Hvor mye kan man hente ut av en tom pappvin?

Skyggespill.

Det hender jeg spionerer på naboene mine. Noen ganger gjør jeg det bevisst og bruker kikkert, andre ganger skjer det tilfeldig, som i kveld.
Eller, tilfeldig? Gjør jeg egentlig så mye som er tilfeldig? Det var kanskje en tilfeldighet som gjorde at jeg oppdaget at det skjedde noe hos naboen. Noe jeg tenkte det var vel verdt å  spionere på.  Men det var langt fra noe tilfeldig over det da jeg hentet kikkerten. Man bruker ikke kikkert når man spionerer tilfeldig på et utvalgt mål.  Så å si at det var tilfeldig blir bare en syltynn unnskyldning. Jeg er flink til å konstruere syltynne unnskyldninger


Jeg har mye å gjøre. Det er sekstende mai, og i morgen er det min tur til å være vertinne for  17. mai-frokosten. Selv om jeg normalt utsetter det meste i det lengste, tenker jeg det kan være lurt å gjøre unna noen forberedelser nå.  Særlig er det lurt å gå i kjelleren og hente hvitvinen. Da den kan få stå i kjøleskapet over natten. Avkjølt hvitvin er bedre enn kjellerlunken hvitvin.
Det er mørkt i baktrappen. Når jeg vrir på bryteren kommer det kun lys i første etasje. Håper ikke lyset har gått i kjelleren også. Kanskje lurt å ta med en lykt. Jeg liker meg ikke der nede i mørket. Vi blir altså ni pluss Shaya… da holder det med fire flasker… og kanskje en Champagne… til velkomst… en litt fin en.  Burde jeg kanskje invitere Carl? Det er jo hyggeligere når det er par… nei, han har sikkert andre planer. Jeg kan sende ham en melding… er du bisi i morgen?  Da kan han svare ja eller nei uten å…   Yess!  Det er lys i kjelleren. Jeg klarer vel å bære fem flasker… kanskje det er nok med fire… hvorfor husker jeg aldri å ta med noe å bære i.  Det er jo helt håpløst at vaktmesteren ikke klarer å gjøre noe så enkelt som å skifte lyspærer… ikke er det vasket i trappen heller… neste gang må jeg huske å ta med noe å bære i… Jeg burde skrive en lapp som kan henge ved siden av…  lommelykten?  Hvor gjorde jeg av den? Glemte jeg den i kjelleren? Stønn.  Jeg må altså ned igjen. Jeg er nødt til å si fra om dette til vaktmesteren. Han må da skjønne at han må skifte pærer når det er mørkt i tre etasjer?  Men, det er uansett ikke hans feil at jeg har glemt lykten…  husket jeg nøkkelen nå da? Herregud! Opp igjen …hva er det forresten naboen driver med der borte?
Ja, omtrent slik var det. Jeg hadde tanker om ingenting i et lykkelig tomt hode. Trivielle tanker om overkommelige problemer. Det må da være det som er lykke… å kunne irritere seg over at det er mørkt i kjellertrappen, før jeg løfter blikket og ser rett inn på kjøkkenet til naboen.
I mørket er det lett å se inn av vinduene til naboene, og nå kan jeg se en dame som står litt ustøtt på kjøkkenet sitt. Hun har bare på seg overdel og truse,  og holder på med noe ved kjøkkenbenken… noe som faller på gulvet.  Hun bøyer seg og plukker det opp, og så fortsetter hun å holde på med det. Uten engang å skylle det under springen?  Er det mulig? Dette ser ikke bra ut. Jeg må nok ta en titt…
iTunes har begynt å spille Røyksopp da jeg kommer opp på kjøkkenet. Melody AM… det er det lenge siden jeg har hørt. Jeg og pappa bodde i Østerrike da jeg kjøpte den. Vi bodde i et lite hus nede ved vannet på et bitte lite sted med hundre innbyggere maksimum. Jeg talte dem aldri. Jeg så bare noen skygger som forvant rundt hushjørnene i blant. For alt jeg vet var det egentlig bare var to stykker som snek seg rundt og lot som om de var mange. Kanskje for å skremme meg fra å angripe? De syns sikkert det var skremmende å ha meg der. Ostriach het stedet. Ostriach, am Ossiacher see… eller var det Ostriach, beim Ossicaher See? Ossiacher See er en innsjø, hvis man bruker begrepet litt romslig. Det nærmeste tettstedet heter Villach, og det var der jeg kjøpte min cd med Røyksopp. Den var hyllevare. På et lite supermarked… for ni år siden…  Røyksopp var så fint at jeg ikke trodde det kunne være norsk første gangen jeg hørte det på radioen. Jeg lurer på hvordan de kom seg til et lite supermarked i Villach…   oj,  jeg har nesten glemt naboen, men bare nesten. Jeg må hente kikkerten så jeg ser hva hun gjør. Jeg aner ikke hvem hun er. Hun bor i nabogården og har adresse i en annen gate. Hun er altså ingen jeg treffer i oppgangen…  Nå skal vi se… hun forsøker å skjære opp en vinkartong med en kjøkkenkniv. Aha! Da forstår jeg hvorfor hun ikke trengte å skylle den…  og nå har hun fått den opp.  Hun trekker plastposen ut og klemmer de siste restene med rødvin ned i et glass. Det blir litt under halvfullt. Så går hun ut av bildet og blir borte en liten stund, før hun kommer tilbake med nok en vinkartong. Det går lettere denne gangen, og så har hun et passe fullt vinglass som hun tar med seg og går inn i et rom hvor jeg ikke kan se henne. Smart…
Poor Leeno…

– Østerrike? sa mamma sjokkert.
Det er ingen som kan høres så opprørt og forbauset ut som mamma.
– Hva i alle dager skal du i Østerrike?
– Jeg vil være sammen med pappa litt.
– Og hva har du tenkt å holde på med langt ute i ødemarken? Det finnes jo ikke folk der?
– Hva vet du om det? Østerrike er da ikke noen ødemark akkurat! Dessuten bryr det ikke deg hva jeg gjør!
– Jeg har da vært der! Og selvfølgelig bryr det meg hva du gjør!
– Det er kanskje akkurat det som er problemet? Jeg er tjueto år, mamma! Du trenger ikke å gjete meg lenger!
– Jeg er jammen ikke så sikker på det. Dessuten er du tjuetre.
– Whatever. Bare hent løpestrengen og bind meg fast! Det er jo det du vil!
– Cecilia! Kan du ikke snart slutte å vimse! Hva med skolen? Kan du bare ta fri i tre måneder?
– Den skolen er helt feil!
– Er du klar over hva den koster?
– Akkurat det er hvert fall ikke ditt problem! Pappa har sagt jeg kan få være med. Det er han som betaler…. Herregud, mamma! Hvor maser du så jævlig hver gang jeg bestemmer meg for noe? Jeg skjønner ikke at du gidder!
– Ikke bruk sånt språk, Cecilia! Det kan da ikke være nødvendig.
– Unnskyld.
– Noen ganger kan jeg altså ikke for mitt bare liv forstå hva som foregår inni hodet ditt.
– Okei. Veldig enkelt. Jeg skal skrive. Jeg skal gå turer. Jeg skal dra til Klagenfurt og til Wien og se på utstillinger, jeg skal…
– Vet du hvor langt det er?
– Hadde du giddet å høre i stedet for å bare avbryte meg hele tiden…
– Hvordan skal du komme deg rundt? Der går ikke buss der!
– Jeg skal kjøre bil, mamma! Jeg er stor pike. Tro det eller ikke, men jeg har altså sertifikat!
– Jeg vet jo det…
– Men først og fremst skal jeg skrive.
– Cecilia, vennen min. Du må slutte å flykte hver gang noe går deg i mot!
Der kom det. Bla bla bla… skjønner hun aldri at det er hakk i plata hennes? Jeg er nødt til å flykte i blant.  Men hvordan skal hun forstå det?  Jeg forstår det ikke alltid selv engang… jeg er ikke i stand til å ta vare på meg selv i alle situasjoner ennå. Jeg er altfor lett å lede og altfor slave at lystene mine. Jeg er sårbar, selvopptatt og verdens midtpunkt på samme tid. Jeg blir i blant så oppgitt over meg selv at jeg ikke orker å se meg i speilet. Og så forteller jeg alt til mamma. Jeg må slutte med det.
– Du må gi meg litt tid, mamma! Jeg er ikke voksen ennå! Jeg trenger tid til å bli meg! Hvis du ikke maser så veldig på meg, så kanskje jeg blir akkurat sånn som du vil jeg skal bli… en eller annen gang. Du kan ikke være venninnen min liksom… vi kan ikke fortsette å ha det sånn… du har ikke noe krav på å få vite alt jeg gjør. Da bruker du det bare, sånn som nå! Det blir for trangt for meg! Jeg må slutte å fortelle deg om livet mitt.
– Jeg har da aldri krevet at du skal fortelle…
– Jeg vet det, mamma. Det er jeg som har fortalt. Jeg skal slutte med det.
Hun trekker på skuldrene og sukker.
– Ja ja… du vet vel best selv. Det har du alltid gjort.

Jeg flyktet. Jeg flyktet fra et ødeleggende forhold. Fra en mann. En manipulerende mann som het Uwe. Han var eldre enn meg, og amcarentusiast. Det var slik jeg traff ham.
– Fin bil.
– Liker du den?
– Veldig.
– Hadde jeg hatt bedre tid så kunne vi… du får komme å hilse på neste gang du ser meg. Så kan vi ta en tur?
– Kanskje det?
Vel. Jeg så ham igjen. Og jeg sa hei. Jeg hadde tenkt på ham. Vi hadde begge forstått hva samtalen handlet om.
Vi kjørte hjem til han, for å se på frimerkesamlingen hans…  Den var akkurat passe interessant, så jeg kom gjerne tilbake for å se på den en gang til… og en gang til.

Vi hadde vært sammen litt til og fra i omtrent fire turbulente måneder da jeg kom på besøk til ham etter skolen en kveld rett før jul…
Jeg hadde laget en presang til ham. Vi hadde tatt bilder på skolen. Modellen vår hadde blitt syk, så  jeg hadde stått aktmodell for alle i klassen hele formiddagen. Også for meg selv. Jeg lyssatte på en stand-in som gikk med på å stå i undertøyet, og fikk henne til å knipse bildene for meg. Etterpå fremkalte vi bildene og scannet dem inn i Photoshop. Det tok lang tid, men jeg merket ikke at tiden gikk. Jeg valgte ut et bilde jeg syns var fint, og retusjerte det så bakgrunnen ble jevn, og fjernet noen skygger jeg ikke ville ha, jevnet ut fargene og laget det svart/hvitt. Så printet det ut på dyrt matt hi-res papir i A3-format og monterte det i en passepartout av to lag lys grå og hvit kartong. Så skrev jeg med min peneste håndskrift ”God Jul. Til Uwe fra Cecilia”, og pakket det inn i silkepapir. Jeg var full av stolthet og forventning da jeg ga ham det, og jeg var fullstendig uforberedt på reaksjonen. Han skrek av sinne. Hadde jeg stått naken foran hele klassen? Hva slags ludder var jeg egentlig? Hva blir det neste? Pornobilder? Verden raste sammen rundt meg.
Jeg løp. Jeg løp nedover grusveien og forbi det nedlagte gartneriet mens tårene rant. Da jeg kom ned til veikrysset hørte jeg at han startet bilen og så lysene da han snudde bilen. Kom han etter meg? Hva ville han? Slå meg kanskje? Jeg dukket før frontlysene traff meg og kastet meg ned i grøften på høyre side av veien. Ba til Gud om at han ikke ville se meg. Så hørte jeg bilen hans passere og at det hvinte fra dekkene da han svingte ut på hovedveien. Da jeg våget å heve hodet så jeg baklysene hans forsvinne bak buskene der veien gikk i en slak sving før broen. Det ville ta ham kanskje et kvarter å konstatere at jeg ikke var hjemme. Hva da? Ville han dra tilbake hjem, eller ville han tråle rundt i sentrum og lete etter meg? Antagelig ville han parkere litt unna der jeg bodde og vente på meg et sted jeg ikke kunne se ham. Jeg ville ikke se ham mer.
Da det kom en bil, løp jeg ut på hovedveien og vinket. Jeg må ha sett ganske forferdelig ut, for bilen stoppet med en gang og en kvinne i førtiårene hoppet ut fra passasjersiden og lurte på om jeg trengte hjelp. Jeg bare nikket. Hun plasserte meg i baksetet uten et ord.
Resten av natten tilbragte jeg sammen med et elskverdig ektepar og en mugge med hjemmebrygget øl. Livet så langt lysere ut allerede etter noen timer, og morgenen etter kjørte de meg hjem. Fire timer senere hadde jeg pakket og satt på bussen til Århus, og samme ettermiddag låste jeg meg inn hos pappa.
Og der burde det ha sluttet, men eldre menn er flinke til å manipulere.

Han var spak da han ringte. Han var lur nok til å ringe fra en annen telefon enn sin egen. Ellers ville jeg nok aldri ha svart.
Joda, han hadde vært så lei seg. Han hadde kommet med blomster til meg, men da hadde jeg allerede reist, og så hadde han hengt opp bildet på den fineste plassen i stuen og satt blomstene i en vase under. Han ante ikke hva som hadde kommet over ham og det skulle selvfølgelig aldri skje en gang til… kunne han komme å hente meg? Det skal aldri skje igjen…
Og hva skjedde? Jeg reiser tilbake og begynner på nytt. Hva ellers?

Jeg reiste hjem til Norge i juleferien. Da jeg kom tilbake ville han at jeg skulle bo hos ham. Og hvorfor ikke? Det gikk fjorten dager fra jeg flyttet inn til jeg flyttet ut. Han ventet på meg med stoppeklokke, og det holdt ikke. Skolen blir ikke stengt når undervisningen er ferdig. Elevene er på skolen så mye de har lyst. Det er frivillig og det koster penger, og det er jo derfor man går på skolen, for å lære. Det ble slutt. Men det ble ikke slutt allikevel. Jeg savnet sengehyggen. Så da det ble slutt var jeg mer hos ham enn da jeg bodde der. Og de gangene jeg var hjemme snakket vi på telefonen. Lange samtaler om alt mulig. Om oss. Om at vi skulle reise til USA og kjøre bil fra kyst til kyst. Så flyttet jeg tilbake til ham, nok en gang. Og endelig var stoppeklokken lagt bort. Men ikke kastet. Den lå og tikket for seg selv i en skuff i en kommode i et rom som var ulåst.

Spørsmålene hans kom liksom tilfeldig og helt naturlig.
– Så hva har du lært i løpet av kvelden?
– Jeg har retusjert.
– Men det kan du jo allerede. Har du ikke lært noe som du ikke kunne fra før?
– Det er ikke sånn det fungerer.
– Jeg skjønner jo at det er hyggelig å være på skolen til langt på natt.
– Ikke nå igjen, Uwe! Den diskusjonen gidder ikke!
– Men jeg er nysgjerrig! Du må forklare meg hva du gjør, ellers kan jeg ikke forstå deg.
– Jeg øver meg, Uwe! Jeg lærer kanskje ikke noe nytt hver dag, men jeg blir bedre og bedre jo mer jeg øver.
– Det er vel mange kjekke gutter der? Utenlandske også har jeg hørt?
– Uwe! Hvis jeg hadde hatt noe annet enn faglig interesse av å være sammen med dem, tror du jeg ville vært her da?
– Sånt kan da forandre seg. De er sikkert interesserte i deg. Det ville jeg vært.
– Er du ikke det da?
– Jo!  Men hva er du interessert i?
– Du kan komme og kjenne på meg… kanskje du finner det ut?
Joda. Han var interessert i meg. Han var mer enn det. Han ville ha meg. Hele meg. Han ville ha mer av meg enn han kunne få. Jeg visste veldig godt at jeg aldri ville bli noen ingeniørfrue i en dansk småby. Jeg kunne godt sitte i bur, men døren skulle være åpen. Vidåpen… akkurat som meg da han kom bak meg og trakk meg så brutalt opp fra kjøkkenstolen at den veltet på gulvet. Han sparket den bort og skjøv håret mitt til side så han kunne kysse meg i nakken mens hånden hans tvang seg ned under skjørtekanten. Jeg lukket øynene da han tvang bena mine fra hverandre og forsøkte å tenke meg et bilde av at fingrene hans gled inn i meg uten motstand. Hvorfor gjør han det ikke?
– Skal du ta meg nå?
– Bare hvis du er noe å ha!

Jeg likte det når han var brutal med meg. Når det bare var en lek. Når vi ertet hverandre og sa stygge ting til hverandre mens vi kopulerte på gulvteppet i stuen. Og jeg likte det etterpå, når det var jeg som hadde overtaket og kunne erte ham for at han bare orket én omgang.
– Nei! Bli der du er! Når du ikke orker mer så kan du ha det så godt. Jeg klarer meg helt utmerket alene!
Han likte å se på meg, og jeg likte at han så på meg.
– Du er fandeme et perverst lille luder!
– Ikke sant?
Men det var ikke nok. Vi klarte ikke å holde det i balanse.
Ikke vi.
Bare jeg.
Han ville ha kontroll på sitt private lille perverse ludder.
– Tenker du på meg?
– Hvordan kan jeg la vær?
– Jeg mener ikke akkurat nå. Ellers? Når du gjør det alene?
– Nei.
– Du er i hvert fall ærlig…
– Trodde du det? Trodde du virkelig jeg tenker på deg? Men jeg gjorde det før vi ble sammen. Da jeg bare visste hvem du var… en gang da jeg lå med en annen tenkte jeg at det var deg.
– Det har jeg egentlig ikke så lyst til å vite.
– Så hvorfor spør du hvis du ikke vil vite? Jeg har vært seksuell aktiv siden jeg var tretten! Du kan da ikke ha trodd du er den første?
– Selvfølgelig ikke…
– Vet du hvem det var? Han jeg lå med da jeg tenkte på deg?
– Det vil jeg ikke vite. Det er ille nok å vite at… er det noen jeg kjenner?
– Det får du aldri vite. Er du snart klar for en til eller?

Balanse. Det var vanskelig å balansere. Vanskelig, men ikke umulig. Hvem andre hadde jeg å gå til? Det var jo bare å holde vektstangen riktig. Vekt ganger arm. Man har det fine på den ene siden av vektstangen,  og dritten på den andre siden. Blir det for mye av det ene, så bikker det over. Får man for mye dritt på stangen må man trekke den nærmere. Ellers balanserer det ikke. Men får man dritten for nærme… da besvimer man etter hvert av stanken. Da faller man jo allikevel.
Så det var om å gjøre å fylle opp på den andre siden.
Jeg fylte den opp med stadige injeksjoner av lykke og luktet konstant fisk. Jeg kjente lukten av meg selv mens jeg klippet mønster til modellene mine og trakk på skuldrene. Fire måneder igjen. Så skulle jeg vekk.
Tikk tikk tikk… tiden gikk.

– Jeg hører du er god i bordtennis?
– Ja?  Hvor hører du det?
– Rundt omkring. Er det også noe du øver på?
– Jeg spiller når vi har pauser.
– Har du ikke pauser for å hvile deg?
– Jeg har pauser for å gjøre noe annet. For å… herregud! Du steller jo med bilen hver dag etter jobben. Hvorfor gjør du egentlig det?
– Fordi den skal på treff. På utstilling.
– Så det er ikke fordi du liker det?
– Selvfølgelig liker jeg det!
– Men jeg ser overhodet ingen forskjell! Etter at du har holdt på med den i timevis hver dag helt siden jeg traff deg burde det jo synes!
– Det er fordi du ikke vet hva du skal se etter.
– Sånn er det! Ikke sant? Du ser heller ingen forskjell på hvad jeg laver.
– Men forskjellen på oss er at jeg slutter når du kommer hjem. Det er jeg som venter.
– Og så? Hva når du skal på utstilling? Eller når du reiser til København helt plutselig? Hvem er det som må vente da?
– Selvfølgelig… bare glem det. Jeg har bare noen problemer på jobben… det er ikke din feil.
– Spionerer du på meg?
– Selvfølgelig ikke!
– Hvordan vet du at jeg spiller bordtennis?
– Det er bilde av deg på nettsidene,
– Det må jeg sjekke. Det har de ikke lov til.

Det var ikke noe bilde av meg på nettsidene. Det var ikke bilde av noen av elevene på nettsidene.
– Det er ikke noen bilder der!
– Kanskje det var på en annen nettside… hos noen i klasen din. Jeg husker ærlig talt ikke hvor jeg så det… skal jeg åpne en flaske vin?

Uwe var ikke dum. Han var bygningsingeniør med fortifikasjon som spesialområde, og jobbet som konsulent med sikring og kontroll av offentlige bygninger. Han var fokusert og flink i arbeidet sitt, og hadde stadige konsulentoppdrag over hele Danmark. Et godt parti. Hvorfor var han ikke gift?
– Hvorfor har du ingen barn, Uwe?
– Hvordan har du kommet til den konklusjonen?
– Fordi du bare har bilder av deg selv og foreldrene dine. Har du barn?
– Nei. Jeg har aldri… jeg har reist mye. Det har aldri falt seg slik.
– Hva var det du egentlig begynte å si?
– Jeg har aldri truffet noen jeg ville gifte meg med.
– Aldri?
– Jeg kunne gifte meg med deg…
– Med meg? Det har jeg ikke tid til.
– Det var et.. uventet kreativt avslag.
– Var det er frieri?
– Hva om det var det?  Hva sier du?
– Tuller du? Jeg vet ikke engang hvem jeg er ennå, Uwe!  Jeg kan ikke gifte meg.  Jeg er ikke voksen.
– Du virker da voksen nok på meg?
– Jeg er kunstner, Uwe… eller jeg skal bli det. Det tar tid! Jeg trenger tid. Tid for meg selv… tid til å bli meg selv! Jeg trenger utdannelse, og det tar tid!
– Det vet jeg.  Jeg har selv utdannelse…
– Men forskjellen er at du har kunnet lære deg en eksakt vitenskap. Det finnes teorier og erfaring du kan bygge på. Jeg begynner fra scratch!
– Det er vel ikke helt riktig?
– Jo! Det finnes ingen tidligere versjoner av meg som jeg kan hente erfaring hos. Jeg er Cecilia i betaversjon. Jeg er på testing.
– Jo, men nå tenker du vel på det personlige utrykket. Faget kan du lære. Det er vel derfor du går på skolen?
– Jo…
– Utrykket ditt kommer vel først når du har lært deg nok fag?
– Kanskje… men ikke bare. Det formes hele tiden. Det er bare du som ikke kan se det, fordi du ikke er tunet inn på hva jeg gjør. Du ser ikke at jeg vokser!
– Nei. Men jeg ser at du vil. Du vil veldig! Du vil så veldig at du nesten er som en zombie i blant. En zombie uten retning!
– Uten retning? Hvordan kan du si det?
– Hva skal du bli? Hva slags kunst skal du lage? Skal du lage moteklær eller skal du fotografere? Bli modell kanskje? Nakenmodell? Er det kunst?
– Dette gidder jeg ikke svare på!
– Men du må da vite hva di skal bli?
– Det må jeg vel ikke! Hadde jeg vist det så hadde jeg visst alt! Jeg vet bare at jeg… nei, jeg vet ikke om det er noen vits i snakke om det… jeg tror jeg har noe! Jeg tror ikke du har forstått noe av meg.
– Du snakker om at du trenger tid. At du ikke har tid til å stifte familie! Og så bruker du all tiden din på en skole som du ikke engang er sikker på at gir deg en utdannelse du har bruk for?
– Hvorfor ser du det så snevert! Du ser jo bare skolen som et verktøy! Den er langt mer enn det! Den gir forståelse! Jeg treffer andre som… det er ikke så viktig hva slags skole jeg går på så lenge den gir meg mulighet til å treffe andre som også leter etter noe. Andre som har noe de vil… skape? Er det et ord du forstår? Skape!
– Tror du ikke jeg skaper noe?
– Det gjør du sikkert. Men kan du vise meg noe du har skapt?
– Det vet du jeg ikke kan.
– Ikke sant? … hvis jeg skulle flytte din rolle over i for eksempel malerkunsten… hvis jeg var en kunstmaler så ville jeg tenke at du var den personen som laget et stødig staffeli til meg, eller en god blindramme. Forstår du?
– Du har vel rett i det.
– Og så kommer jeg og maler et bilde på lerretet. Et bilde som du ikke forstår.
– Ja. Det kan gadt tenkes. Jeg har ingen utdannelse til å forstå kunst. Jeg liker det eller ikke liker det.
– Så det hende at du liker noe du ikke forstår?
– Jeg liker jo deg.
– Å Uwe… nå var du søt. Er jeg virkelig så vanskelig å forstå? Går det varmt i den lille ingeniørhjernen din?
– Det går litt varmere et annet sted akkurat nå… jo, selvfølgelig liker jeg noen bilder jeg ikke forstår. Picasso, Miró. Det er mange bilder som er fine når de henger på veggen, selv jeg ikke helt forstår hva de egentlig sier.
– Har du aldri tenkt på at du faktisk kan forstå disse bildene dersom du gjør en innsats for det? Du kan lære å forstå! Det er akkurat det jeg holder på med!
– Så du lærer å forstå Picasso? Er det sånn jeg skal forstå deg?
– Nei. Men jeg lærer å forstå på generell basis. Jeg lærer å forstå meg selv gjennom å lære å forstå hvorfor jeg liker det jeg liker. Det ligger teorier bak kunst også! Det skjer ikke bare automatisk av seg selv inni hodet på hvem som helst! Man kan ikke bare bestemme seg for å bli kunstner og begynne og lage kunst med en gang! Man må kunne noe. Forstå hvilke mekanismer som gjelder innenfor det området man velger å uttrykke seg på!
– Jeg forstår det. Men det blir jo ikke kunstnere av alle som går på kunstskole? Man må jo ha talent også?
– Jeg tror jeg har talent. Og jeg har noe jeg vil si… når jeg blir flink nok til å si det.
– Hva da?
– Det vil du ikke forstå.
– Er ikke det litt arrogant?
– Jeg kan ikke fortelle det med ord. Det blir feil, uansett hvordan jeg sier det. Jeg må vise det… en gang.
– Og det lærer du på den skolen?
– Nei… ikke direkte, men nå tar jeg altså den utdannelsen. Så får jeg se hva som skjer etterpå. Jeg skal flytte til Paris.
– Til Paris?
– Hvorfor ikke?
– Men hva med oss?
– Oss? Det går da fly!
– Hva tror du skjer hvis du flytter til Paris? Tror du vi fortsetter å være sammen?
– Hvorfor ikke?
– Jeg har studert i Paris! Det er der jeg har utdannelsen min fra! Jeg vet hvordan det er der.
– Hvordan er det der?
– Jeg kjenner deg. Du finner fort noen du kan stå modell for og havner i…
– Nei, vet du hva!
– Bare vent! Du vil få se at jeg har rett!
– Er det… tror du altså ikke jeg er trofast?
– Litt vin, kunstneriske mennesker som du ser opp til…
– Hvis du ikke stoler mer på meg enn som så… hva tror du skjer når jeg er ferdig på skolen? Tror du jeg skal bli her og jobbe som serveringsdame? Er det slik du ser for deg fremtiden min?
– Jeg vet bare hva som skjer.
– Da har vi ikke så mye mer å snakke om. Du er overhodet ikke interessert i at jeg skal bli noe!
– Jeg tror faktisk aldri du kommer til å bli annet enn det du er.
– Hvor mange jævla bygningsingeniører er det statuer av rundt i verden! Ikke en eneste en! Hvem er det som står på soklene!
– Hvor mange wannabies er det som står på soklene tror du?
– Watch me!

Jeg merket at det begynte å stinke fra vektstangen min. Det var ikke hyggelig nok lenger. Det bygget seg bare opp på den ene siden. Han dekket bare et behov. Det ble aldri noe påfyll.  Vi drakk masse vin og hadde sanseløs sex.  Og så ble jeg opptatt av at han ikke skulle doppe meg. Jeg måtte ut av det, men da måtte jeg bort fra alt. Jeg pakket sakene mine og dro til pappa en formiddag jeg visste han ikke ville komme hjem i lunsjpausen.
Kjære Uwe. Ikke ring! Jeg er hos min far og kommer ikke tilbake. Du hadde rett. Denne skolen er ikke riktig for meg. Takk for alt. Kyss og klem fra Cecilia, – dit lidderlige luder.”

Selvfølgelig var det en flukt å reise til Østerrike, og selvfølgelig angret jeg etter noen uker. Det var lengre å kjøre til Klagenfurt enn det så ut på kartet, og det var fristende å sitte på med pappa om morgenen. Da kunne jeg bli i Klagenfurt hele dagen mens han jobbet. Sitte på kafe og skrive. Gå på sightseeing… finne noen gallerier… fotografere. Og om kvelden kunne jeg gå på restaurant med pappa. Ulempen var at da måtte jeg kjøre tilbake i mørket, for pappa klarte ikke å gå på restaurant uten å drikke vin. Jeg hadde akkurat begynt med kontaktlinser. Mest av forfengelighet, men også fordi jeg stadig glemte brillene mine. Og synet mitt var akkurat så krise at jeg fikk vondt i hodet av å jobbe på dataskjerm uten briller. Kontaktlinser er ikke noe mann bare tar av og på etter behov. Jeg hadde dagslinser. Ett par for hver dag. De var tynne og vanskelige å sette på. Det kunne ta meg tyve minutter å få dem på plass. Å kjøre bil i mørket med kontaktlinser var ikke så bra når det kom møtende biler med sterkt lys. Da så jeg omtrent ingenting.
Livet var med andre ord ganske fullt av små overkommelige problemer. Jeg så det bare ikke slik. Jeg satt hutrende på bryggen i tykk genser og så utover Ossiacher See med en Notebook i fanget. Det var stille. Jeg beskrev landskapet så lenge batteriet holdt, og så satt jeg inne etterpå. Det var fuktig og rått, og det luktet vått av stråmatten på rommet mitt. Livet var ikke noe særlig, og det ble ikke spesielt mye bedre av at jeg skrev om tiden med Uwe. Livet ble ikke bedre før den dagen jeg dro til Villach og kjøpte Røyksopp på supermarkedet.

Poor Leno- Where you’ll be, I’ll go – Where you’ll be, I’ll know – Where you’ll be, I’ll find you. …

Kassadamen smilte da hun så cd-en.
– Røyksopp! Norwegische Ohrenschmaus!
Hun sa Røyksopp med perfekt norsk uttale. Kanskje hun snakket norsk?
– Kan du norsk? spurte jeg forsiktig.
Hun smilte med åpen munn.
– Ja. Jeg er norsk.
– Du sa Røyksopp med så perfekt uttale at jeg tenkte jeg måtte spørre.
– Wow! Du snakker jo fantastisk bra norsk?
– Mamma er norsk.
– Bor du her?
– I Ostriach.
– Rart jeg ikke har sett deg før.
– Jeg har bare bodd der i tre uker.
Det kom en kunde bak meg og hun fortet seg å slå inn varene mine.
– Du… er det frekt å spørre om du har lyst til å ta en te med meg om et kvarter?
– Gjerne. Hvor da?
Hun skrev det fort på baksiden av kvitteringen min og smilte.
– Da ses vi. Jeg heter Synne.
– Cecilia…

Take me to i higher place – a higher place.

Jeg har dekket bordet uten å tenke. Brettet servietter og skiftet til hvite lys. Det har blitt fint. Jeg har tenkt at noen små norske flagg kunne ligge midt på bordet… eller kanskje henge i vinduet. Så jeg har hengt en liten bue med norske flagg i vinduet, for å og skape 17.mai-stemning. Jeg har reflektert over om jeg er norsk nå… på en måte, eller om det bare er fordi det er 17. mai.  Hvitvin og Champagne er lagt i kjøleskapet. Jeg har satt på en alarm som skal minne meg på at jeg må huske å ta iskaken ut av fryseren i morgen tidlig og jeg har sjekket at avokadoene er passe myke. De ligger i en bolle på kjøkkenbenken. Jeg har kjent en liten forventning, og tenkt at det kommer til å bli fint i morgen.
Alt dette har jeg gjort og tenkt, uten å tenke over at jeg har gjort det.  Jeg har lagt merke til at Røyksopp har blitt byttet ut med Bessie Smith.
Det jeg egentlig har tenkt over er hva har jeg blitt?
Er det en tredje tanke som melder seg, eller er det bare en fortsettelse. Hvor mange statuer er det reist over wannabies?
Jeg flyttet ikke til Paris. Jeg dro på en kort ferie til Praha sammen med Synne. Etterpå skjedde det verste…
Hva gjør jeg nå? Har jeg egentlig forstått det minste av det jeg selv forøkte å forklare?

Jeg lurer på hva jeg skal ha på meg i morgen…

2
 
 
 
 
This entry was posted in Tanker, Tekst. Bookmark the permalink.

38 Responses to Hvor mye kan man hente ut av en tom pappvin?

  1. avatar sopranlise says:

    Av og til får jeg litt sånn Jack Kerouac feeling når jeg leser innleggene dine. God lesning som vanlig, tusen takk!!!
    Rakk ikke se den norsk-kurdiske filmen du anbefalte da jeg var på min lille svipptur til Norge i begynnelsen av måneden, men håper det lar seg gjøre på liten skjerm i framtiden i steden.
    (Lise M)





    • avatar Cecilia says:

      Kerouac, wow! Nå blir jeg stolt!
      Jeg fikk en kommentar for en tid tilbake hvor Kerouac ble nevnt. Det at han ikke egentlig kunne engelsk ble trukket frem som et vesentlig moment for hans språklige fantasi. Spennende.

      “Read Heart” kommer sikkert på DVD, men det er litt synd for bildene. Foto er fantastisk og bærer veldig mye av filmen. Jeg har sett den en gang til sammen med venninnegjengen, og de var absolutt fascinert av bildene. Vi så den på Ringen, og det er en langt bedre kino, rent teknisk, enn Gimle. Bedre bilde og bedre lyd.

      Jeg har akkurat vært innom bloggen din, og vil lese mer etterhvert. Men jeg legger merke til at du blogger fra Dubai. Jeg har jo blogget litt fra Miami og slitt med tidsforskjellen (bl.a) så jeg måtte sjekke tidsforskjellen mellom Dubai og Oslo for å se om vi er “synk”. 2 timer er jo ikke så stor forskjell.

      Veldig hyggelig kommentar. Tusen takk :)





  2. avatar sirenia says:

    Hvordan takle mennesker som absolutt må begrense, gjennom gode råd, mas, formaninger etc? Hva når balanseskåla blir tyngre i den destruktive enden, når samværet sliter mer enn løfter? Hva når flukt ikke er mulig og man må lære seg å leve med det?

    Bare noen tanker i etterkant av dine alltid gode innlegg, som alltid er spennede i innhold og godt skrevet :)





    • avatar Cecilia says:

      Denne metaforen med vektstangen er egentlig det beste bildet jeg kan gi på hvordan jeg alltid har forsøkt å balansere i stedet for å ta tak i det virkelige problemet. Jeg tror det er mange som går gjennom de samme opplevelsene i akkurat denne fasen av livet. Overgangen mellom barn og voksen, hvor forventningene, både egne og andres, ofte ikke blir innfridd, blir en periode hvor man slites mellom ulike påvirkninger. Foreldre, kjærester, egne lyster og behov, samt den evige fornuften, trekker som regel i hver sin retning med hensyn til kontroll. Særlig den lojalitetskonflikten som kan oppstå mellom en kjærestes kontrollbehov og foreldrenes redsel for å slippe grepet, kan virke frustrerende. Skal man bare gå fra en type kontroll til en annen, eller skal man kontrollere seg selv? Og er man i stand til det? Særlig et forhold til en eldre mann kan bli problematisk, for han kjenner virkemidlene. To autoriteter, som begge påstår at de vil ditt beste, og som begge legger kjærlighet til grunn for sitt kontrollbehov, kjemper om hvem som skal vinne lojalitetskampen. I det lange løp vil foreldrene vinne. Heldigvis. For foreldrene kan tilby noe en kjæreste aldri kan tilby: Kompromissløs kjærlighet. De elsker meg akkurat like mye uansett hvor dårlig jeg oppfører meg mot dem, og er alltid der når jeg trenger støtte. De anklager ikke for å oppnå kontroll, og deres aller høyeste ønske er at du selv kommer til det stadiet i livet hvor du ikke trenger hjelp til å klare livet ditt, og sågar blir i stand til å hjelpe dem hvis de selv en gang begynner å miste kontrollen. Du skal lete lenge før du finner en livspartner som har det samme utgangspunktet.

      Når flukt ikke er mulig blir man tvunget til å ta tak i problemene sine. I ettertid er det lettere å se hvor sunt det hadde vært for meg å bli fanget innenfor et uoverstigelig hinder. Da hadde jeg måttet handlei stedet for å flykte.
      Bevissthet er dessverre ikke noe som kommer over natten, og så lenge naturen legger fluktmulighetene åpne for oss, så bruker vi dem for alt de er verdt. Men stengt inne i et hjørne vil enhver frese mot overmakten. Når angrep er den siste utveien, mobiliserer vi det vi har, så får det briste eller bære.

      Tusen takk for kommentar, Sirenia.





      • avatar sirenia says:

        Skal tenke litt over svaret du gir men jeg har noen tanker allerede. Vektskålen er iallfall godt kjent, den er et nyttig verktøy å bruke. I himmel helvete forhold blir det den som avgjør til slutt.





        • avatar Cecilia says:

          Helvete er vel egentlig slukket, lukket og forlatt ? Jeg mener jeg har lest et sted at teologene, Guds stedfortredere på jord, kom frem til det en gang på åtti-tallet… muligens i samråd med Gud. Hvem vet? :)

          Vektstangprinsippet slo meg da jeg fikk se det i praktisk anvendelse på en filminnspilling i Danmark. Lydmannen brukte en lang bom for å rekke frem med mikrofonen, og da monterte han en motvekt slik at det skulle bli mulig å balansere bommen. Motvekt var merkelig nok et ord jeg kun hadde oppfattet abstrakt før det. :)





          • avatar sirenia says:

            Helvete er nok avskaffet ja, vedtatt bort :)
            Men har jo lest om helvetesdebattene på femtitallet? og ikke minst hatt en viss nærhet til djevelen i Hedningesamfunnets aksjon i Bergen engang.
            Men du skjønt sikkert at det var en metafor også 😉 selvom det konkrete var ille nok.





  3. avatar jadajada says:

    hei Cec…

    utrolig hva som kan komme ut av naboens bag-in-box

    og det kommer sikkert mer.. kjenner jeg deg rett

    du vet alle de subdigresjonene :)





    • avatar Cecilia says:

      Subdigresjoner er jo uungåelig når pappen er full av løpske sommerfulgler og fingrene er i touchmodus.
      Og når natten blekner uten at jeg klarer å slippe tastaturet, så er det bare å gi seg hen. Så da triller det ut…
      Jeg er bestemt av den oppfatning at Gud må ha vært full da han koblet opp søvnsenteret mitt, eller så gjorde han det helt bevisst for å more seg litt.
      Vel vel, jeg kan alltids sove noen timer på dagtid, og særlig på en dag som i dag.

      Takk for kommentar :)





  4. avatar Marthon says:

    Er man tom i pappen, er det ikke så mye å hente, men er man desperat nok etter vin, kan man jo alltids klippe av et hjørne av posen og suge ut de siste dråpene.
    Poor Leno fyller ørene mens resten av kroppen er opptatt av noe annet, men det blir jo ikke noen Schmaus. Shadowplay er ei låt av Joy Division. De hadde det ikke så artig som navnet skulle tilsi. Spesielt ikke Ian Curtis. Og det kan man høre. Men det er musikk med litt mer personlighet.
    Og så liker jeg det bildet. Og ramma passer fint. Hun står der med lukkede øyne (eller kikker hun blygt i gulvet?) – tilsynelatende nokså innadvendt og passivt. Det ser til og med ut som om hun har mistet interessen for bondesjakken, enda hun kan være sikker på å vinne. I alle fall hvis det er om å gjøre å få FIRE på rad og det er hennes tur. Likevel kaller du bildet for ”motum” …
    Jeg er tilhenger av ideen om balanse. Blir det for mye pretensiøs finkultur, hyklersk moral og forutsigbar politisk korrekthet, må det oppveies med ærlig rølping og primitivt pisspreik. Blir rølpingen for usunn, og pisspreiket får konsekvenser, bør det oppveies med sunn mat, frisk luft og litt mosjon som botsøvelse. Blir det for mye kaninfôr og vitaminer, kvalmende nasjonalromantisk skog og mark og blodsmak i munnen, må man ta det igjen med litt røyking, fyll og urban dekadanse. Blir det for mye fysisk, intellektuelt og moralsk forfall, må man bygge seg opp igjen med kulturopplevelser, gode forsetter og sunne holdninger. Og slik kan man holde på.
    Det er viktig at man ikke på noe tidspunkt lar folk få det inntrykket at man ER SÅNN.





    • avatar cecilia says:

      Motum – å bevege. (i alle tolkninger av ordet)
      Hun står stille i lyset fra vinduet. Kroppen har ingen substans og henger viljeløst som en skjorte på en kleshenger. Hun har ingen hender som kan tegne det siste krysset eller den siste sirkelen. Som en blek skygge, farget av omgivelsene, går hun i et med veggene i rommet hun befinner seg i. Hun venter. Ser hun ned fordi hun ikke tør å løfte blikket… redd for hva hun vil komme til å se? Hva venter hun på? På at noen andre skal bestemme? Hun vet ikke hvem det er sin tur, og det er ikke så viktig. Hun vet bare at den første som avsetter sitt kryss eller sirkel har vunnet. Men hun kan ikke bevege seg. Eller kanskje hun bevisst er i ferd med å utradere seg selv fordi hun rett og slett ikke VIL vinne?
      En tung ramme med mange lag, hvor en forandring av lysets retning kan danne et nytt skyggespill rundt henne… en statisk øyeblikk sett gjennom et levende kikkhull.

      Hvorfor Motum?
      Både fordi fysisk bevegelse er det som mangler dersom noe skal skje, men også fordi det faktisk finnes bevegelse i bildet. Ikke fysisk bevegelse, kun emosjonell. Hvem har tegnet et mønster og avsatt kryss og sirkler i det, og hvorfor? Er det hun selv som har skapt mønsteret? Aksjon skaper reaksjon. Er dette et forsøk på å tvinge frem en reaksjon? Et senket blikk.
      Originalt tenkte jeg hun skulle se ned på et sjakkbrett. Hun skulle ha hånden på den hvite dronningen og kun ha to steder å flytte. I neste trekk ville dronningen falle, enten for et tårn eller for en bonde. Men det ble feil. Det var ikke det jeg ville si.

      Ideen om balanse er for så vidt utmerket, men spørsmålet er jo hvordan man oppnår den og hva som henger på vektstangen. :)





      • avatar Marthon says:

        Takker for interessant forklaring.
        Det er alltid fristende å kommentere (og pirke og kverulere litt) hos deg for å teste ut hvor gjennomtenkt ting er. Og det viser det seg som regel at de er.
        Er kunstverket ditt lagd til denne historien – eller er det hentet fram fra en krok av harddisken, og skrev du ned en slik forklaring for deg selv da det ble laget – eller formulerte du den først nå?
        Jeg er ikke så flink med smilefjes. Det blir jo så feminint … Men jeg må smile litt her jeg sitter.
        :-)





        • avatar Cecilia says:

          Så morsomt at jeg klarte å lure frem et feminint smilefjes ☺ . Morten Aktmodell var jo inne på dette med menns feminine sider i en kommentar til et annet innlegg for en liten stund siden. Det er ganske spennende hvordan menn ser på sin egen femininitet og hvor mange som forsøker å undertrykke den. Jeg liker godt når menn viser sin femininitet. Menn må gjerne være barske og bredbente, men jeg tror menn som undertrykker sine feminine sider blir grunne. Spennende menn er for meg de som vet at de bærer begge deler i seg og vet å bruke det.

          Et cybersmil er en fin måte å styre mottakerens sanseapparat på. Et ekte smil er jo det mest forførende som finnes, og jeg tror vi bærer med oss ideen om det ekte smilet når vi ser en lille gule Smiley (eller spøkelsesvarianten ☺ som Word produserer), og da leser vi i beste mening, akkurat som avsender har tenkt at det skal leses. Er det en dum teori?

          Bildet ja… jo, forklaringen til bildet er like gammelt som bildet. Det er et elevarbeid, og originalen har dessverre forsvunnet. Denne illustrasjonen er et nedskalert screenshot fra dagboken min. Jeg har skrevet litt mer om prosessen i svaret mitt nedenfor.
          Jeg liker å leke med visuelle uttrykk. Dette bildet er jeg glad i, og jeg syns det er ett av mine fineste. Det er veldig hyggelig at du la merke til det og faktisk kommenterer det. Det er veldig sjelden jeg får noen kommentarer på illustrasjonene mine, selv om de alltid er bevisste og er ment å gi en dimensjon til teksten.





          • avatar aktmodell2 says:

            Gøy at du nevner min kommentar i kommentaren din!

            Bildet ditt er fantastisk. Jeg elsker å se på bilder som er malt eller tegnet, og spesielt det elevene på kunstskolen lager. De er så ferske, mye kan være ufullstendig men de unge og ofte pubertets-påvirkede har ofte mye ekte å komme med.

            Som aktmodell har jeg tenkt at jeg bør komme meg på et tegnekurs og lære mer om tegning selv. Det må snart skje nå.





            • avatar Cecilia says:

              Hyggelig at du likte bildet mitt :)
              Å lære å tegne er alltid lurt. Jeg er selv ikke noe særlig flink til å tegne.
              For meg er det viktigste innen all form for kunst er at man ønsker å si noe med det man lager. Hvilken utrykkssform man velger, tror jeg egentlig spiller mindre rolle, for dypest sett handler all kunst om komposisjon. Og evnen til å komponere er det talentet man trenger mest av.

              Du har jo lagt ut endel elevtegninger på den andre bloggen din, og jeg er helt enig med deg. Mange av de tegningene er veldig fine og man kan helt klart se at viljen og behovet for å uttrykke seg, foreløpig er tilstede i større grad enn evnen. Og det er et godt tegn.





          • avatar Marthon says:

            Cecilia!

            Er det ikke lenger mulig å uttrykke alt man vil si ved hjelp av de 29 velprøvde bokstavene og flere hundre tusen ordene i det norske språket?! Har ikke det vært godt nok både for Ibsen, Gud og Jesus?! Klarte ikke folk å framstå som normalt hyggelige og følende mennesker lenge før ett eller annet utflippa syrehue i pillerus forvekslet fluortabletter og ecstacy og tok med seg dette naive smilefjeset inn i acid-kulturen – og videre ut i cyberspace?!?! Har folk nå for tiden et så forflatet følelsesregister at det kan gjengis nøyaktig med 10-12 predefinerte fjes-ikoner?

            Og TROR du virkelig at du bare ved hjelp av imbesile smile-substitutter kan LURE meg og STYRE SANSEAPPARATET mitt (som om kvinnelist og slike idiotiske tryne-symboler virkelig kunne ha en slik overnaturlig virkning!), ja til og med FORFØRE MEG???!!!!

            Og du spør meg om teorien din høres dum ut?

            Neeeeei … det vil jeg ikke si.

            😎





            • avatar Cecilia says:

              Selvfølgelig tror jeg at jeg forfører deg med et smil! :)

              Jeg har skrevet litt om dette ordrike språket vårt nedenfor. Det blir litt trangt her…





          • avatar Marthon says:

            Jeg kjenner at jeg blir ørlite granne oppgitt over påstander om at menn undertrykker sine ”feminine” sider og at dette fører til ”grunnhet”. Blir man mest grunn når man er seg selv eller når man prøver å være noe man ikke er, og blir tvunget til å spille en rolle? Blir jeg et tilfreds og godt menneske av å late som jeg er mer feminin enn det som er naturlig for meg?

            Sett opp en liste med menn som er ekstremt maskuline og kvinner som er ekstremt feminine? Er det da mennene som utmerker seg som de ”grunneste”? Forbinder vi forresten feminister med typiske feminine trekk? Hvorfor ikke?

            Det er en del biologiske forskjeller mellom kjønnene. Det ene kjønnet har f.eks. gjennomsnittlig lavere kroppshøyde, spedere benbygning, mindre muskelmasse, mindre føtter, mindre kranier, bredere hofter, fyldigere rumpe, smalere skuldre, større bryster og glattere hud. De har dessuten (gjennomsnittlig) ørlite bedre sidesyn, ørlite dårligere romfølelse og har bittelitt lettere for å fryse.

            Dette er egenskaper som kan kalles feminine. De som ønsker seg slike egenskaper hos en partner, vil være mest fornøyd med å satse på en kvinne. Veldig få menn ville ønske seg mange slike trekk, og de fleste kvinner ville oppfatte menn med mange slike trekk som forvirrende, kjønnsløse og lite attraktive (de kan selvfølgelig likevel være gode venner).

            Utseendemessig har kvinner ofte en dragning mot å henge ting i ørene, sparkle, grunne og male seg i ansiktet, vise fram leggene og brystet ned til cleavagen og ikle seg blonder, tynne stoffer og sterke farger. Heller ikke dette ville av de fleste kvinner bli oppfattet som spennende eller attraktive måter å vise sin ”femininitet” på hos en mann.

            Så har vi en masse personlighetstrekk som er litt mer individuelle og kulturavhengige, slik som evne til å være åpen om følelser, evne til å lytte uten å avbryte, evne til å vise omsorg (tørke snørr og tårer, blåse på sår, hente te og smågodt til partneren når han/hun er syk, klø ham/henne på ryggen ved behov, hjelpe til med innsmøring av solkrem osv.), opptatthet av interiør, klær, hygiene og et velpleiet ytre, evne til å huske bryllupsdager og bursdagene til obskure slektninger og fadderbarn osv.

            Noen kvinner lever i den villfarelsen at de kan ta monopol på slike trekk, nettopp fordi de regnes som positive, og kalle dem ”feminine”. De tror at når en mann (i tillegg til å kunne smøre ski, skifte dekk, bære vaskemaskina fra bilen og inn på vaskerommet, huske veien til et sted han bare har vært én gang før, kunne skru sammen en gjennomsnittlig norsk terasseplatting av impregnerte bord og bore i betong med slagbor) har god smak, er flink til å lytte, er pen i tøyet og er flink med unger, så er han feminin! Går det ikke bare an å innrømme at dette er allmennmenneskelige egenskaper som vi har i varierende grad? En god kvinne har dem og en god mann har dem.

            Vi menn forstår at en kvinne kan kjøre anleggsmaskiner og bruke kraftige verktøy uten å være maskulin. Vi forstår også at hun sannsynligvis blir litt irritert hvis vi hadde kalt henne det. Vi ser på henne som praktisk anlagt og dyktig i jobben – i tillegg til å være en fullverdig og feminin kvinne.

            Jeg kommer aldri til å bli feminin eller ønske meg å bli det, og det tror jeg ikke egentlig noen andre ønsker av meg heller når de får tenkt seg om. Jeg tror jeg er på mitt beste når jeg er meg selv, jeg.
            :-)





  5. avatar argus37 says:

    Æh, – banker forsiktig litt rundt pappen. . . Lyder litt hult. Nesten et uhørbart ekko der inne? Noe som muligens har gått opp i røyk og lekket ut i det fri -?
    Ristrer forsiktig, – veldig forsiktig. Hører jeg skranglelyder? Noe som ruller. . .?
    Som en løs skrue – ?





  6. avatar Marthon says:

    Du beskriver bildet bl.a. slik:
    “Hun står stille i lyset fra vinduet … . et statisk øyeblikk … Hun venter … På at noen andre skal bestemme? … skyggespill … i ferd med å utradere seg selv …?

    “I was moving through the silence without motion, waiting for you,
    In a room with a window in the corner I found truth.
    In the shadowplay, acting out your own death, knowing no more, …”

    Det var litt dystre assosiasjoner, men det var den sangen jeg tenkte på da jeg så overskriften og bildet.

    Jeg tror infinitivsformen som tilsvarer ”å bevege” er ”movere”. Den formen som brukes i første person entall i presens blir så vidt jeg forstår ”moveo (” jeg beveger”). ”Motum betyr muligens ”bevegelse”, men som de av oss som har sett Life of Brian har skjønt, er latinsk grammatikk, med bøyning i kjønn, entall, flertall og kasus, et helvete.

    Jeg festet meg ved hvordan lyset faller på ansiktet hennes, og det litt gåtefulle uttrykket. Det kan være mange følelser der, men det er ikke så lett å se hvilke. Det gjør at bildet tåler å bli sett på flere ganger. Det er et fotografi du har manipulert, er det ikke?

    Det kan ikke være bare ett kryss eller én sirkel som mangler. Dersom det er tilstrekkelig å sette tre kryss eller sirkler på rekke for å vinne, vil den som begynner alltid kunne vinne på tre omganger. Da blir det i hvert fall ikke noe poeng i å spille ferdig. Det må kreves minst fire på rad for at det skal bli spennende.

    Det er reist utallige monumenter over wannabes – helt fra egypterne og fram til i dag. De største wannabe-ene finner det tryggest å reise dem selv – eller kommanderer andre til å gjøre det. Stalin og Kim Il Sung er kjente eksempler. Og i Turkmenistan gjorde Saparmurat Niyazov for noen få år siden sitt for å skaffe seg et ettermele i pakt med eget selvbilde ved bl.a. å sørge for at det ble satt opp en enorm gullforgylt statue av ham selv – som roterer slik at ansiktet hans alltid er vendt mot sola (+ at han i all beskjedenhet oppkalte byer, havner, meteorer, en måned osv. etter seg selv).

    En wannabe er en som så veldig gjerne VIL, men ikke har evner som strekker til.
    Problemet ditt er vel heller at du ikke får bestemt deg … (?)





    • avatar Cecilia says:

      Hm…
      Hvilken Dictionary vi hadde tilgang til husker jeg ikke, men den kan selvsagt ha inneholdt feil. Motum : to move, arouse, affect, influence , har jeg notert. Men pytt. Det er bare en tittel. Jeg kunne like gjerne kalt det bevegelse, men når man har drømmer så strekker de seg grenseløst langt. ☺
      Jeg har sant å si ikke så sans for Joy Division. De gir meg assosiasjoner til band som øver på ungdomsklubben, som om musikken blir slik fordi de faktisk ikke klarer bedre, ikke fordi det er bevisst. Litt Sex Pistols uten sex og pistols… altså for meg.
      Vil du høre hvordan jeg begynte å lytte til 70-tallsmusikk?
      Hvis ikke får du hoppe til neste avsnitt…
      Jeg hadde fått en brukt PC fra kontoret til pappa. Før det brukte jeg Amiga, men de som laget den gikk konk, og pappa mente jeg burde skifte plattform. Den hadde Windows-95 og akkurat det føltes som å gå tilbake til steinalderen, men den hadde hele 40MB harddisk, hvilket var himmelen for meg. Amiga hadde jo bare disketter. Så jeg hadde oceaner av plass, tenkte jeg, men det varte bare tre uker. Da var det fullt, og så fikk jeg en gammel Fujitsu ekstern harddisk fra kontoret til pappa. Hjelpe meg for et bråk den laget, men jeg fikk jo hele 1,2 GB lagringsplass (tenk det!) Walkman ble redningen. Jeg hørte på musikk for å slippe å høre viftestøyen, og etter noen dager forgrep jeg meg på min fars gamle kassetter. Jeg måtte jo høre noe nytt. Og så satt jeg der og fikk gåsehud av Kate Bush og Jimi Hendrix og Doors og… jeg kunne nevnt i fleng. En helt ny verden åpnet seg for meg. I dag finner jeg nesten alt på youtube. Akkurat nå hører jeg på Pretenders – I go to sleep. Youtube er et skattkammer, akkurat som min fars kassettsamling, bare med bilder. Sjekk “Procol harum – A whiter shade of pale” i original musikkvideo, om du ikke allerede har sett den. Fornøyelig… og så søte de var. Spennende tekst forøvrig.
      Vel, det var dagens digresjon…

      Jeg bruker alltid foto som utgangspunkt og lager alle bildene mine i Photoshop. Selv akvareller fotograferer jeg for å justere både tekstur og farger i etterkant. Jeg er ingen purist i så måte, men så har jeg heller ingen ambisjoner med bildene mine lenger, utover å lage illustrasjoner for meg selv. De er så godt som alltid montasjer, akkurat som dette. Her er det tre elementer. En nattkjole, et rom med lenestol samt et konfirmasjonsbilde. Og selvsagt Tic-Tac-Toe.

      Tic-Tac-Toe er et spill som man kun kan vinne dersom motstanderen er litt dum eller uoppmerksom. Det består av 9 felter, akkurat som på illustrasjonen. Jeg har ikke tapt dette spillet en eneste gang etter at jeg lærte det, uansett hvem som begynner. Du kan alltid styre hvordan motstanderen skal spille. Jeg har (i min godhet ☺) lett frem en link hvor du kan leke litt: http://ostermiller.org/calc/tictactoe.html
      Velg human øverst og motstand under. Du vinner aldri på ekspertnivå, men du taper heller aldri dersom du styrer motstanderen. På de andre nivåene vinner du ofte.

      Jeg er kanskje en zombie uten retning. Jeg har blitt beskrevet som det før. Dette med å ville ett eller annet fordi det er en flamme som brenner, og noe som vil ut, blir av mange skjøvet til side fordi livet deres ikke tillater at de forfølger det. Jeg har tid til å leke og trenger ingen jobb for å overleve. Lediggang er som kjent roten til all kreativitet, eller tar jeg feil? Jeg tror jo jeg har begynt å finne en retning, men jeg lar meg så lett avspore, som med dette siste dagbokprosjektet mitt, som egentlig ikke er nødvendig, men som allikevel blir så viktig at jeg sitter med det til langt på natt. Men nå er det ferdig. Det vil nok komme en del innlegg om oppveksten min etter hvert. Det finnes mye der som er morsomt og som jeg kan fortelle om her. Responsen er jo ganske bra her inne, og jeg merker at nesten alle de som pleide å følge meg på VGB har fulgt med over hit.
      Joda, jeg vet hva jeg vil, og jeg har faktisk begynt å sende noen tekster rundt. Så langt har ikke responsen vært akkurat overveldende, men de opererer jo med opptil tre måneders behandlingstid på det lengste, så jeg får smøre meg inn med dagkrem (se det; nok et ord som ikke eksisterer i Words ordliste… men det er ikke så rart: Det finnes jo ikke…) og fortsette å eksperimentere med ord. Jeg har for øvrig akkurat begynt å lese Johan Borgen. Det er interessant å se hvor økonomisk han skriver og hvor fort han klarer å gi oss et bilde av karakterene sine. Informativ dialog, aldri noe utenomsnakk og totalt blottet for uvesentligheter. Jeg har begynt å forstå noe: Gode forfattere holder seg til saken! Dialog trenger ikke være naturlig; den skal gjenspeile karakteren og gi oss nødvendig informasjon. Virkeligheten må “lades” dersom den skal formidles i en bestemt hensikt. Man forteller ikke at en detektiv går på do derso han ikke opplever noe der som er vesentlig for handlingen. Alt snikk-snakk må bort. Og der har jeg mye å lære. Noveller i utvalg 1936 – 1961. Håndverk av beste sort. (Jeg ville skrevet håndtverk. Men det vil ikke Word. Vel, jeg lærer jo noe av bruke stavekontroll, men jeg syns ikke alltid det blir som jeg vil ha det. Håndverk er når det verker i hånden, tenker jeg, men ordboken er også uenig med meg. Norsk er et fattig språk… dessuten har vi en utmerket bokstav som heter æ og som blir brukt altfor lite! )

      Du liker jo å pirke på meg så la meg pirke tilbake: Gullforgylt. Merkelig nok godkjenner Word det ordet, selv om det altså ikke finnes i følge norsk ordbok. Det heter forgylt.
      forgyl’le (av II for-, fra lty, eg ‘gjøre til gull’) 1 gylle, gjøre gyllen sola f-r åskammen 2 overtrekke med et tynt lag gull f- en ramme
      He he…
      Det er spennende med kunnskapsrike mennesker. Saparmurat Niyazov hadde jeg aldri hørt om. Nå skal han googles. Akkurat sånne små drypp av info er veldig inspirerende. Dette er kunnskap jeg kan bruke videre.
      Det heter for øvrig ettermæle i følge norsk ordbok :)





      • avatar Marthon says:

        Musikk:

        ”Jeg har sant å si ikke så sans for Joy Division.”
        Du er tilgitt. For meg er det sånn at mye musikk jeg hørte på på begynnelsen og midten av åttitallet, har litt affeksjonsverdi. Og JEG prøvde å høre på hun Karie(?) eller hva hun het som du linket til en gang, og det ga meg ikke så mye …

        Jeg plukker det jeg liker best fra de siste seks tiårene. Hendrix og Doors hører jeg også på, og er absolutt enig i at Youtube er et skattkammer hvor man kan gjenoppleve musikken på en ny måte og få med seg utrolig mye obskure godbiter – f.eks. av Pink Floyd.
        “A whiter shade of pale” var kostelig. Gammel psykedelia er også ett av mine favorittområder.

        Og alvorlig talt har jeg aldri vokst fra den garasjesounden. Det jeg har stjernet mest på den siste iTunes-spillelista, er Arcade Fire (Neighborhood), Arctic Monkeys (I Bet You Look Good …), Bloodhound Gang (Uhn …), Bang Gang (Find What You Get), Jimmy Eat World (Pain), Pixies (Where is my Mind?), Radiohead (Creep), The Streets (Let’ Push Things Forward), Gluecifer (Desolate City), Asian Dub Foundation (The Judgement), Los Plantronics (The Good, the Bad … og CIA) og Amy MacDonald (This is the Life). Så kan du se om du får noe ut av det. Det er mulig ENERGI er fellesnevner for noen av dem.

        Resten:

        ”Her er det tre elementer. En nattkjole, et rom med lenestol samt et konfirmasjonsbilde.” Interessant å høre hvordan du gikk fram.

        Takk for din godhet :-) .
        Jeg fulgte linken din til Tic-Tac-Toe, spilte og kom til samme resultat som deg. Der er det 3 x 3 ruter. På din bondesjakk ser det ut til å være 5 x 5. Hvis det fortsatt bare kreves 3 på rad for å vinne, vil ALLTID den som begynner kunne vinne på tre omganger. Jeg synes det er mest spennende med bondesjakk på et ubegrenset ruteark (det er noe av det jeg husker best fra videregående). Da var det 5 på rad som gjaldt.
        Ellers har vi et tredimensjonalt bondesjakk-spill her i huset. Det er et trebrett med 4 x 4 pinner med plass til 4 trekuler (svarte/hvite) på hver, og mulighet for å legge 4 på rad både horisontalt, vertikalt og diagonalt på alle måter. Det er ganske artig.

        Tja … et liv uten lediggang er vel i og for seg et liv uten kultur. Det er jo først når vi har tid og ressurser til å velge hva vi vil fylle tiden med, at kulturen, smaken og kreativiteten kan komme til uttrykk – på godt og vondt.

        Du har sikkert lært en del om økonomisering med ord og symbolikk, og å holde deg til saken, når du har jobbet med film-manuset, for der blir det jo enda viktigere.

        Du er norsk når det passer deg og dansk når det er noe ved Norge, nordmenn og norsk du ikke liker, ikke? Norsk er ikke et fattig språk, og tross ditt imponerende ordforråd kan du være trygg på at du i ditt 31,5 år lange liv ennå ikke har tatt halvparten av det norske ordforrådet i din munn. Hva er det du ikke klarer å få uttrykt på norsk? Og er det ikke nettopp en av forfatterens viktigste oppgaver å utvide/utvikle språket? Her må du kjenne din besøkelsestid.

        ”Gullforgylt” gir 20 000 Google-treff. Men jeg kan være enig i at det er en tautologisk pleonasme, også kalt ”smør på flesk”, f.eks. eksemplifisert med uttrykket ”en ekvipasje bestående av en ridende rytter til hest i fullt firsprang”.

        ”Det heter for øvrig ettermæle i følge norsk ordbok ”
        Ja, der tok du meg igjen. ”Mål”->”mæle”, ”våt”->”væte”/”væske”, ”så”->”sæd”, ”få”->”færre”. Det er et system der, med å-er som blir til æ-er. Du kan for øvrig godt mene at det er et underforbruk av æ i det norske språket …

        Jeg er fascinert av hva som gjør at enkelte mennesker søker makt nesten for enhver pris, og hva slags mekanismer som gjør seg gjeldene hos folk som får absolutt makt. I tillegg til opplagte monstre som Hitler, Stalin, Ceausescu, Pol Pot og Idi Amin er Keiser Bokassa (i det som i en kort periode het Det Sentralafrikanske Keiserdømme, Rafael Trujillo (i Den dominikanske republikk), og altså Saparmurat ”Turkmenbashi” Niyazov, noen av dem som ikke helt har klart å takle den handlingsfriheten absolutt makt gir, på en rasjonell måte, og hatt litt problemer med å prioritere undersåttenes ve og vel foran egne interesser og eget eksponeringsbehov.

        Vanlige folk som slutter å røyke, kan f.eks. finne på å snu om og bli litt anit-røyk i omgangskretsen. Sistnevnte diktator tok det litt lengre, og innførte like godt tobakksforbud i hele landet når han først hadde sluttet å røyke selv.

        Johan Borgen er et sort hull for meg. Skal lese meg opp en gang.

        Ja, ja, Cecilia (prinsessen som ingen kunne målbinde), jeg kommer ikke à jour i dag heller. :-)





        • avatar Cecilia says:

          Affeksjonsverdi tror jeg på. Jeg kan lett bli nostalgisk når jeg hører igjen ting jeg likte som liten. Fine salmer (faktisk!) kan få tårene frem.
          Kahimi Karie er ve-e-e-ldig spesiell da. Give her another try! She grows on you!
          Kostelig er absolutt det rette ordet for mange av de gamle musikkvideoene. Du kan også sjekke originalvideoen til Eloise med Barry Ryan. Det er like kostelig, og ikke minst en fantastisk poplåt! Det er forresten også dette:

          The video cannot be shown at the moment. Please try again later.


          en jævlig(!) morsom video ☺ Se nøye på den. Disse gutta er i vinden og lager tegneseriefilm på et høyt nivå!

          Hvem kjenner jeg på listen din… Arctic Monkeys. Oh yeah, Blodhound Gang , som laget en sensurert versjon som jeg faktisk likte mye bedre enn den usensurerte. – Let the mother f&#$!? Burn! Genialt! 1999? Pixies, jepp… Amy MacDonald er deilig! Jeg liker veldig godt ”Spark ”også. Ah! Mulighet for digresjon: Sparks! Vannvittig bra band!

          The video cannot be shown at the moment. Please try again later.


          og denne

          The video cannot be shown at the moment. Please try again later.


          dessverre litt dårlig kvalitet, men veldig bra video!

          Jo… når du sier det så ser jeg at det kan virke som om det er fem felt. Det er det dessverre for sent å gjøre noe med.

          Det mest utfordrende ved å jobbe med filmmanus er de rent økonomiske grensene som settes. Man må begrense antall locations. Den filmen jeg hadde i hodet mitt finnes det ikke budsjett til å lage. Jeg gikk langt over budsjettet bare ved å skrive inn den scenen hvor hovedpersonene ser avslutningen på Don Giovanni og kommer ut av Covent Garden etterpå. Jo, jeg lærte veldig mye. Ikke så mye om økonomisering med ord, mer om økonomisering og fortetting av handling og dialog. Hver eneste setning må ha noe å fortelle, enten for å drive handlingen videre eller for å tegne karakterene. Karaktertegningen bør skje i de første scenene, og der bør også planteringer gjøres. Vel, de liker meg fortsatt, selv om manuset ble så som så og fikk avslag. De liker veldig godt replikkene jeg skriver, så jeg har fått et nytt oppdrag: Å skrive om dialogen til et manus noen andre har skrevet. Det er en håpløs oppgave i utgangspunktet, fordi hovedpersonene er så utrolig naive. Du vet, den typen manus som baserer seg på at folk handler fullstendig ulogisk. Og så skal jeg liksom få det til å virke logisk gjennom å skrive en ny dialog. Blondinen-som-løper-midt-i-veien-når-hun-blir-forfulgt-av-en-psykopat-i-lastebil-logikk er ikke min sterkeste side. Sukk.

          Jeg syns du er unødvendig hard mot meg. Hvor finner jeg en fullstendig norsk ordbok? Finnes det overhodet noe slikt? Hvor mange ord finnes det på norsk? Jeg har lest at finnes rundt 125000 norske ord, dialekter og importord inkludert. Hvor mange unike ord bruker norske forfattere? Jeg har aldri kommet over et ord i noen norsk roman som jeg ikke har forstått betydningen av. På nynorsk har jeg vært litt i stuss et par ganger, og da har jeg brukt UIO sin ordbok på nettet.
          ”Skriket kvarv i kveldsstilla” En deilig setning som sikkert alle nordmenn forstår. Jeg måtte tenke: Kvarv… det måtte vel bety at det fortapte seg sakte… at det ga ekko før det ble slukt, tenkte jeg… eller kvarv som i verv… en sånn som vi har i hårfestet (noen av oss)… mente forfatteren å fortelle at det bredte seg som ringer?
          Sånne tanker får man når man ikke er norsk. For jeg er ikke norsk og jeg blir aldri norsk. Jeg kan nok føle meg litt norsk i blant, men hjertet mitt er i Danmark. Jeg er fra et yndigt land med brede bøger, ikke fra et furet, værbitt og forfrossent land hvor gamle jomfruer klamrer seg fast til fjellhyller i trange vestlandsfjorder og ungdomsavdelingen av landets nest største parti ønsker å privatisere bibliotekene.
          Hvad er norsk bokmål egentlig? Er det ikke kun børneversjonen av dansk, akkurat som tsjekkisk er børneversjonen av polsk?
          Fulgte du linken i bibliotekinnlegget mitt og leste kommentarrekken?
          Det er Norge og nordmenn for meg. Heldigvis finnes det unntak :)

          Har du sans for litt humoristisk forskning så kan du lese dette.
          http://www.scribd.com/doc/51582519/Kongepudler-og-Bayesv8

          Jeg tillater meg litt nostalgi til slutt:

          Kong Christian stod ved højen mast
          i røg og damp.
          Hans værge hamrede så fast,
          at gotens hjælm og hjerne brast.
          Da sank hvert fjendtligt spejl og mast
          i røg og damp.
          Fly, skreg de, fly, hvad flygte kan!
          hvo står for Danmarks Christian,
          hvo står for Danmarks Christian, i kamp?

          Niels Juel gav agt på stormens brag:
          Nu er det tid!
          Han hejsede det røde flag
          og slog på fjenden slag i slag.
          Da skreg de højt blandt stormens brag:
          Nu er det tid!
          Fly, skreg de, hver, som ved et skjul!
          hvo kan bestå mod Danmarks Juel,
          hvo kan bestå mod Danmarks Juel, i strid?

          O, Nordhav! glimt af Wessel brød
          din mørke sky!
          Da ty’de kæmper til dit skød,
          thi med ham lynte skræk og død.
          Fra vallen hørtes vrål, som brød
          den tykke sky:
          Fra Danmark lyner Tordenskjold.
          Hver give sig i himlens vold,
          hver give sig i himlens vold, og fly!

          Du danskes vej til ros og magt,
          sortladne hav!
          Modtag din ven, som uforsagt
          tør møde faren med foragt,
          så stolt som du mod stormens magt,
          sortladne hav!
          Og rask igennem larm og spil
          og kamp og sejer før mig til,
          og kamp og sejer før mig til, min grav!

          Snufs…





          • avatar Marthon says:

            Sparks!
            Hva i helvete er nå dette for slags teatralsk progrock å fornærme oppegående folks musikksmak med? Hva slags kjønnsløs kastrat-tenor er det som står der og vrenger overleppa i søttitallets mest smakløse dressjakke-slæsh-badekåpe? Og han skulende autisten med Hitler-barten – er han faktisk i stand til å fokusere på det keyboardet og bruke det til noe nyttig? … Tenkte jeg først.
            Deretter måtte jeg se videoen tre ganger til, og etter det har jeg ikke klart å få ”This town …” ut av hue. Takk ska’ ru faen meg ha!

            Blodhound Gang kan mistenkes for å strekke puberteten vel langt. Alle tekster og videoer er jo litt … tendensiøse, MEN tross alt med en viss kreativ og intelligent snert. Og det er altså noe med stemmen til hun ”Uhn tiss, uhn tiss”-dama. (Her må jeg skyte inn at [norsk] iTunes sensurerer ordet ”tiss”, men det er jo etter det jeg har skjønt bare en beskrivelse av en rytme, og har ikke noe med det norske ordet å gjøre.) Ja, og hun som spiller i videoen er jo SIZZLING. Og Jimmy Pop uutholdelig kul.

            Amy MacDonald er for øvrig én av veldig få kvinnelige vokalister som slipper igjennom nåløyet hos meg. Hun ser visst OK ut også (fant jeg ut), hvis det var det du mente med deilig.





          • avatar Marthon says:

            Er jeg hard mot deg? Unødvendig, til og med? Uff da. Det var ikke meningen.

            Fullstendig norsk ordbok? Det ble startet et prosjekt i 1930 som skal ende opp med 12 ferdige bind i 2014. Sist jeg hørte om dem, var de kommet til S, og begynte å få dårlig tid. (http://no2014.uio.no/tekster/prosjektet/indexfead.html?side=presentasjon)

            ”Jeg har aldri kommet over et ord i noen norsk roman som jeg ikke har forstått betydningen av.”
            Det gjør jeg av og til. Og mye oftere når forfatteren skriver på nynorsk (eller dialekt) enn på dansk. I den danske romanen jeg nettopp leste, var det, så vidt jeg husker, to ord jeg var usikker på betydningen av, og ett (verbet ”å mærke”) som jeg stusset litt på fordi det blir brukt på en måte jeg ikke var klar over.

            ”… men hjertet mitt er i Danmark. Jeg er fra et yndigt land med brede bøger, ikke fra et furet, værbitt og forfrossent land hvor gamle jomfruer klamrer seg fast til fjellhyller i trange vestlandsfjorder …”

            Rørende poetisk. Snufs, snufs … a poor lonesome ”lykketroll” a long way from home … og her i eksilet på tundraen oppunder Nordpolen må du klare deg i ukesvis i trekk uten røde pølser og soft-is med ”guf” …

            Noen kvinner i morsslekta di falt tydeligvis ned fra fjellhyllene sine og slutta med det jomfru-tullet før de ble for gamle. Og du er vel egentlig gammel nok til å velge selv hvor du vil bo, og det høres ut til at du har funnet deg rimelig godt til rette i Oslo – hvor du har kort vei til bøgene i Frognerparken. Til og med uteliggerne og dop-langerne ved Akerselva holder seg med en bred bøg. Bare at de i mangel av botanisk kunnskap alltid har kalt den Eika. Og det finnes jo alltids én og annen (mer eller mindre bred) bög bakom disken på Oslos utesteder og kaffebarer også.

            ”Hvad er norsk bokmål egentlig? Er det ikke kun børneversjonen av dansk, akkurat som tsjekkisk er børneversjonen av polsk?”

            Tsjekkerne er stolte og språkbevisste folk med en stor litteraturtradisjon. Det er godt du har fått sett Praha, for etter den uttalelsen er det ikke sikkert du får flere sjanser. Hvorfor skulle tsjekkisk være mindre voksent enn polsk???

            Bokmål er en misforståelse som oppsto da nordmenn i kolonitiden måtte late som de snakket dansk for å få seg utdannelse og privilegier. Det er et pidgin-språk, en språklig bastard, og et språkpolitisk misfoster. Men det er nå det vi har. Og vi er ikke så totalt ukritiske til import av låneord som danskene. (Engelsk er selvfølgelig også i høyeste grad et bastardspråk, så det er ikke egentlig noe galt i akkurat det.) På én måte gjør målformene og den generelle forvirringen også norsk litt spennende, fordi vi har hele spennet fra nesten uforståelige dialekter og slang til konservativt riksmål (dvs. nesten dansk) og kansellistil å velge ord og stilarter fra.

            ”Fulgte du linken i bibliotekinnlegget mitt og leste kommentarrekken?”
            Skjønner tegninga. Det er ikke noe nytt at det er en fast skare av sneversynte yrkeskverulanter som har kuppet kommentarfeltet hos Dagbladet.

            Den danske kongesangen er … ved nærmere øyesyn … ikke det beste argumentet for dansk patriotisme, i og med at Peter Wessel var trønder og Niels Juel ble født i Oslo. Og hva Kong Christian angår??? Er det [ehem …] den SYVENDE som her trekkes fram som en helt??? Han til dels ravende gale som pleide å kaste ting ut av vinduet på Christiansborg? Han hvis ”højen mast” helst reiste seg når han ble flagellert av ”Støvlet-Cathrine” – mens hans livlege Struensee tok seg av hans mer offisielle plikter, som styringen av tvillingrikene og sengekosen med dronninga? Hvis Christian VII noensinne knuste skaller, var det vel helst hans landsmenns … på hans nattlige herjinger i Københavns mer tvilsomme kneiper og bordeller?
            Kan jeg bli nektet innreise pga. ”udansk” virksomhet for å flåse med dette? Får rette opp skaden med å si at MARY, hun er jo et funn!

            Det ble så stille hos deg …
            Jeg har forresten skrevet noe nedenfor også. :-)





  7. avatar Cecilia says:

    @Marthon:

    ” En hund bjeffer. ”

    Vi forstår og tenker oss lyden av en hund som bjeffer. Det har vi hørt.

    ”En hund bjeffer skingrende.”
    Da har vi en spesifikasjon. Vi hører en litt annen lyd.

    ”En hun bjeffer skingrende et stykke unna, og det høres ut som om den har en halssykdom som får enkelte av bjeffene til å fremstå med en jodle-effekt.”

    En nytt bilde danner seg. En ny lyd.

    ”En buhund som er bundet med en tynn lærrem til det tomme, rustne sykkelstativet i den høstgule parken rett nedenfor kirken, bjeffer skingrende og desperat, og hver gang den kaster seg forover slik at båndet strammes mot halsen, høres det ut som om den lider av en halssykdom som får enkelte av bjeffene til å fremstå med en hes jodle-effekt, akkompagnert av en metallisk klang fra sykkelstativet som vipper mot en blanding av asfalt og gress på den ujevnt hellelagte parkeringsplassen.”

    Den siste setningen er langt fra presis. Den sier ingenting om hva klokken er eller om hva slags vær det er, ingenting om avstanden eller omgivelsene som begge deler nødvendigvis vil påvirke hvordan lyden av bjeffene oppfattes, og den definerer ikke ytterpunktene av frekvensområdet hundebjeffene ligger innenfor. Det er faktisk en svært upresis beskrivelse som mangler de fleste detaljene for å kunne gi leseren akkurat det bildet jeg vil vise. Jeg må fortelle om signallyden fra lyskrysset og lastebilen som som setter på håndbrekket når den må stoppe for rødt i den slake motbakken, og den mørke motorlyden som brummer dypt når lyset skifter til grønt som skaper en kontrast til det masete blindesignalet… om ambulansen som passerer i Kirkeveien og setter på stressignalet idet den nærmer seg krysset ved Blinderveien og om en bilst som tuter irritert på en sykkelist. Jeg må fortelle at hele lydbildet ligger i et udefinert teppe av grålilla bystøy, og at det blir gitt et ekstra lag av melankoli når de første regndråpene treffer det gule høstløvet…. og at når regnet sakte tiltar i styrke vil lydbildet atter en gang forandres og bli nesten brunt. Men jeg er fortsatt lang unna et presist bilde. Jeg har ikke fortalt at naboen øver på piano eller at det står en moped på tomgang utenfor butikken, og at takrennen lekker slik at det drypper ned på metallgelenderet på balkongen… først sakte, så fortere til det blir en jevn stråle, eller at radioen kan høres svakt gjennom den åpne balkongdøren, og at den spiller “Seven seconds”.
    Og så skal jeg begynne å skrive om hvordan det føles å oppleve dette og hvilke assosiasjoner det kan gi og hvorfor. Det er først da det blir vanskelig å gå i detalj…

    Selvfølgelig kan vi si masse med ord.
    Utenfor vinduet står en perfekt statue av Kong Olav.
    Hvilket bilde ser du for deg? Det samme som meg?
    Følelser syns jeg det er veldig vanskelig å utrykke med ord. Vi må referere til noe som ligner. Hva slags smerte er tannverk? Ligner den på hodepine? Hva er forskjellen på den lykken man føler når man blir hyllet av ti tusen mennesker når man står på en konsertscene, og på den lykken man føler når man er forelsket?
    Hvordan skal noen kunne forklare meg hvordan det kjennes ut når en mann får orgasme? Er den lik mine? Forskjellige fra gang til gang? Varer den like lenge/kort? Har den noe i tillegg som jeg aldri vil oppleve fordi jeg ikke ejakulerer?
    Vi har mange ord, men vi mangler også mange. Når man setter en tittel på et bilde så gir man tilskueren en føring. Når man setter et bilde inn i en tekst, så gjør man det samme.
    Hvis jeg sier ”Dust” med et smil idet jeg er i ferd med å tape en diskusjon, utrykker jeg noe helt annet enn hvis jeg sier det samme ordet helt uttrykksløst, for ikke å snakke om dersom jeg sier det med et sint uttrykk.

    Dette er ikke ment som en forelsning… bare et lite glimt av hvordan jeg tenker en mandag ettermiddag når noen gir anledning til å drodle litt.
    Nå må jeg hente gullet – *smiler*





    • avatar Marthon says:

      Du er flink med drodling, skildring og utbrodering!





    • avatar Marthon says:

      Nei, det énsetningssvaret jeg kom med i går, er en skam. Jeg skriver et nytt mens jeg spiser lunsj:

      Det står en bisarr liten statue i Stiftsgårdsparken i Trondheim. En Kong Olav i ¾ størrelse som hilser med flosshatten, med smalt og helt ugjenkjennelig ansikt, på en helt uproporsjonalt stor kloss av en sokkel. Det var en gave kommunen var dum nok til å ta imot, donert av den største og mest stormannsgale wannabe-en og bløffmakeren byen har fostret: ”dr. Sigurd Edmond Røkke-Johnsen Esq.”, som også likte å kalle seg “Lord Newton” (http://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Johnsen).

      Jeg har noen bilder av Kong Olav i hodet, og husker den fantastiske latteren hans. Og tenker at han er én av de menneskene jeg har hatt størst respekt for. Kanskje han var så nær en perfekt konge det er mulig å komme? Kan man formidle dette i en idealiserende statue … uten at det blir for klamt?
      Et helt liv i én statue …. Kunstneren må velge ut, tolke og stilisere, og alltid overlate en del til betrakterens fantasi, så ikke for mange blir tvunget inn i en snever tolkning som krasjer med egne assosiasjoner. Kontrovers blir det nesten alltid uansett. Og det bør det kanskje bli.

      ”Følelser syns jeg det er veldig vanskelig å utrykke med ord. Vi må referere til noe som ligner.”
      Det er vel der en god forfatter skiller seg ut, og amatører faller igjennom. Det er bare å søke på ”worst analogies” eller ”funniest analogies” på nettet og le seg fillete. Det er jo også et spørsmål om hvor mye man skal gå inn i litterære karakterers hoder og beskrive følelsene deres, i alle fall når man skriver i tredjeperson, og om ikke følelsene i mange tilfeller beskrives best gjennom handlingene.
      Jeg synes f.eks. Hamsuns talent som forfatter er tydelig når han beskriver hvordan Isak Sellanrå oppfører seg i forhold til sønnene. Han er ordknapp og keitete, virker til og med litt enkel og primitiv. Han stikker seg vekk ved store avskjeder og begivenheter. Vi forstår likevel at Isaks følelser da er så sterke at han ikke takler å være i nærheten av andre, og slik forteller Hamsun troverdig om stolthet, farskjærlighet – og en mannsrolle og personlighet som ikke tillater ham å vise de følelsene han har. Det gjør denne faren veldig menneskelig og gjenkjennbar.
      Har du forresten hørt ”Telegraph Road” av Dire Straits? Det slo meg en gang for noen år siden at det måtte være en sammenheng med ”Markens grøde” … og Wikipedia kunne bekrefte innflytelsen.

      Ellers løser jo du delvis litt av problemet med å beskrive følelser og underliggende temaer ved hjelp av bi-historier og illustrasjoner. Det er spennende – og krevende, både for deg og leseren.

      I en film kan man idet scenene blir for vovede klippe inn en sekvens med en rislende fjellbekk som møter andre bekker og blir til en elv som tordner utfor stupet, legge på strykere som bygger seg opp mot et crescendo med pauker og cymbaler … kanskje kryssklippe litt med frådende brenninger og dramatiske vulkanutbrudd, og …

      Du har nok rett i at språket (og levende bilder) kommer litt til kort når det gjelder subjektive, indre opplevelser – klisjeene og det plumpe ligger alltid faretruende nære. Fantasien må nok stå for det meste. Og svaret er nok at ingen, noensinne, til tross for kjønnsskifteoperasjoner og hormontilskudd, kan vite helt nøyaktig hvordan det er å oppleve sex som det motsatte kjønn. Men hadde vi vært reker eller meitemark, så …

      Jeg tror på en måte at selve den kroppslige utladningen ikke er så helt forskjellig, i og med at kjønnsorganene har mer til felles enn det rent ytre sett ser ut til, og klimakset ikke bare er knyttet til områdene som stimuleres, men like mye styres av endorfiner og den følelsen som sprer seg utover i kroppen, huden og hodet. Jeg tror … jeg kan forestille meg hvordan det er å bli befølt på de leppene som hos meg er sammenvokst, til og med hvordan det er å bli … penetrert og kjenne noe bevege seg i det hulrommet jeg kan tenke meg innenfor pungen (men jeg vet jo ikke på noen måte om det er i nærheten av hvordan en kvinne føler slikt). Det er kanskje vanskeligere for en kvinne å forestille seg klitoris som en bender som sprenger mot klærne og lengter etter å bli omsluttet?
      Forskjellig fra gang til gang – helt klart. Det avhenger jo mye av følelser, hvor opplagt og seksuelt opphisset man er osv.
      Lengre hos kvinner? Jeg tror noen sexologer mener det, sikkert individuelt og forskjellig fra gang til gang.
      Dette er vel egentlig en diskusjon som kanskje tas best på hodeputa, postkoitalt, mellom to (av forskjellig kjønn) som kjenner hverandre veldig intimt … Du har sikkert benyttet sjansen og fått bedre svar da. Og du har sikkert sveipet innom på psykologistudiet, og googlet og gravd – nysgjerrig som du er.

      ”Hvis jeg sier ”Dust” …”
      Hvis du blir sint på meg, forteller du samtidig at jeg betyr noe for deg; du gir meg til og med litt makt over deg. Det uttrykksløse og tilsynelatende likegyldige, det kroppsspråket og tonefallet som avskriver meg som irrelevant og ubetydelig – det er det som smerter mest. Er det ikke?

      ”bare et lite glimt av hvordan jeg tenker …”

      Mange glimt, og mange fascinerende tanker.





      • avatar Cecilia says:

        Dr. Sigurd Edmond Røkke-Johnsen Esq. (aka Lord Newton. ) der ligger det nok en fantastisk historie. Er det noen som har skrevet noe om ham? Det burde jo være stoff til en film.
        Vi har også en ganske gnomete versjon av kong Olav i Holmenkollen. Skikongen. Men der ser vi hva en liten setning kan avføde av bilder. Språket er både mektig og ufullkomment som kommunikasjonsform, selv om det gir oss mulighet til å gå i detalj på det fysiske plan.
        Kontrovers blir det alltid når noen skaper kunst. Hvis noen drister seg til å presentere et kunstverk får de selvoppnevnte kunstekspertene akutt munndiaré, og kommer krypende ut av taiwanpanelet får å gi oss noen drypp av sin uendelige og ufeilbarlige kunnskap og visdom.
        Apropos eksperter, her er en ny link som er ganske morsom hva kommentarfeltet gjelder. (…om du orker mer) http://ipad.dagbladet.no/2011/05/16/kultur/bok/litteratur/litteraturanmeldelser/anmeldelser/16540754/
        Her hair glistened in the rain like a nose hair after a sneeze. ☺ Veldig morsomt! Men faktisk tror jeg mange av disse eksemplene lett kan la seg feiltolke, og at de er ment å si noe om forfatterens forhold til det som beskrives. ”They lived in a typical suburban neighborhood with picket fences that resembled Nancy Kerrigan’s teeth.” Humor på mitt nivå ☺

        Hamsun har jeg trykket til mitt bryst.
        Små gutter kan drømme om å bli fotballspillere på toppnivå, men de fleste som ikke faller fra og satser videre, kommer sjelden lenger enn 2 divisjon. Hamsun kom til eliteserien og vel så det. Sukk.
        Men Hamsun hadde en fordel: Han kunne skrive på et gammeldags og svært litterært språk. Han hadde neppe kunnet bruke det språket i dag.
        Å beskrive sex syns jeg er veldig vanskelig. Jeg forsøker i det lengste å unngå bruk av både direkte kjønnsrelaterte ord og grafiske beskrivelser. Helt siden jeg var liten har jeg mislikt sterkt at ord på kjønnsorganer og kjønnslig omgang brukes som banneord.
        ”What the fuck?! Don’t fuck with me, you fucking fucker. I’ll fucking fuck the fucking fuck out of you! Fucking fucker!”
        Det finnes ikke noe mer malerisk enn engelsk rennesteinsspråk. Guds gave til fremtidens lingvister.
        Å bruke banneord på noe så flott som kjønnsorganene våre, byr meg rett og slett i mot. Jeg føler bare vemmelse. Da foretrekker jeg faktisk omskrivninger, som i Kama Sutra. Eller som på film.
        Toget kjørte inn i tunellen, og brenningene slo mot klippene. Etterpå lå de fuktige på stranden og snakket om Falklandskrigen.
        Vi snakker i koder, og vi forstår kodene. En mann vil aldri si : ”Vent her, så skal jeg hente frimerkesamlingen min.” Han inviterer henne selvsagt med.
        Eller han kan være av den riktig morsomme sorten og si : Vil du jeg skal jeg hente frimerkesamlingen min, eller vil du bli med for å se på den?
        Alle vet jo hva sex handler om, og alle har hatt det. Vi vet hva vi gjør med hverandre, enten vi er to av samme kjønn eller vi er av motsatt kjønn. Å beskrive det med ord syns jeg blir overflødig i tekstene mine. Det ikke alle vet , er hvordan jeg opplever det. Det er også det eneste jeg har lyst til å viderebringe. Og det er vanskelig, helt på kanten av umulig. Hva er jeg kåt som? Som en alke eller som en kolje? Jeg vet jo ikke det. Jeg er kåt som meg selv, ikke som en utsultet straffange i Sibir, som ikke har sett et kvinnfolk siden før beleiringen av Stalingrad. Og vi parrer oss ikke som to altfor store hamburgere i en altfor liten stekepanne.
        Jeg føler meg mer som en sommerfugl som virrer rundt på en eng av deilige blomster, og vil ha litt av alle smakene og luktene og nektaren og fargene, og kjenne hvor deilig det er når rollene byttes og jeg blir engen med blomstene som sommerfuglen vil smake på… eller om det kommer en okse og bare tar meg… da kan jeg dø den lille død og våkne i forundring over at jeg fortsatt lever.

        Å fullstendig ignorere noen er det vel sterkeste signalet man kan sende. Det er langt verre enn å gi nedlatende blikk eller spydigheter.





  8. avatar Cecilia says:

    @ Marthon: Om maskulinitet vs Femininitet.

    Jeg liker jo å ta i litt… som du vet.
    La meg moderere meg en smule:
    En del menn (langt fra alle) er i større eller mindre grad redde for sine feminine sider.
    De ser på nesten alt kvinner gjør og liker som styggedom. Hvitvin er noe skvip som kvinnfolk drikker, og kunstutstillinger er for homser og andre som tror de er så jævla kulturelle. Den derre skraphaugen noen har tjora fast utenfor Urinalen (et godt kjælenavn på Operaen) skal liksom være kunst? Den eneste kunsten ved det er vel at han klarte å få solgt den!

    Jeg kjenner ingen ekstremt maskuline menn. Men jeg treffer noen i blant, og jeg ser noen holdninger komme til utrykk hist og pist. Ekstremt feminine kvinner treffer jeg aldri, men jeg treffer på noen som er litt vel maskuline noen ganger. Feministene er vel blant de som det er lettets å se at fremelsker sine maskuline sider.

    Er det maskuline negativt? Min forståelse av maskulinitet er positiv. Jeg dyrker mine maskuline sider.
    Men la oss bare raskt se på hva den normale oppfatningen av maskulinitet og femininitet er. Jeg henter det fra Wikipedia. Det bør være en uhildet kilde:

    Masculinity is, according to Collins Dictionary, possessing qualities or characteristics considered typical of or appropriate to a man. The term can be used to describe any human, animal or object that has the quality of being masculine. When masculine is used to describe men, it can have degrees of comparison—more masculine, most masculine. In many cultures, the basic characteristics of masculinity include physical prowess (strength, fitness, and a lack of laziness), courage, wisdom, and honourable or righteous behavior. The opposite can be expressed by terms such as unmanly or epicene. A typical near-synonym of masculinity is virility (from Latin vir, man); and the usual complement is femininity.

    Femininity (also called femaleness or womanliness) is the set of female qualities attributed specifically to women and girls by a particular culture. The complement to femininity is masculinity. Femininity is often associated with female attributes of life-giving and nurturing, and of elegance, gentleness, motherhood, birth, intuition, creativity, life-death-rebirth and the biological life cycle.
    The qualities that make a woman female are to a large extent culturally determined, but it is also dependent on a woman feeling feminine. In psychology, archetypes are unlearned tendencies and a part of the collective unconscious. The main feminine archetypes ,originally introduced by Carl Jung and often adopted in literature ,are patterns of behavior that follow the biological life cycle of the woman: Maiden, Mother, Crone, Queen.

    Slå dem sammen og du får etter min mening det perfekte mennesket.

    Så: Hva er vi uenige om?
    At menn som underslår sin femininitet blir grunne! La meg forklare hvorfor jeg opplever det slik:
    Hva er det de egentlig velger bort?
    Elegance ( Det er for homser. Jeg har en dress hvis jeg skal i selskap. Resten er jåleri!)
    Gentleness (Kvinnfolkdulling. Man må sette seg i respekt!)
    Intuisjon ( Ren overtro! Aldri bevist! Sundt bondevett kaller jeg det)
    Creativity (Jeg da kreativ jeg, for faen! Mann trenger da ikke lage uforståelig smørerier for å være kreativ! Det er like kreativt å banke opp en forskaling!)

    Fullstendig ukjent?
    Det tviler jeg på.
    For meg blir disse mennene litt grunne.Jeg har ikke så mye å snakke med dem om.

    Nei, det er slett ingen villfarelse vi lever i. I så tilfelle lever jeg i en hel verden av villfarne. Definisjoner er selvsagt kulturelt betinget, men de er uansett definisjoner vi må holde oss til og bruke dersom vi skal gjøre oss forstått. Å være uenig i definisjonene kan man godt være, men man kan ikke påregne at argumentene blir forstått dersom man redefinerer begrepene man bruker.

    Jeg kan like gjerne si at noen menn lever i den villfarelse at de kan ta monopol på mot, visdom, ære og rettskaffenhet , som jo er definert blant de maskuline verdiene. Ettersom jeg selv mener jeg har spor av noen av dem og ikke føler meg spesielt maskulin, kan det virke nedlatende at kun menn skal tillegges disse verdiene, og at jeg ikke kan være en fullstendig kvinne dersom jeg besitter noen av dem.
    Jeg er på mange måter enig med deg i at disse egenskapene egentlig ikke burde tilhøre noe kjønn. Det blir sekkebegrep som faktisk kan virke mot sin hensikt.

    En god mann og en god kvinne besitter de samme egenskapene, det er jeg helt enig i.
    Du er akkurat så feminin som de feminine egenskapene du besitter gjør deg, og jeg er tilsvarende maskulin.

    Og det passer meg utmerket :)





  9. avatar Cecilia says:

    @Marthon: Sparks.

    Jeg vil i all hast nevne at mine egen bloggaktivitet har vært litt lemfeldig et par dager. Min mor er nå ganske frisk og skal flytte hjem, så da må alt det praktiske ordnes. Det var befaring med for et par uker siden, og etterpå et møte, som de kalte ” samtaler” , med kommunale ”omsorgseksperter”, som i god kommunal ånd kom med en drøssevis av forslag til løsning av ikke-eksisterende problemer, noe de hadde sluppet dersom de hadde giddet å lese min rapport om hva som var gjort etter befaringen for to uker siden, og hvilke faktiske behov mamma har. Jeg leste rapporten min høyt. Og så ble det stille. De skulle diskutere det og beramme et nytt møte. Snakk om å kaste bort tiden til folk!

    Men nå er jeg her, litt. Og kaster meg over bloggen min. Og ser at du har vært en produktiv herre. Og at jeg som vanlig får så hatten passer :)
    Og det er bra.

    Litt om den deilige Amy:
    Amy er pen nok, men det er egentlig ikke det jeg mener med deilig. Jeg tenker på hele pakka. Stemmen hennes og måten hun ter seg på, de små faktene og de fine smilene hennes. Det er ofte sånne ting jeg ser etter (og hører etter). Deilig ble bare det første ordet som falt meg inn da jeg skulle nevne hva jeg syns om henne. Egentlig finner jeg ikke noe bedre ord. Min venninne Janne ville brukt ordet “skjønn”.

    Jeg liker mange kvinnelige artister. Stemmeprrakten er ikke nødvendigvis så viktig for meg, det er mest formidlingen jeg legger merke til. Madonna er et typisk eksempel på at man ikke trenger noe særlig stemme for å synge. Fremførelse og innpakning er viktigere. Jeg kan nevne noen kvinnelige jeg husker i farten som jeg syns leverer veldig bra:
    Rickie Lee Jones, Joni Mitchell, Tina Turner, Marianne Faithful (etter comeback , Broken English er et svært undervurdert album!) Tweet er fabelaktig, Christina Aguilera også. (Faktisk! sjekk:

    The video cannot be shown at the moment. Please try again later.


    Dette er live! No playback!)

    Uhn Tiss Uhn Tiss er jo en vanvittig morsom video da, og en like morsom tekst, særlig når man ser den sammen med videoen. En ”højdare”, heter det vel på svensk. ”Rytmen” er perfekt, og avslutningen er brilliant. Takk for tipset :)





  10. avatar Cecilia says:

    @Marthon: Er jeg hard mot deg?

    Du må gi meg mitt rettmessige rom når du henter ut enkeltsetninger for å harselere med meg. Det har jeg vel fortjent..
    Sånn skal det leses:
    Du skrev:,
    “Du er norsk når det passer deg og dansk når det er noe ved Norge, nordmenn og norsk du ikke liker, ikke?”

    Implisitt: Jeg svinger kappen etter vinden. Da får du jo et svar som fortjent:

    Jeg svarte,
    ”(…) Jeg kan nok føle meg litt norsk i blant, men hjertet mitt er i Danmark. Jeg er fra et yndigt land med brede bøger, ikke fra et furet, værbitt og forfrossent land hvor gamle jomfruer klamrer seg fast til fjellhyller i trange vestlandsfjorder og ungdomsavdelingen av landets nest største parti ønsker å privatisere bibliotekene.”

    Du svarte,
    “Rørende poetisk. Snufs, snufs … a poor lonesome ”lykketroll” a long way from home … og her i eksilet på tundraen oppunder Nordpolen må du klare deg i ukesvis i trekk uten røde pølser og soft-is med ”guf” …”

    Da gir det mening… syns du ikke :)

    Joda, jeg finner meg godt til rette på Valyrie Plass, og jeg har ingen planer om å flytte selv om kaffebutikken i Vinkelgården skal nedlegges lille julaften. Vi har jo en kaffebutikk til, litt lenger nede (lavere nummer, altså selv om nede egentlig ikke er en fysisk korrekt betegnelse på en vei som faktisk har en liten stigning akkurat der, men sånn er det. Noen elver renner også (faktisk) oppover et par steder, merkelig nok, men den generelle retningen er nedover) i Bogstadveien.

    Tsjekkerne er vel akkurat like stolte av språket sitt som riksmålsfolkene i Norge. At Tsjekkisk oppfattes som barneversjonen av polsk, har jeg fra flere hold. Det hopper og spretter litt, omtrent som norsk., og har langt enklere grammatikk enn polsk, selv om språkene er såpass like at de forstår hverandre. Jeg syns tsjekkisk er et flott språk. Å se en tsjekkisk mor bøye seg over barnevognen og si ”Ahoi” med lav stemme er faktisk veldig rørende, for meg. På Mac’en min har jeg lagt inn ”Ahoi” som alert.

    Når jeg tenker norsk så tenker jeg bokmål. Både bokmål og nynorsk er egentlig konstruksjoner, men bokmål er det faktisk noen som snakker. Jeg snakker bokmål, og min mor snakker bokmål, selv om hun skarrer. I dag skal man være uhyre observant for å høre at jeg ikke er norsk. For ti år siden kunne alle høre det. Da trodde de fleste jeg var tysk, og berømmet meg for mine gode norskkunnskaper. I dag tror dansker jeg snakker norsk når jeg selv tror jeg snakker dansk. Sånn kan det gå.

    Norsk er langt mer spennende enn dansk, og jeg tror også norsk er et langt rikere språk. At jeg nok aldri kommer til å ta alle de norske ordene i min munn er helt riktig. Ikke engang de som jobber med den store norske ordboken du linker til, kommer til å gjøre det. Det er spennende at språket dokumenteres. Norsk er jo et mikrospråk i global sammenheng, og må vel regnes som verneverdig.
    Men jeg sliter altså når jeg får dataprogrammer som er på norsk. Til tross for sin ordrikhet, virker det som om det er komplett umulig å lage forståelige oversettelser.
    La meg si en ting til om norsk:
    Jeg hater ord som ikke har forankring. Alle disse ordene som stadig dukker opp i avisene som ”nyskapninger” syns jeg er direkte dustete! Når FrP får sin Birkedalgate gidder jeg ikke engang klikke på overskriften. Det er like tullete som det var å se Clinton dubbet til fransk da han blir intervjuet om Monicagate.
    Askefast! Hva slags uhyrlighet er det? Dette ordet har jeg sett hyllet av språkvitere.

    “I’m stuck in the middle of nowhere” – Jeg står fast i midten av ingensteds ?

    Tror du ikke det er folkesjelen som ytrer seg i Dagbladets kommentarspalter? Jeg treffer slike mennesker stadig vekk. Folk som ikke unnslår seg for å stemple enhver som ikke er enig med dem som idioter, er snarere normen enn unntakene når jeg snapper opp samtaler hist og pist. Særlig blant unge gutter /menn.

    Jeg skal la være å slakte “Ja vi elsker”, bare spørre: Har du lest alle versene :)

    Norge er et fint land for spesielt interesserte. Jeg er nok blant dem, ellers hadde jeg vel aldri giddet å klage? :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *