinget refleks.

    Det var bare en digresjon.

    Den trerettersmenyen er ganske fiks, men det irriterer meg litt at jeg ikke kan se hva forretten er, og ikke kan se hele beskrivelsen av hovedretten (hoved-riten?) og den medfølgende ”vinen” (bortsett fra at den ser ut til å være fra 1992). Og dere nøyde dere ikke med pikekyss eller tilslørte bondepiker til dessert, nei.

    Å lage mat med kantarell, muslinger, reker, krabbe og hvit saus står for meg som et nokså utradisjonelt middagsprosjekt for to tenåringspiker. Det er jo ikke ingredienser som vanligvis faller i smak i den alderen …
    Ellers synes jeg herr Katzenjammer setter fingeren på noe vesentlig om tidsplan, retrospeksjon, introspeksjon, skjørhet, stahet og styrke ovenfor. Takker for helgelektyren!





    • avatar Cecilia says:

      Menyen er en illustrasjon til dagboken min, og tilhører et avsnitt som jeg droppet her, fordi jeg blir en tanke for flau hvis jeg skal fortelle om det. Men jeg gadd ikke bruke tid på å fikse på menyen, så jeg gjorde den bare litt uleselig. Jeg kan godt fortelle hva det står:
      Forretten var en Lanson 1984. Vi drakk den med isbiter (!). Jeg hadde en gang etiketten, men den har enten gjemt seg , eller så har den krøpet under en avis og dematerialisert seg. Ting gjør ofte det hos meg.
      Hovedretten har jeg beskrevet nederst i innlegget men hvitvinen var en Sancerre (vet ikke hvilken) 1992. Den var kjempegod! Den rødvinen vi stjal i kjelleren var en spansk Grand Reserva 1982, men navnet er dessverre umulig å tyde. Etiketten var burgunderfarget, det husker jeg. Den var veldig god i små slurker og vi drakk vann ved siden av. Veldig mye vann. Pappa var egentlig litt lei seg for at vi hadde tatt akkurat den når vi først hadde tatt en. Den var ikke blant favorittene hans. Han lot oss få smake på en annen litt senere, og det var noe helt annet… uff, nå foregriper jeg litt.

      Jeg forsøker å unngå overforklaringer når jeg forteller. Det blir en avveining hvor mye jeg skal forklare. Dreper det teksten, så lar jeg det alltid være. I et tidligere innlegg strøk jeg det avsnittet som forklarte hvorfor pappa skulle jobbe 3 måneder i Klagenfurt, og hvorfor vi bodde akkurat der vi gjorde. Jeg tenkte at dersom spørsmålet ble brakt på bane så kunne jeg alltids utdype det i kommentarfeltet. Men det er fullstendig uvesentlig for opplevelsen, og ettersom ingen har spurt, så viser det seg jo at det var helt riktig å utelate det.
      Jeg tenkte også det var uvesentlig å fortelle hvorfor det var Alice som skulle lage mat. Forklaringen kommer uansett senere, for faren til Alice dukker opp i løpet av sommeren… jeg er fortsatt bare på dag to av en to måneder lang sommer….
      Men jeg kan godt foregripe litt til. Det gjør neppe noe fra eller til for det jeg skal fortelle senere, og hvor mange leser vel kommentarfeltet uansett, så :
      Faren til Alice arbeidet (arbeider) som kokk, og hun er ikke bare vokst opp som forsøkskanin for hans mer eller mindre vellykkede eksperimenter, hun har også måttet være hans kjøkkenassistent siden hun lærte å gå. Så Alice kunne lage mat, og hun var langt fra uerfaren i en alder av seksten. Hun kunne lage Bechamelsous uten klumper med bind for øynene. Hun kunne alle triksene og slipte kjøkkenkniven som om det var den mest selvsagte ting av verden, før hun hakket opp purren uten at knivbladet slapp fjelen. Smakk, smakk, smakk… selv etter to glass Lanson 1984.
      Ikke noe av dette har jeg nevnt ennå, men jeg kommer nok tilbake til det, for Alice og jeg snakker mye om hvordan fremtiden vår kan bli. Og en liten restaurant inngår som en del av de høytsvevende planene våre…

      Jeg har tenkt at Alice sin historie skal få komme frem etter hvert. Hvordan vi ble bestevenninner og hvordan vi utviklet vennskapet vårt, er ting jeg har lyst til å fortelle om og utdype etter hvert. Til tross for enkelte kontroverser, er lojalitet et gjennomgående begrep i vårt nå tjuesyv år lange forhold.
      Alice er viktig for meg. Man skal passe seg vel for å verdivurdere forhold man har til andre mennesker, så jeg vil nøye meg med å si at Alice alltid har vært tilstede i mitt beviste liv, og at hun fortsatt er en svært viktig person i livet mitt – og selv om vi nesten aldri ser hverandre lenger, så snakker vi sammen mist en gang i uken. Hun husker mye som jeg har glemt, og ville nok fortalt en litt annen historie. Men det får hun ikke lov til, ikke på min blogg, for her fortelles min historie… min versjon av virkeligheten.

      Du skrev om Bergen da du hadde blogg for en en stund siden…. ta med deg barna dine på bryggen og kjøp nykokte reker. Frutti del mare… bare ordene er til å få vann i munnen av. :)

      Herr ay.Kaptein Katzenjammer tar fine bilder. Klikk på linken hans…

      Tusen takk for flott kommentar på en lørdagskveld :)





      • avatar Marthon says:

        Takk for langt og fint svar – selv om jeg får dårlig samvittighet for at du føler deg forpliktet til å sitte oppe langt utover natta for å skrive det. Det kan jo være at du har så mye å gå på når det gjelder skjønnhet at søvn er helt overflødig, men Shaya må da trenge en våken og opplagt mamma?!

        Du behøver ikke forevise etiketter eller kvitteringer. Jeg var egentlig nysgjerrig på om det var noe mer på menyen som ikke angikk mat og drikke :-)

        Jeg får ikke inntrykk av at den alkoholdebuten din var så mye å skamme seg over. Det var de av oss som hadde en atskillig trangere fødsel, og måtte eksperimentere oss fram sjøl på hytteturer og hjemme alene-fester, med hjemmelaget vin, Kir, Kirsch, Liebfraumilch, Gammel Dansk, Bananlikør og Bailey’s – gjerne blandet med Smirnoff og lunkent øl i magen.
        For ikke å snakke om Tom Collins og Snowball – og andre mer utradisjonelle blandinger som bartenderne på danskebåten av og til solgte oss mens de himlet med øynene (”Whisky og Solo??? Er det noe godt, da?”). Om de da ikke bare umiddelbart slo latterdøra på vidt gap og spurte hvor gamle vi var …

        Så vidt jeg husker var reker fra Fisketorget involvert da jeg fant min livsledsagerske. Det kan ha vært min imponerende skrelleteknikk, det kan ha vært slikkingen av majones fra fingrene hennes etterpå …

        Jeg er altså veldig glad i reker, men ungene har ikke sansen – ennå. Nå for tiden er det forresten litt tungvint å kjøpe inn rekene fra Fisketorget. Det er atskillig kortere vei til Ravnkloa :-)





        • avatar Cecilia says:

          Du skal da ikke ha dårlig sammvittighet :)
          Får man ikke sove, så får man ikke sove. Det er ikke noe å gjøre med det.
          Jeg har en mor som har flyttet hjem i dag, så jeg blir nok ganske bisi i tiden som kommer. Da er det fint å ha noe ”å gå på” i kommentarfeltet mitt , så jeg har vært ganske produktiv i det siste.
          Jeg kunne allerede en del om alkohol, for å si det sånn. Min far hadde et liberalt forhold til rusmidler. Den ”seriøse” alkoholdebuten min hadde faktisk skjedd for lenge siden, og var ikke … altså: Menyen er altså en illustrasjon til dagboken min, og desserten tilhører et avsnitt som IKKE er med her. Det avsnittet handler ikke om alkohol, og det handler ikke om hovedretten. Det dreier seg om den aller nederste delen av menyen.
          Jeg skal forsøke å beskrive hva jeg har skrevet, så det blir lettere å forstå hvordan jeg tenker:

          Hovedretten: Manndomsprøven -rite de passage – refererer til det som skjedde i forrige avsnitt, nemlig en serie helt beviste løgner brukt utelukkende i den hensikt å oppnå egen fordel.
          Løgn er synd for kristne mennesker.
          Jeg krysset altså med fullt overlegg en grense da jeg løy planlagt og bevisst for å få furien ut av huset. ”Rite de passage” – hvorfor på fransk? Vel… fine menyer er på fransk. Den kristne nøysomheten kontrastert med dekadensen – hedonismen. Oppveksten min med Mogens som skjente på meg for den minste ting, men selv dyrket hedonismen i sine egne dekadente selskap.
          ”Manndomsprøve ” – rite de passage” , er et postresonert begrep, noe jeg tydeliggjør i den innledende teksten, og skal kun være et illustrativt grep.
          Hovedretten på menyen er således oppkalt etter dette. (Det hele kan kanskje bli litt uforståelig av at jeg har delt opp teksten her så det ikke skal bli for lange innlegg)
          Jeg forsøker å fortelle om konfliktene i meg selv. Telefonsamtalen med pappa viser med all tydelighet at jeg følte behov for å tilstå ett eller annet for en annen person, nettopp fordi samvittigheten min plaget meg. Men like etterpå lyver jeg for Alice, og forteller leseren at jeg godt kan lyve for henne. Fordi grensen allerede er flyttet, er jeg nå langt innenfor. Jeg har allerede konstruert min egen overbygning for hvorfor jeg kan lyve uten at det får alvorlige konsekvenser: Synd kan tilgis. Men gjenferdene fra barnetroen og konfirmasjonen min kommer allikevel svevende med store, skremmende kors. Vi ser menyen på den ene siden og restene etter mine hedonistiske utsvevelser på den andre siden.
          I teksten prøver jeg å være tydelig på hvilke regler som gjelder for levende lys. Illustrasjonen viser at jeg har også har forbrutt meg der, gått fra alle lysene tent! Symbolikken med lysene som fortsatt brenner og de overdimensjonerte og overtydelige korsene er ment som et forklarende tillegg, nettopp for å tydeliggjøre den underliggende dimensjonen i teksten, ikke for å forvirre.

          Xiste sier i en kommentar at jeg er klar.
          Nei! Jeg er langt fra klar. Jeg er klar til å fortelle den overliggende historien, men jeg klarer ikke å kommunisere ordentlig på flere plan ennå. Jeg kommuniserer utydelig og forvirrer mer enn jeg tydeliggjør. Når jeg leser noveller og korte historier som andre har skrevet, forstår jeg lett hvilke signaler som sendes og hva det underliggende i teksten sier. Noen ganger analyserer jeg teksten for å finne ut akkurat på hvilket tidspunkt jeg begynner å forstå hva jeg skal se etter, og så noterer jeg meg hvorfor jeg forstår det, og forsøker å gjøre det samme når jeg velger ut deler av mine egne tekster og binder dem sammen med egne tanker og refleksjoner for at det skal bli et innlegg.
          Jeg øver meg altså.

          Dette med etikettene er bare for å fortelle at jeg tok vare på etikettene. Rødvinen har jeg faktisk funnet! Marqués de Cáceres, Gran Reserva 1982. Jeg tok vare på bussbilletter og kinobilletter også, og skrev notater og stikkord på baksiden av dem.





        • avatar Cecilia says:

          Ravnkloa… ?
          Hm… ravnkloa.no:
          Damenes delikatesse, Ketil Rismark er norges største sjarmør med trønderbart …

          Så er det slått fast :)

          Du har altså beveget deg nordover.
          Jeg er ikke så glad i majones.
          Min farfar derimot, elsket majones. Han hadde det på alt og det la seg rundt munnen hans og klikket ekkelt når han snakket. Det er kanskje derfor….





  8. avatar Xiste says:

    Vær hilset en tidlig morgen, Lady Cecilia!
    Du er muligens ikke fullstendig adelig, men det skulle ikke overraske meg om det ligger noen blå gener i DNA-profilen din. Tyskland, Holland, og Danmark har alle lange adelige tradisjoner. I Europa er det faktisk bare Norge som begrenser seg til kun å fremby et par avdøde og møllspiste grever ved gitte anledninger. Resten er vanlige arbeidsfolk. Og kanskje vi skal være fornøyde med det? Det skulle tatt seg fint ut om greven av Briskeby hadde kommet valsende inn på Lorry og forlangt lokalet tømt en lørdags kveld, så han kunne innta sin Frozen Daiquiri i ro og fred.
    Jeg har så vist ikke glemt deg, men verden / tilfeldighetene / latskapen / omstendighetene / arbeidet (stryk det som passer) har tredd seg på meg (som en ung og smart pike på en klok gammel forfatter?) og både billedlig og bokstavlig paralysert tastaturhånden min. Jeg gjør med andre ord et forsøk på å bortforklare et langt fravær ved å henvise til utenforliggende årsaker, og fremstår derved antageligvis som et offer. Og akkurat nå spontananalyserer du meg sikkert på bakgrunn av ordlyden i denne syltynne unnskyldningen, og finner ut at jeg lider av Abstinell Absentosis Eksplanatinum XP, service pack 4. Jeg bøyer meg i støvet og imøteser forslag til passende medikamentell behandling og dosering.
    I mellomtiden drister jeg meg til å omsider komme med en aldri så liten kommentar.

    Veldig spennende lesning, dette ! Det gjelder for øvrig ikke bare dette innlegget. Captain Fantastic Knutsvik Katzenjammer (jeg har fulgt linken og vet hvem han er) sier akkurat det jeg selv har lyst til å si. Du formidler levende og med tilstedeværelse, uansett hva du skriver om. Det vi andre dødelige normalt opplever som dagligdagse uvesentligheter, blir i din språkdrakt til spennende opplevelser det er umulig å slutte å lese hvis man først har begynt. Små underfundigheter triller ut. Du forteller at du kastet dåpsgaven din med et kors på og at du har nå har fått ett nytt, Og det skal du aldri kaste, kors på halsen. Det kunne lett blitt en platthet, men det blir det ikke. Oljebrenneren som sukker, og de lavmælte konspirasjonene over et glass appelsinsaft ved kjøkkenbordet. Jeg er til stede og ser det for meg. Lag masse lyd når boken kommer, sier den godeste Kaptein Katz. Det er ikke så lenge siden du skrev i en kommentar til meg at du vil vente til du er flink nok. Jeg tror jeg utrykte en slags beundring for det standpunktet da jeg besvarte kommentaren din, men jeg er ikke så sikker at jeg ville svart det samme nå. Er du sikker på at du selv er den rette til å vurdere når du er flink nok? Må du sikte mot Nobelprisen med din første bok? Jeg mener du er klar til å gå ut i verden med ditt forfatterskap nå. Jeg leser mye bøker, og du formidler med en helt annen intensitet og en langt større innsikt enn jeg finner i de fleste norske bøkene jeg leser. For meg er du allerede i toppdivisjonen. Og det er ikke noe bare jeg sier. Det er mange lesekyndige mennesker som kommenterer hos deg, også forfattere, etter hva jeg har forstått, og den samstemte dommen burde være veldig lett å tyde. Du er klar nå!
    Din venn Marton er forøvrig et funn, og et oppkomme av både kunnskap og humor.
    God søndag til både deg og gullungen fra en voldsomt overarbeidet og definitivt misforstått tonekunstner med sans for både Sparks og Jimi Hendrix, for ikke å forglemme sans for intelligente og reflekterte unge damer som til tross for sin bluferdige tilbakeholdenhet formidler langt mer enn en gammel mann tør å tenke seg.





    • avatar aktmodell2 says:

      Må vel si meg enig med Xiste i alle hans vurderinger, og også når det gjelder det må å lese alle kommentarer. Det med oljebrenneren er jo helt eksakt beskrevet.

      Da jeg var liten bodde vi i et oljefyrt hus, og jeg var ofte nede i kjelleren og lekte i fyrrommet. Årsaken til det var at pappa hadde en enorm sandhaug i det samme rommet som han stadig forsynte seg av når han skulle mure ferdig resten av rommene i kjelleren. Denne sandhaugen var godt egnet til å bygge veier, hus og parkanlegg. Der kom min samling med Matchbox-biler og andre dertil egnede leker til sin rett. Der boltret vi oss sammen i fantasiens verden til langt på kveld, bilene og jeg og alle de andre som bodde oppi hodet mitt. Og hver gang jeg hørte sukket, da reiste hårene seg både på armer, neb og hode. Jeg visste at etter sukket kom klikket, eller var det motsatt, og så den intense støyen av slikkende flammer inne i den store metallboksen som pappa kalte “fyr’n”.

      Xsiste: Du er nå ikke så langt borte du heller når det gjelder skriverier. Må besøke deg en dag!





    • avatar Cecilia says:

      Vær hilset selv, Xiste!
      Beklager at det ble ettermiddag før jeg rakk å spontananalysere deg. Jeg har en mor som skal flytte hjem i morgen etter et langt rekonvalesensopphold, og da må at være strøkent når hun kommer. Så jeg har mine unnskyldninger jeg også :)
      Men altså:
      Hva skal jeg si? Jeg preskriberer en shot med Laphroaig Casket strength og et par dråper vann, og håper det beste mens jeg sukker som en oljebrenner fanget i en mørk og fuktig dansk kjeller på midten av nitti-tallet, og kniper øynene tett sammen.
      Hvordan gikk det?
      …?
      Hallo? …. Er du der fortsatt?
      – Hikk!
      Fint! Da går vi videre:

      For det første:
      Tusen takk for veldig hyggelige og inspirerende ord. Du har jo tidligere avslørt en utmerket forståelse av hva jeg skriver, så jeg tar det til meg. Jeg er redd for klisjeer, men samtidig er det lett å falle for fristelsen til å bruke dem. Det er en grunn til at de finnes og de forteller gjerne mye med få ord. Jeg kan nok bli litt platt i blant. Dessuten har jeg etter sigende en veldig sær humor. Det er ikke alltid folk forstår at jeg forsøker å være morsom.

      For det neste:
      Er jeg klar? Prosessen med å forsøke å få utgitt noe har faktisk begynt. Jeg har et bok-manus på ”høring” her og der, og får nok tilbakemeldinger etter hvert. Blir tilbakemeldingene okei, så skal jeg begynne å renskrive det og arbeide mer med språket. Jeg har en litt dårlig opplevelse fra tidligere, men jeg har satt en grense for hvor mange ganger jeg vil skrive det om. 5 ganger. Punktum. Klarer jeg ikke å skrive det bra nok på 5 forsøk, så er jeg ikke klar ennå. Egentlig vil jeg til det stadiet hvor jeg kan skrive en tekst uten å måtte redigere den etterpå, selv om det nok er en utopisk målsetting.
      Jeg er ikke redd for å publisere noe på bloggene mine. Det står tekstene mine bra, syns jeg, og som du sier: Det er mange lesekyndige mennesker som kommenterer.
      La meg si det sånn: Alle med over gjennomsnittlig formuleringsevne vil fremstå som rene språkgenier på enhver bloggportal hvor hovedvekten av innleggene er skrevet for å oppnå kommunikasjon. Dette er på ingen måte ment nedverdigende, men det sier seg selv at det ikke byr på noen særlig språklig utfordringer å formidle at man har fått en ugle på tørkeloftet og trenger råd.

      Man sier egentlig bare: Hooo—hoh! Hører dere meg? Jeg er her og jeg vil gjerne snakke!

      Skriver man et slikt innlegg så får man sikkert utmerket respons.
      Folk tyter, for å benytte et begrep min mor bruker, og de tyter om ingenting, nettopp fordi det er en trygg og uforpliktende måte å oppnå sosial kontakt på! I den sammenhengen blir tekstene mine selvsagt fine.
      Jeg gjør et eksperiment i blant: Jeg forsøker å lese tekstene mine som en del av andres novellesamlinger . Det har vært ganske nedslående å se at mine egne tekster i den sammenhengen fremstår med samme mangel på autoritet som en ukebladnovelle. Jeg har senest i dag gjort dette eksperimentet. Det er litt bedre nå, særlig hvis jeg velger avsnitt av tekstene mine som jeg syns jeg har fått fint til, men det er forstatt et stykke igjen før jeg passerer mitt eget nåløye.
      Veldig hyggelig kommentar! Tusen takk. :)

      —–
      Jeg ble avbrutt litt av et voldsomt plutselig regnskyll da jeg skulle til å poste denne kommentaren. Jeg måtte reise meg og lukke balkongdøren så det ikke skulle bli så vått på gulvet, og jeg måtte finne en avis og legge over det vannet som allerede hadde kommet inn. Jeg ble stående og vente på at vannet skulle trekke seg inn i avisen. Og da kom det noen tanker. Så da jeg gikk tilbake til skrivebordet, leste jeg kommentaren min pånytt for å se at den var forståelig, og etterpå ble jeg sittende og fundere litt. Kommentaren sier muligens noe jeg ikke mener…

      Det er så mye som er vanskelig for meg, Xiste!
      Det er for eksempel vanskelig for meg å ta imot ros uten å ta til motmæle.
      Jeg vet man skal være forsiktig med å kritisere seg selv når man får ros av andre, fordi man da også indirekte kritiserer dem man får ros av. Det blir som å si: Tusen takk for all ros, men du er ikke noen mal på hva som er bra eller dårlig, jeg vet bedre selv.
      Du leser jo lett mellom linjene. Det har erfaring med fra tidligere kommentarer.
      Ikke gjør det her, for det er ikke det jeg vil si.
      Ingen skal tro jeg ikke verdsetter all ros jeg får. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal ta det i mot. :)





  9. avatar MT says:

    Eg les kommentarfelt Cecilia :)
    Her inne med deg er det alltid interessante ordvekslingar og noko som utvidar horisonten min også i kommentarfeltet.
    Gler meg til nærmare bekjentskap med Alice også.

    God søndag!





  10. avatar LeylaM says:

    Jeg har lest denne i deler jeg Cecilia, slik jeg gjoer naar jeg leser en roman :)

    Hva skal man si naar det ikke er noe aa si? Jeg bare nikker, ler, blir alvorlig og funderer naar jeg leser dine skriverier, det fenger og jeg liker, veldig godt :)

    Ha en nydelig kveld :)





    • avatar Cecilia says:

      Det du sier er akkurat det som inspirerer meg til å legge ut disse tekstene mine, nemlig at du har lest. For det er jo det jeg vil, at så mange som mulig leser. Glad du liker det, og kjempehyggelig at jeg får vite det .
      Tusen takk :)





  11. avatar Cattaa says:

    Jeg kom, jeg leste, jeg likte :)





  12. avatar pefawe says:

    Igjen forbløffer du meg med et utmerket innlegg. Ser for meg på mitt “indre bilde” de 2 unge damer alene i et stort hus “på landet”.
    Har selv familie på “gods”/stort gårdsbruk på Skjelland så jeg kjenner meg litt igjen, selv om det er mange år siden siste besøk. Min fars fetter hadde selv ikke anledning til og bo i hovedhuset. Det var alt for store driftsutgifter og visstnok leid ut til en rik københavnerfrue. Selv bodde han i en leilighet i enden av fjøset på gården.
    Ha en fin dag, og så ser jeg frem til nytt spennende innlegg ved en senere anledning :-)





  13. avatar sirenia says:

    Hei hei, leser og liker, som alltid :)
    Og der ser du, du er ikke lettskremt du heller 😉
    Den som har (passe) god samvittighet,
    den er ikke redd sin egen fantasi :)





    • avatar Cecilia says:

      Samvittigheten ja… den var vel sånn “passe” som du sier :)

      Jeg er nok litt mørkeredd når jeg er i uvante omgivelser. Det er etter min mening altfor mange tusser og troll ute om natten når jeg er på hytta og naturen krever sitt :)





  14. avatar smultron says:

    Mmm :) Liker å lese her…





Leave a Reply to LeylaM Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *